TLM i Porsgrunn 28. september – Den hellige Wenceslaus

TLM /

I messen for Den hellige Wenceslaus brukes fellesmessen «In virtute» (for en martyr som ikke var biskop), og inngangsverset lyder:

In virtúte tua, Dómine, lætábitur iustus: et super salutáre tuum exsultábit veheménter: desidérium ánimæ eius tribuísti ei. – Quóniam prævenísti eum in benedictiónibus dulcédinis: posuísti in cápite eius corónam de lápide pretióso. – I din kraft, Herre, skal den rettferdige glede seg og høyt juble over din frelse. Du har gitt ham det hans sjel lengter etter. – For du kom ham i møte med milde velsignelser. På hans hode har du satt en krone av dyre stener.

Og kollektbønnen lyder slik:

Gud, du som ved martyrpalmen har ført den salige Wenceslaus fra et jordisk fyrstedømme over til himmelrikets hemmelighet, vern oss på hans forbønner mot alt som kan skade oss, og gi oss å glede oss i samfunn med ham. Ved vår Herre ….

Den hellige Wenceslaus er nasjonalhelgen for Tsjekkia og feires også i den nye kalenderen som valgfri minnedag. Katolsk.no skriver bl.a. om ham:

 

 

Den hellige Venceslas (Wenceslaus, Václav) ble født ca år 907 i Stochow (?) ved Praha i Bøhmen. Han var eldste sønn av hertug Wratislaw (Bratislaus, Ratislav) av Bøhmen. Han ble oppdratt som kristen av sin fromme farmor, den hellige Ludmila. Hun var enke etter Borivoy, grunnleggeren av det bøhmiske dynastiet Premyslid, og hadde fulgt sin mann inn i den kristne Kirke. Til hjelp i oppdragelsen hadde hun sin kapellan Paul, som hadde vært en personlig disippel av den hellige Methodios og hadde døpt Venceslas. Han lærte gutten det slaviske alfabetet. Senere fikk Venceslas videre utdannelse på slottet Budec, hvor han lærte seg latin og gresk.

Hertug Wratislaw styrte Bøhmen fra 915, men han døde ca år 920 i et slag mot madjarene, og Venceslas’ mor Drahomira overtok regjeringen. Hun hadde hedenske sympatier, selv om hun nominelt var kristen, og kirker ble revet ned og prester fordrevet. … Etter folkelig misnøye avsatte Venceslas moren og overtok selv makten i 922. Han overførte straks sin farmors jordiske rester til Praha. Han ble en rettferdig, men streng hersker, men søkte ikke å ta hevn for drapet på bestemoren. Men han begynte å bygge opp en sterk og velorganisert hær, og nølte ikke med å slå ned opprør blant sine misfornøyde adelsmenn og å gå tilbake på sin mors hedenske politikk. …

… Men Venceslas’ religiøse og verdslige politikk gjorde at motstanden ble mer bitter blant de fanatiske bøhmiske hedningene, særlig de misnøyde adelsmennene. Blant dem var Venceslas’ maktsyke yngre bror Boleslav, og da Wenceslas giftet seg og hans sønn og arving ble født, skjønte Boleslav at han ikke hadde noen sjanse til å overta tronen, og han sluttet seg til opprørerne. … og det endte med at Venceslas ble stukket ned med lanse og drept av Boleslavs menn foran kirkedøren. Dette skjedde den 28. september 927.

Hva vil skje i den kommende ungdomssynoden?

Katolsk, Teologi /

Erkebiskop Charles J. Chaput i Philadelphia i USA har nylig skrevet at han er bekymret for den kommende ungdomssynoden i Vatikanet, pga. slagsider i forberedelsespapirene. Slik åpner han sitt innlegg i First Things:

Over the past several months, I’ve received scores of emails and letters from laypeople, clergy, theologians, and other scholars, young and old, with their thoughts regarding the October synod of bishops in Rome focused on young people. Nearly all note the importance of the subject matter. Nearly all praise the synod’s intent. And nearly all raise concerns of one sort or another about the synod’s timing and possible content. The critique below, received from a respected North American theologian, is one person’s analysis; others may disagree. But it is substantive enough to warrant much wider consideration and discussion as bishop-delegates prepare to engage the synod’s theme. Thus, I offer it here:

Han nevner så fem temaet/områder/vinklinger som bekymrer ham:

I. Naturalism

The Instrumentum Laboris (IL) displays a pervasive focus on socio-cultural elements, to the exclusion of deeper religious and moral issues. Though the document expresses the desire to “re-read” “concrete realities” “in the light of the faith and the experience of the Church (§4),” the IL regrettably fails to do so. …

