Hvordan bør ‘ordets del’ av messen foregå?

Liturgi /

Det er interessant (syns jeg, og svært forbløffende hvis man tenker bare noen få år tilbake) at en av pavens rådgivere, P. Mauro Gagliardi, i det som på engelsk kalles «the Office for the Liturgical Celebrations of the Supreme Pontiff», ser både på den nye og den gamle messen når han i en artikkel hos Zenit.org skal gi råd om hvordan ordets del av messen skal foregå. Han har ikke plass, skriver han, til å se på den gamle messens høytidelige form (litt dumt syns jeg, fordi her står subdiakon og diakon ikke ved alteret når de synger tekstene), men han skriver slik om den gamle messens enkleste form:

In the “Low Mass” (a simple celebration for daily use) of the extraordinary form, the priest reads all the readings, that is, the Epistle, the Gradual and the Gospel. In general, he does this while assuming the same position that he does when he will later offer the holy sacrifice. Using a misleading but common expression, we might say that the priest proclaims the Liturgy of the Word “with his back to the people.” The language of the proclamation is the same as the whole rite, that is, Latin, or sometimes the vernacular, as section 6 of the Motu Proprio “Summorum Pontificum” recalls.

After the Epistle is read there follows the Gradual, which receives its name from the steps (in Latin “gradus”) that the deacon ascends to read the Gospel from the ambo in a solemn Mass. After the Gradual, the Alleluia is read with its verse. … …

Om messens nye form skriver han bl.a. dette:
The Liturgy of the Word in the Missal of Paul VI kept different elements of the Missal Pius V, even if others have been suppressed and some added. The language of the proclamation has not been changed since Latin has remained the proper language of the Roman liturgy even in the post-conciliar reform, the reason for which the new lectionaries (now printed in books separate from the Missal) were published in Latin in 1969 and 1981.

On the other hand, the “editio typica” has been translated into the various national languages and these translations are what are generally used. …

A first difference between the two forms of the Roman Rite we see in the fact that, even in the daily Mass, celebrated in a non-solemn form, the possibility of other readers proclaiming the biblical passages — except for the Gospel — is foreseen, even if it remains possible for the priest to read all the texts of the Liturgy of the Word. …

Mot slutten skriver han: …

Hvordan bør ‘ordets del’ av messen foregå?Les mer »

Liturgisk pluralisme i Kirken

Liturgi /

Etter å ha lest ei bok om katolsk liturgi som var 6-7 år gammel (Thomas Kosic: The Reform of the Reform), har jeg nå begynt på ei bok som kom ut i fjor (Kenneth Whitehead: Mass Misunderstandings) – og det har skjedd mye på få år, spesielt etter pave Benedikts motu proprio Summorum pontificum, der paven bl.a. krever (og siteres slik av Whitehead) at de som nå vil bruke den tradisjonelle messen også må godkjenne den nye messen. Altså ønsker paven ikke å gå tilbake til den gamle tradisjonen og utelukke den nye, men heller å la de tradisjonene leve side om side. Slik skriver Whitehead (og jeg syns det er ganske interessant):

… the pope seems to have quite genuinely aimed to foster what he considers to be legitimate liturgical pluralism in the Church, a position that he has long advocated. For example, in his Ratzinger Report, written more than twenty years earlier, the by-then cardinal-prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith stated that:

«Prior to Trent a multiplicity of rites and liturgies had been allowed within the Church. The Fathers of Trent took the liturgy of the city of Rome and prescribed it for the whole Church; they only retained those Western liturgies which had existed for more than two hundred years. This is what happened, for instance, with the Ambrosian rite of the Diocese of Milan. If it would foster devotion in many believers and encourage respect for the piety of particular Catholic groups, I would personally support a return to the ancient situation, i.e., to a certain liturgical pluralism. Provided, of course, that the legitimate character of the reformed rites was emphatically affirmed, and that there was a clear delineation of the extent and nature of such an exception permitting the celebration of the preconciliar liturgy.»

This is exactly what Pope Benedict XVI effected more than twenty years later with his motu proprio. He has been nothing if not consistent in all of this. … …

Hva ønsker bloggene å formidle?

Data/blogg /

For noen få dager siden ble min blog karakterisert slik, på en annen (og ganske ny) blog: «Blant de konservative (bloggene) er det flere flittige bloggere som har en forunderlig interesse for gammel praksis, førkonsiliære synspunkter og tradisjonell liturgi. Å lese (disse) bloggene er som å tre inn i en annen verden hvor alt det gamle karakteriseres som bedre. Av og til får man inntrykk av at Vatikankonsilet var en ulykke, særlig fordi det førte til at «den Tridentinske messe ble tatt fra oss», som det står i en bloggkommentar. Nå er det imidlertid igjen blitt lov å feire den «opprinnelige liturgien», og den tillatelsen er blitt mottatt med jubelrop.»

