Endelig kom den!

Katolsk, Teologi /

The Second Vatican Ecumenical Council: A Counterpoint for the History of the Council skrevet av erkebiskop Agostini Marchetto. Jeg bestilte boka i desember 2009, og hver måned har jeg fått beskjed om at den fortsatt ikke er klar, men i dag kom den altså – jeg gleder meg til å kaste meg over de 700 sidene.

Amazon.cu.uk sier selv om boka:

This important study by Archbishop Agostino Marchetto makes a significant contribution to the debate that surrounds the interpretation of the Second Vatican Ecumenical Council. Archbishop Marchetto critiques the Bologna School, which, he suggests, presents the Council as a kind of ‘Copernican revolution’, a transformation to ‘another Catholicism’. Instead Marchetto invites readers to reconsider the Council directly, through its official documents, commentaries, and histories. Marchetto’s volume will be a useful resource for graduate students, seminarians, and scholars interested in the theological significance of Vatican II.

Kardinal Burke snakker om abort, TLM og kommunion

Generelt, Katolsk, Liturgi, TLM /

Intervjuet med kardinal Raymond Burke (under) tar utgangspunkt i dagen det ble laget, 28/12, festen for de uskyldige barn i Betlehem, og snakker om problemet med abort i vår tid. Deretter tar kardinalen opp ganske grundig og saklig spørsmål rundt den tradisjonelle latinske messen og hvordan kommunion best bør mottas.

Har Kirken noen gang hatt kvinnelige diakoner?

Katolsk, Teologi /

I kommentarer til et innlegg som bare var en ren orientering om den tradisjonelle latinske messen i Oslo, kom det opp spørsmål om jenter som ministranter – og etter hvert også om kvinnelige diakoner. Der ble det sitert (som en akseptert sannhet, virket det som) en uttalelse fra mennesker som kjemper for ordinasjon av kvinner til prester i vår Kirke (womenpriests.org): “Kvinner ble gitt full ordinasjon som diakoner i den Første Kirke. Denne praksis er blitt dokumentert meget grundig for de ni første århundrene, spesielt i den østlige del av Kirken. ”

Jeg reagerte ganske spontant på den uttalelsen, som jeg ser på ikke som en akseptert sannhet, men som et partsinnlegg. Og det er vel egentlig slik at hvis kvinner virkelig ble ordinert (på linje med menn) til diakoner i Kirkens første århundrer, bør man også fortsette med dette i vår tid. Dvs. dette argumentet er svært viktig, ja avgjørende, for om kvinner kan ordineres til diakoner (noe Kirken offisielt sier at de ikke kan) i vår tid. Som en kort presentasjon av debatten om dette temaet (om hvordan forskere er uenige om hvordan informasjonen vi har skal forstås), tar jeg med noen utdrag fra Wikipedia:

… The ordination of females to the diaconate is a matter of some controversy among Roman Catholic historians and theologians. At issue are two distinct but interrelated questions: whether some women in the early Church received true sacramental ordination, or whether all were merely so called for functional or honorific purposes; and, whether the prohibition against ordaining women to the diaconate is also a matter of unchangeable divine law, or potentially changeable ecclesiastical law. If some women did receive true sacramental ordination, then the current prohibition would be ecclesiastical rather than divine law.

It can be verified that the term «deaconess» was employed in late antiquity; the word, like «deacon», comes from the Greek word diakonos (διάκονος), meaning «one who serves» (literally, «one who runs through the dust» after his master). The earlier term for women who served in the Church was diakonos. The term «deaconess» came to be used to refer to women who assisted the priest in receiving women into the Church for baptism by full immersion (which is still practiced by the Eastern Catholic Churches and by some parishes in the Western or Latin Rite as well). These women also minstered to sick women and often served in similar positions to male deacons. …

… The Congregation for the Doctrine of the Faith wrote in 1977 that the possibility of ordaining women as deacons was «a question that must be taken up fully by direct study of the texts, without preconceived ideas.» The opinion that women received sacramental ordination (in certain times and places) is given by Roger Gryson. In response, Aimé Georges Martimort contends they did not. Both Gryson and Martimort argue from the same historical evidence. For example, the ecumenical First Council of Nicaea (A.D. 325) stated that deaconesses: «do not receive any imposition of hands, so that they are in all respects to be numbered among the laity.» However, 126 years later, the ecumenical Council of Chalcedon (A.D. 451) decreed: «A woman shall not receive the laying on of hands as a deaconess under forty years of age, and then only after searching examination.» Gryson argues that the use of the verb cheirotonein and of the substantive cheirothesia clearly indicate that women deacons were ordained by the laying on of hands.» Martimort argues that the «laying on of hands» refers only to a special blessing. …

… In 2003, Father Ronald G. Roberson gave a presentation on the diaconate in the Latin Church to annual meeting of the U.S. Oriental Orthodox-Roman Catholic Consultation. He summarized the state of deaconess issue as follows: «The possibility of ordaining women to the diaconate is still an unsettled question in the Catholic Church. Latin rituals for ordaining deaconesses exist from as late as the 10th century, but the precise sacramental nature of these ordinations has not yet been determined authoritatively. …

Ecce advenit dominator Dominus: et regnum in manu ejus, et potestas, et imperium.