II. An inadequate grasp of the Church’s spiritual authority

The IL upends the respective roles of the ecclesia docens and the ecclesia discens. The entire document is premised on the belief that the principal role of the magisterial Church is “listening.” Most problematic is §140: “The Church will have to opt for dialogue as her style and method, fostering an awareness of the existence of bonds and connections in a complex reality. . . . No vocation, especially within the Church, can be placed outside this outgoing dynamism of dialogue . . . . [emphasis added].” In other words, the Church does not possess the truth but must take its place alongside other voices. Those who have held the role of teacher and preacher in the Church must replace their authority with dialogue. …

III. A partial theological anthropology

Discussion of the human person in the IL fails to make any mention of the will. The human person is reduced in numerous places to “intellect and desire,” “reason and affectivity” (§147). The Church, however, teaches that man, created in the image of God, possesses an intellect and will, while sharing with the rest of the animal kingdom a body, with its affect. It is the will that is fundamentally directed toward the good. …

IV. A relativistic conception of vocation

Throughout the document the impression is given that vocation concerns the individual’s search for private meaning and truth. Examples include …

V. An impoverished understanding of Christian joy

Christian spirituality and the moral life are reduced to the affective dimension, clearest in §130, evidenced by a sentimentalist conception of “joy.” Joy seems to be a purely affective state, a happy emotion, sometimes grounded in the body or human love (§76), sometimes in social engagement (§90). Despite its constant reference to “joy,” nowhere does the IL describe it as the fruit of the theological virtue of charity. Nor is charity characterized as the proper ordering of love, putting God first and then ordering all other loves with reference to God. …

Les gjerne hele innlegget her.

Økumenisk vinter?

Teologi, Økumenikk /

Jeg leste for noen dager siden en lang og interessant artikkel om økumenikk i oktober-nummeret av First Things, skrevet av Michael Root, som er professor i Systematisk teologi ved the Catholic University of America. Der kan man bl.a. lese:

… the high emotions of mid-twentieth-century ecumenism have given way to predictable gestures and general indifference. Last year, the Vatican joined in the commemoration of the 500th anniversary of the beginning of the Protestant Reformation. A Vatican stamp was issued, depicting Martin Luther and Philip Melanchthon at the foot of the cross. On October 31, 2016, the pope himself attended a prayer service in Sweden sponsored by the Lutheran World Federation to launch its year of commemorative activities. A few observers complained about false ecumenism. An equally small number proclaimed that a breakthrough in Protestant-­Catholic unity must be just around the corner. Most, however, took no particular interest, and rightly so. It was ecclesiastical business as usual in Sweden: prelates being nice to each other, gestures of goodwill that had no consequences. Fifty years ago, ecumenism could make grown men cry. Now it is mundane.

Many reasons can be given for the dampening of the ecumenical excitement of two generations ago. The mainstream Protestantism that had been a driving force of the ecumenical movement has declined precipitously in recent decades. Traditional church-dividing issues—infant baptism, the presence of the body and blood of Christ in the Eucharist—can seem arcane not just to the laity, but even to a church leadership that is far less theologically attuned than it was in the recent past. Church unity can seem irrelevant to church life, and ecumenical texts are often written by committees—a recipe for boring prose.

And so the ecumenical process has slowed to a halt. Since the Catholic-Lutheran Joint Declaration on the Doctrine of Justification was signed in 1999—the fruit of three decades of intensive discussions launched in the 1960s—few significant steps toward unity have been made. …

Han avslutter likevel artikkelen med å si at vi ikke må gi opp:

… Our situation is not easy. We cannot sustain the old revolutionary optimism; nor can we accept the new normal as our permanent condition. We are like the children of Israel under Moses in the wilderness. They were not to turn back to Egypt, and they were not to look upon the wilderness as their new home. They could not press forward into the Promised Land until the Lord willed that they should do so. We are not to forget the unity to which we are called, but we cannot simply will that unity. Disagreements are real and significant; pretending they do not exist will not make them go away. But we cannot become ­complacent. Talk of “normal ecumenism” can become a self-fulfilling prophecy, an excuse for ignoring real opportunities for change. We can easily misread the signs of the times. How many foresaw the rapid collapse of communism? We need to think carefully about our situation and weigh the merits of any paths forward.

