P. Lutz – Kors og alter – Prefasjonen og sanctus

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

P. Lutz skriver i sin bok så om PREFASJIONEN OG SANKTUS (se forrige del her).

——————–

Sekreten sluttet med den formel: «Han som lever og regjerer med Dig og den Helligand fra evighet til evighet. Amen.»

Men ved de sistle ord : «Per omnia sæcula sæculorum» hæver presten sin røst til en høitidelig sang:

PREFATIONEN.

Den skal gi uttryk for den glæde vi føler over Jesus, hvis komme som offerlam er forestaaende, hvis død vi mindes og som allikevel er konge i evighet.

Prefationen begynder med en vekselsang mellem presten og menigheten, for at utfolde sig til den store «Eucharisti» eller taksigelse.

Pr. : Dominus vobiscum. – Herren være med Eder.
Tj. : Et cum spiritu tuo. – Og med din aand.

Atter det samme ønske om at alle skal være sig Jesu nærværbevisst, Jesu usynlige iboen, i sin Kirke.

Pr. Sursum corda!
Tj. Habemus ad Dominum.

Opløft Eders hjerter!
Vi har opløftet dem til Herren.

Det er en opfordring til at løfte os over nuet, over jorden, og med en inderlig længsel at hige efter him len. Den kristnes liv skal altid være præget av evighetstanker. Altid skal han, med sine tanker og ønsker staa høiere end verdens forkrænkelige ting.

I sin tilværelse utenfor Kirken er han vel nødt til at sysle med alslags timelige ting, vor materielle natur kræver det. Imidlertid skal bevisstheten om vort aandelige liv og om vor evige bestemmelse gi os kraft nok til at indordne alt det timelige under det evige. Vort hjerte skal altid være opløftet. Men nu især skal vi i aanden stige op, til et høiere plan, hvor de sedvanlige bekymringers eller fornøielsers larm ikke naar op, hvor verdens uro stilner av, hvor vi i ophøiet ensomhet med Gud kan faa en lysning ind i os av det hellige mysteriums fred.

«Opløft Eders hjerter» roper Kirken til alle dem som er altfor mottagelig for verdens forkrænkelige glæder, til alle dem som arbeider og sliter og ofte er fristet til at glemme det høiere liv, hvis spire de bærer i sig selv, til alle dem som føler en tung sorg tære paa sit hjerte. …

P. Lutz – Kors og alter – Prefasjonen og sanctusLes mer »

P. Lutz: Kors og alter – ‘De døptes messe’ – Offertoriet

Liturgi, Teologi, TLM /

I starten av mai skrev jeg følgende: «I serien av gamle katolske bøker på norsk er vi nå kommet til ‘KORS OG ALTER. Eftertanker over messeofferet og messeliturgien’, av J. Lutz. prest i dominikanerordenen – 1928. Dette er en bok på 140 sider, der de første 45 er en innledning og forklaring av hva messens offer er, og de neste nesten 100 sidene er en forklaring til messens ledd.» Jeg skrev mer om boka her og hele første del av boka er skannet inn og kan leses her

Nå arbeider jeg med siste del av messeliturgien – DEl III. DE DØPTES MESSE – og under tar jeg med hva p. Lutz skriver om offertoriet:

———————————

Med «Credo» avsluttes katekumenernes messe, og nu begynder den egentlige offerritus. Brød og vin frembæres. I de første tider pleiet menigheten processionsvis at gaa frem for at lægge brød paa alteret. En del av det blev brukt til selve messeofferet og til menighetens kornmunion, resten blev utdelt til de fattige. Senere blev denne ceremoni forenklet og antok den nuværende form. Presten tar brød og vin, som paa forhaand er blit bragt paa alteret, og ber over dem de liturgiske velsignelser, mens koret synger en antifon (Offertorium), som atter uttrykker dagens idé.

