Matutin, mandag stille uke: La oss rose oss av Herrens kors

Kirkefedre, Liturgi /

(Fra en preken over Herrens lidelse av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Vår Herre og Frelser Jesu Kristi lidelse er pant på herligheten og undervisning i tålmodighet. For hva kan vel ikke de troendes hjerter forvente seg av Guds nåde, når Guds eneste Sønn, evig som Faderen, ikke nøyde seg med å fødes som menneske av et menneske, men også var villig til å omkomme ved menneskers hender, han som hadde skapt mennesket? Store ting er det Herren stiller i utsikt for oss, men enda større er det vi minnes, og som allerede er gjort. Hvor var vi og hva var vi da Kristus døde for syndere? Er det noen grunn til å tvile på at han vil gi sitt liv til de hellige, han som allerede har gitt dem sin død? Hvorfor nøler mennesket i sin svakhet med å tro det som skal skje, nemlig at mennesker engang skal leve sammen med Gud? Det som allerede har skjedd, er jo mye mer utrolig, nemlig at Gud døde for mennesker.

Kristus er Ordet som «var i begynnelsen, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». Dette Guds Ord «ble menneske og bodde iblant oss». Det var ikke noe i ham som skulle kunne gjøre ham i stand til å dø, om ikke det dødelige legeme han tok opp i seg fra oss. Slik var det den udødelige kunne dø, slik var det han ville gi liv til dødelige; han ville senere gi dem del i det han er, han som først tok del i det de er. …

Matutin, mandag stille uke: La oss rose oss av Herrens korsLes mer »

Matutin palmesøndag: Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

Kirkefedre /

Kom, følg meg, la oss gå opp på oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen, for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, ”opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan”. Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, ”han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst”. Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Kom, la oss løpe sammen med ham som skynder seg i vei til sin lidelse. La oss etterligne dem som hadde gått ham i møte, ikke ved å legge olivengrener eller klær eller palmegrener på veien foran ham, men ved å underkaste oss ham som best vi kan, …

Matutin palmesøndag: Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!Les mer »

Ingen gjør i dag så mye for å avdekke seksuelt misbruk som Den katolske Kirke

Generelt, Katolsk /

Dette skriver erkebiskop Dolan i New York på sin egen blog, etter først å ha innrømt at Kirken sviktet på dette området tidligere:

The sexual abuse of our young people is an international, cultural, societal horror. It affects every religion, country, family, job, profession, vocation, and ethnic group.

We Catholics have for a decade apologized, cried, reached out, shouted mea culpa, and engaged in a comprehensive reform that has met with widespread acclaim. We’ve got a long way to go, and the reform still has to continue.

But it is fair to say that, just as the Catholic Church may have been a bleak example of how not to respond to this tragedy in the past, the Church is now a model of what to do. As the National Review Online observes, “. . . the Church’s efforts to come to grips with this problem within the household of faith — more far reaching than in any other institution or sector of society — have led others to look to the Catholic Church for guidance on how to address what is, in fact, a global plague.”

As another doctor, Paul McHugh, an international scholar on this subject at Johns Hopkins University, remarked, “Nobody is doing more to address the tragedy of sexual abuse of minors than the Catholic Church.”

That, of course, is another headline you’ll never see.

Erkebiskopen innrømmer at også Kirken har mye å svare for mht behandlingen av slike saker tidligere, men at de nå (i alle fall i USA) gjør mer enn noen andre grupper i samfunnet.

John Allen skrev også en kommentar i forgårs, der han skriver at Kirken må fortsette å være ærlig mot seg selv, og ikke skjule noen av misbrukene eller tildekningsforsøkene som skjedde tidligere, men han oppklarer mange misforståelser om hva Kirken har gjort og gjør på dette området, og sier bl.a. at etter kardinal Ratzinger (for første gang) fikk ansvar for disse sakene i 2001/02, har han vært svært kontant overfor overgriperne. 80% av prestene der anklagene har kommet til Vatikanet har mistet sine presterettigheter, 60% faktisk uten den kirkelige rettsaken de vanligvis har krav på – fordi anklagene virket så klare, har de bare administrativt blitt avskjediget.

