“Ingen annen tidligere pave har inntatt St. Peters Stol med det samme teologiske vidd som Benedikt XVI besitter”

Katolsk /

Da jeg i løpet av 1993 nærmet meg Den katolsk Kirke mer og mer, hadde jeg egentlig ingen forhåpninger om at Kirken kunne bøte på det største problemet jeg opplevde innefor moderne teologi, nemlig det skarpe skillet mellom tro og viten. På MF hadde jeg møtt det man kaller fideisme – at man mer tror på tross av enn på grunn av – som jeg må innrømme bød meg sterkt imot, men 15 år senere hadde jeg gentlig resignert, og regnet ikke med at problemet kunne løses. Da jeg så ble katolikk i 1994, ble jeg positivt overraska over at det fantes noen ledende teologer i Kirken som virkelig hadde arbeidd seriøst med forholdet mellom tro og viten, som ikke stod tilbake for noen sekulære filosofer, og som altså virkelig hadde solide svar å komme med. Den viktigste av disse teologene var kardinal Joseph Ratzinger, det oppdaga jeg snart, og derfor har han alltid vært min favoritt innenfor Kirken – og jeg var selvsagt glad da han ble valgt til pave for snart fem år siden.

Dom Elias Carr er også svært positiv til pave Benedikt, og skriver derfor følgende sterke ord om ham i avslutningen av sin artikkel i den nye norske boka om paven:
«Det kan hevdes at ingen annen tidligere pave har inntatt St. Peters Stol med det samme teologiske vidd som Benedikt XVI besitter. Dette gjør det mulig for ham å yte det pavelige læreembede et enestående bidrag. Hans evne til å føre samtaler med ulike filosofiske og vitenskapelige retninger, og til å bære et levende vitnesbyrd om frelsens budskap, gjør at man skylder ham å lese hans kjernetekster med en særskilt iver og oppmerksomhet. Hjertet i Pavens budskap er hele menneskets frelse. Hans utlegning av frelsen søker å forene de sider ved den menneskelige væren som modernitetens frembrudd adskilte. Det blir således klart at frelse innebærer noe langt mer enn den privatiserte frelse for den individuelle sjel. Hans perspektiv er frelse for hele mennesket som kroppsliggjort sjel, i et vev av mangfoldige relasjoner til andre mennesker, til skaperverket som helhet og til Gud selv. Forkynnelsen av dette budskap nødvendiggjør et åpent forhold til verden og til ulike former for menneskelig erfaring og erkjennelse, slik at evangeliet kan bli forståelig og derved radikalt fornyende, idet det fullbyrdes i kjødets oppstandelse og hele skaperverkets nyskapning. …

“Ingen annen tidligere pave har inntatt St. Peters Stol med det samme teologiske vidd som Benedikt XVI besitter”Les mer »

En moderne og konservativ biskop i USA – som forteller hvordan Kennedy tok feil for 50 år siden

Generelt, Katolsk /

John Allen skriver i dag interessant om hva som gjør personer (her: biskoper) viktige for samfunnet og for sin tid. Det kan være ulike grunner, men han påpeker hvorfor én amerikansk, katolsk biskop er viktig:

Archbishop Charles Chaput of Denver, who illustrates yet another way a bishop can matter: As an evangelist, an opinion-maker, a writer and speaker. Usually seen as a strong conservative, Chaput can be polarizing because he takes clear positions and defends them with relish. He’s consequential in somewhat the same way as politicians and pundits with bold views and the nerve not to pull their rhetorical punches: Love ‘em or hate ‘em, they’re hard to ignore.

Sometimes accused of being a traditionalist, Chaput is actually a very 21st century bishop in at least one sense: Whatever national influence he wields has almost nothing to do with formal ecclesiastical power. He doesn’t hold office in the bishops’ conference, and certainly can’t compete with Rigali as a Roman heavyweight. I mean no disrespect to Denver, especially since my wife and I now live there, but the mere fact of being the Archbishop of the Rockies is hardly sufficient to leave many people outside the Mountain Time Zone with baited breath awaiting his latest pronouncement.

… …. If you want a sound-bite to sum up Chaput’s message, here’s a recent epigram: “There’s no more room in American life for easy or tepid faith.” Like all such formulae, it’s an invitation to debate: What exactly does that mean?

Allen skriver så et referat av en tale erkebiskop Chaput holdt i Houston 1. mars, på Houston Baptist University, der han bl.a. påpekte at datidas første katolske president gjorde en alvorlig feil for 50 år siden, da han så veldig sterkt skilte mellom sin tro og konsekvensene den ville få i samfunnet. Og han begynte sin tale slik:

One of the ironies in my talk tonight is this. I’m a Catholic bishop, speaking at a Baptist university in America’s Protestant heartland. But I’ve been welcomed with more warmth and friendship than I might find at a number of Catholic venues. This is a fact worth discussing. I’ll come back to it at the end …

I’m here as a Catholic Christian and an American citizen — in that order. Both of these identities are important. They don’t need to conflict. They are not, however, the same thing. … No nation, not even the one I love, has a right to my allegiance, or my silence, in matters that belong to God or that undermine the dignity of the human persons He created.

Fifty years ago this fall, in September 1960, Sen. John F. Kennedy, the Democratic candidate for president, spoke to the Greater Houston Ministerial Association. … His speech left a lasting mark on American politics. It was sincere, compelling, articulate — and wrong. Not wrong about the patriotism of Catholics, but wrong about American history and very wrong about the role of religious faith in our nation’s life. And he wasn’t merely “wrong.” His Houston remarks profoundly undermined the place not just of Catholics, but of all religious believers, in America’s public life and political conversation. Today, half a century later, we’re paying for the damage. … …

Les resten av John Allens stykke her – og hele erkebiskop Charles Chaputs tale i Houston her.

Litt mer om innholdet i den nye norske boka om pave Benedikts teologi

Katolsk /

De seks teologene som skriver om pave Benedikt i boka «Benedikt XVI – Troen og tankens forsvarer», er Fr. Aidan Nichols, OP – Gösta Hallonsten – Maria Junttila Sammut – Dom Elias Carr, Can Reg – Olav Hovdelien – Ståle Johannes Kristiansen.

