Dette bildet ble tatt etter p. Khiems prestevielsen lørdag 14/8-10. Jeg er litt usikker; er disse prestene gammeldagse eller moderne når de kler seg slik? Selv kler (og oppfører) jeg meg gjerne svært tradisjonelt nå jeg feirer messen – gjerne med biretta og romersk messehakel etc – men utenfor messen kler jeg meg ikke opp slik, bortsett fra i sutan ved en del anledninger. Er det en svakhet, og noe jeg snarest må forandre?
Nguyen Duc Khiem ble lørdag den 14. august 2010 presteviet av biskop Bernt Eidsvig Can.Reg i en fullsatt Stavanger domkirke. Etter messen samlet familie, venner og prestekolleger seg til mottakelse i idrettshallen «Ynglingen». Søndag feiret p. Khiem sin første messe i Hetland Kirke i Stavanger.
Les mer om dette på katolsk.no – og se flere bilder her.
Festen for Jomfru Marias opptakelse til himmelen ble markert lørdag 14. august 2010 i Oslo med en prosesjon fra St. Hallvard kirke til St. Olav kirke. Mangfoldet i den katolske kirke kom til syne gjennom flotte folkedrakter, Mariabilder, blomster, bønner på mange språk og glede over å feire på tvers av menighetene. Turen gikk fra Enerhaugen, over Grønland opp Hausmannsgate og endte med messe i St. Olav kirke.
Er det første prosesjon i Oslo av denne typen på svært lang tid – kanskje noen av leserne har mer informasjon? Jeg har tatt med noen bilder under – se flere bilder her.
Nå er Kompendiet til Den katolsk Kirkes Katekisme lagt ut på nett på norsk – FLOTT. Jeg har etterlyst det noen ganger (desember 2007 var første gang), men en stund ønsket forlaget at man skulle vente litt. Men nå er det på plass, og kan leses her på katolsk.no. Selve katekismen har ligget her i mange år til fri bruk, og jeg har konsultert den ofte, selv om jeg i alle år også har hatt den trykte utgaven.
Slik lyder pave Benedikts forord til Kompendiet, da det ble utgitt 28. juni 2005:
For tyve år siden begynte arbeidet med Den Katolske Kirkes Katekisme. Det var Den ekstraordinære bispesynode i anledning av tyveårsdagen for avslutningen av Det annet Vatikankonsil som hadde bedt om dette.
Jeg er Gud Herren uendelig takknemlig for at Han har gitt Kirken denne Katekisme som i året 1992 ble godkjent av pave Johannes Paul II, min ærede og elskede forgjenger.
Denne gavens store nytte og verdi ble bekreftet ved dens brede og positive mottagelse blant biskopene. Den var i første rekke rettet til dem – som en sikker og autentisk oppslagstekst for fremstillingen av den katolske lære, og særlig for utarbeidelsen av stedlige katekismer. Katekismens betydning ble også bevist ved at den i høy grad ble velvillig mottatt i alle deler av Guds folk. De har lært å kjenne og verdsette den i de mer enn femti språk som den hittil er oversatt til.
Nå godtar og offentliggjør jeg med stor glede Kompendiet til denne Katekismen.
Kompendiet ble i oktober 2002 lidenskapelig ønsket av deltagerne i Den internasjonale kateketiske kongress. På denne måten gav de uttrykk for et utbredt behov i Kirken. Min avdøde forgjenger grep dette ønsket og besluttet i februar 2003 å sette det ut i livet. Redaksjonen ble betrodd en liten kardinalkommisjon med meg som leder. Vi fikk hjelp fra enkelte fagpersoner. I arbeidets løp ble et utkast til Kompendiet forelagt alle kardinaler og ledere av bispekonferanser. Det store flertall av dem aksepterte det og vurderte det positivt.
Kompendiet som jeg nå forelegger for hele Kirken, er en tro og sikker sammenfatning av Den Katolske Kirkes Katekisme. Det inneholder i knapp form alle vesentlige og grunnleggende elementer i Kirkens tro, og utgjør slik min forgjenger ønsket det, et slags vademecum som gjør det mulig for menneskene – enten de er troende eller ikke – å få et konkret overblikk over hele Den katolske tro. … …
Vi bor ikke særlig mer enn 500 meter i luftlinja fra Gamle Oslo, og har hørt konsertene fra Øyafestivalen ganske tydelig de siste dagene, både på kontoret og hjemme – uten at det har plaga oss særlig mye. I dag er det derimot stille, og det har vært en stille og solrik dag på balkongen vår. På det første bildet slapper jeg av ca kl 18 etter (søn)dagens tre messer – 09.30, 11.00 og 16.00. Neste bildet viser hvor flotte pelargoniene våre er blitt.
Neste bildet er tatt kl 20.30, ca 15 minutter før solnedgang – og det viser at sommeren allerede er på hell. For sammenlign med det nederste bildet, som er tatt 21. juni, da gikk sola forbi Holmekollen før den gikk ned.
Jeg tenker fortsatt en del på spørsmål om avlat og skjærsild, bl.a. fordi jeg nylig fikk en e-post fra en person jeg har kjent i mange år, som kjenner luthersk teologi godt, og som også burde ha mer kjennskap til katolsk teologi. Men han skriver: «… For meg verkar læra om avlat som brot på 1.bud. … Eg forstår det som står om katolsk syn som om Gud rår for himmel og helvete, men skriftefedre og avdøde helgenar rår for skjærselden på vegne av Gud. … Å be til avdøde menneske verkar på meg som totalt heidensk avgudsdyrking. … Jesu frelsesverk er så fullkome at det er INGENTING som helgenar og andre kan gjere i tillegg. …»
Samtidig som jeg møter slike beskyldninger og misforståelser, ble jeg også minnet på pastor van der Burgs bok om «Den bibelske lære om et renselsessted» (les den her), der han bl.a. skriver (og forstår man skjærsilden, har man også muligheten til å begynne å forstå avlaten):
… Allerede før Kristi tid trodde jødene på en renselse etter døden og ba for de avdøde.
