En prest forteller om sin første tradisjonelle latinske messe

TLM /

Jeg har ikke skrevet så mye på bloggen om den tradisjonelle latinske messen (TLM) i det siste, men det er kanskje mest fordi det nå begynner å nærme seg min egen første TLM. Jeg leste i dag en artikkel på det (svært liberale) America tidsskriftet, om en prest som hadde feira sin første TLM-messe i september, over 20 år etter sin prestevielse. Han var i utgangspunktet ganske negativ til den gamle messen (og en ganske liberal prest på mange måter), men oppdaga at han i den messen ble mye mer en anonym tjener for mysteriet (og for folket), enn en som skulle prestere noe for andre. Father Z. tar opp denne artikkelen på sin blog, og skriver egne kommentarer og har åpna for en interessant diskusjon.

My Second First Mass – On presiding at a Latin liturgy
BY MICHAEL KERPER

On September 23 I walked down the center aisle of our parish church, genuflected and made the sign of the cross while saying, In nomine Patris, et Filii, et Spiritus Sancti. Thus began my first Mass according to the Roman Missal of 1962 more than 22 years after my first experience of celebrating the Eucharist. When Pope Benedict XVI issued his letter of July 7 eliminating most restrictions on the use of the so-called Tridentine Mass, my reaction oscillated between mild irritation (Will this ignite conflict? How will we ever provide such Masses?) and vague interest (Is there perhaps some hidden treasure in the old Mass?). Within a week, letters trickled in. Some demanded a Latin Mass every Sunday, insisting that the pope had “mandated” its regular celebration. Others were more reasonable. In August, I met with a dozen parishioners who wanted the Mass. The meeting became steamy as I explained that I had never said the “old” Mass as a priest and had served such Masses as an altar boy for only two years before everything changed. Some thought I was just feigning ignorance to avoid doing it.

A few days after the meeting, I obtained a 1962 missal, looked through it, and concluded, reluctantly, that I knew more Latin than I had thought. My original cranky demurral crumbled …

Having decided to offer the Tridentine Mass, I began the arduous project of recovering—and reinforcing—my Latin grammar and vocabulary so that I could celebrate the liturgy in a prayerful, intelligible way. As I studied the Latin texts and intricate rituals I had never noticed as a boy, I discovered that the old rite’s priestly spirituality and theology were exactly the opposite of what I had expected. …

En prest forteller om sin første tradisjonelle latinske messeLes mer »

Kardinalene samtalte om økumenikk

Økumenikk /

Sist fredag møtte pave Benedikt hele kardinalkollegiet. (Jeg leste at ca 160 av de 200 kardinalene var til stede, men mange av disse er over 80 år). Temaet for møtet/samtalen var først og fremst økumenikk, og jeg sakser følgende fra Vatikanets informasjonsservice (VIS):

The Holy See Press Office released information concerning the meeting for prayer and reflection between the Pope and the members of the College of Cardinals, which took place on November 23 in the Vatican’s New Synod Hall. .. The Pope introduced the theme he had chosen for the day’s discussion, «ecumenical dialogue in the light of prayer and of the Lord’s command: ‘Ut unum sint’.»

Cardinal Walter Kasper, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, then «provided a broad outline of the current situation of ecumenical dialogue and relations, focussing on three main areas: relations with the ancient Churches of the East; relations with the ecclesial communities that came into being in the wake of the Reform of the 16th century; relations with charismatic and Pentecostal movements that developed above all during last century.»

Cardinal Kasper also presented «the results achieved in each of these fields, describing progress made to date and problems still outstanding.» …

Kardinalene samtalte om økumenikkLes mer »

Pave Benedikt har forandret alteret i Peterskirken

Liturgi /

Som jeg skrev for ikke så lenge siden, har pave Benedikt begynt å sette et stort alter midt på alteret, også når han feirer messen vendt mot folket. Han har begrunnet dette slik:
Der den direkte felles vending mot øst ikke er mulig, kan korset tjene som det indre ”troens østen”. Det skal stå midt på alteret og være den felles blikkfanger for presten og for den bedende menighet.

I messen på hovedalteret i Peterskirken i dag gjorde han det samme der, for første gang. Bildet over viser to av de seks store lysestakene, og foten av det (kjempe)store krusifikset. Se flere bilder her.