Liturgi /

Se, Herren som skal herske, kommer. Kongsmakt er i hans hånd, og kraft og velde. Jfr. Mal 3,1: 1 Krøn 19,12

I dag – Epifania, 6. januar – er den gamle og den nye messen svært like; første lesning og evangeliet er identiske, og de fleste bønner og antifoner like så. Slik lyder kollektbønna, deretter følger flere av messens tekster og antifoner:

Allmektige Gud, på denne dag lot du stjernen vise vei til din enbårne Sønn og åpenbarte ham for folkeslagene. Før i din nåde oss som allerede kjenner deg ved troen, helt inn i din herlighets glans. Ved vår Herre …
Deus, qui hodierna die Ungenitum gentibus stella duce revelasti: concede propitius: ut, qui jam te ex fode cognovimus, usque ad contemplandam speciem tuae celsitudinis perducamur. Per eumdem Dominum nostrum …

Lesning Jesaja 60,1-6
Reis deg i stråleglans! For nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, det er stummende mørkt over folkene. Men over deg stråler Herren fram, hans herlighet åpenbares over deg. Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans. Løft dine øyne og se deg om! De samler seg alle og kommer til deg. Dine sønner kommer langt bortefra, dine døtre blir båret på armen. Da skal du se det og stråle av glede, hjertet skal skjelve og vide seg ut. For havets rikdom strømmer imot deg, folkenes skatter kommer til deg. Et mylder av kameler dekker landet, kamelfoler fra Midjan og Efa. Der kommer alle fra Saba, gull og røkelse fører de med seg. Med glede forkynner de Herrens pris. Slik lyder Herrens ord.

GRADUALE (Jes. 60:6, 1)
Alle skal de komme fra Saba, gull og røkelse skal de føre med, og Herrens pris skal de forkynne. Stå opp, Jerusalem, og bli lys! For Herrens herlighet har stått opp over deg.
Omnes de Saba venient aurum et thus deferentes, et laudem Domino annuntiantes. Surge, et illuminare, Jerusalem: quia gloria Domini super te orta est.

ALLELUJAVERS
Alleluja. Vi har sett hans stjerne i Østen, og kommer med gaver for å tilbe Herren.
Vidimus stellam ejus in Oriente et venimus cum muneribus adorare Dominum. Alleluja.

Evangelium: Matteus 2,1-12
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: “Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.” Da kong Herodes hørte det, ble han meget urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem hvor Messias skulle fødes. “I Betlehem i Judea,” svarte de, “for slik er det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en høvding, som skal være hyrde for Israel, mitt folk.” Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: “Dra av sted og forhør dere nøye om dette barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.” Da de hadde hørt kongens ord, drog de av sted. Stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem, inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. Slik lyder Herrens ord.

OFFERTORIUM (Salme 71 (72):10,11)
Kongene fra Tarsus og øyene skal ofre gaver; kongene fra Arabia og Saba skal føre gaver med; og alle jordens konger skal tilbe ham, alle folkeslag skal tjene ham.
Reges Tharsis et insulae munera offerent: reges Arabum et Saba dona adducent: et adorabunt eum omnes reges terrae: omnes gentes servient ei.

KOMMUNIONSVERS (Jfr. Matt 2, 2)
Vi har sett hans stjerne i Østen, og kommer med gaver for å tilbe Herren.
Vidimus stellam ejus in Oriente et venimus cum muneribus adorare Dominum.

SLUTNINGSBØNN
Herre, la ditt lys skinne for oss, så vi med rent blikk kan se, og med rett sinnelag gripe det mysterium som du i din godhet gir oss del i. Ved Kristus, vår Herre. (Her er bønnene bare delvis like.)
Præsta, quæsumus, omnipotens Deus: ut quæ solemni celebramus officio, purificatæ mentis intelligentia consequamur. Per Dominum nostrum …

80 år siden Casti connubii

Katolsk, Teologi /

Alle som studerer katolsk ekteskapsteologi, er innom pave Pius XI’s encyklika som ble publisert for 80 år siden; Casti connubii. Rorate Cæli skriver begeistret om dette i dag:

In this glorious day of the Epiphany, when the adoration of a Baby by strange noblemen from distant lands is remembered by us, we would like to remind every Catholic of one of the most important Encyclical letters of the 20th Century: Casti Connubii, signed on December 31, 1930, and published 80 years ago.