Erkebiskop Dolan reagerer sterkt på hvordan paven urettferdig blir behandlet, og skriver også følgende i sitt innlegg: …

Ingen gjør i dag så mye for å avdekke seksuelt misbruk som Den katolske KirkeLes mer »

Flere bordalter fra Venezia

Katolsk, Liturgi /

Jeg fortsetter min serie om ‘bordalter’ i Venezia – første del av serien er her. Her er 9 nye bilder, der 7 av dem viser bord foran nydelige høyalter – og man kan enten tenke på hvor dumt det er at disse fine alterne ikke blir brukt, eller hvor lett det vil være å ta bort bordene og stolene, og begynne å bruke alterne igjen.

De to siste bildene i serien er fra en kirke der hovedalteret vel vender versus populum, men er det eneste jeg så på hele turen med et krusifiks på, og til daglige messer bruker man tydeligvis i denne kirken et sidealter, og feirer messene versus Deum.

Og disse to siste bildene viser unntaket, som jeg nevnte over.

Et videre perspektiv på overgrepsskandalene

Generelt, Katolsk /

F. Dwight Longenecker (som selv er gift) skrev nylig på sin blog om overgrepsskandalene i Den katolske Kirke, som nå (igjen) dominerer mediebildet. Han skriver bl.a. at «we should be ashamed of the offenders and those who sheltered them and oppressed the victims. The guilty should be weeded out, removed from office and handed over to the civil authorities where they are guilty of crimes. Systems to avoid abuse must be established and rigorously maintained, and victims should be justly compensated for their suffering.»

Likevel legger han til (og jeg syns det er nyttig informasjon) at blant andre professor Philip Jenkins ved Penn State University (som ikke selv er katolikk) har skrevet en svært nyttig og objektiv bok om emnet, og han understreker sine synspunkter i denne artikkelen. På bakgrunn av hans arbeid bør vi alle huske følgende fakta og prinsipper, skriver Longenecker:


* Priestly celibacy is not the issue – married men are more likely to abuse children than unmarried
* Most child abuse takes place within the home.
* All religious groups have pedophile scandals, and the Catholics (while the largest religious group) are at the bottom of the list statistically.
* Child abuse is prevalent in all areas of society: schools, youth organizations, sports, etc.

* Statistically, of all the professions, Christian clergy are least likely to offend. Doctors, Farmers and Teachers are the professions most likely to abuse children–not clergy.
* Among clergy offenders Catholic priests are least likely to offend.
* Catholic cases of pedophilia make more headlines because of anti Catholic prejudice and because the Catholic Church is bigger and more lucractive to sue.
* Pedophilia and Euphebophilia are different problems. The former is sexual attraction to pre-pubescent children. The latter is attraction to teenagers. Most cases branded ‘pedophila’ are actually ‘euphebophila.’
* Most of the cases of euphebophilia are homosexual in nature, however the politically correct do not want this problem to be associated with homosexuality.
* The number of Catholic priests guilty of pedophilia is very small.
* What we now call ‘cover up’ was often done in a different cultural context, when the problem was not fully understood and when all establishment organizations hushed scandals. They did so for what seemed good reasons at the time: protection of the victims and their families, opportunity for rehabilitation of the offender, the avoidance of scandal to others. It is unfair to judge events thirty years ago by today’s standards.
* When lawsuits are looming people smell money. We must be wary of false accusations.
* The accused must be entitled to a fair hearing. The church should insist on hard proof of the abuse, and for the sake of justice, ensure that the innocent are not prosecuted.
* When guilt is established the offender must be punished, not sheltered.
* Distinctions must be made between types of abuse. Some offenses are worse than others. Verbal abuse or corporal punishment during a time when that was acceptable, while lamentable, is not the same as sexual abuse or extreme physical abuse.
* Sexual abuse of an adult, or a sexually experienced older teenager is wrong, and damaging, and should be punished, but it is not the same as the sexual abuse of a younger, innocent child.
* Number of offenses must be considered. One lapse is not of the same seriousness as repeated, persistent and premeditated offenses.

P. Arnfinn Haram skriver om overgrepsskandalene i Kirken – og om sølibatet

Katolsk /

«Forkasteleg. Den katolske kyrkja opplever no eit veritabelt jordskjelv gjennom overgrepsskandalane som blir rulla opp rundt heile jordkloden. Det som har kome fram i dagen, kan berre beskrivast som horribelt og forkasteleg. Det gjeld både overgriparane og dei som på ulike vis har dekt over eller mangla mot og handlekraft til å fjerne dei.