Det er spennende – om kanskje litt krevende – tanker de presenterer, og i bokas innledningskapittel står det bl.a. følgende om de ulike bidragene:

Den første av de følgende artiklene, av Fr. Aidan Nichols OP, er et bredt anlagt forsøk på en plassering av Joseph Ratzinger innenfor katolsk teologi. Nichols skisserer først fem mulige tilnærmingsmåter til Ratzingers tenkning; hvor man enten kan utgå fra Ratzingers tilknytning til den patristiske fornyelsesbevegelsen ved midten av forrige århundre, fra hans forhold til den parallelle bevegelsen for bibelsk fornyelse, eller fra hans forsøk på å relansere den liturgiske bevegelse. Videre gis et fjerde perspektiv i studiet av måten Ratzinger mottar inspirasjon fra middelalderens teologer på, hans «ny-bonaventurianisme»; et perspektiv som bør sammenholdes med det femte av Nichols’ metodiske forslag: studiet av Ratzingers bidrag til utvidelsen av katolsk ontologi gjennom en større åpenhet for den bibelske åpenbaring sammenholdt med en applisering av elementer innenfor eksistensialisme, personalisme og fe~nomenologi.

Selv velger Nichols et sjette perspektiv for sin artikkel, gjennom en analyse av Ratzingers syn på forholdet mellom teologi og filosofi, som han mener er det mest fremtredende av Ratzingers intellektuelle bidrag til samtiden. …. …..

I sin artikkel om Ratzinger som bibelteolog fremhever også Gösta Hallonsten de personalistiske og relasjonelle drag i hans teologi. Idealet om å sammenholde dogmatikk og eksegese fremheves her som karakteristisk for Ratzinger, …

Litt mer om innholdet i den nye norske boka om pave Benedikts teologiLes mer »

Ønsker å gi et korrekt og nyansert bilde av hvem pave Benedikt er

Katolsk /

Når jeg nå har sett litt på den nye boka om pave «Benedikt XVI – Troen og tankens forsvarer», og bl.a. lest redaktørenes innledning, blir det ganske klart hva boka ønsker å gjøre: Å vise hvem paven virkelig er; nemlig noe mye mer og mer positivt enn det sjablongmessige de fleste har fått med seg. Slik skriver redaktørene:

Allerede som teologiprofessor hadde Ratzinger høstet stor oppmerksomhet både for sitt akademiske skarpsinn og sin evne til formidling; forelesningene hans fylte auditoriene til randen. Som kardinal fikk han tilnærmet kjendisstatus, både i og utenfor Tyskland. Hvor han enn kom for å holde taler eller foredrag stilte folk i hopetall for å høre – inkludert mindre grupper som kom for å protestere. Hele denne bakgrunnen gjorde at valget av Ratzinger til Johannes Pauls etterfølger i 2005 fikk en enorm oppmerksomhet i media, en mediedekning som har ført til at overraskende mange har kjennskap til pave Benedikts bakgrunn som kardinal og fagteolog.

Men kunnskapen om Ratzinger som teolog knytter seg helst til de tema som media har valgt å fokusere på, kanskje særlig de mer kontroversielle beslutninger han måtte ta som leder for Troskongregasjonen, ikke minst overfor marxistisk inspirerte frigjøringsteologer. Media har i stor grad tonet ned alle de positive og livsbejaende visjoner i hans tenkning og forkynnelse. Mer foruroligende er det at de mange alternative fremstillingene av Benedikt XVI ikke når frem i offentligheten, og at de mest unyanserte oppfatninger av ham kan gjenfinnes langt inn i akademiske kretser. Behovet for saklige fremstillinger som kan balansere det negative mediebildet synes derfor stort – ikke minst i norsk sammenheng.

Med denne antologien ønsker vi å formidle noen av de mer helhetlige perspektivene i Joseph Ratzingers omfattende teologiske verk. Studiet av hans egne skrifter og taler gir et fascinerende og tiltrekkende bilde av den nåværende pave, samtidig som det gir noen hint om hvorfor han stadig oftere regnes blant det 20. århundrets store teologiske tenkere. Artiklene i denne antologien kan gjerne leses som innledende bidrag for dem som ønsker å gjøre mer inngående studier av Ratzingers forfatterskap. Skal man sette seg inn i et teologisk verk av det format Ratzinger har levert, i form av artikler, bøker og avhandlinger (og senere i encyklikaer, pavelige brev og taler), er det nødvendig å lete seg frem til de teologiske nøkkelideer som er bestemmende for lesningen av helheten. Denne bokens artikler gir hjelp til slike lesninger, i det de peker på mulige grunntemaer i Ratzingers forfatterskap.

Fra innledningen til boka “Benedikt XVI – Troens og tankens forsvarer”

Katolsk /

Jeg har nå fått tak i et eksemplar av denne interessante boka, og så langt lest gjennom tre av kapitlene. Det står ikke så mye om liturgi i den (dessverre for meg!), men desto mer om Ratzinger teologiske grunnsyn, og hans syn på det sentrale forholdet mellom tro og filosofi, og hans syn på Skriften. Fra bokas innledning kan jeg f.eks. ta med følgende om Ratzingers teogiske vektlegging i fohold til tidligere kirkefedre og teologer:

Valget av kardinal Ratzinger som Johannes Pauls etterfølger var et tydelig uttrykk for kontinuitet fra den populære polske pavens lange pontifikat. For på tross av visse forskjeller mellom de to, stod de hverandre nære på et mer grunnleggende teologisk og kirkelig plan.

