Trosbevegelsen fortsetter tilnærmingen til andre kirkesamfunn

Økumenikk /

For ca 15 år siden (mens jeg var luthersk prest i Arendal) var jeg aktiv i en støttegruppe for avhoppere fra trosbevegelsen, og hadde nær kontakt med ‘avhoppere’ både fra norske og svenske trosmenigheter. De hadde en svært stor skepsis til trosbevegelsens ledere og hadde blitt alvorlig såret av det de hadde opplevd i dette miljøet. Derfor vil de sikkert ikke så lett som meg glede seg over (eller ha tillit til) normaliseringen (og avradikaliseringen) som nå skjer i stadig flere trosmenigheter.

I dag leste jeg et intervju i svenske Dagen med Birgitta Ekman, Ulf Ekmans kone, der hun bl.a. sier positive ting også om Den katolske kirke. Her er avslutningen av intervjuet:

Ni närmar er andra kyrkor nu?

– Absolut. Det är Livets Ords nya fas. Vi har fått många nya vänner bland präster. Och samtal pågår även med våra katolska vänner. Jag blev så glad när jag nyligen läste en bok om katolsk teologi och insåg att vi verkligen har så liknande syn på vad som är kristendomens grundbultar.

Det blixtrar i silverkorset, trots att solen är inbäddad i molnens fetvadd. Birgitta Ekman är van vid kritik det märks. Men samtidigt tycks här finnas en djup önskan att bli förstådd, respekterad och accepterad. Utanförskapet passar henne illa. Precis som sin man är hon i grunden social, öppen och nyfiken.

Har du något bra råd till hur två människor klarar att hålla ihop i 30 år?

– Jag tror på kärlek mer än känsla. På att man tar ett beslut, gör en överlåtelse, helt enkelt. Beslutar sig för att vara trofast.

Vad gör ni av era fajter då?

– Vi fajtas nog inte så mycket. Vi är båda verbala, bra på att argumentera. Men vi skriker aldrig. Det är en förmån att kunna be tillsammans om förlåtelse om man har varit knasig.

Kjent amerikansk protestantisk teolog blir katolikk

Økumenikk /

Francis Beckwith gikk 28. april til skrifte i St. Joseph’s Catholic Church i Waco, Texas, og dagen etterpå ble han offentlig gjenopptatt i Den katolske kirke i søndagens høymesse. Han var døpt og konfirmert som katolikk, men forlot Kirken tidlig i tenårene og var nå (47 år gammel) en kjent protestantisk teolog, professor på baptistuniverstetet Baylor i Texas. Og enda mer; han var president for the Evangelical Theological Society (ETS).

Ikke alle i Norge vet hva «evangelikal» er; det er en konservativ protestantisk kristen, vanligvis med sterke kalvinistiske trekk. Mens lutheranere og anglikanere har hatt nære og grundige dialoger med oss katolikker i mange år, så er det ikke tilfelle med de evangelikale.

Siden doktor Beckwith er så kjent, har det vært veldig mye skriving på amerikanske blogger om ham siden nyheten ble kjent for 2-3 dager siden. Les gjerne det HAN SELV HAR SKREVET, inkludert rundt 100 kommentarer (en del svært negative).

Han skriver her om hvofor han gikk tilbake til Den katolske kirke; han hadde på nytt lest grundig gjennom hva de gamle kirkefedrene (og Bibelen) skriver om rettferdiggjørelsen, og funnet ut at det katolske synet på rettferdiggjørelsen (forholdet mellom tro og gjerninger) er bedre enn det protestantiske.

In January, at the suggestion of a dear friend, I began reading the Early Church Fathers as well as some of the more sophisticated works on justification by Catholic authors. I became convinced that the Early Church is more Catholic than Protestant and that the Catholic view of justification, correctly understood, is biblically and historically defensible. Even though I also believe that the Reformed view is biblically and historically defensible, I think the Catholic view has more explanatory power to account for both all the biblical texts on justification as well as the church’s historical understanding of salvation prior to the Reformation all the way back to the ancient church of the first few centuries. Moreover, much of what I have taken for granted as a Protestant—e.g., the catholic creeds, the doctrines of the Trinity and the Incarnation, the Christian understanding of man, and the canon of Scripture—is the result of a Church that made judgments about these matters and on which non-Catholics, including Evangelicals, have declared and grounded their Christian orthodoxy in a world hostile to it. Given these considerations, I thought it wise for me to err on the side of the Church with historical and theological continuity with the first generations of Christians that followed Christ’s Apostles.