Når sant skal seiast, har svært mange hovud – også bispehovud – rulla, og enorme summar vore punga ut til erstatning. Det er hjarteskjerande, men naudsynt at oppgjeret kjem. For eigen del kan eg seie at det som her syner seg, er eit verkeleg skandalon, ein snublestein, noko som går på trua laus.»

Slik åpner p. Arnfinn sin kronikk i Aftenposten tirsdag 23. april, og han har rett i at dette er en ‘skandalon’ for Kirken. Men når han senere i kronikken trekker inn sølibatet og undrer på om en oppheving av dette kan bedre situasjonen, syns jeg han bommer litt – siden jeg ikke ser noen sammenheng mellom disse to tingene.

Det er vel også slik at dette ikke er noe nytt; for ca 15 år siden leste jeg om avsløringa av mange slike skandaler i USA og Irland. Noen bispedømmer i USA rydda opp skikkelig allerede da, mens andre venta til etter den ‘fryktelige våren 2002’, før de fikk ordna opp. I Irland tok man heller ikke skikkelig tak i problemet før nå nylig.

Det nye nå er at noen tidligere overgep i Tyskland og Østerrike har blitt avslørt, og det aller nyeste er nok at noen bruker disse skandalene til å angripe pave Benedikt personlig. Spesielt den siste saken som er kommet opp, i New York Times, egner seg dårlig som kritikk av paven, selv om saken i seg selv er tragisk nok. En prest hadde misbrukt mange døve barn mellom 1950 og 1974, først i 1996 ble dette rapportert til Vatikanet, og anklagen mot paven er at hans medarbeidere da ikke tok fra presten alle presterettigheter, men heller lot ham leve tilbaketrukket i stillhet til han døde kort tid etter. Katolsk.no skriver informativt om dette her.

Nedetid for bloggen

Data/blogg /

I dag var bloggen (og alle mine nettsider) nede fra ca kl 06 til kl 12 – og det var også litt nedetid mandag denne uka. Mitt webhotell har beklaget problemene og sagt: «Desverre så vi noe ustabilitet på en av våre webservere tidligere i dag. Problemet er nå rettet opp, og vi beklager ulempene dette har medført.»

Det er ikke ofte det skjer, heldigvis, jeg har brukt servetheworld.net i nesten fem år og har for det aller meste vært godt fornøyd.

Hva betyr det når man setter inn et bord isteden for et alter?

Liturgi /

I juni 1994 var jeg ei uke i Amsterdam og omegn, og besøkte da naturlig nok mange kirker – mange byer i Nederland har en gammel og en ny kirke, fra henholdsvis 12- og 1300-tallet. Alle disse kirkene hadde selvsagt vært katolske, og nå var de kalvinistiske. Og alle disse kirkene hadde tømt koret, alter og alt annet var vanligvis tatt bort, og så hadde man satt opp et stort nattverdbord og en prekestol, vanligvis på tvers i kirkerommet.

Denne uka i 1994 var ekstra viktig for meg; jeg hadde sendt brev til menighetsrådet i den lutherske kirken jeg tidlgere hadde jobba i, og fortalt dem at jeg nå var i ferd med å bli katolikk. Jeg reagerte derfor ekstra sterkt på denne raseringa av de gamle kirkene, og på den kalvinistiske forståelsen av nattverden bare som et symbolsk måltid – forskjellig fra lutheranerne, som tror på realpresensen (om ikke på eukaristien som et offer), og som ikke raserte alterne i kirkene de overtok fra katolikkene.

Jeg tenkte en del på denne uka i 1994, da jeg sist uke var i nørd-øst Italia, og besøkte ca 40 kirker. Av disse brukte absolutt alle et bordalter (der presten står vendt mot folket), bare i én kirke så jeg et krusifiks på midten av alteret (som pave Benedikt sterkt har anbefalt), og i to av kirkene var det gamle høyalteret tatt bort (slik man oftest har gjort i Norge). Man lurer på hva denne forandringen av alterne betyr prestenes og de troendes syn på eukaristien, bevisst eller ubevisst.

Posistivt kan man si om bildene under fra 9 kirker i Venezia, at de ofte har flere fine og behagelige (spisebord)stoler bak hvert bord – bortsett fra det siste bildet, der de han en drøss av plaststoler.