Begge var dypt forankret i fornyelsen som spiret frem innenfor katolsk teologi i tiårene før Det annet Vatikankonsil, en fornyelse som brøt med den rådende nyskolastiske teologien. Den teologiske fornyelsen kjennetegnes blant annet ved en sannhetsforståelse som betoner åpenbaringens historiske, dramatiske og personlige (kristosentriske) preg, en ny vektlegging av sannhetens eksistensielle betydning for menneskelivet; dessuten av en tydeligere fremheving enn tidligere av det personlige subjekt (jf. Johannes Pauls personalisme).’ Oppbruddet fra samtidens skoleteologi innbefattet en omfattende gjennomtenkning av thomismens tolkninger av St. Thomas Aquinas. Den representerte likevel ikke et brudd med Aquinas selv, men med det man anså som feilaktige nytolkninger av ham. Derfor ser vi at viktige representanter for katolsk teologisk fornyelse forblir thomistiske, noe som var tilfelle med Karol Wojtyla/Johannes Paul. Det er da interessant å merke seg at Johannes Paul likevel valgte en uttalt ikke-thomist som Joseph Ratzinger til leder for Troskongregasjonen, noe som var et tydelig brudd med en lang kirkelig praksis. Selv stod Johannes Paul altså nærmere thomismen, men gav med dette valget uttrykk for nødvendigheten av en legitim pluralitet med hensyn til teologisk metode.

Teologisk var Ratzinger tydeligere inspirert av den nyskapende teologiske bevegelsen som fikk navnet la Nouvelle théologie. Denne forbindes først og fremst med franske navn som Henri de Lubac og Jean Daniélou, men har også tyskspråklige forløpere som Romano Guardini. Med anknytning til disse tenkerne ble Ratzinger en betydningsfull fornyer av tysk teologisk utdanning som fortsatt var preget av den mer objektiverende nyskolastikken.

Helt fra starten av knyttet den nye teologiske inspirasjonen seg til kirkefedrenes teologi og spiritualitet. Mens Daniélou og Hans Urs von Balthasar først og fremst lot seg begeistre av kirkefedre som Origenes, Gregor av Nyssa og Maximus Confessor, var det Augustin som ble Ratzingers store forbilde – både som teolog og biskop. Her spiller hans møte med de Lubacs skrifter en viktig rolle. Den betydning Augustin og kirkefedrene fortsatt har for pave Benedikt, kom tydelig til uttrykk i hans taler over sentrale kirkefedre under onsdagsaudiensene fra mars 2007 til februar 2008. … …

Pave Benedikt vil foreslå liturgiendringer, og vise ved sitt eksempel, men ikke tvinge biskopene og prestene

Liturgi /

John Allen hadde nylig et langt intervju med pavens seremonimester, Msgr. Guido Marini (som kan leses her), om Kirkens liturgi, og etter intervjuet konkluderer Allen i en kortere artikkel (som kan leses her) at pave Benedikt rett og slett er tålmodig, og at han ikke på nytt vil forstyrre og skremme de troende med mange liturgiforandringer – disse skal få vokse fram naturlig og organisk:

For the better part of five years, plenty of experts on Catholic liturgy have been waiting for the “real” agenda of Pope Benedict XVI, known as a traditionalist on matters of worship, to emerge from beneath a façade of patience seemingly built on dropping hints rather than imposing sweeping new rules. Now, however, the pope’s own liturgist insists that the patient façade is actually the agenda.

One month ago, that papal liturgist, Msgr. Guido Marini, sparked wide debate with his public call for a “reform of the reform,” suggesting to some a desire to roll back the clock on liturgical reforms associated with the Second Vatican Council (1962-65). However, Marini insists that no such rollback is underway, and no dramatic new rules are in the works.

When Benedict employs more traditional touches in his own liturgies, such as giving Communion on the tongue, those amount to “proposals,” Marini said, intended to gradually influence the church’s liturgical culture, and are not harbingers of forthcoming papal edicts.

“I don’t believe that the liturgy of the church needs any radical changes or distortions,” Marini said, saying he “fully” agrees with a comment from then-Cardinal Joseph Ratzinger, now Pope Benedict XVI, that Catholic liturgy needs a “period of stability” after the wave of dramatic, and at times contentious, reforms that flowed from Vatican II.

2. søndag i fasten: Kom i hu din barmhjertighet – Reminiscere miserationum tuarum,

Liturgi /

Domine, et misericordiae tuæ, quæ a saeculo sunt: ne unquam dominentur nobis inimici nostri: libera nos, Deus Israel, ex omnibus augustiis nostris.
Kom i hu din barmhjertighet, Herre, og din miskunn, som er fra evighet. La aldri våre fiender få makt over oss. Forløs oss, Israels Gud, fra alle våre trengsler! (Messens inngangsvers fra Salme 25 (24), 6.2.22)

Andre søndag i fasten har i uminnelige tider hatt fortellinga om forklarelsen på fjellet som evangelietekst – i år fra Lukasevangeliet. Første lesning i år er om Abraham som ofra til Herren da den gamle pakt ble oppretta, og jeg syns parallellen mellom de to ofrene er slående, for Jesus forbereder seg nemlig til sitt eget offer her på forklarelsens fjell.

I min preken i dag tok bl.a. jeg opp dette Abrahams offer, sammen med Jesu offer av selv selv, og messens hellige offer. Dessuten nevnte jeg at det er gjennom sin fornedrelse at Kristus blir opphøya og herliggjort, slik disiplene opplevde han på fjellet.

Jeg tar med første lesning og evangeliet under. Alle messens tekster kan leses her, og bønner og antifoner her. Den tradisjonelle latinske messens tekster og bønner fins her.

Første lesning: 1 Mos 15,5-12.17-18 …

2. søndag i fasten: Kom i hu din barmhjertighet – Reminiscere miserationum tuarum,Les mer »

Intervju med FSSP

Katolsk, TLM /

Hør gjerne dette interessante intervjuet med to medlemmer av FSSP, som forteller hvordan dette prestebroderskapet ble stifta i 1988: Etter bruddet mellom Kirken og SSPX, gikk flere tidligere medlemmer av SSPX til Vatikanet om ba om hjelp til å fortsette sitt arbeid i full enhet med Kirken, og de fikk hjelp ganske fort, først og fremst av kardinal Ratzinger. Intervjuet handler også mye om hvordan man egentlig skal forstå den gamle messen.