Et vitnesbyrd om det har vi i 2 Makkabeernes bok kap. 17, 43-46, hvor det berettes at Judas, føreren for Guds folk og jødelovens heltemodige forsvarer, «samlet inn to tusen drakmer sølv og sendte dem til Jerusalem til å frembære et syndoffer til forsoning for de døde, så at de matte bli forløst fra sine synder.» …
I 1 Kor. 3, 13-15 lærer Paulus uttrykkelig at det gis mindre synder som ikke fører til evig fortapelse, men som likevel har til følge at en ikke oppnår sin salighet uten først å gå gjennom en rensende ild. «Det skal bli åpenbart, hva slags verk enhver har øvet. For Dagen skal gjøre det klart: den blir jo åpenbart med ild, og hvordan enhvers verk er, skal ilden prøve. Hvis det verk en har bygget, står seg, skal han få lønn. Hvis ens verk brenner opp, skal han lide skade; selv skal han nok bli frelst, dog således som gjennom ild.» … …
Vi vil avslutte våre vitnesbyrd fra kirkefedrene med å høre den store teolog Augustin (354-430), Meget ofte (omkring 40 ganger) taler han i sine skrifter om renselsesstedet og bønnen for de avdøde. «Noen» – skriver han «lider timelige straffer bare i dette liv, andre etter døden, andre både nu og da, men før den siste dom» (De civ. Dei XXI, 13). Og han ba for seg selv: «Rens meg i dette liv, og gjør meg slik at jeg ikke trenger skjærsilden» (In PS. XXXVII, 3). At rensningen skjer ved ild, sier han flere ganger (Sml. De Gen. adv. Manich. II, 20, 30; Enchiridion 69; De octo Dulc. quæst. 12; De civ. Dei XXI, 26), men han tør ikke hevde som en trossannhet at det dreier seg om en virkelig ild. Gang på gang taler han om messeofferet som det viktige middel å hjelpe de avdødes sjeler med. «Det er Kirkens praksis, som de troende kjenner, at martyrene nevnes foran alteret, hvor det ikke blir bedt for dem. Men for de andre avdøde blir det bedt» (Serm. 159, 1, 1). Å frembære det hl. messeoffer for de avdøde er en skikk som «er overlevert fra fedrene og blir overholdt av hele Kirken» (Serm. 172, 2, 2). … …
Da Luther i 1517 slo opp sine 95 teser, var, det ikke hans mening å forkaste troen på et renselsessted. I flere av disse teser taler han om de smerter sjelene må lide i skjærsilden (sml. t. 15.16.18 og 19). I sine «Resolusjoner» (1518) til forklaring av sine teser sier han: «For meg er det helt sikkert at det finnes et renselsessted» (Weimar Utg. I, 555). Den samme faste overbevisning uttalte han i 1519 i sin «Unterricht auf etliche Artikel»: «Man må fast tro, og jeg vet at det er sant, at de arme sjeler lider en usigelig smerte og at man må hjelpe dem ved bønner, faste, almisser og andre gode gjerninger» (Weimar Utg. Il, 70). Han godkjenner bønnen for de avdøde også i en preken han holdt i 1522, 22 juni (Erl. Utg. XIII, 13), og likeledes i sitt skrift «Vom Abendmahl Christi Bekenntniss» i 1528 (Weimar Utg. XXVI, 508).
Først i året 1530 brøt Luther med læren om et renselsessted i sitt skrift «Widerruf vom Fegfeuer». Likevel erklærte Melanchton kort etterpå (samme år) i sin «Apologi for den augsburgske bekjennelse, (som ble et av de lutherske bekjennelsesskrifter): «Vi vet at de gamle taler om bønn for de døde, noe som vi ikke forbyr» (Art. 12). Og at heller ikke Luther definitivt har forkastet bønnen for de avdøde, fremgår av at han lot sin preken fra 1522, 22 juni, på nytt trykke i sin Kirkepostille i 1543, noen få år før sin død.
Den hellige Maximilian Maria Kolbe ble født som Raimund Kolbe den 7. januar 1894 i den lille landsbyen Zdunska Wola ved Lódz i den russiskokkuperte delen av Polen. Han ble døpt samme dag. Hans forfedre kom fra Bøhmen, og navnet Kolbe synes å indikere germansk snarere enn slavisk opprinnelse. Dette var og er fortsatt vanlig i Polen. Han var den andre av tre sønner av de hengivne foreldrene Julius Kolbe og Maria Dabrowska. Hans eldre bror het Frans og hans yngre bror het Josef. Faren drev først som vever hjemme, men under det russiske styret fikk han økonomiske problemer. Familien måtte flytte til Lódz og deretter i 1897 til Pabianice, hvor faren ble fabrikkarbeider, og han og hans hustru strevde for å gi barna mat og klær.
Moren tilhørte helt sikkert fransiskanernes tredjeorden, og det gjorde trolig også faren. Om ikke faktiske medlemmer så var de tilknyttet ideologisk de tyve hemmelige tertiar-kongregasjonene som var etablert i russisk Polen av den salige kapusineren Honoratus Kozminski (1829-1916) for å undervise og fortsette det sosiale apostolatet blant arbeidere. Raimunds foreldre var dypt fromme og dypt patriotiske, og brødrene fikk en streng oppdragelse. Den 29. juni 1902 mottok Raimund sin første kommunion.
