Diakonvielser i dag, prestevielser lørdag

Katolsk /

I dag vil tre tidligere anglikanske biskoper (som ble opptatt i Den katolske Kirke 1. januar) bli diakonviet, og lørdag vil de bli presteviet av erkebiskop Nichols i Westminster Cathedral i London. Og på lørdag eller litt før vil den formelle strukturen rundt disse prestene (‘ordinariatet’) bli opprettet – og deretter kan i alle fall to anglikanske biskoper til, mange prester, og tusenvis av troende strømme inn.

På Den katolske Kirkes offisielle sider for Enagland & Wales kan vi lese følgende:

… Already, three former Anglican Bishops have been received, together with some members of their families and three former Anglican women religious, into full communion with the Catholic Church on 1 January 2011. With the permission of the Holy See, they will also be ordained as Catholic Priests on 15 January 2011. A further two retired former Anglican Bishops will be received into full communion with the Catholic Church and proceed to Ordination as Catholic Priests in due course. …

Vi kan også lese:

… On or before 15 January 2011, it is expected that the Congregation for the Doctrine of the Faith will publish a Decree which will formally establish a ‘Personal Ordinariate’ in England and Wales (from here on referred to as ‘the Ordinariate’) for groups of Anglican faithful and their clergy who wish to enter into full communion with the Catholic Church.

The establishment of this Ordinariate will be the first fruit of the Apostolic Constitution Anglicanorum coetibus, issued by Pope Benedict XVI on 4 November 2009. The Constitution and the Complementary Norms published by the Congregation for the Doctrine of the Faith provide the essential norms which will enable members of the Ordinariate to preserve within the Catholic Church those elements of Anglican ecclesial prayer, liturgy and pastoral practice (patrimony) that are concordant with Catholic teaching and which have nurtured and nourished their Christian faith and life.

In time, it is expected that further Ordinariates will be established in other parts of the world to meet the desire of those Anglican communities who in a similar way seek to be united in communion with the Successor of St Peter. …

Plassering, språk, volum etc viser til det helligste

Liturgi /

Jeg ble i går oppringt av en journalist som hadde spørsmål om den tradisjonelle latinske messen; han hadde opplevd den en gang, og var spesielt forbløffet over stillheten i prestens bønner – aller mest selve Canon vil jeg tro, selv om han ikke visste hva det var. Akkurat denne stillheten og tilbaktrukketheten, eller bortvendelsen, er typisk for den tradisjonelle liturgien, men nå er dette borte – og det gjør også at messen i vår tid oppleves ganske annerledes enn før. En anglo-katolsk prest skriver om dette:

It is an idea deeply embedded in most … I think I may mean all … traditional rites, that the Eucharistic Prayer is far from being a folksy prayer which the celebrant hopes will be short enough to stop the people getting bored, and which, if he is trendy enough, he will invite them to join in saying so that they ‘feel involved’. This Prayer is a profound mystery in which the celebrant is, as it were, halfway out of this world, alone and face to face with the God whom Moses met when he climbed the mountain and entered the cloud at Sinai. Early Ordines tell us that at the beginning of Te igitur surgit Pontifex solus et intrat in canonem … surgit solus Pontifex et tacite intrat in Canonem: I am sure that I am not the only priest who, as he raises his hands at Te igitur, senses vividly that he is, like the High Priest on the Day of Atonements, entering the Holy of Holies to offer sacrifice for all the people before the Holy God who dwells in unapproachable light. The Byzantine priest enters the Royal Doors in order to sacrifice; some of the older Roman churches still possess the hooks to hold the curtains round the ciborium which concealed the celebrant from view.

I believe it can be shown that the developed form of the Canon Romanus, with its careful distinctions between nos servi tui/servitus nostra, and plebs tua sancta/cuncta familia tua, dates from the time when distance and curtains separated the celebrant and his sylleitourgoi from the People. The inaudible recitation of (most of) the Canon is a central feature of sound liturgical praxis; if it cannot be immediately restored, I suppose the next best thing is its recitation in a language not understanded of the people, or its recitation in a voice which at least does not officiously strive for audibility. … …

Fr. Hunwicke, som skriver dette, er så langt ikke blitt katolikk, selv om flere håper at det nå skal skje, og er også mer kritisk i fortsettelsen av dette inlegget enn jeg ville ha vært – kanskje fordi han altså ikke er katolsk.

