Father Z. har en ganske så skarp kommentar til en lederartikkel i det engelske «The Tablet», som skriver om alle de forferdelige ting frigjøringen av den gamle messen vil føre med seg. (Overskriften er » Dangers of a narrow faith.») Les gjerne hans kommentarer til lederartikkelen og de mange kommentarene folk har skrevet inn. Fra kommentarene tar jeg med to av Father Z’s egne, som sier at frigjøringen av den tridentinske messen vil påvirke hvordan den nye messen feires, at den horisontale og didaktiske måten å feire messen på må nedtones, og mysteriet må bli tydeligere:

«I hope that the derestriction of the Tridentine Mass has a useful trickle down effect on the Novo Ordo.»

I had many conversations with such as the great Card. Mayer and even the once Card. Ratzinger about this. There was an idea that Mass had to be made understandable. In doing so, Mass lost its mysterious and vertical component and started to be a horizontal and “didactic” moment. – Father Z.

For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham. Men gutten vokste opp og ble full av åndskraft. Han holdt til i ødemarken, inntil den tid kom da han skulle stå frem for Israel.

Slik lyder dagens evangelium fra Lukas 1, 57-66.80. HER er alle dagens taketer og HER er dagens bønner og antifoner.

Bildet viser «Den hellige familie på vei til Egypt, med Johannes døperen».
Fra Bartolommeo, Firenze, ca. 1509

Det fins et svært stort antall malerier av Johannes døperen rundt i verdens museer. På denne lenken kan man se mange av dem.

Jeg har flere ganger angra på at jeg ikke tok et helgennavn ved min opptakelse og konfirmasjon i Den katolske kirke; og navnet jeg burde ha valgt var Johannes (eller en av variantene av det navnet) etter Johannes døperen, som vi feirer i kveld og i morgen. (Mange tenker kanskje ikke på at det er Johannes døperen vi feirer i kveld, men det er det altså. Han var Jesu fetter/tremenning og er akkurat seks måneder eldre enn Jesus.)

I denne høytidsmessa hører vi følgende beskrivelse av Johannes i prefasjonen; dvs. starten av den store nattverbønna:

Herre, vi lovpriser din storhet som vi ser i den salige Johannes,
han som ble Kristi forløper og hedret fremfor alle som er født av en kvinne.
I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme;
ved sin fødsel bragte han stor glede,
og som den eneste av profetene utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning.
I Jordans flod døpte han dåpens opphavsmann,
og således gjorde han dette vann hellig.
Ved sin blodige død fikk han bære det høyeste vitnesbyrd om Kristus.

Denne søndagens tekster hadler veldig tydelig om tilgivelsen for vår synd. Jeg kommer denne dagen til å knytte dette temaet ganske tydelig til festen for Jesu hjerte, som vi feiret fredag. Opplevelsen av Jesu kjærlighet til oss binder disse to dagen tydelig sammen – spesiest tydelig i evangeliet.

Første lesning er fra 2. Samuelsbok 12.
Den handler om Davids oppgjør med Gud, etter at han hadde fått Ussia drept, og teksten slutter slik: David sa til profeten Natan: «Jeg har syndet mot Herren.» Natan svarte: «Så har også Herren tatt bort din synd.»

Den bibelske salmen, 32, handler som vanlig om samme tema:
Salig den hvis overtredelser er forlatt, hvis synd er tilgitt.
Salig det menneske som er uklanderlig for Herren, som er funnet uten svik.

Andre lesning, fra Galaterbrevet 2, handler om hvordan vi blir rettferdiggjort (noen protestanter tror ikke vi katolikker blir rettferdiggjort ved tro, men det gjør vi):
Men vi vet at et menneske ikke blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Kristus Jesus. Derfor trodde også vi på Kristus Jesus så vi kunne erklæres rettferdige ved troen på Kristus, ikke på grunn av lovgjerninger.

Allelujavers
Gud elsket oss først og sendt sin Sønn som sonoffer for våre synder.

Evangelium fra Lukas 7, er en gripende tekst som handler om kjærligheten til Jesus fra en som hadde fått sine mange synder tilgitt:
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han kom hjem til ham og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus var gjest hos fariseeren, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus ved føttene hans og gråt. Da begynte hun å væte føttene hans med tårene, og hun tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med salven.

…. Jesus sa da til farieseeren: Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hva er dette for en, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!»

«På mange måter er historien om andakten for Jomfru Marias rene hjerte knyttet til historien om andakten for Jesu hellige hjerte, men den har også sin egen historie. Hovedforskjellen mellom andaktene til Jesu og Marias hjerter er at andakten for Jesu Hjerte legger vekt på hans guddommelige hjerte som full av kjærlighet til menneskeheten, mens denne kjærligheten for det meste blir ignorert eller avvist, mens andakten til Marias hjerte er hovedsakelig opptatt av den kjærlighet hennes hjerte har for Jesus, for Gud.»

Dette skriver katolsk.no om dagens liturgiske feiring i Den katolske kirke. De skriver videre at festen røtter går tilbake til 1000-tallet men at: «den virkelige apostelen for feiringen av Marias rene hjerte var den hellige Johannes Eudes (1601-80). I årene 1641-43 utviklet han en overbevisning om at han skulle organisere en offentlig kult for Marias hjerte. Han skrev og fikk trykt en messe og officium, og den 8. februar 1646 feiret han for første gang denne festen for Marias hjerte i katedralen i Autun. Hans liturgi ble godkjent av flere biskoper som anbefalte den for privat bruk. … Men til tross for hans entusiasme klarte han ikke å få aksept i Rituskongregasjonen i Roma. …

Andakten for Marias rene Hjerte fikk en oppsving etter åpenbaringene i Fátima i 1917. Pave Pius XII viet den 8. desember 1942, i en hjerteløs tid, Kirken og hele menneskeheten til Marias rene (uplettede) hjerte, i anledning 25-årsdagen for åpenbaringene i Fátima. Den 4. mai 1944 bestemte Rituskongregasjonen at festen for «Marias uplettede Hjerte» skulle feires den 22. august. … I forbindelse med liturgireformen i 1969 ble den flyttet til lørdagen etter festen for Jesu Helligste Hjerte (andre fredag etter pinse), og den ble en valgfri minnedag.»