Som tiåring hadde han en mystisk drøm som syntes å endre den noe egenrådige guttens karakter. Den hellige Jomfru Maria tilbød ham to kroner, en hvit og en rød, renhetens og martyriets symboler. Han valgte dem begge, og Maria smilte og forsvant. Deretter viet han seg til et liv i Kristi etterfølgelse. Kjernen i hans spiritualitet ble dogmet fra 1854 om Marias uplettede unnfangelse, bekreftet av Jomfru Maria i Lourdes overfor den hellige Bernadette, som spurte hvem hun var: «Jeg er den uplettede unnfangelse». …
Dette, og mye mer, kan vi lese om den hellige Maxiimlian Maria Kolbe på katolsk.no – og her kan man lese om mitt besøk i hans dødscelle i Auschwitz I, 27. oktober 2008.
En leser tipset meg i går om to prgrammer som tar for seg deg nye og den gamle messen. Av de to programmene likte jeg best det andre, som har et langt intervju med Fr. Paul Nicholson, en kanadisk prest som også bruker den tradisjonelle latinske messen – i tillegg til novus ordo (selvsagt, siden han er sogneprest i en vanlig, katolsk menighet). Det han sier om hvorfor han begynte å feire den gamle messen, kjenner jeg meg igjen i. (Det første programmet i serien har også mye interessant informasjon, men oppleves vel som litt for amerikansk i stilen.)
Programmet jeg anbefaler mest kan sees HER – og første program i serien HER.
Når jeg nå har fått spørsmål om både skjærsilden og om avlaten (etter mitt leserinnlegg i Vårt Land), har jeg funnet fram til noe nyttig informasjon om dette på katolsk.no – isteden for at jeg «skal finne opp kruttet på nytt». Jeg vil også nevne Pater A. J. Lutz’ bok om Avlaten og det han der skriver om skjærsilden. Og så disse dokumentene fra katolsk.no:
Purgatoriet (Skjærsilden) – og himmel, helvete, bønnen for de avdøde
Av p. Olav Müller SS.CC.
Bønnen for de avdøde – Den bibelske lære om et renselsessted
Av pastor Dr. teol. J. van der Burg
Avlaten – et forsøk på nytenkning
Av p. Olav Müller SS.CC.
Avlat og bot
Fra Bønnebok for Den katolske kirke, St Olav Forlag 1990.
Syv myter om avlat
Av James Akin
Hva er avlat – en grundig forklaring
En artikkel av James Akin (oversatt fra engelsk og bearbeidet av f. Claes Tande)
Kan vi sone for våre synder? – og hva betyr egentlig å «sone»?
Av James Akin
Jeg skrev et leserinnlegg til Vårt Land for et par uker siden, om at de hadde blandet avlat og syndstilgivelse fullstendig sammen (se her). En overraskende bieffekt av det brevet er at jeg har fått flere henvendelser fra protestanter som ikke trodde at vi katolikker fortsatt tror på skjærsilden eller avlat – de er ganske sjokkerte, og jeg blir bedt om å begrunne denne læren ut fra Bibelen.
Å samtale med menensker som har svært lite greie på katolsk lære er vanskelig, fordi man må svært langt tilbake til grunnleggende spørsmål, før man kan finne en felles plattform, der samtalen (forhåpentligvis) kan begynne – men jeg skal gjøre mitt beste.
Jeg jobber samtidig videre med pater Lutz. bok om avlaten – man kan se store deler av den HER – en bok som p. Lutz avslutter slik:
Mange vil kanskje synes at det er besværlig å følge hele denne utredning om avlaten. Evangeliet er så enkelt, mener de; disse forklaringer derimot gjør inntrykk av at katolikkenes trosliv er meget innviklet. Er ikke den lutherske tros oppfatning av synd og frelse meget enklere?
Dette er en illusjon. Skulle avlatstroen være komplisert? Nei, men hemmelighetsfull som alt liv. Livet er ikke lett å forklare, ikke engang det fysiske. Hvilken masse av bøker er ikke blitt skrevet om nervesystemet, om blodsirkulasjonen, om hjernenes virksomhet o. s. v. ?
Vet vi derfor hva livet er? Det er sjelen! Nu vel, det er sjelen. Men hvem kan si hva sjelen er i sitt innerste vesen?
Også om sjelslivet blev der skrevet et utall av bøker; men det gjør ikke saken klarere. Skal vi nu vente med å leve inntil vi har fått den riktige oppfatning om hva livet er? Nei. Livet går sin gang, hjertet banker, blodet sirkulerer, alle organer utfører hver sin funksjon uten å bry seg om hvor vanskelig det er å gjøre det hele klart for en stakkars menneskeånd.
Slik er det også med det kristne liv, og derfor også med avlaten. Å gi og å motta avlat er en livsfunksjon i «Kristi Legeme». Å forklare den kan nok kreve en lang og møysommelig tankegang; og som alle teologiske forklaringer slutter den med å stille oss ansikt til ansikt med et mysterium. Men heller ikke dette liv venter med å pulsere i den troende sjel inntil den har forstått det. Også denne funksjon har sitt utspring i Jesu liv som lever i Kirken; og dette liv er altfor stort og høyt til å kunne rummes i en menneskelig forstand. Derfor har alle disse utredninger bare den hensikt å rydde vekk en del falske forestillinger, fantasibilleder og fordommer, og å fremheve de kristne grunnsannheter avlaten henger sammen med.
En sådan avhandling kan gi inntrykk av noe innviklet. Men saken i seg selv er ganske enkel, som alt det som er av Gud. I Gud er det så enkelt, at våre enkleste og klareste ideer sammenlignet med det, er blandet og sammensatt.
Men når det guddommelige blir virkeliggjort i menneskeheten og treder i forbindelse med den menneskelige tanke, da åpenbarer det dybder og høyder og en rikdom av liv, som gjør det umulig å uttrykke det i en klar og enkel formel.