Ny bok på norsk: Benedikt XVI – Troens & tankens forsvarer

Katolsk, Teologi /

Jeg gleder meg over nyheten jeg mottok i dag; at Efrem forlag nå gir ut ei bok på norsk om pave Benedikts teologi. Og det er heller ikke ei bok oversatt fra engelsk e.l., det er ei bok skrevet av norske bidragsytere; redaktører er Ståle Johannes Kristiansen og Olav Hovdelien. Så langt vet jeg ikke hvem som har skrevet artiklene i boka, og helt konkret hva de handler om, men jeg håper å få lest den ganske snart. Forlaget skriver selv om boka: «På en klar og lettfattelig måte formidler Benedikt XVI – troens & tankens forsvarer sentrale perspektiver på Joseph Ratzingers omfattende teologiske verk. De ulike bidragene er skrevet av fagpersoner som har arbeidet inngående med tematikken.»

De skriver videre om kardinal Ratzinger/ pave Benedikt XVI:
«Ratzinger var sentral i det forrige århundrets fornyelse av katolsk tenkning, ikke minst gjennom sitt arbeid som peritus – teologisk spesialist – for biskopene ved Det annet Vatikankonsil. Her fikk han særlig innflytelse på konstitusjonen om åpenbaringen, Dei Verbum. Mange av dem som så konsilet mer som et oppbrudd enn som kontinuitet med den kirkelige tradisjonen, har i ettertid blitt skuffet over den progressive Ratzinger da han kom i kirkelig posisjon. Men hans hensikt har hele tiden vært å ajourføre troen for verden nettopp ved å fremstille den i hele dens fylde, gjennom en kreativ anknytning til kirkefedrenes og middelalderteologenes kristosentriske skrifttolkning og liturgiske teologi – stadig sammenholdt med en åpenhet for nyere filosofi. Dette knytter seg til hans blikk for den naturlige og gudgitte sammenhengen mellom tro og fornuft.»

—–OPPDATERING—–

Jeg er nå blitt informert om at boka har følgende artikler og forfattere:

Dom Elias Carr, Can.Reg. er tilknyttet Stift Klosterneuburg i Østerrike, og arbeider med en doktoravhandling om teologisk antropologi ved Pontificia Università Gregoriana i Roma. Artikkel i boken: Tre sentrale tekster fra Benedikt XVIs pontifikat. Oversatt av Ole Martin Stamnestrø

Gösta Hallonsten er professor i systematisk teologi ved Lunds Universitet i Sverige. Han var medlem av Den katolske kirkes internasjonale teologkommisjon fra 1992-2002. Artikkel i boken: Paven, Jesus og eksegesen. Oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen

Olav Hovdelien (red.) er førstelektor ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier. Artikkel i boken: Postsekularistisk konsensus? Om München-dialogen mellom Joseph Ratzinger og Jürgen Habermas

Ståle Johannes Kristiansen (red.) arbeider med en doktoravhandling om Dionysius Areopagitens symbolske teologi, ved Universitetet i Bergen.
Artikkel i boken: Mottakelsens mysterium Integrert mariologi hos Joseph Ratzinger og Hans Urs von Balthasar

Fr. Aidan Nichols, O.P. er tilknyttet dominikanerordenens hus i Cambridge, England: Blackfriars Cambridge. Han er medlem av det teologiske fakultet ved Cambridge University. Artikkel i boken: Joseph Ratzingers plassering innen katolsk teologi. Oversatt av Ståle Johannes Kristiansen

Maria Junttila Sammut er stipendiat ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo, hvor hun arbeider med en doktoravhandling om Joseph Ratzingers historieteologi. Artikkel i boken: Kristen teologi mellom det Absolutte og historiske prosesser

Skillelinjene mellom liberale og tradisjonelle kristne dreier seg mest om seksualmoral

Generelt, Teologi /

I artikkelen av Mary Eberstadt, om lettversjonene av kristendommen, som jeg nevnte tidligere i dag, skriver hun at det faktisk er først og fremst seksualmoral som skiller den ‘lette’ formen for kristendom fra den mer ‘solide’:

… … As of now—and as has been true for some time—those churches have increasingly defined themselves as dissenting on one issue above all others: They have jettisoned one or another or all of the teachings of traditional Christian sexual morality.

Certainly ordinary parishioners see things this way. Ask any contemporary Mainline Protestant what most distinguishes his or her version of Christianity from that of Roman Catholicism, and you will likely get some version of this response: Catholics are still hung up on sex, and we’re not. They prohibit things like divorce and birth control and abortion and homosexuality, and we don’t. Moreover, this rendition of the facts would be essentially correct. At this particular moment in Christian history, it is sex—not Mary or the saints or predestination or purgatory or papal infallibility or good works—that is the Rubicon no one can really imagine these particular Protestants crossing again.

Problemene med seksualmoralen begynte, skriver hun, først med synet på skilsmisse, dernest med synet på kunstig prevensjon. Spørsmålet om prevensjon har tradisjonelt sett ikke blitt diskutert mye i Norge; blant lutheranere (og andre protestanter) ble det bare gradvis godtatt i mellomkrigsåra, uten at jeg kjenner til noen diskusjon rundt det. Også blant katolikker i Norge forblir dette spørsmålet oftest forbigått i stillhet. Derfor er det ganske nytt (og sjokkerende) når Eberstadt argumenter svært så sterkt for at; å tillate kunstig prevensjon var det første steget som førte til en rasering av hele den kristne seksualmoralet, og oftest førte til at man fornektet også sentrale kristne dogmer. Jeg tar med en del av hennes argumenter her:

… another example of the historical attempt to disentangle a thread of moral teaching out of the whole: the dissent about artificial contraception. Here, too, Anglicans took the historical lead. Throughout most of its history, all of Christianity—even divided Christianity—upheld the teaching that artificial contraception was wrong. Not until the Lambeth Conference of 1930 was that unity shattered by the subsequently famous Resolution 15, in which the Anglicans called for exceptions to the rule in certain difficult, carefully delineated marital (and only marital) circumstances.

Exactly as had happened with divorce, the Anglican okaying of contraception was born largely of compassion for human frailty and dedicated to the idea that such cases would be mere exceptions to the theological rule. Thus Resolution 15 itself—for all that it was a radical break with two millennia of Christian teaching—abounded with careful language about the limited character of its reform, including “strong condemnation of the use of any methods of conception control from motives of selfishness, luxury, or mere convenience.”

