Triste nyheter i Aftenposten i dag

Generelt /

25 norske trenere har siden midten av 1990-tallet og frem til i dag forgrepet seg på nærmere 90 barn og unge i idretten. Det kommer frem i en undersøkelse Aftenposten har gjort av dommer i Lovdata, der det spesielt er søkt etter overgrep i idretten.

«Dette er bare toppen av isfjellet», sier Jorunn Sundgot-Borgen, professor ved Norges idrettshøgskole. Aftenposten i papir starter i dag, lørdag, en serie om overgrep i idretten, der man kan lese Jennys historie. Hun var selv bare 14 år da hun fikk tillit til treneren, som misbrukte henne. I dag er hun en ung kvinne i 20-årene, men det som skjedde har preget henne. Sundgot-Borgen vet at det er mange «Jenny’er» der ute, både i og utenfor idretten. …

Det har en del ganger vært veldig my fokus på at lignende overgrep skjer også Den katolske Kirke (og i andre kirkesamfunn), og det er trist at det skjer også hos oss. Men når oppmerksomheten på Kirken blir så enorm som den av og til blir, bør man også huske at de aller fleste overgrep mot jenter og gutter skjer helt andre steder – som bl.a. i idretten. Les mer fra Aftenposten om dette her.

En katolsk biskop skriver til samboere

Katolsk, Teologi /

Erkebiskop Michael J. Sheehan i Santa Fe, New Mexico, lot et brev om samboerskap bli lest i alle katolske messer i erkebispedømmet søndag 3. april. Han snakker ganske tydelig og direkte om det moralske problemet samboerskap er, og peker også på hva slag konsekvenser det vil få for personer som lever slik:

Dear Brothers and Sisters in Christ,
We are all painfully aware that there are many Catholics today who are living in cohabitation. The Church must make it clear to the faithful that these unions are not in accord with the Gospel, and to help Catholics who find themselves in these situations to do whatever they must do to make their lives pleasing to God. ….

We have three groups of people who are living contrary to the Gospel teaching on marriage: those who cohabit; those who have a merely civil union with no previous marriage; and those who have a civil union who were married before. These people are objectively living in a state of mortal sin and may not receive Holy Communion. They are in great spiritual danger. At the best – and this is, sadly, often the case – they are ignorant of God’s plan for man and woman. At the worst, they are contemptuous of God’s commandments and His sacraments.

Of these three groups, the first two have no real excuse. They should marry in the Church or separate. Often their plea is that they “cannot afford a church wedding” i.e. the external trappings, or that “what difference does a piece of paper make?” – as if a sacramental covenant is nothing more than a piece of paper! Such statements show religious ignorance, or a lack of faith and awareness of the evil of sin.

The third group, those who were married before and married again outside the Church, can seek a marriage annulment and have their marriage blest in the Church. Please remember that divorce still is no reason to refrain from Holy Communion as long as they have not entered into another marriage or sinful relationship. Many Catholics are confused on this point.

Christ our Lord loves all these people and wishes to save them – not by ignoring their sin, or calling evil good, but by repentance and helping them to change their lives in accordance with His teaching. ….

Les hele hyrdebrevet HER (pdf-fil). Brevet fortsetter med å nevne seks konkrete punkter; bl.a. kan personer som lever slik (i utgangspunktet) ikke motta noen sakramenter, og heller ikke være faddere ved dåp eller konfirmasjon.

«Den katolske og apostoliske Kirke.» – fra 1935

Katolsk /

Her er underkapittel fire (og i denne omgang siste) fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:

Katolsk eller alminnelig er det navn som den gamle Moderkirke har hatt fra begynnelsen av. Og i sannhet, våre Fedres Kirke bærer dette navn med rette og med heder.

Den katolske Kirke er den alminnelige Kirke, den er Moderkirken i ordets egentligste forstand, utbredt i alle land, i alle verdensdeler. Den er ikke fra i går eller fra i dag, den har århundrer bak seg, ja snart årtusener, den er jo stiftet av vår guddommelige Frelser selv. Derfor bærer den heller ikke navn etter noe menneske, og forgjeves ville historien lete etter en blott menneskelig opprinnelse.

Den gamle Moderkirke er apostolisk «oppbygget på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hovedhjørnesten (Ef. 2, 20).

Den katolske Kirkes forstandere, paven og biskopene, er apostlenes rettmessige etterfølgere; for den gamle Moderkirke sitter inne med den apostoliske suksesjon. Herved forstås den uavbrutte rekkefølge av biskoper fra apostlenes tid ned til våre dager ved ordinasjon, foretatt av gyldig vigslede biskoper. Derfor har den katolske Kirkes prester makt til å frembære det hellige messeoffer og forvalte sakramentene.