I en kommentar til dette innlegget svarte jeg: «Det undrer meg at du karakteriserer min blog slik. Jeg kan forsikre deg og andre om at jeg IKKE ser på Vatikankonsilet som en ulykke (men jeg mener at noen av liturgiforandringene vi fikk ikke var ønsket av konsilet, og at noen av forandringene var uheldige), og jeg ønsker heller IKKE å gjeninnføre den tradisjonelle latinske messen for hele Kirken (selv om jeg syns den er viktig som et supplement, og at den har lært meg mye).»

Jeg avsluttet med å spørre: «Hvordan kan du forsvare å karakterisere min blog på en så lite korrekt måte?»

Til dette fikk jeg følgende svar: «Jeg har sett på din blogg som en helhet, både innlegg og kommentarer, og jeg beklager om jeg derved feilaktig har tillagt deg meninger som du ikke har.»

Det var jo et vennlig svar, men det er jo nokså dumt når man bli så alvorlig mistolket, og at folk ikke kan skille mellom det jeg selv og andre skriver, og jeg svarte: «Dette er et problem jeg har strevd en del med det siste året; at bloginnlegg og -kommentarer blandes sammen. Men det er vel så enkelt som at det jeg selv mener uttrykkes i det jeg selv skriver – og kommentatorene står for det de selv skriver.

Jeg moderer kommentarene, og tar bort noe som er for skarpt, for personfokusert, og til og med for reaksjonært, men kommentarene er jo likevel ikke mine meninger – ofte argumenterer jeg også mot dem.

Jeg blir litt oppgitt over denne sammenblandinga for det er vel ingen som tror at leserinnlegg i en avis uttrykker avisas mening. Hvorfor skal man så tenke slik om blogger?»

Jeg har ikke andre råd til folk som slik misforstår, og som av den grunn irriterer seg over oss katolske bloggere, at de gjør seg kjent også med mange andre blogger, og ser hvordan dette nye mediet fungerer.

“United in Communion, but not Absorbed”

Liturgi, Økumenikk /

Biskop Elliott i Melbourne, Australia, som jeg skrev om i går (se her), hadde da visse innvendinger mot den tradisjonelle latinske messen, men har nå begynt å feire den selv. En av grunnene til hans forandring er at artikkelen jeg da siterte, var skrevet for 6-8 år siden, og nå etter pave Benedikts Summorum Pontificum er situasjonen blitt ganske ny. Dessuten var Elliot i mot en viss type TLM, der presten og ministrantene holdt på med noe for selv oppe ved alteret, mens folket gjorde andre ting – sang salmer vanligvis. Messen han her feiret (les mer om den her) er jo ikke slik; det var en messe der celebrantene, alle hans assistenter, og folkt feiret det hellige messeofferet sammen.

Dette bildet er litt over to år gammelt, og biskop Elliott blir nevnt nå fordi har har blitt utpekt blant de australske, katolske biskopene til å ta imot anglikanerne som nå skal opptas i Kirken – bl.a. fordi Elliott selv vokste opp i Den anglikanske kirke, som prestesønn til og med. Om oppgaven han nå har fått sier han selv:

… the members of the Australian Catholic Bishops Conference appointed me their Delegate for the Australian project of establishing “a Personal Ordinariate for Anglicans who wish to enter full communion with the Catholic Church”, to use the words of Pope Benedict’s Apostolic Constitution Anglicanorum coetibus.

Before I explain what this involves, I should introduce myself. I was born into Anglicanism, in the Anglo-Catholic tradition. My father, Rev. Leslie Llewelyn Elliott, was for some time President of the Australian Church Union. While studying theology at Oxford, in St Stephen’s House, I followed my conscience and was reconciled to “Rome” in 1968. … …

Am I grateful for my Anglican heritage? Yes, I am. Where did I first learn the Catholic Faith? At home, in the vicarage.

Therefore I rejoiced when news of the Ordinariate came from Rome. I have been hoping for something like this for years, having addressed Forward in Faith Australia on the “Roman option” in 2006. As that talk indicates, I never imagined such a generous provision would be made in response to traditional Anglican appeals to Rome.

But what does Pope Benedict’s welcome and offer involve? You have to be clear about this before saying “yes”, “no”, even “maybe”.

The Pastor of the nations is reaching out to give you a special place within the Catholic Church. United in communion, but not absorbed – that sums up the unique and privileged status former Anglicans will enjoy in their Ordinariates. …

Les videre her.

Katekese, evangelisering, forkynnelse til omvendelse

Katolsk, Teologi /

I forb. med de nordiske biskopenes hyrdebrev om voksenkatekumenatet (som jeg skrev om her), tenker jeg tilbake på mitt år på presteseminar i London, der jeg både deltok i en RCIA-gruppe, og skrev en oppgave om Kirkens nye General Directory for Catechesis fra 1997, som bl.a. tar opp forberedelsen av katekumener og konvertitter ganske grundig.

