Jeg fikk nettopp et bilde (se over) fra julesavslutningen ved St. Paul skole i Bergen, der jeg arbeidet i 11 år. Å se bildet vekker flere gode minner i meg, om alle jule- og påskeavslutningene jeg var med på der (se bilder av flere av dem her), og om gode kollegaer og tidligere og nåværende elever der.
O Clavis = nøkkel
O clavis David, et sceptrum domus Israel:
qui aperis, et nemo claudit; claudis, et nemo aperit:
veni, et educ vinctum de domo carceris, sedentem in tenebris.
Å, Davids sønn, Herre over Israel!
Du er nøkkelen til Guds rike.
Den dør du åpner, kan ingen lukke til,
og ingen åpne hvor du har lukket.
Løs fangene av syndens lenker
og før dem ut av mørket og av dødens skygge.
Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.
Tekst fra profeten Jesaja 22,22 og 49,8-9
Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne.
Så sier Herren: Jeg bønnhører deg i nådens tid og hjelper deg på frelsens dag. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, for at du skal reise landet på fote og skifte ut eiendommer som ligger øde, og si til fangene: «Gå ut!» til dem som er i mørket: «Kom fram!» De skal finne mat langs veiene og beite på alle snaue høyder.
Jeg sendte i dag en mail til en preste-venn, og sa da bl.a.:
Jeg har nå kommet i gang med å feire den gamle messen. Egentlig syns jeg ikke forskjellene er så veldig store, og flere elementer kan lett overføres til feiring av den nye messen, f.eks. å bøye seg under syndsbekjennelsen, armbevegelsene ved starten av Gloria og Credo og korstegn på slutten, bøye seg fem ganger lett under gloria (ikke bare to ganger ved navnet Kristus, som flere gjør) og bøye seg lett alltid ved Kristi, Marias og dagens helgens navn, holde hendene samlet foran brystet som man tradisjonelt gjør, dekke til kalk (med palla, som mange gjør) og ciborier (med lokk, som ingen gjør). Å holde tommel- og pekefingrer samlet etter konsekrasjonen gjør jeg en del nå (og det faller helt naturlig), men det krever litt ekstra ved purifisering og at minstrantene vet hva de gjør.
Samtidig er det jo en del ting i dagens messefeiring skurrer når man tenker litt mer tradisjonelt: Det gjør første og fremst kommunion i hånden, det samme gjør det (litt mer overraskende) at presten til stadighet skal SE på folket – siden man i messen først er vendt mot Gud. I TLM står det at presten skal vende seg mot folket med øynene kastet ned, men ofte ser dagens prester svært mye/ofte på folket og syns nok (av gammel vane) at det er best slik. Pave Bendikt har gjort noe viktig på dette området, ved å alltid sette et sort krusifiks foran seg på alteret, også når han feirer mot folket.
Ellers er jo den viktigst forskjellen mellom de to messene; den grundige forberedelsen før man går til alteret, innholdet og grundigheten i offertoriebønnene, STILLE kanon, og de mange korstegn, en svært forskjellig kommunionsritus (for presten) etter Fadervår, at presten kysser alteret og sier Dominus vobiscus foran alle bønner og velsignelser, og det avsluttende evangeliet.
Forøvrig har jeg oppdaget at det er litt ulike måter å feire TLM på; f.eks. kan minstrantene (og folket) komme med en ekstra syndsbekjennlse rett før kommunion (som man fortsatt gjør i tradisjonalistmiljøene, men det er ikke med i 1962-messen) eller det er nok at de sammen med presten sier Non sum dignus … før kommunion. Jeg har ikke med denne ekstra syndsbekjennelsen – og tror at den ofte ikke er med når TLM feires i vanlig menighetssammenheng.
Jeg feirer den gamle messen ca to ganger hver uke nå, og den blir overraskende raskt helt naturlig. Det er fint å kunne feire messen slik den latinske kirken gjorde i godt over 1000 år, og – siden jeg aldri opplevde den gamle messen tidligere – det er svært lærerikt.
Pavens fredsbudskap er nokså nylig blitt offentliggjort (uten at jeg har sett det nevnt på katolsk.no), og kan i sin helhet leses her.
John Allen skriver om dette i en artikkel i the New York Times i dag, knytter det til pavens besøk i USA i april neste år og sier bl.a.:
POPE BENEDICT XVI has offered a couple of recent previews of what’s likely to be his core message to the United Nations next April, the projected highlight of his first visit to the United States. Last Tuesday, the pontiff released the text of his annual statement for the Vatican’s World Day of Peace, raising typical papal concerns like poverty and disarmament, but also a defense of the family based on heterosexual marriage and, in the section reflecting Benedict’s budding environmentalism, a reminder of human supremacy over the animal kingdom.