Ecumenism is rooted in a sense that things are not what they should be. As Christians, we take our name from the One who came to break down the walls of division. Disagreement, even dispute, may be a permanent part of Christian existence. Paul told the Corinthians, “There must be factions among you in order that those who are genuine among you may be recognized” (1 Cor. 11:19). But dispute among the followers of Christ should not take the form of enduring structures of disunity. Today, we need to find ways of living out as faithfully as we can the unity we find possible. As we do so, we must not forget the unity to which we are called, the fullness of unity we seek with God in Christ and thus with all others who share in Christ.

McCarrick ble bedt om å trekke seg tilbake i 2007, men nektet å følge pavens ønske

Generelt, Katolsk /

A source in the United States reveals that already at the end of 2007 the nuncio recommended the cardinal harasser to keep a “low profile” and retire to live in prayer. Sambi urged the cardinal several times, but never gave him formal orders.

… it was a request (from pope Benedict), an authoritative recommendation most likely communicated to the interested party on behalf of the Pope already at the end of 2007. McCarrick took a year to comply with Pope Ratzinger’s request to leave the Redemptoris Mater seminary in Washington, and never really took seriously the “keep a low profile» request nor that to retire to live in prayer. Certainly the nuncio Pietro Sambi, a faithful executor of the papal will as well as an example of an obedient diplomat, made several attempts before convincing McCarrick but never succeeded in obtaining his adherence to the Pontiff’s will. This is what emerges from the latest statements of a new source that has had direct knowledge of the events that took place between 2007 and 2011 in Washington.

The Viganò affair, which has brought to light the underestimations and mismanagement of the McCarrick case over the last twenty years, is slowly becoming clearer: it is clear that the former nuncio to the United States has cited dates and documents in his possession (or that have passed before his eyes) on which there is no reason to doubt. But it is now equally evident – and this is proven – that the author of the «memorandumˮ has been selective in recounting his memories. …

Den kjente vatikanisten Tornielli skriver dette, men til min forundring (for i all hovedsak støtter jo dette erkebiskop Viganòs uttalelser) vender Tornielli også denne bekreftelsen mot Viganò. (Det ser man om man leser videre i Torniellis artikkel.)

Det blir altså stadig tydeligere bekreftet at mange i Vatikanet visste om McCarricks handlinger, og at pave Benedikt altså i desember 2007 formidlet til McCarrick at han skulle flytte ut av presteseminaret, holde en lav profil og leve et liv i bønn. Man kan kanskje si at pave Benedikt burde ha grepet inn enda strengere, men det er jo uhørt at en prest eller biskop ikke adlyder et tydelig ønske fra paven – men det gjorde McCarrick altså ikke. Det er altså nå hevet over enhver tvil at pave Benedikt ba McCarrick om å trekke seg helt tilbake fra offentligheten, noe en del mennesker et par uker har prøvd å bestride.

Men Tornielli vender likevel dette mot Viganò, fordi sistnevnte har brukt et for sterkt ord om pave Benedikts ønske, og fordi (tror jeg) Torniellis hovedpoeng er at han (nesten) utelukkende fokuserer på Viganòs oppfordring til pave Frans om å trekke seg.

Mitt fokus er heller at det blir stadig klarere at mange i Kirken har tolerert helt upassende oppførsel av prester og biskoper (så lenge det ikke handler om overgrep av barn/ungdommer under 18). Man har tatt altfor lite hensyn til tilfeller der overordnede presser underordnede til å gjøre skandaløst upassende ting. Og mange vet kanskje ikke hvor sårbar en seminarist er – noe alle vi som er prester egentlig vet og husker veldig godt.

Pave Benedikt prøvde å begrense McCarricks virksomhet (etter at han hadde blitt pensjonist), det har blitt stadig tydeligere bevist, men han lyktes bare delvis. Pave Frans, derimot, lot McCarrick få en mye tydeligere posisjon i Kirken – helt til anklagene om overgrep mot en mindreårig ble regnet som troverdige denne sommeren.

Kanskje noen nå bør begynne å studere hvor tydelig og i hvilken grad pave Frans tok McCarrick frem i lyset igjen. At pave Frans har visst om beskyldningene mot McCarrick kan det ikke være noen tvil om. Om det betyr at han bør gå av er en helt annen sak, men han bør i alle fall innrømme og beklage det.

Det er bekreftet at McCarricks handlinger var kjent i Vatikanet fra år 2000

Generelt, Katolsk /

Catholic Herald skriver at det er blitt bekreftet at Vatikanet fra år 2000 visste at McCarrick var kjent for å dele seng med seminarister og unge prester. Men det virker som man også etter at man slo veldig hardt ned på handlinger begått mot gutter eller jenter under 18 år, ikke brydde seg veldig mye om det som skjedde med litt eldre (men fortsatt svært sårbare) personer. Catholic Herald skriver bl.a.:

A top official from the Vatican Secretariat of State acknowledged allegations made by a New York priest in 2000 concerning Archbishop Theodore McCarrick, according to a letter obtained by Catholic News Service.