Den overbevisning at man ved å vende tilbake til den katolske eller alminnelige Kirke, kommer tilbake til fedrenehjemmet, …

«Den katolske og apostoliske Kirke.» – fra 1935Les mer »

«Våre fedres gamle kristentro» – om BUDENE

Gamle tekster, Teologi /

Andre hoveddel av «Våre fedres gamle kristentro» fra 1935 er nå klar, og det handler her om budene:

«Vil du gå inn til livet, da hold budene» leser vi i den hl. Skrift (Matth. 19, .17). Disse ord viser oss at troen alene ikke er nok, men at vi også må leve etter troens lærdommer, vi må holde budene. Av egen kraft er vi sikkerlig ikke i stand til å holde budene, vi trenger hertil Guds nåde. Denne vil aldri fattes oss når vi i ydmyk bønn tar vår tilflukt til Gud.

Det hovedbud som i seg innbefatter alle andre bud, er budet om kjærlighet til Gud og nesten. «Du skal elske Herren, din Gud, av ditt ganske hjerte og av din ganske sjel og av ditt ganske sinn og av hele din styrke. Dette er det største og det første bud. Men det annet er likt dette: du skal elske din neste som deg selv.» (Mark. 12, 30-31. Matth. 22, 37-40). Med kjærligheten til Gud står og faller hele kristenlivet. Intet kristenliv uten kjærlighet til Gud. …

… Men det annet er likt dette: du skal elske din neste som deg selv.

Ethvert menneske, enten det er vår venn eller vår fiende, er vår neste, og vi må omfatte ham med en oppriktig og virksom kjærlighet. Vi bør stadig ha for øye at vår neste er likesom vi forløst med Jesu Kristi dyrebare Blod. Det er med dette troens blikk vi må omfatte nesten, og da vil Frelseren betrakte alt som vi gjør mot den ringeste av hans brødre, som gjort for Ham selv. Det er Ham vi bespiser i de hungrige og bekler i de nakne, og hvem vi huser i de fremmede. Det er Ham hvem vi trøster i de bedrøvede. Han gjør seg til ett med den lidende menneskehet.

Vi skylder derfor vår neste høyaktelse og ærefrykt, og vi skylder ham medfølelse i hans lidelser. Vi skylder ham også overbærenhet med hans menneskelige svakheter. Kjærlig bør vi søke å dekke over fellene og se hen til hans gode egenskaper. …

En av de gamle middelalderlige prekener som så vakkert forklarer den symbolske betydning av kirkebygningen og dens enkelte deler, lærer til slutt: «Godt er det å gi gods til kirkene, men bedre er å hjelpe sin stakkars neste i hans nød; for kirkene går- til grunne med verden, men sjelene går aldri til grunne. Om vi ønsker å være et tempel for den Hellige Ånd, da skal vi vise vår trengende neste slik miskunn som Kirken viser oss.»

Så fortsetter boka å omtale de ti bud, Kirkens bud osv. Hele denen delen av boka kan leses her.

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 10. april kl 19.00

TLM /

Jeg har tidligere meldt at det blir tradisjonelle latinske messer i Oslo annen hver søndag fra nå av. I vår blir det messe Pasjonssøndag, Påskedag, 2. søndag etter påske etc. Følgende melding er lagt ut på nettstedet tlm-oslo.katolsk.no om den første messen:

Kommende søndag – 10. april – feires den tradisjonelle latinske messen i Oslo, i St Joseph kirke i Akersveien, kl 19.00 – med muligheter for skrifte fra kl 18.30.

Denne søndagen feirer vi (se hele årets kalender her) pasjonssøndag, og tekstene for messen kan leses på latin og norsk her. Musikken til messens proprium er her – og til ordinarium synges Messe XVII og Credo I.

Er man litt ukjent med den gamle messen, og ønsker å forberede seg, kan man se et fullstendig messeoppsett på latin og norsk her. (Her er et nesten likt, helt nytt, oppsett i pdf-format. Kopier av dette vil også ligge bak i kirken – samt informasjon om når man skal knele, stå, sitte under messen – som man kan finne her.)

«Den hellige Kirke.» – fra 1935

Gamle tekster, Teologi /

Her er underkapittel tre fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:

Kirken er hellig i sin stifter Jesus Kristus. Han er opphavet og kilden til all hellighet. «Er roten hellig, da er grenene det også» (Rom. 11, 16). Den er hellig da den eier den stadige iboen av den Hellige Ånd for å hellige den i dens lemmer. «Vet dere ikke at dere er Guds tempel og at Guds ånd bor i dere?» (1. Kor. 3, 16).

