Hva opplevde du på festen for Corpus Christi?

Katolsk, Liturgi /

Mitt inntrykk er at de fleste menigheter i Norge nå har prosesjoner på Corpus Christi – kanskje leserne kan fortelle hva de opplevde i sin menighet – men at de varierer litt hvordan de gjennomføres; om man har flere stasjoner ute eller ikke, om menigheten fortsatt har en baldakin etc.

I dag har jeg lest om ulike opplevelser på Corpus Christi hos Father Z – fra de flotteste opplevelser noen steder, til menigheter der festen ikke ble nevnt med et ord. I USA virker det som liturgien er god i de fleste domkirkene f.eks. (det er også min opplevelse fra Portland, OR), mens andre steder kan det være svært dårlig. I en av kommentarene nevnes det også at det ikke var noen prosesjon ved The English College i Roma. Les alle kommentarene HER om dere vil.

Nyheter om overgrepssaker i Den katolske Kirke i Danmark

Generelt, Katolsk /

I Danmark ser problemet med seksuelle overgrep innen Kirken ut til å være mye større enn i Norge, hele 31 saker er meldt til politiet. Men nå meldes det at 26 av disse sakene er henlagt av politiet, de fleste pga foreldelse:

På vegne af alle landets politikredse har Københavns Politi i dag, onsdag den 2. juni, oplyst om status for anmeldelser af seksuelle overgreb inden for Den katolske Kirke. Af de 31 sager er de 26 afsluttet, uden at der rejses sigtelse – i de fleste tilfælde, fordi sagerne er forældet. Fem sager efterforskes endnu af Sydsjællands og Lolland-Falsters Politi.

– I kirken vil vi nu nøje studere politiets tilbagemelding og nærmere overveje, om der er anledning til at rejse tjenstlige sager inden for kirkens egne rammer, udtaler biskop Czeslaw Kozon.


Samtidig sier to prester som er blitt suspendert (for et par måneder siden) at de ikke vet hva de er anklaget for; de har ikke hørt noe fra verken biskopen eller fra politiet.

En advokat har fått som oppgave å undersøke hvilke skesuelle overgrep som er skjedd innefor Kirken de siste 120 (!) år, og mandatet for undersøkelsen er følgende (fra politiken.dk):

«1) at undersøge og beskrive samtlige henvendelser, som før den 1. august 2010 er rettet til Den Katolske Kirke i Danmark vedrørende seksuelle krænkelser af børn eller unge (umyndige) i perioden 1. januar 1890 – 31. maj 2010 («Perioden»).

2) at undersøge, i hvilket omfang Den Katolske Kirke i Danmark har haft, eller burde have haft, viden eller kvalificeret mistanke om, at der i Perioden foregik seksuelle krænkelser af børn eller unge begået af præster eller andre medarbejdere i Den Katolske Kirke i Danmark.

3) at undersøge, hvorledes Den Katolske Kirke i Danmark har forholdt sig i forhold til de mulige ofre og de pågældende præster og andre medarbejdere i Den Katolske Kirke i Danmark i relation til de forhold, som Undersøgeren måtte konstatere jf. 1) og 2).

4) at gennemgå og vurdere de for Den Katolske Kirke i Danmark i løbet af Perioden gældende regler for behandling af sager, jf. 1) og 2).

5) at fremkomme med en vurdering af Den Katolske Kirke i Danmarks behandling af de under 1) – 3) nævnte forhold, herunder undersøge, om der er grundlag for at antage, at Den Katolske Kirke i Danmark skulle have søgt at neddysse eller forhindre opklaringen af eventuelle sager om seksuelle krænkelser af børn og unge begået i Perioden af præster og andre medarbejdere i Den Katolske Kirke i Danmark.

6) efter omstændighederne at undersøge og beskrive visse henvendelser, som før den 1. august 2010 er rettet til Den Katolske Kirke i Danmark vedrørende seksuelle krænkelser af voksne (myndige) i Perioden.»

Sakramentsunderet i Bolsena – Orvieto

Katolsk, Liturgi /

Hvert år når vi nærmer oss Kristi legemsfest tenker jeg på mitt beøk i Orvieto (litt over en time med hurtigtog nord for Roma) for fire år siden – og jeg har også skrevet om det tidligere. Sakramentsunderet som skjedde der i 1263 var en av grunnene til at vi har fått denne festen:

«I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. …»

Under kan man se bilder av denne fantastiske byen, som ligger på en grundig befestet høyde. På bilde to og tre ser man øverste og nederste del av domkirkens vestfront.

