Lutz: Kan vi lese Bibelen «på egen hånd»?

Gamle tekster, Teologi /

Jeg tar også med dette kapittelet fra p. Lutz’ Katolisismen og det personlige gudsforhold om vårt forhold til Bibelen:

XVIII. Kan vi lese Bibelen «på egen hånd»?

Denne sannhet er vel ikke lett å fatte for den «moderne» ånd. Europa har mistet den store kulturskapende sans for samfunnsliv, som var eiendommelig for middelalderen. og har hengitt seg til individualisme, til en tilbedelse av «jeget», som ødelegger den sunne menneskelige utvikling.

Den moderne ånd gjør opprør mot den påstand at der skulle gis en bok som den enkelte ikke evner helt å forstå, Jo, den bok eksisterer. Jesus, Guds Sønn, som ble menneske, drog alt til sig, virkeliggjorde hva menneskeheten fra begynnelsen av hadde ant og stundet etter, skapte en ny menneskeslekt, inngjød alle folkeslag en ny ånd og et nyt liv, knyttet hele verdens skjebne til sin person, er et altfor vidtfavnende mysterium, for at en bok som har det som innhold, helt kunne fattes av den enkelte med hans begrensede forstand. Var Bibelen ikke større enn at hvilket som helst menneske maktet å tvinge den inn i sin trange synskrets, så var den ikke stort mere enn Koranen, og dens guddommelige opprinnelse var da bare en skjønn legende, en myte blant andre myter. Heldigvis er Bibelen noe mere, ja, uendelig mer. Det er bare ett menneske som forstår Bibelen fullt ut, det er Kristus, Gudsmennesket. Og denne sin kunnskap om åpenbaringens bok meddelte Han for så vidt som deres oppgave krevet det, bare til dem som Han sendte ut for å «lære alle folkeslag inntil verdens ende».

At enhver skulle læse Bibelen «på egen hånd», var et prinsipp som gikk ut på å høyne den enkelte. Men i virkeligheten oppnådde det bare å nedverdige Bibelen. Isteden for å få menneskene til gjennom Bibelen å oppløfte seg til Guds tanker og Guds hjerte, fikk man dem ofte til å finne i Bibelen en hjemmel for sine egne innskrenkede anskuelser, for sine svermeriske impulser og sin overtro.

Lutz: Bibelen står over den enkeltes individuelle forstand

Gamle tekster, Teologi /

P. Lutz skriver videre i boka Katolisismen og det personlige gudsforhold om vår forståelse av Bibelen:

XVI. Bibelen står over den enkeltes individuelle forstand.

Forøvrig fremgår det av selve Bibelens vesen og innhold at den enkelte ikke er egnet til under påskudd av personlighet egenrådig å tolke den. For hva er Bibelen? Den er et uttrykk for den guddommelige åpenbaring. Og åpenbaringen, hva forstår vi ved den? Åpenbaringen er et budskap fra Gud, gjennent hvilket Han meddeler oss seg selv og viser oss den vei ad hvilken vi når frem til Ham, «Ingen har noensinne sett Gud; den Enbårne, som er i Faderens skjød, Han har berettet derom» (Joh. l). Guds evige ord som taler til oss, Guds evige kjærlighet som kommer oss i møte i menneskelig skikkelse, Jesus Kristus, i hvis person himmel og jord, tid og evighet, Gud og menneske, møtes i en – ufattelig dyp harmoni, for at alle mennesker gjennom Ham skal samles til Guds rike, dette er åpenbaringens opphøyede gode. Denne åpenbaring inneholder både den sannhet som alle må tro på, Guds vitnesbyrd, og den moralske orden som alle skal overholde for å leve som Guds barn og for å oppnå menneskets evige bestemmelse, saligheten i Gud.

Åpenbaringen er altså kristenhetens felles. gode, d.v.s. at den ikke henvender seg til den enkelte, for så vidt han er en individuell personlighet, forskjellig fra andre, men til alle for så vidt de lever og skal leve det samme liv i Gud og etterstrebe et mål som er felles for alle, nemlig den evige salighet. For hvor forskjellige menneskene enn er m.h.t. individuell karakter, sosial stilling eller nasjon, har de alle det samme evige endemål likesom alle har den samme menneskelige natur. Åpenbaringen er en guddommelig veiledning, som hjelper oss til å nå frem til vår felles salighet. Og derfor er den ikke først og fremst den enkeltes gode, men allmennhetens felles eiendom. Det er ikke den enkelte for seg selv, men samfunnet som ble innsatt som eier av de hellige bøker. Vi har vel adskillige skrifter i det nye testamente som ble sendt til private personer. Således skriver f.eks. Lukas for sin ven Teofilus både sitt evangelium og Apostlenes gjerninger.

Også Paulus og Johannes sender breve til enkelte medlemmer av kirken. Men evangeliets som brevenes innhold er ikke noe annet enn en del av den undervisning om Jesus, som fra begynnelsen av ble fremstillet i menighetens forsamlinger, hvor apostlene talte til kirken.

Lutz: Katolisismen og det personlige gudsforhold

Gamle tekster, Teologi /

I 1927 utga Pater A. Lutz en bok på litt over 60 sider, som han hadde kalt Katolisismen og det personlige gudsforhold. Jeg har skannet den inn og gjort den klar for «den moderne leser» (selv om noe mer korrektur må gjøres). Den kan leses her og også i pdf-format her.