Den liturgiske kalenderen og katolske regler om faste

Katolsk, Liturgi /

For noen få dager siden ble den liturgiske kalenderen for 2008 klar og det har medført litt debatt på denne bloggen. Noen av de «unge, konservative» har påpekt visse svakheter med den nye liturgiske kalender – i motsetning til den gamle, som man skal bruke om man leser den tradisjonelle latinske messen.

Det ble påpekt at flere helgener har forsvunnet eller fått en mindre betydning enn tidligere. Det ble nevnt St Nikolas, 6/12, som nå er valgfri minnedag, men tidligere visst var fest. Personlig syns jeg det er naturlig at han har en forholdsvis lav status, å feire han med en fest virker lite naturlig. Man kan selvsagt diskutere og forandre ulike helgeners plassering i kalenderen, og det har Kirken gjort kontinuerlig.

Det ble også påpekt at de dagene som lenge var plassert på nærmeste søndag, f.eks. epifani, Peter & Paulus, Allehelgensdag, faktisk ikke blir feiret skikkelig når de blir feiret på en hverdag. Det stemmer med min erfaring. Dette kan kanskje forklares med at det er så nytt i vårt bispedømme (fra 1/1-07), at folk i vår kultur (også katolikker) bare legger vekt på å feire jul og påske i tillegg til søndagene, at disse viktige høytidene (ennå?) ikke har fått messeplikt i vårt bispedømme, at … … Jeg vet faktisk ikke hvordan det problemet kan løses.

For det tredje ble reglene for fredagsabstinens og for fasten kritisert. Her er jeg enig i at de gjeldene reglene i Den katolske kirke er altfor milde, og fungerer ganske dårlig, spesielt fredagsabstinensen, det er få katolikker som en gang vet at man alltid skal gjøre bot om fredagen, enten ved abstinens fra kjøtt, eller på annen valgfri måte.

Fredagene er faktiske enda mildere enn de fleste tror; noen bispedømmer/ -konferanser har innført fredagsabstinens fra kjøtt i fastetida, det har bl.a. USA, men det har ikke Oslo katolske bispedømme, heller ikke andre bispedømmer i Norden, så vidt jeg vet. Som prestestudent i London hadde vi alle fester i løpet av året om fredagene (men dette ble visst forandra etter mi tid), og der ble det servert kjøtt også fredagener i fastetida!

Katolske ungdommer uttaler seg om dødssyndsprogrammet

Generelt /

Selv har jeg (selvsagt, kan jeg legge til) ikke sett Schaus program om «dødssyndene» på TV2 i høst, men fulgt litt med på debatten om det. I dagens utgave av Dagen uttaler to katolske ungdommer fra St Olav menighet i Oslo seg om programmet, på den ganske fornuftig måte.

Thong Duc Nguyen (18) og Kristine Gran Stiansen (18) er aktive i ungdomsarbeidet i St. Olav katolske kirke i Oslo. De har lite til overs for Kristoffer Schaus synderaid på TV 2 denne høsten.

– Programmet er rettet mot ungdom og kjendiser er forbilder for unge mennesker. Jeg vet om mange på min alder som digger showet og gjerne prøver på det samme. Kristoffer Schau burde være mer bevisst sin rolle som et eksempel for ungdom, sier han.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Liturgisk kalender for 2008 er klar

Liturgi /

Mats Tande og jeg har i ca 10 år (de fleste åra sammen med Claes Tande) samarbeida om å gjøre klar den katolske liturgiske kalender for Norge. Det meste er felles i Den katolske kirke for hele verden, men noe er særegent for ulike verdensdeler, for Norden eller for Norge – og dessuten oversettes hele kalender til norsk. Siden bladet Broen, der kalenderen alltid trykkes i demebernummeret, snart har deadline, har vi de siste dagene lagt siste hånd på arbeidet, med korrekturlesning og ulike korrigeringer.

SE KALENDER FOR NESTE ÅR HER, og kom med kommentarer og korreksjoner om du har noen.