Ritualet for opptakelse av konvertitter fra 1933

Liturgi, TLM /

Jeg skrev for ikke lenge siden om det gamle ritualet for opptakelse av konvertitter i Kirken – se her. Siden den tid har jeg fått opplysninger som viser at det nok har vært en utvikling i ritualet i løpet av 1900-tallet. En mann som ble opptatt i 1960 sier at han ikek husker det helst slik; bl.a. hadde han bare én fadder, ikke to. En annen person har en kopi av Katolsk bønnebok fra 1933, som har en fyldigere utgave av trosbekjennelsen (se under) og også en interessant innledning til ritalet ved msgr. Kjeldstrup.

Her kan man se kopier av de sju sidene i ritualet:

…

Ritualet for opptakelse av konvertitter fra 1933Les mer »

Det gamle ritualet for opptakelse av konvertitter

Liturgi, TLM /

(Slik var ritualet for opptakelse av konvertitter fram til forandringene rundt 1970, så langt jeg vet – tatt fra Katolsk bønnebok 1944:)

Presten i korskjorte og fiolett stola, konvertitten og to vitner kneler foran alteret og ber eller synger Veni Creator. Så setter presten seg på en stol, enten midt for alteret eller på epistelsiden, dersom det er Sakramentsalteret. Han sier til konvertitten:

Er det ditt faste forsett å vedkjenne den hellige katolske tro og ta avstand fra alle villfarelser, så kunngjør og oppfyll nå ditt forsett og si fram:

Trosbekjennelse for konvertitter.

Konvertitten legger høyre hånd på evangelieboken eller innledningen til Johannes evangelium i messeboken.

Med hånden på Guds hellige evangelier og opplyst av Guds nåde, bekjenner jeg N. N. ………. den tro som den katolske, apostoliske, romerske Kirke lærer. Jeg tror at den er den eneste sanne Kirke som Jesus Kristus har stiftet på jorden, og jeg underkaster meg den av hele mitt hjerte.

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper, og på Jesus Kristus, hans enbårne sønn, vår Herre, som er unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfruen Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet død og begravet, som fór ned til dødsriket, stod opp den tredje dag fra de døde, fór opp til himmelen, sitter ved Gud Faders den allmektiges høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme de levende og de døde. Jeg tror på den Hellige Ånd, den hellige katolske Kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.

Jeg tror at Jesus Kristus har innstiftet syv sakramenter til menneskehetens frelse, nemlig: dåpen, fermingen, Eukaristien, boten, den siste salving, prestevigslingen og ekteskapet.

Jeg tror at den romerske biskop er Jesu Kristi stedfortreder på jorden, hele Kirkens høyeste synlige overhode, som ufeilbart lærer det som vi skal tro og gjøre.

Jeg tror dessuten alt det som den hellige katolske, apostoliske og romerske Kirke fastsetter og erklærer at vi skal tro. Jeg slutter meg til den av hele mitt hjerte og forkaster alle villfarelser og skismer som den har fordømt.

Til dette hjelpe meg Gud og hans hellige evangelier, som jeg rører ved med min hånd.

Etter dette ber presten Salme 129: De profundis, men i stedet for «Requiem æternam», sier han: Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto, sieut erat in principio et nune et semper et in sæcula sæculorum. Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Så reiser han seg og ber:

P.: Herre, miskunn deg.
M.: Kristus, miskunn deg.
P.: Herre, miskunn deg.
P.: Pater noster / Fader vår …… (bes stille til:)
Og led oss ikke inn i fristelse.
M.: Men frels oss fra det onde. Amen.

P.: Herre, frels din tjener.
M.: Som håper på deg, min Gud.
P.: Herre hør min bønn.
M.: Og la mitt rop nå fram til deg.
P.: Herren være med dere.
M.: Og med din and.

P.: Oremus: Deus cui proprium est misereri semper, et parcere: suscipe deprecationem nostram, ut hunc famulum. tuum, quem excommunicationis catena constringit, miseratio tum pletatis clementer absolvat. Per Christum Dominum nostrum. Amen.

P.: La oss be: Gud, det er eget for deg å miskunne deg og skåne. Hør vår ydmyke bønn, så din godhets og miskunns mildhet løse denne din tjener fra ekskommunikasjonens band som skiller ham fra din Kirke. Ved Jesus Kristus, vår Herre.
M.: Amen.

Presten setter seg nå atter, med biretten på hodet, som tegn på at han sitter som dommer, og løser konvertitten fra ekskommunikasjonen:

Auctoritate apostolica, qua fungor ex hac parte, absolvo te a vinculo excommunicationis, quam (forsan) incurristi, et restituo te sacrosanctæ Ecelesiæ Sacramentis, communioni et unitati fidelium, in nomine Patris et Filii + et Spiritus Sancti. Amen.