Når p. Lutz i boka skriver om den enkelte kristnes/ katolikks frihet, tar han også opp vårt forhold til Bibelen – hvor fritt kan den leses. han skriver bl.a.:

XV. Bibelen alene?

Nå er det dem som mener å finne Guds åpenbaring, Guds veiledning og de guddommelige impulser gjennom «Bibelen alene», d.v.s. Bibelen så som enhver for seg selv oppfatter og fortolker den. Denne fremgangsmåte skulle være mere direkte, den skulle bedre svare til vår trang etter umiddelbar forening med Gud. Men også her foreligger et feilsyn.

For det første ville et sådant forhold til Gud ikke være mere umiddelbart. Her også er der noe som står mellom Gud og sjelen, nemlig selve Bibelen. Bibelen er ikke Gud, den er en bok. Protestantene har altså likeså godt som katolikkene en autoritet som formidler det guddommelige. Hos katolikkene heter den «kirke»; hos protestantene heter den Matteus, Johannes, Paulus o.s.v, Den store forskjell er at vår bibels vitnesbyrd er meget mindre pålitelig enn kirkens. «Blasfemi!» vil enkelte skrike. «Bibelen, Guds eget ord, skulle være mindre pålitelig enn pavens!» Absolutt ikke. Guds ord står uendelig høyt over et menneskes ord. Men for det første er pavens ord, når han taler på kirkens vegne, det vil si på Kristi vegne, ikke et rent menneskelig ord, men uendelig mere. Og for det annet gjelder det nettopp å bli forvisset om hvorvidt bibelen, i den form vi har den, er Guds åpenbaring. Den Bibel vi eier er et utilstrekkelig grunnlag, en utilstrekkelig norm for vårt religiøse liv. For hvem sier oss at den er Guds ord? Dersom de hellige forfattere levde, dersom vi i det minste hadde deres opprinnelige håndskrift, ja, da kunne man slå seg til ro. Og heller ikke da. Vi hadde da bare en menneskelig garanti, og den er ikke tilstrekkelig, når det gjelder guddommelige ting. Men de hellige forfattere er døde, og av deres bøker har vi bare avskrifter og ofte feilaktige oversettelser, Hvem forvisser oss om at den lære de inneholder og den religiøse erfaring de fremkaller virkelig har sin kilde i Gud?

«Bibelen selv», pleier mange å svare. Men dette er hva man kaller. «at bevege seg i en sirkel». Det er til syvende og sist å tale som så: «Jeg tror hva Bibelen lærer, fordi Bibelen er Guds ord; og jeg tror at den er Guds ord, fordi Bibelen lærer det.» – «Men det er den Hellige Ånd selv,» svarer andre, «som forvisser oss om at Bibelen er av Gud; det er Ham som lar oss forstå og føle hva den inneholder. Vi har enhver vår egen indre erfaring, vår opplevelse, som lar oss erkjenne at Jesus er Gud og at hans ord er guddommelig sannhet. Der utgår jo fra hans person og hans ord en så inderlig vederkvegelse, at vi ikke kan være i tvil om at evangeliet er kommet fra himmelen.» Gjerne for oss. Det er sannelig ikke. katolikkene som nekter den Hellige Ånds virken i oss. Men hvorledes skjer det da at den samme Hellige Ånd sier til den ene at vi i nattverden eier Kristi legeme og blod; og til den annen at den bare er et sinnbilde for Kristi legeme? Hvordan kan den samme Hellige Ånd skape i hundrede forskjellige mennesker hundrede forskjellige anskuelser om en og den samme gjenstand? Hva er det for en Gud som på en så jammerlig måte villeder og forvirrer menneskeslekten?

Den indre opplevelse er noe velsignet, ja. Ingen har prist dens verd med større begeistring enn de katolske teologer og mystikere. Men kan en alltid selv skjelne mellom den opplevelse som fremkalles av den Hellige Ånd, og den som er en virkning av vår fantasi eller våre nerver? Augustin var sannelig en mann som både visste hva Gudsopplevelse er og eide intellektuelt skarpsyn nok til ikke å la seg bedra av fantasien. Allikevel sa han at han ikke ville tro på Evangeliet, dersom kirken ikke forvisset ham om at det er Guds ord. Og det som vi ikke «opplever», bør det altså tilbakevises? Blir Guds sannhet først sand når vi har opplevd den? Når der finnes i dag så mange som forkaster omtrent de tre fjerdedeler av Evangeliets innhold under påskudd at det er legendarisk utsmykning, så er det nettopp fordi de hadde forsøkt å «oppleve» hva som ikke kan oppleves i den betydning som de legger i dette ord. Likeså meget som rasjonalismen bidrog denne sneversynte og grumsede følelsesmystikk til å undergrave hos mange den kristne tro.

Nei, selve Bibelen gir ingen visshet om Guds åpenbaring til dem som stoler på Bibelen alene; heller ikke deres opplevelse. Når de allikevel er så trygge på å eie Guds ord, så er det ene og alene i kraft av den katolske tradisjon, som engang for alle har stemplet de hellige bøker som hellige, På den katolske tradisjon hviler hele menneskeslektens tro på Kristus og evangeliet; også protestantenes tro.

Katekismens kompendium nr. 51 – 58: Gud skapte verden – hvorfor fins det onde?