Ten days earlier in Rome, Pope Benedict offered a more targeted message in a meeting with Catholic nongovernmental groups that work with the United Nations, delivering a stern warning against the “bitter fruits” of “relativistic logic” and a “refusal to admit the truth about man and his dignity.” Given the titanic battles the Vatican has waged against certain United Nations agencies over abortion and birth control, his comments were quickly spun by the Italian press as a major papal “attack” ahead of next year’s General Assembly address.
Father Z. skriver om dette på sin blog og er delvis enig med Allens analyse – les mer om det her.
O Radix = rot
O Radix Jesse, qui stas in signum populorum,
super quem continebunt reges os suum,
quem gentes deprecabuntur:
veni ad liberandum nos, iam noli tardare.
Å, friske skudd på Jesse tørre rot.
Underfulle tegn for alle folkeslag.
Selv konger tier når du taler,
og alle slekter bøyer kne.
Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.
Tekst fra profeten Jesaja 11, 10-12
Den dagen skal folkeslag søke til renningen fra Isais rot. Han skal stå som folkenes samlingsmerke. Han skal løfte et banner for folkene, samle de fordrevne av Israel og føre Judas spredte flokk sammen fra verdens fire hjørner.
O Adonai = Herre
O Adonai, et Dux domus Israel,
qui Moysi in igne flammæ rubi apparuisti,
et ei in Sina legem dedisti:
veni ad redimendum nos in brachio extento.
Å Adonai, sterke Gud.
Du førte Israel bort fra Egyptens trelldom.
Du talte til Moses fra tornebuskens flammer
og gav ham loven på Sinai fjell.
Strekk ut din sterke arm!
Frels oss fra syndens åk.
Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.
Tekst fra 5. Mosebok 30, 8-11
Moses sa til hele Israel: Da skal du igjen være lydig mot Herren og holde alle hans bud som jeg gir deg i dag. I alt ditt virke skal Herren din Gud gi deg rikelig av det som godt er, både barn, avkom i buskapen og grøde på jorden. For Herren vil igjen glede seg over deg og gjøre godt mot deg, likesom han gledet seg over dine fedre, så sant du er lydig mot Herren din Gud og holder hans bud og forskrifter som er skrevet i denne lovboken, og så sant du vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel. Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.
O Sapientia = visdom
O Sapientia, quæ exore Altissimi prodisti,
attingens a fine usque ad finem,
fortiter suaviter disponensque omnia:
veni ad docendum nos viam prudentiæ.
Å Visdom, du evige Ord som Gud har talt.
Du råder for hele verden.
Sterk og mild leder du alt.
Kom, lær oss å leve klokt og rett.
Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.
Tekst fra Visdommen 7,26-29a
For visdommen er en avglans av det evige lys, plettfritt speiler den Guds virke og er et bilde av hans godhet. Den er bare én, men makter alt, den hviler i seg selv, men gjør alle ting nye. Fra slekt til slekt tar den bolig hos hellige mennesker og gjør dem til profeter og Guds venner, for Gud elsker bare den som bor i lag med visdommen. Ja, den er skjønnere enn solen, den overgår ethvert stjernebilde.
Dette er den første av sju antifoner som er blitt lest eller sunget som del av katolsk vesper (kirkelig aftensang) i perioden 17.-23. desember- i over 1.400 år.
Versene kalles gjerne «Å-antifonene», fordi de jo alle begynner med «Å». Og det er «Magnificat» (Marias lovsang) som disse kveldene rammes inn av disse antifonene, som uttrykker lengselen etter Jesu Kristi komme på en meget poetisk måte, med stadig større kraft som man nærmer seg jul.
In Mexico City in 2002 … at the moment in the canonization Mass when John Paul read out the Latin formula declaring Juan Diego a saint, pandemonium broke out in the Basilica of Our Lady of Guadalupe. Confetti fell from the ceiling, drums beat and horns blared, and a knot of indigenous dancers began to gyrate down a catwalk. Inside, it felt like Michael Jordan had just hit the winning shot in Game Seven of the NBA Finals. … … The next day … an elderly female shaman carrying a cluster of burning herbs. She performed a purification ritual known as a limpia, believed to drive off evil spirits. The shaman ritualistically brushed the herbs first on Cardinal Norberto Rivera Carrera, and then on John Paul II himself.
