Kardinal Llovera uttaler seg i et langt intervju om Kirkens liturgiske utvikling

Liturgi /

For noen dager siden ble (den spanske) kardinal Antonio Cañizares Llovera, leder av vatikanets Liturgi-departement (Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen) intervjua i den italienske avisa Il Foglio, og sa mange interessante ting om hvordan han (og Vatikanets liturgiske ledelse vil man derfor tro) tenker om liturgiske spørsmål. Jeg tar med et lite utdrag av intervjuet (med mine egne uthevninger):

I think the Motu Proprio has a great value in and of itself, for the Church and for the liturgy. Although some regret this — judging from the reactions that have arrived and which continue to arrive — it is right and necessary to say that the Motu Proprio is not a step back nor a return to the past. It is to recognize and accept, with simplicity, in all its breadth and history, the great treasures of the tradition, which has in the liturgy its most genuine and profound expression. The Church cannot afford to disregard nor give up the treasures and rich legacy of this tradition contained within the Roman Rite. It would be a betrayal and denial of herself. We cannot abandon the historical legacy of the Church’s liturgy, nor desire to establish everything from anew – as some would claim – without amputating the body of the Church.

Some understood the conciliar liturgical reform as a rupture, and not as an organic development of the tradition. In those years after the Council, «change» was an almost magical word; it was necessary to change that which had been, to the point of forgetting it; everything new; it was necessary to introduce newness after a human work and creation. We cannot forget that the post-conciliar liturgical reform coincided with a cultural climate intensely marked and dominated by a conception of man as ‘creator’ which hardly goes well with a liturgy which, above all, is the action of God and His priority, a «right» of God, the worship of God and also the tradition which we receive and we are given once and forever. The liturgy is not of our doing, it is not of our making, but this conception of man as ‘creator’ leads to a secularized vision of everything, where often, God does not have a place; this passion for change and the loss of tradition has not yet been surpassed.

And this, in my opinion, among the other things, has meant that some saw the Motu Proprio with much distrust or that they dislike welcoming it and implementing it, re-visiting the great wealth of the Roman liturgical tradition which we cannot squander, or seeking and accepting the mutual enrichment between the two forms of the one Roman rite, “ordinary” and “extraordinary”. The Motu Proprio, Summorum Pontificum, is of great value which we should all appreciate has not only to do with the liturgy, but with the whole of the Church’s being and what it means to tradition, without which the Church is converted into a changing human institution, and of course, also has an application to the reading and interpretation that is made of Vatican II. When one reads and interprets it in the light of rupture or discontinuity, one does not understand anything of the Council and distorts it. For this reason, as the Pope indicates, only a “hermeneutic of continuity” leads us to a right and correct reading of the Council, and to a knowledge of what it says and teaches as a whole, and particularly in the Constitution of the Sacred Liturgy, Sacrosanctum Concilium, which is inseparable, furthermore, from that same whole. The Motu Proprio, therefore, also has a very significant value for the communion of the Church.

Les gjerne hele intervjuet (på engelsk) HER – på italiensk HER.

Ola Tjørhom har på nytt kritisert min blog

Data/blogg, Katolsk /

Jeg ble nylig tipset av noen venner, om at siste nummer (nr. 4 2009) av tidsskriftet Kirke og Kultur hadde omtalt bloggen min over flere sider – og ikke særlig positivt. I forgårs leste jeg så artikkelen om katolsk blogging, der Ola Tjørhom omtalte min og to-tre andre katolske blogger på en lite fordelaktig måte. Etter å ha lest hans innlegg har jeg konkludert med at dette ikke handler så mye om blogging, som om noen katolske bloggers kritikk av Tjørhoms artikler om «betongkatolisisme» i Morgenbladet og St Olav tidsskrift våren 2009, og at noen av oss uttrykker synspunkter Tjørhom ikke liker.

Her er en del av Tjørhoms kritikk av min blog, med mine egne kommentarer uthevet [slik]. (Se også omtale og kritikk av Tjørhoms artikkel om «betongkatolisisme» i Morgenbladet i mars 2009, og senere i St Olav – og vår debatt om katolsk blogging i St Olav i juni.)

Oddvar Moi – om den «vidunderlige tradisjonelle messen»

Pastor Oddvar Moi har bakgrunn fra Den evangelisk-lutherske frikirke [Jeg er oppvokst i Den norske kirke, akkurat som han selv, og var bare en kortere periode medlem av Den evangelisk lutherske frikirke – og det bør Tjørhom vite.], men er nå kapellan i St. Hallvard katolske menighet i Oslo. … Det er flere grunner til at denne bloggen er viktig: Den har et seriøst sikte, den driftes av en ordinert prest, og det virker som om den har forholdsvis mange besøkende.

