Anglo-katolikkene vil berike den katolske liturgiske tradisjon

Katolsk, Liturgi /

Når 1000 tidligere anglo-katolikker denne uka blir katolikker, og også (av pave benedikt) har fått muligheten til å styre seg selv, og ta vare på sin egen tradisjon, vil de kunne hjelpe alle katolikker ut av den estetiske ørkenvandringen de har vandret i i 40 år. Det skriver i alle fall Damian Thompson:

… But one thing the former Holy Trinity people will be bringing with them is a meticulous and dignified Anglo-Catholic tradition of interpreting the Roman rite. In England, at least, this could turn out to be the essence of the “Anglican patrimony” of the Ordinariate. Many of those coming over anticipated the Benedictine liturgical reforms that, until now, the Catholic bishops have been slow to implement. If the Ordinariate congregations celebrate the Eucharist in the spirit of the great Mass at Westminster Cathedral that the Pope attended on the Saturday of his visit – a rare glimpse of Benedict’s ideals put into practice – then Rome will be delighted. And, at long last, cradle Catholics will be shown a path out of the aesthetic desert in which they have been wandering for 40 years.

Han skriver også i samme artikkel:

… Now we enter delicate territory. I don’t want to suggest that there is tension between the Bishops of England and Wales and the Ordinariate: on the contrary, the Bishops’ Conference is far more warmly disposed towards the new body than we could have anticipated a year ago. That is one of the fruits of the papal visit. Also, I’ve yet to come across any evidence that these new Catholics see themselves as a Church within a Church: for example, the former parish priest and many parishioners of Holy Trinity, Reading, are clearly looking forward to becoming integral to the town’s Roman Catholic community, celebrating their own Mass at St James’s, the town centre Catholic parish. …

Hundrevis av anglikanere blir katolikker

Katolsk, Økumenikk /

Avisa Dagen skrev for et par dager siden (og Vårt Land hadde en lignende artikkel i papiravisa, om de mange hundre anglikanerne i England og Wales som denne uka blir opptatt i Den katolske Kirke:

I Storbritannia forbereder i alt 33 større grupper av anglikanere seg til å bli opptatt i Den katolske kirke i dagene før påske. Ifølge nyhetsbyrået Kathpress dreier det seg om ca 20 prester og 600 legfolk, som vil slutte seg til det nyoprettede ordinariatet «Our Lady of Walsingham». Etter flere ukers forberedelser vil de konvertere skjærtorsdag eller 1. påskedag, hvor de vil motta fermingssakramentet (konfirmasjonssakramentet) og offisielt bli opptatt i Den katolske kirke. Den første prestevielse til det nye ordinariatet vil skje i pinsetiden.

Vatikanet etablerede i november 2009 gjennom det pavelige dekretet «Anglicanorum cætibus» en ordning for anglikanere som ønsket å tre inn i Den katolske kirke. Dermed er det blitt mulig for grupper av anglikanere å konvertere til den katolske tro og samtidig beholde en rekke av sine egne tradisjoner. I den kommende tid vil det bli etablert lignende ordinariater i USA, Canada og Australien, opplyser Rom.

Dette er interessant lesning, men jeg reagerte litt på det lave tallet som ble nevnt. BBC melder her om 900 lekfolk og 61 prester. Og her kan vi lese om 1000 lekfolk og 64 prester.

Bildet under viser Mgr Keith Newton. «He is picutred at Southwark Cathedral after receiving former Anglicans into full communion with the Church on Tuesday. Note the crozier. He is not just a Protonotary Apostolic, but an Ordinary.»

God oppsummering av debatten om Vatikankonsilet i L’Osservatore Romano

Katolsk, Paven /

John Allen har som vanlig en god og presis analyse av stridsspørsmål innen Kiriken; i debatten om det var dokumentene Vatikankonsilet produserte eller bare den senere fortolkningen av dem som er problemet, plasserer han pave Benedikt midt i sentrum av debatten – med en balansert forståelse:

…. When it comes to interpretations of the Second Vatican Council (1962-65), some progressive Catholics are tempted to see Pope Benedict XVI’s “hermeneutic of reform,” which stresses continuity with the pre-Vatican II church, as the opposite end of the spectrum from more liberal views. That’s not, however, how most people in the Vatican size things up, where the “hermeneutic of reform” is instead understood as a balanced position between thinking that church history began with Vatican II, and thinking that the council was just plain wrong.

