Se gjerne disse programmene om the Dominican Sisters of Mary, fra Ann Arbor, Michigan, som blir presentert på en god måte på the Oprah Winfrey Show. De er nå ca 100 søstre, med en gjennomsnittsalder på 26 år.
Slik kan vi lese på paxbook.com – som jeg forstår er Vatikanets eget forlag – se også prisen:
MISSALE ROMANUM
Ex Decreto SS. Concilii Tridentini Restitutum Summorum Pontificum Cura Recognitum
Messale Romano in latino approvato da Giovanni XXIII, 2010, Libreria Editrice Vaticana. Pp. 1096. Language: Latin
ISBN-13: 978-88-209-8357-4
Price: US$ 334.00
Jeg fikk nylig et «tilbakeping/ traceback» fra en annen blog til mitt innlegg «Hva ønsker bloggene å formidle?» (et innlegg som har ført til mange kommentarer), et tilbakeping som jeg etter å ha tenkt meg om, ikke ønsket å slippe gjennom. Og jeg bestemte meg for å ikke slippe ‘pingen’ gjennom fordi bloggen det kommer fra (Katolsk Vision – knyttet til den internasjonale organisasjonen ‘Vi er kirken’) har oppført seg slik at biskop Arborelius i Stockholm har sett seg nødt til reagere flere ganger, bl.a. sa han følgende i september i fjor:
Återigen ser jag mig tvungen att påpeka att ”Katolsk Vision” på intet sätt återspeglar det som är den Katolska kyrkans tro och att man inte har något bemyndigande att kalla sig ”katolsk”.
Jag beklagar den ofta aggressiva kritik som ”Katolsk Vision” riktar mot Kyrkan, ofta i ett tonläge som inte har något med evangeliet att göra.
Från stiftets sida har vi försökt att föra samtal med ”Katolsk Vision”, men intresset för att delta i dessa samtal har inte varit så stort som jag förväntat mig mot bakgrund av den skarpa kritik som framförts från ”Katolsk Vision” gällande svårigheter att komma i dialog med Kyrkans ledning. Jag vädjar till dem som står bakom ”Katolsk Vision” att ompröva sina ställningstaganden och söka sig tillbaka till det som är Kyrkans tro.
Stockholm 8 september 2009
Den saliga Jungfrun Marias födelse
+ Anders Arborelius OCD
Vi hører svært utfordrende tekster i denne søndagens messe – og vi prøver selvsagt å først la disse tekstene brukes på oss selv, før vi appliserer dem på andre. Dette rådet gjelder både prester og lekfolk, presten bommer f.eks. alltid hvis han snakker strengt til andre, og ikke samtidig til seg selv. Første lesning er fra Jeremia 17, 5-8
«Så sier Herren: Forbannet være den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren. Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer, men holder til i tørreste ørken, på saltholdig jord, der ingen bor. Velsignet være den mann som stoler på Herren og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt.»
Så fortsetter vi å høre fra den kjente Salme 1:
Omkved: Salig den mann som setter sin lit til Herren.
Salig den som ikke følger de ugudeliges råd og ikke vandrer syndens vei, som ikke sitter i spotteres lag,
men har sin lyst i Herrens lov og grunner på den dag og natt.
Han er lik et tre plantet nær rinnende bekker, som gir sin frukt i rette tid og ikke står med vissent løv.
Alt hva han gjør, det får han lykke til.
Men slik går det ikke dem som er uten Gud. De er lik agner som spredes for vinden.
For Herren kjenner veien der de rettferdige vandrer.
Men veien som de ugudelige velger, fører til undergang.
Evangeliet er saligprisningene fra Lukas 6:
«Salige er dere fattige, for Guds rike hører dere til. Salige er dere som nå sulter, for dere skal få spise dere mette. Salige er dere som nå gråter, for dere skal få le. Salige er dere når menneskene hater dere, når de bannlyser dere og spotter dere, når de skyr dere som frafalne for Menneskesønnens skyld. Gled dere da og dans av fryd, for en stor lønn venter dere i himmelen. For det samme gjorde deres forfedre med profetene. Men ve dere rike! for dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, for dere skal komme til å sulte. Ve dere som nå ler, for dere skal komme til å sørge og gråte. Ve dere når alle taler vel om dere, for det samme gjorde deres forfedre med de falske profeter.»
Jeg leser HER at erkebiskop Coleridge i Australia er glad for at den nye engelske oversettelsen av messen snart kan tas i bruk (trolig i 2011), og at han også kritiserer ganske grundig hvordan den nye messen har fungert siden 1970. Hans uttalelser viser vel igjen at stemninga holder på å snu; at stadig flere kirkeledere nå kritiserer hvordan liturgiforandringene de siste 40 år har fungert. Her er et lite utdrag av hans synspunkter:
The newly translated Roman Missal to be issued in Australian parishes in 2011 will help address the serious theological problems of the 1973 missal currently in use, said one of Australia’s most senior liturgists.