Kirken er hellig fordi dens mål er hellig. «Og Han innsatte noen til apostler, noen til profeter, men andre til evangelister og andre til hyrder og lærere til de helliges fullkommelse, til tjenestens gjerning, til Kristi legems oppbyggelse (Ef. 4, 11-12). Kirkens oppgave i denne verden er menneskenes helligelse og frelse. Verden kan ikke forstå den, fordi Kirken ikke er av denne verden, derfor blir den også forfulgt i likhet med sin guddommelige stifter. «Har de forfulgt meg, vil de også forfølge eder» (Joh. 15, 20). ja, denne forfølgelse er nettopp et tegn på Kirkens guddommelige sendelse.

Kirken er hellig i sin lære og i sin moral, og den gir også midler til å nå til hellighet idet den trofast bevarer og forvalter alle helliggjørelsesmidler. (Se kapitlene om sakramentene.) …

«Den hellige Kirke.» – fra 1935Les mer »

«Den ene og enige Kirke.» – fra 1935

Gamle tekster, Teologi /

Her er et underkapittel fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:

Kristus har kun innstiftet én Kirke. «På denne klippe vil jeg bygge min Kirke» (Matt. 16, 18). «Der skal bli én fåresti og én hyrde» (Joh. 10, 16). Denne Kirke er synlig og har bestemte kjennetegn. Synlig er inntredelsen i Kirken ved dåpen, synlig er Kirken ved sin læres forkynnelse og bekjennelse og ved sakramentenes forvaltning, synlig er Kirken ved sin styrelse. Kirkeforsamlingen i Konstantinopel år 381 sier: «Jeg tror på den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke.»

«Hvert rike som er splidaktig med seg selv vil bli øde, og hus falle over hus» (Luk. 11, 17). Således lyder Frelserens ord, og disse sannes også i historien. Men Kristus har i sitt rike, i Kirken, sørget for fullstendig enhet i tros- og sedelære, i det hellige messeoffer og i sakramentene og for et felles, synlig overhode. Hvor som helst der reises et katolsk alter, der forkynnes den samme lære, og der feires den samme gudstjeneste. Dette er et stadig vitnesbyrd om Kirkens guddommelige opprinnelse. Den katolske Kirke bevarer en majestetisk enhet blant sine 325 millioner tilhengere.

I sin yppersteprestelige bønn før sin lidelse bad Frelseren ganske særlig om enighet for sin Kirke. …

«Den ene og enige Kirke.» – fra 1935Les mer »

«Den ufeilbare Kirke.» – fra 1935

Gamle tekster, Teologi /

Her er et underkapittel fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:

Kristus har gitt sin Kirke den oppgave å føre alle mennesker til den evige salighet ved å lære dem den sanne tro og Guds hellige bud, ved å frembære det hellige Messeoffer og forvalte de hellige sakramenter, samt ved å lede og styre de troende. «Gå derfor hen og lær alle folk, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lær dem å holde alt hva jeg har befalet eden (Matt. 28, 19-20)

Som innehaver av den tredobbelte myndighet, dei kirkelige lære-, preste- og hyrdeembete, har Kirken ikke alene den oppgave å skulle føre menneskene til den evige salighet, men den eier også de midler som utkreves for å kunne løse denne oppgave. Ved læreembetet settes Kirken i stand til å vise oss den vei som vi har å følge. Ved utøvelsen av presteembetet skaffer Kirken oss de nådegaver som er nødvendige for å kunne vandre ad denne vei. Ved utøvelsen av hyrdeembetet bevarer den oss imot lettsindig å forlate denne vei.

Kristus har lovet og sendt Kirken den Hellige Ånd, for at den til enhver tid må forkynne den sanne lære (Joh. 14, 26), forvalte sakramentene på rette måte (Joh. 20, 22-23) samt gi gagnlige forskrifter (Ap. gj. 15,28). …

«Den ufeilbare Kirke.» – fra 1935Les mer »

«Våre fedres gamle kristentro» – TROEN

Gamle tekster, Teologi /

Jeg har nå bearbeida de første 50 sidene av «Våre fedres gamle kristentro» fra 1935; dvs. alt som har med troen å gjøre. De neste delene av boka handler om Budene, Sakramentene og Bønnene. I tillegg har boka en del stoff om Kirken i middelalderen, og om konvertitter i gammel og nyere tid.