And also as had happened with divorce, the effort to hold the line at such carefully drawn borders soon proved futile. …

Skillelinjene mellom liberale og tradisjonelle kristne dreier seg mest om seksualmoralLes mer »

Hva kommer til å skje med kristendommens “lett-versjon”?

Generelt, Teologi /

Dette skriver Mary Eberstadt om i februar-nummeret av First Things, i en artikkel hun kaller Christianity Light. Hun åpner artikkelen med å neskrive hvordan pave benedikt på en svært generøs måte ønsker konservative/ tradisjonelle anglikanere velkommen til Den katolske Kirke, og fortsetetr med å beskrive hvordan anglikanerne (de mest liberale, i alle) har mer og mer problemer, både med sin tro, og med antallet medlemmer. Hun er svært usikker på hva som vil skje med disse anglikanske/ episkopale kirkesamfunnene, men ikke bare med disse, også med andre protestanter av den liberale/ ‘lette’ typen:

… … we may well begin to wonder something else. That is, whether what we are witnessing now is not only the beginning of the end of the Anglican Communion but indeed the end of something even larger: the phenomenon of Christianity Lite itself.

By this I mean the multifaceted institutional experiment, beginning but not ending with the Anglican Communion, of attempting to preserve Christianity while simultaneously jettisoning certain of its traditional teachings—specifically, those regarding sexual morality. Surveying the record to date of what has happened to the churches dedicated to this long-running modern religious experiment, a large historical question now appears: whether the various exercises in this specific kind of dissent from traditional teaching turn out to contain the seeds of their own destruction. The evidence—preliminary but already abundant—suggests that the answer is yes.

If this is so, then the implications for the future of Christianity itself are likely to be profound. If it is Christianity Lite, rather than Christianity proper, that is fatally flawed and ultimately unable to sustain itself, then a rewriting of much of contemporary thought, religious and secular, appears in order. It means that secularization itself may be fundamentally misunderstood. It means that the most unwanted and unfashionable traditional teaching of Christianity, its sexual moral code, demands of the modern mind a new and respectful look. As a strategic matter, it also means that the current battle within the Catholic Church between traditionalists and dissenters must go to the traditionalists, lest the dissenters or cafeteria Catholics take the same path that the churches of Christianity Lite have followed: down, down, down.

Bok om pave Benedikt XVI og hans syn på liturgien

Liturgi /


Benedict XVI and the Sacred Liturgy er tittelen på ei bok som kommer ut i mai i år; en samling artikler om vår paves syn på liturgiske spørsmål. Boka er redigert av Neil J. Roy & Janet E. Rutherford og av innholdet finner vi bl.a.:

D. Vincent Twomey (St Patrick’s College, Maynooth), Benedict XVI, Pope and leigourgos

Jorge Maria Cardinal Mejía (Secretary of the College of Cardinals), The problem of translation

Manfred Hauke (U Lugano, Switzerland), Klaus Gamber: father of the new liturgical movement

Helen Hull Hitchcock, Benedict XVI and the ‘reform of the reform’

James Hitchcock (St Louis U), Continuity and disruption in the liturgy

Uwe Michael Lang (Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments), The crisis of sacred art and the sources for its renewal in the thought of Benedict XVI

Dennis McManus (Georgetown U), Translation theory in Liturgiam authenticam

Joseph Murphy (Secretariat of State, Vatican City), Joseph Ratzinger and the liturgy: a theological approach

Alcuin Reid, The liturgical reform of Benedict XVI

Neil J. Roy, The Roman Canon: deësis in euchology.

LNM-bloggen skriver om boka HER og HER.

Ratzingers foredrag i Fontgombault i 2001 – del 5

Liturgi, Teologi /

Aller sist fra kardinal Ratzingers foredrag i Fontgombault tar jeg med det han sier helt mot slutten, om messen hellige offer, der de troende forener seg med Kristus i hans offer, og altså bærer seg selv og alt sitt fram for Herren, og slik vokser i tro og fellesskap.

This true sacrifice, which transforms us all into sacrifice, that is to say unites us to God, makes of us beings conformed to God, is indeed fixed and founded on an historical event, but is not situated as a thing in the past behind us, on the contrary, it becomes contemporary and accessible to us in the community of the believing and praying Church, in its sacrament: that is what is meant by the «sacrifice of the Mass.”

The error of Luther lay, I am convinced, in a false idea of historicity, in a poor understanding of unicity. The sacrifice of Christ is not situated behind us as something past. It touches all times and is present to us. The Eucharist is not merely the distribution of what comes from the past, but rather the presence of the Paschal Mystery of Christ, Who transcends and unites all times. … …

Which brings me to the conclusion. Theology of the liturgy means that God acts through Christ in the liturgy and that we cannot act but through Him and with Him. Of ourselves, we cannot construct the way to God. This way does not open up unless God Himself becomes the way. And again, the ways of man which do not lead to God are non-ways. Theology of the liturgy means furthermore that in the liturgy, the Logos Himself speaks to us; and not only does He speak, He comes with His Body, and His Soul, His Flesh and His Blood, His Divinity and His Humanity, in order to unite us to Himself, to make of us one single «body.» In the Christian liturgy, the whole history of salvation, even more, the whole history of human searching for God is present, assumed and brought to its goal. The Christian liturgy is a cosmic liturgy – it embraces the whole of creation which «awaits with impatience the revelation of the sons of God» (Rom. 8; 9).

