Preken søndag 24. september

Liturgi /

Preken i St. Svithun katolske kirke i Stavanger
Søndag 24. september 2006 – 25. søndag i det alminnelige kirkeår, år B
Les tekstene til denne søndagen her.

Jeg leste nettopp i Stavanger Aftenblad om en kvinne som hadde fått sykdommen Alzheimer. Sykdommen hadde kommet langsomt, slik at det gikk flere år før hun visste hva som var galt – selv om hun i lang tid hadde blitt trøtt av å huske alle nødvendige ting osv. Nå hadde sykdommen fått en diagnose, og det følte hun som en stor hjelp. Likevel var det vanskelig å leve med Alzheimer, og hun hadde måttet slutte jobben da hun var litt over 60 år.

For meg sa denne historien en del om livet …

Preken søndag 24. septemberLes mer »

Hva paven ikke har gjort

Generelt /

Nå har jeg lest John Allens grundige analyse av reaksjonen på pavens forelesning i Regensburg, som man kan finne i sin helhet her. Der skriver han at paven av mange blir anklaget for å ha gjort én eller flere av disse tre tingene:

* Benedikt har alliert seg med USA’s politiske agenda i Midt-Østen, og spesielt med krigen i Irak
* Benedikt er i prinsipp negativ til samtale mellom rleigionene, og noen kritiserer her hans motstand til pave Johannes Paul II’s møte med religiøse ledere i Assisi i 1986
* Benedikt er teologisk sett en islamofob, og noen assosierer hans uttalelser med en bevegelse av konservative evangelikale kristne, som ofte kalles ‘kristen zionisme’

Selv om det kan se ut til å være noe sant i alle disse tre anklagene, viser det seg at de alle tre en grunleggende feil, skriver Allen – og han gir grudige argumenter for sitt syn. Jeg anbefaler alle å lese hans argumenter her.

Søndagens tekster

Liturgi /

La oss sette ham på prøve, la oss plage og krenke ham, så får vi se hvor from han er, så kan vi prøve hans tålmodighet. La oss dømme ham til en død i vanære, så får vi se om Gud vokter ham, slik han selv sier. (Visdommen 2) —- «Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og tre dager etter skal han oppstå.» Dette skjønte de ikke, og de våget ikke å spørre ham. …. Så tok han et lite barn og stilte det midt iblant dem, la armene om det og sa til dem: «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg.» (Markus 9)

Søndagens tekster handler om Kristus som led døden i vanære, og hvor vanskelig det er for mennesker å gripe det mysteriet at nederlag og død leder til seier. Jeg skal i morgen forsøke å snakke om hva det betyr vårt oss rent praktisk å ha dette perspektivet på vårt liv. Men siden jeg søndag bare skal preke på engelsk, er det usikkert om jeg her legger ut en norsk peken.

Les gjerne søndagens tekster her, som en forberedelse til messen.

Islam og forholdet til jihad-ideologien

Generelt /

Vil pavens Regensburg-foredrag om noen år vurderes som et vendepunkt i Vestens forståelse av Islam og muslimers forhold til jihad-ideologien?

Den kjente Vatikan-reporteren, John Allen, skriver følgende avslutning i en artikkel i New York Times for et par dager siden:
Through his statements … Benedict clearly hopes to stimulate Islamic leaders to express their faith effectively in a pluralistic world. The big question is whether it will be received that way, or whether it simply reinforces the conviction of jihadists about eternal struggle with the Christian West.

Richard Neuhaus i First Things skriver mye om pave Benedikts foredrag i Regensburg, siterer en del fra Johan Allens artikkel, og avslutter sin kommentar slik:
That is the big question. Moving all of us toward an answer to that question is one of the great gifts of what might be called the “Regensburg moment.” It is quite possible that ten years from now people will look back at the Regensburg lecture and the responses to it as a turning point in the West’s understanding of Islam and its relationship to the jihadist ideology that is devoted to world conquest by any means necessary.

