“The Oxford Declaration on Liturgy”

Liturgi /

Fra min bunke med liturgibøker ser jeg nå på «BEYOND THE PROSAIC – Renewing the Liturgical movement». Boka er redigert av Stratford Caldecott, og gjenspeiler det som skjedde på konferansen ‘Beyond the Prosaic i Oxford i 1996. På denne konferansen ble denne interessante uttalesen om liturgien vedtatt, og jeg gjengir den i sin helhet (med egne uthevelser):

Issued by the Liturgy Forum of the Centre for Faith & Culture at Westminster College, Oxford, at the conlusion of the 1996 Conference of the Centre, ‘ Beyond the Prosaic’.

1. Reflecting on the history of liturgical renewal and reform since the Second Vatican Council, the Liturgy Forum agreed that there have been many positive results. Among these might be mentioned the introduction of the vernacular, the opening up of the treasury of the Sacred Scriptures, increased participation in the liturgy and the enrichment of the process of Christian initiation. However, the Forum concluded that the preconciliar liturgical movement as well as the manifest intentions of Sacrosanctum Concilium have in large part been frustrated by powerful contrary forces, which could be described as bureaucratic, philistine and secularist.

2. The effect has been to deprive the Catholic people of much of their liturgical heritage. Certainly, many ancient traditions of sacred music, art and architecture have been all but destroyed. Sacrosanctum Concilium gave pride of place to Gregorian chant [Section 116], yet in many places this «sung theology» of the Roman liturgy has disappeared without trace. Our liturgical heritage is not a superficial embellishment of worship but should properly be regarded as intrinsic to it, as it is also to the process of transmitting the Catholic faith in education and evangelization. Liturgy cannot be separated from culture; it is the living font of a Christian civilization and hence has profound ecumenical significance.

3. The impoverishment of our liturgy after the Council is a fact not yet sufficiently admitted or understood, to which the necessary response must be a revival of the liturgical movement and the initiation of a new cycle of reflection and reform. …

“The Oxford Declaration on Liturgy”Les mer »

Gårsdagens Angelus: Kristus, den nye Adam, er ydmyk og lydig – et eksempel for oss

Katolsk, Liturgi /

Før gårsdagens Angelus-bønn på Petersplassen tok pave Benedikt naturlig nok utgangspunkt i fastetida generelt og i teksten om Jesu faste og fristelse i ørkenen spesielt. Og han sa bl.a.:
It is evident that there is an insistence on the fact that the temptations were no accident but the consequence of Jesus’ choice to carry out the mission entrusted to him by the Father, to embrace completely his reality as beloved Son, who hands himself over entirely to the Father. Christ came into the world to free us from sin and the dangerous fascination of planning our lives without God. He did it not with high-sounding proclamations, but by personally struggling against the Tempter, right to the cross. This is an example for all: The world improves beginning with ourselves, changing what is not right in our lives with the grace of God.

Of the three temptations that Satan proposes to Jesus, the first has to do with hunger, that is, material need .. (the next one) is the deception of power, and Jesus unmasks this temptation and rejects it … Power is not to be worshiped but God alone, truth and love.

Finally, the Tempter proposes that Jesus perform a spectacular miracle … We must never try an experiment in which God is supposed to respond and show himself to be God: we must believe in him! We must not make God “material” for our “experiment”! Referring again to sacred Scripture, Jesus opposes to human criterion the only authentic criterion: obedience, conformity with God’s will, which is the foundation of our being. This too is a basic teaching for us: If we carry the Word of God in our heart and in our mind, if it enters into our lives, if we have confidence in God, we can reject any sort of deception of the Tempter.

Moreover, from the whole story there clearly emerges the image of Christ as the new Adam, Son of God, humble and obedient to the Father, unlike Adam and Eve, who in the Garden of Eden gave in to the seductions of the spirit of evil to become immortal without God.

Les alt pave Benedikt sa her.

Første søndag i faste – “Menneskets vedvarende fristelse er å søke etter roten til det onde utenfor seg selv”

Liturgi /


Jeg gjengir her disposisjonen til (de tre) prekenene jeg holdt i dag:

Vi tar utgangspunkt i evangeliet i dagens messe – om Jesu egen faste i ørkenen, og hvordan denne fasten har gitt oss vår egen fasteforberedelse før påsken. Jeg vil også påpeke at prefasjonen i messen poengterer enkelte viktige aspekter av fasten, nå den sier:
– Ved sin førti dagers faste vigslet han denne botens tid,
– og ved å motstå djevelens angrep lærte han oss å beseire det onde i våre hjerter,
– så vi med renset sinn kan feire påskemysteriet
– og engang nå frem til den evige påske.

I messens bønner og kommunionsvers kan man også se at kanskje det mest sentrale temaet er; at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.