Tidene forandrer seg – liturgisk

Liturgi, TLM /

ICEL (International Commission on English in the Liturgy) koordinerer bruken av engelsk i liturgien for alle engelskspråklige land i verden, og er derfor selvsagt et svært viktig organ i Kirken. Inntil 2002 var de mest kjent for å være ansvarlige for ulike moderne/ liberale ting i Kirkens liv – som den svært frie engelske oversettelsen av messen. Men siden den tid har de virket mer i konservativ retning, som med den nyeste engelske oversettelsen av messen, men jeg hadde ikke regnet med at personer derfra skulle være og arbeide for utbredelsen av den tradisjonelle latinske messen.

Men det leser jeg om her; at de skal være involvert i et seminar som skal se på bruken av den nye og (mest) den gamle formen av messen, og også se på hvordan disse to kan berike hverandre – på et presteseminar i Louisiana i USA. Seminaret skal bl.a. opp:

● Mutual Enrichment
● Hermeneutic of Continuity – Reform of the Reform – Noble Simplicity
● Ars Celebrandi
● Discussion regarding resources and on-line resources
● Low Mass Practicum
● A comprehensive introduction to the Extraordinary Form of the Mass and its liturgical principles
● An introduction to Sung Mass and Gregorian Chant
● Hands-on instruction and training in the ceremonies of Sung (and Solemn) Mass
● Overview and practice in the chants of the Sung Mass
● Training in all the altar server positions for Sung Mass
● An overview of the 1962 Roman Missal and liturgical calendar
● A complete explanation and demonstration, with practical hands-on instruction, in the ceremony of Low Mass according to the 1962 Roman Missal
● Tips and strategies for gaining proficiency in Latin

Festen for den hellige familie – dobbelt opp

Katolsk, Liturgi /

Søndag etter jul feiret vi festen for den hellige familie, og jeg holdt en preken (husker jeg) der jeg la spesiell vekt på den hellige Josef. Men i dag feirer vi samme fest på nytt igjen (når vi følger den tradisjonelle kalenderen), og på katolsk.no får vi forklaringen:

… Mot slutten av 1800-tallet opplevde man en krise i familieliv og moral, og ekteskapslovene begynte å endres, blant annet med skilsmisselover. Kirken tok opp kampen på mange områder, og på det liturgiske område ga det seg utslag i at Festen for Den hellige Familie ble innført i 1893 av pave Leo XIII (1878-1903). Den ble lagt til tredje søndag etter Herrens Åpenbaring, det vil si mot slutten av januar. Men feiringen var valgfri, og ble bare innført i de bispedømmer som spurte Roma om å få lov til det.

I 1914 flyttet pave Benedikt XV (1914-22) festen til 19. januar, men i 1921 flyttet han den til første søndag etter Herrens Åpenbaring. Samtidig førte han den inn i den universelle kalender og gjorde den obligatorisk for hele Kirken. Etter nyordningen av den kirkelige kalender i 1969 feires dagen på søndag etter juledag. …

I kveld skal jeg fokusere mer på krisen i selve ekteskapet i vårt samfunn, og ta utgangspunkt i noe som skjedde sommeren 2008, da kampen mot den nye ekteskapsloven i Norge var på det mest intense – se gjerne innlegget jeg holdt på torget i Stavanger om dette.

«Kristus blir døpt, ikke for å helliggjøres av vannet, men for selv å helliggjøre vannet»

Liturgi /

Den hellige Maximos, biskop av Torino (ca 400) skriver om Jesu dåp:

… Det er naturlig at denne festen følger kort tid etter dagen for Herrens fødsel – med noen års mellomrom, selvsagt, men på samme tid av året – og jeg mener at også denne festen kan kalles for Herrens fødsel. Den gang ble han født på menneskevis, i dag fødes han på nytt gjennom sakramentene; den gang ble han satt til verden av jomfruen, i dag blir han unnfanget ved mysteriet. Den gang da han ble født som menneske, beskyttet hans mor Maria ham i sitt skjød; nå da han unnfanges etter mysteriet, omfavnes han av Gud Faders røst som sier: ”Dette er min Sønn som jeg har behag i; lytt til ham”. Da han var født, kjærtegnet moren ham på sitt myke fang, nå tjener Faderen Sønnen ved sitt kjærlige vitnesbyrd; moren holdt ham opp slik at de vise menn kunne tilbe ham, Faderen åpenbarer ham slik at folkeslagene kan dyrke ham.