For that taxonomy to work, there have to be credible exponents of the “just plain wrong” position. That’s where Italian historian Roberto de Mattei and Monsignor Brunero Gherardini, a canon of St. Peter’s Basilica, enter the picture.

Both have published provocative books about Vatican II. Last year, de Mattei offered Il Concilio Vaticano II: Una storia mai scritta (“The Second Vatican Council: A Story Never Told”), styling Vatican II as a rupture with tradition comparable to the French Revolution, and faulting every pope since Pius X for allowing it to happen. Gherardini produced Concilio Vaticano II: Il discorso mancato (“The Second Vatican Council: The Missing Discussion”), in which he said some council fathers believed “the church was to be a kind of research laboratory rather than a dispenser of truths from on high.”

Both books were recently reviewed in L’Osservatore Romano, the official Vatican newspaper, and in both cases the verdict was fairly negative. The commentary on de Mattei came from Italian Archbishop Agostino Marchetto, author of a study of the council openly critical of the more liberal “Bologna school” associated with Italian scholars Giuseppe Alberigo and Alberto Melloni. Marchetto wrote that de Mattei’s work is “ideological” and suffers from “extremist tendencies.” Likewise, Inos Biffi, a medieval expert and a frequent writer for L’Osservatore, charged that Gherardini doesn’t so much “discuss” Vatican II as “denigrate” it.

The dividing line is this: If the post-Vatican II period brought some confusion and excess, is that the fault of the council itself? Benedict XVI, and figures in sync with his views such as Marchetto and Biffi, say no; traditionalist critics such as de Mattei and Gherardini say yes.

All this illustrates a core insight about the Catholic Church: Deciding who the moderates are depends on the range of views one takes into consideration. When you see the whole picture, it’s often tougher to conclude that the Vatican, or the pope, represents an extreme.

Les hele John Allens innlegg her – helt på slutten av artikkelen.

Stadig mer diskusjon om Vatikankonsilets resultater

Katolsk, Teologi /


Med unntak av de katolikker som syns at alt som skjedde etter Vatikankonsilet har vært såre vel, bortsett fra at man nå begynner å miste det man hadde vunnet tidligere – Det er vel ingen norske prester (ordinert de siste 20 år) i denne gruppen, vi opplevde alle svært grundig å bli tvunget til å godta alt det nye og forkaste alt det gamle under våre studieår. – men bortsett fra disse katolikker som er fornoyd med alt det nye, lurer vi andre på – og diskusjonen begynner langsomt å bli mer seriøs – om det a) var utviklinga etter konsilet som er skyld i alt det uheldige som skjedde, eller b) var det slik at konsilets tekster var altfor åpne for ulike tolkninger, eller c) er det feil i selve konsiltekstene?

Sandro Magister har skrevet om dette de siste ukene; 8/4 High Up, Let Down by Pope Benedict og 18/4 The Disappointed Have Spoken. The Vatican responds – den siste artikkelen viser at debatten har kommet inn i selveste L’Osservatore Romano. Denne debatten om Konsilet er ganske kompleks, og jeg er derfor glad for at Shawn Tribe i går skrev følgende oppsummering av den – her er starten:

I have been following with great interest some of the recent entries of Sandro Magister on the debate occurring within Italian circles at the present moment about the Second Vatican Council and the question of continuity and rupture.

Key players in the debate as featured by Magister have been Cardinal Giacomo Biffi (archbishop emeritus of Bologna), Archbishop Agostino Marchetto (former secretary of the Pontifical Council of Migrants and author of The Second Vatican Ecumenical Council: A Counterpoint for the History of the Council), Inos Biffi (professor emeritus at the theological faculties of Milan and Lugano), Canon Brunero Gherardini (a canon of St. Peter’s Basilica, professor emeritus of the Pontifical Lateran University and author of two works at the heart of this debate, Concilio Vaticano II: Un Discorso da Fare and now Concilio Vaticano II: Il Discorso Mancato) and Professor Roberto de Mattei (of the European University of Rome and author of Il Concilio Vaticano II: Una Storia mai Scritta).