Denne ritus, omend den kaldes «ofring», er ikke det egentlige offer, dette fuldbyrdes først ved konsekrationen. Den har bare som formål at vie brødet og vinen, at unddra dem den almindelige bruk ved at lægge dem, frem for Guds ansikt, at hellige dem ved bønner og velsignelser til den ophøiede handling de er bestemt til. Ut fra den tanke taler liturgien i ofringsbønnen allerede om «det ubesmittede offer» og om «frelsens kalk».

Suscipe, sancte Pater, omnipotens, æterne Deus, hanc immaculatam hostiam, quani ego indignus famulus tuus offero tibi, Deo meo vivo et Vero, pro innumerabilibus peccatis et offensionibus et negligentiis meis, et pro omnibus circumstantibus, sed et pro omnibus fidelibus christianis, vivis atque defunetis, utmihi et illis proficiat ad salutem in vitam æternam. Amen.

Motta, hellige Fader, almægtige, evige Gud, dette ubesmittede offer hvilket jeg, Din uværdige tjener, bringer Dig min levende og sand Gud, for mine utallige synder, forseelser og forsømmelser og for alle tilstedeværende samt for alle troende kristne, saavel levende som avdøde, forat dette offer maa bli mig og dem til frelse og evig liv. Amen.

Med vinen blandes litt vand. Det er sandsynlig at Jesus selv gjorde det ved nadverden, efter orientalsk skik. Men Kirken lægger en dyp symbolsk betydning i denne ritus. For det første skal den minde os om at blod og vand fløt ut av Jesu side, da den blev aapnet ved et lansestøt (Joh. 19, 34). Vandet betegner ogsaa daaben som faar sin helliggjørende virkning av Jesu blod. Paa samme tid er denne blanding av vin og vand et symbol paa Guds Søns menneskevorden. Vandet betyr den menneskelige natur, som inderlig er forenet med den guddommelige i Jesu person. Dette antydes i den vakre bøn som presten ber, naar han helder vandet i kalken:

Deus qui humanæ substantiæ dignitatem mirabiliter condidisti et mirabilius reformasti : da nobis per hujus aquæ et vini mysterium ejus divinitatis esse consortes, qui humanitatis nostræ fieri dignatus est particeps, Jesus Christus, Filius tuus, Dominus noster, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus sancti, Deus, per omnia sæeula sæculorum. Amen.

Gud Du som har vidunderlig skapt den menneskelige natur i dens værdighet og efter dens fald endnu vidunderligere har fornyet samme, la os ved dette vands og denne vins hemmelighet faa del i Hans guddom, som har fornedret sig til at vorde delagtig i vor menneskehet, Jesus Kristus, Din Søn, vor Herre, som lever og regjerer med Dig i den Helligaands enhet, – Gud, fra evighet til evighet. Amen.

Men der er især en tanke av den største betydning, som skal anskueliggjøres, ved denne blanding, en tanke som atter og atter vender tilbake i liturgiens forløp, fordi den utledes av messeofferets inderste væsen: Det er ikke Jesus alene som blir frembaaret som offer, men vi alle med Ham. …

P. Lutz: Kors og alter – ‘De døptes messe’ – OffertorietLes mer »

Siste onsdagsaudiens på Petersplassen i går

Katolsk, Paven /

I går var det siste onsdagsaudiens på Petersplassen (rettere sagt; i Paul VIs auditorium i Vatikanet) før pave Benedikts sommeropphold på Castel Gandolfo.

Fra RomeReports:

Benedict XVI dedicated his general audience to the Franciscan theologian Blessed John Duns Scotus. Much of his work attempts to reconcile classical philosophy with medieval Christianity. The pope pointed to three ideas for which Duns Scotus is best known: That the Incarnation was part of God’s original plan of creation; that Mary’s preservation from original sin was granted in view of Jesus’ redemptive passion and death; and for his ideas on human freedom and its relationship with will and intellect.

Har pavens brev ‘Summorum Pontificum’ vært en suksess?