Med den myndighet som den apostoliske stol har gitt meg i denne sak, løser jeg deg fra ekskommunikasjonen, som du kan ha pådratt deg, og gir deg rett til den hellige Kirkes sakramenter, fellesskapet og enheten med de troende. I Faderens og Sønnens + og den Hellige Ånds navn. Amen.

Til sist pålegger presten konvertitten en eller annen bot.

Pave Benedikt XVI topper laget i Irland for å komme til bunns i sexovergrepene – skriver Vårt Land

Generelt, Katolsk, Paven /

Oftest kjenner jeg de katolske nyhetene før de trykkes i norske aviser, men denne gang slo Vårt Land meg! Når jeg nå leter på nettet, finner jeg dette omtalt bl.a. her og her. Men slik skriver altså VL (i papirutgaven):

Pave Benedikt XVI topper laget, skriver kirkehistorie og vil til bunns i den irske overgrepsskandalen. Til å endevende hele overgrepsføljetongen på den grønne øya har han satt noen av sine fremste og mest troverdige kardinaler. Noen lignende Undersøkelser av kritikkverdige forhold i kirken har ingen pave før ham satt i verk.

Sean Patrick O’Malley er erkebiskop av Boston, bispedømmet hvor hele overgrepsmarerittet først ble rullet opp. Han ble innsatt som pavens ryddegutt etter avsløringer i Boston Globe om hvordan forgjengeren Bernard Law hadde sett mellom fingrene med graverende overgrepssaker. Kardinal O’Malley skal stå for granskningen av Dublin erkebispedømme.

Timothy Dolan er erkebiskop av New York og har fått i oppdrag å etterforske de irske presteseminarene. Kardinalen skal også se nærmere på hele spekteret av forhold som har med rekruttering og utdanning av prester å gjøre. …

Mandag ble det kjent at Vatikanet har utnevnt en kommisjon på ni medlemmer som skal lede etterforskningen. Arbeidet starter i fire erkebispedømmer og vil etter hvert omfatte hele kirken i landet. Etterforskerne skal også se på hvordan dagens regelverk fungerer med tanke på å forhindre nye overgrep.

Selv kirkekritiske kommentatorer er imponert over tyngden i pavens konunisjon og mandatet til gruppen av kirkelige granskere. Patsy McGarry, religionsmedarbeider i Irish Times, minner om at noen lignende aldri har skjedd i Den katolske kirke.

Det er rettferdig å si at pavens beslutning om å sende ni slike tungvektere til å etterforske den irske kirke er en sterk indikasjon på alvoret i hans hensikter når det gjelder å sette den kirkelige misbruket av barn på dagsorden. …

Sølibatets bakgrunn og historie

Katolsk, Teologi /

På www.chiesa skriver Sandro Magister en oversikt over Kirkens sølibatspraksis fra den første tid – både i vest og i øst. Fra begynnelsen av ble mange gifte menn ordinert til prester og biskoper, men da var forutsetningen alltid at de ikke skulle fortsette å leve sammen med sin kone; de skulle leve avholdende. …

For many more centuries, the Western Church continued to ordain married men, but always demanded that they renounce conjugal life and separate from their wives, after receiving their consent. Infractions were punished, but they were very frequent and widespread. In part to combat this, the Church started trying to select its priests from among the celibate.

In the East, however, from the end of the seventh century onward the Church held firm the absolute obligation of continence only for bishops, who were increasingly chosen from among monks rather than from among married men. With the lower clergy, it allowed the married to continue leading a conjugal life, with the obligation of continence only «on the days of service at the altar and of the celebration of the sacred mysteries.» This was established by the Second Council of Trullo in 691, a council never recognized as ecumenical by the Western Church.

From then until now, this is the discipline that has been in effect in the East, as also in the Churches of the Eastern rite that have returned to communion with the Church of Rome since the schism of 1054: absolute continence for bishops, and conjugal life permitted for the lower clergy. On the condition that marriage must always precede sacred ordination, and never follow it. …. ….

In the West, however, the Church reacted to the great political and religious crisis of the eleventh and twelfth centuries – with the reform called «Gregorian,» from the name of Pope Gregory VII – precisely by combating vigorously the two evils that were running rampant among the clergy: simony, meaning the buying and selling of ecclesiastical offices, and concubinage. …. ….

The later crises of the Western Church also saw the question of clerical celibacy in the forefront. One of the first acts of the Protestant Reformation was precisely the abolition of celibacy. At the Council of Trent, there were some who were pushing for a dispensation from the obligation of celibacy for Catholic priests as well. But the final decision was to keep the traditional discipline in full force.