Boka har følgende underkapitler når den omtaler den katolske tro:

Skrift og arvelære
Guds vesen og
Kirkens lære om den hellige Treenighet
Om skapelsen
Englene
Menneskeslektens opprinnelse. Syndefallet
Arvesynden og hvem som ble fritatt for den
jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre
Jesu fødsel, hans barndom og hans skjulte liv i Nasaret
Jesu offentlige liv, hans lidelse og død
Jesu oppstandelse og himmelfart
Den Hellige Ånds virken i Kirken og i sjelene
Kirkens stiftelse og forfatning
Kirkens oppgave. Den ufeilbare Kirke
Den ene og enige Kirke
Den hellige Kirke
Den katolske og apostoliske Kirke
Å tilhøre Kirkens sjel
De helliges samfunn
Skjærsliden
Kjødets oppstandelse og det evige liv

Oversikt over hele boka fins her – og kaptilene om Troen her.

Vatikanets erklæring om Assisimøtet i oktober

Katolsk /

Det er nå kommet mer informasjon om fredsdagen pave Benedikt inviterer til i Assisi i oktober:

«Hvert menneske er til syvende og sist en pilegrim som søker etter sannhet og godhet»

VATICAN CITY, APRIL 3, 2011 ( Zenit.org ). Her er en pressemelding lørdag fra Vatikanets pressekontor, om Benedikt XVIs pilegrimsreise til Assisi i oktober.

Paven vil reise til Assisi for å markere 25-årsjubileet for det historiske møtet der i 1986, innkalt av pave Johannes Paul II, som samlet representanter for kristne samfunn og verdens religioner tilen dag for bønn og fred.

* * * * * *

«Pilegrimer for sannhet, pilegrimer for fred»

Assisi, 27. oktober 2011

Den 1. januar 2011, etter Angelus, kunngjorde pave Benedikt XVI at han ønsket å markere 25-årsjubileet for det historiske møtet som fant sted i Assisi den 27. oktober 1986 på et ønske fra den ærverdige Guds tjener Johannes Paul II. På dagen for jubileet, 27. oktober i år, vil Den hellige far til å holde en dag med refleksjon, dialog og bønn for fred og rettferdighet i verden, gjøre en pilegrimsreise til hjemmet til Saint Francis og innbyde andre kristne fra ulike kirkesamfunn , representanter for verdens religiøse tradisjoner, og i noen forstand, til alle menn og kvinner av god vilje, til å bli med ham på denne reisen.

… Hvert menneske er til syvende og sist en pilegrim i søken etter sannhet og godhet. Troende også er stadig på reise mot Gud, derav den muligheten, ja nødvendigheten, tale-og gå inn i dialog med alle, troende og vantro alike, uten å ofre ens egen identitet eller gi den former for synkretisme. I den grad det pilegrimsreise av sannheten er autentisk levd, åpner det veien til dialog med de andre, utelukker det ingen og det forplikter alle til å være en byggmester av brorskap og fred. Dette er elementer som Den hellige far ønsker å plassere i sentrum av refleksjon. …

Sitatet fra zenit.org over er fra Googles oversetter (med noen korrigeringer), det er ikke lenge før man faktisk kan bruke denne maskin-oversetteren i praksis.

Dagen skal bestå av fellesskap, måltider, foredrag, refleksjon, men på ingen måte felles bønn, og «uten å ofre ens egen identitet eller gi den former for synkretisme.» F. Hunwicke skriver om dette:

«Considering Papa Ratzinger’s subtlety and his views on the necessarily coherent, non-self-contradictory, nature of the Tradition and of the Magisterium, I can’t help feeling that his intention to have the meeting in that particular place may have, as one its purposes, a resolution of the worrying ambiguities in the original event.

«Can’t we wait and see what actually happens? If all is done with propriety, then presumambly the Holy Father is saying ‘This is what the true contextualised meaning of these occasions is; so let nobody in the future claim that the rough edges in the original format afford precedents for syncretism.’

… Having looked at the latest VIS communique, I see references only to addresses and to ‘silent prayer’. I feel strongly inclined, as I did in January, to trust the Holy Father’s disposition of this event. I suspect that he may intend to bring ‘Assisi’ under the umbrella of the Hermeneutic of Continuity. …

Første økumeniske gudstjeneste i en katolsk kirke i Norge

Økumenikk /


St Olav skriver svært begeistret 5. februar 1966 om aller første gang en økumenisk gudstjeneste i Norge ble holdt i en katolsk kirke, med stor oppslsutning fra katolikker og protestanter – kirken var overfylt. (Vi ser også på bildet at det gamle alteret og kommunionsbenken fortsatt er på plass. Og bordalteret, som vi så var i bruk så tidlig som desember 1964, tas tydeligvis inn bare av og til.) Her er hele teksten:

VED ET VENDEPUNKT

En stor og merkelig begivenhet», sa biskop John W. Gran om det som fant sted i vår katolske domkirke tirsdag 25. januar. Sin vane tro tok han ikke munnen for full – andre brukte sterkere ord. Avslutningen av den årlige bønneuke for kristen enhet ble en skjellsettende begivenhet. Det mangfold av kristenmennesker som fylte St. Olavs kirke til siste ståplass, de titusener som undrende leste dagspressens dekning av hendelsen, de hundretusener som så utsnitt av den på TV-skjermen – alle fikk de visst, sterkere eller svakere, følelsen av en ny situasjon. De er ikke på villspor.