Søndagens tema – vi er Kristi legeme

Liturgi /

Jeg fokuserte i dagens prekener på at vi kristne er Guds folk, og at vi på denne måten har fellesskap med Ham på en helt spesiell måte. Denne søndagen fokuserer en del på Jesus som vintreet – som er evangelisetekst denne dagen i år B – og Jesus sier at vi som grener må være forbundet med ham for å kunne (leve og) bære frukt.

I prekenen tok jeg utgangspunkt i 2. lesning fra Johannes’ Åpenbaring, der dette poenget kommer veldig godt fram: Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.» Guds folk er både en åndelig og en mer konkret størrelse, og når det gjelder hvordan kirken konkretiseres, skiller katolikker og protestanter lag en hel del. For protestanter er det ikke så sentralt hvordan kirken er, mens for katolikker er den apostoliske tradisjonen nødvendig for Kirken.

I dagens første lesning kommer Kirkens konkrete sammensetning klart til uttrykk, ved at Paulus ordinerte prester i menigheten før han reiste der fra: Paulus og Barnabas reiste så tilbake til Lystra, videre til Ikonium og derfra til Antiokia. De styrket disiplene, oppfordret dem til å holde fast ved troen … … I hver menighet valgte de ut eldste for dem; og under bønn og faste overgav de dem til den Herre de trodde på.

I evangeliet er også forholdet mellom Kristus og hans folk svært tydelig, når han sier: Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. (Senere sier han, at når han forlater dem, skal han sende dem talsmannen, Den Hellige Ånd, og slik være hos oss.)

Når vi lever sammen som Gud folk, skal vi prøve å følge Jesu nye bud, å elske hverandre. Og vi har hans eget eksempel som vårt utgangspunkt. Han var villig til å gi sitt liv for oss mennesker,og ga oss derfor et enestående eksempel som vi skal prøve å etterfølge.

Når vi feirer messen, er Kristus midt i blant oss på en helt konkret måte. Og hans kjærlighet til oss er også svært synlig; hans korsoffer er sentralt i hver nattverdfeiring. La oss derfor styrket av messefeiringa leve som Guds folk og etterfølge Jesu kjærlighetsgjerninger i vårt eget liv.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Konfirmasjon i St. Svithun menighet

Katolsk /

Biskop Bernt Eidsvig kom til Stavanger i dag for å gi 27 av våre ungdommer konfirmasjonens sakrament. Det første bildet viser selve salvinga av de unge – de knelte rundt alterringen i en «statskirke» vi leide for anledningen. Biskopen sier; «ta i mot Gud gave, Den Hellige Ånds innsegl», når han salver dem.

Det nederste bildet viser alle de unge oppstilt ute etter messen.

Embedssynet – et alvorlig økumenisk problem

Økumenikk /

Det blir (for meg) stadig tydeligere at synet på bispe- og prestembedet er det største problemet i de økumeniske samtalene; det gjør bl.a. at vi katolikker stiller alvorlige spørsmål ved nattverdfeiringa i de protestaniske kirkene.

Jeg tenker av og til tilbake på fjoråret i Roma, og akkurat nå er det et år siden jeg leverte inn en oppgave på det pavelige universitetet Angelicum. Den handlet ikke om embedssynet generelt, men mer spesifikt om «Synet på Peters-embedet i luthersk-katolske dialoger«. Med andre ord: Hvor langt har lutheranere og katolikker kommet i enighet om selve paveembedet?

Man er vel ikke kommet så veldig langt skulle man tro, men det var til min overraskelse bare delvis riktig. Hele oppgaven min kan leses HER, og konklusjonen min er disse fem korte punktene:

1. The issue of the Petrine office has been considered a very difficult problem in the Catholic-Lutheran dialogues.

2. Lutherans have not quite ruled out the possibility of the Petrine office – even though they at one point called the pope the anti-Christ. Some Lutherans see the need of a unifying office in the church, though they are not really sure this office should be set up.