Trent did not make a mistake, it leant for support on the solid foundation of the Tradition of the Church. It remains a trustworthy standard. But we can and should understand it in a more profound way in drawing from the riches of biblical witness and from the faith of the Church of all the ages. There are true signs of hope that this renewed and deepened understanding of Trent can, in particular through the intermediary of the Eastern Churches, be made accessible to protestant Christians. …

Ratzingers foredrag i Fontgombault i 2001 – del 4

Liturgi, Teologi /

Forsonig, soning for synd, er blitt fremmed for det moderne menensket, vi kan ikke se at vår synd virkelig sårer Gud, sier Ratzinger videre i sitt foredrag i Fontgombault. Og banaliseringen av liturgien kommer fra denne banaliseringen av vårt syn på Gud. Les selv:

All this has become very foreign to contemporary thought. Reparation («expiation») can perhaps mean something within the limits of human conflicts and the settling of guilt which holds sway among human beings, but its transposition to the relationship between God and man can not work. This, surely, is largely the result of the fact that our image of God has grown dim, has come close to deism. One can no longer imagine that human offences can wound God, and even less that they could necessitate an expiation such as that which constitutes the Cross of Christ. The same applies to vicarious substitution: we can hardly still imagine anything in that category – our image of man has become too individualistic for that.

Thus the crisis of the liturgy has its basis in central ideas about man. In order to overcome it, it does not suffice to banalise the liturgy and transform it into a simple gathering at a fraternal meal. But how can we escape from these disorientations? How can we recover the meaning of this immense thing which is at the heart of the message of the Cross and of the Resurrection? In the final analysis, not through theories and scholarly reflections, but only through conversion, by a radical change of life. It is, however, possible to single out some things which open the way to this change of heart, and I would like to put forward some suggestions in that direction, in three stages.

The first stage should be a preliminary question on the essential meaning of the word «sacrifice.» People commonly consider sacrifice as the destruction of something precious in the eyes of man; in destroying it, man wants to consecrate this reality to God, to recognise His sovereignty. In fact, however, a destruction does not honour God. … … What then does sacrifice consist of? Not in destruction, not in this or that thing, but in the transformation of man. In the fact that he becomes himself conformed to God. He becomes conformed to God when he becomes love. «That is why true sacrifice is every work which allows us to unite ourselves to God in a holy fellowship,» as Augustine puts it.

With this key from the New Testament, Augustine interprets the Old Testament sacrifices as symbols pointing to this sacrifice properly so called, and that is why, he says, worship had to be transformed, the symbol had to disappear in favour of the reality. «All the divine prescriptions of Scripture which concern the sacrifices of the tabernacle or of the temple, are figures which refer to the love of God and neighbour» (City of God X, 5). But Augustine also knows that love only becomes true when it leads a man to God, and thus directs him to his true end; it alone can likewise bring about unity of men among themselves. Therefore the concept of sacrifice refers to community, and the first definition which Augustine attempted, is broadened by the following statement: «The whole redeemed human community, that is to say the assembly and the community of the saints, is offered to God in sacrifice by the High Priest Who offered Himself» (Ibid X,6). And even more simply: «This sacrifice is ourselves,» or again: «Such is the Christian sacrifice: the multitude – a single body in Christ» (Ibid X, 6).Sacrifice consists then, we shall say it once more, in a process of transformation, in the conformity of man to God, in His theiosis, as the Fathers would say. It consists, to express it in modern phraseology, in the abolition of difference – in the union between God and man, between God and creation: «God all in all» (1 Cor. 15; 28).

Les mer her (avsnitt 4 i foredraget).

Ratzingers foredrag i Fontgombault i 2001 – del 3

Liturgi, Teologi /

I sitt foredrag i Fontgombault i 2001 tar kardinal Ratzinger opp sammen med diskusjonen om messen som et offer, også opp begrepet «påskemysteriet«, som er blitt mye brukt siden 2. Vatikankonsil – og, ifølge Ratzinger, ofte misforstått. Først skriver han om forståelsen av hva et offer er:

What emerges from it is that, in its course through the history of religions and biblical history, the idea of sacrifice has connotations which go well beyond the area of discussion which we habitually associate with the idea of sacrifice. In fact, it opens the doorway to a global understanding of worship and of the liturgy: these are the great perspectives which I would like to try to point out here. …

Så skriver han om forholdet mellom påske og offeret, der noen (helt feilaktig) ser en motsetning mellom påskemysteriet og offeret, mens Ratzinger mener det er en dyp sammenheng mellom disse to begrepene:
In the bibliographic review mentioned, Stefan Orth says that the fact of having avoided after Vatican II, the idea of sacrifice, has «led people to think of divine worship in terms of the feast of the Passover related in the accounts of the Last Supper.» At first sight this wording appears ambiguous: is one to think of divine worship in terms of the Last Supper narratives, or in terms of the Passover, to which those narratives refer in giving a chronological framework, but which they do not otherwise describe. It would be right to say that the Jewish Passover, the institution of which is related in Exodus 12, acquires a new meaning in the New Testament. It is there that is manifested a great historical movement which goes from the beginnings right up to the Last Supper, the Cross and the Resurrection of Jesus. But what is astonishing above all in Orth’s presentation is the opposition posited between the idea of sacrifice and the Passover.

The Jewish Old Testament deprives Orth’s thesis of meaning, because from the law of Deuteronomy on, the slaughtering of lambs is linked to the temple; and even in the earliest period, when the Passover was still a family feast, the slaughtering of lambs already had a sacrificial character. Thus, precisely through the tradition of the Passover, the idea of sacrifice is carried right up to the words and gestures of the Last Supper, where it is present also on the basis of a second Old Testament passage, Exodus 24, which relates the conclusion of the Covenant at Sinai. There, it is related that the people were sprinkled with the blood of the victims previously brought, and that Moses said on this occasion: «This is the blood of the Covenant which Yahweh makes with you in accordance with all these provisions.» (Ex. 24:8) The new Christian Passover is thus expressly interpreted in the accounts of the Last Supper as a sacrificial event, and on the basis of the words of the Last Supper, the nascent Church knew that the Cross was a sacrifice, because the Last Supper would be an empty gesture without the reality of the Cross and of the Resurrection, which is anticipated in it and made accessible for all time in its interior content.