Fr Boniface Ramsey, pastor of St Joseph’s Church Yorkville in New York City, told CNS that he received the letter dated October 11, 2006, from then Archbishop Leonardo Sandri, …

Archbishop Sandri wrote to Fr Ramsey, “I ask with particular reference to the serious matters involving some of the students of the Immaculate Conception Seminary, which in November 2000 you were good enough to bring confidentially to the attention of the then Apostolic Nuncio in the United States, the late Archbishop Gabriel Montalvo.”

Fr Ramsey had been on the faculty of the seminary from 1986 to 1996 and had sent a letter in 2000 to Archbishop Montalvo informing him of complaints he heard from seminarians studying at the seminary, located in South Orange, New Jersey. In the letter, Fr Ramsey told CNS, “I complained about McCarrick’s relationships with seminarians and the whole business with sleeping with seminarians and all of that; the whole business that everyone knows about.”

Noen dager i Tallinn, Estland

Generelt /

Tidligere denne uka var vi noen dager i Estland, for å treffe to av mine svigerinner og deres ektefeller (jeg har så mange som fem svigerinner). Mye tid ble brukt sammen med familien, både i gamlebyen i Tallinn og den store leiligheten vi leide via airbnb.com. Men vi fikk også tid til noen besøk utenfor sentrum, bl.a. til Kadriorg-slottet (bygd av tsar Peter den store), der jeg er avbildet utenfor – se under.

Vi var også så heldige at vi fikk se verdens første samlede utstilling av Michael Sittows malerier. Om disse kan vi lese på KUMU-museets nettsider:

In 2018, the Art Museum of Estonia, in collaboration with the National Gallery of Art in Washington DC, is organising a large-scale exhibition on Michel Sittow (ca 1469–1525), a painter from Estonia who became a sought-after and highly renowned artist in the royal courts of Europe at the turn of the 15th and 16th centuries.

The acclaimed master had been forgotten for centuries when documents found in the Tallinn city archives identified this historical individual a few decades ago. Now, nearly 500 years after his death, his first solo exhibition is being organised.

Bildet under er fra denne utstillingen; Maria med barnet – og modell for Maria skal visstnok være Katarina av Aragon, første kone til Henry VIII.

Ti grunner for at pave Frans bør uttale seg om «Viganò-saken»

Katolsk, Paven /

Fr. Dwight Longenecker er en (gift) katolsk prest i USA som skriver en hel del (jeg lurer ofte på hvordan han får tid til det, siden har er sogneprest i en aktiv menighet) og jeg leser hans (oftest) interessante artikler ganske ofte. Han skrev nylig en artikkel han kalte: TEN REASONS WHY POPE FRANCIS’ SILENCE IS A DISASTER. Han åpner artikkel slik:

I was amazed to read the Pope Francis’ supporters, Fr Spadaro and Cardinal Napier have been comparing the Pope’s silence on the Vigano accusations to Our Lord’s silence before Pilate. … There are so many problems with this that it is hard to know where to start.

Og han fortsetter slik med første og andre grunn:

First of all, when you or the person you support is under fire for something of which that person may be guilty it is not a good idea to play the victim….not even a little bit. But to compare the person under fire to Jesus at his trial? No. Just don’t go there. Playing the victim card doesn’t work anymore. It’s a worn out ploy. After the blizzard of snowflakes and faux victims we can see through that trick now.

Secondly, if the person in question is a privileged person don’t play the victim card at all. Would you pity Donald Trump or Hilary Clinton if they played the victim card? No. If a person is a powerful and privileged person and you play the victim card it is a big own goal. The pope is one of the most powerful people in the world. He’s right up there with the Queen of England as an international leader and he is therefore on the top of the heap. When the big guys play the victim card it is not only ridiculous, it is a gross insult to all the true victims in the world. …

Janne Haaland Matlary skriver også om dette i dag i Dagens Næringsliv, med følgende ingress: Et råd til paven: gi fullt innsyn i sakene om seksuelle forbrytelser. Jeg leste artikkelen tidligere i dag, men man må ha abonnement for å lese den på nettet.

OPPDATERT 10. september: Nå er denne artikkelen lagt ut på katolsk.no.