Kardinal Dulles om økumeniske samtaler – begrensninger og muligheter

Økumenikk /

Den amerikanske kardinalen Avery Dulles skriver i en grundig artikkel i siste nummer av First Things om økumenisk arbeid, og han har ikke stort håp om at man skal kunne komme så mye lenger. Bl.a. har en del kritiske merknader til felleserklæringa om rettferdiggjørelsen mellom katolikker og lutheranere – og jeg brukte en del av hans synspunkter i en artikkel om denne erklæringa for noen år siden – se her.

Spesielt når dialogene kom til gradvis større (delvis) enighet om ulike spørsmål, kjørte man seg fast etter hvert, skriver Dulles: And yet, valuable though it was, the convergence method was not without limitations. Each new round of dialogue raised expectations for the future. The next dialogue, at the price of failure, was under pressure to come up with new agreements. The process would at some point reach a stage at which it had delivered about as much as it could. It would eventually run up against hard differences that resisted elimination by this method of convergence. When the dialogues attempted to go beyond convergence and achieve full reconciliation on divisive issues, they sometimes overreached themselves.

Likevel avslutter han sin artikkel på en mer positiv måte: Each party will engage in ecumenical dialogue with its own presuppositions and convictions. As a Roman Catholic, I would make use of the methods by which my church derives its distinctive doctrines. I would also expect that any reunion to which Catholics can be a party would have to include as part of the settlement the Catholic dogmas, perhaps reinterpreted in ways that we do not now foresee. Other churches and ecclesial communities will have their own expectations. But all must be open to possible conversion. We must rely on the Holy Spirit to lead us, as Vatican II recommended, “without obstructing the ways of divine Providence and without prejudging the future inspiration of the Holy Spirit.” …

Kardinal Dulles om økumeniske samtaler – begrensninger og muligheterLes mer »

Medlem av kirkemøtet melder seg ut av Den norske kirke

Økumenikk /

Vårt Land melder i dag at et medlem av kirkemøtet og Oslo bispedømmeråd, Tania Randby Garthus, vil forlate Den norske kirke til nyttår, pga homofilvedtaket i går. Selv tviler jeg på at det blir noen masseutmelding, men samtidig er den triste realiteten av Den norske kirke sakte men sikkert beveger seg bort fra tradisjonell kristen tro og praksis. Slik leser vi i VL:

Jeg kan ikke være medlem i en kirke som ikke lenger tar Guds ord på alvor, sier 46-åringen som leder i Bryn menighetsråd i Bærum og er medlem av Oslo bispedømmeråd. …

Min opplevelse er at det i Kirkemøtet er én gruppe som er liberale i homofilispørsmålet, mens en større gruppe står for kirkens tradisjonelle homofilisyn. Men en del av «tradisjonalistene» har bestemt seg – for å få fred – for å gå inn på et vedtak som sier ja til to syn og to praksiser i denne saken. Jeg er redd man er naive når man tror at de to syn skal leve videre i harmoni i kirken. Min erfaring fra Oslo bispedømmeråd er at det ene homofilisynet vil fortrenge det andre, sier Tania Randby Garthus.

Pave Benedikt har vist hva han virkelig ønsker

Katolsk /

På nettsidene til engelske the Telegraph ble det i går trykket en ganske skarp artikkel om hvem som er pavens medspillere og motstandere – og om mulige økumeniske konsekvenser av det han gjør. Litt for skarp mot motstanderne, etter min mening, men det er interessant at slike kommentarer kan få plass i vanlige aviser.

The 80-year-old Pontiff is planning a purification of the Roman liturgy in which decades of trendy innovations will be swept away. This recovery of the sacred is intended to draw Catholics closer to the Orthodox and ultimately to heal the 1,000 year Great Schism. But it is also designed to attract vast numbers of conservative Anglicans, who will be offered the protection of the Holy Father if they covert en masse.

The liberal cardinals don’t like the sound of it at all. Ever since the shock of Benedict’s election, they have been waiting for him to show his hand. Now that he has, the resistance has begun in earnest …

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Skjebnedag for Den norske kirke?

Økumenikk /

En prøveavstemning i Kirkemøtet torsdag viste at 47 av delegatene stemte for forslaget som åpner for at homofile i partnerskap kan inneha vigslede stillinger i kirken. Dette skriver Johannes Kleppa i Dagen i dag (og mange andre aviser har meldt det samme). Et forslag som ville utrede flere sider ved saken før man gjorde endelig vedtak, fikk 33 stemmer og tre stemte blankt. I den avgjørende avstemning fredag er det stemmeplikt, men om ikke noen forlater flertallet, er saken avgjort.

