I høst har jeg vært mye på farten om søndagene; ikke en eneste gang har jeg feiret søndagsmesse i Oslo. Fra midten av august har jeg vært hele 12 ganger i Sandefjord og 3 ganger på Kongsvinger – og dessuten en søndag på Pastoralrådsmøte på Mariaholm og en feriesøndag. Til Sandefjord har jeg for det meste reist med tog (siden det er litt kjedelig å kjøre samme strekning så mange ganger) og det har vært fint å bli kjent med en del mennesker der, i St Johannes døperen menighet – men ganske utfordrende å ha ansvar for undervisningen til både førstekommunion og konfirmasjon.

OPPDATERING:

Også de to første søndagene i desember har jeg vært på farten; søndag 4/12 til Arendal (der jeg ble avbildet av Jan-Erik Løken) og 11/12 til Bærum (St Elisabet menighet).

I juni feiret jeg en messe i Porsgrunn (og det har jeg også gjort flere ganger tidligere). Denne gangen kombinerte vi dette med en tur i Sandefjord-området. Under ser man et bilde fra høymessen i Porsgrunn og deretter et bilde av gamle Hedrum kirke.

I slutten av mai feiret jeg to messer i St Barbara kirke på Kongsberg, en helt ny (2021) katolsk kirke, en tidligere metodistkirke som er blitt pusset opp veldig fint.

Jeg feiret også messe der de to siste søndagene i juli – se under.

I påsken feiret jeg fire messer på Gjøvik i den stille uke (i St Andreas kirke); skjærtorsdag, langfredag, påskenatt og påskedag. Min kone og jeg kjørte opp dit to ganger og overnatter også et par netter der oppe – da ble det også tid til flere turer i og rundt byen. Den første bildet under viser meg med Mjøsa i bakgrunnen og det andre er av altertavla i Gjøvik kirke (malt av Asta Nørregaard i 1883).

Jeg har skrevet en anmeldelse av følgende bøk om Bernt Oftestads konversjonshistorie – til St. Olav kirkeblads siste nummer:

Veien og målet – en konversjonshistorie, av Bernt T. Oftestad

Boken ble nylig utgitt av Efrem forlag og de skriver om den: «Aldri har en norsk professor i teologi og dertil prestelærer forlatt sin stilling og blitt katolikk!» Boken er interessant og godt skrevet, og beskriver svært presist utviklingen i Den norske kirke de siste tiårene. Og det er ikke bare utviklingen i de protestantiske kirkene de siste årene som er viktige, prinsipielle spørsmål er like avgjørende. Mange har stilt spørsmål både om reformasjonen var nødvendig og om bl.a. kirkeforståelsen i de protestantiske kirkene er holdbar. For alle disse vil Oftestads bok være av interesse og til hjelp.

I boken går Bernt Oftestad gjennom de ulike etappene i sitt liv fra fødselen i januar 1942 til i dag. Selv syntes jeg det var spesielt interessant å lese om den lutherske åndelige tradisjonen han vokste opp i, i Askim med en far som var emissær i Indremisjonsselskapet og en mor som var noe mer kirkelig i sitt perspektiv. Var det slik at en ungdom som hadde vokst opp i en troende familie, måtte «omvende seg»? Nei, sa moren ganske tydelig, i dåpen hadde han jo blitt et Guds barn. Denne forståelsen av dåpens betydning tar Oftestad med seg gjennom hele livet.

Oftestad begynte på MF i 1961 og utviklet der etter hvert en tydelig høykirkelig og sakramentfokusert teologi, og ble også stadig mer oppfattet som konservativ, bl.a. med sitt bibelsyn og sitt nei til kvinnelige prester. Siden jeg selv har gått på MF (jeg begynte 14 år senere) er det svært interessant å lese om miljøet der; bl.a. hans omtaler av tre sentrale professorer, Carl Fr. Wisløff, Leiv Aalen om John Nome.

Oftestad var med og startet opp bevegelsen Kirkelig Fornyelse på slutten av 60-tallet. Dette miljøet betydde svært mye for ham utover 70- og 80-tallet, men som han skriver: «Fra slutten av 1980-årene og frem til konversjonen i år 2000 gikk jeg i skodde.» Han opplevde at Den norske kirke forandret seg (i en uheldig retning) og at han og hans venner ikke riktig visste hvor de skulle gjøre av seg (kirkelig sett). Torbjørn Olsen ble nokså tidlig katolikk, og senere også Arnfinn Haram, men det var flere av vennene som endte opp i den Nordiske katolske kirke. For Oftestad var dette ikke en mulig løsning, for vel «hadde vi mange prester, men for lite ‘folk’ til å slå inn på en slik vei».