Katekisme /

Spørsmål om skapelsen – hvorfor og hvordan – er et viktig utgangspunkt for å tro på Gud:

51. Hvorfor er det viktig å bekrefte: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden»? (1 Mos 1, 1)
Det er viktig fordi skapelsen er grunnlaget for alle Guds frelsende planer. Den viser Guds allmektige og vise kjærlighet. Den er det første skritt mot den ene Guds pakt med sitt folk. Den er begynnelsen på frelseshistorien som når sitt høydepunkt i Kristus. Den er det første svar på menneskets grunnleggende spørsmål om sin opprinnelse og sitt mål.

52. Hvem har skapt verden?
Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er den ene og udelelige skapelsens opprinnelse, selv om verdens skapelse særlig tilskrives Gud Faderen.

53. Hvorfor ble verden skapt?
Verden ble skapt til Guds ære som ønsket å tilkjennegi og meddele sin godhet, sannhet og skjønnhet. Skapningens endemål er at Gud i Kristus vil bli «alt i alle» (1 Kor 15,28), til hans ære og til vår salighet.

54. Hvordan har Gud skapt verden?
Gud skapte universet fritt med visdom og kjærlighet. Verden er ikke et resultat av noen slags nødvendighet, ei heller av en blind skjebne eller tilfeldigheter. Gud har «av intet» («ex nihilo») (2 Makk 7,28) skapt en ordnet og god verden som han er uendelig opphøyet over. Ved sin Sønn og ved den Hellige Ånd gir Han skapningen å være og å eksistere, opprettholder den, gir den mulighet til å handle og fører den mot dens endelige fullendelse.

55. Hva består det guddommelig forsyn i?
Det guddommelige forsyn består i de måter og midler Gud anvender for å føre sine skapninger hen mot den endelige fullkommenhet Han har kalt dem til. Gud er den suverene Herre over sin egen plan. For å utføre denne planen benytter Han seg imidlertid også av sine skapningers medvirkning. For Han gir skapningene verdighet til selv å handle og være årsak og opphav i forhold til hverandre.

56. Hvordan samarbeider mennesket med det guddommelige forsyn?
Samtidig som Han respekterer vår frihet, ber Gud oss om å virke sammen med ham og gir oss evnen til å gjøre det gjennom gjerninger, bønner og lidelse. Slik gir han oss “å ville og å gjøre etter hans gode vilje” (Fil 2,13).

57. Når Gud er allmektig og sørger for alt, hvorfor finnes så det onde?
På dette spørsmålet, smertefullt og mystisk som det er, kan bare den kristne tro i sin helhet utgjøre et svar. Gud er på ingen måte, verken direkte eller indirekte, årsaken til det onde. Han opplyser det ondes mysterium i sin Sønn, Jesus Kristus, som døde og oppstod for å beseire det store moralske onde, menneskenes synd, som er selve roten til alle andre onder.

58. Hvorfor tillater Gud det onde?
Troen gir oss visshet om at Gud ikke ville tillate det onde å eksistere uten at Han lot godt komme av det onde Han tillot. På underfullt vis har Gud allerede virkeliggjort dette i Kristi død og oppstandelse. Faktisk har han fra det største av alle moralske onder (mordet på hans Sønn), frembrakt det største av alle goder (Kristi herliggjørelse og vår forløsning.)

Om kardinal Newman

Katolsk /

I forbindelse med saligkåringa av kardinal Newman i september ble det produsert en del materiale om Newman og hans liv i Birmingham, bl.a. flere videoer. Se materialet her.

Hva er Corpus Christi Watershed?

Katolsk, Liturgi /

Jeff Ostrowski leder Corpus Christi Watershed, og han forteller her hva dette nye liturgiske ressurssenteret tilbyr av materiale for Den katolske Kirke – både på latin og på engelsk. Arbeidet er mindre enn to år gammelt, og jeg har bare i begrenset grad vært klar over hva de gjør tidligere.

What is Watershed? • Interview with Jeff Ostrowski from Corpus Christi Watershed on Vimeo.

Her finner man en samling av videoer fra Corpus Christi Watershed.

Bibelsk salme med omkved

Liturgi /

Når man leter, finner man. Mens jeg i dag etter messen kikket mer på nettsidene til Corpus Christi Watershed, kom jeg også over en oversikt over alle responsoriesalmer/ bibelske salmer i messene – med både noter og innspilt musikk! (I Norge synges heldigvis denne salmen fint i mange menigheter, på gode melodier, men i den engeslkspråklige verden opplever man det ikke så ofte.) Man finner alt dette under Chabanel Psalms, og deres salmeoversikt. Her er oversikten over år C. Under hører og ser man salmen for denne søndagens messe.

Free Responsorial Psalm • 28th Sunday in Ordinary Time, Year C from Corpus Christi Watershed on Vimeo.

Katekismens kompendium nr. 42 – 50: Vi tror på én, allmektig, kjærlig Gud

Katolsk /

Den katolske katekismes Kompendium forteller videre om troen på Gud Fader:

42. Hvordan åpenbarer Gud at Han er kjærlighet?
Gud åpenbarer seg for Israel som den hvis kjærlighet er større enn foreldres kjærlighet til sine barn, eller ektefellers kjærlighet til hverandre. Gud er i seg selv «kjærlighet» (1 Joh 4, 8.16) som gir seg selv fullkomment og ufortjent. «Så høyt elsket Gud verden at Han gav sin enbårne Sønn til pris, – for å frelse fra undergang alle som tror på Ham» (Joh 3,16-17). Ved å sende sin Sønn og den Hellige Ånd åpenbarer Gud at Han selv er evig utveksling av kjærlighet.