3. There still seems to be two very important questions/problems between Catholics and Lutherans when they talk about this issue: a) Is the Petrine office necessary for the church and b) how should it be exercised?

4. I have noticed a certain imbalance in this dialogue; the Lutherans seem to need to change a lot to accept the papacy, while for Catholics it is more a matter of presenting the papacy in a more open way.

5. There is a certain openness among some Lutherans to accept the Petrine office, yet after the last 30-40 years of dialogue, this potential solution has remained just that; potential. And it is really very hard to say if or when Catholics and Lutherans will come closer to an agreement on the Petrine office.

Mer om nattverden i frikirkelige kretser

Teologi, Økumenikk /

Jeg har tidligere nevnt hvordan man i frikirkelige kretser – svært langt fra Den katolske kirke – blir stadig mer interessert i nattverden (bruk søk-funksjonen i denne bloggen for å finne det jeg har skrevet før. I dag leste jeg et nytt innlegg om dette hos en av bloggerne under kristenblogg.no. Forfatteren har også lest Ulf Ekmans nye bok om nattverden og anmelder den postivt. Han skriver bl.a. dette:

(Jeg leste en bok i fjor og ) ble slått over hvor sentral nattverden syntes å stå i den tidlige kirken, og hvordan den ble feiret som gudstjenestens høydepunkt. Dette har ligget høyt oppe i min bevissthet siden, og jeg har tenkt mye på forskjellen mellom den tidlige kirkes forhold til nattverden, og den vi ser i mange av våre menigheter. Hos oss er nattverden mange ganger en mer perifer sak som vi ofte ikke har noe sterk forventning til. …

Men hva skyldes vår manglende begeistring over, og forventning til nattverden? Kan det være at vi i mange av våre menigheter har redusert dens innhold, og dermed også redusert vår egen forventning til den? Eller skyldes det at undervisningen om nattverdens betydning og innhold ikke forkynnes klart nok? … …

Ekman bakgrunnen for nattverden slik den fremstår i NT, men også i forhold den jødiske tradisjonen som Jesus sto i. Han henviser til den tidlige kirkes nattverdsfeiring og presiserer at nattverden ikke kun er et minnemåltid, men at Jesus virkelig er nærværende i nattverden slik også den tidlige kirke trodde. For å vise på hvilken måte Jesus er nærværende i nattverden henviser han til inkarnasjonen. …

Ekmans bok løfter nattverden opp fra den perifere tilværelse den ofte har ført i våre menigheter, og gir den et tilbake dens reelle innhold. Og dermed løfter den også vår forventning til at nattverden gir oss del i et virkelig møte med Jesus og del i Hans legeme og blod. Boken gir også forslag til nattverdsordinger.

Pave Benedikt reiser til Brasil

Katolsk /

Kanskje jeg heller burde kalt ham pave Bento, siden det er det han heter på portugisisk. Om en uke, 9. – 14. mai, skal paven reise til landet som har flest katolikker i hele verden, og han har følgende ting på timeplanen:


He will canonize the first Brazilian-born saint, Antonio Galvao.
He will meet with President Luiz Inacio da Silva
He will celebrate two open-air Masses, one expected to draw over 1 million people
He will address 30,000 Catholic youth in the Pacaembu soccer stadium
He will commence the once-a-decade meeting of the Latin America and Caribbean Episcopate

Denne artikkelen har mye informasjon om turen og har også lenker med enda mye mer stoff.

Amnesty arbeider aktivt for fri abort

Generelt /

I en artikkel jeg leste onsdag, går det fram at Amnesty International planlegger å forandre sitt syn på abort. I sine interne dokumenter sier Amnesty nå: Amnesty International’s International Executive Committee (IEC) has adopted a new position on Sexual and Reproductive Rights that includes support for abortion in very particular circumstances, in the context of our work to stop grave human rights abuses against women and girls.

The new policy has three basic goals: (1) provide access to abortion in what they claim will only be “particular circumstances,” (2) ensure that women have access to medical care after botched—whether legal or illegal—abortions, and (3) eliminate all penalties against women seeking abortions and against abortion providers.