Presisering av hva paven ønsket å si

Katolsk /

Oppstyret rundt pavens foredrag i Regensburg 12/9 har vart lenge, og flere har lurt på hvorfor paven valgte å si ting så dristig som han gjorde. I går fikk vi så følgende forklaring.

Benedikt XVI understreket i sitt foredrag positive aspekter ved den moderne tid og ønsket å utvide bruken av den rasjonelle tenkning, slik at den inkluderer religionen, og derfra ønsker han å begynne en universell dialog bygget på fornuften.

Angående pavens sitat fra en bysantinsk keiser ca år 1400, så ønsket han å understreke at vold alltid er mot fornuften og ikke i samsvar med Guds natur. Dette gjelder for alle troende, også for kristne og muslimer. … (og) paven bekreftet søndag at sitatet fra år 1400 «på ingen måte uttrykker hans personlige synspunkter.»

Dette sa erkebiskop Silvano Tomasi, Vatikanets observatør ved FN’s kontor i Geneve, i går. Hele meldingen kan leses på Zenit her.

Preken søndag 17. september

Liturgi /

Preken i St. Svithun katolske kirke i Stavanger
Søndag 17. september 2006 – 24. søndag i det alminnelige kirkeår, år B
Les tekstene til denne søndagen her.

Den som vil berge sitt liv, skal miste det.

Sist søndag hørte vi tekster om hvordan Herren åpner våre ører og på den måten hjelper oss å forstå hva som er sant, rett og godt, og hvordan vi skal leve vårt liv. Når vi på den måten blir opplyst, vil vi også få et nytt syn på livet. Og hva er det da som blir det viktigste for oss? Et lykkelig liv på en litt overflatisk måte, eller er det dypere verdier?

Dette hører vi så mer om i denne søndagens evangelium, der Jesus etter først å ha snakket om lidelsene han selv skal gjennomgå i Jerusalem, deretter sier: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det.»

Noen tenker kanskje at her burde presten heller ha snakket om den flotte starten av evangeliet, …

Preken søndag 17. septemberLes mer »

Katolikker protesterer på Dagbladets dekning av pavens teologiske foredrag

Teologi /

På www.katolsk.no er det lagt ut en informativ side om kontroversen rundt pavens uttalelser om Islam. Der nevner de en del om bakgrunnen for foredraget og gjengir også et brev de har skrevet til Dagbladet for å klage på denne avisens dekning. I dette brevet skriver de bla.:

«Et oppslag i Dagbladets nettutgave 15. september (som en stund var hovedoppslag), bærer overskriften «Muhammed brakte ondskap til verden». Dette fremstilles i ingressen som pave Benedikt XVIs tolkning av religionshistorien.

Videre i nyhetsmeldingen heter det at «Pave Benedict XVI, også fremstilt som en katolsk mørkemann før han ble pave, skulle snakke om de historiske og filosofiske forskjellene mellom islam og kristendom. Dette er hva han kom fram til.» …

… Når avisen videre skal forklare hva det egentlig var paven snakket om i sin forelesning, går det ikke bedre. De hevder at han «skulle snakke om de historiske og filosofiske forskjellene mellom islam og kristendom». Dette er for så vidt en forkortet versjon av BBCs formuleringer. Men heller ikke BBC later til å ha fått med seg hva sammenhengen egentlig var.

Forelesningen handlet imidlertid om tro, fornuft og universitet. Pavens hovedpoeng var at samspillet mellom tro og fornuft ikke er en motsetning men en nødvendighet, og det som muliggjør genuin dialog mellom kulturer og religioner. …

… Har de i det hele tatt lest noe av dette foredraget?

Dagbladet har i sin sensasjonsiver ukritisk formidlet villedende informasjon med fete typer. Med dette bidrar de ikke til dialog, forståelse og respekt mellom mennesker – snarere det motsatte. Andre medier har også formidlet misvisende informasjon i denne saken, men ikke på like graverende vis som Dagbladet.