Den lutherske tro skal være enklere? ja, hvis man nøyer seg med bare å gjenta om igjen og om igjen visse stereotype formler som: «tro uten gjerninger», «katolsk gjerningshellighet», «tro og nåde, ikke lov og gjerninger», «Gud og jeg» o. s. v.
Men forsøk en gang å grave litt dypere i disse begrep – og dette er vel lutherske teologer også nødt til, når en gudsøkende sjel vil leve sitt trosliv mere bevisst – da vil det nok vise seg at saken krever like så lange og likeså møysommelige utredninger som det katolske trosliv og avlaten. Forskjellen er bare den at den lutherske oppfatning av frelsen og nåden fører inn i blindgater; mens den katolske teologi ender i den velsignede ro som heter: mysterium!
Også forordet til pastor van der Burgs bok om den hellige messe fra 1944 er ganske godt og klart formulert:
Den hellige messe er de kristnes hovedgudstjeneste, endelig opphøyet over ethvert alminnelig bønne- eller sangmøte, fordi Jesus ved den hellige messe kommer til oss i egen person og ofrer seg for oss på alteret under skikkelsene av brød og vin.
Jesu offer på alteret forherliger Gud mer enn alle englers og menneskers lovprisning til sammen. Med hvilken hellig glede og ærefrykt skal vi da ikke overvære den hellige messe? Ved andaktsfull deltagelse i Jesu offer oppfyller vi på den mest verdige måte vår plikt til å tilbe Gud og å takke Ham for hans velgjerninger. Messeofret er det mest virksomme middel til avvende syndestraffer og å nedkalle Guds hjelp over oss selv og andre, over levende og døde. Allerede gjennom profeten Malakias forutsa Gud at det er særlig ved det eukaristiske offer vi skal forherlige hans navn (Mal. 1,11).
Den hellige messe er det samme som Jesus gjorde aftenen før sin lidelse. På en hemmelighetsfull måte utgjød Han allerede da sitt blod for å fremstille og å frembære sin død på korset. I en sann betydning kan vi si at messeofret gjør selve korsofferet nærværende blant oss.
Fra apostlenes tid av har «alteret» (Hebr. 13, 10) vært midtpunktet i den kristne kultus. Den katolske messeliturgi er den dag i dag vesentlig den samme som i oldkirken. Det er den samme messeliturgi som ble brukt her i Norge på den hellige Olavs tid, og som våre forfedre lyttet til i Nidaros- og Stavangerdomen, liksom i de mange andre kirker omkring i landet.
Å, måtte våre annerledestroende brødre få øynene opp for hvilken skatt de har mistet, da man tok fra dem det hellige messeoffer.
Til veiledning for de kirkebesøkende vil vi først gi en forklaring av messebønnene. Deretter følger en utredning av Kirkens lære om messeofret (og om Alterets Sakrament i alminnelighet). I denne vil følgende punkter bli bevist:
* Jesus er virkelig nærværende i Alterets Sakrament
* Brødet og vinen blir til Jesu legeme og blod, mens brødets og vinens skikkelser blir bevart
* Den sakramentale forvandling fullbyrdes ved konsekrasjonsordene. Bare en gyldig vigslet prest har makt til å forvalte Alterets Sakrament
* Jesus har innstiftet Alterets Sakrament ikke bare som et måltid, men også som et offer
* I messeofrets frukter får vi mest del ved å motta den hellige kommunion (dvs. gå til Herrens bord). For å bli forenet med den hele Kristus er det ikke nødvendig å motta den hellige kommunion under begge skikkelser
* I et tillegg vil vi forklare de viktigste seremonier som anvendes ved den hellige messe – og angi grunnene til at presten ber messebønnene på latin
* Avslutning: Kom i hu at du helligholder hviledagen
Overskrifta til dette innlegget er identisk med 8. og avsluttende kapittel i pastor var der Burgs bok «Forklaring av den hellige Messe» fra 1944 – som jeg skannet inn for et par år siden, og nå tilfeldigvis begynte å kikke på igjen. Den kan leses i sin helhet HER – og han avslutter boka slik:
En som vet hva den hellige messe er, vil lett forstå hvorfor Kirken pålegger det som en alvorlig samvittighetsplikt å overvære den hellige offerhandling på Herrens dag. Fra apostlenes tid av har de kristne oppfattet søndagsplikten først og fremst som en plikt til å «samle seg for å bryte brød» (Ap. gj. 20, 7 – å feire den hellige Nattverd). Bibelen taler ikke ennå om søndagen som en hviledag. Den er blitt til de kristnes hviledag som følge av at den var en dag som var bestemt til gudstjenesten. Man oppfyller ikke sin søndagsplikt ved bare avholde seg fra arbeide. Dette er den negative og minst viktige del av søndagsplikten. Man skal «helligholde» hviledagen, dvs. ikke bare holde hviledagen. Den må være en helligdag. Det 3. bud hører til den del av dekalogen, som handler om våre plikter overfor Gud. Hvis det bare gjaldt å skaffe menneskene en feriedag, ville Gud ikke ha satt dette bud foran i de ti bud, før budet om kjærligheten til våre foreldre, budet om ikke å myrde, ikke a begå ekteskapsbrudd, osv. Den ukentlige hviledag er «Herrens dag». Den ikke en dag vi selv fritt kan disponere over. Vi skal hvile fra vårt arbeide for å dyrke Gud og å helliggjøre vår sjel. Og den eneste gudstjeneste som fullkomment behager Gud, er den eukaristiske offerhandling, hvorved vi ofrer Ham hans Enbårne Sønn. Den hellige messe er den viktigste kilde til helliggjøring, fordi den er ett og det samme som korsofferet.