Mer om Viganò-saken

Generelt, Katolsk /

Jeg skrev om erkebiskop Viganò dramatiske brev for noen dager siden, og fortsetter å støtte meg mest til Catholic Heralds dekning av saken. De skriver på nytt en evaluering av det som har blitt skrevet, og tar opp og vurderer fire påstander: Claim 1: Pope Benedict XVI imposed sanctions on McCarrick – Claim 2: Pope Francis was told about McCarrick’s depravity – Claim 3: Francis abandoned Benedict’s sanctions – Claim 4: Francis made McCarrick an important adviser. Og de konkluderer slik:

What, then, does all this add up to? Everyone will draw their own conclusions. My own is that, while a position of agnosticism can be justified – especially at this early stage – it’s not unreasonable to believe Viganò’s central claims.

A more difficult position, I think, is to dismiss what Viganò is saying. There are two ways to do this.

The first is to say that Viganò is a liar, even a fantasist, on a truly epic scale – a sort of Catholic Mark Hofmann. It’s not enough to argue that Viganò is an ambiguous figure with an axe to grind. He would have to be much more than that: someone capable of defaming the Holy Father, while calling “on God as my witness”, and to do so with such diabolical cunning that the Pope and his closest allies are unable to immediately discredit his claims.

The second possible argument is that we just don’t know enough: that, as in a detective story, some key evidence can turn everything on its head. That if the files of the Vatican and the US nunciature were opened, or if the churchmen accused by Viganò came out to tell the truth, the whole truth and nothing but the truth, the picture would change dramatically.

Katolsk.no har oversatt en artikkel skrevet av Andrea Tornielli (som jeg leste på engelsk i går), som ikke tror mye på Viganós påstander. Der kan vi bl.a. lese mot slutten:

Og tilslutt, er det en pave, Frans, som strippet kardinalen – tross at han var gammel og hadde vært pensjonert en stund – for hans kardinalstatus etter å ha kneblet ham, og forbydd ham å celebrere offentlig. Likevel er det sistnevntes hode som den tidligere nuntiusen så indignert ber om. Sannsynligvis bare fordi Frans hadde «våget» å utnevne noen amerikanske biskoper som er mindre konservative enn dem som tidligere er utnevnt, …

Dette syns jeg blir svært søkt, for erkebiskop McCarrick hadde endelig (etter å ha miskbrukt unge menn i flere tiår) blitt troverdig anklaget for å ha misbrukt en mindreårig, og da blir det både kirkelig og sivilt en helt annen type sak. Da reagerte både Den katolske kirke i USA og pave Frans tydelig, mens de nok begge hadde reagert altfor svakt i svært lang tid.

På samme måte syns jeg erkebiskop Viganòs 11 sider brev overspilte noe; det hadde vært bedre om hadde hadde holdt seg bare til McCarrick-saken, og latt være å ta med sin sterke kritikk av andre biskoper og pave Frans på andre områder – syns jeg.

Gratulerer med gullbryllupsdagen!

Generelt /

Det er blitt skrevet mye godt i forkant av dette flotte jubileet, om hvordan Harald og Sonja endelig fikk gifte seg etter ni år ventetid, bl.a. i Aftenposten, i en artikkel som heter De to som reddet monarkiet.

Jeg så en del av vielsen fra 1968 i dag (for aller første gang, tror jeg) på NRK. Mest inntrykk på meg gjorde de mange nærbildene av Harald og Sonja. På bildet under ser vi brudeparet når salmen «Alt står i Guds faderhånd» synges.

Tidligere nuntius i USA skriver dramatisk brev

Katolsk /

Bl.a. Catholic Herald skriver om erkebiskop Viganòs grundige (11 sider) dokument som ble offentliggjort lørdag. Der skriver erkebiskopen, som var nuntius i USA 2011-16, at veldig mange biskoper og kardinaler, også pave Frans, visste om det som i sommer ble McCarrick-skandalen. De skriver bl.a.:

….. Under the sanctions imposed by Benedict XVI, McCarrick “was to leave the seminary where he was living” and was also “forbidden to celebrate [Mass] in public, to participate in public meetings, to give lectures, to travel, with the obligation of dedicating himself to a life of prayer and penance,” Archbishop Viganò said.

The archbishop, who served as nuncio to the US from 2011 to 2016, said he did not recall exactly when the sanctions were imposed, but they had been applied either in 2009 or 2010.

He described a meeting with Pope Francis on June 23, 2013, in which he told the Pope: “Holy Father, I don’t know if you know Cardinal McCarrick, but if you ask the Congregation for Bishops there is a dossier this thick about him. He corrupted generations of seminarians and priests and Pope Benedict ordered him to withdraw to a life of prayer and penance.”