Liturgi, Paven, TLM /

The Catholic Herald stiller dette spørsmålet tre år etter at dokumentet ble offentliggjort – les det her. De skriver innledningsvis at det er gått tre år, og bare i begrenset grad blir det nå feiret flere tradisjonelle latinske messer enn før – mens noen i 2007 hadde regnet med en rask og ktaftig økning. Kanskje må vi rett og slett være tålmodige, sier de til slutt, før de spør leserne om deres mening. Og mange lesere svarer, bl.l. slik:

Three years in not a very long time–especially not in terms of the Church–and I would argue that there has been a sea-change (in the United Kingdom at least) since His Holiness published the Motu Proprio: Summorum Pontificum. Even if the Faithful are still not able to attend an EF Mass on a Sunday at a normal time, or the numbers haven’t turned up as expected, or the Bishops are still reluctant in some places, the fact that the Mass is available and slowly becoming part of the norm, is pretty tremendous. I also believe–and the evidence is unfortunately only anectdotal–that Summorum Pontificum has vastly improved the Novus Ordo. …

I would say that SP has been a success. It trumped the reluctance of Bishops to allow the usus antiquior and has encouraged many priests to learn how to say it. I have met dozens of priests who have only begun to say the old Mass since SP and I am sure that there are many more in the pipeline. In terms of negotiations with the SSPX, it has removed an important stumbling block.

I agree too that it has helped priests to say the new Mass more reverently and to understand some elements of that form of the Mass better, with more awareness of our liturgical tradition. For the people of God, it has brought a much needed sense of the sacred, and an opportunity to participate at Mass with greater freedom of choice in the manner of participation. In terms of the spiritual life of the Church, it has been a much needed element of Pope Benedict’s reforms.

… The more I read about Pope Benedict the more I am convinced that he is not seeking to make an instant, revolutionary impact on the Church, but to lay foundations that will be built on by his successors for generations to come. Like Rome itself, he thinks in centuries. That’s the best way to understand Summorum Pontificum. Three years on the Motu Proprio has not revolutionised worship around the world. But Benedict XVI never suggested it would. But in a century’s time worship around the world will be deeply marked by his reforms.

Hvordan reagerte du på det som skjedde for tre år siden?

Paven, TLM /

For tre år siden i dag (kl 12.00) ble pave Benediks brev motu proprio (på eget initiativ), der han ‘frigjorde’ den tradisjonelle latinske messen, offentliggjort. Selv hadde jeg da i flere måneder allerede tenkt mye på dokumentet som det ryktes skulle komme, og var svært ivrig etter å få høre hva det sa, og til å lære meg denne gamle messen (som jeg aldri hadde sett før, ikke en gang på video). Jeg kan ikke riktig forklare hvorfor jeg var så ivrig; det må ha vært noe som stemte med min liturgiske utvikling mer generelt.

Father Z. kjente den gamle messen godt fra før 2007, og han skriver i dag dette om hva han gjrde for tre år siden:
Three years ago … I got up at Oh-dark-hundred to post the text of Benedict XVI’s long-expected Motu Proprio (I had an advance copy under embargo until noon Rome time). The click of the ENTER button was a blessed sound. Then I stuck the Veuve into the fridge for later.

Summorum Pontificum will prove to one of the most important events of Pope Benedict’s pontificate. In this document he gave a great gift to the Church especially because it is such a great gift to priests. Once priests learn the older form of Holy Mass – and this is especially true for younger priests – they never say any Mass in the same way again. The older form teaches them something new about themselves as priests and about what and who they are at the altar. In turn, this has a ripple effect on people around them.

Summorum Pontificum is part of Pope Benedict’s «Marshall Plan» to revitalize our Catholic identity. Let’s use this entry for your reflections on Summorum Pontificum three years later. The document went into force on 14 September 2007, but it was released today: 07-07-07.

Post here your reflections and observations. Let’s not use this thread for discussion. Just post your own points without engaging others directly. And pray for Pope Benedict!

Hvordan opplevde dere lesere dagen for tre år siden, og hvordan har dere opplevd den tradisjonelle latinske messen siden den tid?