Watching this surreal scene play out, I couldn’t help but wonder what the personnel in the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments, the Vatican office responsible for policing the liturgical rules, were thinking. I took out my cell phone and dialed the number of a friend who, at the time, worked in the congregation. I asked if he had seen the ceremony on Vatican TV, which he had, and then I asked for the reaction in the office. Summoning his deepest baritone, the official thundered back a three-word reply: “Marini must go!”
Dette skriver John Allen i en svært interessant artikkel om pave Johannes Paul II’s seremonimester gjennom manger år, Piero Marini, som nå er blitt erstattet med en yngre og mer tradisjonell liturg. Piero Marini har skrevet en bok som han presenterte bl.a. i England, og dette er utgangspunktet for Allens artikkel.
Marini var Annibale Bugninis privatsekretær under arbeidet med å forandre Kirkens liturgi fra 1963-75. Jeg leser forøvrig nå Bugninis bok «The Reform of the Liturgy: 1948-1975». Den er svært interessant, og forklarer i stor grad hvordan liturgiforandringene kunne bli så dramastiske.
God Advent vidare! Ei strofe av ein evangelisk song kling inni meg ein stad: “Ja, han kommer, o min sjel / og setter alle ting i stand. / Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn…”
Slik skriv p. Arnfinn på sin blog. Les gjerne meir her om hans tankar rundt Johannes døyparen og 3. søndag i advent. Eg er sjølv nettopp ferdig med første messe (på engelsk) denne søndagen, der eg fokuserte ein heil del på Johannes – som jo står i sentrum i dagens evangelietekst frå Matteus 11:
Johannes, som sat i fengsel, fekk høyra om alt det Kristus gjorde. Han sende bod med læresveinane sine og spurde: «Er du den som skal koma, eller skal vi venta ein annan?» Jesus svara: «Gå og fortel Johannes kva de høyrer og ser: Blinde ser og lame går, spedalske vert reine og døve høyrer, døde står opp, og evangeliet vert forkynt for fattige; og sæl er den som ikkje støyter seg på meg!»
Då dei var farne, tok Jesus til å tala til folket om Johannes: «Kvifor gjekk de ut i øydemarka? Ville de sjå eit sevstrå som svagar i vinden? Nei! Kvifor gjekk de dit ut? Ville de sjå ein mann med fine klede? Dei som går i fine klede, held til i kongsgardane. Men kvifor gjekk de dit ut? Ville de sjå ein profet? Ja, eg seier dykk: Meir enn ein profet! Det er om han dette er skrive: Sjå, eg sender min bodberar føre deg, han skal rydja vegen for deg.
Slik lyder inngangsverset på denne søndage – fra Filipperbrevet 4, 4-6:
Gaudéte in Dómino semper: íterum dico: gaudéte. Modéstia vestra nota sit ómnibus homínibus: Dominus enim prope est. Nihil sollíciti sitis: sed in omni oratióne petitiones vestræ innotéscant apud Deum.
(Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!)
Dagens evangelium, fra Matteus 11,2-11, handler om hvordan Jesus begynner å spre det glade budskap:
Johannes, som satt i fengsel, fikk nå høre om alt det Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige; og salig er den som ikke tar anstøt av meg.»
Her er en offisiell oppsummering av Troskongregasjonens dokument om evangeliseriing som ble utgitt i går. (Hele teksten i (litt dårlig) pdf-format fins her.)
DOCTRINAL NOTE ON SOME ASPECTS OF EVANGELIZATION
SUMMARY POINTS
I. Introduction
1. The Doctrinal Note is devoted principally to an exposition of the Catholic Church’s understanding of the Christian mission of evangelization, which is to proclaim the Gospel of Jesus Christ; the word «Gospel» translates «evangelion» in the Greek New Testament. «Jesus Christ was sent by the Father to proclaim the Gospel, calling all people to conversion and faith. ‘Go out into the whole world and preach the Gospel to every creature’ (Mk 16,15).» [n. 1] …
Oppsummering av det nye dokumentet om evangeliseringLes mer »
I går offentliggjorde kardinal og leder av Troskongragasjonen, William Joseph Levada, et nytt dokument som på engelsk heter «A Doctrinal Note on some Aspects of Evangelization». Kardinalen sa at:
“For Christian evangelization, “the incorporation of new members into the Church is not the expansion of a power-group, but rather entrance into the network of friendship with Christ which connects heaven and earth, different continents and ages.” In this sense, then, “the Church is the bearer of the presence of God and thus the instrument of the true humanization of man and the world.” Cardinal Levada summarised that when individual persons decide in conscience to enter the Catholic Church, their decision should be respected without accusing the Catholic Church of a negative form of proselytism.