Jeg vil også ta med noeen få elementer (nokså fritt gjengitt) fra pave Benedikts brev til alle katolikker før årets faste. Han knytter sine fastetanker til Den hellige Paulus’ ord: «Guds rettferdighet har blitt åpenbart gjennom troen på Jesus Kristus» (jf. Rom 3, 21-22). Og paven tar også opp følgende ord fra Jesus, fra datidens strid om hva som er rent og urent: «Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Nei, det er det som går ut fra mennesket, som gjør mennesket urent. […] For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene» (Mark 7, 14-15, 20-21).

Her kan vi ane i fariseernes reaksjon en vedvarende fristelse for mennesket: å søke etter roten til det onde utenfor seg selv. Det er helt tydelig at mange moderne ideologier har dette som sin forutsetning: Ettersom urett kommer «utenfra», er det tilstrekkelig for å virkeliggjøre rettferdighet, at en forandrer ytre omstendigheter som står i veien for den. En slik tankegang, advarer Jesus, er naiv og kortsiktig. …

Første søndag i faste – “Menneskets vedvarende fristelse er å søke etter roten til det onde utenfor seg selv”Les mer »

Pave Benedikt skal besøke den lutherske kirken i Roma 14. mars

Økumenikk /

Zenit.org skriver om dette besøket her, og bakgrunnen er at Romas lutherske menigheten hadde invitert pave Benedikt i 2008, for å komme og markere at det da var 25 år siden pave Johannes paul IIs første besøk i menigheten i 1983.

Den lutherske menigheten er glade for besøket, og according to the Lutheran community, Benedict XVI’s homily will be on the biblical passage from John: «Unless a grain of wheat falls into the earth and dies, it remains alone; but if it dies, it bears much fruit.»

For his part, Pastor Jens-Martin Kruse will analyze the first chapter of the Second Letter of St. Paul to the Corinthians, which speaks about Christ’s consolation in moments of tribulation.

Den katolske bloggen Rorate cæli skriver om besøk i to artikler. Først er det en ren nyhetsmelding, som har ført til en hel del SVÆRT NEGATIVE KOMMENTARER OG STERK KRITIKK AV PAVE BENEDIKT. Dernest er det en artikkel som ser på den lutherske menigheten i Roma på en forholdsvis objektiv måte; sier at den stort sett består av tyskspråklige, men at det også er noen inngiftede (og sannsynligvis tidligere katolske) italienere der. Som eksempel nevner de en italiensk kvinne som var døpt katolsk, ble agnostiker, og under noen studieår i Tyskland kom tilbake til kristen tro og ble lutheraner. Denne andre artikkelen har så langt ikke fått særlig mange kommentarer.

Jeg reagerte spesielt på kommentarene til den første artikkelen, fordi disse katolikkene ikke ser ut til å ville forstå at når vi katolikker samarbeider med ‘alle menensker av god vilje’, med protestanter etc., så betyr det ikke at vi (dvs. paven og den offisielle Kirken) har blitt relativister, at vi ikke mener sannheten er viktig, eller at vi tviler på at den katolske tro er den rette tro. Men vi kan samarbeide med alle slags mennesker (dvs. uavhengig av deres religiøse tro) om aktuelle praktiske og ideologiske spørsmål der vi er enige. Det samme kan vi gjøre med protestantiske kristne, men med disse kan vi også samarbeide om det vi har felles som kristne (som er ganske mye, men langt fra alt, i vår tro). Men når pave Benedikt og den lutherske pastoren i Roma møtes til felles bibellesning og bønn, og reflekterer over henholdsvis Johannesevangeliet og Paulus’ brev til korinterne, klarer jeg ikke å forstå opphisselsen.

Sognepresten kan avgjøre om og når den tradisjonelle latinske messen kan feires

TLM /

Fra Polen er det skrevet et spørsmål til Vatikanets kommisjon «Ecclesia Dei» om sognepresten på eget initiativ kan velge å feire den tradisjonelle latinske messen i sin menighet (uten at han direkte har fått en forespørsel fra ei gruppe troende), og om det vil være mulig å bytte ut en søndagsmesse i messens nye form med en TLM. Svaret er ja på begge disse spørsmålene:

…. ….
2. Can the holy Mass in the extraordinary form be scheduled for the hour when until now holy Mass was celebrated in the ordinary form? …

3. Can a pastor or another priest celebrate publicly of his own accord the extraordinary form – apart from the usual regular use of the new form – «so that all faithful – both young and old – become familiar with the older rite and can benefit from its appreciable beauty and transcendence»? … ..

Answer from «Ecclesia Dei»:
ad 2 and ad 3: The question is left to the prudent judgment of the parish priest [pastor, parochus] it being understood that the stable group of faithful have the right to assist at the celebration of Mass in the Extraordinary Form.