In the process, it will more faithfully implement the liturgical vision of the Second Vatican Council and also fulfill the reforms of the much-maligned 1570 Council of Trent, Archbishop Mark Coleridge of Canberra-Goulburn told approximately 200 liturgists gathered in Perth in early February.
While Archbishop Coleridge acknowledged that the missal used since 1973 has made gains in accessibility, participation, Scripture, adaptation and inculturation, he said it also has “serious problems theologically” and “consistently bleaches out metaphor, which does scant justice to the highly metaphoric discourse” of Scripture and early Christian writers. This is the result of a misunderstanding of Vatican II’s reforms, he said. …
… the liturgy has largely lost the sense of the liturgy as primarily Christ’s action, as something received “not just what we do; a mystery into which we are drawn.” “We can’t just tamper with it,” he said. “Celebrants sometimes act as if it’s their own personal property to do with what they like. You can’t.”
An overly cerebral approach to liturgy, loss of ritual, oversimplification of rites, loss of a sense of silence, beauty and an unwitting clericalism have all led to the Mass lacking its full potential to catechize the faithful and renew the church, he said.
Kenneth Whitehead skriver i sin bok «Mass Misunderstandings» videre om hvodan liturgiforandringene ble gjennomført – mest av liturgieksperter, som stort sett fikk sine forslag akseptert av biskoper og Vatikanet. Dette skjedde etter at Vatikankonsilet hadde vedtatt et balansert og forsiktig dokument om liturgien (se her), som også erkebiskop Marcel Lefebvre stemte for. Her er et sitat fa s 102-104 i Whiteheads bok (før han går over til å se på en del enkeltsaker; bl.a. om at liturgiekspertene vant fram med sitt syn om at man skulle stå når man mottar kommunion, men ikke med sitt ønske om at folk ikke skulle knele i kirkene i det hele tatt, og at knelebenkene burde tas bort):
…. … there is probably no single or easy answer to the overall question of why the things that went wrong did go wrong. We have already adverted to some of these reasons: an imperfect understanding of the Council’s intentions; the abrupt and seemingly unplanned way that so many things were changed, often in no particular order and without many explanations being provided; and the fact that most priests did not really understand what was happening and why. There was also a fairly general failure on the part of Church authorities to understand that any change, even a needed and legitimate change, in people’s deep-seated habits of prayer and worship, was bound to have consequences. These consequences should have been anticipated and taken into account. Nor was it just a matter of not disturbing people’s habits: constant changes too easily do accustom us to regard the Mass and the sacraments as malleable things, as things that we can devise and control, rather than things coming to us by the will of Christ in the Church.
To all these reasons there must be added yet another one, namely. the undue influence of modem «liturgists,» that is, liturgical experts too often intent upon their own in-group ideas rather than upon the needs and sensibilities of the faithful. Reliance on «experts» and «professionals,» rather than upon reason and common sense, has in many ways been the bane of the post-conciliar period generally.
Then, of course, there was the too frequent and marked impatience and sometimes even the arrogance of some of those in authority, relying uncritically upon their experts, and prone to dig in their heels when faced with perceived resistance to, or criticism of, many of the changes that were being made.
And yet again, in a much more general sense, it should also have been more clearly recognized by Church authority that concepts such as «noble simplicity» and «full, conscious, and active participation» in liturgical celebrations, although consciously and honestly launched by the Council itself, were almost inevitably going to be interpreted in different ways by different people. For some, «noble simplicity» can apparently mean denuding churches of statues and stations of the cross, or dismantling decorative altar rails or screens …
Mer om hvordan liturgiforandringene ble gjennomført på 60-talletLes mer »
Hos zenit.org leser jeg at pave Benedikt i går ønsket representanter fra en luthersk kirke i USA (ELCA) hjertelig velkommen til onsdagsaudiensen i Paul VIs auditorium, og han gjorde det med følgende ord:
Distinguished Friends,
I am pleased to greet Bishop Mark Hanson and all of you present here today for this ecumenical visit.
Since the beginning of my Pontificate, I have been encouraged that relations between Catholics and Lutherans have continued to grow, especially at the level of practical collaboration in the service of the Gospel. In his Encyclical Letter «Ut Unum Sint,» my beloved predecessor Pope John Paul II described our relationship as «brotherhood rediscovered» (No. 41). I deeply hope that the continuing Lutheran-Catholic dialogue both in the United States of America and at the international level will help to build upon the agreements reached so far. An important remaining task will be to harvest the results of the Lutheran-Catholic dialogue that so promisingly started after the Second Vatican Council. To build on what has been achieved together since that time, a spiritual ecumenism should be grounded in ardent prayer and in conversion to Christ, the source of grace and truth. May the Lord help us to treasure what has been accomplished so far, to guard it with care, and to foster its development.
