I disse dager arbeides det for å organisere et folkemøte i Stavanger onsdag 29. mai til støtte for ekteskapet. (Litt etter mønster fra møtet i Oslo for ikke så lenge siden – se her.) Det blir tog fra torget/ utenfor Domkirken kl 18.00, og appeller ca kl 18.30. Jeg er blitt informert og invitert av Øivind Benestad (gammel studiekamerat) og bedt om å holde en av appellene.
Vi var her sist fredag. Jeg står 50 cm fra kanten, det er 604 m rett ned, og jeg er faktisk reddere når jeg ser på bildet enn jeg var da jeg stod der. I bakgrunnen ser vi Lysebotn, der det kom vei ned fra Sirdalen for litt over 20 år siden.
Dette – et svar fra den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei – leste jeg for noen dager siden, og syntes det var så interessant at jeg vil dele det med andre:
It will obviously take time for the effects of the Motu Proprio Summorum Pontificum to reach the appropriate levels in the Church. You do have a right to be taught about the extraordinary form of the Roman Rite of the Mass because this is a very important part of the history of the Roman liturgy and one who is ignorant of his past cannot be expected to understand his present at any depth.
In classes on the liturgy in the seminary you should expect to learn about the extraordinary form of the Roman Rite. If you prepare for the priesthood, you should also expect to learn how to celebrate according to the extraordinary form. This can be a great help to your learning how to celebrate the ordinary form with reverence and devotion.
«Med beste hvete næret han dem og mettet dem med honning fra klippen.» Dagens inngangsvers er henta fra Salme 81 (80), 17.
Og dagens evangeliem er dette – Johannes 8,56-59:
For mitt legeme er virkelig naering, mitt blod er virkelig en drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham. Som det er Faderen, den Levende, som har sendt meg, og som det er ham jeg har mitt liv fra, slik skal den som spiser meg, få sitt liv fra meg. Dette er da det brød som er kommet fra himmelen: Det er ikke som det deres fedre spiste i ørkenen, for de døde siden; men den som spiser dette brød, han skal leve i all evighet.
Her finner man dagens tekster og bønner i den nye messen, og HER for den gamle.
Den gamle og den nye messer er nokså like denne dagen, men dagens sekvens ble borte i 1969. Storparten av den finnes fortsatt i den katolske salmeboka, nr. 524 – Lauda Sion Salvatorem.
1 Sion, pris din saliggjører,
pris din hyrde og din fører,
syng hans lov med sang og spill. …
I Vatikanet ble festen for Corpus Christi feira sist torsdag, mens dagen i Italia blir feira kommende søndag – som i Den katolske Kirke i Norge. I sin tale i forgårs la pave Benedikt vekt på tre fundamentale handlinger i messefeiringa. For det første «kommer vi sammen rundt Herrens alter for å være sammen i Kristi nærvær», for det andre «går vi sammen med Herren», og for det tredje «kneler vi for Herren i tilbedelse».
Explaining the first of these gestures, the Holy Father quoted St. Paul’s Letter to the Galatians, where it is written that «there is no longer Jew or Greek, there is no longer slave or free, there is no longer male and female; for all of you are one in Christ Jesus’. … In these words», said the Pope, «we feel the truth and the power of the Christian revolution, the most profound revolution in human history, which we may experience in the Eucharist where people of different ages, sexes, social conditions and political ideas come together in the presence of the Lord. The Eucharist can never be a private matter. … The Eucharist is public worship, which has nothing esoteric or exclusive about it. … We remain united, over and above our differences, … we open to one another in order to become a single thing in Him».