Les gjerne mer om dette her og her.

Men husk at pave Benedikts motu proprio om den gamle messen også sier at det bare kan feires én søndagsmesse i den ekstraordinære form i en menighet hver søndag, mens i messens ordinære form feires man så mange søndagsmesser som nødvendig. TLM er messens ekstraordinære form – og den må gjerne brukes – den skal på ingen måte erstatte den nye messen.

25. mars er 15 år siden Evangelium vitæ kom ut – messe planlagt for markere dagen

Katolsk /

«Livets Evangelium er hjertet i Jesu budskap som Kirken kjærlig tar imot og forkynner trofast og frimodig som «det glade budskap» til mennesker i enhver tidsalder og i alle kulturer. …Ved frelsens frembrudd proklameres den glade nyhet om et barns fødsel: «For jeg har en stor glede å forkynne dere, og den skal bli hele folket til del: I dag er deres frelser født, her i Davids by; det er Messias, Herren!» (Luk. 2,10-11). Kilden til denne «store glede» er Frelserens fødsel; men julen åpenbarer også den fulle mening med hvert menneskes fødsel, og den gleden som ledsager Messias’ fødsel, gir opphav til glede ved hvert menneskes komme til verden (kfr. Joh. 16,21). … …

Mennesket er kalt til et liv i overflod som langt overgår menneskets jordiske eksistens, fordi det dreier seg om å ha del i Guds eget liv. … … Kirken vet at Livets Evangelium, mottatt fra Vår Herre, finner gjenklang i menneskenes hjerter hvor Guds lov er skrevet inn (kfr. Rom 2,14-15) – hos troende såvel som ikke-troende – fordi det på underfullt vis både oppfyller alle hjertets forventninger og langt overgår dem. … …

Mennesker som bekjenner seg til Kristus, må i særlig grad forsvare og fremme denne rettighet, oppmerksomme som de er på denne veldige sannhet som Det annet Vatikankonsil minner oss om: «Han, Guds Sønn, forenet seg på et vis med hvert menneske ved sin inkarnasjon.» Denne frelsende hendelse viser oss ikke bare Guds grenseløse kjærlighet, han som «så høyt elsket verden, at han gav sin enbårne sønn til pris» (Joh 3,16), den viser oss også hver persons uforlignelige verdi.

Mens Kirken trofast betrakter Frelsens mysterium, anerkjenner den stadig på ny dette under. Kirken føler seg kallet til å forkynne dette budskap som er kilde til uovervinnelig håp og sann glede i enhver tidsalder. Det glade budskap om Guds kjærlighet til mennesket, det glade budskap om menneskets verdighet, og det glade budskap om livet er ett og det samme budskap.»

Hele encyklikaen kan leses her på norsk. Jeg skriver om dette nå, fordi jeg leste at en messe skal feires (i New York) for å markere årsdagen for den viktige encyklikaen om livets ukrenkelighet, og biskop emeritus av New York, kardinal Egan, da skal feire den tradisjonelle latinske messen.

Edward Cardinal Egan, Archbishop Emeritus of New York, will celebrate a Pontifical Mass to mark the 15th anniversary of Evangelium Vitae (“The Gospel of Life”), the pro-life encyclical by Pope John Paul II. … Edward Cardinal Egan will celebrate the Mass according to the Roman Missal of 1962, the form of the Catholic Church’s Mass before the Second Vatican Council.

According to Richard Janniello, past Grand Knight of the Agnus Dei Council, this is the second year the Knights have sponsored a special Mass for the Feast of the Annunciation. “It was no coincidence that John Paul II issued his great pro-life encyclical on the Feast of the Annunciation and Incarnation. It’s the preeminent pro-life Feast in our Catholic calendar,” he said, “because it reminds us every year that Our Lord’s human life was sacred from the very moment of His conception in the womb, already nine months before His birth.”

Evangelium Vitae explicitly recognizes this link in its opening words: “Mary’s consent at the Annunciation and her motherhood stand at the very beginning of the mystery of life which Christ came to bestow on humanity. Through her acceptance and loving care for the life of the Incarnate Word, human life has been rescued from condemnation to final and eternal death.”

Les mer om det her.