This encyclical is especially important to those converts who saw the beauty of the One True Faith from afar in its moral teachings long, much long actually, before even entertaining with any seriousness the notion of becoming Catholic. …

De anglikanske biskopene hadde nemlig på the Lambeth Conference i 1930 vedtatt en revolusjonerende uttalelse om prevensjon; den aller første åpningen for bruk av prevensjon av noe kirkesamfunn – de lutherske kirkene har aldri vedtatt noe slikt så vidt jeg vet, men det var vel rundt 1930 at prevensjon begynte å bli akseptert i de fleste land i vesten. De anglikanske biskopenes dokument oppleves i dag ganske konservativt, selv om det var revolusjonerende:

… Where there is clearly felt moral obligation to limit or avoid parenthood, the method must be decided on Christian principles. The primary and obvious method is complete abstinence from intercourse (as far as may be necessary) in a life of discipline and self-control lived in the power of the Holy Spirit. Nevertheless in those cases where there is such a clearly felt moral obligation to limit or avoid parenthood, and where there is a morally sound reason for avoiding complete abstinence, the Conference agrees that other methods may be used, provided that this is done in the light of the same Christian principles. The Conference records its strong condemnation of the use of any methods of conception control from motives of selfishness, luxury, or mere convenience. …

Pave Pius XI svarte så på denne anglikanske utfordringen etter bare noen få måneder, og sa i Casti connubii bl.a.:

«Since, therefore, openly departing from the uninterrupted Christian tradition some recently have judged it possible solemnly to declare another doctrine regarding this question, the Catholic Church, to whom God has entrusted the defense of the integrity and purity of morals, standing erect in the midst of the moral ruin which surrounds her, in order that she may preserve the chastity of the nuptial union from being defiled by this foul stain, raises her voice in token of her divine ambassadorship and through Our mouth proclaims anew: any use whatsoever of matrimony exercised in such a way that the act is deliberately frustrated in its natural power to generate life is an offense against the law of God and of nature, and those who indulge in such are branded with the guilt of a grave sin.» …

Pave Benedikts «januarsalg»

Paven, Økumenikk /

En engelsk katolsk prest, Fr. Ray Blake, sammenligner opptagelsen og ordinasjonen av tidligere anglikanske biskoper med butikkenes billisalg i januar:

January Sales and the Ordinariate for some reason seem to juxtapose themselves in my mind.

Anglican former bishops moving, gliding almost, from the CofE to the Catholic Church, being ordained within just over a fortnight, priesthood following diaconate almost without a breath in between. It seems as if the Pope has flung open the doors and is offering admittance to the Church at bargain basement prices. It throws our whole rather complex sense of «RCIAing» people into confusion, it is bit like Philip and the Ethiopian eunuch, a quick discourse on a passage of Isaiah and baptism, and that was it, no more, not even the Eucharist. Presumably what Philip was looking for was faith. The same with Ordinariate.

All that is required is an affirmative response to the question, «Do you you believe in contents of the Catechism of the Catholic Church? and can you say also say that you believe and profess all that the holy Catholic Church teaches, believes and proclaims to be revealed by God? That is all, anything else is froth. …

… It is easy to be niggardly about the Ordinariate but the Pope has opened wide the door to those who had mistakenly thought they were already part of it. It is up to us to to follow the example of his generosity. It is like the January sales, Grace is freely available at bargain prices – just like Pentecost – but Grace often appears cheap but the cost is to follow Christ on the narrow way. For those who set out on the Ordinariate path the cost seems to be a little like cost paid by founding colonist on a strange shore, estrangement from friends and all that is familiar, after the initial euphoria there will be the dull daily slog, for the rest of us the cost is learning generosity. …

Vi vil huske pave Benedikt for hans prekener

Katolsk, Paven /

Sandro Magister skriver om utgivelsen av pave Benedikts prekener for året 2010:

«LIKE POPE LEO THE GREAT, POPE BENEDICT WILL ALSO GO DOWN IN HISTORY FOR HIS HOMILIES» …

The homilies for Mass and vespers are a cornerstone of this pontificate, not yet understood by all. Joseph Ratzinger writes them to a large extent by hand, and improvises some of them with the immediacy of the spoken word. But he always thinks them through and prepares them with extreme care, because for him they have unique value, distinct from all his other written or spoken words. The homilies, in fact, are part of the liturgical action, or rather they are themselves liturgy, that «cosmic liturgy» which he has called the «ultimate goal» of his apostolic mission, «when the world in its entirety will have become liturgy of God, adoration, and so will be safe and sound.» There is a great deal of Augustine in this vision of Ratzinger’s, there is the city of God in heaven and on earth, there are time and the eternal. In the Mass, the pope sees «the image and the shadow of the heavenly realities» (Hebrews 8:5). His homilies are intended to life the veil.