In recent weeks, Magister has run two further articles which pertain to this debate: High Up, Let Down by Pope Benedict (which contains a sort of summary of the various positions and figures as well as an article «On Continuity» by Francesco Arzillo) and The Disappointed Have Spoken. The Vatican responds (which contains Inos Biffi’s «Conciliar Rereadings», a review of Gherardini’s book taken from «L’Osservatore Romano», April 15).

Without the benefit of full access to all of the Italian texts (namely the writings of Gherardini and de Mattei themselves), and accordingly relying on the summaries and responses we are given, my sense is that the crux of the matter is the question of whether the documents of the Second Vatican Council are themselves in continuity, but either falsely interpreted, understood or enacted in rupturous ways (and thus no fault of the documents themselves), or whether the very documents of the Council itself have (or at least potentially have) elements of rupture within them that stand in need of clarification or correction. …

Det praktiske og jordnære, og konsekvensene for liturgien

Liturgi /


Fr. Longenecker som er avbildet på bilde over (til venstre, med sin biretta foran brystet) etter årets palmesøndagsmesse, skrev for noen dager siden om hvordan den amerikanske holdningen til livet generelt (bokstavelig, praktisk etc.) også fikk betydning for liturgien etter vatikankonsilet:

In 1979 I left America to study and live in England. I stayed there for twenty five years. … I do love my home country and I’m glad to be back. However, there is a certain aspect to America that I still find difficult. It is a vague and uncertain quality; something I have never heard defined before, but I think I can give it a name: literal-ness. …

… So, when the windows were opened to the modern world after the second Vatican Council the true Americanized version of the Catholic faith, which was waiting in the wings, suddenly sprang into life. Almost instantly a new verson of Catholicism burst on to the scene.

It was a version of Catholicism which is literal. It is bottom line. It is practical. So modern American churches are not beautifully transcendent temples where God himself dwells in the Holy of Holies. They are utilitarian auditoria with padded seats, a good sound system, a cry room, a bride’s room and toilets that are clean and comfortable. In an attempt to make the liturgy understood and relevant everything had to be explained. Liturgists and homilists now talk and explain everything. Before Mass–a long explanation of what is going to happen. Before the readings a little summary. During the Prayers of the Faithful another explanation of what they are about. After Mass more announcements and explanations. The music became people centered–lots of songs that were ‘accessible’ about God comforting us, and how we are going to gather together to change the world. Homilies became homely fireside chats about social relevance, self esteem and political action. The way priests celebrated the liturgy focussed on the people gathered around the table.

The literal people were suspicious of ‘mystery’ and ‘transcendence’ and ‘hierarchy’ and ‘beauty’. These things were somehow hifalutin, irrelevant, impractical and most of all–expensive. The money should be spent on other more practical things like schools and hospitals and soup kitchens. Ideas about ‘sacrifice’ were quietly dropped as ‘difficult’ or ‘unnecessarily archaic’ or ‘primitive’. Concepts like ‘the precious blood’ or ‘Jesus dying to save your from your sins’ were deemed ‘inaccessible’ or ‘impossible for modern people to understand’. The sacrifice of the Mass was replaced with the ‘sacrifice of our time, treasure and talents.’ I could go on.

My words will be read as a condemnation of all this. In fact, I am not condemning it. I’m simply recognizing it and analyzing it for what it is. I actually think that what transpired in America in the wake of the second Vatican Council was, in many ways, a good thing. It really was an attempt to help many Catholics relate to their faith and understand their faith more. It really did accomplish this goal in many ways.

However, it was imbalanced. Too much that was good in the sacred tradition was thrown out. Too much of the effort to modernize was iconoclastic and revolutionary. This is why I am in favor of what is called ‘the reform of the reform’. …..