Dette er ei alvorlig utvikling, selv om den nok var venta. Den katolske kirke internasjonalt reagerte ganske sterkt da en samboende homofil mann ble ordinert til biskop i USA for noen få år siden. Hva slags konsekvenser det vil få for det økumeniske klimaet når den lutherske kirke i Norge (og etter hvert flere protestantiske kirker, må man regne med) åpner for samlevende homofile i kirkelige stillinger, er fortsatt uklart, men de kan bli alvorlige.

Dagen avslutter artikkelen sin slik:
– Flertallets forslag er ansvarsfraskrivelse ved at det overlater saken til bispedømmerådene. Det er i realiteten innføring av et nytt syn, og det er ikke samlende. Mange vil føle seg overkjørt, og det er problematisk økumenisk, hevdet Inger Kari Søyland fra Stavanger bispedømmeråd.

Knut Holter, rektor ved Misjonshøgskolen, påpekte det økumenisk problematiske med å åpne for homofilt samlevende i vigslede stillinger. Det vill bryte med det synet en samlet kirke har hatt i 2000 år, og som de fleste kirkesamfunn fremdeles står for. Flere var opptatt med det samme, men fra den andre siden ble det argumentert med at det ville være bra om det nye synet ble hevdet overfor andre kirker.

– Vi må tale sant og ærlig, og da er realiteten at flertallet åpner for to syn som gjensidig utelukker hverandre. Det gamle synet kommer i skvis, og drives fra punkt til punkt, sa Petter Dahl. Han mente dette ville påvirke rekrutteringen til kirken og at flertallet slik sendte ut negative signal.

Les hele Johannes Kleppas artikkel i Dagen.

Nytt lydopptak av en katolsk messe – første kanonbønn

Liturgi, Nedlasting /

For et par år siden la jeg ut et lydopptak av en katolsk hverdagsmesse. Da leste jeg den tredje eukaristiske bønn, som er svært vanlig – om da ikke presten bruker den aller korteste, som er nr. 2 (oftest for å spare tid).

I de siste månedene har jeg i stadig større grad gått over til å bruke den gamle romerske kanon, som i dag også kalles den første eukaristiske bønn. Den er den fyldigste og rikeste teologisk, det er den mest brukte gjennom tidene (den var enerådende i mange hundre år), og den får svært tydelig fram at messen er en offerhandling, der vi bærer fram Kristi fullkomne offer for Gud.

Det som kanskje mange ikke vet, er at denne bønna er helt lik samme bønn i den tridentinske messen, med to unntak: 1) Konsekrasjonsorda er forandra litt (og er gjort like for alle eukaristiske bønner), og 2) det er nå seks ledd som er valgfrie, som før var obligatoriske – og mitt inntrykk er at noen av disse nesten aldri brukes. Jeg har nå laget et nytt lydopptak av messen (12/11, minnedagen for denhellige Josafat, opptaket går fra offertoriebønn til kommunion), der jeg bruker den første eukaristiske bønn, og har med alle de valgfrie ledd.

For å høre dette opptaket, høyreklikk på DENNE LENKEN, last mp3-filen ned på din datamaskin og hør gjennom innholdet.

Her følger så hele teksten til den første eukaristiske bønn, med de valgfrie ledd markert:

Presten:
Mildeste Fader, i ydmykhet bønnfaller vi deg ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, at du nådig vil motta og velsigne + disse gaver, dette hellige og rene offer som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske Kirke. Skjenk den din fred, vern, samle og styr den over hele jorden i enhet med din tjener, vår pave N. og vår biskop N., og med alle som trofast bekjenner og våker over den katolske og apostoliske tro. …

Nytt lydopptak av en katolsk messe – første kanonbønnLes mer »

Fra Ratzingers “Liturgiens ånd”