Budet om å overvære den hellige messe gjelder hver søndag. Det er ikke nok å gå til messen av og til, ettersom vi har lyst til. «Kom i hu at du helligholder hviledagen», dvs. hver hviledag. «Hviledag etter hviledag skal alt kjød komme for å tilbe for mitt åsyn» (Es. 66, 23). Uten at det var en alvorlig plikt å overvære den hellige messe hver søndag, ville forsømmelsene bli så alminnelige og hyppige at hele det kristne liv etter hvert ville utdø blant folket.
Den hellige messe er den veldigste begivenhet på jorden, som må sammenstilles med Bethlehems og Golgatas store begivenheter, og som vi derfor ikke kan stå likegyldig overfor. Når Jesus ved et ubegripelig under av sin allmakt kommer ned på alteret for å ofre seg for oss og sammen med oss, da skal vi ikke holde oss borte, som om det ikke vedkommer oss. En som ringeakter den hellige messe, ringeakter Paktens blod. Og «hvilken hard straff fortjener ikke den som ringeakter Paktens blod» (Hebr. 10, 29)?
Kom trofast til den hellige messe, og sørg alltid for å være tidsnok i kirken, dvs. før messens begynnelse. Den hellige handling krever forberedelse. Det er en sørgelig mangel på liturgisk ånd når en mener å kunne unnvære de innledende bønner (velsignelsen med vievann, trinnbønnen, syndsbekjennelsen osv.), som skal sette oss i det rette sinnelag til å ta del i de hellige mysterier. Når en er innbudt til et verdslig gjestebud, sørger en nok for å være i tide. Men vil du da være mindre høflig overfor Jesus, som innbyr deg til sitt himmelske festmåltid?
Å overvære den hellige messe må være vår høyeste glede. Å, om vi iallfall hadde den samme lengsel etter helligdommen som den fromme israelitt, hvis tabernakel bare var et skyggebillede av våre gudshus. «Hvor elskelige er dine boliger, hærskarenes Herre. Min sjel higer og vansmekter av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud. Spurven har jo funnet seg et hus, og svalen et rede, hvor den kan legge sine unger. Dine altre er mitt tilfluktssted, hærskarenes Herre, min konge og min Gud. Salige er de som bor i ditt hus, Herre; de skal lovprise Deg i evighet» (Salme 83 [84]).
Ja, salige er de som trofast oppfyller sin søndagsplikt. Fordi som det gamle ordspråk sier «som søndag er skal din dødsdag være».
I bloggen ‘Som i et speil’ er det i dag kommet et innlegg kalt Ny eller gammel messeliturgi? – les det gjerne med det samme. Det er et grundig innlegg fra en person som også kjenner den gamle messen godt fra tidligere tider, og det er også et innlegg som er ganske negativt til den gamle messen. Enkelte positive elementer trekkes likevel fram, og det gjøres samtidig klart at det har vært en hel del misbruk av den nye messen de siste 40 år.
Forfatteren syns også gjerne at messen kan feires ad orientem ved en del anledninger, at det (alltid) bør være et synlig kors på alteret, og at latin kan også gjerne brukes til en viss grad – men i det store og hele er han svært glad for den nye messen. Det må han gjerne være, og jeg er også glad i den nye messen, samtidig som jeg er opptatt hvordan den best kan feires – og i det arbeidet har jeg fått svært mye hjelp av den gamle messen.
Det som skjemmer innlegget er likevel (og litt overraskende) en del faktafeil. For det ene hadde den gamle messen aldri vært helt forbudt; pave Paul VI ga helt fra starten av tillatelser til å feire den, og pave Johannes Paul II utvidet denne tillatelsen to ganger – det var opp til biskopene å godkjenne bruk av den gamle messen, og paven ba dem være generøse (men dessverre vare det få biskoper som hørte på ham). For det andre er det (selvsagt) ikke forbudt å feire messen ad orientem, faktisk forutsetter en del rubrikker i den nye messen dette, når de sier at presten skal vende som mot folket. Regelen som sier at «alteret skal bygges adskilt fra veggen», handler om nye alter, og de skal være et stykke fra veggen slik at man skal kunne bruke dem fra begge sider. For det tredje tror jeg heller ikke det er korrekt at kardinal Ratzinger i sin bok om liturgien (der han argumenterer tydelig for å feire messen ad orientem) også går sterkt inn for at canonbønna må sies stille igjen.
Akkurat det med canon er nok et avgjørende skille mellom de to messeformene. Denne bønna kan sies høyt av presten, på morsmålet, med presten vendt mot folket og nær folket. Da får alle med seg hva som skjer, og man oppfatter handlingen i stor grad som et måltid – og kanskje høytidligheten og helligheten i handlingen får mindre oppmerksomhet. Om canon sies stille, med presten vendt mot Gud (når han bærer fram messens høyhellige offer), kan det være noe mer krevende å følge med, men det høytidelige og hellige, og fokuset på Gud, er i alle fall svært tydelig.
Til slutt er det interessant for meg å lese en beskrivelse av en messe jeg selv feiret i sommer, der det i tillegg til den tradisjonelle messen var svært flott sang og musikk, og svært mange av de tilstedeværende var ikke katolikker:
Når jeg i de senere årene har deltatt i tridentinske messer, har nok menigheten vært mer samlet – de fleste kom jo nettopp fordi de likte den tradisjonelle liturgien, de var entusiastiske i utgangspunktet. Annerledes var det imidlertid da jeg i sommer deltok i en tridentinsk messe i en katedral. Den vekket sterke minner fra min ungdoms messer. Presten sto ved alteret, langt oppe fra folket i kirkeskipet. Under den eukaristiske bønnen verken hørte eller så vi hva som skjedde, med unntak av bønnen og elevasjonen ved forvandlingen. Selv hadde jeg en svært splittet vurdering av denne messen. På den ene siden syntes jeg at den passet godt i den praktfulle katedralen, og at den skapte en svært fin ramme rundt den store begivenheten som var foranledningen. Samtidig opplevde jeg på nytt det store skillet mellom menigheten og det som skjedde ved alteret.