Trist at Grete Waitz er død

Generelt /


Hele Norge har vel hørt at Grete Waitz (f. Andersen) døde i natt. Jeg har som mange nordmenn på en måte vokst opp med henne; jeg tenkte alltid på henne som (en del) eldre enn meg, men det var bare to år mellom oss. Aller best husker jeg en dag tidlig i august 1983, da jeg etter endt verneplikt (feltpresttjeneste) kjørte bil fra Kirkenes til Oslo, gjennom Finland og Sverige, samtidig med at Grete tok tidenes første gullmedalje i maraton for kvinner i Helsingfors. (Bildet over er fra EM i Roma i 1974.)

Aftenposten har en bildekavalkade man gjerne kan se. Wikipedia skriver om henne og og hennes gullmedalje i maraton i VM i Helsingfors i august 1983 – der hun vant med over tre minutter.

Av 334 befruktede egg ble 8 barn født

Generelt /

Vart Land skriver ganske sjokkerende i dag (både i papiravis og i nettavis) om hva man har fått seg til å gjøre for å få genetisk friske barn:

For at 8 barn skulle bli fødde vart det henta ut 535 egg. Kring 500 befrukta eller ubefrukta egg vart til overs. Det viser studie av 19 par som fekk gentesting av spirande liv for å prøve å få barn utan alvorleg arveleg sjukdom.

Dette viser ein teknikk der bruk og kast av embryo er endå meir uttalt enn det vi frykta då debatten gjekk i 2004, seier professor Ola Didrik Saugstad ved Rikshospitalet til Vårt Land. Han var ein av dei som under Mehmet-striden i 2004 kjempa mot lovendringa som opna for å lage donorsøsken og gensjekke spirande liv.

I dei 19 para forskarane bak PGD-rapporten har studert, vart 11 kvinner gravide. Resultatet var åtte barn – tre tvillingar og to enkeltfødslar – og seks abortar. Alle dei 19 para fekk hjelp for å prøve å unngå barn med alvorleg arveleg sjukdom. Ingen av dei var på jakt etter eit vevsforlikeleg donorsøsken til eit fødd barn.

Forskarane fekk ja frå 26 par av dei 56 som hadde fått ja til behandling utanlands i perioden september 2004 til september 2007, altså dei tre første åra etter Mehmet-striden som endra lova. Sju av dei 26 para hadde, viste det seg, takka nei til behandlinga dei hadde fått ja til.

Hos kvinnene i dei 19 para som reiste ut, henta legane ut 535 egg. 334 av desse vart befrukta. 36 av desse embryoa, spirande liva, vart sette inn i ei livmor gjennom 28 behandlingsforsøk. …

Den Katolske Kirkes Katekisme sier om slike spørsmål bl.a.:

2273. Hvert uskyldig individs umistelige rett til å leve utgjør et grunnelement i det sivile samfunn og dets lovgivning:

«Enkeltmenneskets umistelige rettigheter må anerkjennes og respekteres av det sivile samfunn og den politiske myndighet. Menneskerettighetene avhenger hverken av enkeltmennesker eller foreldre, og utgjør heller ikke noen innrømmelse fra samfunnets eller statens side; de er del av menneskets natur og er nedlagt i mennesket på grunn av den skaperakt det springer ut av. Blant disse grunnleggende rettigheter skal nevnes retten til liv og ethvert menneskes fysiske integritet fra unnfangelse til død». …

2274. Siden fosteret er å behandle som et menneske, må det helt fra unnfangelsen av, som ethvert menneske, forsvares, pleies og helbredes, så langt det er mulig.

Prenatal diagnose er moralsk tillatelig, «så fremt den respekterer det menneskelige fosters liv og integritet, og dersom den foretas med dets beskyttelse og individuelle helbredelse for øye (…). …

2275. «Det bør anses som tillatelig å foreta inngrep i det menneskelige foster, under forutsetning av at disse respekterer fosterets liv og integritet, og at de ikke innbærer noen overdreven risiko for det, men har til hensikt å helbrede det, bedre dets helsemessige tilstand eller sikre at det overlever».

