I en kommentar her på bloggen ble det interessant nok sagt at: «I Norge foregår den katolske samtalen om liturgens plass ved alteret mot en bakgrunn der Den norske kirke først nå kan komme til å innføre på bred front den praksis som Den katolske kirke nå har begynt å nyansere. Det innebærer at brede lag av det norske folk fortsatt ikke er vant med annet enn at liturgen er vendt vekselvis mot øst og mot menigheten.»

Ja, det oppleves som et ganske stort paradoks at det er Den norske kirke og ikke Den katolske Kirke i Norge som har beholdt det tradisjonelle aleteret og tradisjonen med å knele ved mottakelsen av kommunion. I Den norske kirkes arbeid med liturgien hadde det kommet signaler om at dette nå endelig skulle forandres, men da høringssvarene hadde kommet inn i fjor, viste det seg at man i ganske stor grad ville videreføre tradisjonen. (Og det gjelder også i diskusjonen om forholdet mellom gudstjenesten som et møte med Gud og dens fokus på det menneskelige fellesskapet.) Slik skrev Vårt Land om dette i mai 2010:

Det forrige utkastet til ny gudstjenste la sterke føringer for at presten skulle stå vendt mot folket ved et alter midt i rommet under bønn. Det nye utkastet betyr en oppvurdering av dagens praksis (vendt ‘mot øst’), og dermed en likestilling av de to forslagene. …

Mange tunge instanser hadde reagert på at gudstjensten, slik den fremsto i høringsforslagene, i for stor grad hadde et fellesskapsbekreftende og menneskesentrert preg. Det gikk på bekostning av gudstjenesten som møteplass med det hellige. I det reviderte forslaget er Guds-orienteringen tydeligere understreket …

Et annet spørsmål, var om det skulle bli større åpning for alternative måter å dele ut nattverden på. En forsøksordning har innebært at mange menigheter har droppet knelingen ved alterringen, og i steden delt ut nattverden ved at folk stiller seg i kø, mottar brødet og dypper det i vinen. … Utkastet innebærer ikke noen stor nyåpning og godkjenning av dette. …

Avslutningsvis skriver biskop Edward Slattery (se også del 1 og del 2 følgende om hvorfor messen (dsv. fra offertoriet fram til kommunionen) helst bør feires»ad orientem»:

Recovering the Sacred

Even before his election as the successor to St. Peter, Pope Benedict has been urging us to draw upon the ancient liturgical practice of the Church to recover a more authentic Catholic worship and, for that reason, I have restored the venerable ad orientem position when he celebrates Mass at the Cathedral.

This change ought not to be misconstrued as the Bishop “turning his back on the faithful,” as if I am being inconsiderate or hostile. Such an interpretation misses the point that by facing in the same direction, the posture of the celebrant and the congregation makes explicit the fact that we journey together to God. Priest and people are on this pilgrimage together.

It would also be a mistaken notion to look at the recovery of this ancient tradition as a mere “turning back of the clock.” Pope Benedict has spoken repeatedly of the importance of celebrating Mass ad orientem, but his intention is not to encourage celebrants to become “liturgical antiquarians.” Rather, His Holiness wants us to discover what underlies this ancient tradition and made it viable for so many centuries, namely, the Church’s understanding that the worship of the Mass is primarily and essentially the worship which Christ offers to His Father.

Hele artikkelen kan leses her.

Biskop Edward Slattery fortsetter sin artikkel med følgende argumenter:

Facing the same direction

From ancient times, the position of the priest and the people reflected this understanding of the Mass, since the people prayed, standing or kneeling, in the place which visibly represented Our Lord’s Body, while the priest at the altar stood at the head as the Head. … celebrant and congregation faced the same direction, since they were united with Christ in offering to the Father Christ’s unique, unrepeatable and acceptable Sacrifice. …

Multiple advantages

Having the priest and people celebrate Mass ad orientem was the liturgical norm for nearly 18 centuries. There must have been solid reasons for the Church to have held on to this posture for so long. And indeed there were! First of all, the Catholic liturgy has always maintained a marvelous adherence to the Apostolic Tradition. We see the Mass, indeed the whole liturgical expression of the Church’s life, as something which we have received from the Apostles and which we in turn are expected to hand on intact.

Secondly, the Church held on to this single eastward position because of the sublime way it reveals the nature of the Mass. Even someone unfamiliar with the Mass who reflected upon the celebrant and the faithful being oriented in the same direction would recognize that the priest stands at the head of the people, sharing in one and the same action, which was — he would note with a moment’s longer reflection — an act of worship.

An innovation with unforeseen consequences

In the past 40 years, however, this shared orientation was lost; now the priest and the people have become accustomed to facing in opposite directions. The priest faces the people while the people face the priest, even though the Eucharistic Prayer is directed to the Father and not to the people. …

… Unfortunately this change had a number of unforeseen and largely negative effects. First of all, it was a serious rupture with the Church’s ancient tradition. Secondly, it can give the appearance that the priest and the people were engaged in a conversation about God, rather than the worship of God. Thirdly, it places an inordinate importance on the personality of the celebrant by placing him on a kind of liturgical stage. …

Les hele biskop Slatterys artikkel her.