… I det siste har imidlertid oppmerksomheten i stadig sterkere grad blitt rettet mot liturgiske emner – som en til tider overveldende propaganda for den førkonsiliære «tradisjonelle latinske messen» (TLM), messefeiring mot øst (ad orientem) med prestens rygg vendt mot menigheten, gjenopptakelse av skikken med sakramentsandakter [Jeg kan ikke huske at jeg har skrevet om sakramentstilbedelse, men dette har vår biskop bedt alle menigheter gjennomføre minst én gang hver uke.] osv. De endeløse diskusjonene om liturgiske formaliteter tyder på at slikt betraktes som livets lykke på bloggerhold. [Her må Tjørhoms språk kunne kalles ganske tendensiøst.] 29. september kunne pastor Moi berette at det hadde funnet sted en «vidunderlig tradisjonell latinsk høymesse i Seattle». Et annet oppslag fra samme dag handler om «Pave Benedikts forfriskende og ortodokse forkynnelse». [En naturlig ting å skrive om for en katolsk prest.] Noen uker tidligere får vi vite at den gode pastoren «har vært og stemt – på Kristelig Folkeparti» (3. september). [Jeg knyttet dette til KrFs standpunkt til livets ukrenkelighet, vår biskop gjorde for øvrig det samme før valget.] Mens arme pater Richard McBrien ved Notre Dame University~ en av vår tids mest respekterte katolske teologer, blir avfeid som representant for en type «liberal teologi» som «jeg allerede hadde fått nok av i mine teologiske studier i Oslo» (9. september). [Jeg holder fast på min kritikk av McBriens teologi.]

I et større innlegg drøfter pastor Moi det stadig mer altoverskyggende spørsmålet om «hvordan [en prest] kan/ bør feire messen» (19. september). Her understrekes bl.a. følgende: Når presten går inn i kirken: Hendene holdes samlet foran brystet … Moi presenterer ellers detaljerte retningslinjer for hendenes plassering gjennom hele messen. … … [Muligens var dette en for personlig beskrivelse, for detaljert, og et for presteinternt tema.]

Pastoren er videre opptatt av tiltak for å fremme en korrekt mottakelse av nattverden: «Utdeling av kommunion: … jeg er nok blitt mer nøye med at folk spiser hostien før de forlater mitt synsfelt, om de mottar i hånden. Det hender faktisk ganske ofte at jeg må minne folk om dette, eller i verste fall gå etter dem.» Noe har kanskje gått meg hus forbi her. Men det kan vel diskuteres hvor «verdig» det er med en prest som under kommunionen renner etter folk som ikke tar i mot sakramentet akkurat som han vil. [Her bommer Tjorhom ganske grovt. Reglene sier svært tydelig at hostien skal konsumeres umiddelbart, og ikke tas med bort fra presten, ned i benken osv – og slike svært alvorlige misbruk at kommunionen skjer dessverre oftere en mange tror.] [Slik er reglene – Redemptionis Sacramentum, 2004 #92: … if any communicant should wish to receive the Sacrament in the hand, … special care should be taken to ensure that the host is consumed by the communicant in the presence of the minister, so that no one goes away carrying the Eucharistic species in his hand. If there is a risk of profanation, then Holy Communion should not be given in the hand to the faithful.]

Jeg har sans for forsøk på å bevisstgjøre om og utnytte kirkens tegnspråk. Problemet med fokuseringen på liturgiske formalities og technicalities er imidlertid at messens grunnleggende fellesskapsdimensjon står i fare for å koke bort i kålen. [Er det dette som kalles ”a cheap shot”?] Dette bekreftes vel [Men disse to tingene henger vel ikke sammen?] – indirekte – av Moi selv, når han i en kritisk kommentar til Morgenblad-kronikken min hevder at «vekten på messen som tilbedelse og offerhandling bør gjøres tydeligere, mens fellesskapsaspektet … bør tones noe ned» (14. mars, med reprise 22. april). …

Jeg skal ikke bruke mye tid på Mois anonyme bloggerkompiser. De deler imidlertid pastorens glødende entusiasme for TLM, den «tradisjonelle latinske messen». Messefeiring versus populum (mot folket) vekker hoderystende forakt – for Gud Skaperen finnes tydeligvis ikke over alt og slett ikke i oss, han har slått seg ned i «øst». [Tendensiøst igjen.] Videre blir ikke bare avvik fra de betongkatolske direktivene, men også spede forsøk på å forsvare kirkens lære slik den kom til uttrykk på Det annet Vatikankonsil avfeid som uttrykk for manglende katolsk integritet. [Her er det igjen ting Tjørhom leser inn i tekstene.] Alle former for «politisk korrekthet» – som jo i mange tilfeller hører med til grunnlaget for vår sivilisasjon, betraktes langt på vei som endetidstegn, og det rike kulturelle mangfoldet som Den katolske kirke her til lands har blitt velsignet med, framstilles som et tungt kors. [Det er svært urettferdig å påstå at Trond er negativ til våre mange innvandrergrupper, men han mener at latinske messer kunne ha redusert behovet for messer på så mange språk.]Se bare hva Trond har å melde om saken 7. mai, 2009:
” Med på dette lasset kommer det sikkert enda nier om at alle disse innvandrergruppene må ha sin egen sjelesorg, messer på sine språk, etc. Latin hadde løst problemet med messer … …

Maria (kvinnelige katolske bloggere har tydeligvis en forkjærlighet for å opptre under bibelske dekknavn) slår til med følgende columbi egg: ”Om bare latin ble brukt, ville også sjelesorgen, annet pastoralt og karitativt arbeid kunne foregå på latin. Og hadde vi brukt latin på denne blogg, så hadde ikke Loup hatt behov for å lære seg norsk. Så min oppfordring til p. Oddvar: Lingua, latina est bona!” [Denne kommentaren misforstår Tjørhom fullstendig. Maria er ironisk her; og det vil alle vite som har lest andre av hennes kommentarer.]