«Det er umoralsk å frembringe menneskefostre som skal utnyttes som biologisk råmateriale». …

Semetipsum exinanivit, formam servi accipiens

Liturgi /

Han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår

Palmesøndagens budskap oppsummeres ganske godt i setningen over, som både er tekstlesning til dagens vesper i den tradisjonelle form, og 2. lesning i dagens messe i novus ordo. Her er litt mer av teksten – på latin og norsk:

Phil 2:5-7 (det gamle breviariet kan leses her)

Fratres: Hoc enim sentite in vobis, quod et in Christo Iesu: qui cum in forma Dei esset, non rapinam arbitratus est esse se æqualem Deo; sed semetipsum exinanivit formam servi accipiens in similitudinem hominum factus et habitu inventus ut homo.

Fil 2, 6-11 (2. lesning til palmesøndagsmessen (NO) kan leses her)

Brødre, la Kristi Jesu sinnelag prege deres ferd, han som, skjønt av guddoms rang dog ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like! Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden – ja, døden på et kors! Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre – så høyt, at alle ting i Jesu navn skal bøye kne – i himmelen, på jorden og i dypet – og hver en tunge skal forkynne: «Jesus Kristus er Herre!» – til Gud Faderens ære.

Palmesøndag illustrert

Liturgi, TLM /

Breviarium Romanum (de tradisjonelle tidebønnene, som jeg begynte å bruke tidlig i februar – se her) har flotte illustrajoner til de vigtigste dagene i året.

Over ser man illustrasjonen til Palmesøndag. Større kopi av bildet kan sees her.

Palmesøndagsmessen på Petersplassen

Katolsk, Paven /

Vårt Land tar i dag med følgende NTB-melding om palmesøndag på Petersplassen – men har ikke med de fine bildene under:

Paven, som fylte 84 år lørdag, ledet en fargerik markering i strålende solskinn på Petersplassen. Både kardinaler, biskoper, prester og tusenvis av vanlig troende hadde med seg palmeblader for å feire palmesøndag.

Paven la stor vekt på menneskets forhold til Gud i sin tale og ba om at «vi må være en del av generasjonen som søker Gud».

Palmesøndag innleder påskehøytiden og markerer Jesu inntog i Jerusalem søndagen før korsfestelsen. Paven har en hektisk uke foran seg som avsluttes første påskedag, når han skal gi sin tradisjonelle Urbi et Orbi-velsignelse – for byen og verden.



Bildene så jeg her.

Biskop Kozon feirer konfirmasjon og levittmesse i Amsterdam

Liturgi, TLM /

Københavns biskop Czeslaw Kozon utmerker seg ved å være tilgjengelig for å fremme viktige ting innen Kirken, og ved å være villig til å lære nye liturgier – for det er ikke få arbeidstimer som skal til for å lære seg konfirmasjonens gamle rituale og en høymesse (på norsk ofte kalt levittmesse, med diakon og subdiakon – her også MC og to ekstra diakoner) med all pomp og prakt som følger med.

Bildene under viser biskopen ved stolen etter messen (inkl. dalmatika), deretter hvordan han blir ikledd før messen begynner, ved alteret og rett etter messen (mens Ave Regina cælorum synges):




Les mer (på nederlandsk) om messen HER, og se en video av konfirmasjonen (før messen) HER.

Uheldig start på den nye ungdomskatekismen

Katolsk, Teologi /

Kan katolikker bruke prevensjon? Jeg leste 11/4 (HER) følgende om hvordan dette spørsmålet er omtalt i den italienske utgaven av den nye katolske ungdomskatekismen:

CNA and EWTN News reported this morning that question 420 in the Italian, Q&A-format YOUCAT, slated for release on April 13, states:

“Q. Puo una coppia christiana fare ricorso ai metodi anticoncezionali?” (Can a Christian couple have recourse to contraceptive methods?)

“A. Si, una coppia cristiana puo e deve essere responsabile nella sua facolta di poter donare la vita.” (Yes, a Christian couple can and should be responsible in its faculty of being able to give life).

In the English version, however, question 420 reads:

Q. May a Christian married couple regulate the number of children they have?

A. Yes, a Christian married couple may and should be responsible in using the gift and privilege of transmitting life.

Vårt Land skriver nå også om dette. Dette skal nå rettes opp, men et uavklart spørsmål gjenstår; hvordan kunne man gjøre en slik feil? Den tyske grunnversjonen av katekismen var vel tydelig nok, på andre språk er det ikke blitt feil, og enhver oversetter og utgiver måtte vel vite at en katolsk katekisme ikke kunne godta (kunstig) prevensjon?