Jeg tenker stadig mye på om det er mest passende at presten ser på menigheten når han bærer fram messens hellige offer, og kommer stadig tydeligere til den konklusjonen at det er det ikke. Jeg skal prøve å formulere noen grundigere tanker om dette om ikke lenge, og da betgynne med å vise at det er en misforståelse (som mange trodde fram til 80-tallet, og som dessverre flere fortsatt tror) å tro at i den første kristne tid feiret man messen rundt et bord, med biskopen/presten vendt mot de troende.

I denne omgang vil jeg bare (på nytt) nevne biskop Slattery i Tulsa, Oklahoma, som i september 2009 sluttet å feire messen vendt mot menigheten i sin egen domkirke, og som i forindelse med det skrev:

Because the Mass is so necessary and fundamental to our Catholic experience, the liturgy is a constant topic in our conversation. That is why when we get together, we so often reflect upon the prayers and readings, discuss the homily, and – likely as not – argue about the music. The critical element in these conversations is an understanding that we Catholics worship the way we do because of what the Mass is: Christ’s sacrifice, offered under the sacramental signs of bread and wine.

If our conversation about the Mass is going to “make any sense,” then we have to grasp this essential truth: At Mass Christ joins us to Himself as He offers Himself in sacrifice to the Father for the world’s redemption. We can offer ourselves like this in Him because we have become members of His Body by Baptism.

We also want to remember that all of the faithful offer the Eucharistic Sacrifice as members of Christ’s body. It’s incorrect to think that only the priest offers Mass. All the faithful share in the offering, even though the priest has a unique role. He stands “in the person of Christ,” the historic Head of the Mystical Body, so that at Mass, it is the whole body of Christ – Head and members together that make the offering. …

I fortsettelsen av denne noe overraskende innledningen (overraskende fordi han legger stor vekt på de troende) argumenterer han videre med at biskopen/ presten og menigheten derfor bør vende seg samme vei. Jeg tar med mer av hans argumentasjon om ikke lenge, men les gjerne selv hans artikkel her.

Jeg mener det som står i overskrifta også rent generelt og prinsipielt, men da jeg feiret messen fredag kveld, var den første eukaristiske bønn av flere grunner ekstra passende:

Jeg var bedt om å be for en syk person, den første eukaristiske bønn er den eneste som har en egen plass for dette: » .. Kom i hu, Herre, dine tjenere(inner) .. »

I evangeliet i går hørte vi om de tolv apostlene Jesus valgte, og den første eukaristiske bønn nevner alle disse: «.. dine salige apostler og martyrer, Peter og Paulus, Andreas, Jakob, Johannes, Tomas, Jakob, Filip, Bartolomeus, Matteus, Simon og Taddeus ..»

I går feiret vi den hellige Agnes, og hun nevnes i den andre rekken av helgener i den første eukaristiske bønn: » .. dine hellige apostler og martyrer med Johannes, Stefan, Mattias, Barnabas, Ignatius, Aleksander, Marcellinus, Peter, Felicitas, Perpetua, Agata, Lucia, Agnes. Cecilia, Anastasia og alle dine hellige. .. » (Tredje eukaristiske bønn har også plass til å nevne en aktuell helgen, men ikke nummer to og fire.)

Father Andrew Burnham er en av de tre tidligere anglikanske bisopene som ble ordinert til katolske prester lørdag; søndag feiret han sin første messe. Og liturgien (han er visst liturgieksperten blant disse tre anglikanske biskopene) var ganske interessant. Som pave Benedikt i England brukte han latin fra og med prefasjonen, og (mer overraskende) han leste kanon for det aller meste stille mens Sanctus og Benedictus ble sunget. Dette er vanlig nok i den tradisjonelle messen, men absolutt ikke i novus ordo – men så skal også dette ordinariatet få lov til å feire liturgien litt på sin egen måte. Slik er dette beskrevet på en anglo-katolsk blogg:

(Father Andrew Burnham’s) liturgy (was interesting). Fine music (Byrd; Morales); Latin from the Sursum corda until the Communion. We had examples of what the American blogosphere now calls Common Sense and Mutual Enrichment. Sanctus covered the (silent) first half of the Canon Romanus and Benedictus the second half; we were spared those horrid ‘Acclamations’ after the Consecration. At the Invitation to Communion, (Fr.) Andrew continued his custom of using the New ICEL translation of Ecce Agnus Dei.

Fr. Aidan Nichols, OP, prekte i messen, og prekenen kan leses her.

(I tillegg til liturgien er det interessant å se i hvilken grad man virkelig kalte eller oppfattet dette som en første messe – og det avhenger igjen av om man regner disse personene som gyldig ordinert fra før. På en måte har man latt dette spørsmålet stå litt åpent, ser det ut til; de tre har ikke måtte erkære noe om sine tidligere ordinasjoner, men de er blitt ordinert absolutt (ikke kondisjonalt) både som diakoner og prester, og biskeviet kan de ikke bli siden de er gift – men de og deres venner får lov til å tenke som de vil om fortida. Nå er de i alle fall gyldig ordinert til katolske prester, det kan det ikke være noen tvil om.)