I 1998 ble det klart for Oftestad at han måtte bli katolikk, og han tok da kontakt med biskop Gerhard Schwenzer som forberedte ham og tok ham opp i Kirkens fulle fellesskap i en kveldsmesse i St Olav domkirke 28. august 2000, på minnedagen for den hellige Augustin. Han skriver om denne kvelden: «Messen ble lest. Det var ingen sang. Liturgien, biskopens ord, alt gav en nøktern atmosfære som stemte godt med min egen opplevelse av konversjonen. …. Konversjonen berodde på innsikt som nå ble personlig fullbyrdet ved et viljens valg og ved handlingen i Kirken.»

Samtidig med konversjonsprosessen foregikk det også tidvis vanskelige forhandlinger med MF, for som katolikk fikk Oftestad ikke lenger undervise i teologi, noe han opplevde som urimelig, siden hans fag, kirkehistorie, jo ikke dreide som om dogmatiske spørsmål. Han beskriver disse forhandlingene nokså detaljert, bl.a. ville de ta fra ham professortittelen, men der lyktes de ikke. Han fikk ikke lov til å ha noen form for undervisning, og noen var også bekymret for at han skulle treffe studenter i kantinen og påvirke dem! Likevel ble de fire årene som prosjektarkivar nokså fine, mest takket være MFs hyggelige direktør Finn Olav Myhre, som han samarbeidet godt med. Fra 2005 kunne Oftestad igjen undervise, siden MF da hadde åpner for flere konfesjoner. Han fikk likevel ikke tilbake sin stilling som professor i kirkehistorie, men var de siste årene frem til sin pensjon professor i europeisk kulturhistorie.

Sine litt over 20 år som katolikk beskriver Oftestad ganske rosenrødt, først noen år i St Dominikus, men de fleste årene i St Olav domkirke, der han skriver mye positivt om miljøet og flere av prestene. Men de som har fulgt litt med vet at Oftestad også disse årene har vært borti flere debatter og enkelte kontroverser, så kanskje det kommer en bok til om noen år?

Jeg skrev nettopp ferdig en anmeldelse av følgende bøk om St. Sunniva – til St. Olav kirkeblad:

St. Sunniva Irsk dronning, norsk vernehelgen
Red. Alf Tore Hommedal , Åslaug Ommundsen, Alexander O’Hara
Alvheim&Eide, akademisk forlag, Bergen 2021

Dette er en stor og flott bok (260 sider i stort format med mange illustrasjoner) som er utgitt i forbindelse med 750-årsjubieet for overføringen av relikviene til Sunniva og seljemennene fra Selja til Bergen 7. september 1170. I en av bokens artikler blir flere av de 27 bildene vi har av St. Sunniva beskrevet, og mange av dem er også gjengitt i boken. Av bokens tolv kapitler er fire opprinnelig skrevet på engelsk og de resterende åtte på norsk (de fleste på nynorsk), og så er alle artiklene oversatt slik at venstre spalte på hver side er på norsk og høyre spalte på engelsk. Av de engelskspråklige forfatterne bor to i Irland, én i London og én i Bergen, av de norskspråklige bor alle unntatt én i Bergen.

Det er nyttig å kunne litt om Selja og middelalderens Bergen når man tar fatt på denne boken, for det er faktisk vanskelig å forstå hva Selja er hvis man ikke har vært der. Det er få steder som er så mystiske og gir pilegrimen så mye som ikke kan festes til papiret som Selja. Her ble det bygget kirker og et stort klosteranlegg og her holdt Vestlandets biskop hus i over 100 år. Dette er det vanskelig å begripe i dag, og spesielt vanskelig blir det å forstå dette hvis (noe jeg kommer tilbake til) det egentlig aldri ble funnet noe viktig på Selja.

Middelalderens Bergen var også noe helt annet enn i dag. Den tids domkirke, Kristkirken, lå på det som tidligere ble kalt Holmen, rett ved siden av Håkonshallen. Sunniva og seljemennenes relikvier ble plassert i et flott relikvieskrin ved hovedalteret i kirken, men nå er alle spor etter både relikvieskrinet og også selve kirken borte. Boken viser flere fotografier både av Selja og tomten til Kristkirken for å hjelpe alle som ikke har vært de to stedene. På Selja kan man den dag i dag se Sunnivahola og tydelige ruiner etter klosteret, men i Bergen sentrum er det ingenting igjen.

