P. Lutz skriver videre i boka Katolisismen og det personlige gudsforhold om vår forståelse av Bibelen:
XVI. Bibelen står over den enkeltes individuelle forstand.
Forøvrig fremgår det av selve Bibelens vesen og innhold at den enkelte ikke er egnet til under påskudd av personlighet egenrådig å tolke den. For hva er Bibelen? Den er et uttrykk for den guddommelige åpenbaring. Og åpenbaringen, hva forstår vi ved den? Åpenbaringen er et budskap fra Gud, gjennent hvilket Han meddeler oss seg selv og viser oss den vei ad hvilken vi når frem til Ham, «Ingen har noensinne sett Gud; den Enbårne, som er i Faderens skjød, Han har berettet derom» (Joh. l). Guds evige ord som taler til oss, Guds evige kjærlighet som kommer oss i møte i menneskelig skikkelse, Jesus Kristus, i hvis person himmel og jord, tid og evighet, Gud og menneske, møtes i en – ufattelig dyp harmoni, for at alle mennesker gjennom Ham skal samles til Guds rike, dette er åpenbaringens opphøyede gode. Denne åpenbaring inneholder både den sannhet som alle må tro på, Guds vitnesbyrd, og den moralske orden som alle skal overholde for å leve som Guds barn og for å oppnå menneskets evige bestemmelse, saligheten i Gud.
Åpenbaringen er altså kristenhetens felles. gode, d.v.s. at den ikke henvender seg til den enkelte, for så vidt han er en individuell personlighet, forskjellig fra andre, men til alle for så vidt de lever og skal leve det samme liv i Gud og etterstrebe et mål som er felles for alle, nemlig den evige salighet. For hvor forskjellige menneskene enn er m.h.t. individuell karakter, sosial stilling eller nasjon, har de alle det samme evige endemål likesom alle har den samme menneskelige natur. Åpenbaringen er en guddommelig veiledning, som hjelper oss til å nå frem til vår felles salighet. Og derfor er den ikke først og fremst den enkeltes gode, men allmennhetens felles eiendom. Det er ikke den enkelte for seg selv, men samfunnet som ble innsatt som eier av de hellige bøker. Vi har vel adskillige skrifter i det nye testamente som ble sendt til private personer. Således skriver f.eks. Lukas for sin ven Teofilus både sitt evangelium og Apostlenes gjerninger.
Også Paulus og Johannes sender breve til enkelte medlemmer av kirken. Men evangeliets som brevenes innhold er ikke noe annet enn en del av den undervisning om Jesus, som fra begynnelsen av ble fremstillet i menighetens forsamlinger, hvor apostlene talte til kirken.