I conclude by renewing the wish expressed by my predecessor, during whose Pontificate so much was accomplished on the road to full visible unity among Christians, when he said to a similar delegation from the Lutheran Church in America: «You are most welcome here. Let us rejoice that an encounter such as this can take place. Let us resolve to be open to the Lord so that he can use this meeting for his purposes, to bring about the unity that he desires. Thank you for the efforts you are making for full unity in faith and charity» (Address to the Bishops of the Lutheran Church in America, 26 September 1985).
Upon you and all those entrusted to your pastoral care, I cordially invoke the abundant blessings of Almighty God.
Kenneth Whitehead skriver om utgangspunktet for liturgiforandringene i sin bok «Mass Misunderstanding», eller gjør han egentlig det? Det virker på meg som han sier at liturgiforandringene hadde nokså lite med konsilet å gjøre; at man i Sacrosanctum Concilium (som ble vedtatt i 1963 med 2147 mot 4 stemmer) åpnet for en viss bruk av folkspråket, og kom med noen få andre generelle (og nokså forsiktige) punkter om hvordan liturgien skulle revideres. Slik skriver Whitehead:
As Cardinal Ratzinger, again, recorded in his book of memoirs entitled Milestones that has been quoted previously:
«The reform of the liturgy in the spirit of the liturgical movement was not a priority for the majority of the Fathers, and for many not even a consideration. Thus, for example, in his outline of themes after the beginning of the Council, Cardinal Montini – who as Paul VI would be the real pope of the Council – said quite clearly that he did not see the reform of the liturgy as a substantial task in the Council. The liturgy and its reform had, since the end of World War 1, become a pressing question only in France and Germany, and indeed above all from the perspective of the purest possible restoration of the ancient Roman liturgy, to which belonged the active involvement of the people in the liturgical event. These two countries, which at that time enjoyed theological leadership in the Church (and we must of course add Belgium and the Netherlands), had during the preparation phase succeeded in putting through a schema on the sacred liturgy, which quite naturally found its place in the general theme of the Church, The fact that this text became the first subject for the Council’s discussions really had nothing to do with the majority of the Fathers having an intense interest in the liturgical question. Quite simply, no great disagreements were expected in this area, and the undertaking was viewed as a kind of practical exercise to learn and test the method of conciliar work …»
If this is at all an accurate account of how the Vatican II liturgical reforms actually got started and carried forward – and there certainly cannot be any doubt that the young Father Joseph Ratzinger was there! – then the subsequent history of these liturgical reforms, along with the Mass misunderstandings that have stemmed from them and have persisted since, have to be considered all the more amazing. Surely it is necessary to go back to the Council itself in order to acquire even a glimmer of understanding of what really happened, and why it happened, and what the consequences of it are for us today.
I samme kapittel skriver Whitehead mer om hva som skjedde med liturgien – og hvorfor: …
Hva tenkte konsilbiskopene om Sacrosanctum Concilium?Les mer »
Jeg leser nå som nevnt boka: Kenneth Whitehead: Mass Misunderstandings. Han er positiv til det konsilet prøvde å gjøre med liturgien, men negativ til en hel del av det som skjedde i praksis. Jeg kommer nok tilbake til boka flere ganger, og tar opp ting som jeg leser der.
I et kapittel han kaller: Hva med tradisjonalistene?, tar han opp de tradisjonalistene (i motsetning til de ‘konservative’, som vi har diskutert litt tidligere) som nok ikke har brutt med Kirkens autoritet, som SSPX, men som likevel er svært negative til det konsilet prøvde å gjøre, og ofte til det Kirken/paven gjør i dag. Her er et (litt usammenhengende, kanskje) utdrag:
… … Since it is far from clear whether the pope’s new approach will succeed in reconciling many of those who have gone so far as to reject the authority of the Council and the Church, it may be that the greatest effect of Summorum Pontiflicum will in the end turn out to be the effect it has on those tradition-minded Catholics who have stayed with the Church all along, but who also have been deeply dissatisfied with the way some things have gone in the Church since the Council, particularly with regard to the sacred liturgy.
The actual numbers of Catholics in this latter category are neither precisely known nor are these numbers apparently easy to come by; but it is surely not an insignificant fact that so many serious and even fervent practicing Catholics (whatever their total number) have evidently been dissatisfied with and sometimes even alienated from the Church in various ways as a result of the Vatican-II enactments. One thinks for example of some of the stable orders of monks and nuns, consecrated religious, that have continued to remain attached to the old liturgy, a liturgy ….