Not only that. The Council of Trent required all of the dioceses to institute seminaries for the formation of the clergy. The result was that ordinations of married men fell dramatically, almost to the point of disappearing. For four centuries, almost all of the priests and bishops in the Catholic Church have been celibate, with the sole exception of the lower clergy of the Eastern rite Churches united with Rome, and of the former Protestant pastors with families who have been ordained priests, most of them from the Anglican Communion.

From the perception that Catholic priests are all celibate, the idea has spread that clerical celibacy consists in the prohibition of marriage. And therefore that «moving past» celibacy consists both in ordaining married men as priests and allowing them to continue living conjugal life, and in permitting celibate priests to marry.

After Vatican Council II, both of these requests have been advanced repeatedly in the Catholic Church, even by bishops and cardinals. But both of them are in clear contrast with the entire tradition of this Church itself, beginning from the apostolic era, and in the case of the second request with the tradition of the Eastern Churches as well, and therefore with the journey of ecumenism.

Also, the idea that «moving past» celibacy is the most appropriate choice for the Catholic Church of today is by no means shared by the reigning pope.

Going by what Benedict XVI says and does, his intention is the opposite: not to move past, but to confirm priestly celibacy, as a radical following of Jesus in service of all, all the more so at a crucial crossroads of civilization like the present. ….

Kvinner i Italia ber paven revurdere sølibatet

Katolsk /

For noen dager siden skrev bl.a. Dagbladet om et brev til pave Benedikt, der noen kvinner (som alle har hatt forhold til katolske prester) ber ham se på sølibatskravet i Kirken på nytt:

Debatten om hvorvidt den katolske kirkens sølibat er nødvendig eller har negative virkninger, har knapt roet seg før den blusser opp på ny. Tidligere i måneden kom pave Benedict XVI med sine hittil sterkeste uttalelser i forbindelse med pedofiliskandalen.

– Den største trusselen mot kirken kommer fra synd innenfra, ikke fra fiender utenfra, sa han under et besøk til Lisboa.

I forhold med prester
Denne gangen er det omkring tolv italienske kvinner som setter søkelyset på sølibatet, tre av dem med åpent navn. Samtlige av kvinnene er eller har tidligere vært i intime forhold med katolske prester, og nå har de gått sammen om et åpent brev til pave Benedict XVI. Brevet finnes også oversatt til engelsk.

I dag skriver også Vårt Land om dette, og bruker (overraskende, syns jeg) noe mer upassende ordbruk – «prestesex». De legger også til:

Spørsmålet om opphevelse av sølibatet er ikke av ny dato, men ble satt på dagsorden med fornyet kraft da en av pavens nærmeste medarbeidere, kardinal Christoph Schönborn, nylig uttalte at adgang til ekteskapelig samliv kunne redusere antallet overgepssaker.

Erkebispen av Wien fikk kraftig på pukkelen fra Vatikanet og trakk forslaget raskt tilbake.

Ny mobiltelefon: HTC Legend

Data/blogg, Generelt /

Det er vel nesten to uker siden jeg fikk min nye (og aller første smarte) mobiltelefon. Jeg har så langt brukt mobil nokså lite; slik at folk kan få tak i meg, og for å ringe ut hvis jeg ikke er i nærheten av en fasttelefon (og har derfor hatt usedvanlig små mobilregninger).

Vel, jeg har også skrevet en del sms-er, som jeg ikke kan fordra å gjøre på en gammeldags mobil, og det er vel hovedgrunnen til at jeg ønsker å få en moderne telefon.

Jeg valgte telefonen HCT Legend etter grundige studier – jeg har jo vært datainteressert i veldig mange år (siden 1982!) – og brukte en måneds tid på valget. Apple ønsker jeg egentlig ikke å bruke – av ideologiske grunner; der er man bundet til både deres hardware og software – og jeg fant fort ut at det var en Android-telefon jeg ønsket (med operativsystem bygget på Linux). Så ble det HTC Legend, bl.a. fordi jeg ikke syntes jeg trengte en større skjerm – som bl.a. HTC Desire har.

Nå har jeg altså en mobiltelefon som både har avtalekalender (synkronisert med Googles kalender i mitt tilfelle), SMS-program (med godt tastatur), e-post, avansert kontaktliste, internett-tilgang, kamera med 5 Mpix, musikkprogram, bildeprogram, radio etc, tilgang til hundrevis av gratisprogrammer gjennom Adroid Marked – og det går også an å ringe med den.

Her kan man finne en del anmeldelser av HTC Legend.

Les mer om Adroid HER, og på Wikipedia HER (engelsk) og HER (norsk).