Det er det tredje punktet her som er det vanskeligste/farligste. Man vil arbeide for at utførte aborter ikke skal straffes noe sted, og i sine bakgrunnsdokumenter nevnes det også at abort må legaliseres. Det er vanskelig å se at dette standpunktet betyr noe annet enn at Amnesty International nå vil arbeide aktivt for fri abort over hele verden. Dette er selvsagt ganske kontroversielt, og Amnesty har derfor så langt ikke ønsket å gå aktivt ut med den nye politikken, men diskuterer den internt.

Amnesty mener at de ikke har noe syn på når livet begynner, og at de respekterer alle religiøse meninger om livet. Men artikkelen jeg leste avsluttes slik: Amnesty International, of course, ultimately does take a position on the question of when life begins: Life does not begin—at least not in a way that merits the advocacy of Amnesty International—until after birth. The organization’s leadership deludes itself if it thinks its new support for an unlimited abortion license doesn’t undermine the solidarity once enjoyed among all those working to end human suffering. And that’s reason for all champions of human rights to be saddened by the “news” coming from Amnesty International today.

LES HELE ARTIKKELEN I FIRST THINGS HER.

Den Athanasianske trosbekjennelsen

Teologi /

I dag, onsdag, har vi feiret den hellige Athanasius fra Alexandria, som stod midt oppe i striden mot arianismen. Han var en stridens mann, som kjempet hardt for det som var og er Kirkens syns på Kristus; at han er både sann Gud og sant menneske. På katolsk.no kan vi lese bl.a. dette om Athanasius:

«Athanasius var en liten mann rent fysisk, men åndelig var han en kjempe. Den engelske teologen og kardinalen John Henry Newman har sagt at i den urolige tiden etter konsilet i Nikea var det legfolket og ikke biskopene som fastholdt den rette tro. Det var naturligvis unntak fra regelen på begge sider, og en av dem var Athanasius. Han var en ivrig forfatter hele livet, også i eksilperiodene. Han skrev bibelkommentarer, spesielt til Salmenes bok, og noen av hans brev er også bevart. Man regner ikke med at han er forfatteren til det Credo som bærer hans navn (den Athanasiske trosbekjennelse), men det bygger på hans lære, og det er fortsatt en sentral del av vestlig kristen liturgi.»

Og her er den Athanasiske trosbekjennelsen:

Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro.
Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.
Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. …

Den Athanasianske trosbekjennelsenLes mer »

Mai er Marias måned

Katolsk /

Mai er (sammen med oktober) måneden der Maria minnes spesielt i Den katolske kirke. Da jeg så dette flotte bildet fra «Marias fødselskirke» in Wien, syntes jeg det passet godt på bloggen. Denne Maria-kirken ligger i Hietzing, som lå utenfor Wiens bymurer (som ikke lenger eksisterer), og ble bygget på 1400-tallet, og restaurert i 1860. Den ble skada i begge de tyrkiske angrepene på Wien (1529, 1683).

SE FLERE BILDER HER.

Oppgradert WordPress – endelig!

Data/blogg /

Jeg har inntil i dag tidlig brukt WordPress versjon 1.5, som nå er to år gammel. Jeg har flere ganger vurdert å oppgradere, men latt det være, fordi 1) det var egentlig ikke mye/noe jeg savnet i den gamle versjonen og 2) jeg hadde en viss (irrasjonell?) frykt for at det ikke skulle lykkes, så bloggen min forsvant fra jordens overflate.
I går fikk jeg så en mail som viste hvor sårbar WP 1.5 er for hacking:

«Du bør seriøst vurdere å sette av tid til å oppgradere til en nyere utgave av WordPress. Det kan være lurt av deg.

Det finnes en slik «hjelpfull» tjeneste som heter milw0rm.com der hackere legger ut «konsept-kode» som viser hvordan man kan hacke diverse programvare ved å utnytte kjente sikkerhetshull. Kort oppsummert er det bare å gå til dette nettstedet og velge en av 5 måter å vrake bloggen din på. Det er mange slemme mennesker på
Internett.»