I dag kom altså Herren Jesus for å døpes; han ville vaske sitt hellige legeme rent i vann. Noen ville kanskje si: ”Hvorfor ville han døpes, han som er hellig?” Hør da bare! Kristus blir døpt, ikke for å helliggjøres av vannet, men for selv å helliggjøre vannet, og for å rense det vann han berører, ved hjelp av sin egen renselse. Kristi innvielse er nemlig enda mer vannets innvielse som element. For når frelseren vaskes, er det allerede alt vann som renses med henblikk på vår dåp. Kilden renses, slik at den senere skal kunne tjene folkeslagene til renselse ved dåpens nåde. Kristus går altså først gjennom dåpen, slik at de kristne folk tillitsfullt kan følge etter. …

Knele, stå eller sitte under en sunget messe

Liturgi, TLM /

Jeg gjør de siste forberedelser til den tradisjonelle latinske messen i kveld (i St Joseph kirke i Akersveien kl 19.00), og har bl.a. trykket opp et ark med informasjon om når man kneler, står eller sitter under messen – og jeg skal nevne et par ting i forb. prekenen.

Mye er likt det vi kjenner fra novus ordo, men følgende ting bør folk bite seg merke i: man kneler ved starten av selve messen fram til gloria, man kneler fra starten av Sanctus, gjennom den eukaristiske bønnm under fadervår og kommunionen, og til sist kneler man også under velsignelsen i slutten av messen. Hele oversikten kan sees under.

Stå – Under inngangsprosesjonen
Stå – Under Asperges
Knele – Fra starten av messen til Gloria
Stå – Når Gloria intoneres (Hvis forsamlingen synger, står de under hele gloria. Hvis bare koret synger, setter folk seg når presten setter seg.)
Stå – Dóminus vobíscum and kollekten(e)
Sitte – Når epistelen og graduale synges
Stå – Når evangeliet synges
Sitte – Under preken og kunngjøringer
Stå – Credo (Stå eller sitt som ved gloria.)
Stå – Dominus vobíscum, Orémus
Sitte – Under offertoriet (Man reiser seg når forsamlingen insenseres.)
Stå – Prefasjonsdialogen og prefasjonen
Knele – Sanctus, kanon, Fadervår, kommunion
Stå – Dóminus Vobíscum og Postcommunion
Knele – Velsignelsen
Stå – Det siste evangeliet og utgangsprosesjonen

Jeg fikk nettopp et tips om et par ting til som er annerledes i den gamle messen, og som bør nevnes:

Menigheten synger IKKE med på Fadervår – bare på den siste setningen: Libera nos a malo.
Man sier IKKE Amen når man mottar kommunion – for presten sier Amen.

Herrens dåp: Døperens tanker

Liturgi /

Det var på denne dagen, 9. januar, at jeg feiret min aller første messe, min primitz, og i år 2000 var det også samme søndag, festen for Herrens dåp. Jeg har notatene fra min preken den dagen, men har ikke tenkt å se på dem – jeg hadde ikke mye tid eller krefter til å tenke på prekenen den dagen, og ingen nevnte for meg at det er vanlig at en annen prekst preker i en slik første messe.

I år har jeg på nytt sett på en preken av den hellige Gregor av Nazianz (300-tallet) på denne festen, der han bl.a. prøver å sette seg inn i Johannes døperens tanker denne dagen:

… Kristus blir opplyst [i dåpen], la oss skinne sammen med ham! Kristus døpes, la oss gå ned i dåpens bad sammen med ham! Johannes er i ferd med å døpe, Jesus nærmer seg. Muligens er det for å helliggjøre døperen, men helt klart er det for å helliggjøre den gamle Adam og begrave ham helt og holdent i vannet. Men før han helliggjør dem og for deres skyld, helliggjør han elven Jordan. På samme måte som han var Ånd og kjød, slik innvier han ved Ånd og vann.