Sektretær for Troskongragasjonen, F. Joseph Augustine Di Noia, la til at: The document first began as a project under the then prefect Cardinal Joseph Ratzinger, in attempts to clarify one fundamental problem: “The fundamental problem is a pluralistic theology of religion which essentially states that all religions are equally valid in leading a person to salvation, so that the Church and Christ cannot claim that Christianity has some special path to salvation, but that each path is valid for people let’s say who are born into it culturally or socially . That fundamental error was addressed by the document Dominus Iesus, but now the missionary implications are being addressed in this document”
Ang. diskusjonen vi har hatt her i dag om hva som kan gjøre at man ikke tillater en person å motta kommunion i Den katolske kire, ikke om hva som bør få en person selv til å holde seg borte fra nattverden – det er to litt forskjellig ting. Jeg leste for to måneder siden et intervju av John Allen med den amerikanske kardinalen Francis George (pdf-fil) om akkurat dette spørsmålet, og vil her ta med noe av det interessante han der sier:
– Another arena in which these identity tensions play themselves out is the question of Catholics in public life. Are we going to see a replay in 2008 of the tensions that surrounded the issue of communion for pro-choice Catholic politicians in 2004?
It depends what the media wants to play up. The bishops are not of one mind in approaching this question, and so that division can be played upon, in which case it will be with us. There are some who would say it’s a moral theology question about the conscience of the individual. He or she has to be properly instructed, then come to communion in that perspective. …
Vanskelig å lage faste regler om hvem som kan motta kommunionLes mer »
Jeg er blitt gjort oppmerksom på at Troskongrasjonen i 2003 skrev en uttalelse om lovgiving som begunstiger homoseksuelt samliv, der de også uttaler seg ekplisit om hvordan katolske politikere bør forholde seg til slikt:
«10. Hvis alle troende er forpliktet til å yte motstand mot anerkjennelse av homoseksuelt samliv, da har katolske politikere i særdeleshet plikt til å gjøre det, i pakt med selve det det ansvar som påhviler dem. Når de blir stilt overfor lovforslag som fremmer homoseksuelt samliv, må de ta hensyn til følgende etiske indikasjoner.
Når lovgiving som begunstiger homoseksuelt samliv blir foreslått for første gang i en lovgivende forsamling, har katolske parlamentarikere moralsk plikt til å uttrykke sin motstand klart og offentlig og til å stemme imot. Å stemme for en lov som er så skadelig for det felles gode, er dypt umoralsk.»
Det er opplagt at det er svært uheldig hvis en katolsk politiker går inn for slike lover, men samtidig er det ikke det beste utgangspunktet å fokusere på hvem som skal nektes kommunion – det fører lett debatten inn på feil spor.
Jeg fikk nettopp en kommentar til et annet innlegg (som handlet om noe helt annet), men poster heller spørsmålet som eget innlegg – uten å svare på det:
Manuela Ramin Osmundsen er katolikk. I kraft av sin stilling som likestillingsminister fronter hun den nye ekteskapsloven som skal fremmes for Stortinget til våren. Som denne bloggens lesere er godt kjent med, er det stor motstand mot denne loven i mange kristne sammenhenger.
Mitt spørsmål er: Hvilke konsekvenser vil det få for Manuela Ramin Osmundsen at hun som katolikk fremmer en lov som så klart strider imot Guds ord, og Kirkens lære? Vil hun kunne nektes å delta i eukaristien?
Mvh
Bjørn Olav Hansen
bjornolav.blogspot.com
(OPPDATERING:
Se mitt innlegg under, der jeg svarer et forsiktig nei på Bjørn Olav Hansens spørsmål.)
De siste par dagene har jeg fått flere (positive) reaksjoner fra flere personer i vår menighet, folk som har lest om messen vi feiret sist søndag og sett bildene. Det var en privat messe – men flere menensker har lagt merke til den enn jeg hadde regna med – og slike messer vil jeg feire ca to ganger pr uke framover. At messene er private vil si at de ikke blir kunngjort offisielt i menigheten, men det er ikke forbudt for folk å komme. De som bor i Stavangerområdet må gjerne ta kontakt med meg for å få informasjon om tidspunkt for de neste messene.
Jeg tenker på å skrive litt om min egen erfaring og reaksjoner når jeg nå har begynt å feire den gamle messen – som ble feiret i rundt 1500 år, men fraværende de siste 40. Forhåpentligvis vil det ikke ta så langt tid før jeg klarer å sette mine tanker på papiret/skjermen.