Liturgi, Teologi /

I Ratzingers interessante bok «Liturgien ånd», sammenligner han i innledningen liturgien med en freske, den var (ca 1920) blitt bevart i uskadd form, men var nesten tildekket av en senere overmaling. Den liturgiske bevegelsen begynte å ta bort de tildekkende malingslagene, men kom etter hvert i fare for å ødelegge hele/ deler av det flotte kunstverket. Les hele innledningen til boka her:

Noe av det første Jeg leste da jeg begynte teologistudiet i begynnelsen av 1946, var Romano Guardinis lille debutbok Om liturgiens ånd (Vom Geist der Liturgie). Den kom til påsken 1918 som første bind i en skriftserie abbed Ildefons Herwegen utgav: Ecclesia orans (den bedende Kirke). Senere ble den trykket i stadig nye opplag. Dette lille arbeidet kan man vel med full rett betegne som selve oppbruddet for den liturgiske bevegelse i Tyskland. Det bidro helt vesentlig til at liturgien – i sin skjønnhet, i sin skjulte rikdom og i sin evne til å overskride tidsepokene – ble gjenoppdaget som det besjelende sentrum i Kirken og som et hovedpunkt i det kristne liv. Dette førte til at man bestrebet seg på å feire liturgien som noe «mer vesentlig» (Guardinis yndlingsuttrykk) enn det tidligere hadde vært vanlig. Ut fra dens indre form og krav ønsket man å forstå den som Kirkens bønn -utvirket og ledet av den Hellige Ånd selv. Gjennom den kan Kristus stadig på ny bli vår samtidige og gå inn i vårt liv.

Jeg våger å komme med en sammenligning som i likhet med alle andre sammenligninger ikke stemmer på alle punkter. Man kan si at datidens liturgi – i 1918 – i mange henseender lignet en freske. …

Fra Ratzingers “Liturgiens ånd”Les mer »

Det katolske ordenslivet: “En annen virkelighet”

Katolsk /

Siste nummer av St Olav tidsskrift kom i posten for noen dager siden. Store deler av nummer er viet dominikanerordenen, som i år er 800 år gamel. Her tar jeg med en kort betraktning over ordenslivet generelt, skrevet av redaktøren:

Mennesker som sier ja til Jesus Kristus ved å tre inn i en orden, trengs i Norge kanskje mer enn noe annet. Selv om Norge har en statskirke og fortsatt har kristendommen som statsreligion, kan vel Norge betraktes som et av de mest «nyhedenske» samfunn i hete verden. En av årsakene til denne avkristningen av landet er at man ikke er seg bevisst den kultur som har preget landet i de siste 1000 år. Det som for nordmenn i dag er selvfølgeligheter som skole, sykehus, diakoni, sosiale rettigheter uavhengig av status, er noe kristendommen har gitt landet. Mange av disse godene kan formelt sett fortsatt være en del av det «nyhedenske» samfunnet, men dog med et innhold som er deres egen rot meget fjern. En institusjon som sykehuset kommer nok til å bestå, men kan kanskje komme til mer og mer å bære preg av de herskende ideologier som den sterkestes rett og elimineringen av det svake. Det er fare for at det bare er et tidsspørsmål før aktiv dødshjelp blir lovfestet som en såkalt menneskerettighet. …

Det katolske ordenslivet: “En annen virkelighet”Les mer »

Forslag til temaer på bloggen

Data/blogg /

Jeg fikk følgende melding til bloggen i går fra en person her skal få være anonym:

Jeg har lest dine sider i en viss tid. Her er mye interessant, selv om jeg synes det etterhvert er blitt veldig mye om messen på latin. Her er noen temaer som jeg ville ha interesse av å få belyst.

– Prestemangelen i Kirken: Hvor stort problem er dette, hva sier prognosene om problemets omfang om 10-15 år?

I Norge er ikke dette et spørsmål eller et problem, men i enkelte gamle katolske land i Europa blir prestemangelen stadig mer prekær, og i bl.a. Sør-Amerika har det alltid vært for få prester. Etter en kraftig nedgang i antallet prester og prestekandidater på 70- og 80-tallet, har nå tallet vært svakt stigende i de fleste land – men situasjonen kan nok bli ganske akutt noen (få) steder.

– Hva foregår av debatt om kvinnelige prester? Om kvinnelige kateketer? Vi som står utenfor og ser inn på den k.Kirke tror den er monolittisk, men det finnes flere stemmer i den k. Kirke. Hvorfor skrives det ikke om dette?