Concerning the second of these gestures, …
Være sammen i Herrens nærhet, gå sammen med Herren, knele for HerrenLes mer »
På NLM-bloggen ble det for noen dager siden publisert et intervju med Fr. George Rutler, godt kjent i USA, spesielt fra programmene til EWTN. Han får i intervjuet mange spørsmål om liturgi og musikk, og om hvordan hvordan mer utbredt feiring av TLM vil påvirke feiring av den nye messen. Til det sier han:
The saying «a rising tides lifts all ships» applies here. Learning about the usus antiquior can raise the general conscience of parishioners to a clearer understanding of what worship is. Each age is tempted to ape the current cultural milieu in its approach to God. The tendency to make the Mass an ecclesiastical form of television entertainment is a mistake of our day, but it is not more seductive than the inclination of an earlier generation to make the Mass operatic. Pope St. Pius X tried to reform that by his attention to Gregorian chant. Bad money drives out the good in every epoch, and some of the worst elements in current liturgical life have just updated the pietism of earlier times. From my experience, young people respond to classical worship well, albeit at first with astonishment and bewilderment, but their response is healthier than that of some older people who lack the humility to admit that their abandonment of authentic worship was a mistake. For those in their twenties and thirties, the guitars and faux folksiness of the 1960’s is as archaic as the culture of the 1920’s is to those in their sixties and seventies. To recover the virile authenticity of true worship, I certainly prefer the sacral language of the Latin texts but, more importantly, I think the «leaven for the reform of the reform» would best begin with worship «ad orientem.» The psychological shock some may have when they realize the priest is not looking at them when he prays can be a very good tonic.
Vårt Land skriver i dag at Øivind Benestad er sterkt kritisk til Stavanger Aftenblads håndtering av saken om Arnfinn Nordbø, og mener Aftenbladet bør meldes til PFU.
Han kaller det «et klassisk overgrep mot hele miljøer og ikke minst en familie». Og videre sier han:
Mange føler det utrolig urettferdig hvordan Stavanger Aftenblad har overkjørt enkeltpersoner og miljøer på et løgnaktig grunnlag. Avisen har generalisert grovt i denne saken, og uansvarlige journalister har overkjørt Arnfinns familie. Noen få tekstmeldinger fra noen få personer har blitt brukt til å generalisere et helt miljø uten å ta hensyn til menneskene som er involvert i saken. Mange er skuffet og opplever seg misbrukt, sier Benestad.
Les mer i Vårt Land her. Torsdag hadde Aftenbladet noen artikler som var mye mer balanserte, men skaden var allerede skjed ved førstesideoppslaget onsdag, og kan nok ikke rettes opp. Det noe i praksis gjør er å bruke noen få uakseptable sms-er til å angripe en sentralt punkt i kristen etikk: At sekuallivet bare kan leves ut i et forpliktende og monogamt ekteskap mellom en mann og en kvinne.
I dag er den egentlige dagen for Corpus Christi, selv om feiringa mange steder flyttes til neste søndag, også hos oss. I Roma gjorde pave Benedikt noe nytt i år; alle som mottok kommuion fra ham mottok knelende, og på tunga.
Forøvrig kan man se svært mange bilder fra feiringa (messen og prosesjonen) HER.
For noen dager siden bekrefta Vatikanet at en bestemmelse fra november 2005, om at tidligere aktive homfile og andre med en dyptliggende homofil legning, ikke kunne få lov til å bli presteviet eller begynne på presteseminar. En del biskoper har nok tatt ganske lett på denne bestemmelsen, og flere har visst spurt om det gjelder alle typer presteseminar, og de fikk følgende tydelige svar:
The Vatican has affirmed that a policy barring homosexuals from admission to seminaries applies to all Catholic dioceses and religious orders.
In a brief letter to the world’s bishops, Cardinal Tarcisio Bertone, the Vatican Secretary of State, underlined that a November 2005 policy statement from the Congregation for Catholic Education is «valid for all formation houses for the priesthood,» including those administered by religious orders, the Eastern Catholic churches, and missionary territories. …
That Vatican document, which has now been reinforced, instructed bishops and religious superiors to use «painstaking discernment» in appraising the candidates for priestly training. Candidates who are identifiably homosexual are not qualified for ordination, the Vatican said. «In the case of a serious doubt in this respect, they must not admit him to ordination,» the document added.