And in effect, in rereading them, they disclose a vision of the world and of history full of new meanings, which are the heart of the Christian good news, because «if Jesus is present, there no longer exists any time devoid of meaning and empty.» … …

Nytt nettsted for den tradisjonelle latinske messen

Katolsk, TLM /

Slik kan vi lese på katolsk.no i dag (og jeg skal ikke prøve å gjøre som om jeg ikke visste om det):

På det nye nettstedet kan man finne informasjon om de tradisjonelle latinske messene som feires i Oslo, én søndag hver måned, i St. Joseph kirke i Akersveien.

I tillegg til messetider inneholder nettstedet praktisk informasjon om den tradisjonelle latinske messen, og presenterer også en rekke av tekstene som benyttes.

Den tradisjonelle latinske messen bruker en egen liturgisk kalender, og en oversikt over denne er også tilgjengelig.

Nettstedet drives av pastor Oddvar Moi.

Det feires forøvrig tradisjonell latinsk messe i St Joseph kirke i Akersveien søndag 9. januar kl 19.00.

Femti år som prest – i opposisjon til Kirken

Katolsk /

Jeg leste nettopp (etter å ha blitt tipset herfra) et stykke skrevet av en prest fra Australia, på vegne av seg selv og andre (radikale) prester ordinert tidlig på 60-tallet. Holdningene hans er ikke helt ukjente, men blir presentert tydeligere enn vi er vant til – både pave Paul VI, pave Johannes Paul II og pave Benedikt XVI får ‘sitt pass påskrevet’:

We are the Gaudium et Spes priests. We went into the seminary at the highest rate in living memory. We were ordained between 1955 and 1975 – in double the numbers our parishes required. Most of us were from the Silent Generation with a few years of Baby Boomers at the end. We took Vatican II to heart. We changed from being priests called and consecrated by God to being presbyters called and ordained by the Church – the People of God. …

… A newly critical laity questions policy but receives no answers. Why can’t women be leaders in the Church? Why do priests have to be celibate? What is wrong with contraception? Why alienate remarried divorcees? … Why can’t we recognise the reality of homosexual orientation – and the social consequences of that recognition? Have we learnt nothing from the Galileo case – or the treatment of Teilhard de Chardin? Can’t we escape the Syllabus of Errors mentality?

Benedict XVI has continued the reversal of Vatican II. He is imposing a new English translation of the Sacramentary on a resisting English speaking constituency. This may very well backfire because many priests are not going to implement it. Benedict has received back bishops from the schismatic Society of St Pius X. He has encouraged the Tridentine Mass in Latin. He has reintroduced kneeling for communion on the tongue at his public Masses – all deliberate key pointers to regression from the spirit of Vatican II. To the priests who embraced Vatican II they are iconic insults.

Opptatt i Kirken 1/1, ordinert 13/1 og 15/1?

Katolsk, Økumenikk /

Jeg skrev i forgårs om de tre tidligere anglikanse biskopene som ble tatt opp i Den katolske Kirke 1. januar. Nå sies det at de allerede 13. januar og 15. januar vil bli ordinert til katolske diakoner og prester.

I have received information to the effect that … the former Anglican bishops received into the Catholic Church this morning will be ordained to the diaconate on January 13th and then to the priesthood two days later on January 15th, all pointing towards the setting up of an Ordinariate for England and Wales in the first half of January. Let’s see. As others have put it: «It’s actually happening.»

Vi merker oss her at den prosessen som vanligvis tar minst ett år (hvis biskopen dispenserer så mye som mulig), og for gifte menn (som disse er, der paven selv må gi dispensasjon) vil ta i alle fall tre år (ofte mer), i dette tilfellet vil ta bare to uker. Men så er det også en ekstraordinaær situasjon, og det er jo pave Benedikt selv som har tatt initiativ til at anglikanere kan bli tatt opp i Kirken på denne måten, og få beholde en hel del av sin arv. Disse mennene som nå snart blir ordinert, skal også lede den man kaller det anglikanske «ordinariatet» innen Den katolske Kirke i England. Men de vil ikke bli bispeviet, siden den eldgamle regelen om at bare ugifte menn kan bli biskoper, ikke skal/kan brytes.

OPPDATERING 4/1:
Disse opplysningene blir bekreftet hos the Catholic Herald.

Tre anglikanske biskoper tatt opp i Den katolske Kirke i dag

Katolsk, Økumenikk /

Her kan vi lese om messen i Westmintser Cathedral i London i dag:

One of my jobs is that of teaching Church History in a seminary, and it is a awesome (in the correct sense of the word) thing to be actually present at an event which my successors will be teaching about.

I was present today in Westminster Cathedral when three (not the five that had been prophesied) former Anglican bishops were received into full Communion with the Catholic Church.