Døperen vegrer seg, Jesus står på sitt. ”Jeg har behov for å bli døpt av deg”, sier lampen til solen, røsten til ordet, brudgommens venn til brudgommen, den største av dem som er født av kvinner, til den førstefødte av all skapningen, han som hoppet i morsliv, til ham som allerede i morsliv ble tilbedt, han som har gått forut og igjen skal gå foran, til ham som nå blir åpenbart og som atter en gang skal åpenbares. ”Jeg har behov for å bli døpt av deg”, underforstått: ”og for din skyld”, for han visste nemlig at han skulle motta martyriets dåp, eller, på samme måte som Peter, visste han at det ikke bare var hans føtter som skulle vaskes. ….

Hvordan oppleves det å feire en tradisjonell latinsk messe?

Liturgi, TLM /

Det er ikke så mange som kan svare på det spørsmålet, for det er ikke mange katolikker som er prester – og det er heller ikke mange prester som har opplevd det. Jeg tenkte på dette da jeg nylig hva en prest i USA skrev om sin opplevelse:

…first time: Deacon at a Solemn High Mass! A bit of training from a very good MC, and off we went. To say it is different than the NO Mass is, umm, selling it a bit short. I am still trying to get my head around the experience.

First thought: strangely, it is much harder to ‘pray’ this Mass than the NO as a priest. At least these initial run throughs (with rusty Latin), I am so concerned with the Rubrics, the hand positions, the genuflections, the kissing the altar, hand, etc., I’m trying to get through it rather than ‘pray’ it. In TLM, it is not about the priest, it is about the ritual, the ceremony, the prayers; entering into a timelessness, almost. The prayers are beautiful in their wording, if sometimes wordy, even in the Latin (which can really get me toungue tied!)

Another thought, from a friend who was attending her first TLM: Afterwards, as we were digesting the experience over sandwiches at Cinci’s oldest bar, her comment was: ‘It seemed, ummm…, more masculine.’ …

Selv har jeg aldri feiret en høymesse (levittmesse) med prest, diakon og subdiakon, stille messer har jeg feiret over 100 av – så de oppleves ikke så annerledes og kompliserte lenger – men en missa cantata opplevde jeg de 3-4 gangene som overraskende komplisert – det er noe med samspillet med koret og ministrantene som må øves inn, og musikken som man ikke behersker før man har lært den. Men når jeg i kveld feirer en missa cantata i St Joseph kirke, håper jeg at den skal oppleves enklere.

Endelig kom den!

Katolsk, Teologi /

The Second Vatican Ecumenical Council: A Counterpoint for the History of the Council skrevet av erkebiskop Agostini Marchetto. Jeg bestilte boka i desember 2009, og hver måned har jeg fått beskjed om at den fortsatt ikke er klar, men i dag kom den altså – jeg gleder meg til å kaste meg over de 700 sidene.

Amazon.cu.uk sier selv om boka:

This important study by Archbishop Agostino Marchetto makes a significant contribution to the debate that surrounds the interpretation of the Second Vatican Ecumenical Council. Archbishop Marchetto critiques the Bologna School, which, he suggests, presents the Council as a kind of ‘Copernican revolution’, a transformation to ‘another Catholicism’. Instead Marchetto invites readers to reconsider the Council directly, through its official documents, commentaries, and histories. Marchetto’s volume will be a useful resource for graduate students, seminarians, and scholars interested in the theological significance of Vatican II.

Kardinal Burke snakker om abort, TLM og kommunion

Generelt, Katolsk, Liturgi, TLM /

Intervjuet med kardinal Raymond Burke (under) tar utgangspunkt i dagen det ble laget, 28/12, festen for de uskyldige barn i Betlehem, og snakker om problemet med abort i vår tid. Deretter tar kardinalen opp ganske grundig og saklig spørsmål rundt den tradisjonelle latinske messen og hvordan kommunion best bør mottas.

Har Kirken noen gang hatt kvinnelige diakoner?