«Vår kjærlighet til sønnen vår står fast, men det gjør også vårt syn på Guds ord. Kall oss gjerne fundamentalister, men Bibelen er klar på dette punktet.
Vi elsker ham og ønsker ham velkommen hjem, men det ville vært et svik mot ham og Guds ord om vi skulle si at det livet han lever, er OK. Vi kjenner ikke sønnen vår igjen. Han var den mest konservative av oss alle.»
Dette sier far til Arnfinn Nordbø, mens den store overskrifta på første side av Aftenbladet i dag var: Bedre død enn homofil, og nettsidas overskrift er: Har Satan tatt bolig i Arnfinn? Det siteres noen anonyme meldinger Norbø fikk av tidligere venner, som bevis for disse tendensiøse overskriftene, mens de to som uttaler seg på den kristne familiens vegne og fra Misjonssambandet (der Nordbø hadde vært med) uttaler seg på en ryddig og saklig måte, men de får bare beskjeden spalteplass langt ut i margen.
Hvor mye tendensiøs og usaklig journalistikk skal man tåle fra en av Norges største regionsaviser?
OPPDATERING
I ettermiddag sendte jeg følgende e-mail til journalisten og redaksjonen i Aftenbladet: …
Sjokkerende oppslag om homofili i Stavanger AftenbladLes mer »
Jeg kjenner Anne Samuelsen svært godt fra mine år i Bergen, og var glad for å lese hennes uttalelser etter at hun – som utsending fra norske Menneskeverd – møtte pave Benedikt i Roma mandag sist uke.
– Pavens tale var en oppmuntring til alle som jobber for å verne om livet, sier Anne Samuelsen som mandag fikk se og høre paven i Roma.
Mandag 12. mai mottok pave Benedict XVI en stor delegasjon fra ja-til-livet bevegelsen i Europa. Anne Samuelsen fra Bergen er styremedlem i Menneskeverd og repesenterte organisasjonen i Roma. Det var representanter fra flere europeiske ja-til-livet organisasjoner. Til sammen var det 800 personer. Majoriteten bestod av representanter fra Italia. I år er det 30 år siden landet vedtok selvbestemt abort. Audiensen hos paven var en markering av det, samt et ønske om å rette søkelyset mot menneskeverdet i alle de europeiske landene.
Paven påpekte at det er blitt vanskeligere å forsvare retten til liv da det har utviklet seg en mentalitet som i stigende grad devaluerer menneskeverdet og overlater til enkeltindividet å bestemme verdien. Paven uttalte at konsekvensen av det er mindre respekt for mennesket.
– Det truer en verdi som ligger til grunn for enhver form for sameksistens, sa paven.
Han mener det er viktig å bære vitnesbyrdet om at retten til liv er en helt grunnlegende rett. Paven avsluttet med å takke alle som jobber for å verne om menneskeverdet fra befruktning til naturlig død. … …
Anne Samuelsen fikk overvære pavens tale på andre rad i konferansesalen. Hun er svært takknemlig for at hun fikk reise til Roma og har med seg mye inspirasjon og kunnskap tilbake til Norge.
Erkebiskop Coleridge i Australia, som jeg skrev om for noen dager siden, skriver også i sitt dokument om når man skal/bør være stille i messen, der skriver han:
The Roman Rite presupposes seven silences:
1) before the Act of Penitence
2) before the Collect (after the celebrant’s call to prayer)
3) after the First Reading and before the Psalm,
4) after the Second Reading and before the Gospel Acclamation
5) after the Homily
6) during the Intercessions (after the intention is announced and before “Lord, hear us”)
7) after Holy Communion
Her må jeg innrømme at jeg ikke er helt på bølgelengde med erkebiskopen; noen av disse «stillhetene» er jo veldig korte, og å ha stillhet etter hver av lesningene syns jeg ikke fungerer så godt. I den gamle messen er det mye stillhet (positivt syns mange) fordi presten sier flere bønner stille – og noe av dette kan også være stille i den nye messen, bl.a. offertoriebønnene.