The whole thing was very low-key, really. I turned up early, and was saying a prayer at the shrine of Our Lady of Pew when I was joined by a man in a purple tie. He asked for assistance in a small matter, and I recognized John Broadhurst … Mass duly began. There was absolutely no reference whatever to the elephant in the room (the reception of these notables) from the celebrant (and former Tibernaut) Bishop Alan Hopes or anyone else. It was simply a Mass for the feast of the Mother of God; a little note in the service sheet simply observed that there would be a reception in the middle. Finally, once he had preached, Bishop Hopes said a word about what was happening.

The reception itself was very low-key. The journalists turned out to be photographers, and put their heads over the screen behind the choir stalls, setting the volume of their shutter clicks to Maximum and Extremely Distracting. Only the three active flying bishops were received, all modestly and humbly in ties, together with some members of some of their families, plus the three sisters from Walsingham. …

Pave Benedikts fredsbudskap: «Religionsfrihet, veien til fred»

Katolsk, Paven /

Nå er en norsk oversettelse av pave Benedikts budskap på verdensdagen for fred på plass. Jeg har forgjeves sett etter det de siste dagene (og trøstet meg til den engelske utgaven), men jeg ser nå at det ble lagt ut på nettet i går kl 15.23. Paven har satt som overskrift over årets fredsbudskap: «Religionsfrihet, veien til fred», og åpner det slik:

Ved begynnelsen av det nye året sender jeg dere alle gode ønsker om sjelefred og velbefinnende, men spesielt om fred. Dessverre har det året som nå snart er over, igjen vært markert av forfølgelse, diskriminering, forferdelige voldshandlinger og religiøs intoleranse.

Mine tanker går på en spesiell måte til vårt elskede land Irak, som fortsetter å være skueplassen for vold og strid, samtidig som det nå jobber for en fremtid med stabilitet og forsoning. Jeg tenker på de nylige lidelsene i den kristne kommuniteten, og særlig på det klanderverdige angrepet på den syrisk-katolske Vår Frue-katedralen i Bagdad, hvor to prester og over femti troende ble drept da de samlet seg for å feire den hellige messe. … …

… I denne sammenhengen har jeg sett det som særlig riktig å dele noen refleksjoner over religionsfrihet som veien til fred. Det er smertefullt å tenke på at i noen områder av verden er det umulig å praktisere troen fritt, uten risiko for liv og personlig frihet. I andre områder ser vi mer subtile og sofistikerte former for fordommer og fiendtlighet overfor troende og religiøse symboler. For tiden er kristne den religiøse gruppe som lider mest under forfølgelse grunnet sin tro. Mange kristne erfarer daglig krenkelser, og ofte lever de i frykt fordi de søker sannheten, tror på Jesus Kristus, og deres hjertefølte bønn om respekt for den religiøse frihet. Denne situasjonen er ikke akseptabel, siden den representerer en fornærmelse overfor Gud og den menneskelige verdighet. Videre er den en trussel mot sikkerhet og fred, og en hindring for å oppnå en autentisk og integrert menneskelig utvikling.

Religionsfrihet uttrykker det som er unikt ved den menneskelige person, for den tillater oss å rette vårt personlige og sosiale liv mot Gud. I hans lys vil personens identitet, mening og formål fullt ut bli forstått. Å nekte eller vilkårlig begrense denne friheten er å fremme en begrenset visjon av den menneskelige person. Å kutte ut religionens offentlige rolle er å skape et samfunn som er urettferdig, fordi det unnlater å ta hensyn til den menneskelige persons sanne natur. Dette er å hindre veksten av en autentisk og varig fred for hele den menneskelige familie.

Av denne grunn bønnfaller jeg alle menn og kvinner av god vilje til å fornye sitt engasjement for å bygge en verden hvor alle er frie til å følge sin religion eller tro, og til å uttrykke sin kjærlighet til Gud med hele sitt hjerte, hele sin sjel og hele sitt sinn (jfr Matt 22,37). Dette er holdningen som inspirerer og leder dette budskap for Verdens Fredsdag XLIV, som har som tema Religionsfrihet, veien til fred. …

Hele pave Benedikts fredsbudskap for 2011 kan leses her.

Gamber – nevner norsk avisartikkel fra 1966!