Tre år siden pave Benedikts SUMMORUM PONTIFICUM ble offentliggjort

Paven, TLM /

Jeg skrev to innlegg om dette for tre år siden – DETTE:

Lørdag kl 12 er pavens motu proprio om frigjøringen av den tradisjonelle latinske messen offentlig

Dette melder det tyske kath.net, og også andre nyhetstjenester. Faktisk har noen (få) nettsteder/blogger allerede offentliggjort store deler av innholdet i pavens brev, og bl.a. avkreftet at det skal være en prøveordning for bare tre år, som noen hadde hørt. Riktignok står det at man vil ta imot biskopenes synspunkter etter tre år, og om nødvendig gjøre noen justeringer. Slik åpner vissnok pavens motu prorio, men vi må vente til i morgen med å lese innholdet:

LITTERAE APOSTOLICAE MOTU PROPRIO DATAE

BENEDICTUS XVI

SUMMORUM PONTIFICUM cura ad hoc tempus usque semper fuit … …

Og DETTE innlegget:

Pavens motu proprio er nå offentliggjort – trer i kraft fra 14/9

«Dette dokumentet åpner for at prester/biskoper kan bruke de gamle liturgiske forskriftene for alle sakramenter.

Remember: the MP applies to all the sacraments as they were before the Council, not just Holy Mass. It concerns the liturgy, not just Holy Mass. Thus clerics (bishops, priests, deacons), who are obliged to recite the Liturgy of the Hours can use the older Breviarium Romanum as it was in 1962. Benedict is establishing the older form of liturgy, as in was in 1962, as an extraordinary form (forma extraordinaria). The Novus Ordo of the Roman Missal and all other liturgical books remain the ordinary way of celebrating the liturgy.

“Extraordinary”, here, does NOT mean “rare” or “unusual” or “special”. It simply means “out of the common order”. … It cannot be argued legitimately from the word “extraordinary” that use of the older forms must necessarily be “rare”. It can be quite regular, depending on the circumstances, while in the larger scheme of things the Novus Ordo remains now the usual way things are done.

LES MER om dette dokumentet her – F. Z skriver svært grundig om dokumentet, og har oversatt det meste til engelsk.

Hei, verden!

Data/blogg /

I dag har jeg startet en ny blogg – og bruker den helt nye versjon 3.0 av WordPress, som har mange nye funksjoner som jeg aldri har prøvd før.

Morgenbladets beklagelse og videre debatt

Generelt, Katolsk /

De siste ukene har det vært en debatt i Morgenbladet om deres lange artikkel om Kirken 23. april, der de trykket noen svært negative karakteristikker av p. Reidar Voith. Disse beklager de i en artikkel 18. juni, og skriver:

Unnskyld! Det var i den forbindelsen at vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.

Bernt Oftestad kommenterer dette 25. juni, men etterlyse også en beklagelse fra Ødegaard, som hadde skrevet den negative personkarakteristikken. Ødegaard svarer på dette 2. juli – slik:

Bernt Torvild Oftestad skal ha skrive i Morgenbladet at det «er moralsk sett kritikkverdig» at eg sende brev til biskopen då presten Voith gjekk ut i media med klagemål om at presten Pollestad hadde freista «valdta» han ved fleire høve.

Eg ser det som mi plikt å seia frå når eg veit at eit så alvorleg klagemål ikkje er sant. Eg skreiv til biskopen fordi eg faktisk hadde vore til stades og visste at Voiths framstilling ikkje var rett, eg var eit vitne.

«Hva brevskriveren Knut Ødegård har gjort for å bøte på skaden, vites ikke,» skriv Oftestad. Skal eg dra tilbake det eg veit er sanninga? Skulle eg ha teia og då ha risikert at pater Pollestad vart øydelagt som menneske og prest? Dette kan ikkje Oftestad meina. Det var ikkje eg og det var slett ikkje pater Pollestad som hadde invitert media til å vera arena for denne striden som berre kunne enda med at begge dei to hovudpersonane vart offer.