Mitt inntrykk da jeg da (for 13 år siden) studerte Kirkens retningslinjer for katekesen, var at fokuset på evangelisering, og forkynnelse til å få et personlig gudsforhold, og til omvendelse, var svært sterkt. Bl.a. leste jeg slike setninger: «By faith man freely commits his entire self completely to God; making the full submission of his intellect and will to God who reveals, and willingly assenting to the Revelation given by him. … Faith involves a change of life, a «metanoia», that is a profound transformation of mind and heart; it causes the believer to live that conversion. Catechesis must often concern itself not only with nourishing and teaching the faith, but also with arousing it unceasingly with the help of grace, with opening the heart, with converting, and with preparing total adherence to Jesus Christ on the part of those who are still on the threshold of faith.»

I tillegg til det de nordiske biskopene skriver om den positive effekten en skikkelig innføring av voksenkatekumenatet vil ha for hele menigheten, vil jeg legge til deb sterke oppfordinga til et personlig gudsforhold, og til omvendelse fra synd (både for katekumenene og hele menigheten) som også skal vektlegges. Jeg tar med noen avsnitt fra min oppgave, som i sin helhet kal leses HER:

My first reaction to this new understanding of catechesis is that it has not reached the Catholic Church in Norway yet (and I am not sure that the process has come very far in other countries either). One important reason for this in Norway is that the RCIA program has not been introduced there yet, and then of course the whole dynamic of the adult catechumenate doesn’t work. Converts are received into the church in the ‘old way’, they have sessions with a priest or a deacon, they are not very much introduced to the Christian community during this learning process, and the sessions with the priest are more informative than evangelizing in the spirit of Catechesi Tradendæ.

One obvious and positive effect of the RCIA as I have seen it here in London, is the involvement of the lay members of the parish in the formation process of the new converts, and the integration of the new people into the Christian community; …

Katekese, evangelisering, forkynnelse til omvendelseLes mer »

Monsignor Peter J. Elliott skriver om “reform av liturgireformen”

Liturgi /

Helt til slutt i Thomas Kociks bok «The Reform of the Reform?» (som jeg har skrevet om flere ganger før: HER, HER, HER, HER og HER), står det en artikkel av msgr. Peter J. Elliott (biskop i Melbourne fra 2007, les om ham HER) – som jeg kjenner godt fra boka: Ceremonies of the Modern Roman Rite (Ignatius Press, 1995), som jeg kjøpte og leste grundig for ti år siden. Det er ei bok som grundig går gjennom bestemmelser om hvordan messen skal feires etter Novus ordo.

Elliot er i utgangspunktet ikke i det hele tatt enig med tradisjonalistene i deres syn på den gamle og den nye messen. Han skriver f.eks. at det var godt at man kom bort fra den stille messens (som dominerte i søndagsmesser og svært mange steder) tablå-aktige messefeiring (der prest og ministranter stod nokså fjernt og feiret messen). Likevel er han kritisk til måten den nye messen ofte feires på; på upresise rubrikker, på friheter mange prester tar seg osv. Her er altså en ekte representant for «reform av reformen»-liturgene, og her er et lite utdrag fra hans kapittel:

Some have criticized the transition as exchanging the role of a eucharistic celebrant for that of a eucharistic preacher, hence a move toward a Protestant style of worship. Certainly, in not a few churches we now find a rather didactic or homiletic style of celebrating Mass, so that the altar becomes a pulpit. But it would be more accurate to perceive the influence of mass media communication in the transition. A speaker on television seeks to create an impression of intimacy and dialogue. Again, decades of expanding television create a historical context that is an important factor to bear in mind.
… …

It is obvious that the role of the people changed from silent participation to active involvement, although this had been pioneered well before the Council in the Latin dialogue Mass. The opening out of the ceremonial action as it affected the laity was more evident in the emerging lay ministries … …

I do not criticize this steady transition from the liturgical tableau of Low Mass to the open action of the Missa normativa. …

Monsignor Peter J. Elliott skriver om “reform av liturgireformen”Les mer »

Pave Benedikts synspunkter diskuteres i England

Katolsk /

I England raser debatten over pave Benedikts protest mot den foreslåtte nye loven ang ansettelser, som heller ikke vil tillate kirkesamfunn å være «diskrimninerende» på noen måte. Fra the Times, som har tatt med dette flotte bildet av paven:

The Roman Catholic Archbishop of Westminster today attempted to defuse a row that threatens to overshadow the Pope’s forthcoming visit to Britain by claiming that Benedict XVI was merely giving voice to what many people felt when he attacked this country’s record of promoting equal rights for gays.

Surprise at the Pope’s remarks was giving way today to more determined opposition to his views, with the National Secular Society vowing to set up a Protest the Pope campaign to hold demonstrations during Benedict’s visit this year.

Aware of the growing controversy, the Most Rev Vincent Nichols, in Rome leading the 34 other bishops of England and Wales on an ad limina, or five-yearly visit to see the Pope, said that Benedict XVI was only saying publicly what many devout people believed.

«I think [the Pope’s] words will find an echo in many in our country who are uneasy that perhaps one of the unintended consequences of recent legislation is to drive religious belief and practice into the sphere of the private only,» the Archbishop said.