En bloggende prest skriver om blogging

Data/blogg, Katolsk /

Father Longenecker skriver om pave Benedikts oppfordring til prestene om å bruke Internet mer, om hvordan han selv ser på sitt bloggende arbeid; ikke så mye som (kringkasting) ‘broadcasting’ som ‘narrowcasting’. Moderne teknologi gjør det veldig mye lettere enn før å blogge, lage radioprogrammer (podcasting), og til og med videoer, og man konsenterer seg da gjerne heller om en litt smalere interessegruppe, heller enn å prøve å nå alle. Men selv om han nok har en nokså fast lesergruppe, opplever han stadig å få tilbakemeldinger fra andre som nokså tilfeldig har kommet over et av inneleggene gjennom Google e.l. – det samme gjør jeg selv også ganske ofte. Slik skriver han:

My blog, Standing on My Head has a daily readership of about 2,000 people. They visit my blog from across the USA and around the world. They come back for my own peculiar blend of Catholicism, comment on converts, apologetics, humor, inspiration and personal information. Not only can I publish instantly and globally, but the medium is friendly. Regulars make comments and discussions get started on what I have posted.

Because of the “narrowcast” element it sometimes feels like I am not evangelizing at all, but simply “feeding the sheep.” There is nothing wrong with a pastor feeding the sheep, but I have had enough e-mails over the years to know that a good number of people have returned to the Church, come into full communion with the Church, or had serious questions answered about the Catholic faith through my writings. They tell me that my blog encourages them, entertains them and makes them think about the faith, helps them through difficulties and keeps their faith alive.

Many Anglicans on the verge of coming into full communion read my blog and a good number tell me that it has been one of the helpers for them in their journey home.

I would encourage priests who like to write, and have good communication skills, to launch out into the new media. The technological side isn’t too difficult to master, and once you get going you’ll be surprised the number of people you touch.

What to write on a blog? Keep it short. Make it daily. Most of all, speak the truth simply and with enthusiasm, and before you let down your net make sure you have spent time with God, for before Christ told the disciples to let down their nets he told them to “cast out into the deep.”

Nettverk for katolsk teologi – seminar og årsmøte

Data/blogg, Katolsk /

I fjor ble det stifta et Nettverk for katolsk teologi, og 8. mars i år inviterer nettverket til et interessant seminar om «Kirkens kall i et postsekularistisk samfunn» på Menighetsfakultetet (les om det her) – og årsmøte. De melder at de nå har 38 medlemmer (jeg ble selv medlem for et par uker siden) og de skriver også:

«Nettverkets viktigste virksomhet ved siden av det årlige seminaret er driftingen av nettstedet www.teologinettverk.no. Nettstedet har i løpet av det siste året hatt flere viktige oppslag – om seminarer, disputaser, nye bokutgivelser og anmeldelser av ny faglitteratur (til sammen 13 oppslag). Nettstedet bærer fortsatt preg av å være i en oppstartsfase, og har ikke oppnådd det aktivitetsnivået som årsmøtet og arbeidsgruppen ønsket. Dette skyldes dels at bare et fåtall av medlemmene bidrar med nyhetsstoff, lesefrukter osv, slik årsmøtet oppfordret til.»

Det er litt trist at nettstedet ikke brukes mer, for da blir folk heller ikke oppmuntra til å besøke sidene særlig ofte. Hvordan kan man få flere til å skrive, tro?

Første nummer av “St. Olav kirkeblad”

Katolsk /

Som mange vel vet, er Broen og St. Olav tidsskrift slått sammen, og første nummer av det nye St. Olav kirkeblad er nå ferdig, det kan leses HER (pdf), og kommer vel om ikke lenge i postkassene.

I dette nummeret skriver biskop Eidsvig (på s 2) om grunnene til at man valgte å slår sammen Broen og St. Olav, og han har følgende ønsker for det nye, sammenslåtte bladet: » (1) At St. Olav forklarer den katolske tro slik at den kan forstås av mennesker av god vilje. Katolsk apologetikk er nødvendig. (2) At bladet observerer og kommenterer norsk kirkeliv. (3) At St. Olav forblir åpent for kritikk og debatt.»

Redaktør Heidi Øyma skriver så litt (på s 3) om hvordan det nye bladet vil bli, og sr. Anne Bente Hadland (på s 4-5) går gjennom litt av St Olavs lange historie helt fra starten i 1889.

I liturgien trenger vi ‘både og’

Liturgi, TLM /

Jeg syns at det er litt trist at her på bloggen (og også mange andre steder) blir debatten nokså polarisert, både når vi diskuterer liturgi og flere andre emner. Men det blir ofte mer fruktbare samtaler når man forstår hverandre bedre. Jeg har også blitt spurt av noen som misliker bloggen min, hva jeg egentlig ønsker med den. Det er det ikke så lett å svare på fullt ut, men når det gjelder Kirkens liturgi ønsker jeg først og fremst at den kan feires best mulig, og jeg tror at vi oppnår det best ved å berikes av elementer fra både den gamle og den nye messen.