Katolsk, Teologi /

I kommentarer til et innlegg som bare var en ren orientering om den tradisjonelle latinske messen i Oslo, kom det opp spørsmål om jenter som ministranter – og etter hvert også om kvinnelige diakoner. Der ble det sitert (som en akseptert sannhet, virket det som) en uttalelse fra mennesker som kjemper for ordinasjon av kvinner til prester i vår Kirke (womenpriests.org): “Kvinner ble gitt full ordinasjon som diakoner i den Første Kirke. Denne praksis er blitt dokumentert meget grundig for de ni første århundrene, spesielt i den østlige del av Kirken. ”

Jeg reagerte ganske spontant på den uttalelsen, som jeg ser på ikke som en akseptert sannhet, men som et partsinnlegg. Og det er vel egentlig slik at hvis kvinner virkelig ble ordinert (på linje med menn) til diakoner i Kirkens første århundrer, bør man også fortsette med dette i vår tid. Dvs. dette argumentet er svært viktig, ja avgjørende, for om kvinner kan ordineres til diakoner (noe Kirken offisielt sier at de ikke kan) i vår tid. Som en kort presentasjon av debatten om dette temaet (om hvordan forskere er uenige om hvordan informasjonen vi har skal forstås), tar jeg med noen utdrag fra Wikipedia:

… The ordination of females to the diaconate is a matter of some controversy among Roman Catholic historians and theologians. At issue are two distinct but interrelated questions: whether some women in the early Church received true sacramental ordination, or whether all were merely so called for functional or honorific purposes; and, whether the prohibition against ordaining women to the diaconate is also a matter of unchangeable divine law, or potentially changeable ecclesiastical law. If some women did receive true sacramental ordination, then the current prohibition would be ecclesiastical rather than divine law.

It can be verified that the term «deaconess» was employed in late antiquity; the word, like «deacon», comes from the Greek word diakonos (διάκονος), meaning «one who serves» (literally, «one who runs through the dust» after his master). The earlier term for women who served in the Church was diakonos. The term «deaconess» came to be used to refer to women who assisted the priest in receiving women into the Church for baptism by full immersion (which is still practiced by the Eastern Catholic Churches and by some parishes in the Western or Latin Rite as well). These women also minstered to sick women and often served in similar positions to male deacons. …

… The Congregation for the Doctrine of the Faith wrote in 1977 that the possibility of ordaining women as deacons was «a question that must be taken up fully by direct study of the texts, without preconceived ideas.» The opinion that women received sacramental ordination (in certain times and places) is given by Roger Gryson. In response, Aimé Georges Martimort contends they did not. Both Gryson and Martimort argue from the same historical evidence. For example, the ecumenical First Council of Nicaea (A.D. 325) stated that deaconesses: «do not receive any imposition of hands, so that they are in all respects to be numbered among the laity.» However, 126 years later, the ecumenical Council of Chalcedon (A.D. 451) decreed: «A woman shall not receive the laying on of hands as a deaconess under forty years of age, and then only after searching examination.» Gryson argues that the use of the verb cheirotonein and of the substantive cheirothesia clearly indicate that women deacons were ordained by the laying on of hands.» Martimort argues that the «laying on of hands» refers only to a special blessing. …

… In 2003, Father Ronald G. Roberson gave a presentation on the diaconate in the Latin Church to annual meeting of the U.S. Oriental Orthodox-Roman Catholic Consultation. He summarized the state of deaconess issue as follows: «The possibility of ordaining women to the diaconate is still an unsettled question in the Catholic Church. Latin rituals for ordaining deaconesses exist from as late as the 10th century, but the precise sacramental nature of these ordinations has not yet been determined authoritatively. …

Ecce advenit dominator Dominus: et regnum in manu ejus, et potestas, et imperium.

Liturgi /

Se, Herren som skal herske, kommer. Kongsmakt er i hans hånd, og kraft og velde. Jfr. Mal 3,1: 1 Krøn 19,12

I dag – Epifania, 6. januar – er den gamle og den nye messen svært like; første lesning og evangeliet er identiske, og de fleste bønner og antifoner like så. Slik lyder kollektbønna, deretter følger flere av messens tekster og antifoner:

Allmektige Gud, på denne dag lot du stjernen vise vei til din enbårne Sønn og åpenbarte ham for folkeslagene. Før i din nåde oss som allerede kjenner deg ved troen, helt inn i din herlighets glans. Ved vår Herre …
Deus, qui hodierna die Ungenitum gentibus stella duce revelasti: concede propitius: ut, qui jam te ex fode cognovimus, usque ad contemplandam speciem tuae celsitudinis perducamur. Per eumdem Dominum nostrum …