Katolske Catholic Herald skriver om samme sak på følgende måte:
Pope Benedict XVI has criticised Labour’s equality legislation in a remarkably direct speech to English and Welsh bishops at the end of their ad limina visit to Rome.

He said the legislation put unjust limits on religious freedom and «in some respects actually violates the natural law».

He made the remark just moments after he confirmed that he would be visiting Britain this year. …

Hyrdebrevet om voksenkatekumenatet

Katekisme, Katolsk /

Sist søndag leste man i alle katolske kirker i Norden (så langt jeg forstår) opp et hyrdebrev fra de norske biskopene om ‘voksenkatekumenatet’. Når mennesker ønsker å bli katolikker, må de forberedes først. I tdiligere tider ble man oftest forberedt individuelt av en prest, mens i senere år har de fleste menigheter i Norge hatt grupper på 5-10-15-20 personer som forberedes sammen – fortsatt undervises disse gruppene helst av en prest.

Etter Vatikankonsilet gjeninnførte Kirken en litt annen type forberedelse av katekumener (dvs. dåpskandidater), og ofte innkluderes konvertitter (de som er døpt i andre kirkesamfunn) i dette opplegget. I den engelskspråklige verden (og i Frankrike tror jeg, mens land som Tyskland og Italia vet jeg her lite om) er den nye ordninga svært utbredt, og er kjent av alle katolikker under navnet RCIA (Rite of Catholic Initiation of Adults). Hver menighet i disse landene har store grupper av faddere, kateketer og en prest som tar seg av de som ønsker å bli katolikker; denne prosessen er svært tydelig i menighetene og bispedømmene, bl.a. gjennom noen viktige liturgier i løpet av året.

Jeg var selv med i et slikt opplegg i London for 12-14 år siden, og ser både de positive sidene ved dette opplegget, og de negative; som at man ikke klarer å formidle nesten noe lærestoff i denne prosessen, og at det etter mitt syn blir helt feil når man prøver å behandle svært kirkevante protestanter og ferske dåpskandidater på samme måte. Det er selvsagt utfordringer i alle opplegg, men i år har jeg en god venn i California (svært kirkelig aktiv i 25 år) som er svært fornøyd med sitt RCIA-program.

De nordiske biskopenes hyrdebrev (som kan leses i sin helhet her) omtaler dette opplegget, og legger en hel del vekt på den positive effekten det kan få på hele menigheten (noe jeg vil slutte meg til), når de bl.a. skriver:

«Katekumenatet som vei inn i Kirkens hus, er … alltid en vei som gås i fellesskap med andre. Dette fellesskapet blir sikret gjennom katekumenatsgruppen (lik en miniatyrkirke). Til denne hører, ved siden av katekumenene eller konvertittene, noen medlemmer fra menigheten, presten og også fadderne, som i egenskap av nære ledsagere, står søkeren nær. …

Katekumenatet åpner ikke bare en mulighet for dem som ønsker dåp, eller ønsker å konvertere, til å tre inn på veien som fører inn i Kirkens hus. I katekumenatet ligger det også en stor mulighet for de aktuelle menighetene. Når en har opplevd hvordan en voksen dåpskandidat trer frem for menigheten og uttrykker sitt ønske om å bli døpt og bli tatt opp i menighetens fellesskap, da trer plutselig spørsmålet etter ens egen dåp, ens egen kirketilhørighet og ens egen tro frem. Her blir det tydelig at Kirken ikke bare har en misjon, den er misjon, og hun kan derfor ikke gi avkall på å være misjonerende.

Katekumenatet synliggjør at misjonsoppdraget …

Hyrdebrevet om voksenkatekumenatetLes mer »

“Prestebloggere er en gave til Kirken”

Data/blogg, Katolsk /

Man tar gjerne til seg all den oppmuntring man kan finne, for det er jo ikke alltid jeg mottar ros for å drive denne bloggen. Rosen det her er tale om finner vi på The Catholic Herald, og de nevner og roser en presteblogger spesielt: Father Tim Finigan.

Avisa skriver at pave Benedikt nylig ba prestene blogge mer (som jeg nevnte HER), og fortsetter slik:

The secular media have interpreted this as a papal invitation to priests to «get blogging». We suspect they are right. Pope Benedict XVI is unlikely to spend much of his day online, but he is almost certainly aware that blogging has become a powerful phenomenon in Catholic circles. Many of the world’s most engaged Catholics visit blogs several times a week, to pick up information and rumours about the Church, and also to air their views. One might protest that some of the information is inaccurate, that some of the rumours are false and that some views aired are contrary to Church teaching – but the fact remains that blogs fill a vacuum created, in part, by ecclesiastical structures that have lost the knack of communicating with the laity.

It is no accident that among the most successful blogs are those run by individual priests, rather than dioceses. Not only do the faithful like to know what their parish priest is up to, but a seasoned and witty evangelist can build a cyber-parish that extends for thousands of miles. An outstanding example is our columnist Fr Tim Finigan of Blackfen in Kent, who spreads the Gospel alongside authoritative news of papal and other liturgical initiatives that are sometimes overlooked by the official channels.