Om den hellige Laurentius kan vi lese på katolsk.no: «Siden år 354 er festen for den hellige Laurentius feiret 10. august, og etter festen for den hellige Peter og den hellige Paulus var det den største i den gamle romerske liturgi.
Over alt hvor den romerske kalender slo gjennom, gjorde Laurentius’ kult det samme. Han var en av de mest kjente helgener i Norden, og katedralen i Lund var viet til ham. Hans minnedag er også avmerket på den norske primstaven.»
Og legenden om ham lyder slik:
Legenden forteller at St. Laurentius kom fra Toledo i Spania og var erkediakon og skattmester hos pave Sixtus II i Roma da en forfølgelse brøt ut under keiser Valerian i år 258. Da pave Sixtus den 6. august ble ført av sted av soldatene, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager, og befalte ham å utbetale Kirkens skatter til de fattige. Keiseren ville ha Kirkens skatt, men Laurentius ba om tre dager for å samle Kirkens skatter De brukte han til å dele ut Kirkens verdier til de fattige, samlet sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle. Han sa til keiseren: «Se her er Kirkens skatt!» Da ble keiseren så rasende at han bestemte at denne frekke diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Leende sa han til keiseren: «Nå, din stakkar, er den ene siden stekt. Vend på steken!» Og glad for å ha blitt funnet verdig til den evige glede, takket han Gud, ba for Romas omvendelse og døde. Den helliges død styrket de kristne i troen.
På verdidebatt.no var det en av debattantene som nylig sa takk for seg, fordi han opplevde forumet så useriøst. Han skriver: «I debattene opplever jeg at vi mangler samhørighet. Vi snakker om vår kristne kultur som vi skal ta vare på. Men hvem er vi? (en person) nevner i et av sine innlegg «den fordømmende kristendommen som er menneskefornektende og nedbrytende for mange mennesker»; Det kan virke som om mange av «Vårt Lands» verdidebattanter foretrekker denne varianten.»
Flere uttrykker at de er enige i beskrivelsen av disse problemene – en av de katolikkene som har skrevet en del der skriver: «Jeg kan ikke si annet enn at jeg skjønner ditt valg. Dessverre skjer det stadig vekk her på Verdidebatt at de reflekterte debattantene trekker seg ut, mens de aggressive fortsetter og fortsetter. Det frister ikke akkurat til deltakelse.»
En av Vårt Lands redaktører skriver til dette innlegget: «Arbeidet med videreutviklingen av debattsidene, som har vært varslet en stund, starter på mandag. Vi er glade for at Fritt Ord har gitt oss støtte til dette. Så velkommen tilbake i løpet av høsten, også til en ny versjon av sidene.»
Det blir interessant å se hva de kan gjøre med det man i nettdebatter ofte kaller for «trollene», de som stadig ødelegger debatter. Sist uke sendte jeg en klage på følgende uttalelse på verdidebatt.no: «Karol Wojtyla, som tilbrakte deler av krigen med å selge Zyklon-B til dødsleirene i Polen.»
Men Vårt Land syntes ikke dette var å gå over streken – underlig.
Nu reiser den protestantiske teologi sitt store argument mot den katolske lære om de timelige syndestraffer, for å stemple den som overtro. «Vi trenger ikke noen timelige straffer, hverken her på jorden eller i det hinsidige, for å fyldestgjøre Guds rettferdighet og for å rense våre sjeler. Jesu død på korset er den fullkomne soning for alle mennesker; og Jesu blod renser oss fra all synd» (1. Joh. 1. 7). Alle som tror på Jesu offer er altså fullkomment forsonet med Faderen; ingen synd har makt over dem; intet kan hindre en avdød fra å gå inn i saligheten, dersom han døde i troen. Er der da en mening i skjærsilden og i de andre timelige straffer?»
Jo der er nok en mening i dem. Vi behøver bare å tenke litt dypere på vårt forhold til Kristus og til Hans sonende død, da vil meningen nok komme til syne.
Jesus har sonet i vårt sted; Hans lidelse eier en uendelig evne til å utslette synden, ikke bare i den forstand at Jesus led vår straff, men fremfor alt at Jesus har overvunnet syndens indre vesen: opprøret mot Gud, da Han i vårt navn og på våre vegne gav Gud den kjærlighet tilbake som mennesket hadde nektet Ham. Derfor virker Jesu sonende lidelse ikke bare således at den fritar den troende for straff og tar syndens ansvar fra ham, men i første rekke således, at den fornyer vårt hjerte og tilintetgjør syndens vesen ved å gjøre oss delaktige i Jesu kjærlighet til Faderen. Jesu frelsergjerning ville være en altfor liten seier over synden, hvis Han bare opphevet syndens onde følger. Nei, Han vil gi det hjerte, som tar imot Hans nåde, en kraft fra det høye, som er sterkere enn alle syndige impulser, en kraft som er «det samme sinnelag som og er i Kristus Jesus» (Filip. 2. 5).
Her ligger den store forskjell mellom den katolske oppfatning av frelsen og den som preger Luthers teologi, og som til den dag i dag blir hevdet i protestantiske kretser. (Ikke overalt; på dette punkt som på endel andre har den katolske tradisjon vist seg sterkere enn Luther.)
