Jeg sendte i dag en mail til en preste-venn, og sa da bl.a.:
Jeg har nå kommet i gang med å feire den gamle messen. Egentlig syns jeg ikke forskjellene er så veldig store, og flere elementer kan lett overføres til feiring av den nye messen, f.eks. å bøye seg under syndsbekjennelsen, armbevegelsene ved starten av Gloria og Credo og korstegn på slutten, bøye seg fem ganger lett under gloria (ikke bare to ganger ved navnet Kristus, som flere gjør) og bøye seg lett alltid ved Kristi, Marias og dagens helgens navn, holde hendene samlet foran brystet som man tradisjonelt gjør, dekke til kalk (med palla, som mange gjør) og ciborier (med lokk, som ingen gjør). Å holde tommel- og pekefingrer samlet etter konsekrasjonen gjør jeg en del nå (og det faller helt naturlig), men det krever litt ekstra ved purifisering og at minstrantene vet hva de gjør.
Samtidig er det jo en del ting i dagens messefeiring skurrer når man tenker litt mer tradisjonelt: Det gjør første og fremst kommunion i hånden, det samme gjør det (litt mer overraskende) at presten til stadighet skal SE på folket – siden man i messen først er vendt mot Gud. I TLM står det at presten skal vende seg mot folket med øynene kastet ned, men ofte ser dagens prester svært mye/ofte på folket og syns nok (av gammel vane) at det er best slik. Pave Bendikt har gjort noe viktig på dette området, ved å alltid sette et sort krusifiks foran seg på alteret, også når han feirer mot folket.
Ellers er jo den viktigst forskjellen mellom de to messene; den grundige forberedelsen før man går til alteret, innholdet og grundigheten i offertoriebønnene, STILLE kanon, og de mange korstegn, en svært forskjellig kommunionsritus (for presten) etter Fadervår, at presten kysser alteret og sier Dominus vobiscus foran alle bønner og velsignelser, og det avsluttende evangeliet.
Forøvrig har jeg oppdaget at det er litt ulike måter å feire TLM på; f.eks. kan minstrantene (og folket) komme med en ekstra syndsbekjennlse rett før kommunion (som man fortsatt gjør i tradisjonalistmiljøene, men det er ikke med i 1962-messen) eller det er nok at de sammen med presten sier Non sum dignus … før kommunion. Jeg har ikke med denne ekstra syndsbekjennelsen – og tror at den ofte ikke er med når TLM feires i vanlig menighetssammenheng.
Jeg feirer den gamle messen ca to ganger hver uke nå, og den blir overraskende raskt helt naturlig. Det er fint å kunne feire messen slik den latinske kirken gjorde i godt over 1000 år, og – siden jeg aldri opplevde den gamle messen tidligere – det er svært lærerikt.
Pastor.
Hva er det som gjør at du liker TLM?
Og er det noe du misliker eller ikke liker så godt ved TLM?
Pastor Moi,
Folkets syndsbekjennelse, den såkalte «andre confiteor» er ikke med i mange autoritative missaler utenom (jeg tror det er) 1953. Grunnen til det er at folkets confiteor ikke er en del av messeritualet som sådan. Det er en egen ritus for kommunion utenom messen og denne blir inkorporert i selve messeliturgien der folk skal motta kommunionen.
Det hele er svært logisk, egentlig. I og med at messen ikke er avhengig av (eller skal gjøres avhengig av) at det er folk tilstede, så inneholder jo selve messeboken kun ritualet for prestens kommunion.
Det synes idag å være en oppfatning om at det ikke er «vits» med messe uten folk tilstede. Det er som å si at en fotball kamp ikke blir spilt dersom det ikke er tilskuere. Det er «aktiv deltagelse» som hjemsøker oss. Vel, vel, nok om det.