Kardinal Oellet i Quebec uttaler seg tydelig mot abort

Generelt, Katolsk /

– og folk ønsker ham derfor en langsom og smertefull død.


Jeg leste her at Canadas ledende katoslke erkebiskop hadde uttalt seg tydelig mot abort, også etter voldtekt, på et ja-til-livet-arrangement, og at dette hadde ført til voldsomme reaksjoner. Men burde det overraske noen? – «Is the Pope Catholic?» er overskrifta på artikkelen jeg siterer:

… as a spokesman for the Quebec City Archdiocese later pointed out, the Cardinal wasn’t saying anything new: Like many religious Christians, strictly observant Catholics typically regard all fetuses as carrying the divine spark of human life. And so they urge that the tragedy or rape should not be compounded by a second moral tragedy.

Not that you would know any of this from the freaked out reaction by many pro-choice politicians and pundits. Parti Quebecois leader Pauline Marois said she was «completely outraged» by the Cardinal’s remarks. A columnist with Montreal’s La Presse newspaper, Patrick Lagace, said he wished that the Cardinal «dies from a long and painful illness.» Even Intergovernmental Affairs Minister Josee Verner — whose international maternal-health policies the Cardinal supports — declared that the man’s remarks were «unacceptable.»

When, exactly, did it become «unacceptable» for a man of faith to articulate his Church’s position on a controversial bioethical issue? Are there any other issues that Ms. Marois, Mr. Lagace and Ms. Verner would like Christians to shut up about? Gay marriage? Stem cells? Pre-marital sex? Perhaps they should make a list, just so everyone can keep track.

For years now, this newspaper and other conservative outlets have been warning Canadians that the trend toward liberal dogmatism among much of Canada’s political class — buttressed by an out-of-control human-rights constabulary — is serving to muzzle religious Christians who are doing nothing else than giving voice to their cherished beliefs. The appalling reaction to Cardinal Ouellet’s speech demonstrates how serious the problem has become.

Kardinalen sier et annet sted at disse sterke reaksjonene mot tradisjonell kristen moral ikke kan forandres ved hjelpe at lovverket; det som trengs er evangelisering:
«I am aware that in Canada, in Quebec in particular, you will not reform society at the moral level by teaching morals first,» he said.

«It will be through a new evangelization. If you do not meet Jesus Christ, it is very difficult to accept the teaching, the moral teaching of the Church. I am aware of that, even if what we teach is coherent at the rational level.»

The cardinal was saddened that he has been accused of condemning women. «I have condemned nobody, not even the women that go to abortion.» Ouellet said the consequences of abortion are difficult for women, even if they are not commonly recognized. «Women go to abortion not because it is funny,» he said. «It is not funny at all; they are distressed. It is a very difficult decision to take.»

Stor Corpus Christi-feiring med prosesjon i Bergen i år

Katolsk, Liturgi /

«Søndag 6. juni 2010 feirer vi FESTEN FOR KRISTI LEGEME OG BLOD – CORPUS CHRISTI med felles Messe for hele menigheten i Johanneskirken kl 13.00.

Herfra går vi i prosesjon med Det Allerhelligste Sakrament gjennom byens gater og avslutter med velsignelse og Te Deum ved St. Paul kirke. Deretter blir det menighetsfest i skolens gymsal.

Det er første gang at St. Paul menighet planlegger Kristi Legemes Fest med høytidelig prosesjon utenfor kirkens område. Mange grupper i menigheten er med i forberedelsene av prosesjonen – det er viktig at hele menigheten deltar – og viser vår trosiver og vår katolske tradisjon!

Utenom høymessen i Johanneskirken, blir det bare messe kl. 9 og kl 18 (engelsk) denne dagen.»

Jeg gleder meg over denne nyheten fra min gamle menighet (vi bodde i Bergen i 11 år) av flere grunner. For det første fordi de gamle katolske tradisjonene kommer tilbake i stadig større grad; for 10-15 år siden kunne man ikke ha gjort dette i Bergen, eller i de fleste andre menighetene i Norge. (Og i motsetning til synspunktene på den tradisjonelle latinske messen, tror jeg ikke man vil møte åpne protester mot slike prosesjoner lenger.) Etter at korherrene kom til Bergen i 2003 har det riktignok alltid vært en kort prosesjon utendørs, og også i gode, gamle dager var nok prosesjonen (jeg har sett bilder) bare rundt kirkens lille kvartal – men denne store prosesjonen gjennom byens gater skjer altså for første gang!