Liturgi, Teologi /

Msgr. Gamber har ett kapittel i sin bok fra 1972/2002 om de moderne språk som etter konsilet i praksis erstattet latinen fullt og helt. Og han innleder sitt kapittel med flere utdrag fra det norske tidsskriftet FARMAND! Det er nokså overraskende, må jeg si – men kanskje noen lesere kan forklare hvorfor Farmand hadde artikler om latinens skjebne i den katolske messen? (Artiklene er fra april 1966 og hadde blitt oversatt fra norsk til tysk av en dame i München – og så er dette igjen oversatt til engelsk.) Her er noen utdrag fra Farmand:

… In a communication from a correspondent which appeared in issue no. 14, of the 2nd April 1966, we read:

There can be no doubt of the rising tide of astonishment amongst Catholic laypeople, at the liturgical changes and the new forms which are following in the wake of the Vatican Council. The Council did not order the removal of Latin from the Liturgy, the Decree on the Liturgy even says (in no. 36) the opposite, … In no. 54 of the decree it is recommended that the faithful should be capable of saying and singing those parts of the Liturgy in Latin, where the people join in the words. This is a clear expression in favour of the coexistence of the Latin and the vernacular forms. But in practice we see a one-sided tendency to suppress the Latin.

The Liturgy has an effect on Christians’ daily lives, and in the present situation many Catholics have become aware – if they were not already aware – that the Latin form was not so incomprehensible and impenetrable, but that it gave their religious life living nourishment and fruitfulness. Everywhere there are groups of laypeople who have asked the authorities to be allowed to keep the Latin form side-by-side with the vernacular one. But this is where the astonishment arises, for the reaction to these requests has all too frequently been either a disapproving silence or a direct prohibition of any discussion of the subject. This is despite the fact that this desire is perfectly legitimate so far as the Decree on Liturgy of the Vatican Council is concerned …

In no. 17 of the same periodical, published on the 23rd April 1966, another similar communication says:

The introduction of the vernacular is really due to a misunderstanding, and is the sign of a really provincial mentality. … The Spanish worker who went into a Catholic Church in the Ruhr used to hear a language he knew. Not any longer! …

… Finally, a few sentences from a letter to the editor: What kind of experiments have we yet to face? Will we never again be at peace? I am anxious above all about the amount of freedom which is going to be allowed to individual celebrants … Their hatred of Latin is now satisfied. But now it’s the old translations. They must be made «contemporary»… And then of course it will have to be changed every twenty years, since the language also changes. …

Gamber – om når presten vender seg mot folket

Liturgi, Teologi /

Msgr. Klaus Gamber skriver i sin essaysamling «The Modern Rite» om tanken om at presten bør vende seg mot folket:

In his «‘Guidelines for the Layout and Arrangements of a Church in the Spirit of the Roman Liturgy,» in 1949, Theodor Klauser says (no. 8) that: «There are many indications that in church buildings of the future the priest will once more stand behind the altar, as he did formerly, and will celebrate Mass facing towards the people, just as is still done in the Roman basilicas; the desire, which is felt everywhere, to have the eucharistic fellowship more clearly expressed by gathering round the table, seems to favour this solution.»

What Klauser, in his day, posited as a desirable development, has in the meantime become widely regarded as the norm. People are almost all of the opinion that they have thereby restored an early Christian custom. But is this in fact really so? …

På de 40 åra som er gått siden msgr. Gamber skrev dette, er denne tanken (om at presten i tidligere tider vendte seg mot folket) blitt avvist ganske så grundig, og gjentatte ganger. Men likevel hører jeg prester som også i dag sier hvor viktig det er at presten vender seg mot folk, ser på dem, snakker til dem osv. Er det slik at prestene ikke følger med i den teologiske debatten, eller er det at de ikke ønsker å forandre den praksisen de selv har lært seg, hva er det som gjør at de holder fast på en slik feil forståelse?

Selvsagt skal presten vende seg mot folk i deler av messen, men ikke når de ber til Gud, og msgr. Gamber er ganske klar i sin konklushon i dette kapittelet:

… How are things arranged in the Eastern Church? Here too there was never a time when a celebration «‘turned towards the people» was customary, since there is no explicit witness to it. It is remarkable that in the case of a concelebration, of which there is a long tradition in the Eastern Church, the principal celebrant normally stands with his back to the congregation, while the priests who are concelebrating stand to his right and his left. But at no point do they take up a position behind the altar.

The decisive question, with regard to the position of the priest at the altar, is, as we have already mentioned several times, the character of the Mass as a sacrifice. The person offering the sacrifice turns towards the person to whom the sacrifice is being presented. By early Christian conceptions, one did this by turning to look towards the east. …

… One can best do justice to the aspect of the Mass as a sacrifice if, during the Eucharistic Prayer, in the course of which the holy sacrifice is consummated, all the people together with the priest turn in the same direction (that is to say, towards the east). The aspect of a meal, in turn, could be brought out more clearly by the way the ritual of Communion is shaped. We do not need to give any particular explanation here why it is that priest and readers should face the people for the proclamation of the Word of God. …

Gamber – om messen som offer

Liturgi, Teologi /

Msgr. Klaus Gamber ga ut en bok med noen artikler om innføringa av den nye liturgien i 1972, men ikke før i 2002 ble denne boka utgitt på engelsk – og først nå rett før jul bestilte jeg den. Det er altså nesten 40 år gamle artikler jeg leser, når jeg nå har kommet halvveis gjennom boka.