Archbishop Viganò writes that Pope Francis did not respond to this statement, and that McCarrick was able to resume his role as a public figure for the Church. ….

Den hellige Raymond Nonatus

Katolsk, Liturgi /

I dag har jeg (for første gang, tror jeg) hørt om og lært om den hellige Raymond (eller: Raimund) Nonatus, som fortsatt feires i den gamle liturgiske kalenderen 31. august, men som er blitt strøket i den nye kalenderen. På katolsk.no kan vi bl.a. lese dette om ham:

På denne tiden hersket araberne (maurerne) fortsatt over store deler av Spania, men Raimund levde under La Reconquista, da en koalisjon av kongene av Navarra, Aragón og Castilla drev maurerne ut av det meste av Spania, bortsett fra den beskjedne regionen Granada i sør. Samtidig oppsto det flere ordener med formål å befri de kristne fangene og slavene som muslimene holdt i Algerie. Den største og viktigste var Mercedarierordenen (Ordo Beatae Mariae de Mercede redemptionis captivorum – OdeM), som var grunnlagt i 1218 av den hellige Peter Nolasco, muligens med assistanse av den hellige Raimund av Peñafort.

Så snart Raimund Nonnatus var gammel nok, skal han ha blitt opptatt i ordenen i Barcelona av grunnleggeren Peter Nolasco. p. Francisco Zumel, professor ved universitetet i Salamanca, skriver i De vitis Patrum at Raimund var en student under Peter Nolasco. Han ble presteviet i 1222 og virket utrettelig for løskjøping av kristne fanger i Spania og Afrika. Han overtok etter Peter som ordenens «løskjøper» og ble sendt på en ekspedisjon til de spanske maurerne (1226), til Algerie (1229) og Tunisia (1231).

I 1236 dro han igjen til Algerie, og der reddet han mange fengslede kristne. Da pengene hans tok slutt, tilbød han seg selv som betaling for å kjøpe fri enda flere fanger. Dermed ble Raimund muslimenes slave i åtte måneder. Men med sitt ydmyke og sympatiske vesen vant han sine herrers respekt, og han lyktes til og med å omvende noen muslimer til kristendommen. Men dermed hadde han brutt mot den islamske loven, og straffen var døden. Men etter intervensjon fra en av de frikjøpte som minnet om hvilken løsesum de ville få for en så fremtredende mann, ble dødsdommen gjort om til offentlig pisking. Deretter ble hans lepper brent med et glødende jern og munnen lukket med en hengelås, slik at han aldri mer skulle kunne forkynne. Guvernøren beholdt nøkkelen og friga den bare til måltidene.

Da Peter Nolasco fikk høre om Raimunds heltemot, sendte han straks en stor løsesum til Algerie for å få ham frigitt. Selv nå ville han bli igjen og redde flere slaver, men Peter forbød det. Tidlig eldet og med ødelagt helse vendte han i 1239 tilbake til Spania.

Tradisjonelle latinske messer i Porsgrunn høsten 2018

Liturgi, TLM /

Jeg planlegger nå feiringen av den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunn i høst, og listen av datoer og helgener ser slik ut:

31. august, da feires Den hellige Raimund Nonnatus

28. september, da feires Den hellige Venceslas

9. november, da feires Laterankirkens vigselsfest

7. desember, da feires Den hellige Ambrosius

Den første helgenen som skal feires, den hellige Raimund Nonnatus, er ute av den nye kalenderen og vel nesten ukjent i vår tid, også den andre, den hellige Venceslas, er nå blitt valgfri minnedag og vel nokså dårlig kjent utenom Tsjekkia.

Homofile prestekandidater

Generelt, Katolsk /

I 2005 slo Vatikanet fast at menn med en dyptliggende homofil orientering ikke skulle kunne bli katolske prester, men den bestemmelsen er ikke blitt fulgt særlig nøye flere steder. En artikkel i First Things tar opp denne tematikken:

The 2005 Vatican instruction on the question of homosexuality and the priesthood states this clearly: “The Church, while profoundly respecting the persons in question, cannot admit to the seminary or to holy orders those who practise homosexuality, present deep-seated homosexual tendencies or support the so-called ‘gay culture.’” This teaching wasn’t new. In 1961, the Vatican declared that men with homosexual inclinations couldn’t be ordained. Seminarians who “sinned gravely against the sixth commandment with a person of the same or opposite sex” were to be “dismissed immediately.”