Jeg syns også de har lagt opp feiringen på en fornuftig måte; man har leid en kirke som kan ta 1 000 mennesker og og ligger bare 300 m fra sognekirken, man kombinerer det med en menighetsfest som vil samle mye folk, og man avlyser ikke flere vanlige messer i menigheten enn nødvendig – man beholder messene kl 09 og 18. (Jeg har vært med på flere ufornuftige opplegg av denne typen andre steder, der alle andre messer blir avlyst pga en viktig ‘hovedmesse’, og resultatet blir at messebesøket den aktuelle søndagen er under halvharpet av det vanlige – og ta taper man mer enn man vinner.)

Nyheten leste jeg på katolsk.no

En nødvendig diskusjon om Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Et par vennlige katolikker ga meg tidligere denne uka en engelsk utgave av Msgr. Brunero Gherardinis bok «Concilio Ecumenico Vaticano II: Un discorso da fare» – på engelsk er tittelen blitt: «.. A Much Needed Discussion».

Så langt har jeg lest halvparten av boka, og jeg kommer om ikke lenge med utdrag og kommentarer.

En kirkerettsekspert – om kommunion for samboende

Katolsk, Teologi /

En kirkrettsblogger jeg ofte leser fortalte sist uke at han var blitt utnevnt av pave Benedikt XVI til Referendarius (Referendary) of the Apostolic Signatura. As one of some dozen international consultants to the Church’s highest administrative tribunal, it will be my privilege and responsibility to advise*, on an as-needed basis, the officials of that dicastery regarding matters impacting the administration of law and justice within the Church.

Han skriver også om en katolsk verdensnyhet (som jeg ikke har sett på norsk ennå) at biskoper på Malta har bedt samboende par om å ikke motta kommunion. Om dette skriver han:
It’s been chuckle time, again, reading some secular press characterizations of the Maltese bishops’ recent statement against reception of holy Communion by cohabiting couples. One would think, to judge from various secular headlines, that the bishops of Malta and Gozo had hurled some kind of anathema at quivering couples whose only sin was to love too much. Balderdash.

The bishops’ statement is, instead, a model of pastoral solicitude and firm but gentle recollection of the saving truths taught by Christ and his Church. …. Han viser så hvilken paragraf i kirkeretten som uttaler seg tydeligst om dette spørsmålet, canon 916: A person who is conscious of grave sin is not to celebrate Mass or receive the body of the Lord without previous sacramental confession …

Og her kan vi lese hva den maltesiske bispekonferansen selv skriver:
Lately, several people have been questioning whether couples who are unmarried and who cohabit are able to receive Holy Communion.

We wish to affirm that everybody – these couples included – is welcome in the Church, who shall continue to offer all the spiritual support that is necessary. As your Bishops, we encourage you, among other things, to participate in the life of the Church and attend for the celebration of the Mass.

However, the Catholic Church reiterates that those couples who live together outside of marriage are not to receive the Eucharist. The Church does not impose this as a form of punishment, but rather because their way of living is not in conformity with the Sacrament of Christian marriage. Besides this, their life-style is not consistent with the Church’s teaching regarding the Eucharist and their situation does not manifest the moral disposition which is proper in order to receive the Eucharist. The teaching of the Magisterium of the Church states that in order to receive the Eucharist, a person must be in full communion with God and the Church. … …

Et blogg-innlegg om prestebloggere som skriver om liturgien

Data/blogg, Liturgi /

Et innlegg på en blog jeg ikke har lest før, sier noe som vel også kan passe på denne bloggen:
A large part of the Catholic blog sphere is centred around Catholic priest bloggers who aim to promote the Extraordinary Form of the mass. This group of bloggers attract people because they act as a conduit to express dissatisfaction and hope. The «Hermeneutic of Continuity» has attracted in access of one million visitors and «Saint Mary Magdalen» also has a very strong following. Another very influential blog, not a priest, is «Damian Thompson» who works for the Daily Telegraph.

The key point of their blogging is to address how the Liturgy «should» be celebrated. They have bought into the blog sphere an historical debate on Vatican II liturgical reforms versus pre-Vatican II liturgy. The main point is that there «should» be a continuity in our liturgical worship rather than some kind of rupture that seeks to destroy the pre-Vatican II liturgical worship.

Den første av mange kommentarer til dette innlegget begynner slik:
Ah, I wondered how long it might take you to venture into this minefield. … I am one of those who reads Fr Blake and Damian Thomson on a daily basis; I used to read the famous Fr Z as well. I gave up on Fr Z and am seriously considering doing the same with the guy from the Telegraph. Why? simply because, from my observation 90% of the posts are complaining about this or that; they are essentially negative and I am much more positive about the Church and the Divine Liturgy.