Den første artikkelen jeg vil nevne, er der msgr. Gamber stiller spørsmålet om messen er et måltid eller et offer; eller rettere sagt hvordan den er begge deler, og på hvilket tidspunkt man kan påvise offeraspektet tydelig hos kirkefedrene. Han avlutter gjennomgangen av kirkefedrene på denne måten:

When Cyprian, in Letter 63:17, after remarking, «In all sacrifices we institute a memorial of his passion,» then adds, «‘for the passion of the Lord is the sacrifice which we offer,» this is likewise a new idea. John Chrysostom says much the same thing; «Our High Priest has offered the purifying sacrifice (cf. Hebrews 10:18). And we now offer the same sacrifice» (Homilies on Hebrews, no. 17:3).

We find the transition to the mediaeval understanding of the sacrifice of the Mass in the writings of Gregory the Great (+ 604), who says, in Dialogue IV, 57-58 (BKV Gregory vol. II. p. 270f.): «This sacrifice saves us in a special way from eternal perdition, since in a mysterious manner it renews for us the death of the Incarnate One. For even though he has risen again and dies no more (Romans 6:9), yet in his immortal and incorruptible life he is offered anew for us in the mystery of the holy sacrifice, his Body is consumed in it, his flesh is shared out for the saving of the people, his blood is poured out … Let us keep in mind, therefore, just what this sacrifice means for us, since for the sake of our redemption it ever anew presents the passion of the incarnate Son. For who amongst the faithful could doubt that in the hour of the sacrifice the heavens are opened at the voice of the priest, that the choirs of angels are present at this mystery, … «

Han sier likevel at offertanket ble for dominerende i middelalderen – men nå har man gått i mostatt grøft:

These foregoing expositions … are intended above all to show one thing, that the idea of the Mass as a sacrifice is as old as the Church, even if it has undergone a certain transformation together with the Church. From the beginning, then, the Mass was both a meal and a sacrifice: a meal at which a sacrifice is offered to God through the Church.

In the Middle Ages, and right up to recent times, too much stress was laid on the idea of sacrifice, and the most diverse theories of the sacrifice of the Mass were constructed, without the appropriate lead having been taken from the Fathers and from the earlier liturgical texts; nowadays people lay stress above all on its aspect as a meal, and they shape their celebration of the Eucharist accordingly. Each of these one-sided attitudes is however wrong. The meal and the sacrifice belong together. …

… Today we have, as in other matters, swung from one extreme to the other: from an overemphasis on the cultic aspect to an overemphasis of the aspect of the Mass as a meal. Already, more and more voices may be heard, calling, against all the tradition, to have the ritual, cultic element removed altogether from our worship.

Ble omvendt da han hørte en sunget messe

Katolsk, Liturgi /

I et intervju med Jeffrey Tucker forteller han om sin omvendelse til Den katolsk Kirke:

… I had been a lifetime musician, playing in symphonies and jazz combos and everything in between. But there was something about hearing the Mass chanted with just a few small notes — by an older priest with a tired voice — that transformed me completely. I was about 22 years old and I had never heard anything so beautiful. The total absence of ego and the total absorption in a purpose beyond time enthralled me. I think that these notes unlocked my mind to understand and opened my heart to a kind of love I had never known. Looking back at it, those small notes had a more powerful effect than the shelves of books and the endless hours of studying the faith. …

… my fascination with it began as purely artistic, but when I realized that there was a reason for its structure and sound, my appreciation grew. I realized that it is all a form of prayer, and the musical structure amounts to an attempt by mortals to touch a realm of immortality. It was all an attempt to somehow capture and characterize what the ancients called the “music of the spheres,” which is something like a heavenly sound that might be worthy to be presented by angels at the throne of God. The composers and the tradition heard something true and beautiful and the liturgy absorbed it as its own.

It goes without saying that secular music doesn’t attempt this at all. It is designed to flatter the performers, indulge the composers, entertain the audience, or whatever. …

I intervjuet står det også mye interessant om arbeidet som pågår for å hjelpe prester og menigheter til å synge messen på engelsk på en bedre måte.

Augustin: Qui cantat, bis orat

Liturgi /

Da Augustin sa dette – den som synger, ber dobbelt – tenkte han ikke på hvilken som helst type (verdslig) musikk, men på Kirkens egen musikk. Dette skriver liturgiprofessor P. Paul Gunter, OSB, i en artikkel hos zenit.org. han skriver bl.a.:

… The conviction of the fact that prayer is doubled if sung instead of being recited was not based so much on the merits of human effort, but rather on the need to describe the numinous dimension within sacred music, its emotive and artistic aspects, inasmuch as it is an exchange between God, the Giver of every gift, and the response of love of the human being to the Lord’s omnipotent love.