Uken som helhet, og ganske særlig det «økumeniske fellesmøte» løste ingen av de alvorlige doktrinale problemer som fremdeles preger vår splittede kristenhet. Men den løste hjertene hos svært mange som hittil kanskje hadde betraktet «økumenikken» som en mer eller mindre sær spesialitet: Få av de som så ledende norske kristne samles om Guds ord og forkynnelse på hverandres kirkegrunn kunne unngå å oppleve det som en befrielse og en forpliktelse.

Det betyr et stort skritt fremover for et enhetsarbeide som hos oss i Norge hittil har vært ille forsinket. …

Første økumeniske gudstjeneste i en katolsk kirke i NorgeLes mer »

Om innføringen av messen (delvis) på norsk i februar 1966

Liturgi /

I St Olav nr. 4 1966, utgitt 19. februar, kunne katolikker i Norge lese om hvordan messen for første gang skulle kunne leses delvis på norsk fra starten av fasten det året – 27. februar. Slik skriver biskop Gran:

OM MESSELITURGIEN
ET BREV FRA BISKOPEN OM DEN NYE GUDSTJENESTEFORM

Kjære troende.

Som mange vil huske sa jeg i min Nyttårshilsen at vi skulle få Messen på norsk fra første søndag i fasten. Denne dato er nu nær forestående. Jeg vil derfor henvende meg direkte til dere alle for å belyse det store skritt som her skal tas i vår Kirkes liv.

Det har vist seg at folkesproget har trengt igjennom i Messen over hele den katolske verden med langt større dynamikk enn ventet. Den moderate form vi har holdt oss til i vårt bispedømme siden første søndag i fasten i fjor, kan ikke lenger ansees som tilfredsstillende nok for det langt største antall katolikker i vårt land. En lang undersøkelse har vist at de aller fleste av våre prester og troende ønsker så meget norsk som mulig i vår Messeliturgi. Og det er ikke bare Oslo Katolske Bispedømme dette gjelder. Biskopene Johannes Rüth og Johannes Wember som jeg har samarbeidet intimt med i Rom under Konsilet, går også inn for denne utvikling i deres respektive kirkedistrikter, slik at den tekst som nu foreligger og de regler vi vil følge vil være ens for hele landet. Men beslutningen hviler også på vedtak tatt av den Nordiske Bispekonferanse under arbeidsmøter i Hamburg og Rom i fjor (konferer forøvrig «Broen» nr. 3 1965) som på sin side godkjente forslag fremmet av den Nordiske Liturgikommisjonen som i 1965 hadde tre møter om felles-liturgiske anliggender. Det heter her at vi i de nordiske land vil bruke folkesproget i Messen enten minimalt (epistel og evangelium) eller maksimalt (alt som Rom tillater fremført på folkesproget, både av faste og skiftende deler). Det viser seg at samtlige nordiske land har funnet at den sistnevnte løsning er å foretrekke. …

Om innføringen av messen (delvis) på norsk i februar 1966Les mer »

Messen er et offer og et offermåltid

Liturgi, Teologi /

Fr. Hunwicke (som jeg nylig) siterte, fortsetter å skrive om hvordan messen er et offer og et offermåltid; på ingen må et hvilket som helst slags måltid, som mennesker i vår tid (så ukjente som de er med religiøse offer) ofte later til å tro. Slik fortsetter han sitt innlegg om at messen første og fremst er et offer:

The central purpose of the Mass … even before the ‘Supper’ aspect … is sacrifice. Or so I claimed in a recent post. Even if you wanted to agree, you may have noticed a couple of little doubts lurking on the outskirts of your mind.