Den amerikanske forleggen kan heller ikke huske at dette spørsmålet var problematisk i oversettelsesarbeidet:

… told LifeSiteNews that he did not recall any problems with the original German text. He noted that with all translations it is common to have an “editorial back and forth”; however, neither he nor his staff recall such over Question 420.

On the Ignatius Insight blog Brumley wrote: “The problem did not originate with the German text – at least not if the Italian translation is based on the same German text as that on which Ignatius Press based its translation. The German text of question 420 asks whether a Christian married couple may regulate the number of children they have. It does not ask whether the couple may use methods of contraception.”

YOUCAT, intended to be handed out to millions of youth attending World Youth Day in Madrid Spain from August 16-21, includes a foreword from Pope Benedict XVI.

Lengsel etter å motta Alterets hellige sakrament.

Gamle tekster, Liturgi /

Lengselskommunion er når man deltar i messen, men ikke er forberedt (enten moralsk eller praktisk) til å motta den hellige kommunion – men det er nok noe som nesten helt er forsvunnet fra katolsk praksis de siste åra. Følgende bønn er fra «Våre fedres gamle kristentro» fra 1935, og det står i en anmerkning at «denne bønn kan benyttes ved lengselskonimunionen.:

Herre Jesus, jeg overgir meg til høyden og dybden og bredden og lengden av din kjærlighet. Lytt til ditt guddommelige Hjerte og tilgi meg mine synder. Bered du selv min sjel til å motta deg, idet du ifører den dine dyder og fullbyrd i meg din forløsnings verk.

Nådigste Jesus, full av tillit kommer jeg med mine synder til deg for at du i din uendelige kjærlighet og barmhjertighet måtte utslette og glemme dem. jeg angrer dem inderlig, og det er ved din lidelses og døds fortjenester at jeg håper å oppnå tilgivelse for dem. Det er i dine hellige Vunder at jeg tyr inn med all min elendighet.

La meg få del i ditt hellige måltid. Måtte ditt hellige legeme og blod bli til næring for min sjel! Drag inn hos meg, Herre, og forlen min sjel renhet og enhver dyd og etter dette liv den evige salighet. Måtte jeg motta verdig kjærlighetens sakrament som er utgått fra ditt høyhellige Hjerte.

«Våre fedres gamle kristentro» – ferdig

Gamle tekster /

I trykt utgave er denne boka fra 1935 på 180 sider, i en A-4 utgave er den på 140 sider og den kan leses her (pdf-fil) – eller her.

Boka inneholder følgende hoveddeler: TROEN – BUDENE – NÅDEN- BØNNEN – Trekk fra Kirken i middelalderen – En ny lære innføres på kongebud (inkl. informasjon om mange konvertitter) – Bønner fra middelalderen – Tillegg til den tidligere fortegnelse over konvertitter.

Hvorledes sakramentene ble meddelt våre forfedre hele fem hundre år her i Norge.

Gamle tekster, Liturgi /

Dette kan vi lese om i boka «Våre fedres gamle kristentro«. (Muligens kan man være i tvil om at det som her beskrives virkelig beskriver virkeligheten i middelalderen, siden sakramentene også be meddelt de troende på denne måten i 1935 (da boka ble skrevet) – ja helt fram til 1965-70.):

Dåpen. Barnet hadde rett til å få dåpen og dermed muligheten for å bli salig. I Norge ble det tidlig gjort til «mord hit mikla» – det største mord – å drepe et udøpt barn og svike en sjel for det overnaturlige liv. De eldre kristenretter gjør det til plikt for faren å få barnet døpt innen en viss tid etter fødselen – før neste store helg, for ingen skal huse «hedenske menn» i julen eller i påsken. Men det gikk her som andre steder, folk ville gjerne få den vesle «hevet» av hedendommen så snart som mulig. Og så ble barnet mange ganger brakt til kirken et par dager gammelt.