Ratzinger går så videre og bemerker at også SSPX opplever at det er en motsetning mellom begrepene påskemysteriet og (messnes) offer, noe han mener er misforstått: (På samme måte som vi ser at SSPX (og noen andre tradisjonalister) ser på Vatikankonsilet som et brudd med Kirkens tradisjon, mens Ratzinger alltid presiserer at konsilet må forstås som en fortsettelsen av Tradisjonen.)
I mention this strange opposition between the Passover and sacrifice, because it represents the architectonic principle of a book recently published by the Society of St. Pius X, claiming that a dogmatic rupture exists between the new liturgy of Paul VI and the preceding catholic liturgical tradition. This rupture is seen precisely in the fact that everything is interpreted henceforth on the basis of the «paschal mystery,» instead of the redeeming sacrifice of expiation of Christ; the category of the paschal mystery is said to be the heart of the liturgical reform, and it is precisely that which appears to be the proof of the rupture with the classical doctrine of the Church. It is clear that there are authors who lay themselves open to such a misunderstanding; but that it is a misunderstanding is completely evident for those who look more closely. … … The paschal theology of the New Testament, upon which we have cast a quick glance, gives us to understand precisely this: the seemingly profane episode of the Crucifixion of Christ is a sacrifice of expiation, a saving act of the reconciling love of God made man. The theology of the Passover is a theology of the redemption, a liturgy of expiatory sacrifice. The Shepherd has become a Lamb.

P. Arnfinn i Helsinki – i ei ortodoks kyrkje

Katolsk /

P. Arnfinn skriv interessant at han har vore i Helsinki og halde foredrag om kardinal Newman, og sist sundag var han med på den heilage (ortodkse) liturgien.

I dag gjekk fr Antoine og eg til Liturgien (messa /evkaristien) i ei finsk-ortodoks soknekyrkje like ved; Treieningskyrkja, eit sokn for russisk-talande ortodokse. Vanlegvis er det Johannes Krysostomos-liturgien som blir feira; i dag var det Basilios-liturgien, kanskje fordi det er fyrste sundagen i fastetida (som i år fell på same tid som den vestlege/katolske). Lesinga, som blir sungen/resitert, var frå Hebrearbrevet 11 og evangeliet, også resitert, var forteljinga om Natanael og Filip. “Kom og sjå!”, seier Fiilip då Natanel tvila på om Filip verkeleg hadde funne Messias. “Kom og sjå!”, Gud har gjort seg synleg i Jesus Messias; han har verkeleg teke på seg menneskeleg natur! Presten som preika, med stor iver, knytte dette til den ortodokse ikontradisjonen; Kyrkja feirar ‘Ortodoksiens siger’ til minne om at ikonoklastane (dei som i oldkyrkja ville forby ikonar) vart overvunne. Kristen, ortodoks (rett) tru er trua på at at “Ordet vart kjøt”; at Jesus er sann Gud og sant menneske. Heile frelsa avheng av det.

Les meir om dette her.

Ratzingers foredrag i Fontgombault i 2001 – del 2

Liturgi, Teologi /

I sitt foredrag i Fontgombault er Kardinal Ratzinger ganske skarp mot det man må kunne kalle liberal teologi; som ikke studerer Skriften og Tradisjonen med troens øye, men som føler seg fri til å finne på stadig nye ting. Han skriver: Not only is the authority of the ecclesiastical magisterium downgraded in the eyes of many, but Scripture too; in its place are put changing pseudo-historical hypotheses, which are immediately replaced by any arbitrary idea, and place the liturgy at the mercy of fashion. Where, on the basis of such ideas, the liturgy is manipulated ever more freely, the faithful feel that, in reality, nothing is celebrated, and it is understandable that they desert the liturgy, and with it the Church.

Deretter sier han mer om tre kriterier som gjelder for teologien: 1) at vi har tillit til Skriften, 2) at Skriften leses ut fra Kirkens forståelse og 3) at vår forforståelse av sentrale begreper (her: offer) får stor betydning for vår konklusjon:

Let us return to the fundamental question: is it correct to describe the liturgy as a divine sacrifice, or is it a damnable impiety? In this discussion, one must first of all establish the principle presuppositions which, in any event, determine the reading of Scripture, and thus the conclusions which one draws from it. For the catholic Christian, two lines of essential hermeneutic orientation assert themselves here.

The first: we trust Scripture and we base ourselves on Scripture, not on hypothetical reconstructions which go behind it and, according to their own taste, reconstruct a history in which the presumptious idea of our knowing what can or can not be attributed to Jesus plays a key role; which, of course, means attributing to him only what a modern scholar is happy to attribute to a man belonging to a time which the scholar himself has reconstructed.

The second is that we read Scripture in the living community of the Church, and therefore on the basis of the fundamental decisions thanks to which it has become historically efficacious, namely, those which laid the foundations of the Church. One must not separate the text from this living context. In this sense, Scripture and Tradition form an inseparable whole, and it is this that Luther, at the dawn of the awakening of historical awareness, could not see. He believed that a text could only have one meaning, but such univocity does not exist, and modern historiography has long since abandoned the idea. That in the nascent Church, the Eucharist was, from the beginning, understood as a sacrifice, even in a text such as the Didache, which is so difficult and marginal vis-à-vis the great Tradition, is an interpretative key of primary importance.

But there is another fundamental hermeneutical aspect in the reading and the interpretation of biblical testimony. The fact that I can, or cannot, recognize a sacrifice in the Eucharist as our Lord instituted it, depends most essentially on the question of knowing what I understand by sacrifice, therefore on what is called precomprehension. The pre-comprehension of Luther, for example, in particular his conception of the relation between the Old and the New Testaments, his conception of the event and of the historic presence of the Church, was such that the category of sacrifice, as he saw it, could not appear other than as an impiety when applied to the Eucharist and the Church. … …

For the believing theologian, it is clear that it is Scripture itself which must teach him the essential definition of sacrifice, and that will come from a «canonical» reading of the Bible, in which the Scripture is read in its unity and its dynamic movement, the different stages of which receive their final meaning from Christ, to Whom this whole movement leads. By this same standard the hermeneutic here presupposed is a hermeneutic of faith, founded on faith’s internal logic. Ought not the fact to be obvious? Without faith, Scripture itself is not Scripture, but rather an ill-assorted ensemble of bits of literature which cannot claim any normative significance today.