Den katolske kirke har i mange år arbeidet entydig nettopp for forståelse og respekt mellom kristne, muslimer og andre trosretninger og vil fortsette med dette. Det vi vil beklage her er at sensasjonshungrig og sleivete presse motarbeider våre anstrengelser.

LES HELE DENNE ARTIKKELEN.

Paven deltok på økumenisk samling i Tyskland

Økumenikk /

Tirsdag kveld ble det avholdt en økumensik vesper (kveldsbønn) i Regensburg. Der holdt pave Benedikt en tale der han bl.a. nevne arbeidet med erklæringen om rettferdiggjørelsen som lutheranere og katolikker undertegnet i oktober 1999. Han gleder seg fortsatt over denne avtalen, men spør samtidig hvor opptatt dagens mennesker/ kristne er av å være tilgitt av Gud. Og han legger til at svekkelsen av behovet for tilgivelse vil føre til en svekkelse av forholdet til Gud – helhetlig forstått.

Etter å først ha hilst medlemmene av ortodokse kirker, fortsatte paven slik:

Jeg hilser også varmt våre venner fra de ulike tradisjonene som kommer fra reformasjonen. Her har jeg også mange minner … bl.a. fra venner som nå er døde, og jeg tenker på de mange samtalene vi har hatt. Selvsagt tenker jeg aller mest på den krevende oppgaven det var å oppnå enighet (konsensus) om rettferdiggjørelsen. Jeg husker alle fasene i denne prosessen, frem til det minneverdige møtet med nå avdøde biskop Hanselmann her i Regensburg, et møte som fikk en avgjørende betydning for den endelige avtalen.

Jeg er også glad for at the World Methodist Council nå nylig har knyttet seg til denne avtalen. Enigheten om rettferdiggjørelsen er fortsatt en viktig oppgave, som ennå ikke er helt fullført. Men i de troendes liv i vår tid ser dette spørsmålet for meg ikke ut til å være så viktig. På grunn av dramatiske hendelser i vår tid oppleves behoved for gjensidig tilgivelse ekstra viktig, men det ser ut til å være langt mindre forståelse for vårt fundamentale behov for Guds tilgivelse, for vår rettferdiggjørelse i forholdet til Ham.

Vår moderne samvittighet er oftest ikke lenger klar over det faktum at vi står som skyldnere fremfor Gud, og at synd er en realitet som bare kan overvinnes gjennom Guds eget initiativ. Sammen denne svekkelsen av behovet for rettferdiggjørelse og tilgivelse for synd, følger med nødvendighet en svekkelse av vårt forhold til Gud.

Hele pavens tale kan leses på engelsk bl.a. her.

Muslimers reaksjon mot pavens forelesning

Teologi /

NTB har lagt ut en nyhetsmelding om pave Benedikts uttalelser om Islam – ved universietetet i Regensburg 12/9 – som i dag blir gjengitt i flere aviser. Han skal visstnok ha uttalt at Islam er en voldelig religion. Nå viser det seg at paven har holdt en svært grundig, lærd, teologisk forelesning om kristendommens sammensmelting med den greske intellektuelle tradisjon, og der har han et lite punkt om muslimenes syn på Guds rasjonalitet (og hans absolutte transendens) som er ulik den greske og bibelske forståelsen av Gud som rasjonell og forutsigbar, en forståelse som har fått svært stor betydning for hele vestens sivilisajon, ifølge paven.

NTB skriver:

Paven provoserer muslimer
Muslimske ledere i en rekke land krever en unnskyldning fra pave Benedikt etter at han i en tale knyttet islam sammen med vold.

– Vi håper at den romersk-katolske kirke meget raskt vil oppklare sitt ståsted slik at den ikke blander islam, som er en religion, med islamisme, som ikke er en religion, men en politisk ideologi, sa lederen for Det franske rådet for muslimsk religion (CFCM), Dalil Boubakeur, torsdag.