43. Hva innebærer troen på den ene Gud?
Troen på den ene Gud innebærer å bli kjent med hans storhet og majestet; å leve i takksigelse; alltid å ha tillit til Ham, selv i motgangstider; å erkjenne alle menneskers enhet og sanne verdighet, for de er skapt i hans bilde; å bruke de ting Han har skapt, på rett måte.

44. Hvilket er det sentrale mysterium i kristen tro og kristent liv?
Den sentrale mysterium i kristen tro og kristent liv er den Hellige Treenighets mysterium og liv. Kristne blir døpt i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.

45. Kan den Hellige Treenighets mysterium bli erkjent ved den fornuftens lys alene?
Gud har etterlatt noen spor av sitt trefoldige vesen i skaperverket og i Det gamle testamente, men hans innerste vesen som Hellig Treenighet er et mysterium som ikke er tilgjengelig for den menneskelige fornuft alene. Før Guds Sønn ble menneske, og før den Hellige Ånd ble utsendt, var det også utilgjengelig for Israels tro. Dette mysteriet ble åpenbart av Jesus Kristus og er urkilden til alle andre mysterier.

46. Hva åpenbarte Jesus Kristus for oss om Faderens mysterium?
Jesus Kristus åpenbarte for oss at Gud er «Far», ikke bare fordi han er verdens og menneskets Skaper, men fremfor alt fordi Han fra evighet av føder Sønnen i sin favn – Han som er hans Ord, «Guds herlighets strålende avglans, Guds vesens rene avbilde» (Hebr 1, 3).

47. Hvem er den Hellige Ånd, som er blitt åpenbart for oss av Jesus Kristus?
Den Hellige Ånd er den tredje person i den Hellige Treenighet. Han er Gud, én og lik Faderen og Sønnen. Han «utgår fra Faderen» (Joh 15, 26), som er begynnelse uten begynnelse og opprinnelsen til Treenighetens samlede liv. Han utgår også fra Sønnen (Filioque), fordi Faderen meddeler Ham til Sønnen som en evig gave. Sendt av Faderen og av den inkarnerte Sønnen, fører den Hellige Ånd Kirken «frem til hele sannheten» (Joh 16, 13).

48. Hvordan uttrykker Kirken sin tro på Treenigheten?
Kirken uttrykker sin tro på Treenigheten idet den bekjenner én Gud alene, i tre personer: Fader, Sønn og Hellig Ånd. De tre guddommelige personene er én eneste Gud, for hver av dem besitter fylden av den ene og udelelige guddommelige natur. De er reelt forskjellige fra hverandre som følge av de relasjoner som plasserer dem i harmoni med hverandre: Faderen føder Sønnen, Sønnen blir født av Faderen, den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen.

49. Hvordan virker de tre guddommelige personer?
Uatskillelige i sitt ene vesen, er de guddommelige personer også uatskillelige i det de gjør: Treenigheten har bare ett og samme virke. Men i den ene Guds virken er hver person til stede i henhold til sin egenart i Treenigheten.

50. Hva betyr det at Gud er allmektig?
Gud har åpenbart seg som «sterk og veldig» (Sal 24, 8), som den «ingenting er umulig for» (Luk 1, 37). Hans allmakt er universell og er mystisk. Den viser seg i at verden blir skapt av intet og at menneskene blir skapt av kjærlighet. Men fremfor alt viser den seg i Hans Sønns inkarnasjon og oppstandelse, i gaven av adopsjon som barn og i syndenes forlatelse. Derfor retter Kirken sin bønn til den «evige, allmektige Gud» («Omnipotens sempiterne Deus …»).

Hellig eller verdslig musikk i messen?

Katolsk, Liturgi /

Jeg vet at jeg er ganske dristig nå, for mine kritikere (som mener jeg er for gammeldags, til og med reaksjonær) får et nytt argument når jeg nå poster dette innlegget, som egentlig er en YouTube-video, om hva slag musikk som passer for messen – NB med mange sitater fra paver og fra Vatikankonsilet:

Kritisk blikk på nobelprisen i medisin

Generelt /

Morgenbladet har en interessant og kritisk vurdering av årets nobelpris i medisin – det er ikke bare katolikker som bør være kritiske til denne utdelinga, skriver de:

Årets nobelpris i medisin går til «prøverørsbefruktningens far», den britiske forskeren Robert Edwards, den første som lyktes med å befrukte menneskelige eggceller i rør. På de 32 årene som er gått siden Louise Browns sensasjonelle fødsel i 1978 – hun ble raskt til «Lovely Louise» – er cirka fire millioner barn født ved hjelp av in vitro-fertilisering. Metoden, som fra første stund var omstridt, forskeren ble betegnet som «gal» og forsøkene som uetiske, er blitt ganske alminnelig.

I Nobelkomiteens begrunnelse for utdelingen legges det vekt på at ufrivillig barnløshet både er et medisinsk og et psykologisk problem. Browns metode omtales som effektiv og trygg «behandling» og «terapi», for de omkring ti prosent av verdens befolkning som ikke er i stand til å unnfange et barn uten assistanse. Mellom 20 og 30 prosent av kunstig befruktede egg fører frem til en barnefødsel. Det vil si at knapt ett av tre forsøk lykkes.

Man behøver ikke være katolikk for å reagere på utdelingen. I en situasjon der genmateriale, nedfrosne egg og sædceller, er varer på et globalt marked, er det barnslig å snakke om reproduksjonsteknologi uten å nevne de store etiske og ikke minst juridiske utfordringene som denne teknologien har skapt. Begrunnelsen må derfor leses politisk. ….