Min hovedinnvending mot Mois blogging går ikke på at han kritiserer meg, [Men denne artikkelen handler ikke i det hele tatt om at jeg kritiserer Tjørhom.] det har han selvsagt full rett til. Men jeg reagerer på at han bare unntaksvis presenterer kritiske korrektiver i forhold til de utfallene mot kirkens lære fra Vaticanum II og gjeldende messeordning som stadig dukker opp på bloggen hans [Bloggen min kritiserer ikke Vaticanum II, og de få gangene noen kommentarer har gjort det, har jeg reagert. Gjeldende messeordeningen kritiseres ikke, selv om noen mener den gamle ordningen er bedre; men det reageres noen ganger når prester tar seg friheter som ikke er tillatte.]. Og når han lar hatske angrep på meningsmotstandere florere i kommentarspaltene, [Tjørhom har her ikke nevnt eksempler på noen hatske kommenterer.] oppfatter jeg det som trist. En prest kan ikke fungere som passivt mikrofonstativ for slikt. [Jeg strammet inn kommentarene en del for ca 9 måneder siden, så denne avslutningen av Tjørhoms omtale av min blog er ikke korrekt.]

Msgr. Guido Marinis foredrag sist uke: Introduction to the Spirit of the Liturgy

Katolsk, Liturgi /

I Roma ble det sist uke arragert en prestekonferanse/ -retrett, der bl.a. tre store messer og to høytidelige vespere ble feiret – av de tre messene var to Novus ordo og én en tradisjonell latinsk pontifikal høymesse, og av vesperne var én gammel og én ny form. (Jeg syns at det i seg selv gir et viktig signal; at messens gamle form stadig blir mer normal.)

Under denne konferansen holdt så pave Benedikts seremonimester, msgr. Guido Marini, et foredrag om liturgiens ånd 6. januar. Det var et interessant foredrag, men det er sannsynligvis hans posisjon i Kirken, som har gjort at foredraget er blitt lagt så mye merke til (bl. i Vårt land, SE HER). Foredraget kan i sin helhet leses her, men under kan man se et lite utdrag:

I propose to focus on some topics connected to the spirit of the liturgy and reflect on them with you; indeed, I intend to broach a subject which would require me to say much. Not only because it is a demanding and complex task to talk about the spirit of the liturgy, but also because many important works treating this subject have already been written by authors of unquestionably high caliber in theology and the liturgy. I’m thinking of two people in particular among the many: Romano Guardini and Joseph Cardinal Ratzinger.

One the other hand, it is now all the more necessary to speak about the spirit of the liturgy, especially for us members of the sacred priesthood. Moreover, there is an urgent need to reaffirm the “authentic” spirit of the liturgy, such as it is present in the uninterrupted tradition of the Church, … Can one truly speak of a Church of the past and a Church of the future as if some historical break in the body of the Church had occurred? Could anyone say that the Bride of Christ had lived without the assistance of the Holy Spirit in a particular period of the past, so that its memory should be erased, purposefully forgotten?

Nevertheless at times it seems that some individuals are truly partisan to a way of thinking that is justly and properly defined as an ideology, or rather a preconceived notion applied to the history of the Church which has nothing to do with the true faith.

An example of the fruit produced by that misleading ideology is the recurrent distinction between the preconciliar and the post conciliar Church. Such a manner of speaking can be legitimate, but only on condition that two Churches are not understood by it: one, the pre Conciliar Church, that has nothing more to say or to give because it has been surpassed, and a second, the post conciliar church, a new reality born from the Council and, by its presumed spirit, not in continuity with its past. This manner of speaking and more so of thinking must not be our own. Apart from being incorrect, it is already superseded and outdated, perhaps understandable from a historical point of view, but nonetheless connected to a season in the church’s life by now concluded.

Does what we have discussed so far with respect to “continuity” have anything to do with the topic we have been asked to treat in this lecture? Yes, absolutely. The authentic spirit of the liturgy does not abide when it is not approached with serenity, leaving aside all polemics with respect to the recent or remote past. The liturgy cannot and must not be an opportunity for conflict between those who find good only in that which came before us, and those who, on the contrary, almost always find wrong in what came before. … …

I will not pretend to plumb the depths of the proposed subject matter, nor to treat all the different aspects necessary for a panoramic and comprehensive understanding of the question. I will limit myself by discussing only a few elements essential to the liturgy, specifically with reference to the celebration of the Eucharist, such as the Church proposes them, and in the manner I have learned to deepen my knowledge of them these past two years in service to our Holy Father, Benedict XVI. He is an authentic master of the spirit of the liturgy, whether by his teaching, or by the example he gives in the celebration of the sacred rites.

If, during the course of these reflections on the essence of the liturgy, I will find myself taking note of some behaviours that I do not consider in complete harmony with the authentic spirit of the liturgy, I will do so only as a small contribution to making this spirit stand out all the more in all its beauty and truth.

1. The Sacred Liturgy, God’s great gift to the Church.

….. ….

2. The orientation of liturgical prayer.

….. ….

3. Adoration and union with God.

….. ….

4. Active Participation.

….. ….

5. Sacred or liturgical music.

….. ….

At this point I would like to conclude the discussion. For some years now, several voices have been heard within Church circles talking about the necessity of a new liturgical renewal. Of a movement, in some ways analogous to the one which formed the basis for the reform promoted by the second Vatican Council, capable of operating a reform of the reform, or rather, one more step ahead in understanding the authentic spirit of the liturgy and of its celebration; its goal would be to carry on that providential reform of the liturgy that the conciliar Fathers had launched but has not always, in its practical implementation, found a timely and happy fulfillment.