En søndagsmesse i Italia

Katolsk, Liturgi /

En prest opplever ikke ofte en messe slik ‘vanlige’ katolikker gjør det, men sist søndag var jeg til stede, sammen med min kone, i en høymesse i en kirke i Italia. Kirken var stor og flott, men man brukte (forståelig nok) bare fremste del av rommet, fordi den tidligere så viktige byen nå bare er en liten landsby. Før messen begynte opplevde vi at de fleste (ca 150 msk) pratet hyggelig sammen. Messen begynte i stillhet med at tre små gutter og en litt større minsitrant kom inn kledd i enkle albaer uten noen form for høytid (de tre minste hadde ingen oppgaver, og så ut til å kjede seg gjennom hele messen). Tre prester kom deretter inn, kledd i enkle, syntetiske messeklær, kysset alteret og gikk til stolene sine. Prestens stol stod ca 10 meter foran kirkens flotte høyalter, og fem-seks meter foran prestene igjen stod det bordalteret man nå brukte; dekket bare av en hvit duk, med verken lys eller krusifiks.

Med det samme hovedcelebranten kom til stolen, stemte han i med en åpningssang, med kraftig stemme, rett inn i mikrofonen. Han fortsatte med å lede hele messen fra denne mikrofonen, ledet all sang og druknet slik all menighetssang. Spesielt under kommunionen var dette helt ulidelig; de to concelebratene delte ut kommunion, og hovedcelebranten sang så kraktig at man verken kunne tenke, be eller delta i sangen.

Lesningene ble lest greit fra en lesepult, og prekenen ble gitt fra prestens stol, og det var tyelig at denne søndagen hadde et ekstra fokus på barna. Ved offertoriet ble alteret dekket raskt og effektivt, velum, burs og palla ble ikke brukt, og eukaristisk bønn II ble lest på samme raske og effektive måte. Det var bare min kone og jeg som i det hele tatt knelte under messen (ingen andre knelte verker før, under eller etter), og det var egentlig svært lite plass til bønn, stillhet (det var ingen som helst stillet) og tilbedelse. Hvis jeg hadde bodd i denne byen og vært lek katolikk, måtte jeg ha kjempet svært hardt med meg selv for å klare å gå i søndagsmessene – og slik er det dessverre over store deler av Italia.

Om bønneretningen i eukaristien i oldkirken

Liturgi, Teologi /

Jeg mottok en kommentar til bloggen fra Sigurd Hareide, som er så interessant at jeg trykker den her i sin helhet:

Ang. spørsmålet om bønneretningen i eukaristien i oldkirken, bygger jeg på Ratzinger som bl.a. bygger på Bouyer og Peterson. Ratzinger vektlegger i tråd med dem (særlig Bouyer) kirkebyggets sammenheng med synagogen: “Man ser ikke lenger i retning Jerusalem … Man ser nå mot øst, mot den oppgående sol … Kristus … historiens sanne lys.” “Bønn rettet mot Østen er i den tidlige Kirke blitt betraktet som en apostolisk tradisjon … dette har alltid vært betraktet som et vesentlig kjennetegn for den kristne liturgi.” (Ratzinger: Liturgiens ånd, St. Olav Forlag 2001, s. 48-49).

Ratzinger viser videre til Bouyer om misforståelsen av gjestebud i oldkirken: “Ideen om (at) feiringen versus populum er den opprinnelig form, og særlig svarer til det siste aftensmåltidet, hviler helt enkelt på en feilaktig forestilling om kristne eller ikke-kristne gjestebud i oldtiden. Den ledende i bordfellesskapet i den tidlige kristne tid tok aldri plass direkte overfor de øvrige deltagere. Alle satt eller lå på den konvekse siden av et sigma- eller hesteskoformet bord … I den kristne oldtid ville det aldri ha kunnet komme frem noen idé om at den som første forsetet skulle innta sin plass versus populum. Måltidets fellesskapskarakter ble understreket nettopp gjennom den motsatte ordning: nemlig den kjensgjerning at alle befant deltagere befant seg på samme side av bordet.” (Samme, s. 55) Ratzinger tilføyer at “de kristnes eukaristi overhodet ikke kan bli tilstrekkelig beskrevet med begrepet “måltid”.” Men det er jo delvis en annen sak!