Det har blitt skrevet veldig mange bøker og artikler om St. Sunniva de siste årene, og felles for flere av disse er at de stiller spørsmålstegn ved historisiteten til disse hellige, spesielt til Sunniva selv. Minst to av bokens forfattere, Alf Tore Hommedal og Alexander O’Hara, er helt overbevist om at St. Sunniva ikke i det hele tatt kan være en historisk person. Selv om det nok var blitt funnet hellige relikvier på Selja – det er blitt skrevet at Olav Tryggvason i 996 var involvert i det – mener de at det de første 150 årene bare var snakk om en gruppe personer uten navn, og ikke om en irsk dronning.

Hommedal skriver om dette (s. 76): «Slik me har fått overlevert Acta sanctorum i Selio, byggjer denne på ein versjon av legenda som truleg vart utforma som Kyrkjas offisielle acta, anten ved translasjonen i 1170 eller like før. … … Det synest klart at St. Sunniva er eit sekundært tillegg i ei original, latinsk og kyrkjeleg legende som berre omfatta ei anonym gruppe kristne flyktningar, også dei mest truleg legendariske.»

Hommedal og O’Hara argumenterer her bl.a. med at kong Magnus V Erlingsson trengte argumenter for at han virkelig hadde arverett i Norge, siden han ikke var av kongeætt på sin farsside, bare gjennom sin mor Kristin, datter av Sigurd Jorsalfare. Derfor, tror de, ble det skrevet inn i legenden at det blant disse seljemennene var en irsk dronning; og kunne hun være dronning, kunne også Magnus være konge med arverett gjennom sin mor. Magnus hadde blitt konge (som liten gutt) i 1161, og var blitt kronet i 1163 og nå trengte både han og Vestlandets biskop (som nå offisielt flyttet fra Selja til Bergen) å styrke sin stilling ved hjelp av disse relikviene. Trondheim hadde allerede St. Olav, Oslo hadde St. Hallvard, Stavanger hadde den engelske biskopen St. Svithun, og Bergen trengte St. Sunniva.

Jeg har kanskje presentert Hommedals og O’Haras argumenter litt for kort, men de er i alle fall overbevist om at Sunniva aldri har levd. I en annen av bokens artikler, derimot, beskrives det at Sigrid Undset besøkte Selja i 1926 og at hun ble sterkt grepet av stedet. Og hun er ikke villig til å avskrive at Sunniva-skikkelsen kan ha en bakgrunn i virkeligheten. Hun skrev riktignok for nesten 100 år siden, men hun var samtidig en middelalderkjenner av de sjeldne. Hun kommer med sin innsigelse gjennom et retorisk spørsmål: «Er det sannsynlig at funnet av noen knokkelrester i hulen (alene) var bakgrunn nok for byggingen av det storstilte klosteranlegget?» (s. 205)

Det er umulig å yte denne fyldige boken rettferdighet gjennom en kort anmeldelse, og det finnes mye annet av interesse der, og svært mange illustrasjoner. I artikkelen St. Sunniva in art forstår vi bl.a. hvor helgenkulten rundt St. Sunniva var mest utbredt. Der leser vi (i norsk oversettelse): «Sunnivas nedslagsfelt er spegla i utbreiinga av Sunnivabilete i kunsten: nesten alle dei 27 mellomalderske framstillingane av St. Sunniva er funne i Noreg, og dei fleste langs kystlinja frå Bergen til Finnmark. … (Og nesten alle) framstillingane av Sunniva er i tre, anten utskorne eller måla.»

I et par andre av artiklene sammenlignes St. Sunniva med tidligere kristne jomfrumartyrer som bl.a. St. Agnes og St. Cecilia, og også med helgener fra Irland. Og i flere artikler mot slutten av boken tar forfatterne opp hvordan St. Sunniva har blitt brukt i litteraturen de siste årene, og også hvordan hun har påvirket moderne pilegrimsbevegelser.

Et siste kapittel kan fortelle at de eneste relikviene vi i dag kjenner til av de hellige på Selja ligger i alteret i St. Magnus katolske kirke. Ikke overraskende hadde dronning Josefine vært involvert da disse relikviene først kom til et katolsk alter i Oslo ca. 1850, og altså til slutt endte opp på Lillestrøm.
Kjøp gjerne og les denne interessante boken.