Kvinnelige prester og diakoner er egentlig ikke noe man diskuterer. I 1997 kom pave Johannes Paul med en uttalelse som satte en nokså kontant stopper for den lille diskusjonen som hadde vært. Kvinnelige kateketer blir heller ikke diskutert, for det de har vi jo mange av. Diakon (som ikke er det samme hos oss som i luthersk sammenheng) er første steg på det embedet som Kirken mener er forbeholdt menn. …

Forslag til temaer på bloggenLes mer »

Velkommen hjem (til Den katolske kirke)

Økumenikk /

I USA har det lenge vært en organisasjon som kaller seg The Coming Home Network, som har som oppgave å hjelpe personer (aller helst prester) som ønsker å bli katolikker – jeg ble selv kontaktet av dem rett etter min prestevielse i januar 2000.

Jeg ble i dag igjen minna om arbeidet de driver, da jeg så eksempler på radioprogrammet de har hver uke, med intervjuer med ulike personer som er blitt katolikker. HER kan man se oversikt over flere ferske og interessante programmer.

Pave Benedikt til USA i april 2008

Katolsk /

På zenit.org (og andre steder) leser vi i dag at pave Benedikt skal være i USA 15.-20. april neste år. Archbishop Pietro Sambi, apostolic nuncio to the United States, confirmed the dates for the six-day trip when he participated in the opening of the U.S. episcopal conference’s fall meeting under way in Baltimore. Ban Ki-moon, U.N. secretary-general, last April officially asked the Pope to visit the United Nations.

The Holy Father will arrive in Washington on April 15. The next day, his 81st birthday, he will receive an official welcome at the White House. Later that afternoon, he will address the U.S. bishops’ conference.On April 17, after celebrating Mass at the Washington Nationals’ stadium, the Pope will give an address at the Catholic University of America.

Benedict XVI will be in New York on April 18, for a visit to the United Nations in the morning and an ecumenical meeting in the afternoon. His time in New York will also include Mass at St. Patrick’s Cathedral on April 19, the anniversary of his papal election, and a meeting with youth. On April 20, the Holy Father will visit ground zero, where the twin towers stood. That afternoon, the trip will officially end with Mass at Yankee Stadium.

Anticipation
«This is a blessed moment for our nation,» said Bishop William Skylstad of Spokane, president of the U.S. episcopal conference. «Pope Benedict is not just the leader of Catholics, he is also a man of inspiration for all those who work for peace.»

Cardinal Edward Egan of New York said that the response of the people of his archdiocese «was both rejoicing and thanksgiving to the Lord for the great grace of the presence of the successor of St. Peter in our midst. I have assured the Holy Father of a warm and prayerful welcome. We all look forward to his visit with pleasure and anticipation.»

Archbishop Donald Wuerl of Washington said, «Personally, and in the name of all of the clergy, religious and faithful of the archdiocese, I express our warmest welcome while renewing our sentiments of love and loyalty to our Holy Father. We all look forward to his visit as a time of renewal of our faith and pastoral ministry and an opportunity to confirm our solidarity with the Church universal made visible among us by the successor to Peter, Pope Benedict XVI.»

Tradisjonelle anglikanere søker forening med Roma

Økumenikk /

I en måneds tid nå har det vært kjent at Tradisjonelle Anglikanere (TAC) har tatt et initiativ for å komme i fullt fellesskap med Den katolske kirke. Vårt Land skrev om dette i går og her er en artikkel hos BBC. Den siste artikkelen handler om irske kirker, mens artikkelen i Vårt Land nevner at det dreier seg om til sammen ca 400.000 anglikanere.

Mange gleder seg over dette, mens andre sier at dette nok kan ta langt tid – og noen ganger har slike ting blitt forsøkt, men ikke blitt fullført. Det er nemlig forholdsvis stor forskjell på å bli katolikk som enkeltperson og å bli forenet med Roma som gruppe. I denne bloggen står det litt mer om hva som har skjedd og hva som videre kan skje.