Doubt 1: Why did S Paul call the Eucharist the Lord’s Supper (kyriakon deipnon)? But this is, surprisingly to us, sacrificial language. In the Greco-Roman world, sacrifice was a communal activity. After the animal was killed and the prescribed portions sacrificially burned, the rest was cooked and eaten by the worshippers in a supper which was not just a sequel but was an integral part of the sacrificial ritual (what the Jews called a Communion Sacrifice). Many such invitations have come to light in the rubbish dumps of ancient Egypt, preserved by the dryness of the desert sand. A typical example is ‘An invitation to you from Nilos to have deipnon in the dining room of the Kyrios Serapis in the Serapeum’ (POxy 2592; late first century). That is why so many excavated temple complexes have dining rooms and extensive kitchen areas attached to them; although sometimes the sacrificial banquet happened, like Christian Eucharist, in a private home (when this happened, the phrase in the papyri is en tei idiai oikiai). And it is one reason why S Paul is so concerned about his Corinthian converts partaking «in the tables of demons». To do so is to share in the pagan sacrifice. Look at I Cor 10:14-22 and note the parallelism the Saint draws between pagan sacificial banquets and the sacrificial banquet which is the Eucharist. Kyriakon deipnon certainly did not, as liberals like to assume, mean some informal sort of matey event («an expression of fellowship») or a plate in front of the television during Channel Four News.

Doubt 2: Did Jesus really have the Holy Sacrifice of the Mass and its sacrificial theology in mind when he sat at table with his disciples hours before his death? Jacob Neusner powerfully argues that he did … …

van der Burg om Maria: Om Rosenkransen

Gamle tekster, Teologi /

Her er 17. og siste kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» – en forklaring av Rosenkransen som vil hjelpe katolikker til å bruke den bedre, og hjelpe protestanter til å forsta hva den virkelig dreier seg om (og er ikke så problematisk som de tror). (Hele heftet kan leses her.)

XVII. – Rosenkransen.

Vi katolikker ærer og elsker den hl. Maria høyt. Men det er en stor misforståelse å innbille seg at de katolske gudstjenester vesentlig består i bønner og sanger til ære for den hl. jomfru. Et faktum er at Maria i den offisielle liturgi inntar en meget beskjeden plass ved siden av hennes guddommelige Sønn. Den hl. messe, som er vår hovedgudstjeneste, er helt, og holdent konsentrert om Kristi korsoffer, og bare et par enkelte ganger nevnes hun i messebønnene. Våre aften-gudstjenester består vesentlig i tilbedelse av og velsignelse med den hl. Hostie (Jesus i Alterets Sakrament). Ved disse andakter pleier vi dog gjerne å innflette en eller annen sang eller bønn til ære for Guds mor. Noen slags tilbedelse, dvs. guddommelig dyrkelse, av den hl. Maria finner aldri sted. Hele vår pietet for henne består i en saligprisning på grunn av det store som Gud har gjort mot henne, og en påkallelse av hennes forbønn. Når vi påkaller henne, er det ikke for å sette henne istedenfor Jesus. Vi har fri adgang til Jesus med våre bønner. Ved å påkalle Maria anmoder vi henne om å be sammen med oss.

En meget yndet andaktsøvelse til ære for Guds mor er rosenkransbønnen. Da denne bønn ofte blir misforstått av ikke-katolikker, lar vi her følge en forklaring av den. …

van der Burg om Maria: Om RosenkransenLes mer »

Hvorfor feirer vi messen?

Liturgi, Teologi /

Fr. Hunwicke stiller dette viktige spørsmålet i et innlegg på sin blogg, og sier at det kan være enten for kommunionen, for å tilbe Herren som er til stede på alteret etter forvandlingen, eller det kan være pga av offeret. Og det siste er viktigst, mener han (og han har også tanker om kanonbønna igjen kan bes stille av presten):

…. the centrality of Sacrifice, in the last resort, is more important than the worship or reception of the Sacramental Christ. I hesitate to blunder carelessly and over-simplistically around in so great a mystery; it is certainly true that both ….and is more important than either … or. But, to be simple and crude, the Eucharist is firstly a sacrifice; only when we have said this do we go on to say that it is (we can’t get away from the terminology of our Jewish roots here) a communion sacrifice. In the last resort, the Lord’s Body and Blood are present substantialiter et realiter upon our altars primarily to be the propitiatory sacrifice which (since the first Holy Week) replaces the the Temple cult; secondarily, to be received so that Christ’s Body and Blood can be commingled with ours; thirdly, to be adored. Look at it diachronically: most Christians in most Chrisian centuries have attended Mass without communicating. S Pius X’s great campaign for Frequent Communion does not need to be denigrated, but it is not simpliciter the whole Christian tradition.

Back to the Eucharistic Prayer. If it is to be audible, its text should make very clear its sacrificial nature, and clergy-talk (‘Today we are offering this Holy Sacrice especially for’, for example) and sermons should frequently emphasise this. Or it can be done done silently; catechesis will have no trouble explaining that it is silent because it effects the great act of consecration and sacrifice; silent becuse it effects this without essentially needing lay participation or even understanding; silent because the priest is in the holiest possible commerce with God rather than saying something for the interest, diversion, or even edification of the people. ….

van der Burg om Maria: Mariadyrkelsens betydning for det moralske liv

Gamle tekster, Teologi /

Her er 16. kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» – en overraskende, men interessant vinkling på spørsmålet, syns jeg selv. (Hele heftet kan leses her.)