I min lange liste med liturgibøker har jeg nå begynt på Laurence Paul Hemmnings «Worship as a revelation». Boka er ganske filosofisk og teoretisk, og jeg har ikke kommet så veldig langt i den, men mot slutten skriver Hemming noe (og siterer kardinal Ratzinger) som kan hjelpe oss til å legge vekt på både det gamle og det nye, når vi kontinuerlig skal arbeide med liturgien:

I have already remarked on Benedict XVI’s characterization of the need for a ‘hermeneutic of continuityin interpreting the postconciliar period of the Church’s life. He has extended this interpretative key to the liturgy itself, by saying that ‘the changes which the Council called for need to be understood within the overall unity of the historical development of the rite itself, without the introduction of artificial discontinuities’, adding in a note: ‘I am referring here to the need for a hermeneutic of continuity also with regard to the correct interpretation of the liturgical development which followed the Second Vatican Council. … …

In 1996, Joseph Cardinal Ratzinger gave a protracted interview to the German journalist Peter Seewald about the state and present situation of the Church. He spoke once again of his disappointment with liturgical developments in the postconciliar period, speaking of how the liturgy has been ‘flattened’ and evacuated of mystery. Seewald put the following question: ‘wouldn’t it be conceivable to reactivate the old rite in order to work against this levelling and demystification?’ The future pope’s response is a clear indication that there are no short-cuts, no easy solutions to the present situation with respect to the sacred liturgy. Ratzinger replied:

That alone would not be a solution. I am of the opinion, to be sure, that the old rite should be granted much more generously to all those who desire it. It is impossible to see what could be dangerous or unacceptable about that. A community is calling its very being into question when it suddenly declares that what until now was its holiest and highest possession is strictly forbidden and when it makes the longing for it seem downright indecent. Can it be trusted anymore about anything else? Won’t it proscribe again tomorrow what it prescribes today?

But a simple return to the old way would not, as I have said, be a solution. Our culture has changed so radically in the last thirty years that a liturgy celebrated exclusively in Latin would bring with it an experience of foreignness that many could not cope with. What we need is a new liturgical education, especially of priests. It must once again become clear that liturgical scholarship doesn’t exist in order to produce constantly new models, though that may be all right for the car manufacturing industry. It exists in order to introduce us into feast and celebration, to make man capable of the mystery. Here we ought to learn not just from the Eastern Church but from all the religions of the world, which all know that liturgy is something other than the invention of texts and rites, that it lives precisely from what is beyond manipulation. Young people have a very strong sense of this. Centres in which the liturgy is celebrated reverently and nobly without nonsense attract, even if one doesn’t understand every word. We need such centres to set an example. Unfortunately, in Germany tolerance for bizarre tinkering is almost unlimited, whereas tolerance for the old liturgy is practically nonexistent. We are surely on the wrong path in that regard.

Alvorlige møter i Vatikanet i dag – om skandalene i Irland

Katolsk /

Norske aviser skriver i dag om møtene som skal være i Vatikanet i dag om pedofiliskandalene i Irland. (Jeg husker at jeg hørte om dem første gang for nesten 15 år siden, det er skandaløst at de ikke klarte å rydde opp skikkelig allerede den gangen.) Slik skriver Aftenposten:

Skandaler som kommer innenfra den romersk-katolske kirken er naturligvis vanskeligere og mer ydmykende, sa Vatikanets utenriksminister Tarcisio Bertone da han mandag holdt en messe med irske biskoper. Men skandalen kan overkommes gjennom tro og bønn, framholdt han.

Biskopene skal senere mandag ha møter med pave Benedikt XVI om skandalen som har rystet Irland.

Og slik skriver Vårt Land:
Pave Benedikt, 24 irske biskoper og flere sentrale ledere i Vatikanet skal holde tre møtesesjoner. Samtalene er ment som et svar på den irske Murphy-kommisjonens rapport, som felte en knusende dom over den katolske kirkens misbruk av barn i landet.

Vatikanet uttalte allerede i desember at paven kommer til å skrive til det irske folket om krisen, noe som vil bli første gang en pave utformer et dokument som utelukkende dreier seg om katolske presters misbruk av barn.

Irland har vært i en sjokktilstand siden rapporten ble offentliggjort i november i fjor. I rapporten slås det fast at den katolske kirken i Irland har vært «besatt av» å skjule misbruk av barn i Dublin erkebispedømme fra 1975 til 2004. «Ikke spør, ikke fortell» skal i alle disse årene ha vært den rådende holdningen innad i kirken.

Program om unge dominikanerinner hos Oprah

Katolsk /

Se gjerne disse programmene om the Dominican Sisters of Mary, fra Ann Arbor, Michigan, som blir presentert på en god måte på the Oprah Winfrey Show. De er nå ca 100 søstre, med en gjennomsnittsalder på 26 år.