Bishop Mercer and Bishop Wilkinson flew on to Rome on the 8th of October to deliver a letter to the Congregation for the Doctrine of the Faith on the 9th. ….. The College of Bishops of the Traditional Anglican Communion (TAC) met in Plenary Session in Portsmouth England in the first week of October 2007.

The Bishops and Vicars-General unanimously agreed on the text of a Letter to the See of Rome seeking full, corporate, and sacramental union. The Letter was signed solemnly by all the College and entrusted to the Primate and two Bishops chosen by the College to be presented to the Holy See.

The Letter was cordially received at the Congregation for the Doctrine of the Faith. The Primate and College of the TAC have agreed that no member of the College will give interviews until the Holy See has considered the Letter and responded.

As you can imagine, this is only the beginning of a process that will take some time, perhaps many years, to come to fruition. There will be further discussions between the COB and the Holy See with respect to the nature and details of what constitutes “full, corporate, and sacramental union” between the TAC and the See of Rome.

Pave Benedikt har gjort en liten, men viktig forandring på alteret

TLM /

En diskusjon som egentlig ikke har noe med den gamle latinske messen å gjøre (men som likevel handler om den samme Kristusfokuseringa av messen) er om messen skal feires mot Gud eller mot folket. Da pave Benedikt mandag feiret en messe for årets avdøde kardinaler og biskoper, gikke han et lite skritt i retning av å feire messen tydeligere mot Gud, ved å ha et stort krusifiks foran seg på alteret. Å flytte alteret kan ta litt tid, men hvis presten slik tydelig fokuserer på Kristus i form av et stort krusifiks (og menigheten gjør det samme), kan man vinne mye på en enkel måte. (Noe av kritikken mot den nye messen er nemlig at presten ofte kommer altfor my i fokus.)

Kardinal Ratzinger skrev om akkurat dette spørsmålet i sin bok ‘Liturgiens ånd’ (utgitt år 2000, norsk utgave 2001). Jeg siterer:
«Viktigere er en praktisk innvending. Skal vi nå igjen måtte omordne alt? Intet er mer skadelig for liturgien enn den stadige geskjeftighet, også når det dreier seg om en virkelig fornyelse. Jeg ser en utvei i en henvisning som står i tilknytning til Erik Petersons innsikter. Retningen mot øst ble, som vi hørte, brakt i forbindelse med ”Menneskesønnens tegn” – med korset, som forkynner Herrens gjenkomst. Slik ble østen meget tidlig forbundet med korstegnet. Der den direkte felles vending mot øst ikke er mulig, kan korset tjene som det indre ”troens østen”. Det skal stå midt på alteret og være den felles blikkfanger for presten og for den bedende menighet. Slik følger vi det gamle bønnerop som stod ved terskelen til eukaristien: «Conversi ad Dominum» – vend dere mot Herren. Så ser vi sammen på ham hvis død fikk tempelforhenget til å revne – på ham som står foran Faderen for oss, og som tar oss i sine armer og gjør oss til det levende nye tempel. Til de virkelig absurde fenomener i de siste tiår regner leg dette at man kan sette korset til side for å frigjøre blikket mot presten. Virker korset forstyrrende i eukaristien? Er presten viktigere enn Herren? Denne feiltagelsen burde man så snart som mulig korrigere ‘ og det kan skje uten nye ombygninger.

Herren er den vi forholder oss til. Han er historiens oppgående sol. Derfor kan det dreie seg om et pasjonskors som gjør den lidende nærværende – han som lot sin side gjennombore for oss, slik at det strømmet ut blod og vann – eukaristi og dåp. Men det kan også dreie seg om et triumfkors, som uttrykker tanken på Herrens gjenkomst og leder blikket mot nettopp den. For alltid er det den ene Herre: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr 13,8).»