There is no doubt that in this new liturgical renewal it is we priests who are to recover a decisive role. With the help of our Lord and the Blessed Virgin Mary, mother of all priests, may this further development of the reform also be the fruit of our sincere love for the liturgy, in fidelity to the Church and the Holy Father.

Msgr. Guido Marini
Pontifical Master of Liturgical Ceremonies

Vårt Land skriver om “Katolsk ryddesjau”

Katolsk, Liturgi /

Vårt Land skriver i dag om hvordan Den katolsk Kirke nå holder på å snu mht hvordan liturgien skal feires. Det er en grei artikkel der det meste av fakta er korrekt, men først undret jeg meg litt over hvorfor de skriver om dette akkurat nå. Så ser jeg at de refererer til hva pave Bendikts seremonimester, msgr. Guido Marini, sa på en presteretrett i Roma sist uke. Han sa egentlig ikke noe nytt der, men jeg skal lese det han sa på nytt og legge ut noe om det på bloggen. (De refererer forresten også til den tradisjonelle messen i København sist søndag – se HER.)

Her er innledninga til VL’s artikkel (som ikke er lagt ut på nett):

«Sakte, men sikkert har det skjedd et kulturskifte i det katolske Vesten. Latin og «mystikk» får sin renessanse. Fra øverste hold artikuleres en stadig mer samtidskritisk linje.

Er det fordi kirkens ledere har fatt tenkt seg om, og funnet ut at reformene som fulgte 2. Vatikankonsil var for voldsomme? Er det fordi folk flest er blitt mer konservative og glade i «gammeldagse» kulturuttrykk? Eller handler det rett og slett om at sekstiåtteme er blitt pensjonister, og at barna til de mest kulturåpne ikke gidder å engasjere seg i kirken?

Ny gudstjenesteordning ble tatt i bruk fra 1. søndag i advent 1969. Den betød slutt på at prestene snakket latin og forrettet nattverden mens de mumlet noe med ryggen mot menigheten. En undersøkelse fra tankesmia Cara viser riktignok at andelen av kirkemedlemmene som har noen synspunkter på om de foretrekker den gamle messen, er blitt langt mindre enn for 25 år siden.

Til gjengjeld er de som har synspunkter blitt stadig mer høylytte. Og miljøene får gjennomslag. Flere enn de mest erkekonservative insisterer på å vende tilbake til tiden før liturgireformen. Ryktene om at en reform av liturgireformen er på gang, skjøt fart igjen forrige uke. Da oppfordret Vatikanets seremonimester Guido Marini til en ny reform, og beklaget samtidig hva han mente var omfattende misbruk av liturgiske regler i presteskapet:

– Det er ikke vanskelig å innse hvor langt unna liturgiens ekte ånd noen atferdsmåter er, sa Marini. Han presiserte at liturgien «ikke er gitt oss for at vi selv kan sette den under personlig fortolkning». … … »

“Danske katolikker vender tilbage til latinen”

Katolsk, TLM /

Slik (litt upresis overskrift, siden den nye messen også kan feires på latin når som helst og hvor som helst) skriver det danske Kristeligt Dagblad om den tradisjonelle latinske pontifikalmessen i København i forgårs. De skriver bl.a.:

… der er i den katolske kirke en stigende interesse for den traditionelle form af messen. Nu imødekommer den katolske biskop i Danmark, Czeslaw Kozon, ønsket om en sådan messe fejret af ham, så der i al sin pomp og pragt bliver tale om en såkaldt pontifikalmesse efter den ekstraordinære ritus.

– Det er bare én måde at fejre messen på, og så var det jo fair nok at imødekomme ønsket, ikke mindst efter pave Benedikts udvidelse af tilladelsen til at fejre denne form for messe, siger biskoppen med henvisning til en pavelig beslutning i 2007, der gjorde, at præster ikke længere skulle spørge deres biskop om lov til at fejre den traditionelle messe. … …

– Et overordnet træk er, at messen efter den ekstraordinære ritus ikke inddrager menigheden i samme grad som den nye form, forklarer biskop Czeslaw Kozon og understreger, at langt de fleste gudstjenester fortsat vil blive fejret efter den nye ritus.

Biskoppen understreger, at det ikke er latinen, der adskiller messeformerne. Messen efter den ekstraordinære ritus fejres kun på latin, men messen efter den nye form kan også fejres på latin. De afgørende forskelle ligger altså mere i ritualerne, som er mere komplicerede og mangfoldige efter den gamle form.

– Det er dog ikke kun et spørgsmål om at forstå messen rent sprogligt og intellektuelt, men også et spørgsmål om, hvorvidt folk i øvrigt føler sig hjemme i den type messe. Også uden sproglig indsigt kan man godt vide, hvad messen drejer sig om, siger han.

Jacob Schwartz er kontaktperson for Sankt Karl Borromæusgruppen … (og sier):

– Det er lidt som med mælk, hvor man ikke kan forklare, hvorfor nogle bedre kan lide let- end sødmælk. Men den gamle form er mere teocentrisk, da præsten træder mere i baggrunden, når han vender ryggen til menigheden eller vender sig mod Gud, om man vil, forklarer han … … …

“Danske katolikker vender tilbage til latinen”Les mer »

Første pontifikale høymesse i Norden på 40 år

TLM /

Sist søndag feiret Københavns biskop Kozon pontifikal høymesse etter messens gamle form i sin egen domkirke – og jeg vet ikke om at noen andre slike messer er blitt feiret i Norden siden liturgireformen i 1969. Det ligger svært mye arbeid bak en slik feiring – spesielt siden nesten ingen av de medvirkende hadde gjort det før, og måtte lære seg ritualene, få tak i utstyr osv. Vi må være takknemlige overfor biskop Kozon som tok på seg dette, og som slik går foran med et godt eksempel. Så langt har jeg bare lest om messen på NLM-bloggen – se her. Bildene under er også hentet derfra.