XVI. – Mariadyrkelsens betydning for det moralske liv.

Den kjærlighetsfulle betraktning av Jesu plettfrie mor er en mektig tilskyndelse til dyd. Uten tvil er Jesus vårt store forbilde. Men for lettere å kunne etterligne Kristus er det meget nyttig samtidig å betrakte de hellige, som «har seiret i kraft av, Lammets blod» (Ap. 12,11), og særlig den kvinne som satan aldri har hatt makt over. Verden dyrker bare den legemlige skjønnhet. Men fra denne utgår ingen redning for den fornedrede menneskeslekt. Tvert om, den fører ofte til dypere fornedrelse. I den rene kvinne som Gud valgte til mor, vises oss hva som i hans øyne utgjør menneskets sanne skjønnhet. Maria har aldri gjort noen synd. Hver dyd øvet hun på en heltemodig måte. Særlig beundrer vi hennes tro, ydmykhet, kyskhet og offermot. Som «Herrens tjenerinne» sier hun ved hele sitt liv det samme som ved bryllupet i Kana: «Hva Han sier dere, det skal dere gjøre».

Mariakultusen har vært et av de mektigste midler til å høyne synet på kvinnen, som før kristendommen inntok en fornedret plass i familien og i samfunnet. Ved sin medvirken til menneskenes frelse er hun en oppreisning for Eva og for kvinnen i alminnelighet. «Strømmer av velsignelse er fra Madonnabildet flytt ned over menneskeverdenen» – sier den protestantiske forfatter …

van der Burg om Maria: Mariadyrkelsens betydning for det moralske livLes mer »

van der Burg om Maria: Mariadyrkelsens betydning for den kristne tro

Gamle tekster, Teologi /

Her er 15. kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan». (Hele heftet kan leses her.)

XV. – Mariadyrkelsens betydning for den kristne tro.

Maria er den nye Eva, som viser oss sitt livs frukt. Dette er sant også for så vidt andakten til Jesu mor bidrar meget til å bevare det rette begrep om Kristus og derved til å verne om hele kristendommen. I hennes person finnes faktisk en gjendrivelse av alle de angrep som i tidenes løp er gjort mot Kristi person. Og med rette kaller den katolske Kirke henne derfor «den som har beseiret alle kjetterier i den hele verden».

Et av de første farlige angrep på kristendommen var gnostisismen (doketer, valentinianere, marelonitter) som, nektet Kristi sanne menneskelige natur og påsto at Han bare hadde påtatt et skinnlegeme. Kirkefedrene (Ignatius, Ireneus, Tertullian, Origenes) brukte som hovedargument mot disse vranglærere Marias moderverdighet. Andre vranglærere, ebionittene, nektet Kristi guddom. Kirkefedrene gjendrev dem ved å fremholde Marias jomfruelighet. Hennes hederstittel «Guds mor»‘) spilte en stor rolle i bekjempelsen av, nestorianismen, som antok to personer i Kristus. Nestorianerne anså Jesus egentlig bare som et menneske, som Gud nok bodde i (ved et moralsk bånd), men ikke slik at Jesus og Guds Sønn er en person. Derved ble hele den kristne frelseslæren undergravd; for etter den nestorianske oppfatning er det bare et menneske som har lidt for oss (mens vi etter den kristne lære må si at Guds Sønn har lidt for oss i sin menneskelige natur). I denne store strid om Kristi person ble uttrykket «Guds mor» (Theotokos) likefrem slagordet for ortodoksien. Ved å kalle Maria «Guds mor» bekjenner vi på en klar måte både Kristi enhet i person og hans dobbelthet i natur, videre at foreningen mellom de to naturer i Guds Sønns person har eksistert helt fra Jesu unnfangelse av (og ikke først er oppstått i Jesu senere liv). Med Johannes av Damaskus kan vi si at «i dette ord (Guds mor) ligger hele menneskevordelsens mysterium sammenfattet» (De Fide orthod. III, 12). «Vær hilset, du ubegripelige bok, som har gitt verden å lese Ordet, Faderens Sønn» skrev en annen gammel forfatter (De Laud. Deipar. som er blitt tilskrevet Epifanius). «Ved henne» – således Tarasius – «blir kunnskapen om Gud utbredt inntil jordens ytterste grenser» (De præs. Deipar.).