Similarly, some of the most committed of Catholic activists in various good causes such as the pro-life movement often turn out to be devotees of the «old Mass.» …
Det er interessant (syns jeg, og svært forbløffende hvis man tenker bare noen få år tilbake) at en av pavens rådgivere, P. Mauro Gagliardi, i det som på engelsk kalles «the Office for the Liturgical Celebrations of the Supreme Pontiff», ser både på den nye og den gamle messen når han i en artikkel hos Zenit.org skal gi råd om hvordan ordets del av messen skal foregå. Han har ikke plass, skriver han, til å se på den gamle messens høytidelige form (litt dumt syns jeg, fordi her står subdiakon og diakon ikke ved alteret når de synger tekstene), men han skriver slik om den gamle messens enkleste form:
In the “Low Mass” (a simple celebration for daily use) of the extraordinary form, the priest reads all the readings, that is, the Epistle, the Gradual and the Gospel. In general, he does this while assuming the same position that he does when he will later offer the holy sacrifice. Using a misleading but common expression, we might say that the priest proclaims the Liturgy of the Word “with his back to the people.” The language of the proclamation is the same as the whole rite, that is, Latin, or sometimes the vernacular, as section 6 of the Motu Proprio “Summorum Pontificum” recalls.
After the Epistle is read there follows the Gradual, which receives its name from the steps (in Latin “gradus”) that the deacon ascends to read the Gospel from the ambo in a solemn Mass. After the Gradual, the Alleluia is read with its verse. … …
Om messens nye form skriver han bl.a. dette:
The Liturgy of the Word in the Missal of Paul VI kept different elements of the Missal Pius V, even if others have been suppressed and some added. The language of the proclamation has not been changed since Latin has remained the proper language of the Roman liturgy even in the post-conciliar reform, the reason for which the new lectionaries (now printed in books separate from the Missal) were published in Latin in 1969 and 1981.
On the other hand, the “editio typica” has been translated into the various national languages and these translations are what are generally used. …
A first difference between the two forms of the Roman Rite we see in the fact that, even in the daily Mass, celebrated in a non-solemn form, the possibility of other readers proclaiming the biblical passages — except for the Gospel — is foreseen, even if it remains possible for the priest to read all the texts of the Liturgy of the Word. …
Mot slutten skriver han: …
Etter å ha lest ei bok om katolsk liturgi som var 6-7 år gammel (Thomas Kosic: The Reform of the Reform), har jeg nå begynt på ei bok som kom ut i fjor (Kenneth Whitehead: Mass Misunderstandings) – og det har skjedd mye på få år, spesielt etter pave Benedikts motu proprio Summorum pontificum, der paven bl.a. krever (og siteres slik av Whitehead) at de som nå vil bruke den tradisjonelle messen også må godkjenne den nye messen. Altså ønsker paven ikke å gå tilbake til den gamle tradisjonen og utelukke den nye, men heller å la de tradisjonene leve side om side. Slik skriver Whitehead (og jeg syns det er ganske interessant):
… the pope seems to have quite genuinely aimed to foster what he considers to be legitimate liturgical pluralism in the Church, a position that he has long advocated. For example, in his Ratzinger Report, written more than twenty years earlier, the by-then cardinal-prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith stated that:
«Prior to Trent a multiplicity of rites and liturgies had been allowed within the Church. The Fathers of Trent took the liturgy of the city of Rome and prescribed it for the whole Church; they only retained those Western liturgies which had existed for more than two hundred years. This is what happened, for instance, with the Ambrosian rite of the Diocese of Milan. If it would foster devotion in many believers and encourage respect for the piety of particular Catholic groups, I would personally support a return to the ancient situation, i.e., to a certain liturgical pluralism. Provided, of course, that the legitimate character of the reformed rites was emphatically affirmed, and that there was a clear delineation of the extent and nature of such an exception permitting the celebration of the preconciliar liturgy.»
This is exactly what Pope Benedict XVI effected more than twenty years later with his motu proprio. He has been nothing if not consistent in all of this. … …
For noen få dager siden ble min blog karakterisert slik, på en annen (og ganske ny) blog: «Blant de konservative (bloggene) er det flere flittige bloggere som har en forunderlig interesse for gammel praksis, førkonsiliære synspunkter og tradisjonell liturgi. Å lese (disse) bloggene er som å tre inn i en annen verden hvor alt det gamle karakteriseres som bedre. Av og til får man inntrykk av at Vatikankonsilet var en ulykke, særlig fordi det førte til at «den Tridentinske messe ble tatt fra oss», som det står i en bloggkommentar. Nå er det imidlertid igjen blitt lov å feire den «opprinnelige liturgien», og den tillatelsen er blitt mottatt med jubelrop.»