His blog is called The Hermeneutic of Continuity, a phrase used by Pope Benedict XVI to emphasise the lack of rupture between the Church’s teaching before and after the Second Vatican Council; so well-known is Fr Tim’s blog that it has helped popularise the Pope’s thinking on this subject throughout the English-speaking world.

Many priest-bloggers are conservative in their liturgical preferences; but there is room in cyberspace for clerical writers who embody many different authentic Catholic approaches. The internet can empower priests who have felt their influence decline as vocations and congregations decline. Indeed, it has the ability to reverse these trends.

We should therefore welcome it for what it is: a gift to the Church.

Prestens hovedfokus: Bønn, omsorg for de troende, forkynnelse av evangeliet

Katolsk /

I tillegg til det jeg skrev om pave Benedikts tale til de engelske biskopene HER, knytta paven i samme tale også disse tankene om prestenes tjeneste til kardinal Newman:

Much attention has rightly been given to Newman’s scholarship and to his extensive writings, but it is important to remember that he saw himself first and foremost as a priest. In this Annus Sacerdotalis, I urge you to hold up to your priests his example of dedication to prayer, pastoral sensitivity towards the needs of his flock, and passion for preaching the Gospel. You yourselves should set a similar example. Be close to your priests, and rekindle their sense of the enormous privilege and joy of standing among the people of God as alter Christus. In Newman’s words, «Christ’s priests have no priesthood but His … what they do, He does; when they baptize, He is baptizing; when they bless, He is blessing» (Parochial and Plain Sermons, VI 242). Indeed, since the priest plays an irreplaceable role in the life of the Church, spare no effort in encouraging priestly vocations and emphasizing to the faithful the true meaning and necessity of the priesthood. Encourage the lay faithful to express their appreciation of the priests who serve them, and to recognize the difficulties they sometimes face on account of their declining numbers and increasing pressures. The support and understanding of the faithful is particularly necessary when parishes have to be merged or Mass times adjusted. Help them to avoid any temptation to view the clergy as mere functionaries but rather to rejoice in the gift of priestly ministry, a gift that can never be taken for granted.

“Det er sannheten åpenbart gjennom Skriften og Tradisjonen og definert av Kirkens Magisterium som setter oss fri”

Katolsk /

Mandag holdt pave Benedikt en tale til de katolske biskopene fra England og Wales, der han bl.a. sa det jeg her har satt som overskrift. Bakgrunnen for setningen var hans uttalelse om at katolikker må påvirke samfunnet de lever i, og enda mer konkret; forslag til en lov i Storbritania som vil nekte også kirker/kristne organisasjoner frihet fra anti-diskriminerende regler ved ansettelser.

Vårt Land skriver om dette under overskriftene «Vil trosse britisk lov» (papirutgaven) og «Paven utfordrer England» (nettutgaven). De skriver videre at «Paven ber sine biskoper «forsvare troen» i møte med nye religionsfiendtlige lov. En ny likestilingslov er i ferd med å passere Parlamentet, og paven stiller seg nå i spissen for massive kirkelige protester i en sak med paralleller til den pågående norske debatten om ansettelsesfriheten for kristne organisasjoner. Også i Storbritannia har tros- og livssynssamfunn unntak fra anti-diskrimeringsparagrafene som gjelder ved ansettelser. Dette vil regjeringen ha slutt på, og paven ber sine 35 biskoper i England og Wales forsvare kirkens interesser mot nye statlige inngrep. Han oppfordrer dem til å stå fast ved kirkens tradisjonelle morallære og «tale med en samlet stemme mot lovgivningen». »

Her er mer av sammenhengen i pavens tale: Your country is well known for its firm commitment to equality of opportunity for all members of society. Yet as you have rightly pointed out, the effect of some of the legislation designed to achieve this goal has been to impose unjust limitations on the freedom of religious communities to act in accordance with their beliefs. In some respects it actually violates the natural law upon which the equality of all human beings is grounded and by which it is guaranteed. I urge you as Pastors to ensure that the Church’s moral teaching be always presented in its entirety and convincingly defended. Fidelity to the Gospel in no way restricts the freedom of others – on the contrary, it serves their freedom by offering them the truth. Continue to insist upon your right to participate in national debate through respectful dialogue with other elements in society. … …

… In a social milieu that encourages the expression of a variety of opinions on every question that arises, it is important to recognize dissent for what it is, and not to mistake it for a mature contribution to a balanced and wide-ranging debate. It is the truth revealed through Scripture and Tradition and articulated by the Church’s Magisterium that sets us free. Cardinal Newman realized this, and he left us an outstanding example of faithfulness to revealed truth by following that «kindly light» wherever it led him, even at considerable personal cost. Great writers and communicators of his stature and integrity are needed in the Church today, and it is my hope that devotion to him will inspire many to follow in his footsteps. …

Det har vært en hel del diskusjon om denne talen på nettet; jeg har lest uttalelser som priser paven høyt HER (Father Z) og HER (Continuity-bloggen) – og flere som ikke liker den, bl.a. HER.