1. mai er også en rolig dag, så i dag tidlig satte jeg i gang og fulgte oppskrifta på wordpress.org:

Step 1: Backup Database Tables and Files

Step 1a: Save Data

Step 1b: Save Customizations

Step 2: Deactivate Plugins

Step 3: Overwrite/delete Files

Step 4: Run the upgrade script

Step 5: Reactivate Plugins one by one

Backupen tok litt tid (siden jeg gjorde det grundig, både databasen og alle filene som kunne flyttes over med ftp-programmet). Deretter måtte jeg slette en hel del filer (siden WP 1.5 og 2.1.3 er ganske forskjellige), før jeg lastet opp den WP-versjonen (og erstatta den gamle norsk-språk-fila med en ny). Det var et spennende øyeblikk da jeg kjørte upgrade-php, men alt virka med en gang! Mine plugins virka også greit, så langt har jeg bare oppdaga en underlig sak: I tre poster hadde jeg noen linjer som hadde noen mellomrom i starten; i eldre Wp-utgaver blir disse ignorert, med i 2.1 førte de til at linjene ble helt uformaterte og fortsatte utover på en lang linje. Dette måtte jeg rette opp med en gang, men det var jo også en enkel sak.

Visst skal våren komme

Generelt /

Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny,
visst skal solen flomme fra en himmel uten sky,
visst skal noen danse, visst skal noen le,
visst skal barna klatre høyt i livets tre!

Jeg ser av og til innom Eyvind Skeies blog, og når skriver han om sangverket «Visst skal våren komme» som han skrev sammen med Sigvald Tveit tidlig på 80-tallet:

«Det er tolv sanger om håp. Fremdeles mottar jeg meldinger fra mennesker som fikk hjelp av denne utgivelsen og dette korprogrammet, hvor vårens lengsel og sødme er forent med sterke bilder fra Åbenbaringsboken i Bibelen. Noen har til og med fortalt meg at de har brukt denne innspillingen som en form for terapi eller hjelp i sine aller mørkeste øyeblikk, hvor tanken på selvmord var skremmende nær. En annen person fortalte at vedkommende nærmest hadde gjennomgått en form for rensende og helbredende prosess ved å lytte til musikken og ordene.»

LES VIDERE HER.

Hva er GLEDE i vår postmoderne tid?

Teologi /

Et av kjennetegnene på det man kalle den «postmoderne tid» er subjektiviteten i alle sine fasetter. For å sette det litt på spissen: En ting som kjærlighet blir redusert til den enkeltes sympatier og følelser. Håp blir redusert til godtroende optimisme. Kunst blir redusert til det jeg liker som kunst uavhengig kvalitet. Tro blir redusert til min private overbevisning om det religiøse. Lykke blir definert som tilfredsstillelse av egne lyster. Jeg og mitt, du og ditt. Denne form for tenkning er ikke ny. Slikt sett er den intet nytt under solen. Ikke bare er nytiden dens premissleverandør, også antikken har noe å by på for subjektivitetens paradigme. Så kan vi for eksempel lese hos Epikur hvordan lystprinsippet blir gjort til et kriterium for det gode liv. Når subjektiviteten og lysprinsippet er de herskende dogmer. kan vi mennesker vanskelig glede oss over noe sammen. Jeg tillater meg følgende betrakting av noen aspekter ved begrepet glede:

Lysten har nådd sitt mål når den er blitt tilfredsstilt. Hva som forarsaket denne tilfredsstillelsen er sekundært. Når man er ekstremt sulten, er det nokså uviktig hva det er man tar til seg. Det betyr at det som forårsaker tilfredsstillelsen kan byttes ut mot noe annet. Hva som tilfredsstilte er ikke så viktig. Problematisk blir det når dette prinsippet utvides til å gjelde livet i sin helhet. … …

Dette er innledningen til en betraktning av redaktør Henrik Holm i St. Olav tidsskrift.

Den åpne kirke som kulturfenomen

Teologi /

Ofte, ja nesten hver dag, hører man ropet om en en åpen inkluderende folkekirke. Hva ligger til grunn for et slikt slagord? Ola Tjørhom skriver i en artikkel i siste nummer av St. Olav tidsskrift om akkurat dette. Her er et lite utdrag fra artikkelen:

Etter min oppfatning blir folks angst for at noen skal «ta kirka vår fra oss» først begripelig i et bredt kulturelt perspektiv eller, som kulturfenomen. Her dreier det seg et stykke på vei om en refleks av de sterke populistiske strømningene som dominerer i dagens samfunn. Jeg tenker da særlig på følgende faktorer:

1. Den vestlige verden preges for tiden av det Kjartan Fløgstad har kalt «markedsfundamentalisme», hvor markedets såkalte «frie» krefter tillegges all makt. Basert på prinsippet «kunden har alltid rett», deler imidlertid markedet gladelig sin allmakt med dem som har størst kjøpekraft. Og i dag er det folket eller de breie befolkningslagene som har inntatt denne nøkkelrollen.