I en kommentar til dette innlegget svarte jeg: «Det undrer meg at du karakteriserer min blog slik. Jeg kan forsikre deg og andre om at jeg IKKE ser på Vatikankonsilet som en ulykke (men jeg mener at noen av liturgiforandringene vi fikk ikke var ønsket av konsilet, og at noen av forandringene var uheldige), og jeg ønsker heller IKKE å gjeninnføre den tradisjonelle latinske messen for hele Kirken (selv om jeg syns den er viktig som et supplement, og at den har lært meg mye).»
Jeg avsluttet med å spørre: «Hvordan kan du forsvare å karakterisere min blog på en så lite korrekt måte?»
Til dette fikk jeg følgende svar: «Jeg har sett på din blogg som en helhet, både innlegg og kommentarer, og jeg beklager om jeg derved feilaktig har tillagt deg meninger som du ikke har.»
Det var jo et vennlig svar, men det er jo nokså dumt når man bli så alvorlig mistolket, og at folk ikke kan skille mellom det jeg selv og andre skriver, og jeg svarte: «Dette er et problem jeg har strevd en del med det siste året; at bloginnlegg og -kommentarer blandes sammen. Men det er vel så enkelt som at det jeg selv mener uttrykkes i det jeg selv skriver – og kommentatorene står for det de selv skriver.
Jeg moderer kommentarene, og tar bort noe som er for skarpt, for personfokusert, og til og med for reaksjonært, men kommentarene er jo likevel ikke mine meninger – ofte argumenterer jeg også mot dem.
Jeg blir litt oppgitt over denne sammenblandinga for det er vel ingen som tror at leserinnlegg i en avis uttrykker avisas mening. Hvorfor skal man så tenke slik om blogger?»
Jeg har ikke andre råd til folk som slik misforstår, og som av den grunn irriterer seg over oss katolske bloggere, at de gjør seg kjent også med mange andre blogger, og ser hvordan dette nye mediet fungerer.
Biskop Elliott i Melbourne, Australia, som jeg skrev om i går (se her), hadde da visse innvendinger mot den tradisjonelle latinske messen, men har nå begynt å feire den selv. En av grunnene til hans forandring er at artikkelen jeg da siterte, var skrevet for 6-8 år siden, og nå etter pave Benedikts Summorum Pontificum er situasjonen blitt ganske ny. Dessuten var Elliot i mot en viss type TLM, der presten og ministrantene holdt på med noe for selv oppe ved alteret, mens folket gjorde andre ting – sang salmer vanligvis. Messen han her feiret (les mer om den her) er jo ikke slik; det var en messe der celebrantene, alle hans assistenter, og folkt feiret det hellige messeofferet sammen.
Dette bildet er litt over to år gammelt, og biskop Elliott blir nevnt nå fordi har har blitt utpekt blant de australske, katolske biskopene til å ta imot anglikanerne som nå skal opptas i Kirken – bl.a. fordi Elliott selv vokste opp i Den anglikanske kirke, som prestesønn til og med. Om oppgaven han nå har fått sier han selv:
… the members of the Australian Catholic Bishops Conference appointed me their Delegate for the Australian project of establishing “a Personal Ordinariate for Anglicans who wish to enter full communion with the Catholic Church”, to use the words of Pope Benedict’s Apostolic Constitution Anglicanorum coetibus.
Before I explain what this involves, I should introduce myself. I was born into Anglicanism, in the Anglo-Catholic tradition. My father, Rev. Leslie Llewelyn Elliott, was for some time President of the Australian Church Union. While studying theology at Oxford, in St Stephen’s House, I followed my conscience and was reconciled to “Rome” in 1968. … …
Am I grateful for my Anglican heritage? Yes, I am. Where did I first learn the Catholic Faith? At home, in the vicarage.
Therefore I rejoiced when news of the Ordinariate came from Rome. I have been hoping for something like this for years, having addressed Forward in Faith Australia on the “Roman option” in 2006. As that talk indicates, I never imagined such a generous provision would be made in response to traditional Anglican appeals to Rome.
But what does Pope Benedict’s welcome and offer involve? You have to be clear about this before saying “yes”, “no”, even “maybe”.
The Pastor of the nations is reaching out to give you a special place within the Catholic Church. United in communion, but not absorbed – that sums up the unique and privileged status former Anglicans will enjoy in their Ordinariates. …
I forb. med de nordiske biskopenes hyrdebrev om voksenkatekumenatet (som jeg skrev om her), tenker jeg tilbake på mitt år på presteseminar i London, der jeg både deltok i en RCIA-gruppe, og skrev en oppgave om Kirkens nye General Directory for Catechesis fra 1997, som bl.a. tar opp forberedelsen av katekumener og konvertitter ganske grundig.