Den lutherske teologi tror ikke på Jesu fulle triumf over selve synden. Den «helliggjørende nåde», det vil si det nye liv som Gud skaper i sjelen og som blir kilden både til dens rettferdighet og renhet og til overnaturlige, hellige evner og impulser, er noe fremmed for Luther. Han kjenner heller ikke nådens guddommelige trang til å føre sjelen frem til helligheten, når den samtykker i Guds virken. For mange protestanter er det en forargelse, når katolikker taler om hellige kristne, om mennesker som aldri gjør seg skyldig i en dødssynd. Det katolske ideal om et syndefritt liv står for dem som noe umulig. (Se f.eks. «Evangelisk og romersk kristendom» av biskop Valdemar Ammundsen. «Kirke og kultur», januar 1928.) En kristen likeså vel som en vantro står under syndens makt; han må gi tapt og han kan trygt gjøre det når han tror på syndsforlatelsen. …
… …
Alle de nevnte timelige straffer utøver sin sonende og lutrende virkning under vårt liv på jorden. Nu gives der lidelser også i det hinsidige, som treder i de jordiske lidelsers sted, når mennesket dør uten å være nådd frem til sjelens fullkomne renhet. Vi kaller dem «skjærsild».
Et menneske som dør med et urent hjerte kan ikke gå inn i himmelen uten lutring. For hva er himmelen? Den er den uendelige salighet Gud eier i seg selv, og som Han vil gjøre oss delaktige i. Allerede her på jorden er vi ved nåden «delaktige i Guds natur» (2. Petri, 1. 4.) og til en viss grad også i Hans salighet, forrdi vi har en urokkelig og tillitsfull bevissthet om at Gud elsker oss. Men Hans fulle salighet kan vi ikke oppnå før vi fullkomment eier Ham. Og hvorledes eier vi Gud fullkomment? Ved en klar skuen, ved et dypt og evig ufravendt blikk inn i Hans vesen, ikke bare forsåvidt som Han åpenbarer seg i skapningen eller i troens mysterier, men således som Han er i sin egen guddommelige bevissthet. «Det er ennu ikke åpenbart hva vi skal bli; men vi vet at når Han åpenbares skal vi bli Ham lik; for vi skal se Ham således som Han er.» (1. Joh. 3. 2.). Står vi åsyn til åsyn med Gud, da våkner i vårt hjerte en kjærlighet uten grenser. Den bønn går fullkomment i oppfyllelse, som Jesus bad: «For at den kjærlighet hvormed Du har elsket mig, må være i dem.» (Joh. 17. 26). Av denne kjærlighet veller der frem en sødme, en glede, en fred uten mål, en salig bevissthet om at vi evig lever i Guds hjerte, og at ingen makt formår å skille oss fra Ham. Den fullkomne kjærlighet til Gud, det vil si den absolutte hengivelse til Ham, den uinnskrenkede vilje til evig å senke seg ned i Ham, ikke for å miste sin personlighet, men for å øke den likesom i det uendelige ved å leve Guds eget liv, dette er salighetens fylde, dette er himmelen.
Hvorledes kunde vi da gå inn i himmelen, sålenge vårt hjerte ikke er villig til en så grenseløs hengivelse? Eller kan vi kalle fullkomment villig et hjerte som ennu ikke har gitt Guds rettferdighet full oppreisning ved å lide sin straff? Eller et hjerte som ennu mere eller mindre er lenkebundet av egenkjærligheten, bedåret av verdens forkrenkelige ting, lukket for den hellige begeistring Gud vil vekke i oss? I en sådan tilstand er mennesket ikke verdig til å ta imot Guds salige liv, fordi det ikke vil. «Mester hva skal jeg gjøre for å arve det evige liv?» – «Du skal elske Herren, din Gud av ditt ganske hjerte, av din hele sjel og av alle dine krefter og av ditt hele sinn, og din neste som deg selv». (Luk. 10. 25-27). Vi elsker ikke Gud av hele vårt hjerte, vi ønsker ikke av hele vår sjel å være salig i Ham, Han er ikke alt i alle (1. Kor. 15. 28.), sålenge egenkjærligheten har en rest av makt. Og dette er nettoppi sjelens urenhet, ikke å elske av alle våre krefter. …
19. juli i år ble følgende program sendt på den kjente katolske radioen og nettestdet EWTN, i programserien The Journey Home: Host Marcus Grodi with Bishop Bernt Eidsvig and Kristine Dingstad.
Jeg hørte på programmet i dag, på en kjøretur til Halden, der jeg var vikarprest. Programmet fins her – NB: gå til datoen: 7/19/2010. (Det fins forøvrig flere interjuer med norske katolikker i denne serien – Tips: et program ble sendt 17. mai i år.)
Disse timelige syndestraffer er av forskjellig art. I første rekke kommer den bot som blir oss pålagt i skriftemålet. Det pleier å være et offer i nestekjærlighetens tjeneste, en overvinnelse av vår egenkjærlighet, en selvfornektelse som å faste eller å gi avkall på en nytelse, en bønn eller en annen andaktsøvelse, alt efter våre synders større eller mindre ondskap.
«En bønn? Skal også bønnen være en botsøvelse? Er det ikke tvert om sjelens innerste fryd å være sammen med Gud?» Jo, sikkert er bønnen sjelens glede og fred, og ikke desto mindre kan den være en botsøvelse. Vår åndelige natur, «det indre menneske», som Paulus sier, finner nok sin glede i å oppløfte seg til Gud. Men hvor tungt ligger ikke kjødets byrde og de jordiske bekymringer på vår ånd! «Hva lider jeg ikke i mitt indre, når jeg med min sjel overveier de himmelske ting, og de kjødelige tankers sverm kommer ilende når jeg ber!» (Kristi efterfølgelse III. 48). Det er husvalelse å be; men det er også en stadig kamp for å verne over vår andakts svake glød. Forøvrig er det ikke bare vår fysiske naturs skrøpelighet som gjør at en bønn pålagt i skriftemålet er en bot. Selv om den er aldri så liten, så er den allikevel pålagt. Den er en lydighetsøvelse; vi bøyer oss for en autoritet; vi ydmyker oss. Er ikke ydmykheten botferdighetens innerste sjel?