Kunstig befruktning inkluderer også «Eggsploitation»

Generelt /

Når man skal lage prøverørsbarn trenger man ganske ofte egg fra en annen person, og slik er det blitt en hel industri for å skaffe slike egg – ofte med svært uheldigekonsekvenser for donoren. Slik kan vi lese på zenit.org:

Dr. Robert Edwards, IVF pioneer and recipient of the 2010 Nobel Prize in Physiology and Medicine, first fertilized a human egg in vitro (literally «in glass») in 1969. The embryo died after the first cell division. He surmised that successful in vitro embryonic development required the harvesting of mature eggs. …..

To the infertility industry, eggs spell enormous profit. The natural monthly rhythm of a woman’s cycle is far too inefficient to satisfy the industry’s voracious appetite. Consequently, egg donors are in hot demand. Infertility programs and their egg brokers place ads targeting young, healthy, college-aged women, characteristically altruistic, and short of cash, promising up to $50,000 in exchange for a carton of fresh eggs. A few weeks is all it takes. The risks are played down and the benefits seem obvious.

High dosages of fertility drugs, synthetic hormones called gonadotropins, are administered to superovulate the donor to produce eggs. Soreness, breast tenderness, mood swings, headaches and mild fluid retention can be anticipated. But over-hyperstimulation (called «ovarian hyperstimulation syndrome,» or OHSS) is also possible. Should a donor be so unlucky, she might suffer excruciating abdominal pain, blood clots, infections, kidney failure, loss of her ovaries, shock, and, in rare cases, death. Oh, by the way, don’t neglect to read the fine print: If because of complications a donor fails to deliver a full carton, jackpot’s off. After all, a deal’s a deal. …

Videoen under forteller om hva som kan skje – Calla Papademas fortelling fra CBC Network på Vimeo.

Katekismens kompendium nr. 33 – 41: Troens symboler

Katolsk /

Vi gikk også gjennom disse spørsmålene denne uka i menighetens troskurs:

33. Hva er troens symboler?
De er sammensatte formuleringer som også blir kalt «trosbekjennelser» eller «credo». Med disse formuleringene har Kirken helt fra begynnelsen, på en sammenfattende måte uttrykt sin tro og gitt den videre i et felles språk som er normativt for alle troende.

34. Hvilke trossymboler (bekjennelser) er de eldste?
De eldste trossymbolene er dåpsbekjennelsene. Fordi dåpen blir gitt i «Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» (Matt 28, 19), er trossannhetene som dåpskandidatene bekjenner seg til, inndelt etter de tre Personene i den Hellige Treenighet.

35. Hvilke trossymboler er de viktigste?
De viktigste er Den apostoliske trosbekjennelse, den gamle dåpsbekjennelsen til kirken i Roma, og Det nikensk-konstantinopolitanske credo, som stammer fra de to første økumeniske konsiler i Nikea (325) og Konstantinopel (381), og som til denne dag fremdeles er felles for alle de store kirkene i Østen og Vesten.

36. Hvorfor begynner trosbekjennelsen med ordene «Jeg tror på Gud»?
Trosbekjennelsen begynner med disse ordene fordi bekjennelsen «Jeg tror på Gud» er den viktigste. Den er kilden til alle andre sannheter om menneskene, om verden og om hele livet til enhver som tror på Ham.

37. Hvorfor bekjenner vi troen på at det bare finnes én Gud?
Troen på én Gud bekjennes fordi Han overfor Israels folk åpenbarte seg som den eneste da Han sa: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6, 4) og «For jeg er Gud, og ingen annen» (Jes 45, 22). Jesus selv bekreftet at «Herren vår Gud, Herren er én» (Mark 12, 29). Å bekjenne at Jesus og den Hellige Ånd likeledes er Gud og Herre, medfører ingen deling i den ene Gud.

38. Med hvilket navn åpenbarer Gud seg?
Gud åpenbarte seg for Moses som den levende Gud, «Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud» (2 Mos 3, 6). Gud åpenbarte også for Moses sitt mystiske navn: «Jeg er den jeg er (JHVH).» Allerede på gammeltestamentlig tid ble Guds uutsigelige navn erstattet med den guddommelige tittelen Herren. Derfor sees Jesus som sann Gud når Han i det nye testamente blir kalt Herre.

39. Er Gud den eneste som «Er»?
Siden skapninger har mottatt alt hva de er og har fra Gud, er Gud den eneste som i seg selv er fylden av væren og enhver fullkommenhet. Han er «den som er», uten opprinnelse og uten ende. Jesus åpenbarer at også Han bærer det guddommelige navnet: «Jeg er» (Joh 8, 28).

40. Hvorfor er åpenbaringen av Guds navn viktig?
Idet Gud åpenbarer sitt navn, gjør Han kjent de rikdommer som hans uutsigelige vesen inneholder: Han alene er fra evighet til evighet. Den Ene som står over verden og historien. Det er Han som skapte himmelen og jorden. Han er den trofaste Gud som alltid er sitt folk nær for å frelse det. Han er den høyeste Hellige, «rik på miskunn» (Ef 2, 4) og alltid rede til å tilgi. Han er det åndelige, opphøyde, allmektige, evige, personlige, fullkomne Vesen. Han er sannhet og kjærlighet.