Lesning Jesaja 60,1-6
Reis deg i stråleglans! For nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, det er stummende mørkt over folkene. Men over deg stråler Herren fram, hans herlighet åpenbares over deg. Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans. Løft dine øyne og se deg om! De samler seg alle og kommer til deg. Dine sønner kommer langt bortefra, dine døtre blir båret på armen. Da skal du se det og stråle av glede, hjertet skal skjelve og vide seg ut. For havets rikdom strømmer imot deg, folkenes skatter kommer til deg. Et mylder av kameler dekker landet, kamelfoler fra Midjan og Efa. Der kommer alle fra Saba, gull og røkelse fører de med seg. Med glede forkynner de Herrens pris. Slik lyder Herrens ord.

GRADUALE (Jes. 60:6, 1)
Alle skal de komme fra Saba, gull og røkelse skal de føre med, og Herrens pris skal de forkynne. Stå opp, Jerusalem, og bli lys! For Herrens herlighet har stått opp over deg.
Omnes de Saba venient aurum et thus deferentes, et laudem Domino annuntiantes. Surge, et illuminare, Jerusalem: quia gloria Domini super te orta est.

ALLELUJAVERS
Alleluja. Vi har sett hans stjerne i Østen, og kommer med gaver for å tilbe Herren.
Vidimus stellam ejus in Oriente et venimus cum muneribus adorare Dominum. Alleluja.

Evangelium: Matteus 2,1-12
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: “Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.” Da kong Herodes hørte det, ble han meget urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem hvor Messias skulle fødes. “I Betlehem i Judea,” svarte de, “for slik er det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en høvding, som skal være hyrde for Israel, mitt folk.” Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: “Dra av sted og forhør dere nøye om dette barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.” Da de hadde hørt kongens ord, drog de av sted. Stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem, inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. Slik lyder Herrens ord.

OFFERTORIUM (Salme 71 (72):10,11)
Kongene fra Tarsus og øyene skal ofre gaver; kongene fra Arabia og Saba skal føre gaver med; og alle jordens konger skal tilbe ham, alle folkeslag skal tjene ham.
Reges Tharsis et insulae munera offerent: reges Arabum et Saba dona adducent: et adorabunt eum omnes reges terrae: omnes gentes servient ei.

KOMMUNIONSVERS (Jfr. Matt 2, 2)
Vi har sett hans stjerne i Østen, og kommer med gaver for å tilbe Herren.
Vidimus stellam ejus in Oriente et venimus cum muneribus adorare Dominum.

SLUTNINGSBØNN
Herre, la ditt lys skinne for oss, så vi med rent blikk kan se, og med rett sinnelag gripe det mysterium som du i din godhet gir oss del i. Ved Kristus, vår Herre. (Her er bønnene bare delvis like.)
Præsta, quæsumus, omnipotens Deus: ut quæ solemni celebramus officio, purificatæ mentis intelligentia consequamur. Per Dominum nostrum …

80 år siden Casti connubii

Katolsk, Teologi /

Alle som studerer katolsk ekteskapsteologi, er innom pave Pius XI’s encyklika som ble publisert for 80 år siden; Casti connubii. Rorate Cæli skriver begeistret om dette i dag:

In this glorious day of the Epiphany, when the adoration of a Baby by strange noblemen from distant lands is remembered by us, we would like to remind every Catholic of one of the most important Encyclical letters of the 20th Century: Casti Connubii, signed on December 31, 1930, and published 80 years ago.

This encyclical is especially important to those converts who saw the beauty of the One True Faith from afar in its moral teachings long, much long actually, before even entertaining with any seriousness the notion of becoming Catholic. …

De anglikanske biskopene hadde nemlig på the Lambeth Conference i 1930 vedtatt en revolusjonerende uttalelse om prevensjon; den aller første åpningen for bruk av prevensjon av noe kirkesamfunn – de lutherske kirkene har aldri vedtatt noe slikt så vidt jeg vet, men det var vel rundt 1930 at prevensjon begynte å bli akseptert i de fleste land i vesten. De anglikanske biskopenes dokument oppleves i dag ganske konservativt, selv om det var revolusjonerende:

… Where there is clearly felt moral obligation to limit or avoid parenthood, the method must be decided on Christian principles. The primary and obvious method is complete abstinence from intercourse (as far as may be necessary) in a life of discipline and self-control lived in the power of the Holy Spirit. Nevertheless in those cases where there is such a clearly felt moral obligation to limit or avoid parenthood, and where there is a morally sound reason for avoiding complete abstinence, the Conference agrees that other methods may be used, provided that this is done in the light of the same Christian principles. The Conference records its strong condemnation of the use of any methods of conception control from motives of selfishness, luxury, or mere convenience. …

Pave Pius XI svarte så på denne anglikanske utfordringen etter bare noen få måneder, og sa i Casti connubii bl.a.:

«Since, therefore, openly departing from the uninterrupted Christian tradition some recently have judged it possible solemnly to declare another doctrine regarding this question, the Catholic Church, to whom God has entrusted the defense of the integrity and purity of morals, standing erect in the midst of the moral ruin which surrounds her, in order that she may preserve the chastity of the nuptial union from being defiled by this foul stain, raises her voice in token of her divine ambassadorship and through Our mouth proclaims anew: any use whatsoever of matrimony exercised in such a way that the act is deliberately frustrated in its natural power to generate life is an offense against the law of God and of nature, and those who indulge in such are branded with the guilt of a grave sin.» …

Pave Benedikts «januarsalg»

Paven, Økumenikk /

En engelsk katolsk prest, Fr. Ray Blake, sammenligner opptagelsen og ordinasjonen av tidligere anglikanske biskoper med butikkenes billisalg i januar:

January Sales and the Ordinariate for some reason seem to juxtapose themselves in my mind.

Anglican former bishops moving, gliding almost, from the CofE to the Catholic Church, being ordained within just over a fortnight, priesthood following diaconate almost without a breath in between. It seems as if the Pope has flung open the doors and is offering admittance to the Church at bargain basement prices. It throws our whole rather complex sense of «RCIAing» people into confusion, it is bit like Philip and the Ethiopian eunuch, a quick discourse on a passage of Isaiah and baptism, and that was it, no more, not even the Eucharist. Presumably what Philip was looking for was faith. The same with Ordinariate.

All that is required is an affirmative response to the question, «Do you you believe in contents of the Catechism of the Catholic Church? and can you say also say that you believe and profess all that the holy Catholic Church teaches, believes and proclaims to be revealed by God? That is all, anything else is froth. …

… It is easy to be niggardly about the Ordinariate but the Pope has opened wide the door to those who had mistakenly thought they were already part of it. It is up to us to to follow the example of his generosity. It is like the January sales, Grace is freely available at bargain prices – just like Pentecost – but Grace often appears cheap but the cost is to follow Christ on the narrow way. For those who set out on the Ordinariate path the cost seems to be a little like cost paid by founding colonist on a strange shore, estrangement from friends and all that is familiar, after the initial euphoria there will be the dull daily slog, for the rest of us the cost is learning generosity. …

Vi vil huske pave Benedikt for hans prekener

Katolsk, Paven /

Sandro Magister skriver om utgivelsen av pave Benedikts prekener for året 2010:

«LIKE POPE LEO THE GREAT, POPE BENEDICT WILL ALSO GO DOWN IN HISTORY FOR HIS HOMILIES» …

The homilies for Mass and vespers are a cornerstone of this pontificate, not yet understood by all. Joseph Ratzinger writes them to a large extent by hand, and improvises some of them with the immediacy of the spoken word. But he always thinks them through and prepares them with extreme care, because for him they have unique value, distinct from all his other written or spoken words. The homilies, in fact, are part of the liturgical action, or rather they are themselves liturgy, that «cosmic liturgy» which he has called the «ultimate goal» of his apostolic mission, «when the world in its entirety will have become liturgy of God, adoration, and so will be safe and sound.» There is a great deal of Augustine in this vision of Ratzinger’s, there is the city of God in heaven and on earth, there are time and the eternal. In the Mass, the pope sees «the image and the shadow of the heavenly realities» (Hebrews 8:5). His homilies are intended to life the veil.