“Den katolske kirke i Vårt Land” – et leserinnlegg

Generelt, Katolsk /

Noen av bloggens lesere har sikkert merka seg Ola Tjørhoms leserinnlegg i Vårt Land torsdag i sist uke, der han klager over at VL er vridd i sin dekning av Den katolske Kirke – og skriver for mye om den «betongkatolske» delen av Kirken. Jeg skrev et svarinnlegg til Tjørhom, som ble trykt i VL i dag:

Jeg leser i Vårt Land at Ola Tjørhom ikke er fornøyd med avisas dekning av Den katolske kirke. Selv om det noe ganger kan glippe litt med detaljene, er jeg ikke enig i denne kritikken. Jeg syns VL i stor grad reflekterer det som skjer i vår Kirke på en korrekt måte – og de gjenspeiler også den internasjonale dekningen nokså presis.

For min del virker det heller som om Tjørhom ikke liker utviklinga i vår Kirke, og derfor ikke er fornøyd med pressens dekning, verken internasjonalt eller nasjonalt. Mange har nok merket seg hans artikler i Morgenbladet, Kirke og Kultur og St Olav tidsskrift det siste året, der han stadig har påpekt det han mener er en «betongkatolsk» tendens.

Ser man på Den katolske kirke de siste 50 år, vil det nok være tydelig for alle observatører, at etter en åpen/liberal tendens først i perioden, har vi sett en tydelig tilbakevending til vår gamle tradisjon. Personlig vil jeg antyde 1965-1980 som en radikaliserende periode, 80-tallet som en periode med status quo (der pave Johannes Paul II klarte å stoppe videre utglidning), og at vi helt fra starten av 90-tallet har hatt en periode der Kirken har vendt mer tilbake til røttene liturgisk og teologisk. At denne utviklinga har skutt fart de siste (ca. fem) åra er jeg også enig med Tjørhom i, men dette er jo ikke VL’s feil.

Tjørhom har også rett i at diskusjonen i vår Kirke i stor grad handler om hvordan Det annet Vatikankonsils dokumenter skal forstås. Jeg venter selv på en ny stor bok om konsilet (av erkebiskop Agostino Marchetto) – etter at jeg for mange år siden leste flere bøker som reflekterte stemningen rundt og tolkningen av konsilet rundt 1970.

Tjørhom kaller det som skjer i Kirken en maktkamp. Det kan på en måte kanskje være korrekt, men på den annen side er det helt naturlig at samfunn, kirker, organisasjoner o.l. har en løpende diskusjon om hvordan fortida skal forstås og hvordan framtida skal formes. Tjørhom nevner National Catholic Reporter som et tidsskrift VLs journalister bør studere. Det må man gjerne gjøre, bare man ikke tror at dette radikale tidsskriftet er representativt for Den katolske kirke i USA i dag – da hadde det vært bedre å f. eks. følge med på hva som skjer innen den store og innflytelsesrike katolske bispekonferansen i USA.

Oddvar Moi, katolsk prest, Oslo

Reform av reformen – del 3: Aidan Nichols vurdering av reformbevegelsen

Liturgi /

Fr. Aidan Nichols skriver også et kapittel i Thomas Kociks boks «The Reform of the Reorm». Han diskuterer om katolikker flest virkelig liker den nye liturgien bedre enn den gamle. Sannsynligvis ikke, konkluderer han (men her kan man ikke være sikker), og så fortsetter han (på en avansert og elegant måte, så man må konsentrere seg litt når man leser):

Even were it the case, however, that the Church public is by and large adequately satisfied with the form of worship customarily offered to them in the modern Poman rite, it is still possible to assert that they should not be. The Church is not a business, whose management can rest content if its customers express consumer satisfaction. To «feel comfortable with a worship situation» is an infallible sign that we have missed the real meaning of the liturgy in its sacrality, its difference, its supernatural power. If we are to use commercial analogies here, then we must say of the Church that she is in the business of making people realize they have needs they have barely dreamed of. Because we are made in the image of God, made to tend to our divine archetype when he appears to us in the suffering and glorified God-man Jesus Christ, we have a need precisely not to be confirmed in our ordinary everyday personas by the easy uplift of a worship that consists in quickly appropriated words and sounds. By an apparent paradox, we need the liturgy not to be intrusively relevant to the secular roles that the society of a fallen world constructs for us. We need the liturgy to estrange us from our ordinary workaday selves by enabling us to find a new identity in those voices that speak there of adoration, purification, and the endless transcendence of the peace beyond all understanding of the City of God.