41. På hvilken måte er Gud sannheten?
Gud er sannheten selv, og som sådan kan Han verken bedra eller bli bedratt. Han «er lys, og noe mørke finnes ikke i Ham» (1 Joh 1,5). Guds evige Sønn, visdommen inkarnert, ble sendt inn i verden for at Han skulle «avlegge vitnesbyrd om sannheten» (jfr. Joh 18, 37).

Katekismens kompendium nr. 25 – 32: Menneskenes svar til Gud

Katekisme /

På informasjonskurset om katolsk tro i St Hallvard menighet denne uka gikk vi gjennom hva det vil si å tro. Her er første del av spørsmålene fra Katekismens Kompendium som vi gikk gjennom:

25. Hvordan svarer mennesket Gud som åpenbarer seg?
Opprettholdt av den guddommelige nåde svarer mennesket med «troens lydighet». Denne består i fullstendig overgivelse til Gud og i aksept av hans sannhet, fordi den er garantert av Ham, som er Sannheten selv.

26. Hvem er hovedvitnene om troens lydighet i Den hellige skrift?
Det finnes mange slike vitner, men særlig to: Ett er Abraham, som «trodde Gud» (Rom 4, 3) da han ble stilt på prøve og alltid adlød sitt kall. Derfor kalles han «ved sin tro … far til en mengde folkeslag» (Rom 4, 11.18). Det andre er Jomfru Maria, som gjennom hele sitt liv virkeliggjorde troens lydighet på den mest fullkomne måte: «Fiat mihi secundum Verbum tuum» – «Det skje meg som du har sagt» (Luk 1, 38).

27. Hva betyr det for mennesket å tro på Gud?
Det betyr å binde seg til Gud selv, overgi seg til Ham og gi sin tilslutning til alle de sannheter Han har åpenbart. For Gud er selve Sannheten. Det betyr å tro på én eneste Gud i tre Personer: Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd.

28. Hvilke kjennetegn har troen?
Troen, en ufortjent Guds gave, er tilgjengelig for alle som ydmykt ber om den. Den er den overnaturlige dyd som er nødvendig for å få del i frelsen. Troen er en menneskelig handling, det vil si en handling ut fra den menneskelige forstand, som på oppfordring av den vilje som Gud har beveget, frivillig slutter seg til den guddommelige sannhet. Troen er også sikker, fordi den bygger på Guds ord; den er virksom «i kjærlighet» (Gal 5, 6); den vokser kontinuerlig ved at en lytter til Guds ord og gjennom bønn. Den er allerede nå en forsmak på den himmelske glede.

29. Hvorfor finnes det ingen motsetninger mellom tro og vitenskap?
Selv om troen står over fornuften, kan det aldri oppstå noen virkelig uoverensstemmelse mellom tro og vitenskap. For begge har Gud som felles opphav. Det er den samme Gud som skjenker mennesket så vel fornuftens lys som troen.

30. Hvorfor er troen en personlig og samtidig en kirkelig handling?
Troen er en personlig handling, fordi den er menneskets frie svar til Gud som åpenbarer seg. Men samtidig er den en kirkelig handling som uttrykker seg i bekjennelsen: «Vi tror». Det er nemlig i første rekke Kirken som tror: Ved den Hellige Ånds nåde går den forut for den enkelte kristnes tro, støtter den og nærer den. Derfor er Kirken mor og læremester.

31. Hvorfor er troens formuleringer viktige?
Troens formuleringer er viktige fordi de gjennom anvendelse av et felles språk gjør det mulig å uttrykke, tilegne seg, feire og dele troens sannheter sammen med andre.

32. På hvilken måte er Kirkens tro, én tro alene?
Kirken, selv om den består av mennesker som skiller seg fra hverandre i språk, kultur og riter, bekjenner med én røst den ene tro den har tatt imot fra den ene Herre. Denne troen blir gitt videre gjennom den ene Apostoliske Tradisjon. Den bekjenner én eneste Gud – Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd – og viser til én eneste vei til frelse. Derfor tror vi med ett hjerte og én sjel alt det som Guds Ord inneholder, skrevet eller overlevert, og som Kirken fremlegger som guddommelig åpenbart.

Ny artikkel om pavens besøk i Storbritannia

Generelt, Paven /

Kritikken pave Bendikt fikk før han kom til Storbritannia var mye kraftigere enn de fleste av oss i Norge husker eller la merke til. Derfor var også besøkets suksess viktigere enn vi vanligvis tenker over. I First Things leste jeg i dag en artikkelen om hva som skjedde under besøket, om hvordan også BBC’s journalister nokså raskt snudde da de virkelig møtte paven:

Three weeks have passed since the Pope’s visit to Great Britain, and memories of it still fill my mind, because it was a triumph few had expected. Of all the remarkable things I saw, while blogging about it for First Things, nothing more surprised me than this: on September 18th, as his Popemobile rolled toward Hyde Park—with Benedict waiving to his supporters packed along the streets—a BBC reporter, watching in amazement, suddenly burst out: “The 83-year-old pontiff has confounded his critics!”

To appreciate the significance of that comment, one has to understand the BBC. For years, it has been among Benedict’s most cynical media foes, questioning every aspect of his pontificate. The coverage has been so bad that Scotland’s Cardinal Keith O’Brien felt it necessary to speak out (Catholic bishops in the U.K. tend to keep their heads down), denouncing the network’s “consistent anti-Christian institutional bias,” particularly against the Catholic Church.

Yet there was that BBC reporter, undergoing an awakening, if only for an instant.