Redigering av bloggen – et eksempel

Data/blogg, Katolsk /

Jeg fikk nylig et «tilbakeping/ traceback» fra en annen blog til mitt innlegg «Hva ønsker bloggene å formidle?» (et innlegg som har ført til mange kommentarer), et tilbakeping som jeg etter å ha tenkt meg om, ikke ønsket å slippe gjennom. Og jeg bestemte meg for å ikke slippe ‘pingen’ gjennom fordi bloggen det kommer fra (Katolsk Vision – knyttet til den internasjonale organisasjonen ‘Vi er kirken’) har oppført seg slik at biskop Arborelius i Stockholm har sett seg nødt til reagere flere ganger, bl.a. sa han følgende i september i fjor:

Återigen ser jag mig tvungen att påpeka att ”Katolsk Vision” på intet sätt återspeglar det som är den Katolska kyrkans tro och att man inte har något bemyndigande att kalla sig ”katolsk”.

Jag beklagar den ofta aggressiva kritik som ”Katolsk Vision” riktar mot Kyrkan, ofta i ett tonläge som inte har något med evangeliet att göra.

Från stiftets sida har vi försökt att föra samtal med ”Katolsk Vision”, men intresset för att delta i dessa samtal har inte varit så stort som jag förväntat mig mot bakgrund av den skarpa kritik som framförts från ”Katolsk Vision” gällande svårigheter att komma i dialog med Kyrkans ledning. Jag vädjar till dem som står bakom ”Katolsk Vision” att ompröva sina ställningstaganden och söka sig tillbaka till det som är Kyrkans tro.

Stockholm 8 september 2009
Den saliga Jungfrun Marias födelse

+ Anders Arborelius OCD

Alvorlige tekster i søndagens messe

Liturgi /

Vi hører svært utfordrende tekster i denne søndagens messe – og vi prøver selvsagt å først la disse tekstene brukes på oss selv, før vi appliserer dem på andre. Dette rådet gjelder både prester og lekfolk, presten bommer f.eks. alltid hvis han snakker strengt til andre, og ikke samtidig til seg selv. Første lesning er fra Jeremia 17, 5-8

«Så sier Herren: Forbannet være den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren. Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer, men holder til i tørreste ørken, på saltholdig jord, der ingen bor. Velsignet være den mann som stoler på Herren og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt.»

Så fortsetter vi å høre fra den kjente Salme 1:
Omkved: Salig den mann som setter sin lit til Herren.

Salig den som ikke følger de ugudeliges råd og ikke vandrer syndens vei, som ikke sitter i spotteres lag,
men har sin lyst i Herrens lov og grunner på den dag og natt.

Han er lik et tre plantet nær rinnende bekker, som gir sin frukt i rette tid og ikke står med vissent løv.
Alt hva han gjør, det får han lykke til.

Men slik går det ikke dem som er uten Gud. De er lik agner som spredes for vinden.
For Herren kjenner veien der de rettferdige vandrer.
Men veien som de ugudelige velger, fører til undergang.

Evangeliet er saligprisningene fra Lukas 6:
«Salige er dere fattige, for Guds rike hører dere til. Salige er dere som nå sulter, for dere skal få spise dere mette. Salige er dere som nå gråter, for dere skal få le. Salige er dere når menneskene hater dere, når de bannlyser dere og spotter dere, når de skyr dere som frafalne for Menneskesønnens skyld. Gled dere da og dans av fryd, for en stor lønn venter dere i himmelen. For det samme gjorde deres forfedre med profetene. Men ve dere rike! for dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, for dere skal komme til å sulte. Ve dere som nå ler, for dere skal komme til å sørge og gråte. Ve dere når alle taler vel om dere, for det samme gjorde deres forfedre med de falske profeter.»

Les alle søndagens tekster og bønner her.

Erkebiskop i Australia kritiserer den gamle oversettelsen av messen til engelsk

Liturgi /

Jeg leser HER at erkebiskop Coleridge i Australia er glad for at den nye engelske oversettelsen av messen snart kan tas i bruk (trolig i 2011), og at han også kritiserer ganske grundig hvordan den nye messen har fungert siden 1970. Hans uttalelser viser vel igjen at stemninga holder på å snu; at stadig flere kirkeledere nå kritiserer hvordan liturgiforandringene de siste 40 år har fungert. Her er et lite utdrag av hans synspunkter:

The newly translated Roman Missal to be issued in Australian parishes in 2011 will help address the serious theological problems of the 1973 missal currently in use, said one of Australia’s most senior liturgists.

In the process, it will more faithfully implement the liturgical vision of the Second Vatican Council and also fulfill the reforms of the much-maligned 1570 Council of Trent, Archbishop Mark Coleridge of Canberra-Goulburn told approximately 200 liturgists gathered in Perth in early February.