Jeg tror ingen kan klandre Ødegaard for å skrive hva han mener om denne saken til biskopen, men å la et svært sensitivt brev brukes av pressen er jo en helt annen sak. Slik skrev Morgenbladet 23. april i år:

I Reykjavik den 12. april 2010 sitter forfatteren, statsstipendiaten, og den mangeårige lederen for Bjørnsonfestivan i Norge, Knut Ødegård. Han har bestemt seg for å skrive et brev til den katolske biskopen i Oslo, Bernt Eidsvig, et brev som ligger hos biskopen nå.

VEDR. BESKYLDNINGER FREMSATT MOT PATER KJELL ARILD POLLESTAD ….

Det står ikke tydelig hvordan Morgenbladet hadde fått tak i dette brevet, men siden Ødegaard ikke beklager at brevet kom pressen i hende, må vi forstå at det er skjedd med hans velsignelse – og det bør han kunne klare å beklage.

30. juni 1960 skrev pave Johannes XXIII et apostolisk brev for å oppfordre katolikker til å minnes Jesu dyrebare blod

Liturgi, Paven /

Det er 50 år siden dette brevet kom ut, og jeg har jobbet litt med det de siste dagene. (Dessverre forsvant messen paven viser til her i 1970, og litaniet til Jesu dyrebare blod er vel heller ikke brukt.) Slik skriver han først om ulike forhetsøvelser som magisteriet alltid på oppmuntre de troende til å legge vekt på:

Now among the cares of our pastoral office, venerable brethren, we are convinced that, second only to vigilance over sound doctrine, preference belongs to the proper surveillance and development of piety, in both its liturgical and private expressions. With that in mind, we judge it most timely to call our beloved children’s attention to the unbreakable bond which must exist between the devotions to the Most Holy Name and Most Sacred Heart of Jesus — already so widespread among Christians — and devotion to the incarnate Word’s Most Precious Blood, «shed for many, to the remission of sins.»

It is supremely important that the Church’s liturgy fully conform to Catholic belief («the law for prayer is the law for faith»), and that only those devotional forms be sanctioned which well up from the unsullied springs of true faith. But the same logic calls for complete accord among different devotions. Those deemed more basic and more conducive to holiness must not be at odds with or cut off from one another. And the more individualistic and secondary ones must give way in popularity and practice to those devotions which more effectively actuate the fullness of salvation wrought by the «one mediator between God and men, Jesus Christ, who is a man, like them, and gave himself as a ransom for them all.»

Han skriver så om hvordan markeringen av Jesu dyrebare blod har utviklet seg:
… the devotion to the Most Precious Blood, which owes its marvellous diffusion to the 19th-century Ro man priest, St. Gaspar del Bufalo, has rightly merited the approval and backing of this Apostolic See. We may recall that by order of Benedict XIV the Mass and Office in honour of the divine Saviour’s adorable Blood were composed. And to fulfill a vow made at Gaeta Pius IX extended the feast to the whole Church. Finally, as a commemoration of the nineteenth centenary of our redemption, Pius XI of happy memory raised this feast to the rank of first-class double, so that the greater liturgical splendour would highlight the devotion and bring to men more abundant fruits of the re deeming Blood.

Following our predecessors’ example we have taken further steps to promote the devotion to the Precious Blood of the unblemished Lamb, Jesus Christ. We have approved the Litany of the Precious Blood drawn up by the Sacred Congregation of Rites and through special indulgences have encouraged its public and private recitation throughout the Catholic world.

Hele dette apostolisk brevet kan leses her.

Begivenhetsrik uke i Vatikanet

Katolsk /

John Allen skriver om de mange tingene som har skjedd i vatikanet den siste uka.

