Fredag sist uke ble det skrevet en blog-post der en typisk feiring av den nye messen og en typisk feiring av den gamle messen blir sammenligna – les den her (og her kommenteres den av Father Z).

Noen av de mange kommentarene påpeker at ofte feires den nye messen bedre enn i denne beskrivelsen fra USA (bl.a. i London, og heldigvis også i Norge), men realitetene ser likevel ut til å være at svært mange steder i verden feires katolske messer svært lite høytidelig/ respektfullt.

Forfatteren av det opprinnelige innlegget skriver oppklarende et stykke ut i debatten:
Just to be clear, the article isn’t intended to address the Novus Ordo simpliciter, but only my own observations upon revisiting two subsequent Sunday services at a fairly average (in my experience) Novus Ordo suburban American parish.

I have assisted at Novus Ordo Masses at the Brompton Oratory, Westminster Cathedral, the Basilica of the National Shrine of the Immaculate Conception, and regularly assist at weekday Novus Ordo liturgies where liturgical orthopraxy is the norm. It is altogether another question how the EF and NO liturgies compare as they are each meant to be conducted. I do not address that issue here.

Noen kommentarer sier at problemet i messen begynte da presten vente seg mot folket; da ble han lett oppfatta / og oppfatta kanskje seg selv som en entertainer, og oppførte seg gradvis deretter. Det er muligens ei korrekt forklaring, ialle fall skulle jeg ønske at ad orientem messer skulle blir vanligere.

Men mht bruken av den tradisjonelle latinske messen, må jeg nok si meg enig med en av kommentarene til det opprinnelige innlegget (og jeg skal prøve å skrive mer om det snart):
I concluded long ago that whilst the EF may be superior to the OF, it will never again become the normative use of the Roman church. The best we can hope for is for it’s influence to be felt in the OF. Mass as celebrated at Santa Trinita dei Pelligrine will not be how we the vast swathe of the Roman church worships any longer. Mass as celebrated at Westminster Cathedral, St John Cantius, etc… Now that is actually achievable.

Kommunionsverset i dagens messer gir klart uttrykk for hovedtemaet i messen, der evangeliet var fra Johannes 15, 1-8:

På den tid sa Jesus til sine disipler: «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vindyrkeren. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, skjærer han bort; men hver og en som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer. Dere er allerede renset, ved det ord jeg har forkynt dere; bli i meg, som jeg i dere. Som vinranken ikke kan bære frukt av seg selv, men bare i forening med vinstokken, slik kan heller ikke dere bære frukt uten å bli i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, som jeg i ham, han bærer frukt i mengde; men skilt fra meg kan dere ingenting gjøre. Den som ikke blir i meg, han kastes bort, som en vissen gren; og de visne grenene blir samlet i en haug og kastet på ilden, hvor de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord i dere, da kan dere be om hva dere vil, og dere skal få det. Det blir min Far til ære, når dere bærer frukt i mengde, og da er dere mine disipler.»

Messens tre hovedbønner er slik:

KIRKEBØNN
Gud, allmektige Far, du har gjenløst oss og gjort oss til dine barn. Se i godhet til dem du elsker med en fars kjærlighet, og la oss som tror på Kristus, vinne sann frihet og arve det evige liv. Ved ham, vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, vår Gud, gjennom vårt samfunn med deg i dette hellige offer gir du oss del i den ene sanne guddom. Vi ber deg: Hjelp oss som kjenner din sannhet, å virkeliggjøre den i våre liv. Ved Kristus, vår Herre.

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, bli i nåde hos ditt folk. Hjelp oss som du har innviet i ditt rikes mysterier, å bli frigjort fra det gamle menneske og gå inn til det nye liv. Ved Kristus, vår Herre.

Les alle messens bønner og tekster.

Msgr. Nicola Bux ga i 2008 ut ei bok med denne tittelen (over); om Benektikt XVI’s liturgiske reform. Boka gis i disse dager ut på spansk (vi håper på en engelsk oversettelse), og denne spanske utgaven har et svært interessant forprd av Cardinal Cañizares Llovera, leder for Vatikanets liturgikongregasjon. Der skriver han både om en viss holdning til Vatikankonsilet, og om pavens ‘frigjøing’ av den gamle messen, «som hadde hatt betydning selv om det ikke fanktes en eneste tradisjonalist». Jeg har funnet dette stoffet på NLM-bloggen og på Hermeneutic-bloggen:

In one place, His Eminence speaks of the way in which the term «preconciliar» has been used as an insult «as if an abyss should be created between the «before» and the «after» the Council» and then says:

Today, thanks to the Motu Proprio, this situation is changing notably. And it is doing so in large part because intention of the Pope has not only been to satisfy the followers of Monsignor Lefevbre, nor to confine himself to respond to the just wishes of the faithful who feel attached, for various reasons, to the liturgical heritage represented by the Roman rite, but also, and in a special way, to open the liturgical richness of the Church to all the faithful, thus making possible the discovery of the treasures of the liturgical patrimony of the Church to those who still do not know it. How many times is the attitude of those who disdain them not due to anything other than this ignorance! Therefore, considered from this last aspect, the Motu Proprio makes sense beyond the presence or absence of conflicts: even if there were not a single «traditionalist» whom to satisfy, this «discovery» would have been enough to justify the provisions of the Pope.