Pave Benedikt provoserte de muslimske lederne under en teologisk forelesning tirsdag der han fordømte forbindelsen mellom islam og vold.

Mens paven bl.a. sier følgende etter en kort beskrivelse (han har selvsagt ikke fordømt noe som helst) av enkelte muslimske lederes syn på tvang og omvendelse på 1400-tallet:

The decisive statement in this argument against violent conversion is this: not to act in accordance with reason is contrary to God’s nature. The editor, Theodore Khoury, observes: For the emperor, as a Byzantine shaped by Greek philosophy, this statement is self-evident. But for Muslim teaching, God is absolutely transcendent. His will is not bound up with any of our categories, even that of rationality. Here Khoury quotes a work of the noted French Islamist R. Arnaldez, who points out that Ibn Hazn went so far as to state that God is not bound even by his own word, and that nothing would oblige him to reveal the truth to us. Were it God’s will, we would even have to practise idolatry.

Hele pavens foredrag kan leses på engelsk her.

Bruk av tittelen ‘fader’ – og bibeltolkning

Teologi /

Det har nå i en 10 dagers tid vært en samtale på denne bloggen, nokså skjult i en post som egentlig handler om noe annet. Det handler om bruk av titler i kirken (jeg har nå gått over til tittelen ‘fader’, mens folk tidligere oftest kalte meg ‘pastor’), men egentlig er det vel et spørsmål om bibeltolknig.

OPPDATERING:
Fra våren 2007 har jeg gått tilbake til å bruke «pastor», siden vår biskop da bestemte at ordensprester fortsatt (etter den tyske tradisjonen, som Norge lenge har fulgt) skal kalles «pater», mens sekulærprester/ bispedømmeprester skal kalles «pastor».

Her kommer først de to siste innleggene i samtalen, og så kommer hele debatten, med de eldste kommentarene først, som vanlig:

Are Karlsen sier:
tirsdag, 12/09/2006

Du skriver: “Det er vel slik at vi katolikker ikke har tradisjon for tolke tekster isolert, …”
Er det også slik at geistlige – enten de er katolikker eller pinsevenner – har en tendens til å tolke bort ubehagelige skriftsteder?
Er det ikke påfallende at geistlige, som har sikret seg tolkingsretten, velger å nøytralisere et skriftsted som dette som handler spesielt om dem selv?

Oddvar sier:
fredag, 8/09/2006

Det er vel slik at vi katolikker ikke har tradisjon for tolke tekster isolert, vi ser heller enkelttekster sammen med lignende tekster andre steder i Bibelen. Vi har i NT flere tekster som snakker om ydmykhet, så det skulle ikke være noen tvil om at en kristen ikke skal herske over andre mennesker. Samtidig har vi flere tekster som handler om hvem som har myndighet til å lede kirken; tydeligst når Jesus gir oppdraget til apostlene i sluttene av evangeliebøkene (spesielt i Johannes), gjennom hele apostlenes gjerninger og i Paulus’ brev og (spesielt) i pastoralbrevene.

Ut fra dette samlede tekstmaterialet har så Den katolske kirke utarbeidet den tradisjon vi nå har for hvem som leder Kirken og hvordan denne tjenesten skal ordnes. De som leder/tjener i Kirken har så bl.a. et tilsynsansvar (biskop), et hyrdeansvar (pastor) og en farsrolle (fader), som man skal prøve å utføre så godt som mulig.

Jeg syns nok denne samtalene mellom oss to fikk en litt dårlig start, med det jeg oppfattet som et angrep på min bruk av ordet ‘fader’ og referanser til tolkning av en enkelt tekst som jeg er nokså fremmed for. Jeg har nå forstått har du er engasjert i en husmenighetsbevegelse (er det korrekt?), som vel gir en del signaler om hva slags idealer du har for tjeneste i kirken.