While Archbishop Coleridge acknowledged that the missal used since 1973 has made gains in accessibility, participation, Scripture, adaptation and inculturation, he said it also has “serious problems theologically” and “consistently bleaches out metaphor, which does scant justice to the highly metaphoric discourse” of Scripture and early Christian writers. This is the result of a misunderstanding of Vatican II’s reforms, he said. …

… the liturgy has largely lost the sense of the liturgy as primarily Christ’s action, as something received “not just what we do; a mystery into which we are drawn.” “We can’t just tamper with it,” he said. “Celebrants sometimes act as if it’s their own personal property to do with what they like. You can’t.”

An overly cerebral approach to liturgy, loss of ritual, oversimplification of rites, loss of a sense of silence, beauty and an unwitting clericalism have all led to the Mass lacking its full potential to catechize the faithful and renew the church, he said.

Mer om hvordan liturgiforandringene ble gjennomført på 60-tallet

Katolsk, Liturgi /

Kenneth Whitehead skriver i sin bok «Mass Misunderstandings» videre om hvodan liturgiforandringene ble gjennomført – mest av liturgieksperter, som stort sett fikk sine forslag akseptert av biskoper og Vatikanet. Dette skjedde etter at Vatikankonsilet hadde vedtatt et balansert og forsiktig dokument om liturgien (se her), som også erkebiskop Marcel Lefebvre stemte for. Her er et sitat fa s 102-104 i Whiteheads bok (før han går over til å se på en del enkeltsaker; bl.a. om at liturgiekspertene vant fram med sitt syn om at man skulle stå når man mottar kommunion, men ikke med sitt ønske om at folk ikke skulle knele i kirkene i det hele tatt, og at knelebenkene burde tas bort):

…. … there is probably no single or easy answer to the overall question of why the things that went wrong did go wrong. We have already adverted to some of these reasons: an imperfect understanding of the Council’s intentions; the abrupt and seemingly unplanned way that so many things were changed, often in no particular order and without many explanations being provided; and the fact that most priests did not really understand what was happening and why. There was also a fairly general failure on the part of Church authorities to understand that any change, even a needed and legitimate change, in people’s deep-seated habits of prayer and worship, was bound to have consequences. These consequences should have been anticipated and taken into account. Nor was it just a matter of not disturbing people’s habits: constant changes too easily do accustom us to regard the Mass and the sacraments as malleable things, as things that we can devise and control, rather than things coming to us by the will of Christ in the Church.

To all these reasons there must be added yet another one, namely. the undue influence of modem «liturgists,» that is, liturgical experts too often intent upon their own in-group ideas rather than upon the needs and sensibilities of the faithful. Reliance on «experts» and «professionals,» rather than upon reason and common sense, has in many ways been the bane of the post-conciliar period generally.

Then, of course, there was the too frequent and marked impatience and sometimes even the arrogance of some of those in authority, relying uncritically upon their experts, and prone to dig in their heels when faced with perceived resistance to, or criticism of, many of the changes that were being made.

And yet again, in a much more general sense, it should also have been more clearly recognized by Church authority that concepts such as «noble simplicity» and «full, conscious, and active participation» in liturgical celebrations, although consciously and honestly launched by the Council itself, were almost inevitably going to be interpreted in different ways by different people. For some, «noble simplicity» can apparently mean denuding churches of statues and stations of the cross, or dismantling decorative altar rails or screens …

Mer om hvordan liturgiforandringene ble gjennomført på 60-talletLes mer »

Lutheranere ønsket hjertelig velkommen til pavens onsdagsaudiens

Økumenikk /

Hos zenit.org leser jeg at pave Benedikt i går ønsket representanter fra en luthersk kirke i USA (ELCA) hjertelig velkommen til onsdagsaudiensen i Paul VIs auditorium, og han gjorde det med følgende ord:

Distinguished Friends,
I am pleased to greet Bishop Mark Hanson and all of you present here today for this ecumenical visit.

Since the beginning of my Pontificate, I have been encouraged that relations between Catholics and Lutherans have continued to grow, especially at the level of practical collaboration in the service of the Gospel. In his Encyclical Letter «Ut Unum Sint,» my beloved predecessor Pope John Paul II described our relationship as «brotherhood rediscovered» (No. 41). I deeply hope that the continuing Lutheran-Catholic dialogue both in the United States of America and at the international level will help to build upon the agreements reached so far. An important remaining task will be to harvest the results of the Lutheran-Catholic dialogue that so promisingly started after the Second Vatican Council. To build on what has been achieved together since that time, a spiritual ecumenism should be grounded in ardent prayer and in conversion to Christ, the source of grace and truth. May the Lord help us to treasure what has been accomplished so far, to guard it with care, and to foster its development.