I’m convinced that if the Church had heeded its own counsel from 1961 and 2005, we wouldn’t be reeling from the shocking headlines of today: … … Most of the horrific abuse detailed in the Pennsylvania Grand Jury report involved adolescent boys and young men. This isn’t pedophilia.

What unites all of these scandals is homosexuality in our seminaries and the priesthood: the result of the Church ignoring its own clear directives. If it is serious about ending the sex scandals, the Church needs to admit it has a homosexual priest problem and stop ordaining men with deep-seated homosexual tendencies. …

Pave Frans tok også opp dette temaet i mai i år, og sa bl.a.:

The Pope touched on the topic of homosexuality, particularly when it comes to individuals with “deep-seated tendencies” or who practice “homosexual acts”, yet who want to enter the seminary.

In these cases, “if you have even the slightest doubt it’s better not to let them enter,” Francis said, according to Vatican Insider, because these acts or deep-seated tendencies can lead to scandals and can compromise the life of the seminary, as well as the man himself and his future priesthood.

Bilde fra Geiranger

Generelt /

På vei hjem fra et fire dagers vikariat i Vår Frue kirke i Ålesund stoppet min kone og jeg i/ved Geiranger – der vi bare hadde vært én gang tidligere, for nesten 20 år siden.

Brudebilde av mormor og morfar

Generelt /

Jeg fikk nettopp dette bildet av min mormor og morfar som giftet seg litt etter 1920. Morfar døde allerede i 1960, da jeg var knapt fem år gammel, mens mormor levde til 1979.

Messeofferets fire effekter

Katolsk, Liturgi /


Bildet over viser til messeofferets fire effekter hos den troende; tilbedelse, takk, soning og forbønn.

Og under tar jeg med noen utdrag at Fr. Hunwickes utdrag (HER og HER) fra en tekst av den kjente anglikanske liturgen Dom Gregory Dix:

In this period of the disintegration and attempted reconstruction of thought about our secular society [1943], the individual’s relation to society and his need for and securing of material things are the haunting problems of the age. There is a christian pattern of a solution which is expressed for us and by us at the eucharist. …

But the eucharist is not a mere symbolic mystery representing the right ordering of earthly life, though it is that incidentally and as a consequence. It is the representative act of a fully redeemed human life. This perfected society is not an end in itself, but is consciously and wholly directed to the only end which can give meaning and dignity to human life – the eternal God and the loving and conscious obedience of man in time to His known will.

There the eternal and absolute value of each individual is affirmed by setting him in the most direct of all earthly relations with the eternal and absolute Being of God; though it is thus affirmed and established only through his membership of the perfect society. There the only means to that end is proclaimed and accepted and employed – man’s redemption through the personal sacrifice of Jesus Christ at a particular time and place in human history, communicated to us at other times and places through the church which is the ‘fulfilment’ of Him. That is the eucharist.

Over against the dissatisfied ‘Acquisitive Man’ and his no less avid successor the dehumanised ‘Mass-Man’ of our economically focused societies insecurely organised for time, christianity sets the type of ‘Eucharistic Man’ – man giving thanks with the product of his labours upon the gifts of God, and daily rejoicing with his fellows in the worshipping society which is grounded in eternity.

This is man to whom it was promised on the night before Calvary that he should henceforth eat and drink at the table of God and be a king. That is not only a more joyful and more humane ideal. It is the divine and only authentic conception of the meaning of all human life, and its realisation is in the eucharist.

Ingen tilbedelse i lutherske gudstjenester

Katolsk, Liturgi /

Bernt Oftestad skrev et interessant innlegg i Vårt Land / Verdidebatt for noen dager siden. Der skrev han bl.a. dette om en alvorlig mangel ved lutherske gudstjenester:

.. Pedagogikken har som mål å tjene forkynnelsen av Ordet. Og prekenen er det egentlige formål med den lutherske gudstjeneste. Forkynnelse og troens tilegnelse av Ordet er «det ene ­nødvendige». Det er navet som den lutherske liturgien dreier rund. Alt annet­ er underordet dette formålet: tider, steder, seremonier, skikker, rom og bilder. Slikt er å regne som adiafora (dypest sett likegyldige ting), som må vurderes om hvorvidt det tjener forkynnelsen av evangeliet. Det leder til at det lutherske kirkerommet strippes for hellighet. Det er et sakralt rom bare når det prekes.