Even more astonishing was the reaction of another commentator, Joe Wilson, of BBC Radio Lancashire: “Somehow as the four days progressed, bit by bit, the Pope’s visit transformed from the worry of embarrassment that reaction would be tepid, to the glow of the eventual warmth given off by the obvious love so many felt for him.” …

…. If there is one man in Britain who deserves credit for bringing all this to fruition, it is Chris Patten, the official appointed by the government to help oversee the papal visit. Lord Patten is a rather unlikely hero. A “progressive” Catholic, his faith has often been described as tepid and fashionable, very much like that of Tony Blair’s. In the days leading up to the papal visit, Patten was widely mocked, by both Left and Right, as a hapless figurehead, who was obviously overseeing an impending disaster.

But it was Patten, for all his imperfections, who never lost faith in Benedict, and in his ability to inspire a secular audience. In a combative interview with the BBC, Patten described Benedict as “the greatest intellectual to be pope since Innocent III,” a “world class theologian,” who had a “really important message about the Christian roots of civilization in this country, and in Europe, and the way in which we can become more self-confident in asserting those Christian traditions.”

Nobody can argue, said Patten, “that Pope Benedict doesn’t have very thoughtful and intelligent ideas to offer.” Most of those who know Benedict, “regard him as a very sympathetic figure.” He noted that his previous visits “have all confounded the critics who existed before, because of the way he’s dealt with the public, not just the Catholics, but others as well.”

Asked if he was worried about protests, he said, “No, not at all,” and predicted the visit would be a “huge success.” He had every right to celebrate, therefore, when his prediction proved true. …

Hvordan forstå blogger

Katolsk /

Anna Arco, som skriver i The Catholic Herald, holdt et innlegg på Vatikanets konferanse om sosiale medier – et innlegg som kan leses i sin helhet her (pdf-fil). Der tar hun opp noe erkebiskop Claudio Celli sa på en lignende katolsk mediakonferanse i New Orleans sist sommer – dette foredraget kan leses her. Erkebiskopen sier at uttrykksformen på blogger ofte kan være skarp og frustrert. Til dette svarer Anna Arco (også Father Z. har tatt opp foredraget hennes):

… It is true that the tone in the blogosphere is often angry-and sometimes not without cause. People have turned to blogs because they have not been heard, because their concerns are not being listened to or even taken seriously. If their criticism of local bishops is uncharitable, it is possibly because is a real rupture in the communion of the Church that needs to be addressed.

I know of more than one case where Church authorities have attempted to shut down blogs that are critical, using arguably the same sort of aggressive tactics they accuse the bloggers of using. Isolation and polarisation are not problems which affect only the new media.

One need but look at the United States, where the National Catholic Reporter and the National Catholic Register show the deep fault-lines of a polarised Church, to see that old media is similarly affected. The blogosphere merely amplifies and speeds up human communication. Because of the speed there is sometimes a disconnect, between pressing the button to publish a post or a comment and the reality that such a comment could be hurtful or even irresponsible.

…. The blogosphere has vibrancy and gives a sense of what people believe, something that has perhaps been lost a bit in the traditional media. If the Church can find a way of harnessing the power of non-journalist bloggers, who write about the Church and the faith because they are compelled to, through love or passion, then it will be in possession of a very strong tool for evangelisation, namely the witness of the lay faithful.

…. In an age when people are cynical about the messages they receive from both the hierarchical Church and the traditional media and are used to spin the Catholic blogosphere can offer a refreshing antidote. Genuine discussion and genuine witness, by real people. … Blogs offer a unique opportunity to reach out to others, to put the Catholic case, but it is important to remember that the blogosphere will only ever be as good as the Christians the Church shapes.

Vatikanets konferanse om sosiale medier

Data/blogg, Generelt, Katolsk /

Fra mandag til og med i dag har det vært en konferanse i Vatikanet om sosiale medier – fra Zenit.org

What future does the Catholic press have at the height of a digital revolution that is bankrupting many newspapers? According to the president of the Pontifical Council for Social Communications, the future will depend on the capacity of Catholic journalism to be faithful to its mission.

Archbishop Claudio Celli added that the communications crises and scandals that the Church has gone through in recent years emphasize even more the need to have means of communication with a Catholic vocation.

The archbishop made these assertions when he opened a global conference of the Catholic press being held in Rome.

Taking part in the meeting, which Benedict XVI will close on Thursday, are some 230 directors or representatives of Catholic newspapers and digital publications, bishops and priests, experts of ecclesial commissions and institutions responsible for communication, as well as university professors.

In his opening address the archbishop presented the Catholic press «as a reality that is close to people, capable of accompanying one’s life, of perceiving the concerns, desires and plans of the people who are its readers — not only of those who belong to the Catholic community.»

Og her kan man lese pave Benedikts hilsen til konferansen i dag (på italiensk).

Er bloggeiere ansvarlige for kommentarer de slipper gjennom?

Data/blogg, Katolsk /

Min lille blogg har fått kjeft ved 3-4 anledninger, og jeg leste nettopp om en engelsk presteblogger som er blitt truet med rettsak (fra en annen prest) hvis han ikke sletter kommentarer på bloggen sin. Les om det her:

I have just had a very irate Mgr Basil Loftus telephone me to complain about remarks about him in my previous post on the Catholic Press. As the Monsignor only wanted to rant rather than talk and then put the phone down on me I will reply to him here and would draw his attention to the note at the foot of the blogroll: Anonymous comments are never published. All comments are the opinions of those who make them they are not necessarily mine

I must admit I have hardly read a word he has written, life is too short, so I am unable to judge whether he is heretical, which is what he objected to. However it does strike me as being extremely odd that someone who writes so freely in the Catholic press, making accusations, apparently, about others and their opinions should object to the opinions of people here and that he should be so high handed in his objections rather than enter into a debate.