Mitt inntrykk da jeg da (for 13 år siden) studerte Kirkens retningslinjer for katekesen, var at fokuset på evangelisering, og forkynnelse til å få et personlig gudsforhold, og til omvendelse, var svært sterkt. Bl.a. leste jeg slike setninger: «By faith man freely commits his entire self completely to God; making the full submission of his intellect and will to God who reveals, and willingly assenting to the Revelation given by him. … Faith involves a change of life, a «metanoia», that is a profound transformation of mind and heart; it causes the believer to live that conversion. Catechesis must often concern itself not only with nourishing and teaching the faith, but also with arousing it unceasingly with the help of grace, with opening the heart, with converting, and with preparing total adherence to Jesus Christ on the part of those who are still on the threshold of faith.»
I tillegg til det de nordiske biskopene skriver om den positive effekten en skikkelig innføring av voksenkatekumenatet vil ha for hele menigheten, vil jeg legge til deb sterke oppfordinga til et personlig gudsforhold, og til omvendelse fra synd (både for katekumenene og hele menigheten) som også skal vektlegges. Jeg tar med noen avsnitt fra min oppgave, som i sin helhet kal leses HER:
My first reaction to this new understanding of catechesis is that it has not reached the Catholic Church in Norway yet (and I am not sure that the process has come very far in other countries either). One important reason for this in Norway is that the RCIA program has not been introduced there yet, and then of course the whole dynamic of the adult catechumenate doesn’t work. Converts are received into the church in the ‘old way’, they have sessions with a priest or a deacon, they are not very much introduced to the Christian community during this learning process, and the sessions with the priest are more informative than evangelizing in the spirit of Catechesi Tradendæ.
One obvious and positive effect of the RCIA as I have seen it here in London, is the involvement of the lay members of the parish in the formation process of the new converts, and the integration of the new people into the Christian community; …
Katekese, evangelisering, forkynnelse til omvendelseLes mer »
Helt til slutt i Thomas Kociks bok «The Reform of the Reform?» (som jeg har skrevet om flere ganger før: HER, HER, HER, HER og HER), står det en artikkel av msgr. Peter J. Elliott (biskop i Melbourne fra 2007, les om ham HER) – som jeg kjenner godt fra boka: Ceremonies of the Modern Roman Rite (Ignatius Press, 1995), som jeg kjøpte og leste grundig for ti år siden. Det er ei bok som grundig går gjennom bestemmelser om hvordan messen skal feires etter Novus ordo.
Elliot er i utgangspunktet ikke i det hele tatt enig med tradisjonalistene i deres syn på den gamle og den nye messen. Han skriver f.eks. at det var godt at man kom bort fra den stille messens (som dominerte i søndagsmesser og svært mange steder) tablå-aktige messefeiring (der prest og ministranter stod nokså fjernt og feiret messen). Likevel er han kritisk til måten den nye messen ofte feires på; på upresise rubrikker, på friheter mange prester tar seg osv. Her er altså en ekte representant for «reform av reformen»-liturgene, og her er et lite utdrag fra hans kapittel:
Some have criticized the transition as exchanging the role of a eucharistic celebrant for that of a eucharistic preacher, hence a move toward a Protestant style of worship. Certainly, in not a few churches we now find a rather didactic or homiletic style of celebrating Mass, so that the altar becomes a pulpit. But it would be more accurate to perceive the influence of mass media communication in the transition. A speaker on television seeks to create an impression of intimacy and dialogue. Again, decades of expanding television create a historical context that is an important factor to bear in mind.
… …
It is obvious that the role of the people changed from silent participation to active involvement, although this had been pioneered well before the Council in the Latin dialogue Mass. The opening out of the ceremonial action as it affected the laity was more evident in the emerging lay ministries … …
I do not criticize this steady transition from the liturgical tableau of Low Mass to the open action of the Missa normativa. …
Monsignor Peter J. Elliott skriver om “reform av liturgireformen”Les mer »
I England raser debatten over pave Benedikts protest mot den foreslåtte nye loven ang ansettelser, som heller ikke vil tillate kirkesamfunn å være «diskrimninerende» på noen måte. Fra the Times, som har tatt med dette flotte bildet av paven:
The Roman Catholic Archbishop of Westminster today attempted to defuse a row that threatens to overshadow the Pope’s forthcoming visit to Britain by claiming that Benedict XVI was merely giving voice to what many people felt when he attacked this country’s record of promoting equal rights for gays.
Surprise at the Pope’s remarks was giving way today to more determined opposition to his views, with the National Secular Society vowing to set up a Protest the Pope campaign to hold demonstrations during Benedict’s visit this year.
Aware of the growing controversy, the Most Rev Vincent Nichols, in Rome leading the 34 other bishops of England and Wales on an ad limina, or five-yearly visit to see the Pope, said that Benedict XVI was only saying publicly what many devout people believed.
«I think [the Pope’s] words will find an echo in many in our country who are uneasy that perhaps one of the unintended consequences of recent legislation is to drive religious belief and practice into the sphere of the private only,» the Archbishop said.