————————– DEBATTEN I SIN HELHET SÅ LANGT ——————–

Are Karlsen sier:
søndag, 3/09/2006

Oddvar Moi,

Dette hadde jeg like gjerne sendt deg på epost dersom jeg hadde funnet epost-adressen din. Jeg har et spørsmål:

Du kaller deg “Fader”. Hvordan tolker du da Jesu ord i Mt 23,8:

“8 Men dere skal ikke la noen kalle dere ‘rabbi’, for én er deres mester, og dere er alle søsken. 9 Og dere skal ikke kalle noen her på jorden ‘far’, for én er deres Far, han som er i himmelen. 10 La heller ikke noen kalle dere ‘lærere’, for én er deres lærer: Kristus. 11 Den største blant dere skal være deres tjener. 12 Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”

Oddvar sier:
mandag, 4/09/2006

Jeg vil gjerne svare deg, Are, men jeg forstår ikke riktig hva du mener. Jeg kalte min far for ‘far’ så lenge han levde, det gjør vel du også, eller kanskje pappa? Og om en prest kaller seg fader, pastor, forstander e.l., går det vel ut på det samme? …

Bruk av tittelen ‘fader’ – og bibeltolkningLes mer »

Pavens søndagspreken – 10. september

Liturgi /

«Mennesker har vanskelig for å høre Guds stemme i vår tid,» sa paven i sin tale i München i dag. … «I evangeliet hører vi at Jesus sa ‘Effata’ og åpnet den døves ører. Det samme gjør han i dag i dåpens sakrament.» Det var interessant for meg å se at paven også var en hel del inne på dåpen, ut fra evangelieteksten om å åpne ørene til den døve. Her er litt av talen i engelsk oversettelse fra Bloggen Closed Cafeteria:

There is a hard-of-hearing towards God which we suffer from in this age. We simply cannot hear Him anymore – there are too many other frequencies in our ears. What is said about Him seems pre-scientific, no longer fitting for our time. With this hard-of-hearing, or even deafness, towards God we naturally lose our ability to speak with and to Him. Because of that, we lack a decisive perceptive faculty. Our internal senses are threatening to die off. With this loss in perception the radius of our relation to reality is drastically and dangerously curtailed. …

Pavens søndagspreken – 10. septemberLes mer »

Søndagspreken – 10. september

Liturgi /

Preken i St. Svithun katolske kirke i Stavanger
Søndag 10. september 2006 – 23. søndag i det alminnelige kirkeår, år B
Les tekstene til denne søndagen her.

EFFATA

Jeg skal ta utgangspunkt i denne prekenen i dette ordet, som er arameisk (etpatach egentlig, fra ordet patach/patuach som betyr åpen, transkribert på gresk blir det til effata). Jeg regner med at flere av dere husker å ha hørt ordet før, i denne teksten eller i én annen sammenheng i kirken (som jeg kommer tilbake til). Man har vel etter en tid med bibeltekstene kanskje lært seg flere hebraiske/arameiske uttrykk som ‘talita kumi’ (reis deg lille jente), maranata (kom Herre!)– eller i alle fall de mest brukte hebraiske ordene: halleluja (la oss prise Herren) og amen (det er sant/la det skje).

Første et par innledende punkt:

Vi hører i dag et håpefullt frelsesbudskap
Håpet/løftet presenteres i dagens første lesning slik: «Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, vær ikke redde! Se, der er deres Gud. .. Han kommer selv og frelser dere. Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp, .. og den stumme skal juble med sin tunge.»

Hva er det da vi håper på for våre egne liv? Vi håper på fred, vil jeg tro, en viss velstand, muligheten til et godt liv. Men vi håper også på enda mer: Vennskap, kjærlighet, mening og formål med vårt liv, å kunne gjøre noe godt for andre, og å få en dypere forståelse av hva livet er.

Når frelsen kommer, når vårt håp blir oppfylt, hva består det da i?