These are the most important tasks that the historic liturgies of Christendom have performed, and from them flow their power to affect us at the deepest level of our being—to bring us not only consolation in the face of unnegotiable evils but also courage to change the world. The power of the Mass to unsettle us and to give us a vocation that takes us beyond our secular identity and the duties we share with others as fellow citizens derives from the identity of the Mass, at its heart, with the Sacrifice of Calvary, considered as the saving revelation of the Holy Trinity, with whom we commune in eucharistic reception, thus anticipating our share in that suffering turned to everlasting joy which is, please God, our destiny in heaven. At every Mass we are to see the Crucified in his glory; and when we communicate, we are to receive him in his own person as he gives us by anticipation a share in the life of blessed sacrifice that is the Holy Trinity, and which will be ours in fullness-if only we cooperate with it-at the end of time.

It follows that three doctrines of the Church about the Holy Eucharist constitute a series of indispensable litmus tests for the right functioning of the liturgical organism that is the Church. …

Reform av reformen – del 3: Aidan Nichols vurdering av reformbevegelsenLes mer »

Reform av reformen – del 2: Forslag til hvordan liturgien kan reformeres

Liturgi /

Fr. Harrison skriver – etter at han går gjennom hva Vatikankonsilet skrev om liturgien (som jeg nevnte her) – så hvordan han syns den nye reformerte, nye liturgien bør være:

1 Latin has not been abandoned and is retained for almost the entire Ordinary of the Mass.

2 Only the Roman Canon (the first Eucharistic Prayer) is used. Vatican II never even hinted at the composition of new Eucharistic Prayers, not even as options. Even if the newly composed ones were in themselves of equal quality with the old-which is questionable, especially with no. 2, which now seems to be the most frequently used-they represent in effect the creation of a new rite, not the revision of the old. Gamber insists that to change anything so central as the 1500 year-old Canon-the very heart of the Roman rite and the fundamental defining point of its very identity in comparison with other rites-«is synonymous with the destruction of the rite in its entirety». And the Council certainly never dreamed of any such abolition of the old rite in order to replace it with a newly invented one.

3 In our alternate revision, none of those existing Offertory prayers has been removed that clearly expressed the sacrificial character of the Mass. …

Reform av reformen – del 2: Forslag til hvordan liturgien kan reformeresLes mer »

Reform av reformen – del 1: Hva sa egentlig Vaticanum II om liturgien?

Liturgi /

I Thomas Kociks bok «The Reform of the Reform» (som jeg har nevnt tidligere) er det også essay av andre forfattere, bl.a. Fr. Brian Harrison, O.S., som skriver om » The Postconciliar Eucharistic Liturgy: Planning ‘a Reform of the Reform'». Essayet bygger visst på et foredrag fra 1994, og ser ut til å være grunnlaget for ‘reform av reformen’-bevegelsen – selv om Kosics for er fra 2003.

Harrison ser ikke at den gamle liturgien kan være brukbar for framtida, selv om han selv har feira den nokså regelmessig i flere år; han har tanker om at framtidas liturgi må være en slags mellomting mellom ny og gammel form. Men før han foreslår hvordan liturgien kan reformeres, setter han søkelyset på hva Vatikankonsilets dokument Sacrosanctum Concilium virkelig sa (for han mener at den nye liturgien ikke er hva konsilet ønsket), og sier:

Let us now review briefly the fundamental principles laid down by Vatican II. Above all, it will be necessary to keep in the forefront of our minds as an overall guiding principle the conciliar Constitution’s words in article 7:

The liturgy, then, is rightly seen as an exercise of the priestly office of Jesus Christ…. From this it follows that every liturgical celebration, because it is an action of Christ the Priest and of his Body, which is the Church, is a sacred action surpassing all others.

That is, the liturgy is first and foremost the action of our Lord himself, not simply our action and our invention. It is a sacred mystery that we receive and enter into, rather than something we create for ourselves. It could even be said that neglect of this great truth is the basic source of all the postconciliar liturgical confusion, in which the human continuity and its activity and «creativity» have come to predominate over the divine presence and the divine activity.

In keeping with this overall guiding principle, Sacrosanctum Concilium lays down several «general norms» » that are to be observed in all liturgical revision, including the following, which has unfortunately been very much neglected: …

Reform av reformen – del 1: Hva sa egentlig Vaticanum II om liturgien?Les mer »

Lite blogging – andre ‘hobbyer’ har blitt prioritert

Data/blogg, Generelt /

En viktig hobby for meg har i mange år vært DATA, og da jeg onsdag fikk en ny datamskin på kontoret, med Windows 7 Professional innstallert, har jeg brukt en del av min tid til å finne ut hvordan det virker. På en måte er det enkelt nok, men jeg vil gjerne lære å kjenne mulighetene dette operativsystemet har skikkelig å kjenne. Bl.a. har Win7 muligheten for å kjøre Windows XP i et eget vindu, gjennom et tilpasset oppsett av ‘virtuelle maskiner’. Det har jeg satt opp, og kjører der noen gamle programmer, som jeg helst ikke vil være foruten – bl.a. Dreamweaver 2. I tillegg til dette kan alle programmer også kjøres i en annen modus – Win2000, WinXP etc – om nødvendig. Jeg har også 64-bits-utgaven av Win7, men jeg har så langt ingen problemer med å kjøre 32-bits programmer – litt overraskende, men fint.