I GIRM no. 45 kan vi lese om viktigheten av stillhet; før messen og etter kommunion er det alltid viktig med stillhet (syns jeg) og noen ganger fungerer det også godt etter prekenen, men stadige små pauser i messen syns jeg faktisk ikke er så nyttige.
… at the conclusion of a reading or the Homily, all meditate briefly on what they have heard; then after Communion, they praise and pray to God in their hearts. Even before the celebration itself, it is commendable that silence be observed in the church, in the sacristy, in the vesting room, and in adjacent areas, so that all may dispose themselves to carry out the sacred action in a devout and fitting manner.
«Lovet være Gud Fader, Guds enbårne Sønn og Den Hellige Ånd, som har øvet barmhjertighet mot oss.» (Samme inngangsvers i den nye messen, men forkorta litt.)
Denne søndagen feirer kirken over hele verden Høytiden for Den hellige Treenighet – dvs. ikke østkirken, for festen vokste fram etter år 1000. På katolsk.no kan vi lese en hel om hvordan dagen vokste fram.
Der leser vi at på 1700-tallet var dette regna som den viktigste av alle fester, mens tidligere: «Treenighetsliturgien hadde sine kritikere. … Pave Alexander II (død 1073) mente at Gloria Patri på slutten av hver salme inneholdt Kirkens Treenighetsfeiring. Men pave Johannes XXIIs avgjørelse gjorde slutt på alle diskusjoner. Treenighetsfesten har siden vært Gloria Patri til Pinsens store påskesalme.»
I messeboka fra 1962 står det også før denne dagen: «Denne fest kom ikke opp før i Middelalderen, og den feires ikke med noen ekstra stor høytid, da jo hver messe er en fest til ære for Den hellige treenighet. Hver messe begynner i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og hver bønn i messen slutter med å påkalle den treenige Gud, og hver gang vi gjør korstegnet, gjør vi det i Faderens og Sønnens og de Hellige Ånds navn.»
Bønnene for dagen er nesten de samme i den gamle og den nye messen – se her for den NYE og her for den GAMLE messen.
Tekstene i de to messeordningene, derimot, …
På Damian Thompsons nokså dristige blog (Holy Smoke) kan vi lese at flere konservative anglikanere nå ønsker å bli katolikker, men at de engelske katolske biskopene knapt ønsker å ta imot dem. Kan det være sant? Selv er jeg noe usikker; men mange ting ser ut til å være problematiske i Kirken i England, og jeg har lest flere ganger at kardinal Hume hadde store problemer med sine medbiskoper, da han ville ta imot med åpne armer de hundrevis av anglikanske prester som konverterte rundt 1992. Slik leser vi på bloggen:
At least one Church of England “flying bishop” is ready to convert to Catholicism, and so are thousands of Anglicans. What is stopping them? According to a highly placed source, they simply cannot face the hostility of the current bishops of England and Wales.
There are four provincial episcopal visitors, to give them their proper name, and my information is that one or perhaps two of them want to be Roman Catholics, sacrificing their status as bishops in the process.
There is tremendous enthusiasm for Pope Benedict among Anglo-Catholics, who love his theological emphasis on beauty in the liturgy. He, in turn, is anxious to welcome them into the Roman fold.
Not so the current bishops of England and Wales, who are almost uniformly liberal. …
Engelske katolske biskoper tar ikke imot konservative anglikanere med åpne armerLes mer »
En kirke som vi ser på dette bildet – Vår Frue av Guadalupe i La Crosse, Wisconsin, USA – skulle man ikke tro det var mulig å bygge i vår tid. Men denne er helt ny, den skal konsekreres 31. juli i år. Les mer om den og se flere bilder her.