Slik skriver han:
* A spectacular series of police raids against the Catholic church in Belgium as part of a sex abuse probe, including drilling into the tombs of deceased archbishops in search of hidden documents, which set off a barbed diplomatic war of words between Brussels and Rome.
* An almost surreal kiss-and-make-up session between two cardinals, Christoph Schönborn of Vienna, Austria, and Angelo Sodano, dean of the College of Cardinals and the former Secretary of State under Pope John Paul II. The meeting came after Schönborn had accused Sodano in April of blocking action on an especially explosive Austrian chapter of the sex abuse crisis.
* A decision by the Supreme Court in the United States to allow a sex abuse lawsuit against the Vatican in Oregon to proceed, and the filing of a new lawsuit against the Vatican (as well as the Salesian order) in Los Angeles just two days later.
* Important personnel moves in the Vatican, including the appointments of Cardinal Marc Ouellet of Quebec to head the ultra-powerful Congregation for Bishops, and Bishop Kurt Koch of Basel, Switzerland, to replace Cardinal Walter Kasper as the Vatican’s top ecumenical official. In general, the appointments signal the triumph of theologians over diplomats in the Vatican, ensuring that men who share Benedict XVI’s spiritual and theological outlook are now firmly in charge.
* The creation of a brand new Vatican department, the “Pontifical Council for the New Evangelization,” whose mission is to try to reawaken the faith in the West, above all in Europe, with Italian Archbishop Rino Fisichella named as the council’s first president.
* Struggles to contain the fallout from a financial scandal swirling around the Congregation for the Evangelization of Peoples, formerly known as “Propaganda Fidei,” with the Vatican first admitting “errors of judgment” and then twenty-four hours later insisting that wasn’t supposed to be taken as a reference to Sepe personally.
* A hearing of the European Court of Human Rights to determine whether the display of crucifixes in Italian public school classrooms violates European protections of human rights and freedom of conscience. … …

Hvordan den gamle messen kan fungere i en menighet

Liturgi, TLM /

En engelsk katolsk sogneprest skriver i the Catholic Herald om hvordan den gamle messen fungerer i hans menighet – der ca 1/3 av søndagsmessebesøket er i denne messen.

Han sier at det ikke (egentlig) er biskoper som ønsker å bremse bruken av denne messen, men heller en stor prosent av alle katolikker. Han skriver så at hovedpoenget med å feire denne messen er at fokuset er så tydelig på å tilbe Gud, heller enn å underholdes (som man noen ganger ser i den nye messen, heldigvis mest i utlandet). Han gjør det også lettere for folk å bli vant til den gamle messen (etter 40 års fravær) ved å synge noen tradisjonelle salmer på morsmålet hver søndag, og ved alltid å lese tekstene på morsmålet.

Three years ago, in July 2007, the Holy Father published Summorum Pontificum giving parishioners the canonical right to have their parish priest celebrate the Old Form of Mass (the Extraordinary Form) for them alongside the New or Ordinary Form. In places Summorum Pontificum is resisted, and it is important to recognise and address the causes.

Some say the obstruction comes from bishops, but this is unfair. The problem seems to lie within the Church as a whole, being an aversion to formal, God-directed worship in favour of a liturgy that entertains with cheerful hymns, is undemanding to follow and casual in celebration. This aversion harbours resistance not only to Summorum Pontificum but even to the new translation of the New Form. As the end of the three year period of assessment on how the implementation of Summorum Pontificum has gone approaches, I offer a reflection from one of the several parishes which celebrate in the Old Form every Sunday.

In scheduling the Old Form, objections came mainly from those who experienced the heady days of the Church’s surge into change after Vatican Council II and who saw change and informality as the order of the day. It is understandably hard for them to welcome back their heritage when it evokes things considered long gone and appears to undo what was established by priests they have loved. But honesty compels us to acknowledge that we all abandoned things the Council decreed we retain, while loyalty demands we recover them by authentic catechesis on both the Council and the Ordinary Form. … …

Per Kværne presteviet tirsdag 29. juni

Katolsk /

På høytiden for apostlene Peter og Paulus, tirsdag den 29. juni, kl. 12.00 ble diakon Per Kværne (65) presteviet av biskop Bernt Eidsvig i St. Olav domkirke, Oslo. Han er religionsviter og også medlem av bispedømmets kommisjon for interreligiøs dialog. St. Olav domkirke var fullsatt under den vakre seremonien, til tross for at det var en ukedag. Svært mange av ordinandens ikke-katolske venner, familie og tidligere kolleger var til stede.