2 confiteor blir brukt av alle prester i de tradisjonelle brorskapene, men det er som du sier ofte vanlig at ordinære (originalt Novus Ordo) sogneprester ikke har fått med seg praksisen med denne, slik at messen ofte da blir uten fordi 2 confiteor ikke står eksplisitt i ritualet og man da har en oppfatning om at denne ikke skal være med. 2 confiteor ble gjort frivillig i 62-missalet, slik at den strengt tatt ikke må være med heller. Det er derimot en fin skikk å ta den med likevel, fordi den rett og slett er en fin tradisjon og har sin sterke relevans rent dogmatisk mht dem som påstår at messen er unyttig dersom den feires uten folk. Litt på samme måte som utgangsevangeliets misjon, egentlig.
Trond
Ang. en ekstra syndsbekjennelse for folket, så har jeg forstått at denne oftest ikke var med de siste årene før konsilet – det er ikke slik at noen prester ikke vet om det. (Forøvrig var det i den DVDen du skaffet meg om den gamle messen, at jeg så at den ikke var med, og hørte at den ikke trengte/burde være med.
Jeg må også innrømme at jeg ikke helt forstår argumentasjonen din; for minstrantene/folket har jo sin syndsbekjennelse rett etter presten i starten av messen, og presten gjentar ikke syndsbekjennelsen før sin egen kommunion, og da er det vel heller ikke så naturlig at ministrantene/folket gjør det. Ved folkets kommunion sier presten «Ecce Agnus Dei ..» og deretter leder presten folket tre ganger i den kortere bekjennelsen: «Non sum dignus, ut intres sub tectum meum, sed tamtum dic verbo, en sanabitur anima mea», det samme som han selv har sagt før sin egen kommunion.
Mishka
Det er flere grunner til at jeg har ønsket å lære og å feire den tradisjonelle latinske messen, her bare noen korte stikkord:
– jeg oppdaga gradvis over flere år at offeraspektet i messen var for uklart i den nye messen (i alle fall slik den vanligvis blir feiret)
– jeg begynte allerede for et år siden å interessere meg mer for latin (her vet jeg vel ikke hvorfor, eller hvorfor det ikke skjedde tidligere)
– pave Benedikts brev om åpen tillatelse til prestene til å feire den gamle messen fikk meg (selvsagt) til å tenke grundigere over spørsmålet
– den gamle messen er tydeligere vendt mot Gud enn den nye, vår egen uverdighet uttrykkes svært mye tydeligere, offeraspektet er svært tydelig, og de mange rubrikkene som forteller hva presten skal gjøre faller svært naturlig og understreker innholdet i handlingene på en god måte (her er det dessverre blitt en hel del forvirring når den nye messen feires)
– en messetradisjon som har vært (mer eller mindre) enerådende i Kirken i godt over 1000 år bør ingen katolikk være uvitende om
Pastor Moi,
Som sagt, så stemmer det at den mange plasser ikke var med etter at 62-bøkene kom, fordi den var frivillig. Når jeg sier at mange ikke «vet om» den, så mener jeg at siden den ikke står eksplisitt, så har mange oppfatningen om at den ikke kan være med. Det er feilaktig, men det gjør jo strengt tatt ingenting, fordi man har (som du sier) slått sammen folkets og ministrantens confiteor.
Opprinnelig så var ministrantens confiteor nettopp ministranten(e)s confiteor og ikke folket. Det var fordi folket ikke nødvendigvis må være tilstede at og ministrantens confiteor hører med til selve ritusen, noe folkets confiteor ikke gjør.
«Domine, non sum dignus» er jo ikke en syndsbekjennelse i ordinær forstand, men en erkjennelse av uverdighet og et uttrykk for ydmykhet. Den kompenserer ikke for en confiteor.
Dette er ingen stor sak for meg, så jeg forsøkte bare å påpeke hva argumentene er for å holde på den. Jeg synes personlig at det er «bedre» når man bruker den, men som sagt, det ingen vits i å drive symbolpolitikk. Den brukes der det er skikk for å bruke den og de tradisjonelle brorskapene bruker den, fordi de mener den hører med i kraft av sin tradisjonelle plass.