For en grundigere gjennomgang av bønneretningen i kristen gudstjeneste, bl.a. hvordan overgangen fra bordefellesskapet til større gudstjenester med alter kan ha skjedd, viser jeg til Langs bok: Turning Towards the Lord. Orientation in Liturgical Prayer – Her er innledningskapitlet hans.

Aquileia, Grado, Cividale del Friuli

Generelt /

Søndag var vi i Aquileia og Grado, og bildene under viser apsis i de to domkirkene. Aquileia var en sentral romersk by, men Grado ble bygd rundt 500 e.kr., som et sted ute i lagunen, som var tryggere mot angripere. Men heller ikke Aquileia hadde særlig mange ruiner fra romertida, for folk hadde bodd der også i alle år etterpå, og brukt de gamle steinene til andre ting – og bare en liten del av det som ligger under jorda var utgravd. Men ruiner fra middelalderen var det altså en hel del av – se også det tredje bildet.

Dette bildet viser et lite utsnitt av det imponerende mosaikkgulvet i domkirken i Aquileia.

I dag var vi så i Cividale del Friuli, en interessant by oppretta av Julius Cesar ca år 50 f.Kr. – under navnet Forum Julii (som senere er blitt til Friuli).

Italia er også et fjell-land – Cortina d’Ampezzo

Generelt /

I dag kjørte vi med (leie)bil fra Verona til Udine – via Trento og Cortina. Vi stoppa ikke i Trent/Trento (selv om det berømte Tridentiner-konsilet ble holdt der), men i Cortina d’Ampezzo hadde vi lunch-pause bare noen få meter fra OL-hoppbakken fra 1956.

Jeg hadde ikke regna med at vi måtte kjøre over så høye fjelloverganger som vi faktisk måtte, for å komme til Cortina. Bildet under viser at vi er nesten på toppen av Pordoi-passet – 25 av i alt 28 hårnålssvinger (på veien ned var det 33), 2184 av i alt 2239 meter.

Vi så mange fine fjell på veien.

Nå er vi i lavlandet igjen (i Udine), og i morgen står de berømte ruinene i Aquileia for tur.

En menighet har gått over til å feire messen ‘ad orientem’

Katolsk, Liturgi /

Jeg har de siste dagene tatt en del bilder av noen forferdelige bord-alter i (spesielt) Venezia og Verona – jeg håper åvise bilder av noen av dem etter hvert. Samtidig leser jeg i dag at en menighet i USA fra starten av fasten i år har kvitta seg med sitt bord-alter fra 70-tallet og bruker på nytt sitt gamle alter (og kommunionsbenk) – måtte dette også snart skje noen steder i Norge!

Jeg fant denne informasjonen på TLM-bloggen, og sognepresten skriver også selv om dette (bl.a. at han har kommet prester i møte som ikke vil feire messen på denne måten):

After over two years of catechesis and gradual implementation, our parish now celebrates the Liturgy of the Eucharist ad orientem – in solidarity with the liturgical reforms promoted by our Holy Father, Pope Benedict XVI. The 1970’s ”People’s Altar” (made from parts of the original Communion Rail) is in safe storage, and a much smaller altar for Masses “versus populum” has been made (to accomodate elderly priests who cannot make the three steps to the altar, etc.).

En hel dag i museer og kirker i Verona

Generelt /

I dag (lørdag) har vi brukt hele dagen i museer og kirker her i Verona. Vi var flere timer i Castelvechio, som bl.a. har en stor samling skulpturer og malerier; under ser dere ett av mange av Maria og Jesusbarnet, og et av apostelen Bartolomeus.

Den mest berømte kirken i byen er Santo Zeno, etter den hellige Zeno, den 8. biskopen i byen. Der fant jeg bl.a. følgende statue av ham:

Fra våre mange kirkebesøk i Venezia

Generelt /

En vellykka dag i Venezia i går, der vi besøkte 11 «museums»kirker samt 8-10 andre kirker vi møtte på – bl.a. to som var gjort om til konsertsaler. Under ser vi Marias kroning i himmelen av Veronese, og en statue av Johannes døperen av Donatello.

Noen dager i Italia – Venezia, Verona, Aquileia, Udine etc.