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse/venerasjon. Det virker ikke slik. Tilbedelsen av Gud rettes mot en abstrakt oververdslig virkelighet. Reformasjonen ledet til en radikal avsakralisering av kirkelivet. Og kirkelig myndighet passet på at ikke gammel kult fikk leve videre blant lekfolket. …

… Det var ikke tilfeldig at den første lutherske gudstjenesteordning i Norge (salmemesse) hadde som sitt primære formål å undervise menigheten i troen. Menigheten ble en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Lutherdommen kan variere gudstjenestens pedagogikk alt etter hva som er den dominerende pedagogiske ideologi i tiden. Men ut over den pedagogiske rammen er det vanskelig å komme.

Olsoksekvensen fra middelalderen

Katolsk /

Gledens store dag er runnen, minnedagen, høytidsstunden, jublende av klokkeklang.

Bring til dette høytidsstevne all den andakt du kan evne, løs den ut i bønn og sang.

Himlens herlighet nå eier Kristi martyr ved den seier som han vant i dag for Gud.

Livets fryd og korte gleder byttet han med evig heder på vår Herres Kristi bud.

O, hvor herlig er den ære Kristi martyrskrud å bære i den store, hvite flokk.

Derfor til Guds nådetrone Moderkirkens sang skal tone, aldri kan Gud takkes nok.

Stort var Olavs kongevelde, mellom Norges stolte fjelle æret var den store drott.

Men hans higen, håp og lengsel i hans lykke og hans trengsel var kun himlens kongeslott.

Kristi kjærlighet som tente flammen som i sjelen brente, unte ham ei rast og ro,
skjønt han meget måtte døye, før han vant ved kval og møye folket for den sanne tro.

Hat og avind, usle renker, selv landflyktighetens lenker bar han glad for Herren Krist.

Modig livets veier gikk han, og i martyrdøden fikk han seierspalmens lønn til sist.

Dagen før den siste kvide ble han styrket til å lide ved et selsomt syn han så:

Paradisets underfulle nådelønn som snart han skulle gjennom martyrdøden få.

Drott og martyr i det høye, se til oss med kjærlig øye, gå i forbønn for oss frem.

Vern oss mot all syndens våde, be for oss om kraft og nåde til å nå vårt sanne hjem.

Amen.

Snart feirer vi Hellig Olav

Katolsk, Liturgi /

Om noen få dager feirer vi Hellig Olav, katolsk.no har flere artikler om feiringen, bl.a denne: Kongen som formet Norge

Jeg holder nå/fortsatt på med å gjøre klar en nytt (og komplett) norsk lektionarium for Den katolske kirke, og jeg har nettopp fått tilgang til den nye oversettelsen av apokryfene/de deuterokanoniske bøkene fra Bibelselskapet. Slik lyder første lesning på festen for hellig Olav i denne nye oversettelsen:

Første lesning – Visd 10,10-14
Visdommen ledet en rettferdig på de rette stier
Lesning fra Visdommens bok

Visdommen ledet en rettferdig på de rette stier,
da han flyktet fra brorens vrede.
Hun lot ham se Guds kongerike
og ga ham kunnskap om det hellige.
Hun ga ham fremgang midt i slitet
og lot strevet hans lykkes.
Hun sto hos ham mot undertrykkernes grådighet,
og gjorde ham rik.

Hun berget ham fra fiendene
og vernet ham mot dem som lå på lur.
Hun tilkjente ham seier i den harde kampen,
så han skulle vite at gudsfrykten er sterkere enn alt.

Det var hun som ikke forlot den rettferdige da han ble solgt,
men berget ham fra synd.
Hun gikk sammen med ham ned i fangehullet,
og forlot ham ikke i lenkene.
Til sist fikk hun gitt ham septeret til kongeriket
og makt over dem som undertrykte ham.
Som løgnere avslørte hun dem som hadde anklaget ham,
og ga ham evig ære.

Slik lyder Herrens ord.

Katolsk Seljumannamesse ble feiret lørdag 7/7

Generelt, Katolsk /

Plutselig dukker det opp i horisonten: Klostertårnet, den eneste delen av benediktinerklosteret som står igjen i full høyde etter danskekongens plyndringer i 1643. De vakkert tilhugde klebersteinene og søylene utgjorde et praktisk «klar til bruk»-byggesett for kongen. Bare klokketårnet fikk stå urørt. Nå har det stått der i 900 år.

St. Albanus-klosteret ble etablert på Selja av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster. Trolig var det rundt 15 – 20 benediktinermunker her, og det var munker her helt frem til reformasjonen.

I dag er både katolske og lokale lutherske krefter engasjert i å få etablert et nytt benediktinerkloster på Selja. Mens vi går på den gamle pilegrimsstien, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øyen.

Les mer om denne pilegrimsturen til Selja på katolsk.no.

Skroll til toppen