Det forunderer meg litt at mennesker som aldri har opplevd den tradisjonelle latinske messen, og heller ikke har lest noe særlig om den, likevel trekkes mot den. Kanksje noen kan skrive et lite «vitnebyrd» og forklare hvorfor de finner en såpass vanskelig tilgjengelig liturgi så tiltrekkende.
Gå hit for å se flere bilder fra min første tradisjonelle latinske messe 9/12.
Messen ble feiret i et enkelt kapell, så bildene er ikke flotte i «vanlig» forstand. Samtidig må jeg si at da jeg overvar/ assisterte ved min første tradisjonelle latinske messe i august i år – i samme kapell her i Stavanger – var det faktisk den ytre enkeltheten i feiringa som apellerte til meg. Den indre enkeltheten og inderligheten ved Father Durhams feiring den gangen gjorde større inntrykk på meg enn ytre prakt ville ha gjort.
Vi gjennomførte som planlagt vår «TLM-helg» i Stavanger. Trond kom tilreisende for å øve med mine to lokale ministranter, mesteparten av lørdagen og deler av søndagen gikk med til øvelse, og så feiret vi messen for 2. søndag i advent etter gammel form kl 19 søndag kveld – se bilde. Jeg kommer tilbake med flere bilder og kommentarer etter hvert.
27. november ble den første tradisjonelle latinske messe feiret av en biskop i Westminster Cathedral siden 1969. Det var biskop John Arnold, assisterende biskop i Westminster (London), som feiret denne messen på forespørsel fra kardinal Cormac Murphy-O’Connor. Informasjonen har jeg funnet på The New Liturgical Movement, og der leser vi bl.a.:
A large congregation of over 700 heard the men of the Cathedral Choir sing traditional plainchant. The bishop also preached. His theme was preparation for death as an access into new life in the knowledge that “Jesus died and rose from the dead in order to complete His plan of redemption for all.” At Requiem Masses Catholics have the privilege of offering prayers for the dead and the chance of imitating in this life the goodness which many of those who have gone before us embodied. Death is a sign of hope that one day we might enjoy “eternal life in the presence of a God who loves us more than we could dare to imagine.” …
John Medlin, General Manager of the Latin Mass Society, said: “The LMS is grateful to Cardinal Cormac and to Bishop John for their pastoral charity towards those many Catholics attached to the Traditional Roman Rite. We are also very grateful to Mgr Mark Langham, the Cathedral Administrator, for making us welcome in the cathedral. We look forward to celebrations of the Extraordinary Form in many more of our cathedrals throughout England and Wales.»
Kommende søndag skal jeg feire min første tradisjonelle latinske messe – privat, med en liten gruppe ministranter og interesserte. Jeg har kommet til slutten av min forberedelsesperiode, og har lært mye. Mitt inntrykk nå er at den nye og den gamle messen egentlig ikke er så forskjellige, men siden vi som feirer den nye messen, aldri har lært noe av det gamle liturgiske tradisjonen, gjør vi ofte ting feil. For selv om man feirer messen vendt mot folket, skal presten i svært liten grad se på folket – men det gjør mange prester likevel. Pave Benedikt har prøvd å løse dette problemet (på en nokså forsiktig måte) ved å sette et stort krusifiks på alteret rett foran presten, slik at han får tydeligere fokus på Kristus.
Jeg kommer tilbake med bilder og flere inntrykk fra den gamle messen om ikke lenge, men nå vil jeg peke på at en tradisjonell latinske messe også ble feiret i en forstad til Berlin nylig (førtse offentlige TLM siden 1969. Se bildet under og en interessant beskrivelse av hva som skjedde – fra Rorate cæli.
Today we had the first usus antiquior Mass in our parish in southwest Berlin (Schlachtensee), Holy Twelve Apostles. We are happy to report that it was a great success.
We had a missa cantata, with the parish’s own schola singing. The Church was built in 1954, thus for ad orientem celebration, but with a freestanding altar. Therefore, there never were any wreckovations, and we only had to carry away the ambo, put the sedilia were they belong, and redecorate the altar for ad orientem with the original Cross and six candlesticks. The altar cards had been given to us by the transitional deacon of our parish, who was obviously very supportive.
We had proceeded as foreseen by Summorum Pontificum. Two other young Catholics from our parish and myself had begun to collect signatures for an usus extraordinarius Mass in our Parish after September 14th. The list lay ready for signature after the Masses of one Sunday, and without being properly announced at all of them (we have a subsidiary priest who is very opposed to the TLM and is more of a «spirit of Vatican II» man), we got 40 signatures from parishioners only.
…