Presten tar imot følget utenfor kirken og spør: «Hva begjærer du av Guds Kirke?» Fadderne svarer for barnet: «Troen.» «Hva skal troen gi deg?» «Evig liv.» Presten sier: «Hvis du altså vil inngå til livet, hold budene! Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel, og din neste som deg selv.»

Presten ånder på barnet, primsigner det, og legger noen korn salt i munnen på det – saltet tyder visdom. Imens fører presten inn i Guds hus, til døpefonten, som hadde sin plass nær inngangen – for dåpen er inngangen til Kirken. Presten og fadderne sier sammen trosbekjennelsen og Fadervår. Presten rører ved barnets ører idet han gjentar Jesu ord: «Effata, åpne deg!» Så følger forsakelsen. …

Hvorledes sakramentene ble meddelt våre forfedre hele fem hundre år her i Norge.Les mer »

Om Marta og Lars Eskeland

Gamle tekster, Katolsk /

Slik leser vi om ekteparet Marta og Lars Eskeland:

Fru Marta Eskeland hadde i stillhet lest sin manns, folkehøyskolebestyrer Lars Eskelands katolske bøker. Da hun så ble syk, overrasket hun ham ved å be ham sende bud til Hamar etter den derværende katolske prest. Denne reiste da like straks til Voss – det var i juli 1925 – gav den syke den nødvendige undervisning og opptok henne og hennes mann i Kirken. Følgende morgen frembar han det hellige messeoffer i hennes sykeværelse (det var den første messe hun bivånet) og gav dem begge den første hellige Kommunion. Det var en gripende høytidelighet. Så mottok den syke den siste salvings Sakrament. Ennå tre dager forblev sogneprest Kjelstrup på Voss og gav dem hver morgen den hellige Kommunion. Noen uker etter kom han tilbake for å holde gravferden – den første katolske gravferd på Voss etter kirkeomveltningen. Klokkene klemtet fra den eldgamle kirke med sine dyrebare minner fra Norges katolske storhetstid.

Marta Eskeland var av dem man før med ærbødighet pleiet å kalle «de stille i landet». All hennes ferd bar vitnemål om en sjelens adel og høyhet som gjorde et uutslettelig inntrykk på omgivelsene. Skriftens ord om «den sterke kvinne» har vel sjelden passet bedre på en kvinne enn de gjorde på fru Marta Eskeland. …

… Folkehøgskulestyrar Lars Eskeland ble født 1867 på Stord i Sunnhordland og kunne føre sine aner så langt opp som til Norges siste drottsete, Jon Smør. Han ble vår folkehøyskoles første mann. Mange tusener av vår bondeungdom fikk sin åndsdåp under hans lærestol og derved også livsglede og arbeidsglede. Lars Eskeland ble også bindeleddet mellom de gamle norske utbygder Island og Færøyane og moderlandet, han stod for dem som Norges største mann.

Når en åndshøvding som Eskeland tok skrittet over til Moderkirken, så måtte dette være en følge av grundig gransking og samvittighetsfull overveielse. Han så med uro den religiøse splittelse blant nutidens kristne og lengtet etter fast grunn under føttene. Samtidig følte han trangen til en kirke som med myndighet fra Gud kunne løse alle tvil og gi sjelen den næring som den så høyt savner i de kirkesamfunn som er kommet opp i tiden. Han trådte i juli 1925 over til den katolske Kirke sammen med sin hustru som døde 2. august samme år. Dette skritt skulle komme til å koste Eskeland meget, hans livsverk, folkehøyskolen på Voss, fra hvis ledelse han ble drevet bort fordi han fulgte sin samvittighet og vendte tilbake til fedrenes gamle Kirke.

Eskeland var med på Stiklestadferden i 1930. I den gamle erkebispestad holdt han en av sin åndfulle og uforglemmelige taler, kom inn på Kirkens fremtid i Norge og sa bl. a.: «Vi vil ikke få se det, men våre barns barn, når de om 100 år kommer her for å feire tusenårsfesten, da vil store deler av Norge være katolsk.»

Lars Eskeland døde fredfullt og stille 30. sept. 1942, lykkelig over å kunne motta Moderkirkens hellige nådemidler. Han ble gravlagt på Voss ved siden av sin hustru.