Katolske Catholic Herald skriver om samme sak på følgende måte:
Pope Benedict XVI has criticised Labour’s equality legislation in a remarkably direct speech to English and Welsh bishops at the end of their ad limina visit to Rome.
He said the legislation put unjust limits on religious freedom and «in some respects actually violates the natural law».
He made the remark just moments after he confirmed that he would be visiting Britain this year. …
Sist søndag leste man i alle katolske kirker i Norden (så langt jeg forstår) opp et hyrdebrev fra de norske biskopene om ‘voksenkatekumenatet’. Når mennesker ønsker å bli katolikker, må de forberedes først. I tdiligere tider ble man oftest forberedt individuelt av en prest, mens i senere år har de fleste menigheter i Norge hatt grupper på 5-10-15-20 personer som forberedes sammen – fortsatt undervises disse gruppene helst av en prest.
Etter Vatikankonsilet gjeninnførte Kirken en litt annen type forberedelse av katekumener (dvs. dåpskandidater), og ofte innkluderes konvertitter (de som er døpt i andre kirkesamfunn) i dette opplegget. I den engelskspråklige verden (og i Frankrike tror jeg, mens land som Tyskland og Italia vet jeg her lite om) er den nye ordninga svært utbredt, og er kjent av alle katolikker under navnet RCIA (Rite of Catholic Initiation of Adults). Hver menighet i disse landene har store grupper av faddere, kateketer og en prest som tar seg av de som ønsker å bli katolikker; denne prosessen er svært tydelig i menighetene og bispedømmene, bl.a. gjennom noen viktige liturgier i løpet av året.
Jeg var selv med i et slikt opplegg i London for 12-14 år siden, og ser både de positive sidene ved dette opplegget, og de negative; som at man ikke klarer å formidle nesten noe lærestoff i denne prosessen, og at det etter mitt syn blir helt feil når man prøver å behandle svært kirkevante protestanter og ferske dåpskandidater på samme måte. Det er selvsagt utfordringer i alle opplegg, men i år har jeg en god venn i California (svært kirkelig aktiv i 25 år) som er svært fornøyd med sitt RCIA-program.
De nordiske biskopenes hyrdebrev (som kan leses i sin helhet her) omtaler dette opplegget, og legger en hel del vekt på den positive effekten det kan få på hele menigheten (noe jeg vil slutte meg til), når de bl.a. skriver:
«Katekumenatet som vei inn i Kirkens hus, er … alltid en vei som gås i fellesskap med andre. Dette fellesskapet blir sikret gjennom katekumenatsgruppen (lik en miniatyrkirke). Til denne hører, ved siden av katekumenene eller konvertittene, noen medlemmer fra menigheten, presten og også fadderne, som i egenskap av nære ledsagere, står søkeren nær. …
Katekumenatet åpner ikke bare en mulighet for dem som ønsker dåp, eller ønsker å konvertere, til å tre inn på veien som fører inn i Kirkens hus. I katekumenatet ligger det også en stor mulighet for de aktuelle menighetene. Når en har opplevd hvordan en voksen dåpskandidat trer frem for menigheten og uttrykker sitt ønske om å bli døpt og bli tatt opp i menighetens fellesskap, da trer plutselig spørsmålet etter ens egen dåp, ens egen kirketilhørighet og ens egen tro frem. Her blir det tydelig at Kirken ikke bare har en misjon, den er misjon, og hun kan derfor ikke gi avkall på å være misjonerende.
Katekumenatet synliggjør at misjonsoppdraget …
Man tar gjerne til seg all den oppmuntring man kan finne, for det er jo ikke alltid jeg mottar ros for å drive denne bloggen. Rosen det her er tale om finner vi på The Catholic Herald, og de nevner og roser en presteblogger spesielt: Father Tim Finigan.
Avisa skriver at pave Benedikt nylig ba prestene blogge mer (som jeg nevnte HER), og fortsetter slik:
The secular media have interpreted this as a papal invitation to priests to «get blogging». We suspect they are right. Pope Benedict XVI is unlikely to spend much of his day online, but he is almost certainly aware that blogging has become a powerful phenomenon in Catholic circles. Many of the world’s most engaged Catholics visit blogs several times a week, to pick up information and rumours about the Church, and also to air their views. One might protest that some of the information is inaccurate, that some of the rumours are false and that some views aired are contrary to Church teaching – but the fact remains that blogs fill a vacuum created, in part, by ecclesiastical structures that have lost the knack of communicating with the laity.
It is no accident that among the most successful blogs are those run by individual priests, rather than dioceses. Not only do the faithful like to know what their parish priest is up to, but a seasoned and witty evangelist can build a cyber-parish that extends for thousands of miles. An outstanding example is our columnist Fr Tim Finigan of Blackfen in Kent, who spreads the Gospel alongside authoritative news of papal and other liturgical initiatives that are sometimes overlooked by the official channels.