Generelt /

Vi er på en ukes ferie i Nord-Italia. Vi landa her i Venezia i går formiddag (reiste kl 06.25 fra Gardermoen), og så de mest kjente delene av byen i går; Markusplassen etc. I dag skal vi se 10-12 «museums»kirker, dvs. kirker som både er fine arkitektonisk, liturgisk (kanskje, for i går oppdaga jeg mange forferdelige bord-alter), og som også har berømte kunstverk.

Vi blir her i Venezia to netter, så blir det to netter i Verona, før vi leier bil og flytter oss over til Italias aller nordøstre hjørne – bor i Udine og ser områdene rundt, først og fremst Aquileia.

Pave Benedikt i den lutherske kirken i Roma i går

Økumenikk /

Zenit.org melder at pave Benedikt i går, på Lætare søndag, deltok i en ordets gudstjeneste i den lutherske kirken på via Sicilia i Roma. De skriver bl.a.:
In the German-language service, in which both the Pope and a Lutheran pastor gave homilies, the Pontiff affirmed, «We hear many laments about the fact that there are no new developments in ecumenism, but we must say, and we can say it with much gratitude, that there have already been elements of unity.»

In his address, which the Holy Father delivered without a written script, he invited his listeners to be thankful for the fact that «we are here together on this Laetare Sunday, that we sing together, that we listen to the Word of God together, that we listen to each other, all looking to the one Christ and, thus, rendering testimony to the one Christ.»

Benedict XVI was welcomed with prolonged applause in the Christuskirche on the Via Sicilia in Rome. The choir, composed of Lutherans and German Catholic seminarians, intoned Mozart’s «Jubilate Deo.» … …

… In his remarks, the Pope cautioned against being content and resting «with the successes of the ecumenism of recent years.» He noted that still «we cannot drink of the same chalice and we cannot be together around the altar.» The Pontiff continued, «This should make us sad because it is a sinful situation, but unity cannot be created by men.»

«We must entrust ourselves to the Lord, because he is the only one that can give us unity,» the Holy Father affirmed. «Let us hope that he will bring us to this unity that we now await.»

… Benedict XVI said that the first point of confluence between Lutherans and Catholics «must be the joy and the hope that we already experience, and the hope that this unity might be deeper.»

After the Sunday service, the Pope participated in a fraternal gathering with community and its pastor.

OPPDATERING:
Father Z. kommenterer at denne lutherske kirken ser mer katolsk ut enn de fleste katolske kirker. Se bildet under og vurder selv.

Msgr. Scicluna er ansvarlig for Vatikanets reaksjoner mot prester som forgriper seg på mindreårige

Katolsk /

WWW.CHIESA skriver om Msgr. Charles J. Scicluna is the «promoter of justice» of the Congregation for the Doctrine of the Faith. He is effectively the prosecutor of the tribunal of the former Holy Office, whose job it is to investigate what are known as «delicta graviora;» i.e., the crimes which the Catholic Church considers as being the most serious of all: crimes against the Eucharist and against the sanctity of the Sacrament of Penance, and crimes against the sixth Commandment («thou shall not commit impure acts») committed by a cleric against a person under the age of eighteen.

Han er kjent for å være streng mot prester som misbruker sin stilling på denne måten, og oppklarer også en del misforståelser i dette intervjuet. Han svarer også på hvor mange saker hans kontor har behandlet de siste ni år:

A: Overall in the last nine years (2001-2010) we have considered accusations concerning around three thousand cases of diocesan and religious priests, which refer to crimes committed over the last fifty years.

Q: That is, then, three thousand cases of paedophile priests?

A: No, it is not correct to say that. We can say that about sixty percent of the cases chiefly involved sexual attraction towards adolescents of the same sex, another thirty percent involved heterosexual relations, and the remaining ten percent were cases of paedophilia in the true sense of the term; that is, based on sexual attraction towards prepubescent children. The cases of priests accused of paedophilia in the true sense have been about three hundred in nine years. Please don’t misunderstand me, these are of course too many, but it must be recognised that the phenomenon is not as widespread as has been believed.

Slutt på at barn automatisk blir regnet som tilhørige Den norske kirke

Generelt, Katolsk /

Den katolske Kirke har de siste 6-8 åra (etter at staten begynte å kreve fullt personnummer for alle registrerte katolikker, og DNKrk har begynt å få et dataregister på plass) hatt problemer med at barn som er døpt katolsk også står som ’tilhørige’ Den norske kirke. Vi mister stats- og kommunetilskudd for disse barna som slik er dobbeltregistrert, og dette fører nok til tap for oss på flere hundre tusen kroner hvert år.