Eskeland var en høyreist, helstøpt kristen personlighet, en personlighet både fra åndens, viljens og hjertets side. Hans livsprogram var å arbeide for kristendom og norskdom. Med all sin glød og styrke gikk han inn for disse høye idealer.

Morgenbladet skrev om ham i anledning hans død: «Det var et tungt og sorgfullt budskap som nylig gikk over Norges land: Lars Eskeland er død. Denne vår kjære åndshøvding og dikter er ikke mere. Han hvis levende ord og personlighet har hatt så stor betydning først og fremst for bondefolket, men også for alle dem i landet vårt med syn og sans for landets bærende makter. Hvor kunne han ikke med sitt varme og følsomme diktersinn reagere overfor alt hvori han så en fare for vår fremtid som kristent folk. Han var en adelsmann i dette ords rette betydning.»

I 1930 deltok Lars Eskeland i den Katolske Internasjonale Uke i Genève. Han holdt der et foredrag om hvilket en hollandsk journalist skrev: «Halvannen time hørte man ikke en eneste lyd i den store og stuvende fulle sal uten hans vakre, begeistrede røst. Og da han sluttet, ble han belønnet med en ovasjon så overveldende at den lot endog mgr. Baudrillarts grandiose suksess langt bak seg.» …

Jeg er nå ferdig med å korrigere teksten i boka «Våre fedres gamle kristentro» fra 1935. Det er ei bok på ca 140 A-4 sider, og deg kan i sin helhet leses her.

Konferanse i Roma 13.-15. mai om den tradisjonelle messen

Liturgi, TLM /

I midten av mai arrangerer organisasjonen ‘Ungdom og tradisjon‘ en svært interessant konferanse om den tradisjonelle messen. Fredag ettermiddag er det en «førkonferanse’ i FSSPs kirke i Roma, hele lørdagen er man på dominikanernes universitet Angelicum – og lytter til 8 svært interessante foredrag. Og søndag feires det en stor og flott tradisjonelle messe i selveste Peterskirken; på ‘alteret ved stolen’.

Hele programmet fins her (word-fil).

Her er lørdagens foredrag:

1 The Sacred Liturgy, Life of the Church. – His Eminence Antonio Cardinal Cañizares Llovera (Prefect of the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments)

2 Spirit of the Liturgy, Liturgy of the Spirit. – His Excellency Most Rev. Marc Aillet (Bishop of Bayonne, France)

3 The Ancient Liturgy of the Church: Ecumenical Bridge. – His Eminence Kurt Cardinal Koch (President of the Pontifical Council for the Promotion of Christian Unity)

4 The Minor Orders and holy service at the Altar. – His Excellency Most Rev. Athanasius Schneider (Auxiliary Bishop of Astana)

5 The Motu Proprio Summorum Pontificum, assessment and possibilities. – (Mons. Guido Pozzo, Secretary, Pontifical Commission “Ecclesia Dei”)

6 The Sacrament of Holy Order in the Roman Pontifical (editio typica of 1961-62). A theological liturgical reflection. –
(Father Nicola Bux, Teological Institute of Bari)

7 The apostolic-patristic origins of the “Tridentine Mass” – (Sr. M. Francesca of the Immaculate, F.I. of Città di Castello)

8 Latin, liturgical language of the Church and of Catholicity – (Prof. Roberto de Mattei, European University of Rome)

Her er musikken i søndagens messe:

The Gregorian Proper of Sunday III after Easter.
For the Ordinary, the Missa Papae Marcelli of Giovanni Pierluigi da Palestrina.
The Beginning: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Terra tremuit
Main Procession: J.S. Bach, Preludio in Sol maggiore BWV 541
Offertory: Tomas Luis de Victoria, Ave Maria
J. S. Bach, Adagio in Do maggiore BWV 564
Communion: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Sicut cervus
J. S. Bach, Liebster, Jesu, wir sind hier BWV 731
Domenico Bartolucci, O Sacrum Convivium
F. Mendelsohn-Bartholdy, Andante dalla Sonata n. 3
Domenico Bartolucci, Ave Verum
Finale: Domenico Bartolucci, Regina Caeli
Charles Gounod, Marcia Pontificia

Skroll til toppen