Erkebiskop Ranjith kritiserer prester og biskoper som er negative til pavens motu proprio

TLM /

En av bloggens lesere har allerede kommentert overfor meg (jeg har vært litt slapp i det siste) synspunktene til erkebiskop Ranjith, sekretær for liturgikongregasjonen i Vatikanet. Jeg siterer litt av det han skriver:
Etter pavens motu proprio: Summorum Pontificum, har biskoper og kardinaler på alt for mange steder prøvd å «binde» adgangen de troende skal ha etter pavens brev. De har «tolket» skrivet og lagt egne føringer på hvem og hvor og i det hele tatt hvorvidt TLM skal feires. I tillegg er det egne tolkninger om hvem MPS var ment for. … Alle disse ovennevnte tolkningene kan juridisk sett i beste fall sees som såkalt innskrenkende tolkninger. I realiteten ville de mange plasser bli sett på som direkte lovstridige dersom det hadde vært en sekulærrettslig sak sak. Kirkerettslig er det også lovstridig, fordi motuen har lovs form (og effekt fra 14. september). MPS’en klargjør forøvrig selv sitt virkeområde og det gjelder slett ikke bare «Lefebvrister», men faktisk «the good of the whole Church and all the faithful who request it.»

Man kan lese mer om dette HER og HER, og erkebiskopen sa bl.a.:
Your Excellency, what kind of reception has Benedict XVI´s Motu Proprio which liberalized the Holy Mass according to the Tridentine Rite had? Some, in the very bosom of the Church, have got their noses bent out of shap

«There have been positive reactions and, it’s pointless to deny it, criticisms and oppositing positions, also on the part of theologians, liturgists, priests, Bishops, and even Cardinals. Frankly, I don’t understand this distancing from, and, let’s just say it, rebellion against the Pope. I invite all, above all shepherds, to obey the Pope, who is the Successor of Peter. Bishops, in particular, swore loyaly to the Pontiff: they must be consistent and faithful to their commitment.»

Pave Benedikts tale Allehelgensdag – også litt om de avdøde

Katolsk /

Alle kristne kalles hellige, og det er alle menneskers oppgave å bli hellige, sa pave Benedikt i Angelus-budskapet på Allehelgensdag, torsdag. Han nevnte også forbindelsen til Alle sjelers dag, dagen etter, og ba oss å huske på og be for våre kjære avdøde, slik at de kan bli fullt ut renset og komme fram for Guds åsyn, og oppleve Hans lys og fred. Her er hele buskapet hans i engelsk oversettelse:

On this solemnity of All Saints’ Day, our hearts surpass the limits of time and space and open up to the vastness of heaven. In the early days of Christianity, the members of the Church were also called «saints.» In the first Letter to the Corinthians, for example, St. Paul addresses «you who have been sanctified in Christ Jesus, called to be holy, with all those everywhere who call upon the name of our Lord Jesus Christ, their Lord and ours» ( 1 Corinthians 1:2). In fact, the Christian is already holy, because baptism unites him to Jesus and the paschal mystery, but at the same time he has to become holy, conforming himself to Jesus ever more intimately.

Sometimes it is thought that sainthood is a privilege reserved only for the chosen few. Actually, to become a saint is the task of every Christian, and what’s more, we could even say it’s the task of everyone! The Apostle wrote that God has blessed us from all eternity and has chosen us in Christ «to be holy and without blemish before him» (Ephesians 1:3-4). All human beings are therefore called to sainthood, which ultimately consists in living as children of God, in that «likeness» to him according to which humanity was created.

All human beings are children of God, and they all should become what they are through the demanding path of freedom. God invites everyone to form part of his holy people. The «way» is Chri st, the son, the Holy One of God: No one reaches the Father if not through him (cf. John 14:6).

The Church has wisely placed in close succession the feast of All Saints’ Day with the commemoration of All the Faithful Departed. May our prayers of praise to God and veneration of the beatific souls, whom today’s liturgy presents to us as «a great multitude, which no one could count, from every nation, race, people and tongue» (Revelation 7:9), be united to our intercessory prayers for those who have preceded us in the passage from this world to eternal life. To them we will dedicate our prayers tomorrow in a special manner, and celebrate the Eucharistic sacrifice. In fact, the Church invites us to pray for them every day, offering our daily sufferings and weariness so that, completely purified, they may enjoy forever the light and peace of the Lord.

In the center of the assembly of saints shines the Virgin Mary, «humble and more exalted than any creature» (Dante, Paradise, XXXIII, 2). Placing our hand in hers, we feel ready to walk with more energy along the way of sainthood. To her we entrust our daily tasks, and we pray to her today for our dearly departed with the profound hope of one day finding ourselves together again with them in the glorious community of saints.

Skroll til toppen