Bibelen snakker, både i dag og andre dager, om å få våre ører og våre øyne, sinn, tanker åpnet, så vi kan høre og se og forstå den sanne virkeligheten. Frelsen bør ikke forstås for snevert, som bare frelse og tilgivelse av vår synd, Gud vil gi oss både denne syndstilgivelsen og andre ting som kan frigjøre og berike vårt liv.

Så litt grundigere: …

Søndagspreken – 10. septemberLes mer »

Paven i Bayern

Katolsk /

Pave Benedikt ankom tidligere i dag Bayern og München, og skal være ulike steder i Bayern fram til torsdag. Programmet for hans reise finner man på norsk her. Temaet for hans reise er som vi ser på bildet: Den som tror er aldri aleine.

Paven stod i ettermiddag på Marienplatz, utenfor domkirken, Frauenkirche, i sentrum av München og mintes at han for 30 år siden hadde blitt godt mottat som erkebiskop samme sted.

It is deeply moving for me, to once again stand in this beautiful place, at the foot of the column of Mary – this place, that has witnessed two turning points of my life before.

Here, the faithful gave me a heartfelt welcome 30 years ago and I entrusted my path to the Mother of God. The leap from professor into the service of the Archdiocese of München-Freising was enormous. Under such protection and with such noticeable love of the people of Muenchen and Bayern could I dare to take over this ministry as successor of Kardinal Doepfner.

1982 I was here again, bidding farewell. Back then, the archbishop of the Congregation for the Doctrine of the Faith, the future Kardinal Seper was with me, surprised by so much affection shown to me in Munich and said «The people of Munich are like those of Naples, they want to touch their archbishop and they love him». I was allowed to get to know the Bavarian heart in this place, where I once again entrusted myself to the Mother of God.

Jeg kommer sannsynligvis ikke til å skrive mye om besøket her, men viser til katolsk.no’s samleside om dagene i Bayern, med linker også til internasjonale sider.

Broder Roger – 3

Økumenikk /

Stadig mer informasjon kommer frem om broder Roger og hans forhold til Den katolske kirke. Jeg har nå nylig lest på Taizes websider biskop Gérard Daucourts kommentar Han sier bl.a. at alle biskoper har myndighet til å gi kommunion til døpte mennesker som ikke er katolikker hvis det er spesielle grunner til det. (Jeg er ikke sikker på hvor langt en biskop kan gå, vi prester har i alle fall ikke en slik frihet.)

Andre artikler på Taizes websider – denne fra Taize-kommuniteten, og denne fra franske protestanter, (disse to lenkene er nå blitt forandra) i tillegg til intervjuet med broder Alois, som jeg viste til i går – har kommet med en del interessant informasjon: Broder Roger hadde en katolsk tro på alle punkt ser det ut til, eksplisitt nevnes nattverden, embedssynet og (faktisk) nødvendigheten av pavens embede. Han hadde selv bedt om å få en katolsk begravelse. Men han ønsket ikke å bryte med sin åndelige tradisjon, og ble derfor ikke katolikk formelt sett.

Dette nevner flere personer som noe revolusjonerende, men det er jeg ikke sikker på at det er. Selv så jeg det heller ikke som et brudd med min fortid da jeg ble katolikk, og mange andre ‘konvertitter’ jeg har lest om, uttrykker det heller som en fullføring enn som et brudd med sin fortid å bli katolikk. Det kan virke som om det er broder Rogers posisjon i et sentralt økumenisk arbeid, og hans personlige vennskap med flere katolske biskoper og paver (!), som har ført til ønsket om (og muligheten for) den kirkelige mellomstillingen han levde i de sist 35 år. Vi må vel kalle hans kirkelige ståsted en mellomstilling, for å kalle ham protestant passer vel også svært dårlig, med den katolske tro han på mange områder tydelig bekjente.