The Monsignor threatened to sue me for suggesting that he was a heretic, if the comments were not removed within 7 days, I don’t intend to do that. I believe in free speech, with in reason and I rather relish the thought of trial in a British court for heresy.

Og her er innlegget og kommentarene det hele begynte med, der msgr. Loftus blir kritisert for sine synspunkter.

Messen feiret «på riktig måte»

Liturgi, TLM /

Jeg leste i dag en interessant artikkel om hvordan vår messe kan revitaliseres på best mulig måte; ved impulser fra den gamle messen og ved å bruke de meste tradisjonelle alternativene i den nye messen:

Fr Barthe has just launched a little bombshell called “the Mass the right way round”. … He believes he is supported by a mainstream, described in the Church as the reform of the reform. Explanations. …

In 1997, 10 years before the Motu Proprio, I published a book of interviews, Reconstructing the liturgy. These were interviews about the situation of the liturgy in parishes. The theme is exactly that of this book. It is clear that the Motu Proprio of 2007 gave these ideas new life. This consists of remarking that the two parallel criticisms of the changes under Paul VI, namely the head-on criticism that wants to promote wide dissemination of the earlier liturgy, that of St Pius V, and the reforming criticism, which calls for the reform of the reform, wanting to make a change within the liturgy of Paul VI, are increasingly linked. The proposed reform of the reform cannot be achieved without the backbone of celebrating according to the traditional Missal as widely as possible. The traditional liturgy cannot hope to be massively rehabilitated in ordinary parishes without re-creating a living environment which would the work of the reform of the reform. …

I think … it is totally unrealistic to believe that we can wave a magic wand so that all Masses are celebrated according to the former usage in every parish in the world. However, I note – with many others, some of whom are very high placed – that the missal of Paul VI contains an almost infinite possibility of options, adaptations and interpretations, and that a progressive, systematic or systematically progressive choice of the traditional possibilities it offers, makes its “re-traditionalising” possible in parishes, and quite legally (according to the letter of the law, and its spirit). This is a simple fact: of many parish priests (I have already compiled a quick list for France, which I am careful not to publish, but which is impressive) practicing this reform of the reform, often in stages, and in the vast majority of cases also celebrating the traditional Mass. To answer your question, I would say that I think the Roman liturgy can be saved, which goes, as can be seen in practice, through a two-speed action: getting the St Pius V rite better known and the reform of the reform. This will make it possible, quoting a famous speech of Paul VI, to phase out everything of the reform that is old and obsolete, because it is not traditional. We’ll see what will be saved after this operation. …

Synspunkter på moderne bibelstudier – 3

Teologi /

I tredje (og siste) utdrag av Ratzingers foredrag om bibelforskningens krise, ser han litt på mulige løsninger. Bultmanns førsøk bygget på Heideggers filosofi har han respekt for, men det løser ikke problemet. Radikale modeller, som feministisk eller materialistisk eksegese, hjelper oss ikke. Det er ikke like ille alle steder, sier han, og den historiske metoden har klart hjulpet oss til å forstå Bibelen bedre på enkelte måter. Men samlet sett trenger vi en ny og samlende metode – for den kirkelige disiplin kan i seg selv ikke løse dette problemet – og det kan ta generasjoner før en slik stor oppgave er fullført. Les hvordan han sier dette med egne ord:

… this situation does not occur everywhere with the same starkness. The methods are often applied with a good deal of prudence, and the radical hermeneutics of the kind I have just described have already been disavowed by a large number of exegetes. In addition, the search for remedies for basic errors of modern methods has been going on for some time now. The scholarly search to find a better synthesis between the historical and theological methods, between higher criticism and church doctrine, is hardly a recent phenomenon. This can be seen from the fact that hardly anyone today would assert that a truly pervasive understanding of this whole problem has yet been found which takes into account both the undeniable insights uncovered by the historical method, while at the same time overcoming its limitations and disclosing them in a thoroughly relevant hermeneutic. At least the work of a whole generation is necessary to achieve such a thing. What follows, therefore, will be an attempt to sketch out a few distinctions and to point out a few first steps that might be taken toward an eventual solution.

There should be no particular need to demonstrate that on the one hand it is useless to take refuge in an allegedly pure, literal understanding of the Bible. On the other hand, a merely positivistic and rigid ecclesiasticism will not do either. Just to challenge individual theories, especially the more daring and dubious ones, is likewise insufficient. Likewise dissatisfying is the middle-ground position of trying to pick out in each case as soon as possible the answers from modern exegesis which are more in keeping with tradition. Such foresight may sometimes prove profitable, but it does not grasp the problem at its root and in fact remains somewhat arbitrary if it cannot make its own arguments intelligible. In order to arrive at a real solution, we must get beyond disputes over details and press on to the foundations. What we need might be called a criticism of criticism. By this I mean not some exterior analysis, but a criticism based on the inherent potential of all critical thought to analyze itself.

We need a self-criticism of the historical method which can expand to an analysis of historical reason itself, in continuity with and in development of the famous critique of reason by Immanuel Kant. …

Skroll til toppen