I Italia ble håndkommunion tillatt så sent som 1. søndag i advent 1989, og det er både her og andre steder i verden unntaket, hovedregelen er å motta kommunion direkte i munnen – det faktumet er det kanskje ikke så mange som tenker på. De siste ukene har kardinal Carlo Caffarra i Bologna i Nord-Italia sagt at håndkommunion ikke lneger skal være tillatt i de største kirkene i byen. Slik leser vi på NLM-bloggen:

In recent weeks, parish priests and rectors of churches in our diocese have received notice of the provisions issued by the Cardinal Archbishop, in the face of grave abuses that have occurred in this regard. In particular, the Cardinal has ordered that in the Cathedral of St. Peter, in the Basilica of San Petronio and in the Shrine of the Madonna di San Luca, Communion is distributed to the faithful on the tongue only.

«During Communion», we further read in the decree of the Cardinal, «the servers shall assist the Minister, as far as possible, in ensuring that every faithful, after having received the consecrated Bread, consume it immediately before the Minister, and that it not be for any reason taken back to the seat, or placed in pockets or bags or elsewhere, or fall to the ground and be trampled.»

Denne dagen kalles den gode hyrdes søndag – og messens kommunionsvers ser vi i dette innleggets overskrift. Her er det resterende sentrale bønnene i messen:

«KIRKEBØNN
Allmektige, miskunnsrike Gud, før oss til de evige gleder, så hjorden kommer dit hvor hyrden er gått forut. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn …

BØNN ETTER KOMMUNION
Gode hyrde, se i nåde til din hjord, som du har gjenløst ved din Sønns dyre blod, og før den til den evige hvile. Ved ham, Kristus, vår Herre.»

Her er litt av dagens evangelium fra Johannes 10, 11-18
«På den tid sa Jesus: «Jeg er den gode hyrde. En god hyrde setter sitt liv inn for fårene. En leiekar derimot, en som ikke er noen riktig hyrde og som ikke selv eier fårene – ser han ulven komme, forlater han fårene og flykter. For han er en leiekar bare, og har ikke hjerte for fårene. Men jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine, og mine kjenner meg – slik som Faderen kjenner meg, og jeg Faderen; og jeg setter livet inn for mine får. … Jeg gir mitt liv, for så siden å ta det igjen. Det er ingen som tar det fra meg; jeg gir det av egen drift. Jeg har makt til å gi det, og makt til å ta det igjen; så lød det bud jeg fikk av min Far.» «

Les alle messens bønner/antifoner og tekster.

I dagens preken, med en tekst som tar utgangspunkt i møtet med Jesus i Emmaus (les tekstene her), vil jeg knytte noen tanker til hvordan vi gjenkjenner Jesus når brødet brytes i messen. Presten står foran alteret i Kristi sted, brød og vib forvandles til Kristi legeme og blod, og vi gjenkjenner ham og møter ham nesten som disiplene gjorde det i Emmaus.

Jeg vil også ta med noen tanker jeg fant om dagens tekster hos http://www.sacerdos.org, om vanskelighetene vi har for å innrømme synd (og syndens konsekvenser), problemene vi har med å forstå lidelse i våre liv, og konsekvensene av at Jesus Kristus er virkelig (ikke et spøkelse), og virkelig er til stede i vårt daglige liv. Les bl.a. følgende:

There are certain things we have difficulty accepting in the scriptures. Three of the principal ones stand out in today´s liturgy: The first two are the ineluctable reality of sin, and of suffering, in the pages of the New Testament and in the everyday experience of Christians. The third is the non-ghost status of the risen Christ: he too is absolutely real, and absolutely present to our everyday experience. In all of this we are not that different from the disciples. They also had plenty of difficulty, at least with the latter two.

It is a healthy Christian practice to acknowledge before the Lord one´s everyday sins …

“De gjenkjente ham da han brøt brødet”Les mer »

Evangelieteksten for denne 3. søndagen i påsketida tar utgangspunkt i Jesu møte med to disipler i Emmaus (se Caravaggios bilde av dette over), og går så videre og forteller om Jesu møte med apostlene i Jerusalem (Lukas 24, 35-48):
På den tid kom de to disiplene tilbake fra Emmaus og fortalte om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod han selv der midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har.» Men fremdeles stod de der fulle av vantro og undring – de våget ikke tro for bare glede. Da sa Jesus: «Har dere noe å spise?» De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Derpå sa han: «Det var dette jeg mente når jeg sa til dere, den tiden vi var sammen, at alt det som står skrevet om meg – i Moseloven, hos profetene og i Salmene – måtte oppfylles.» Så åpnet han deres forstand for Skriftene, og sa til dem: «Slik står det altså skrevet: Messias skal lide døden og stå opp fra de døde på den tredje dag, og så skal det forkynnes i hans navn, fra Jerusalem av ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine synder tilgitt. Om dette skal nå dere være vitner.»

Les alle søndagens tekster og bønner/antifoner.