Ny redaktør og ny giv for St Olav tidsskrift

Katolsk /

Det er ansatt en ganske ung, ny redaktør av St. Olav tidsskrift, Henrik Holm, bare 26 gammel. Jeg leste fredag sist uke et interessant intervju med ham i Vårt Land, der han bl.a. sa at han ville «fokusere mer på norske problemstillinger enn på å formidle stoff fra Vatikanet og fra den universelle kirke.»

Jeg syns absolutt at tidsskrifte bør fornye sin profil, og ønsker den nye redaktøren lykke til med den oppgaven. Hvordan bladet skal fornyes innholdsmessig har jeg ikke noen svært sterke meninger om, men må en eller annen måte må man klare å være en aktuell katolsk stemme overfor folk i Norge i et nytt århundre. Jeg har godt håp om at et solid utdannet ungt menneske kan klare dette.

Jeg har derimot ett klart råd til Holm; at han også bruker Internet aktivt i tillegg til det trykte tidsskriftet. Han antyder også dette i intervjuet; at han vil samarbeide med det katolske nettstedet www.katolsk.no. Personlig må jeg si at jeg mottar mye mer informasjon, nyheter og artikler pr. Internet enn jeg gjør i form av bøker eller tidsskrifter – og det samme gjelder, tror jeg, for stadig flere mennesker.

Derfor håper jeg at St. Olav tidsskrifts artikler vil bli gjort tilgjengelige på tidsskriftets (nye) nettsted, samt at det der opprettes et diskusjonsforum/ en blogg der man samtale seriøst om teologiske og katolske emner.

Les mer om Henrik Holm her.

Mer om broder Roger

Økumenikk /

«I 1972 ga daværende biskop av Autun, Armand Le Bourgeois, broder Roger ganske enkelt kommunion for første gang, uten å avkreve ham annen trosbekjennelse enn den man vanligvis bruker i messen, og som er felles for alle kristne. …. Denne dagen ble valgt fordi fordi broder Roger var i ferd med å motta evige løfter fra den første katolske broderen i kommuniteten, og det var utenkelig å ikke kunne motta nattverden ved samme alter.»

Dette sier broder Alois – nåværende leder av Taize, og selv katolikk – på Taizes egen nettside. Les hele teksten her.

Selv denne presiseringen blir jeg ikke ganske klok av, siden alle «konvertitter» gjør akkurat det samme ved opptakelsen, nemlig å bekjenne den Nikenske trosbekjennelsen sammen med resten av menigheten. (Det er ganske mange år siden konvertitter måtte avsverge sin gamle tro ved opptakelsen.) På en eller annen måte virker det som broder Roger har bekjent den katolske tro, men ikke sluttet å tilhøre også sin gamle kirke. Det er ikke slik flok flest bekjenner sin katolske tro – det fører vanligvis til et visst brudd med den gamle kirken, mht til kommunion i alle fall – men det ser ut til at broder Rogers «løsning» er blitt godkjent helt til topps i Kirken.

Her er også mer informasjon om broder Alois, bla. et bilde av ham sammen med pave Benedikt.

Broder Roger ble katolikk i 1972 (?)

Økumenikk /

«Historikeren Yves Chirno, i et blad som heter Aletheia, skriver at broder Roger konverterte til Den katolske tro i 1972. Dette har Monsignore Raymond Seguy fortalt, tidligere biskop av Autun, bsipedømmer der Taize ligger.» Fra gårsdagens utgave av Le Monde.

Sannsynligvis er ikke alt sagt om denne saken – som ble mye diskutert etter at broder Roger mottok kommunion av kardinal Ratzinger i pave Johannes Pauls begravelse i fjor. Det var jo underlig om man skulle holde konversjonen så hemmelig i så mange år, selv om det var for å bevare Taizes økumeniske klima.

Aftenposten skriver om en stappfull kirke

Katolsk /


«Under søndagsmessen på polsk i St. Olavs kirke må mange stå på utsiden og be. Inne er det fullt. Nå anslår den polske konsulen at det kan være over 120.000 polakker i Norge.» Dette skriver Aftenposten 3. september. Hele artikkelen kan leses her.