Se, om ham var det Johannes vitnet: “Jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn.”

Liturgi /

Overskrifta over er kommunionsvers på denne dages fest for Jesu dåp, og under kan man lese resten av messens bønner og antifoner. (Les også denne dagens tekster – år C.)

INNGANGSVERS
Da Herren var blitt døpt, åpnet himlene seg, og Ånden, lik en due, senket seg over ham, og Faderens røst sa: «Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest.» Jfr. Matt 3,16-17

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, da Kristus var blitt døpt i Jordans flod, og Den Hellige Ånd steg ned over ham, forkynte du at han var din elskede Sønn. La oss som ble dine barn, gjenfødt av vann og Den Hellige And, alltid forbli i din kjærlighet. Ved ham, vår Herre …..

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot de gaver vi bringer deg på festen for din elskede Sønns åpenbaring. La dine troendes offergaver bli forvandlet til hans offer som i sin miskunn tar bort verdens synder, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.

PREFASJON
I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud.
Med underfulle tegn beseglet du den nye dåp i Jordan.
Ved din røst fra himmelen skulle vi tro
at ditt Ord har tatt bolig blant menneskene,
og ved Ånden som steg ned i en dues skikkelse,
skulle vi erkjenne at Kristus, din tjener,
ble salvet med gledens olje,
og er sendt til å forkynne det glade budskap for de fattige.
Derfor priser vi deg uten oppør på jorden,
og sammen med himmelens krefter roper vi alle dager til din majestet:

KOMMUNIONSVERS
Se, om ham var det Johannes vitnet: «Jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn.» Joh 1, 32.34

SLUTNINGSBØNN
Herre, vi er blitt mettet med dine hellige gaver. Ydmykt ber vi deg: La oss som trofast lytter til din enbårne Sønn, både få kalles og være dine barn. Ved ham Kristus, vår Herre.

Bønn for presten selv

Generelt, TLM /

I messen jeg feirer i kveld, som er epifanimessen uten Credo, er det lagt til ekstra bønner for presten selv, siden det er mitt prestejubileum. Disse bønnene lyder slik:

Kirkebønn.
Allmektige og miskunnelige Gud, akt nådig på mine ydmyke bønner, og gjør meg, din tjener – som du har satt til forvalter av de himmelske mysterier uten mine fortjenester, men bare etter din umåtelige nådes gavmildhet – til en verdig tjener ved dine alter, så det min røst bærer fram, må få kraft ved din vigslende nåde. Ved vår Herre … …

Stille bønn.
Herre, ta ved kraften i dette sakrament alle pletter av synd bort fra meg, og gi at din nåde må gjøre meg verdig til den embetstjeneste som er lagt på meg. Ved vår Herre … …

Bønn etter kommunion.
Allmektige evige Gud, du som har villet at jeg, synder, skulle kalles til å stå ved ditt hellige alter og prise makten i ditt hellige navn; gi meg ved dette sakraments mysterium nådig tilgivelse for mine synder, så jeg kan tjene din majestet verdig. Ved vår Herre … …

(Jeg må nok si at vektlegginga på våre synder, og behovet for Herrens tilgivelse, er noe av det jeg setter ekstra stor pris på i vår tradisjon før 1965. Dessverre ble for mye av dette tatt bort under liturgirevisjonen – etter min mening.)

Vår organist, Sara, synger proprieleddene i denne messen, vi synger alle messe 8, og jeg skal etter beste evne synge messens bønner og tekster – men det er min aller første missa cantata, så jeg er noe usikker på hvordan det vil gå. Programmet for messen kan leses HER (stor pdf-fil) – sammen med det faste oppsettet for en tradisjonell latinsk messe, om man også trenger det..

Et par ekstra bilder fra min ordinasjonsdag

Generelt /

Et bilde utenfor kirken i Bergen rett etter ordinasjonen 8. januar 2000; 10 prester, 2 diakoner, biskop Svhwenzer og meg selv – pluss 5 ministranter bakerst. Av de geistligere skulle alle kunne gjenkjenens ganske lett, bortsett fra en filippinsk prest i midten.

Fra ordinasjonsmiddagen om kvelden. Rundt bordet fra venstre: Pastor Alan Littlewood (som døde 5/2-01), meg selv, biskop Gerhard Schwenzer, sogneprest Michel Beckers, min kone og min mor.

10 års prestejubileum i dag

Generelt /

I dag, 8. januar 2010, er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.

Bildet under er fra min ordinasjon i St Paul kirke i Bergen, 8. januar 2000. Konsekrator er biskop Gerhard Schwenzer, SSCC, menighetens to permanente diakoner, Gunnar Wicklund-Hansen og Henrik von Achen står ved hans side.