Dette problemet har ført til at katolske menigheter ved dåp sender (eller bør sende) melding til DNKrks sentrale register til barn der én av foreldrene er medlem av ‘statskirken’, for at de skal slettes som ’tilhørige’ i deres register. Jeg har i flere omganger sørga for at dette blir retta opp; både i Bergen, i Stavanger og sist nå i januar i St Hallvard i Oslo, der ca 75 barn som var katolsk døpt (de siste fem år) også stod som tilhørige DNKrk.

Vårt Land melder at dette problemet nå kan forsvinne, når det skriver:
«Kirkerådet skal på sitt møte lørdag vurdere å endre bestemmelsene om tilhørighet slik at et barn ikke automatisk tilhørig når bare én av foreldrene er med i Den norske kirke.

Samtidig som det bare er nødvendig at én av foreldrene er medlem for at barnet skal bli kirketilhørig, kreves det samtykke fra begge foreldrene for å stryke barnet fra kirkeregisteret.

Ifølge Fritanke.no skal Kirkerådet behandle et forslag der det heter at «Kirkerådet stiller seg positivt til at det blir foretatt en nødvendig samordning av regelverket på området slik at forrangen for Den norske kirke i tilhørighetsordningen bortfaller».»

Det eneste som overrasker meg litt her, er at jeg alltid har hørt at det er Stortinget som har bestemt dette; at det ikke er DNKrk som har bedt om at det skal være slik. I alle tilfeller er det vel nå håp om at denne urettferdigheten kan opphøre.

OPPDATERING:
Kirkerådet gjorde som de hadde planlagt, og Vårt Land skriver:
«Lørdag bestemte Kirkerådet selv at det vil utrede om ordningen er rimelig eller om den bør endres.

– Den norske kirke ønsker med dette å signalisere klart at den ønsker likebehandling av de ulike tros- og livssynssamfunnene på dette området, sier Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen i en uttalelse etter møtet.

Han sier at en utredning vil kunne medføre behov for å endre loven, men at dette i så fall blir en oppgave for politikerne på Stortinget. Arbeidet med å utrede konsekvensene av paragraf 3 i kirkeloven skal skje i samarbeid med Norges Kristne Råd.»

Mer om kardinal Levadas forelesning om økumenikk

Økumenikk /

Jeg nevnte nylig litt om Troskongregasjonens leder, erkebiskop William Joseph Levadas forelesning i Canada 6. mars om forholdet mellom anglikanere og den katolske kirke. Hans forelesning er tydelig delt i to deler, der første del tar for seg samtalene mellom katolikker og anglikanere (ARCIC) fra Vatikankonsilets dager inntil vår tid. Man nådde fram til (overraskende) stor enighet, sier han, men så kom anglikanernes ordinasjon av kvinner til prestetjeneste inn (i 1976 i USA) og skapte problemer, som man aldri en gang skikkelig prøvde å løse. Helt fram til 1994 var man også helt enige om at homofil praksis ikke kunne aksepteres, men fra 2003 av har dette også blitt et stadig større problem. Og aller sist har spørsmålet om ordinasjon av kvinner til biskoper i England (og uten å gi konservative prester noe alternativt tilsyn), gjort uenigheten melom anglikanere og katolikker enda større.

Etter denne gjennomgangen gjennom 40 års økumeniske samtaler, tar kardinalen opp det som nå skjer mellom katolikker og konservative anglikanere – som ønskes velkommen inn i Den katolske Kirke. Denne delen av foredraget begynner med setningen jeg siterte tidligere: Union with the Catholic Church is the goal of ecumenism … …

I denne delen av foredraget tar kardinalen opp ganske grundig hva katolikker kan lære av andre kristne, for dette er jo et av hovedpoengene med Anglicanorum coetibus, at anglikanerne skal få beholde noen av sine tradisjoner etter at de bli katolikker. Bl.a. nevner kardinalen at katolikker kan lære en del av protestanter når det gjelder forholdet til og bruken av Bibelen – men han legegr til at protestantenes uttrykk sola scriptura er nokså misforstått. Her er et utdrag av andre del av foredraget: …

Mer om kardinal Levadas forelesning om økumenikkLes mer »

Skroll til toppen