Forrige søndag var i i søndagsmessen i St Mary’s Cathedral i Portland, Oregon. Det er en mye mindre kirke enn den store domkirken i Los Angeles, og mer tradisjonell i formen, men dessverre har man også der et alter uten verken lys eller krusifiks – se under.
Og felles for messene i disse to domkirkene er at presten ikke synger noe; dette er typisk for USA – og et stort tap. I Portland var salmevalget godt og musikken god, men presten ødela en hel del med sine små (men likevel svært uheldige) tillegg og forandringer i messens liturgi.
Jeg leste også nylig, i et foredrag om den nye engelske oversettelsen av messen, om viktigheten av at messen synges; både prestens bønner (som vi ofte gjør i Norge) og messens inngangsvers, offertorium og kommunionsvers:
Maybe the greatest challenge that lies before us is the invitation once again to sing the Mass rather than merely to sing at Mass. This echoes the injunctions of the Council Fathers in the Constitution on the Sacred Liturgy and reflects our deeply held instinct that the majority of the texts contained in the Missal can and in many cases should be sung. This means not only the congregational acclamations of the Order of Mass, but also the orations, the chants in response to the readings, the Eucharistic prayer and the antiphons which accompany the Entrance, the Offertory and the Communion processions. These proper texts are usually replaced by hymns or songs that have little relationship to the texts proposed by the Missal or the Graduale Romanum and as such a whole element of the liturgy of the day is lost or consigned to oblivion. For the most part, they exist only as spoken texts. We are much the poorer for this, as these texts (which are often either Scriptural or a gloss on the Biblical text) represent the Church’s own reading and meditation on the Scriptures. As chants, they are a sort of musical lectio divina pointing us towards the riches expressed in that day’s liturgy. For this reason, I believe that it is seriously deficient to consider that planning music for the liturgy ever begins with a blank sheet: there are texts given for every Mass in the Missal and these texts are intended for singing.
Kardinal George i Chicago snakket nylig også litt om det samme i et foredrag om den nye engelske oversettelsen:
The translations have been made with singing them in mind, so there should be more music in the eucharistic celebration. Liturgical musicians have been working on adaptations and new melodies for the Mass chants. …
Jeg er ikke katolikk, så jeg lurer litt på hva viktigheten er i at det nevnte alteret ikke har lys eller krusifiks? Er det en ny utvikling som du er skeptisk til, eller signaliserer det noe annet?
Tradisjonelt var de aller fleste katolske alter snudd motsatt, slik at presten vendte seg mot Gud og ikke mot folket når han ba – men tidlig på 70-tallet ble de fleste alter snudd. Pave Benedikt mener derimot at det er best om presten også i dag vender seg mot øst/ mot Gud ved alteret, men for at forandringene ikke skal bli for dramatiske, foreslår han at man i første omgang setter et stort krusifiks på alteret (mellom presten og folket), slik at det er tydelig at presten feirer messen mot (og fester blikket på) krusifikset.
I Norge tror jeg absolutt alle katolske kirker har lys på selve alteret – gjerne seks av dem på søndager og høytidsdager. I USA har man derimot flere steder lys plassert utefor alteret, vel for å vise at alteret er et bord der et måltid skal feires, og der er det også viktig at bordet er helt tomt (uten messebok, uten kalk etc) før og etter nattverden. Denne ensidige vektlegginga på nattverden/eukaristien som et måltid, syns jeg er svært uheldig.
Takk for innføringen :)