Ratzingers foredrag i Fontgombault i 2001 – del 1

Liturgi /

Hvem snakker i dag om messen som «eukaristiens guddommelige offer»?

Slik spissformulerer kardinal Ratzinger seg i sitt foredrag på liturgikonferansen i Fontgombault, som jeg skrev om kort her – og skal skrive mer om. Jeg har i løpet av de siste to-tre dagene lest kardinalens (pave Benedikts) foredrag under denne konferansen, og vil først stoppe ved (den manglende) forståelsen i dag av at messen er et offer. Han starter med å si at slik definerer 2. Vatikonsil messen, men fortsetter med å si at siden den tid har mange katolske teologer angrepet denne forståelsen – og en del prester og lekfolk har også begynt å snakke om messen på andre måter, siden de ikke vil være umoderne. Faktisk sier han at det ser som at Luther (som hadde som et av sine hovedpoeng at messen ikke kunne eller måtte være et offer til Gud) har klart å overbevise mange katolske teologer om at han hadde rett! Les selv:

If we go back to Vatican II, we find the following description of this relationship: «In the liturgy, through which, especially in the divine Sacrifice of the Eucharist, ‘the work of our Redemption is carried on’, the faithful are most fully led to express and show to others the mystery of Christ and the real nature of the true Church.”

All that has become foreign to modern thinking and, only thirty years after the Council, has been brought into question even among catholic liturgists. Who still talks today about «the divine Sacrifice of the Eucharist»? Discussions about the idea of sacrifice have again become astonishingly lively, as much on the catholic side as on the protestant. People realise that an idea which has always preoccupied, under various forms, not only the history of the Church, but the entire history of humanity, must be the expression of something basic which concerns us as well. But, at the same time, the old Enlightenment positions still live on everywhere: accusations of magic and paganism, contrasts drawn between worship and the service of the Word, between rite and ethos, the idea of a Christianity which disengages itself from worship and enters into the profane world, catholic theologians who have no desire to see themselves accused of anti-modernity. Even if people want, in one way or another, to rediscover the concept of sacrifice, embarrassment and criticism are the end result. Thus, Stefan Orth, in the vast panorama of a bibliography of recent works devoted to the theme of sacrifice, believed he could make the following statement as a summary of his research: «In fact, many Catholics themselves today ratify the verdict and the conclusions of Martin Luther, who says that to speak of sacrifice is «the greatest and most appalling horror» and a «damnable impiety»: this is why we want to refrain from all that smacks of sacrifice, including the whole canon, and retain only that which is pure and holy.» Then Orth adds: «This maxim was also followed in the Catholic Church after Vatican II, or at least tended to be, and led people to think of divine worship chiefly in terms of the feast of the Passover related in the accounts of the Last Supper.» Appealing to a work on sacrifice, edited by two modern catholic liturgists, he then said, in slightly more moderate terms, that it clearly seemed that the notion of the sacrifice of the Mass – even more than that of the sacrifice of the Cross – was at best an idea very open to misunderstanding.

I certainly don’t need to say that I am not one of the «numerous Catholics» who consider it the most appalling horror and a damnable impiety to speak of the sacrifice of the Mass. It goes without saying that the writer did not mention my book on the spirit of the liturgy, which analyses the idea of sacrifice in detail. His diagnosis remains dismaying. Is it true? I do not know these numerous Catholics who consider it a damnable impiety to understand the Eucharist as a sacrifice. The second, more circumspect, diagnosis according to which the sacrifice of the Mass is open to misunderstandings is, on the other hand, easily shown to be correct. Even if one leaves to one side the first affirmation of the writer as a rhetorical exaggeration, there remains a troubling problem, which we should face up to. A sizable party of catholic liturgists seems to have practically arrived at the conclusion that Luther, rather than Trent, was substantially right in the sixteenth century debate; one can detect much the same position in the post conciliar discussions on the Priesthood. … …

Hele Ratzingers foredrag i Fontgombault kan leses her.

Liturgikonferansen i Fontgombault i 2001

Liturgi /

«Kristus, ikke menigheten, er liturgiens subjekt«, var temaet for en viktig liturgikonferanse i Benediktinerklosteret Notre Dame, i Fontgombault i Frankrike. Det har vært arrangert flere liturgikonferanser der, men konferansen fra 2001 er spesielt kjent, fordi daværende kardinal Ratzinger deltok, og holdt et viktig foredrag om «Liturgiens teologi». (Jeg hadde nok så vidt hørt om denne konferansen før, men må nok jobbe syetmatisk i nokså lang tid framover for å få en noenlunde solid oversikt over hva som har skjedd luturgisk de siste 50 til 150 år.) På denne siden kan bl.a. lese følgende om konferansen (som jeg snart kommer tilbake til):

The congress proved important for the way in which the chief guest speaker, Cardinal Ratzinger, Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, dealt in passing with the question of the so-called «reform of the reform». …

Oddly, neither the International Federation of Una Voce not the German organization Pro Missa Tridentina were invited to send a delegate. However, one of the guest speakers, was Professor Robert Spaemann, a former President of Pro Missa Tridentina and another, was Professor Roberto de Mattei from Italy, a member of Una Voce.

The purpose of the conference was to promote, in the words of one participant, «a sort of ecumenism within the Church»: to bring together Catholics from different liturgical orientations to discuss basic questions about the liturgy.

Despite much off-stage, and extravagant, controversy among people who were not represented at the congress about its purpose, the conference was never intended to be an exclusively ‘traditionalist’ affair. Nor was the meeting about how to effect a so-called «Reform of the Reform» or about how to manoeuvre communities which use the classical liturgy into changes to the traditional books and the manner of using them. Rather, the conference was about the liturgy in general and the problems confronting it today: «an attempt», as our observer put it, «to return to the good beginnings of the [pre-conciliar] liturgical movement».

Jeg legger merke til at man ønsker å gripe tilbake til det positive i den litugiske bevegelsen fra første halvdel av 1900-tallet, at man ikke har hatt som prioritett å løfte fram den tradisjonelle latinske messen, men heller (ser det ut til) ønsker å arbeide for en reform av liturgureformen.

Skroll til toppen