Those who have a hankering for the EF have my total support, but they live in cloud-cuckoo land if they believe that everything was better pre-Vatican II and everything will be better again if only the EF becomes the OF. … …

Pro seipso sacerdote – bønner for presten selv

Katolsk, Liturgi, TLM /

Father Z. skriver om messen som presten kan lese for seg selv – når han har årsdag for sin prestevielse, og kanskje nå spesielt i forb. med avslutningen av ‘presteåret’. (Jeg skrev også om disse bønne i forb. med 10-årsjubieelt for min egen prestevielse 8. kanuar i år.)

Kirkebønn.
Allmektige og miskunnelige Gud, akt nådig på mine ydmyke bønner, og gjør meg, din tjener – som du har satt til forvalter av de himmelske mysterier uten mine fortjenester, men bare etter din umåtelige nådes gavmildhet – til en verdig tjener ved dine alter, så det min røst bærer fram, må få kraft ved din vigslende nåde. Ved vår Herre … …

Omnípotens et miséricors Deus, humilitátis meae preces benígnus inténde: et me fámulum tuum, quem, nullis suffragántibus méritis, sed imménsa cleméntiae tuae largitáte, caeléstibus mystériis servíre tribuísti, dignum sacris altáribus fac minístrum; ut, quod mea voce deprómitur, tua sanctificatióne firmétur.

Stille bønn.
Herre, ta ved kraften i dette sakrament alle pletter av synd bort fra meg, og gi at din nåde må gjøre meg verdig til den embetstjeneste som er lagt på meg. Ved vår Herre … …

Huius, Dómine, virtúte sacraménti, peccatórum meórum máculas abstérge: et praesta; ut ad exsequéndum injúncti offícii ministérium, me tua grátia dignum effíciat.

Bønn etter kommunion.
Allmektige evige Gud, du som har villet at jeg, synder, skulle kalles til å stå ved ditt hellige alter og prise makten i ditt hellige navn; gi meg ved dette sakraments mysterium nådig tilgivelse for mine synder, så jeg kan tjene din majestet verdig. Ved vår Herre … …

Omnípotens sempitérne Deus, qui me peccatórem sacris altáribus astáre voluísti, et sancti nóminis tui laudáre poténtiam: concéde propítius, per hujus sacraménti mystérium, meórum mihi véniam peccatórum; ut tuae majestáti digne mérear famulári.

Father Z. skriver så interessant om disse bønnen, og om prestens (ydmyke) tjeneste, og spesielt altertjeneste, bl.a. slik:
The prayer focuses on priest’s self-awareness of his lowliness and that who he is and what he does is from God’s grace and choice and not his own.

It also emphasis the relationship of the priest to the altar, that it, the bond of the priest and Holy Mass. In the older form of Holy Mass, after the consecration during the Canon at the Suppplices te rogamus… the priest bends low over the altar, puts his hands on it… they were annointed, the altar was annointed… kisses the altar, makes the sign of the Cross over the consecrated Host on the corporal, over the Precious Blood in the chalice, over himself. Christ is Victim. Christ is Priest. The priest is victim and priest as well. This moment during Holy Mass reveals the mysterious bond of altar where the priest sacrifices the victim, the sacrificial victim and the sacrificing priest. They are one. At the altar he is alter Christus, another Christ, offering and offered.

What also comes to mind as I look at this is the Augustinian reflection of the speaker of the Word and the Word spoken, and the message and reality of the Word and the Voice which speaks it. The voice of the priest and the priest himself are merely the means God uses in the sacred action, the sacramental mysteries at the altar, to renew in that moment what He has wrought. Finally, this is done through mercy. The words misericors, clementia, largitas, benignus all point to the mercy of God. … …

Pinseoktaven ble borte – men også gode liturgiske nyheter

Liturgi /

Jeg har nettopp lest mange kommentarer til et blog-innlegg om at pave Pail VI i 1970 angret på at han hadde tatt bort pinseoktaven. Den ble til 1969 feiret hver dag til og med lørdag akkurat som selveste pinsedagen – som vi fortsatt gjør i påskeoktaven. Jeg har stadig vanskeligere for å forstå at alle forandringene som kom i liturgien i 1969 på noen måte skulle være nødvendige. (Men denne uka skal jeg feire to private TLMer, så da får jeg jo oppleve pinseoktaven i alle fall de to dagene.)

Av de mange kommentarene til det nevnte blog-innlegget, er det én som uthever seg; ved å være positiv og konstruktiv, og ved å vise hva som virkelig skjer av liturgiforandringer mange steder i Kirken:

Our Sunday EF Missa Cantata is in an old traditional looking church with its original high altar. The early morning low Mass is a “private” daily Mass just started in a typical modern in-the-round-church.