I Kirkens oldtid og i middelalderen var botsdisiplinen strengere enn i våre dager. En kristen som hadde gjort seg skyldig i visse synder, måtte underkaste seg mere eller mindre lange offentlige ydmykelser og andre botsøvelser, eller han måtte dra på pilegrimsferd til hellige steder, f. eks. til Herrens grav i Jerusalem, til St. Peters grav i Rom eller til andre kjente helligdommer, St. Jago i Compostella, St. Olav i Nidaros o.a. Reisen var ofte lang og farefull. Men det botferdige hjerte øste mot av sin tro på disse gjerningers sonende og lutrende kraft. Hva var all den overståtte møye sammenlignet med den trøst som vederkveget sjelen, når den stakkars synder lå og gråt ved Herrens grav eller foran Olavs-skrinet, og hørte Jesu milde røst i sitt hjerte: «Dine synder er deg forlatte!»
Ved siden av den bot som skriftefaren pålegger, er der andre timelige straffer, som synderen selv frivillig tar på sig, efterhvert som hans bevissthet om syndens onde blir klarere. Alle hellige kristne føler trang til å gjøre bot; alle, hvis navn historien har bevart, var besjelet av en overordentlig iver til å lide. De fastet, de våket, de nektet seg alt det verden kaller glede; og fremfor alt: de var tålmodige inntil heroisme i de tungeste prøvelser.
For selve livet her på jorden er jo fullt av lidelser. «Vår moder naturen», som dikterne sier, kan somme tider være redselsfullt grusom mot sine barn. Er det Guds straffedom, når kulden eller heten dreper markens grøde og bringer hungersnød over et land? Når et jordskjelv ødelegger store landstrekninger? Når sykdom herjer et folk? Når regentene blir grepet av vanvittig overmot eller villedet av politiske intriger, så at folk reiser seg mot folk og millioner av mennesker faller på slagmarkene? Eller når vi i det daglige liv blir plaget av mangfoldige gjenvordigheter? Det ville være formastelig i ethvert enkelt tilfelle, når et menneske eller en familie blir hjemsøkt av lidelser, å peke på en bestemt synd som skulle ha utfordret Guds vrede. Synden er fremfor alt i sinnelaget, og Gud alene gransker hjertene. Allikevel var det synden som brakte det onde inn i verden, både som en straff og som et middel til å gjøre bot. Bærer vi våre lidelser med et ydmykt sinnelag, ber vi med Jesus: «Fader, la denne kalk gå forbi; men din vilje skje, ikke min»; da får alt det onde som kommer over oss den samme sonende verdi som de botsøvelser vi frivillig tar på oss.
Når synderen ved anger og bot er blitt forsonet med Gud, da er synden utslettet. Vi var blitt Guds fiender ved vårt opprør mot Hans hellige vilje; nu er vi Guds barn igjen. I sjelen utfolder seg på ny det himmelske liv som Jesus bragte oss da Hans korsoffer frigjorde oss fra syndens makt. Gud har på ny sluttet det vennskap med vår sjel som vi kaller «den helliggjørende nåde», eller «det overnaturlige liv». Tenker vi tilbake på den tid vi tilbragte i opprør mot Guds lov, blir vi grepet av sorg over vår utroskap og vår ulykke. På samme tid som sjelen på ny begynner å leve Guds liv, blir vi også fritatt for den evige straff vi var hjemfallen til på grunn av vårt opprør. Guds kjærlighet og rettferdighet har fått oppreisning idet vi gav oss inn under Jesu frelsende kjærlighet.
Og dog har Gud i de fleste tilfeller ikke fått den fulle oppreisning han har krav på. En viss plikt til å sone, påhviler oss ennu. Vi har en straff å bære, en lutring å gjennomgå. Vårt teologiske sprog kaller det den timelige syndestraff i motsetning til den evige straff, som vi ved syndsforlatelsen blev fritatt for.
Den første grunn hvorfor vi må lide disse timelige straffer, selv når den evige straff er blitt oss eftergitt, er rettferdighetens krav. Hver synd, selv om den ikke er et avgjort opprør mot Gud (dødssynd), innebærer allikevel en viss urettferdighet. Denne ligger deri at vi bruker de timelige ting, også våre egne evner, på en måte som står i motsetning til den orden Gud har fastslått for vårt livs harmoniske utfoldelse. Vi gir efter for våre egne tilbøyeligheter når vår samvittighet krever at vi skal stå imot dem; vi taler eller dømmer, når det var vår plikt å tie; vi søker og nyter det jordiske når vi skulle gi avkall på det; vi gir efter for vår fantasis og vårt følelseslivs tendenser efter eget behag, når den sunde fornufts forskrifter var å beherske oss. Alt dette er urettferdig, ikke bare fordi det innebærer en motstand mot Guds evige vilje, men også fordi det krenker den orden som vårt livs moralske adel avhenger av. Vi gir oss selv for meget. Skal rettferdighetens orden bli helt gjenopprettet efter vår synd må vi samtykke i å gi avkall på noe godt eller i å tåle noe ubehagelig. Men andre ord: vi må gjøre bot. Allerede vår medfødte rettferdighetsfølelse gjør det forståelig for oss. Hvilket menneske med en normal moralsk sans føler ikke undertiden en hemmelighetsfull trang til å forsake noen av sine egne ønsker, når det har gjort seg skyldig i en overdreven eftergivenhet overfor sin egen vilje, bortsett fra det som forsoningen med Gud ellers kan kreve?
Men de timelige straffer er ikke bare botsøvelser i rettferdighetens navn; de er også en disiplin som styrker og oppdrager vår vilje og gjør den motstandsdyktig …
P. Lutz om AVLATEN – I. Om de timelige syndestrafferLes mer »