Det er på nytt St. Olav kirke i Oslo som er omtalt, en kirke som jeg også nevnte for en kort stund siden.

Denne gangene er det de mange polakkene i Oslo (og resten av Norge) som står i sentrum. I St. Olav kirke har man nokså nylig utvidet fra én til to poalske messer hver søndag, men fortsatt må folk stå utenfor gjennom hele messen. (Men som bildet viser deltar de også i messens gang utenfor og kneler på brosteinene.)

Andre katolske kirker i Norge opplever det samme – fulle kirker, og stadig flere polakker – men ikke i ganske så stor grad som i Oslo.

Hele samtalen mellom pave Benedikt og italienske prester

Katolsk /

På det interessante nettstedet Papa Ratzinger Forum er det nå lagt ut en full engelsk oversettelse (fra italiensk) av pavens samtale med prester fra Albano bispedømme i Italia. På spørsmålet om de mange krevende oppgaven en prest har, svarte Benedikt slik:

I would say that the first requirement for all of us is to let the Lord take care of the part we cannot do. Today we heard in the Gospel the parable of the faithful servant (Mt 24.42-51). This servant, the Lord tells us, gives food to others at the appropriate time. He does not do everything all at once, because he is wise and prudent and knows how to distribute what is necessary at different times. He does so humbly, confident of his master’s trust.

So also we must do what we can to be wise and prudent and to have trust in the goodness of our Master, of the Lord, because ultimately, it is He who guides His Church. We assert ourselves with the small gifts we have and do what we can, above all, those duties that are always necessary: the Sacraments, announcing the Gospel, showing our charity and love.

As for the interior life that you referred to, it is necessary to our service as priests. The time which we reserve for prayer is not time taken away form our pastoral responsibilities but it is pastoral ‘work’ in itself to be able to pray for others.

In the Common for Pastors, we read that the Good Shepherd is characterized by ‘multum oravit pro fratribus,’ praying a lot for our brothers. This is what a pastor must be, a man of prayer who goes before the Lord to pray for others, doing so, as well, in place of others wh do not know how to pray or who do not wish to pray or who do not find the time to pray. What could be better evidence that a dialog with God is pastoral work!

Hele samtalen kan leses her – bla litt ned på siden.

Søndagens preken, søndag 3. september

Liturgi /

PREKEN I ST. SVITHUN KIRKE
SØNDAG 3. SEPTEMBER
22. SØNDAG I DET ALM. KIRKEÅRET, ÅR B

Dagens tekster

Tekstene i dag handler mest om en ekte overholdelse av Guds lov. Jeg skal ikke tale så tydelig over selve tekstene (eller søndagens hovedtema) i dag som jeg har gjort de to siste søndagen (da evangeliet var fra Johannes 6). Jeg vil bare si at denne ekte overholdelsen av det Gud sier oss er veldig viktig; både når det gjelder å oppfylle budene, og det vi kommer tilbake til litt senere; hvordan vi tjener Gud i gudstjenesten og bønnen.

Et eksempel jeg husker her fra mitt eget liv, var fra den tiden jeg som 19-åring flyttet fra Jæren til Oslo-området for å studere. I mitt nye nabolag var det en absolutt sosial regel som jeg la merke til og fortsatt husker: Man skulle ikke la klesvasken henge ut i hagen etter kl 14 på lørdagen, siden helligdagsfreden begynte da. Jeg syns nok det var litt overdrevet, og enda verre var det at til helligdagen hørte det visst ikke med noe om å gå i kirken …

Jeg vil i dag mest ta utgangspunkt i en samtale pave Benedikt hadde med prester i bispedømmet Albano rett utenfor Roma nå sist torsdag. Der berørte han fem aktuelle temaer, og noen av dem passer ganske godt inn i dagens søndagstema: …

Søndagens preken, søndag 3. septemberLes mer »

Skroll til toppen