2. Følgene av denne utviklingen er særlig tydelige innenfor kulturfeltet. Dagens «folkelige» kultur kjennetegnes av et enormt sug etter kulturytringer som leverer statisk bekreftelse, samt frenetisk angst overfor alt som utfordrer. Dette har skapt rom for rødglødende intoleranse. Folket har blitt Storebror ‑ og stakkars den som befinner seg på kollisjonskurs med flertallets «smak».

3. Parallelt med dette preges den populistiske kulturen av massiv privatisering. For tiden brettes det private ut i full offentlighet, mens det offentlige privatiseres. I tillegg til å skape enda større rom for selvopptatthet og egoisme, trekker dette i retning av en forestilling om at kompliserte offentlige utfordringer lar seg løse på grunnlag av ofte banale private referanser.

4. Den kulturelle privatiseringen har bidratt til økt religiøs privatisering. Folk tror fortsatt, men de tror på sin egen måte ‑ og ofte på de mest bisarre ting. Vi begir oss ut på dagens glorete religiøse marked og plukker med oss det som appellerer. På dette grunnlaget konstruerer vi vår egen, høyst private religiøsitet.

5. Har så den religiøse privatiseringen resultert i at troen står mer sentralt i vår tilværelse? Neppe. For her rettes oppmerksomheten særlig mot det eksotiske og ekstraordinære ‑ eller mot fenomener som ikke lar seg integrere i våre faktiske liv og vår virkelighet. På religionens område har vi blitt turister. Og vi foretrekker en tro som ikke legger for sterke føringer i forhold til vår livsførsel.

Pave Benedikts tale på den gode hyrdes søndag

Liturgi /

Søndag 29. april ordinerte pave Benedikt 22 menn til prester under messen i Peterskirken i Roma. Her er talen han holdt denne dagen:

Today’s Fourth Sunday of Easter, traditionally called the Sunday of the Good Shepherd, has a particular significance for us who are gathered here today. It is an absolutely singular day especially for you, dear Deacons, to whom, as Bishop and Pastor of Rome, I am happy to confer Ordination into the priesthood. Thus you will now be part of our ‘presbyterium.’ …

The theological density of the brief Gospel passage which was proclaimed just now helps us to better understand the sense and the value of this solemn celebration. Jesus speaks of Himself as the Good Shepherd who gives eternal life to His sheep (cfr Jn 10,28). The image of the shepherd is well rooted in the Old Testament and dear to the Christian tradition. The title ‘shepherd of Israel’ is given by the Prophets to the future descendant of David, and also has an undoubted messianic relevance (cfr Ez 34,23). …

Pave Benedikts tale på den gode hyrdes søndagLes mer »

Kristendommens betydning for Europa

Teologi /

Vi lever i en tid hvor det er politisk korrekt å avvise kristendommens betydning for europeisk ‑ og derved også norsk ‑ politisk og samfunnsmessig utvikling. I en misforstått iver etter å være multikulturelle og tolerante vil man avskrive kristendommens betydning. Men dette resulterer ofte i toleransens intoleranse: man vet ikke hva man kommer fra og derfor ikke hvem man er. Mangelen på historisk kunnskap har vel aldri vært større enn i dag, men aldri har slik kunnskap vært mer tiltrengt. I stedet for denne normative reaksjonen på vår nye multikulturelle virkelighet bør man lære seg litt idéhistorie. Her er en leksjon.

Slik innleder Janne Haaland Matlary sin «Alvorlig talt» artikkel i siste nummer av St. Olav tidsskrift. Leserne bør få tak i tidsskriftet for å lese resten, jeg vil bare ta med ett avsnitt til av det hun skriver:

De grunn‑normer Europa har basert seg på, er derfor intimt sammenknyttet med den kristne historie. Dette burde være selvsagt, men oppfattes i dag nærmest som et utslag av diskriminering fordi andre religioner ikke har spilt samme rolle. Hadde hedendom, islam eller jødedom preget Europas kultur like meget som kristendom, hadde våre samfunn vært annerledes. Mer dramatisk er det ikke, dette empiriske faktum. Men det ble altså slik at kristent menneskesyn preget denne verdensdelen.