I conclude by renewing the wish expressed by my predecessor, during whose Pontificate so much was accomplished on the road to full visible unity among Christians, when he said to a similar delegation from the Lutheran Church in America: «You are most welcome here. Let us rejoice that an encounter such as this can take place. Let us resolve to be open to the Lord so that he can use this meeting for his purposes, to bring about the unity that he desires. Thank you for the efforts you are making for full unity in faith and charity» (Address to the Bishops of the Lutheran Church in America, 26 September 1985).

Upon you and all those entrusted to your pastoral care, I cordially invoke the abundant blessings of Almighty God.

Hva tenkte konsilbiskopene om Sacrosanctum Concilium?

Katolsk, Liturgi /

Kenneth Whitehead skriver om utgangspunktet for liturgiforandringene i sin bok «Mass Misunderstanding», eller gjør han egentlig det? Det virker på meg som han sier at liturgiforandringene hadde nokså lite med konsilet å gjøre; at man i Sacrosanctum Concilium (som ble vedtatt i 1963 med 2147 mot 4 stemmer) åpnet for en viss bruk av folkspråket, og kom med noen få andre generelle (og nokså forsiktige) punkter om hvordan liturgien skulle revideres. Slik skriver Whitehead:
As Cardinal Ratzinger, again, recorded in his book of memoirs entitled Milestones that has been quoted previously:

«The reform of the liturgy in the spirit of the liturgical movement was not a priority for the majority of the Fathers, and for many not even a consideration. Thus, for example, in his outline of themes after the beginning of the Council, Cardinal Montini – who as Paul VI would be the real pope of the Council – said quite clearly that he did not see the reform of the liturgy as a substantial task in the Council. The liturgy and its reform had, since the end of World War 1, become a pressing question only in France and Germany, and indeed above all from the perspective of the purest possible restoration of the ancient Roman liturgy, to which belonged the active involvement of the people in the liturgical event. These two countries, which at that time enjoyed theological leadership in the Church (and we must of course add Belgium and the Netherlands), had during the preparation phase succeeded in putting through a schema on the sacred liturgy, which quite naturally found its place in the general theme of the Church, The fact that this text became the first subject for the Council’s discussions really had nothing to do with the majority of the Fathers having an intense interest in the liturgical question. Quite simply, no great disagreements were expected in this area, and the undertaking was viewed as a kind of practical exercise to learn and test the method of conciliar work …»

If this is at all an accurate account of how the Vatican II liturgical reforms actually got started and carried forward – and there certainly cannot be any doubt that the young Father Joseph Ratzinger was there! – then the subsequent history of these liturgical reforms, along with the Mass misunderstandings that have stemmed from them and have persisted since, have to be considered all the more amazing. Surely it is necessary to go back to the Council itself in order to acquire even a glimmer of understanding of what really happened, and why it happened, and what the consequences of it are for us today.

I samme kapittel skriver Whitehead mer om hva som skjedde med liturgien – og hvorfor: …

Hva tenkte konsilbiskopene om Sacrosanctum Concilium?Les mer »

Hva med tradisjonalistene?

Katolsk, Liturgi /

Jeg leser nå som nevnt boka: Kenneth Whitehead: Mass Misunderstandings. Han er positiv til det konsilet prøvde å gjøre med liturgien, men negativ til en hel del av det som skjedde i praksis. Jeg kommer nok tilbake til boka flere ganger, og tar opp ting som jeg leser der.

I et kapittel han kaller: Hva med tradisjonalistene?, tar han opp de tradisjonalistene (i motsetning til de ‘konservative’, som vi har diskutert litt tidligere) som nok ikke har brutt med Kirkens autoritet, som SSPX, men som likevel er svært negative til det konsilet prøvde å gjøre, og ofte til det Kirken/paven gjør i dag. Her er et (litt usammenhengende, kanskje) utdrag:

… … Since it is far from clear whether the pope’s new approach will succeed in reconciling many of those who have gone so far as to reject the authority of the Council and the Church, it may be that the greatest effect of Summorum Pontiflicum will in the end turn out to be the effect it has on those tradition-minded Catholics who have stayed with the Church all along, but who also have been deeply dissatisfied with the way some things have gone in the Church since the Council, particularly with regard to the sacred liturgy.

The actual numbers of Catholics in this latter category are neither precisely known nor are these numbers apparently easy to come by; but it is surely not an insignificant fact that so many serious and even fervent practicing Catholics (whatever their total number) have evidently been dissatisfied with and sometimes even alienated from the Church in various ways as a result of the Vatican-II enactments. One thinks for example of some of the stable orders of monks and nuns, consecrated religious, that have continued to remain attached to the old liturgy, a liturgy ….

Similarly, some of the most committed of Catholic activists in various good causes such as the pro-life movement often turn out to be devotees of the «old Mass.» …

Hva med tradisjonalistene?Les mer »

Skroll til toppen