John Baldovin, SJ, skriver på den nye liturgibloggen

Liturgi /

Jeg syns det har vært et interessant at dagen etter at jeg har begynt å lese John F. Baldovins bok “Reforming the Liturgy. A Response to Critics” (se her), ser jeg at han også skriver på den nye liturgibloggen jeg fant i dag (se her). I dette innlegget (som allerede har fått flere kommentarer) skriver Baldvin om bloggen til the New Liturgical Movement (NLM), som jeg ofte siterer. Og han skriver bl.a.:

… … Readers and supporters of NLM no doubt are on the same train as Pope Benedict XVI – and the train doesn’t seem to be stopping anytime soon. That’s why they think it’s the “new” liturgical movement. They are convinced that the future is going to look a lot more like 1960 than 1975.

Anyone who’s read my recent work on the critics of the liturgical reform knows that I am sympathetic with many of the criticisms launched against the sometimes careless and ideologically irresponsible application of the post-Vatican II liturgy reforms. The criticisms are often accurate enough, but the problem with NLM and groups like it is not their criticism so much as their prescription. The movement to have the priest and the faithful face in the same direction is a good example. There are many excellent examples of Eucharistic celebrations versus populum in which it is quite clear that Christ (the whole Christ – head and members) is at the center of the celebration. The fact that there are celebrations where this is not the case should not discount the former. As I’ve said elsewhere, each “side” of the liturgical debate has the tendency to caricature the worst of their opponents in favor of the best of their own practice. It doesn’t take much sophistication to realize that those kinds of arguments are less than useful. … …

Les hele hans innlegg her.

En helt ny liturgiblog!

Liturgi /

Stor var min glede da jeg i dag tidlig kom over (via NLM) en helt ny blog som tar opp liturgiske spørsmål: Pray Tell – et samarbeidsprosjekt mellom Liturgical Press og Saint John’s School of Theology-Seminary, begge i Collegeville, Minnesota. Bloggen er kommet i stand som et (mer liberalt) alternativ til de mange tradisjonalistiske bloggene som tar opp liturgiske spørsmål, men flere signaler gjør at jeg likevel tror det vil være nyttig å følge med her. Slik presenterer de seg selv:

Some people speak today of “liturgy wars.” (Maybe we should be grateful for such evidence of high interest in liturgy!?) Some talk of a “Reform of the Reform,” which apparently wants to undo the “damage” of the past 45 years. Some zealots on the Right have an unmistakable focus on the musical and archeological and ceremonial externals: east not west, propers not hymns, kneeling not standing, and so forth. [Full disclosure: I personally rather like Latin propers, and kneeling, and the eastward orientation of the Eastern churches.] This blog arose from our sense that the conversation needs to broadened, deepened, redirected. Moderate and progressive voices need to be in dialogue with zealous traditional voices. The “spiritual import” which is the “real nature of the liturgy” needs to be reemphasized. The fundamental pastoral intent of the Second Vatican Council, and of the larger ecumenical liturgical movement of that era, needs to be restated, refined, defended.

Some will ask, Is this to be a liberal blog? Well, what else would you expect from Collegeville?! But more needs to be said than that. If liberal means open-minded, self-questioning, ecumenical, attentive to contemporary culture, and avoidant of romantic nostalgia, then we surely hope to be liberal. But if liberal means yesterday’s progressivism, yesterday’s ideals as if the culture and the churches haven’t changed dramatically since the 1970s or 1980s, then we hope to be not at all liberal. Those in the “old guard,” if there be such, can expect to be challenged and engaged.

Kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringene

Liturgi /

I John Baldovins bok (som jeg nevnte HER), som i utgangspunktet er kritisk til kritikerne av den nye messen, men som gjengir disse kritikernes synspunkter ganske så presist, er det også en beskrivelse av pave Benedikts/ kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringene, bl.a. dette:

Of all the liturgical questions on which he has written, Cardinal Ratzinger has clearly created the most stir with his attitude toward the orientation of the priest-celebrant at Mass …. To understand the stance he has taken, one must appreciate his theory of the development of church architecture. Basically he has accepted the theories put forward by Louis Bouyer in his famous Liturgy and Architecture. Bouyer argued a direct link between the architecture of Jewish synagogues and the development of Christian church buildings, with the latter oriented toward the east instead of toward Jerusalem. In place of the ark containing the Torah, Christians set up the cross of Christ. Ratzinger sees in the «orientation» (literally east-facing) of Christian churches an attitude of eschatological expectation. The cross symbolizes the returning Christ, who will rise like the sun. Thus the priest in offering the sacrifice faced east and the altar was placed near the eastern apse of the church building. Ratzinger emphatically insists that in the early church it was never a question of «facing the people» (versus populum) or not but rather one of orientation. … …

For Ratzinger the position of the altar is «at the center of the postconciliar debate.» Having the priest face the people has caused a fundamental shift, essentially a novelty, in the meaning of the liturgy which now looks like a communal meal.» …

Kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringeneLes mer »

Ei bok som ikke er enig i kritikken 60-tallets av liturgireform

Liturgi /

Jeg mottok nylig flere bøker jeg hadde bestilt fra amazon.co.uk om liturgiske spørsmål – sikkert svært ovverraskende for leserne av bloggen, at jeg er interessert i slikt. Flere av bøkene er kritiske til flere av forandringene av liturgien, men boka jeg begynte med er kalt «Reforming the Liturgy. A Response to Critics.» av John F. Baldovin, SJ. Han tar for seg flere av de kjente kritikerne av liturgireformen, bl.a. Klaus Gamber og Alcuin Reid. Han oppsummerer her Reids synspunkter i boka The Organic Development of the Liturgy på denne måten:

.. (the book) ends with the beginning of Vatican II and so does not deal directly with Sacrosanctum Concilium or with the postconciliar application of its principles. The author’s attitude toward the conciliar constitution and subsequent reform of the liturgy can fairly easily be culled from his work. His objections can be summarized as follows:

1. A major reform of the liturgy has never been successfully undertaken by centralized authority in the church. For the papacy to mount a wholesale reform lies outside the ambit of papal authority, since the pope may not alter tradition. This reform was much too quick and too radical.