De siste månedene har jeg hatt en midlertidig dataløsning på kontoret, men nå som jeg har fått en permanent maskin, har det også gått med litt tid til å sette opp alle programmene jeg ønsker slik jeg liker dem, og til å organisere alle gamle filer – bilder, dokumenter, e-post, musikk etc. – på en fornuftig måte. Jeg hadde en 7-8 år gammel maskin, som nå skal ende sitt liv, etter at jeg tok vare på alle filer jeg ville beholde, deretter reformaterte jeg harddiskene og tok det endelige farvel.

Avsluttende om økumenikk i denne omgang; P. Arnfinns preken

Økumenikk /

Jeg snakka med p. Arnfinn Haram i går, og han fortalte meg da bl.a. at det var fint å kunne holde preken under den store økumeniske gudstjenesten i Trefoldighetskirka i Oslo søndag 17. januar. Det var fullt hus, og han følte at han som katolikk var blir svært godt mottatt. På sin egen blog har han lagt ut heila ‘preika’, og den begynner slik:

Kjære brør og systre!

Jesus er på reise gjennom Galliela og Samaria. Her sit han, sliten og tyrst, ved Jakobsbrunnen, ved Sykarsbrunnen. Her sit han som sjølv er brunnen, han som sjølv er kjelda. Han som seier: ”Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste”! … …

Les fortsettelsen her.

“Alle kristne kan sammen forkynne det sentrale i Kristi budskap”

Økumenikk /

Pave Benedikt snakket (som ventet) om muligheten og behovet for kristen enhet på avslutningsmøtet for bønneuka for kristen enhet i Roma i går kveld. Her er det meste av Zenits oppsummering av talen:

… The Holy Father appealed to each Christian confession to «make its contribution to take the steps that lead to full communion.»

Though acknowledging questions that «separate us from one another — and that we hope can be overcome through prayer and dialogue,» the Pontiff affirmed that there is the «central content of Christ’s message that we can all proclaim together.»

This message is «the fatherhood of God, the victory of Christ over sin and death with his cross and resurrection, and confidence in the Spirit’s transforming action,» he stated.

Benedict XVI reflected that while Christians are «on the way to full communion,» they already share the call to «give a common witness in face of the ever more complex challenges of our time.»

On that list, the Pope said, are challenges such as «secularization and indifference, relativism and hedonism, the difficult ethical topics in regard to the beginning and end of life, the limits of science and of technology, and dialogue with other religious traditions.»

Moreover, he proposed, there are new fields «in which from now on we must give a common witness.» Among them, the Pope highlighted «the safeguarding of creation, promotion of the common good and of peace, the defense of the centrality of the human person, the commitment to overcome the miseries of our time, such as hunger, indigence, illiteracy, and the unequal distribution of goods.»

Benedict XVI called to mind this year’s 100th anniversary of a preliminary ecumenical gathering held in Scotland. He reflected on the «fundamental intuition» of that 1910 gathering: that Christians cannot proclaim the Gospel credibly if they are divided. … …

The Bishop of Rome affirmed that in this world «marked by religious indifference, and even by a growing aversion to the Christian faith,» there is a need for «a new, intense activity of evangelization,» not only for those who have never heard the Gospel, but «also among those in which Christianity was disseminated and is part of their history.»

Recalling the recently ended Year of St. Paul, the Holy Father stressed that common witness of the faith, «then as today, is born from the encounter with the Risen One, is nourished from a constant relationship with him, is animated by profound love for him.»

«The force that promotes unity and the mission,» the Pontiff concluded, «arises from the fecund and thrilling encounter with the Risen One, as happened to St. Paul on the road to Damascus.»

“At de alle kan være ett … så verden kan tro” – Joh 17.21

Økumenikk /

I gårsdagens angelus nevnte pave benedikt først … at vi er ulike lemmer på legemet (fra søndagens andre lesning fra 1. Kor 12), deretter fortsatte han slik: it is precisely in Christ and in the Spirit that the Church is one and holy, that is, an intimate communion that transcends and sustains human capacities.

I would like to emphasize this aspect while we are observing the «Week of Prayer for Christian Unity,» which concludes tomorrow, the Feast of the Conversion of St. Paul. Following tradition, I will celebrate vespers in the afternoon in the Basilica of St. Paul Outside the Walls, with the participation of representatives from the other Churches and ecclesial communities present in Rome. We will ask God for the gift of the complete unity of all the disciples of Christ and, in particular, according to this year’s theme, we will renew the commitment to being together witnesses of the crucified and risen Lord (cf. Luke 24:48). The communion of Christians, in fact, makes the proclamation of the Gospel more credible and efficacious, as Jesus himself said as he prayed to the Father on the eve of his death: «That they may be one … that the world might believe» (John 17:21). … …

May the Virgin Mary, Mother of the Church, obtain for us always to make progress in communion, to transmit the beauty of being one in the unity of the Father and the Son and the Holy Spirit.

Les hele angelus-budskapet her.

Skroll til toppen