A half dozen years ago, our diocese probably had not seen a TLM in 35 years, and the current situation – with a half dozen priests who celebrate the TLM, all but one ordained in the last 10 years – would have seemed impossible to imagine.

Ditto (and perhaps more significantly) with the most recent daily OF Mass I attended last week. The celebrant processed in wearing a beautiful Roman chasuble carrying chalice in veil topped with burse, preceded by a single adult male server in surplice and cassock. No singing, the congregation reciting the day’s Introit. Not a single extemporaneous word preceding the Sign of the Cross (nor anywhere else in the Mass). Straight to the Confiteor, then the Kyrie in Greek after the Absolution. Silent Offertory with the priest visibly whispering his prayers, quietly recited Roman Canon with no saints nor any of the half dozen optional Through Christ Our Lord’s omitted. The Sanctus, Per ipsum ….. per omnia saecula saeculorum, and Agnus Dei in Latin, no hands held or handshakes anywhere, most everyone receiving HC on the tongue, prayer to St. Michael at the end of Mass and “Most sacred heart of Jesus, Have mercy on us” (thrice) as the celebrant and server processed out in silence.

Of course, the other side of the coin is visible hereabouts to those who want it (as many do). But I never see it myself, because I stay away from bad liturgical news, and hence account only the good.

Kom, o Hellig Ånd, hit ned! – Veni, Sancte Spiritus

Katolsk /

PINSEDAGENS SEKVENS – på norsk og latin:

Kom, o Hellig Ånd, hit ned! Lysets stråle til oss led fra din høye helligdom.

Far for slekt så arm og ring! Gode gavers giver, bring lys i våre hjerters rom.

Du, som vet å trøste best, sjelens venn og milde gjest, svale tilflukts åpne dør,

hvile for hver tynget mann kjølig under solens brann, lindring når vårt hjerte blør. –

Salighetens lys, treng inn! Fyll til dypest bunn hvert sinn som i tro mot deg er vendt.

Uten lys fra guddoms vell eier ingen i seg selv noe som for deg er rent.

Avtvett urenhetens spor, kveg med dugg den tørre jord, rens og hel de syke sår.

Bøy alt det som stivnet til, smelt det frosne ved din ild, led du den som veiløs går.

Skjenk hver sjel som på deg tror, hver som liter på ditt ord, dine gaver, syv i tall.

Kraft til enden du oss unn og en salig oppbruddsstund. Oss til evig glede kall!

———————————————————–

Veni, Sancte Spiritus, Et emitte coelitus, Lucis tuae radium.

Veni pater pauperum, Veni dator munerum, Veni lumen cordium.

Consolator optime. Dulcis hospes animae, Dulce refrigerium.

In labore requies, In aestu temeries, In fletu solatium.

O lux beatissima, Reple cordis intima, Tuorum fidelium.

Sine tuo numine, Nihil est in homine, Nihil est innoxium.

Lava quod est sordidum, Riga quod est aridum, Sana quod est saucium.

Flecte quod est rigidum, Fove quod est frigidum, Rege quod est devium.

Da tuis fidelibus, In te confitentibus, Sacrum septenarium.

Da virtutis meritum, Da salutis exitum, Da perenne gaudium. Amen. Alleluia.

En artikkel om pave Benedikt – ved femårsjubileet

Paven /

Pave Benedikt er rett mann, på rett sted, til rett tid, skrev Martin Mosebach i en artikkel på tysk (her oversatt til engelsk) for ca en måned siden, i forb med pavens femårsjubileum:


Pope Benedict XVI has described the hours before the election that raised him to the throne of Peter with these words: “I saw the guillotine approaching.” Nobody knew better than he what would await the new Pope. Nobody but he had a more precise assessment of the four decades that had passed since the end of the Vatican II.

This council holds an exceptional position among the councils of Church history. In the past a council decided a theological dispute which had built up and introduced a phase of consolidation. Vatican II, however, which in its constitutions had largely confirmed the traditional teaching of the Church, initiated a period of theological controversy, of uncertainty, loss of substance and manifest rupture in Tradition.

It wanted to introduce an “opening to the world” but, after forty years, one has to admit that the Church is able to make clear less than ever before her most essential concerns. She has lost the power to advocate her own mission despite transforming herself into the secular domain with the greatest assiduity. Theological chaos had as a consequence that in many countries religious instruction worthy of the name no longer existed. In Germany, Catholic Christianity became an unknown religion also among, of all people, Catholics. Many spoke of a revolution in the Church. Her internal and external appearance had changed so radically that one could hardly speak any more of “development” and “evolution,” those favorite concepts of ecclesiology.

These negative results, however, were hardly able to discourage Benedict XVI. … …

Les gjerne hele stykket – se lenke over.

Skroll til toppen