Mine sauer hører min røst – og de følger meg

Liturgi /

Fjerde søndag i påsketida kalles ofte hyrdesøndagen, siden evangeliene alltid handler om Jesus som den gode hyrde. LES alle søndagens tekster her. Nedenfor følger noen tanker jeg har gjort meg denne søndagen.

Forkynnelsens utfordring

I dagens første lesning hører vi at Paulus forkynner evangeliet (i dagens Tyrkia), mange hører på ham og kommer til tro, men mostanden vokser også. Paulus hadde ingen lett tjeneste, det vet vi, og han endte også som martyr til slutt.

Fra teksten hører vi Paulus si:
”For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.» Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord.”

Hva er det som forkynnes?

Det er et budskap om renselse fra synd, om ganske radikalt om hjelp og veiledning gjennom livet, om trøst og lindring for alle som lider.

I andre lesning hører vi om:
”de som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de nå for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, og sol eller brennende hete skal ikke falle på dem. For Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.”

Hvor har kallet til tjeneste sitt utspring?

Det har sitt utspring hos den gode hyrde, slik vi hører det i dagens evangelium: ”Jesus sa: Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.”

Verdensbønnedagen for kall

Denne søndagen er det verdensbønnedag for kall – spesielt for preste- og ordenskall, men også for det kallet til å tjene Herren som enhver kristen får. Pave Benedikt kar skrevet en tekst til denne dagen, som spesielt fokuserer på hvordan kallet både springer ut fra Kirkens fellesskap, og skal tjene Kirkens fellesskap. Her er noen utdrag fra dokumentet:

Den årlige verdensdagen for bønn for kall er en passende anledning til å understreke kallenes betydning i Kirkens liv og sendelse, og til å intensivere vår bønn om at disse kall må øke i både antall og kvalitet. Ved den kommende feiring av denne dag ønsker jeg å henlede hele Guds folks oppmerksomhet mot temaet: «Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken«. …

Mine sauer hører min røst – og de følger megLes mer »

St. Olav tidsskrift

Katolsk, Teologi /

St. Olav tidsskrift har nylig kommet ut med et nytt nummer, med flere interessante artikler. Jeg skal ta med noen få utdrag på min blog etter hvert, og minner også at St. Olav nå nylig har fått opp sin egen nettside på adressen http://stolav.katolsk.no (Oppdatering: sidene ble stengt vinteren 2009 pga inaktivitet.)

Her er innholdsfortegnelsen for nr. 4 – 2007:

Redaktørens hjørne: Dristige europeere – Av Henrik Holm

Den åpne kirke som kulturfenomen – Av Ola Tjørhom

Veien til Emmaus ‑ om abbè Pierre – Av Reidun Iversen

Store tanker om lite ord – Av Helge Erik Solberg

Intervju med Astrid Johannessen – På vei mot Jerusalem

Debatt: Kirken i historien og historien i Kirken – Av Henrik von Achen

En norsk studie om den store spanske dikter Calderón – Av Kåre Langvik‑Johannessen

Alvorlig talt: Kristendommens betydning for Europa – Av Janne Haaland Matlary

Bokanmeldelse: Den kristne tragedie – Av Ronny Spaans

Blikk på tiden: Glede – Av Henrik Holm

Mer om evangelisering

Katolsk /

Ang. teamet evangelisering vil jeg minne om at pave Paul VI sendte ut en apostolisk formaning om forkynnelsen av evangeliset i desember 1975, kalt Evangelii nuntiandi. Denne viktige teksten ble utgitt i bokform i Norge i 1978, og for ti år siden skanna jeg den inn og katolsk.no la den på nett (på lenken over).