Les mer om prestevielsen på katolsk.no, og se også mange bilder fra ordinasjonen.

Jeg var til stede på prestevielsen (og har klart å lure meg med på bildet), det var svært hyggelig både i messen og under mottakelsen etterpå.

Forberede seg til å assistere ved den tradisjonelle latinske messen

Katolsk /

Jeg fikk et spørsmål i dag fra de som organiserer pilegrimsferda til Røldal neste uke, om videoer de kunne se på for å forberede seg til å assistere (delta) i denne messen (som visst mange av dem aldri har opplevd før).

Videoene under syns jeg er veldig gode (fra en stille messe, av en italiensk prest), og jeg tror knapt jeg har sett på dem selv heller tidligere. Messen er en votivmesse for Det hellige kors, og presten leser også de stille bønnene så pass høyt (og med en god mikrofon) at man kan høre dem, men det kan man vanligvis ikke.

DEL 1: 01 – Praeparatio ad Missam, 02 – Orationes sub infimum gradum altaris, 03 – Pars Didattica.

DEL 2: 04 – Offertorium, 05 – Canon Missae I.

DEL 3: 06 – Canon Missae II.

DEL 4: 07 – Pater Noster, 08 – Communio, 09 – Ablutionis.

DEL 5: 10 – Dimissio, 11 – Ultimum Evangelium.

OPPDATERING:
Nå hører jeg at messen i Røldal skal være en Missa cantata. HER på YouTube kan man se en sunget søndagsmesse – med noen franske særegenheter, som at tekstene leses på fransk samtidig med at presten leser dem på latin.

Pave Benedikts tale 29. juni – festen for Peter og Paulus

Katolsk, Paven /

Pave Benedikt tok i sin tale under messen i Peterskirken tirsdag morgen opp bl.a. to sentrale temaer; at den største faren for , og angrepet mot, Kirken kommer innenfra (ikke utenfra), og at fellesskapet alle katolikker (og spesielt biskopene) har med paven gir dem frihet, den binder dem ikke på noen måte:

… … despite the suffering they cause, are not the greatest danger for the Church. In fact it suffers greatest damage from what pollutes the Christian faith and life of its members and its communities, eroding the integrity of the Mystical Body, weakening its ability to prophesy and witness, tarnishing the beauty of its face. This reality is already attested in the Pauline Epistle. The First Epistle to the Corinthians, for example, responds to some problems of divisions, inconsistencies, of infidelity to the Gospel which seriously threaten the Church. But the Second Letter to Timothy – of which we heard an excerpt – speaks about the dangers of the «last days», identifying them with negative attitudes that belong to the world and can infect the Christian community: selfishness, vanity, pride, love of money, etc. (cf. 3.1 to 5). The Apostle’s conclusion is reassuring: men who do wrong – he writes – «will not make further progress, for their foolishness will be plain to all» (3.9). …

Communion with Peter and his successors, in fact, is the guarantee of freedom for the Church’s Pastors and the Communities entrusted to them. It is highlighted on both levels in the aforementioned reflections. Historically, union with the Apostolic See, ensures the particular Churches and Episcopal Conferences freedom with respect to local, national or supranational powers, that can sometimes hinder the mission of the ecclesial Church. Furthermore, and most essentially, the Petrine ministry is a guarantee of freedom in the sense of full adherence to truth and authentic tradition, so that the People of God may be preserved from mistakes concerning faith and morals.

Les mer om dette hos Father Z.