Dokumentet til erkebiskop Coleridge i Canberra og Goulburn, Australia, har som sitt hovedpoeng at det liturgiske arbeidet etter Vatikankonsilet bare så vidt er begynt. Etter konsilet ble det gjort store forandringer og vi må fortsette å justering vår liturgiske praksis slik at messefeiringa kan bære mest mulig frukt.
Bloggene til Father Z, og NLM har begge skrevt om dette, og leserne har kommet med amnge kommentarer. Slik skriver erkebiskopen:
… the Church is moving into a new phase of the ongoing journey of liturgical renewal, the roots of which reach back to the Second Vatican Council and beyond. In earlier times, it seemed that the process of liturgical renewal begun by the Council was complete. But that is not the case. The journey of liturgical renewal, we can now see, is only in its early phases, and the appearance of the General Instruction is one indication of this. Other still more important indications will be the appearance in the not too distant future of the new translation of the Roman Missal and the new translation of the Lectionary. Now is the time, the Spirit is saying to the Church, to take stock of the liturgical renewal of the last forty years, to discern as clearly as possible what has succeeded and what has failed, and to make adjustments in the light of that discernment.
This means that all of us will have to be open to learn, and that is not always easy. Over recent decades, liturgical habits have taken hold, some of which have been beneficial, others detrimental to the celebration of the liturgy. It is never easy to break the hold of bad habits, especially when we do not see them as bad. … …
Our worship generally has become very chatty, to the point where one of the challenges now is to allow silence to play its part in the liturgy. …
Fortsatt arbeid med liturgien – den må stadig vurderes og reformeresLes mer »
Erkebiskop Mark Coleridge i Canberra og Goulburn, Australia, har nylig skrevet et svært interessant dokument om liturgien – det kan man lese i sin helhet her (pdf). Jeg kommer tilbake til dette dokumentet snart (for det er svært interessant), men her vil jeg bare nevne de to forandringene som er innført i Australia fra 11. mai.
The General Instruction sets out how Mass is to be celebrated in the Roman Rite, and the new version has been drawn up in the light of forty years of experience of Mass celebrated according to the Missal of Paul VI. The changes it introduces are not great. For the celebrant there are a number of changes, but for the people there are just two:
1
The congregation stands immediately after the celebrant has said “Pray, brothers and sisters, that our sacrifice will be pleasing and acceptable to God, the almighty Father” and before praying “May the Lord accept this sacrifice…”.
Denne forandringen ble innført i Norge for ca 4 år siden, da den internasjonale GIRM (General Instructions for the Roman Missal) kom ut i ny utgave. I noen land har så bispekonferansen gjort noen små forandringer i teksten (og fått dem godkjent i Vatikanet – i USA har man bl.a. bestemt at alle SKAL stå!). I Australia har man nå bestemt at alle skal bøye seg ærbødig før de mottar kommunion; det har jeg ikke hørt at man har vudert å innføre i Norden – men det er en svært god idé.
2
Before receiving Holy Communion, communicants bow to the One they are about to receive. Bowing is the preferred gesture, but those who are accustomed to genuflect before receiving or to kneel to receive will be free to follow their custom.
I et eget dokument som blir delt ut til kirkegjengere i Australia forklares disse forandringene slik: …
En kommentar til et tidligere innlegg står det: «Kirken kan ikke endre sin dogmatiske lære fra å ha vært A til å bli B. Slik jeg ser økumenikk, er den kristne enhet perfekt når alle kristne er i kommunion med Kirken. Økumenikk skal lede til dette. Takker for velment advarsel, men jeg står på trygg 1960 års konstant kirkelig praksis.»