All kamp mot Kristus er samtidig en kamp mot hans mor. I en og samme setning forutsa Simeon den motsigelse Jesus skulle bli utsatt for, og det sverd som skulle gjennomstinge Marias sjel, «for at mange hjerters tanker skulle bli åpenbart» (Luk. 2,34-35). Mariadyrkelsen åpenbarer menneskenes tanker om Kristus og er et kjennetegn på hans sanne Kirke.

Hvert dogme om Maria har betydning for vårt trosliv. …

van der Burg om Maria: Mariadyrkelsens betydning for den kristne troLes mer »

van der Burg om Maria: «Alle slekter skal prise meg salig»

Gamle tekster, Teologi /

Her er 14. kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» – noe forkortet. (Hele heftet kan leses her.)

XIV. – «Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig».

Om Abraham sa Gud: «Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort; og vær velsignelse. Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg …. og alle jordens slekter skal velsignes, i deg» (1 Mos. 12, 2-3). På grunn av sin fromhet (tro og lydighet) ble Abraham Frelserens stamfar, og derved åndelig far til de troende. Men når Gud derfor ville gjøre hans navn stort og ville at Guds folk skulle velsigne ham, hvor meget mer skal vi da ikke velsigne Maria, som ved sin hellighet og tro ble Frelserens mor og derved også vår mor? «Abraham ble ikke verdig til å avle Kristus i en annen betydning enn at han ble verdig til at en av hans døtre fødte Kristus, eller at han eller en av hans etterkommere ble far til Guds mor» (De Lugo). Når Gud selv gjennom «sin engel lykkønsket Maria (Luk. 17 28), og den Hellige Ånd tilskyndte Elisabeth til å lovprise henne med høy røst (v- 41-45), skal da ikke også vi gjøre det? Det vår straks etter Elisabeths saligprisning at Maria profeterte: «Fra nå av skal alle slekter prise meg salig, fordi Han, den Mektige, har gjort store ting mot meg; og hellig er hans navn» (v. 48-49). At Maria er blitt bevart for enhver synd, også den minste, i en verden full av laster, er et av de største mirakler den allmektige og hellige Gud har gjort. Og derfor kan også på henne anvendes Bibelens ord om Judith: «Din pris skal ikke vike fra menneskenes hjerte,- som minnes Guds styrke evindelig» (Jud. 13,24). …

Gud vil at vi med takknemlighet skal erkjenne alt det Han har gjort til vår frelse. Og til dette hører også Marias syndfrihet, som var nødvendig for at hun kunne bli Frelserens mor. Marias syndfrihet var en virkning av Kristi nåde. Også hun er frelst. «Min ånd fryder seg i Gud, min Frelser» (Luk. 1, 47). Hun er på en måte blitt mer frelst enn noe armet menneske; for det å bevare en mot enhver synd er den største og mektigste nådegave. …

van der Burg om Maria: «Alle slekter skal prise meg salig»Les mer »

Aprilspøker på katolsk.no

Data/blogg, Katolsk /

Én av to aprilspøker på katolsk.no er denne: Tilpass katolsk.no etter egne preferanser! Som et ledd i videreutviklingen av nye katolsk.no er Informasjonstjenesten stolt av å kunne presentere nok en nyvinning: din personlige versjon av katolsk.no.

… Vi har i utviklingsarbeidet tatt utgangspunkt i fem mye brukte klassifikasjonssystemer på norske katolikker i dag. Tjenesten krever kun at du klikker på den kategorien som beskriver deg best. Du vil da få tilgang til en spesialtilpasset side med nyheter som passer for deg. NB: husk å bokmerke siden! Kategoriene er som følger:

(Nyhetene fins bare som billed-filer, sannsynligvis for at de ikke skal spores av søkemaskiner, og de revolusjoneremde nyhetene skal sendes rundt over hele verden.)

Betongkatolikk
Foretrekker sin katolisisme i ren form knelende på ekstra hardt betonggulv. Alt var så mye bedre før?

Progressio-katolikk
Venter fremdeles på annonseringen av Det tredje vatikankonsil. Alt kunne vært så mye bedre hvis bare…

Rødvinskatolikk
Liker lange eksistensielle diskusjoner over en god Amarone eller tre. Årlig kultur-reise til Roma er obligatorisk for det gode liv…

Ungpikekatolikk
Romantikertypen. Glad i tradisjoner og renessansekunst. Elsker lukten av røkelse og gamle messebøker…

Katolikk
Katolikk.

De øverste nyheten er for betong-katolikkene, de neste for progressio-katolikkene. Og nyheten under … jeg husker ikke riktig hvem det er ønsket det skulle skje. ??

Skroll til toppen