And in effect, in rereading them, they disclose a vision of the world and of history full of new meanings, which are the heart of the Christian good news, because «if Jesus is present, there no longer exists any time devoid of meaning and empty.» … …

Nytt nettsted for den tradisjonelle latinske messen

Katolsk, TLM /

Slik kan vi lese på katolsk.no i dag (og jeg skal ikke prøve å gjøre som om jeg ikke visste om det):

På det nye nettstedet kan man finne informasjon om de tradisjonelle latinske messene som feires i Oslo, én søndag hver måned, i St. Joseph kirke i Akersveien.

I tillegg til messetider inneholder nettstedet praktisk informasjon om den tradisjonelle latinske messen, og presenterer også en rekke av tekstene som benyttes.

Den tradisjonelle latinske messen bruker en egen liturgisk kalender, og en oversikt over denne er også tilgjengelig.

Nettstedet drives av pastor Oddvar Moi.

Det feires forøvrig tradisjonell latinsk messe i St Joseph kirke i Akersveien søndag 9. januar kl 19.00.

Femti år som prest – i opposisjon til Kirken

Katolsk /

Jeg leste nettopp (etter å ha blitt tipset herfra) et stykke skrevet av en prest fra Australia, på vegne av seg selv og andre (radikale) prester ordinert tidlig på 60-tallet. Holdningene hans er ikke helt ukjente, men blir presentert tydeligere enn vi er vant til – både pave Paul VI, pave Johannes Paul II og pave Benedikt XVI får ‘sitt pass påskrevet’:

We are the Gaudium et Spes priests. We went into the seminary at the highest rate in living memory. We were ordained between 1955 and 1975 – in double the numbers our parishes required. Most of us were from the Silent Generation with a few years of Baby Boomers at the end. We took Vatican II to heart. We changed from being priests called and consecrated by God to being presbyters called and ordained by the Church – the People of God. …

… A newly critical laity questions policy but receives no answers. Why can’t women be leaders in the Church? Why do priests have to be celibate? What is wrong with contraception? Why alienate remarried divorcees? … Why can’t we recognise the reality of homosexual orientation – and the social consequences of that recognition? Have we learnt nothing from the Galileo case – or the treatment of Teilhard de Chardin? Can’t we escape the Syllabus of Errors mentality?

Benedict XVI has continued the reversal of Vatican II. He is imposing a new English translation of the Sacramentary on a resisting English speaking constituency. This may very well backfire because many priests are not going to implement it. Benedict has received back bishops from the schismatic Society of St Pius X. He has encouraged the Tridentine Mass in Latin. He has reintroduced kneeling for communion on the tongue at his public Masses – all deliberate key pointers to regression from the spirit of Vatican II. To the priests who embraced Vatican II they are iconic insults.

Opptatt i Kirken 1/1, ordinert 13/1 og 15/1?

Katolsk, Økumenikk /

Jeg skrev i forgårs om de tre tidligere anglikanse biskopene som ble tatt opp i Den katolske Kirke 1. januar. Nå sies det at de allerede 13. januar og 15. januar vil bli ordinert til katolske diakoner og prester.

I have received information to the effect that … the former Anglican bishops received into the Catholic Church this morning will be ordained to the diaconate on January 13th and then to the priesthood two days later on January 15th, all pointing towards the setting up of an Ordinariate for England and Wales in the first half of January. Let’s see. As others have put it: «It’s actually happening.»

Vi merker oss her at den prosessen som vanligvis tar minst ett år (hvis biskopen dispenserer så mye som mulig), og for gifte menn (som disse er, der paven selv må gi dispensasjon) vil ta i alle fall tre år (ofte mer), i dette tilfellet vil ta bare to uker. Men så er det også en ekstraordinaær situasjon, og det er jo pave Benedikt selv som har tatt initiativ til at anglikanere kan bli tatt opp i Kirken på denne måten, og få beholde en hel del av sin arv. Disse mennene som nå snart blir ordinert, skal også lede den man kaller det anglikanske «ordinariatet» innen Den katolske Kirke i England. Men de vil ikke bli bispeviet, siden den eldgamle regelen om at bare ugifte menn kan bli biskoper, ikke skal/kan brytes.

OPPDATERING 4/1:
Disse opplysningene blir bekreftet hos the Catholic Herald.

Skroll til toppen