His blog is called The Hermeneutic of Continuity, a phrase used by Pope Benedict XVI to emphasise the lack of rupture between the Church’s teaching before and after the Second Vatican Council; so well-known is Fr Tim’s blog that it has helped popularise the Pope’s thinking on this subject throughout the English-speaking world.
Many priest-bloggers are conservative in their liturgical preferences; but there is room in cyberspace for clerical writers who embody many different authentic Catholic approaches. The internet can empower priests who have felt their influence decline as vocations and congregations decline. Indeed, it has the ability to reverse these trends.
We should therefore welcome it for what it is: a gift to the Church.
I tillegg til det jeg skrev om pave Benedikts tale til de engelske biskopene HER, knytta paven i samme tale også disse tankene om prestenes tjeneste til kardinal Newman:
Much attention has rightly been given to Newman’s scholarship and to his extensive writings, but it is important to remember that he saw himself first and foremost as a priest. In this Annus Sacerdotalis, I urge you to hold up to your priests his example of dedication to prayer, pastoral sensitivity towards the needs of his flock, and passion for preaching the Gospel. You yourselves should set a similar example. Be close to your priests, and rekindle their sense of the enormous privilege and joy of standing among the people of God as alter Christus. In Newman’s words, «Christ’s priests have no priesthood but His … what they do, He does; when they baptize, He is baptizing; when they bless, He is blessing» (Parochial and Plain Sermons, VI 242). Indeed, since the priest plays an irreplaceable role in the life of the Church, spare no effort in encouraging priestly vocations and emphasizing to the faithful the true meaning and necessity of the priesthood. Encourage the lay faithful to express their appreciation of the priests who serve them, and to recognize the difficulties they sometimes face on account of their declining numbers and increasing pressures. The support and understanding of the faithful is particularly necessary when parishes have to be merged or Mass times adjusted. Help them to avoid any temptation to view the clergy as mere functionaries but rather to rejoice in the gift of priestly ministry, a gift that can never be taken for granted.
Mandag holdt pave Benedikt en tale til de katolske biskopene fra England og Wales, der han bl.a. sa det jeg her har satt som overskrift. Bakgrunnen for setningen var hans uttalelse om at katolikker må påvirke samfunnet de lever i, og enda mer konkret; forslag til en lov i Storbritania som vil nekte også kirker/kristne organisasjoner frihet fra anti-diskriminerende regler ved ansettelser.
Vårt Land skriver om dette under overskriftene «Vil trosse britisk lov» (papirutgaven) og «Paven utfordrer England» (nettutgaven). De skriver videre at «Paven ber sine biskoper «forsvare troen» i møte med nye religionsfiendtlige lov. En ny likestilingslov er i ferd med å passere Parlamentet, og paven stiller seg nå i spissen for massive kirkelige protester i en sak med paralleller til den pågående norske debatten om ansettelsesfriheten for kristne organisasjoner. Også i Storbritannia har tros- og livssynssamfunn unntak fra anti-diskrimeringsparagrafene som gjelder ved ansettelser. Dette vil regjeringen ha slutt på, og paven ber sine 35 biskoper i England og Wales forsvare kirkens interesser mot nye statlige inngrep. Han oppfordrer dem til å stå fast ved kirkens tradisjonelle morallære og «tale med en samlet stemme mot lovgivningen». »
Her er mer av sammenhengen i pavens tale: Your country is well known for its firm commitment to equality of opportunity for all members of society. Yet as you have rightly pointed out, the effect of some of the legislation designed to achieve this goal has been to impose unjust limitations on the freedom of religious communities to act in accordance with their beliefs. In some respects it actually violates the natural law upon which the equality of all human beings is grounded and by which it is guaranteed. I urge you as Pastors to ensure that the Church’s moral teaching be always presented in its entirety and convincingly defended. Fidelity to the Gospel in no way restricts the freedom of others – on the contrary, it serves their freedom by offering them the truth. Continue to insist upon your right to participate in national debate through respectful dialogue with other elements in society. … …
… In a social milieu that encourages the expression of a variety of opinions on every question that arises, it is important to recognize dissent for what it is, and not to mistake it for a mature contribution to a balanced and wide-ranging debate. It is the truth revealed through Scripture and Tradition and articulated by the Church’s Magisterium that sets us free. Cardinal Newman realized this, and he left us an outstanding example of faithfulness to revealed truth by following that «kindly light» wherever it led him, even at considerable personal cost. Great writers and communicators of his stature and integrity are needed in the Church today, and it is my hope that devotion to him will inspire many to follow in his footsteps. …
Det har vært en hel del diskusjon om denne talen på nettet; jeg har lest uttalelser som priser paven høyt HER (Father Z) og HER (Continuity-bloggen) – og flere som ikke liker den, bl.a. HER.