Paul VI innleder denne «exhortatio»en slik:

Den innsatsen som gjøres for å forkynne evangeliet for vår tids mennesker, som nærer håp midt i sin frykt og fortvilelse, er utvilsomt til gavn for det kristne fellesskap og for hele menneskeheten. Derfor mener vi at oppgaven å styrke brødrene … … får særlig stor viktighet. For det dreier seg om å oppmuntre våre brødre til å forkynne evangeliet slik at de, i denne tid da der er så mye usikkerhet og forvirring, skal kunne utføre dette oppdrag med stadig økende kjærlighet, iver og glede.

Dette er nøyaktig hva vi ønsker å gjøre her, ved utgangen av dette Hellige År 1975, da Kirken «som streber etter å forkynne evangeliet for alle mennesker» har hatt som sitt eneste mål å oppfylle sin plikt til å bringe det glade budskap om Jesus Kristus, det glade budskap som kommer til uttrykk i to grunnleggende bud: «ifør dere et nytt menneske» og «La dere forlike med Gud».

Vi har ved mange anledninger understreket viktigheten av å forkynne evangeliet .. .. og bl.a. sagt: «Forholdene i vårt samfunn forplikter oss alle til å ta våre metoder opp til gjennomtenkning, til å prøve på enhver måte å undersøke hvordan vi best kan bringe kristendommens budskap til vår tids mennesker. For bare i det kristne budskap kan nåtidsmennesket finne svar på sine spørsmål, og kraft til å arbeide for samhold mennesker imellom». .. .. det er helt nødvendig at vi både holder fast ved den troens arv som Kirken er forpliktet til å bevare i ubesmittet renhet, og bringer den videre til vår tids mennesker på en måte som er mest mulig forståelig og overbevisende.

Denne troskap både mot budskapet vi tjener og mot menneskene vi skal overbringe det til, levende og ubeskåret, er hovedsaken ved forkynnelsen av evangeliet. I denne sammenheng melder det seg tre særlig viktige spørsmål:

1 Hva er i våre dager skjedd med det glade budskaps skjulte kraft, den som i så sterk grad har makt til å påvirke menneskene?

2 I hvilken grad og på hvilken måte er evangeliets kraft i stand til virkelig å omskape vårt århundres mennesker?

3 Hvilke metoder bør man bruke for at evangeliet skal få sin virkning?

Egentlig uttrykker disse spørsmålene ett fundamentalt spørsmål som Kirken står overfor i dag, og som kan uttrykkes slik: Er Kirken, .. nå etter 2. Vatikankonsil … , blitt bedre i stand til å forkynne evangeliet slik at det overbeviser menneskene, gir dem åndens frihet og styrker dem?

Her er igjen lenken til hele Evangelii nuntiandi.

Forholdet til Kristus – det aller viktigste for pave Benedikt

Teologi /

Fredag kveld leste jeg en lang og svært interessant artikkel om hva som er det aller viktigste for pave Benedikt. John Allen skrev stykket etter å ha lest grundig gjennom pavens nye bok om Jesus fra Nasaret, samt å ha analysert også andre ting paven har gjort det siste året. Han skriver:

I set myself the task of studying the book «Jesus of Nazareth». The key question is, «Why this subject, and why now?» Yes, a pope talking about Jesus is hardly a thunderclap — but a pope talking about prayer or morality would be equally par for the course. Given Benedict’s fascination with liturgy, one might have expected him to turn his pen to that theme if it were purely a matter of indulging his own interests, or settling old academic scores. Yet the pope himself hinted that something more urgent is involved in Jesus of Nazareth, writing that he devoted «all his free moments» after his election to finishing the book. To be honest, that’s a bit of misdirection; popes don’t really have «free time,» and in any event, how they fill the moments in their day which are not formally scheduled usually is a good indicator of their real priorities. Thus the choice to write on Jesus, striving to put the Jesus of history and the Christ of faith back together again, is hardly casual.

What seems clear is that the motive for the book is also emerging as the core doctrinal concern of this pontificate: Christology. Put in a nutshell, Benedict’s thesis in Jesus of Nazareth is that there can be no humane social order or true moral progress apart from a right relationship with God; try as it might, a world organized etsi Deus non daretur, «as if God does not exist,» will be dysfunctional and ultimately inhumane. Jesus Christ, Benedict insists, is «the sign of God for human beings.» Presenting humanity with the proper teaching about Jesus is, therefore, according to Benedict, the highest form of public service the church has to offer.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Skroll til toppen