Dette sammenfaller med en ganske kjent artikkel av Fr. Chad Ripperger, F.S.S.P. (fra 2001) som jeg leste i dag, om hvordan man skal forstå den kirkelige tradisjonen, og om hvordan tradisjonelle katolikker og de såkalte (ny)konservative katolikker oppfatter tradisjonen forskjellig. Her tar jeg med innledning og avslutning til (den forholdsvis lange) artikkelen:
… a group of friends had lunch in Rome. One of the priests who offers Mass according to the new rite was a bit dumbfounded. He had written an article in which he had discussed certain aspects of the liturgical reform. His puzzlement came from the fact that traditionalists had attacked his article and he could not understand why. A traditionalist seminarian said to the priest, “We agree that something has to be done about the liturgy, but we do not agree on what should be done.” Traditionalists and neoconservatives often find each other mystifying, and the reason for this has to do with the relationship each position holds with respect to ecclesiastical tradition. … …
… In summary, then, the differences between traditionalists and neoconservatives are rooted in their respective attitudes to extrinsic or ecclesiastical tradition. Even if a neoconservative holds notionally that the extrinsic tradition is of value, nevertheless in the daily living of his life and in his deliberations he simply ignores a large portion if not all of it. …
«Da pave Johannes XXIII 1961 åpnet andre Vatikankonsil, gjorde han det med bønnen: «Send oss en ny Pinse.» Og pave Johannes Paul II skrev i sin første encyklika: «Kirken i dag gjentar med stadig større glød og med hellig iver: Kom hellig Ånd!» Denne bønn om Ånden er svaret på vår tids stadig dypere splittelse og konflikter mellom mennisker og grupper i vårt samfunn. Den kan vise seg å bli avgjørende for kirkens overlevelse i Europa.»
Dette avsnittet, som står i den svenske avisen Dagen, er en liten del av en større tekst om Den Hellige Ånds betydning, som er skrevet av katolsk biskop Anders Arborelius og pinseleder Sten-Gunnar Hedin. Disse to har også tidligere samarbeida om bl.a. et Jesus-manifest (2003) og uttalelser om ekteskapet og om abort. Nå skriver de:
När pingsten går förlorad riskerar kristen tro att reduceras till en fråga om rätt och fel. Vi får en kyrka som gör samhällets moraliska upprustning till huvuduppgift. Pingstdagen frigör det specifikt kristna. Det består inte i en ny etik, utan i en ny mystik, i en personlig erfarenhet av det mysterium Jesus talade om när han sa: «Den som tror på mig, ur hans inre skall flyta strömmar av levande vatten.»Ett andligt liv som inte får radikala följder – etiskt, politiskt, socialt – måste kraftigt ifrågasättas. Men de följderna är inte resultatet av att människan skapat sig ett nytt etiskt utkast. De har sin upprinnelse i en djupt personlig erfarenhet av pingstens Ande. …
Felles pinsebudskap fra katolsk biskop og pinselederLes mer »
Pave Benedikt feira messen på Petersplassen tidligere i dag og snakka bl.a. om at Kirken er både lokal og universell
«I would like to reflect on a particular aspect of the Holy Spirit, on the intertwining of multiplicity and unity,» he said. «In the event of Pentecost it is made clear that multiple languages and different cultures belong to the Church; they can understand and make each other fruitful. St. Luke clearly wants to convey a fundamental idea, namely, in the act itself of her birth the Church is already ‘catholic,’ universal.
«She speaks all languages from the very beginning, because the Gospel that is entrusted to her is destined for all peoples, according to the will and the mandate of the risen Christ.»
«The Church that is born at Pentecost is not above all a particular community – the Church of Jerusalem – but the universal Church, that speaks the language of all peoples,» the Holy Father explained. «From her, other communities in every corner of the world will be born, particular Churches that are all and always actualizations of the one and only Church of Christ. The Catholic Church is therefore not a federation of churches, but a single reality: The universal Church has ontological priority. A community that is not catholic in this sense would not even be a Church.»
Paven snakka også om fredens gave, som Kristus vant oss ved sitt blod: …