Kardinal Kasper slutter som leder av Vatikanets ‘Enhetsråd’ – etterfølger på plass

Økumenikk /

For noen dager siden kunne vi lese at 77 år gamle kardinal Kasper snart blir pensjonist, og i formiddag ble hans etterfølger utnevnt – fra Vårt Land:

«Onsdag formiddag kom svaret på et spørsmål mange har ventet lenge på: Basel-biskop Kurt Koch er utpekt som President i Det pavelige råd for fremme av kristen enhet … Rådet har ansvar for Den katolske kirkes forhold til andre kirkesamfunn samt jødene.

Opprettet for nøyaktig 50 år siden, med kardinal Augustin Bea som pådriver og første president, var målsettingen å arbeide for å adressere og bøte på splittelsen blant kristne. Den 77 år gamle kardinal Walter Kasper som nå forlater toppjobben har gjennom tre tiår vært en nøkkelspiller på den økumeniske scene, og har i forbindelse med jubileumsåret ledet et prosjekt som har tatt mål av seg å samle trådene fra 40 år med dialogarbeid.»

(For ei uke siden leste jeg HER om det som var i ferd med å skje.)

Morgenbladet beklager det de skrev om en katolsk prest

Katolsk /

For en uke siden beklaget Morgenbladet at de hadde trykket negative personkarakteristikker om en navngitt katolsk prest:

» … vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.»

I dagens Morgenbladet tar Bernt Oftestad opp denne beklagelsen, og skriver:

«Beklagelsen står under rubrikken: presseetikk. Det er både vent og vakkert. Fullt så vakkert er det ikke at redaksjonen har heftet en omfattende redegjørelse til beklagelsen. Det virker som man vil legge ved en unnskyldning for sin handlemåte og gjør det ved å målbære avisens partsbestemte oppfatning av den katolske kirkestriden i våres. Morgenbladets redegjørelse forklarer langt på vei det personfokuserte ved avisens antikatolske pressekampanje.

Morgenbladet har som flere andre hatt store vansker med å akseptere at den katolske kirkestriden dypest sett var en lærestrid om homofili, utløst av at fremtredende prester ikke var lojale mot sitt ordinasjonsløfte. …

Det er smart av læreavvikere og de som støtter dem, å se på vårens strid som en konflikt mellom personer og/eller fløyer i Kirken. Det kan etterlate inntrykk av at spørsmålet om homofili er åpent i Den katolske kirke. Det er det naturligvis ikke, og det har det aldri vært. Vi som tok fatt i Pollestads lære, har Kirkens magisterium på vår side, Skriften og Kirkens tradisjon. Vi representerer ikke noen «tradisjonalistisk fløy», slik Morgenbladet formulerer det, men opptrer i lojalitet mot Kirken.

I min «betraktning» av pressens dekning av kirkestriden vil jeg fremheve to forhold: Flere presseorganer var overraskende objektive og saksorienterte i sin dekning. De så det ikke som sin oppgave å forvrenge og/eller omtolke det katolske syn. For Morgenbladet er det derimot en journalistisk oppgave å hindre at det såkalt «homofobe» katolske syn blir videreformidlet til offentligheten, når man dekker saker som vårens kirkestrid.»

St Johannes døperens menighet i Sandefjord – og et prestejubileum

Katolsk /

I går var jeg på en hyggelig tur til Sandefjord – 24. juni, høytiden for Johannes døperens fødsel – og var med på opprettelsen av St Johannes døperens menighet, bispedømmets 23. menighet, som ved starten har litt over 700 medlemmer. Bilder over viser biskope Bernt Eidsvig under prekenen – og er tatt fra Sandefjords blad.

Sogneprest Claes Tande ble innsatt i sin nye tjeneste – og mange av hans venner (inklusive meg selv) hadde møtt opp på denne viktige dagen.

Flere av oss benyttet også anledningen til å gratulere p. Reidar Voith med 10-årsjubileet for hans prestevielse – 24. juni 2000 – i alt var vi 10 prester til stede i messen.

OPPDATERING:
Senere i dag (fredag) er det kommet en grundigere artikkel på katolsk.no om det som skjedde i Sandefjord i går, og mange bilder er tilgjengelige HER – bl.a. bildet under.

Skroll til toppen