A greater love will seek a higher quality and not just more abundant quantity, and this happens when the perseverance of an individual or a group has made progress in the musical realm and has experienced the beauty of its spiritual consolations. «Sacrosanctum Concilium» affirms that «the sacred liturgy does not exhaust the entire activity of the Church» (No. 9) and adds very pointedly that «before men can come to the liturgy they must be called to faith and to conversion.» Moreover, No. 10 clarifies that «the liturgy is the summit toward which the activity of the Church is directed.» Hence the liturgy is precisely the source of the necessary strength for every apostolic work. Wherever the liturgy of the Church is left to chance, the lack of coherence in its fruits becomes evident. …

Les gjerne hele artikkelen (lenke over), men jeg tar gjerne også med et Ratzinger-sitat fra 1996:

«Cult» songs, doctrinally insipid, often take the place of liturgical treasures with catechetical value, with the effect that the culture of ecclesial music in many parishes has been «led down a blind alley in which one can say always less about its quo vadis» — this is the way in which J. Ratzinger describes the separation of modern culture from its religious matrix (A New Song for the Lord. Faith in Christ and Liturgy Today, Crossroads, New York, 1996, p. 120).

Er de mange tegn i liturgien viktige?

Liturgi /

Jeg har fått kritiske kommentarer fra et par personer til et tidligere innlegg, bl.a. følgende:

(Å bøye seg under deler av Credo) er en fin måte å markere inkarnasjonen på. Jeg stusser imidlertid over at du sier at menigheten går glipp av noe viktig hvis dette ikke gjøres. Det er da ikke slik at man ærer inkarnasjonen mindre ved ikke å knele eller bøye seg? Det er et tegn, og et fint tegn, men den troendes intensjon blir ikke større av å utføre tegnet. Dette tegnet kan kanskje i noen grad bevisstgjøre den troende på inkarnasjonens betydning, men for å oppnå det formålet er er vel forkynnelsen vel så viktig.

Men jeg må si at jeg er grunleggende uenig i det som hevdes her, for et det ikke et protestantisk fenomen at forkynnelsen skal bære det meste i kirkens liv? Katolsk (og ortodoks) liturgi har vel alltid uttrykt svært mye gjennom tegn; gjennom selve sakramentene som er de viktigste tegn, samt gjennom mange sakramentalier, og gjennom de mange små tegn som gjennomsyrer messen og alle sakramentale handlinger, tidebønner osv. Ved liturgireformen ca 1970 ble over halvparten av alle tegn i messen tatt bort (korstegn, knebøy, hode-og kroppsbøyninger – samt at noen ikke syns man trenger å bruke røkelse eller fin musikk for å berike liturgien). Da syns jeg det er noe underlig at man ikke tar det så tungt at de tegn som er beholdt i liturgien (som obligatiriske) blir brukt.

Det er ingen hemmelighet at jeg ved å bli kjent med den tradisjonelle latinske messen har fått en klarere forståelse av hvor viktige de mange tegn i litugien er, og også blitt mer oppmerksom på de ganske mange tegn som fortsatt er beholdt i den nye messen

[Jeg fikk også kritikk fordi jeg hadde spurt leserne hvordan knelingen under Credo foregikk denne julehøytida. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde tenkt på at noen ville identifisere messene de hadde vært i (det burde jeg sikkert), men det var ikke mitt ønske å vite hvor eller hvem – og i alle tilfeller ville jeg ikke latt noe ufordelaktig komme på trykk slik at noen kunne identifisere det.]

Pave Benedikts julebudskap: “Verbum caro factum est”

Katolsk, Paven /

Under kan man lese en engelsk oversettelse av hele pave Benedikts julebudskap på Petersplassen i går – fra Asianews. (Og etter denne talen ønsket han God jul på 65 språk.) Som vanlig tar avisene bare med et par politiske saker fra talen, slik også i år. HER hører vi f.eks. at paven først og fremst kritiserer Kina.

“Verbum caro factum est” – “The Word became flesh” (Jn 1:14).

Dear brothers and sisters listening to me here in Rome and throughout the world, I joyfully proclaim the message of Christmas: God became man; he came to dwell among us. God is not distant: he is “Emmanuel”, God-with-us. He is no stranger: he has a face, the face of Jesus.

This message is ever new, ever surprising, for it surpasses even our most daring hope. First of all, because it is not merely a proclamation: it is an event, a happening, which credible witnesses saw, heard and touched in the person of Jesus of Nazareth! Being in his presence, observing his works and hearing his words, they recognized in Jesus the Messiah; and seeing him risen, after his crucifixion, they were certain that he was true man and true God, the only-begotten Son come from the Father, full of grace and truth (cf. Jn 1:14). …

Pave Benedikts julebudskap: “Verbum caro factum est”Les mer »

Skroll til toppen