2. Although it may make sense to translate the readings of the liturgy into the vernacular, there was no good reason to vernacularize the entire liturgy.

3. The replacement of the traditional Sunday readings by a three year cycle did «unprecedented violence to the objective traditional Liturgy.»

4. The same can be said for the addition of new eucharistic prayers to the Missal.

5. The reforms are founded on the erroneous assumption that Catholic worship needs to be accommodated to historical times and cultures. This is a mistaken understanding of the meaning of «Pastoral Liturgy.»

6. The historical-critical findings of scholars must be assessed very carefully since there is a tendency among many liturgical historians to advocate for a forgotten «Golden Age» of the liturgy to the detriment of the organic, living tradition of the Roman Rite and thus to submit the objective tradition to ideological currents.

7. Catholie liturgy is «essentially incarnational»; i.e. its extenral forms cannot be changed without changing the meaning of the liturgy.

Paveembedet mot den liturgiske tradisjon – pave Benedikts løsning

Liturgi, Teologi /

Ole Martin Stamnestrø skriver i siste del av sin artikkel i St Olav (som jeg også nevnte HER) hvordan pave Benedikt ønsker å fremme en forståelse av Vatikankonsilet som en kontinuitet av Kirkens tidligere historie, og hvordan han gjennom sin frigjørelse av den tradisjonelle latinske messen ønsker å sørge for at en slik kontinuitet kan gjenoppstå innenfor liturgien. Slik av slutter han artikkelen:

Det kan på dette punkt være klargjørende å vende tilbake til Benedikt XVI. Det er et tankekors at nettopp den pave som mens han var kardinal, ofte ble ansett som en varm forkjemper for romersk sentrafisme på bekostning av kollegialitet, ja som en erke-ultramontan sønn av Det første Vatikankonsil, har tatt til orde for en begrensning av den mulighet Paven har til å forme liturgien. I Liturgiens ånd skriver Ratzinger:

«Etter Det annet Vatikankonsil oppstod et inntrykk uti at paven egentlig kunne avgjøre alt når det gjaldt liturgi, og fremfor alt når han handlet på oppdrag av et økumenisk konsil. Til slutt gikk ideen om at liturgien er noe som er gitt på forhånd, og ikke er åpent for tilfeldige påfunn, i betydelig grad tapt i Vestens offentlige bevissthet. Men i virkeligheten har Det første Vatikankonsil på ingen måte definert paven som en absolutt monark, men tvert imot som en garantist for at man er lydig overfor Guds ord. Hans fullmakt er bundet til trostradisjonen – og dette er avgjort gyldig også innenfor liturgiens område. Liturgien blir ikke «laget» av myndigheter. Paven kan bare være en ydmyk tjener som vokter dens rette utvikling og dens fortsatte integritet og identitet.»

Her tar Paven et oppgjør med progressive liturgikere som Bugnini og Marini. …

Paveembedet mot den liturgiske tradisjon – pave Benedikts løsningLes mer »

Bønner og tekster for andre søndag etter jul

Liturgi /

Andre søndag etter jul blir igjen feiret i vårt bispedømme, siden at Epifani-festen nå skal feires 6. januar hvert år. Men siden bønnene og tekstene for denne søndagen ikke står i de norske liturgske bøkene, har vi prester fått tilsendt disse – og jeg presenterer dem her:

Inngangsvers
Da alt var taust og natten var kommet midtveis i sitt løp, kom ditt allmektige Ord, Herre, fra sin kongelige trone i himmelen.

Kollektbønn
Allmektige, evige Gud, dine troende sjelers glans, fyll i nåde verden med din herlighet og vis deg for alle folk ved ditt lys’ klarhet. Ved vår Herre …

Bønn over offergavene
Herre, helliggjør ved din fødsel de gaver vi har ofret til deg. Din fødsel viser oss sannhetens vei og lover oss himmelrikets liv. Ved Kristus …

Kommunionsvers
Alle som tok imot ham gav han evne til å bli Guds barn.

Bønn etter kommunion
Vi bønnfaller deg, Herre, vår Gud, at vi, ved å feire dette mysterium, blir renset for våre synder, at og våre rette ønsker blir oppfylt. Ved Kristus …

Og her er tekstene på denne søndagen for år C: …

Bønner og tekster for andre søndag etter julLes mer »

“Paven og liturgien – embedet mot kulten 1870-1970″

Liturgi, Teologi /

I tillegg til artikkelen jeg nevnte i går (SE HER og HER) har St Olav tidsskrift også en annen interessant artikkel om liturgien, skrevet av Ole Martin Stamnestrø. Han fokuserer på den noe underlige situasjonen at tradisjonalistene, som jo vanligvis støtter paveembede sterkt, nå noen ganger kritiserer pave Paul VI sterkt for å ha innført den nye liturgien, mens modernistene nå (overraskende nok) er blitt pavens sterkeste forsvarere (mht. liturgien). Et stykke ut i artikkelen leser vi:

Både Reids og Hemmings tradisjonalisme er til en viss grad problematisk. Reid har gjort Kirken en tjeneste ved å minne oss om Sacrosanctum Conciliums prinsipp om organisk vekst som det korrekte utgangspunkt for all liturgireform. Problemet er at det er en høyst subjektiv øvelse å skulle sitte til doms over hvilke liturgiske endringer som tilfredsstiller dette kravet, og hvilke som forbryter seg mot det. Paragraf 22 i Sacrosanctum Concilium paragrafen rett før formuleringen om organisk vekst – uttrykker med uomtvistelig tydelighet at det er det kirkelige læreembedets privilegium å dømme i disse spørsmål, men dette farer Reid raskt over. Denne tradisjonalisten er altså, efter mitt skjønn, ikke ultramontan nok. Dog har han oppnådd sitt mål: å formulere et prinsipp (med støtte i et konsildokument) som har beredt grunnen for en kritikk av den omfattende utøvelse av pavemakt over liturgien som Paul VI kom til å representere. Hemmings problem er enda større: Han gir svært lite rom for et levende kirkelig embede og går langt i å avvise både pavers og konsilers autoritet i møte med liturgien. Det inntrykk man sitter igjen med, er at naturlige ultramontarere som Reid og Hemming tvinges til å finne anti-ultramontane argumenter for å forsvare et ultramontant anliggende, nemlig bevaring av den ekstraordinære form som garanti for en tradisjonell katolisisme i mote med progressive tolkninger av Det annet Vatikankonsil. Med andre ord, hadde det ikke vært for at Paul VI som en mektig, men efter deres oppfatning liberal, pave satt en stund på St. Peters stol, hadde ikke behovet meldt seg for å lete med lys og lykte efter argumenter der liturgiens iboende autoritet opphøyes høyt over den pavelige autoritet.

Tradisjonalistene overrasker oss altså med en anti-ultramontan argumentasjon. Enda mer overraskende er den argumentasjon som brukes av progressive liturgikere, …

“Paven og liturgien – embedet mot kulten 1870-1970″Les mer »

Versus populum og ordets liturgi – fra St Olav

Liturgi, Teologi /

Sigurd Hareide nevner i sin artikkel i St Olav tidsskrift «Med ryggen mot menigheten?» en interessant, men i praksis noe misforstått begrunnelse for at presten skulle være vendt mot menigheten under messen:

I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket, har det ofte blitt fokusert på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967, hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populumfeiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste, årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promotorte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret. det ville vanligvis si vendt fra folket. Men ved å feire hele messen vendt mot folket – slik den gamle messeboken faktisk gav anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var i følge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populumfeiringen borte.

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan «våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse» mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi «virkelig prøve å lære av», skriver han, og foreslår en tilsvarende skjelning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning. …

Versus populum og ordets liturgi – fra St OlavLes mer »

“Med ryggen mot menigheten? – interessant artikkel i St Olav

Liturgi, Teologi /

Jeg leste i dag et par interessant artikler i siste numer av St Olav tidsskrift – aller siste nummer av St Olav som eget tidsskrift, siden det nå er bestemt at det skal gå sammen med tidsskriftet «Broen» (som skal få navnet St Olav, så vidt jeg forstår). Sigurd Hareide skriver der ang. Den norske lutherske kirkes tanker om nå å begynne å snu alterne (40 år etter at vi katolikker gjorde samme feilen) bl.a. følgende motargumenter:

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets saraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960 tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus-populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: «Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ‘Fader vår’?»

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus-populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets «som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme», skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: «Men felles vending mot øst var ikke ‘feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ‘vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. …

“Med ryggen mot menigheten? – interessant artikkel i St OlavLes mer »

Liturgiske kalendere for 2010 – for messens nye og gamle form

Liturgi, TLM /

Jeg har i dag gjort ferdig min egen bearbeidelse for år 2010 av kalenderen for den tradisjonelle latinske messen, se HER (htm) og HER (pdf) – de er lagt inn på min ressursside for TLM. Oversikten «bygger på en kalender utarbeidet for England, der jeg har tatt bort alt som har med tidebønnene å gjøre, og alle spesielle regler for England men så langt ikke lagt til de ekstra feiringene som er aktuelle i Norge.»

Jeg brukte i år en del ekstra tid med bearbeidelsen av kalenderen, siden Latin Mass Society i England i år (for første gang) også har skrevet til alt det som gjelder tidebønnene. Men jeg har ikke begynt å lese de tradisjonelle tidebønnene (de er ganske forskjellige, og følger fullt ut TLM-kalenderen, og jeg feirer tross alt den nye messen de fleste dagene) – og jeg følte at kalenderen da ble litt overlesset. (Jeg håper å legge til de ekstra dagene vi feirer i Norge om ikke lenge.)

Liturgisk kalender for Norge etter ‘novus ordo’ regner jeg med at mange av bloggens lesere allerede konsulterer flittig – den er jo også trykket i siste nummer av Broen hvert år.

Denne kalenderen har ligget på nettet siden 1997, og jeg har vært med og lest korrektur på den helt fra starten av. Det var p. Claes Tande som laget kalenderen de første 8-9 årene; nå har Mats Tande laget et program som genererer kalenderen automatisk – sjekk kalenderen for de neste 25 årene HER.

Skroll til toppen