Begynner på Louis Bouyers bok EUCHARIST

bouyer_eucharist Jeg begynner nå å lese p Louis Louis Bouyers bok EUCHARIST, der han i løpet av nesten 500 sider går gjennom utviklingen og forståelsen av messen. Bouyers stil er veldig annerledes enn Jungmanns, som var svært saklig og lite kritisk kommenterende til andre forskeres bidrag. Bouyer har en ganske annen kontroversiell og aktuell stil. Slik begynner han f.eks. forordet, som han skrev i juni 1966 og januar 1968 (2. utgave):

This book is the result of more than twenty years of research. It is appearing at a moment when the understanding of the traditional Eucharistic prayer, and especially the canon of the Roman mass, is more timely than ever. On one hand it has been a very long time since we have seen such lively and widespread desire in the Catholic Church to rediscover a “eucharist” that is fully living and real. Yet, unfortunately, there has also never been a time when we have been so confidently presented with such fantastic theories that, once put into practice, would make us lose practically everything of authentic tradition that we have still preserved. May this volume contribute its part towards promoting this renewal and discouraging an ignorant and pretentious anarchy that could mean its downfall. …

I 1968 har messen og holdningene til den allerede forandret seg en del, og på s 10 skriver Bouyer ganske skarpt om resultatet av enkelte forandringer:

… we may congratulate ourselves on our discovery of the collective sense of the eucharistic celebration through a return to notions of the eucharistic sacrifice that imply our own participation. But it is already a very bad sign that the values of adoration and contemplation, which yesterday focused on a eucharistic devotion that was in fact foreign to the eucharist, seem hardly to have come back to our celebration of it, but have rather simply vanished into thin air …

Han referer her til at eukaristisk tilbedelse (utenom messen) ikke er en særlig sentral praksis, i forhold til selve messefeiringen, selve frembæringen av messens offer. Men når man motarbeider gamle, fromme tradisjoner, uten å erstatte dem med noe nytt, blir jo resultatet ganske katastrofalt.

Dagen skriver i en lederartikkel om Ekmans konversjon

Avisa Dagen skriver i dag i en lederartikkel om reaksjonen da de leste boka «Den stora upptäckten»: «For de av oss som hører til på den evangeliske side av kristenheten er boken utfordrende og til dels smertefull lesning.» Og de skriver også:

… Ulf Ekman skriver at konverteringen for dem var «et sannhetsspørsmål og ikke bare handlet om en spesiell vei som akkurat vi skulle gå». Han understreker gang på gang at han tror på hele Den katolske kirkes lære. Også de utenombibelske dogmene om Maria, om helgenene, om skjærsilden, paveembetet og så videre. Store deler av boken er faktisk en gjennomgang av hvordan ekteparet Ekman nærmet seg de ulike katolske læresetningene. Og sakte, men sikkert gjorde dem til sine egne. …

For de av oss som hører til på den evangeliske side av kristenheten er boken utfordrende og til dels smertefull lesning. Uansett om det er ment slik eller ikke, fungerer den nemlig i praksis langt på vei som et angrep på evangelisk tro og de protestantiske grunnsannheter. …

… I «Den stora upptäckten» argumenterer han mot det han tidligere kjempet så sterkt for. Blant annet det helt sentrale reformatoriske prinsippet «Skriften alene». Den læresetningen får nå av Ekman merkelappen «ubibelsk». I stedet argumenter han for at Bibelen «kan ikke leses isolert fra Tradisjonen, det vil si Kirkens samlede og av Ånden ledede muntlige undervisning og erfaring». …

Spørsmål om Ulf Ekmans økonomi

Jeg har aldri vært noen tilhenger av teologien og gudstjenestepraksisen hos Livets Ord, tvert imot, tidlig på 90-tallet var jeg aktiv i en gruppe som prøvde å hjelpe avhoppere fra denne og lignende menigheter. Likevel får jeg lite sympati for fjernsynsprogrammet Uppdrag Granskning, som i går hadde en reportasje om økonomien i Livets Ord, og til Ulf Ekman, (mest) på 80- og 90-tallet. Vårt Land refererer til dette programmet (nokså ukritisk), mens Livets Ord selv (og menigheten er nok i dag ganske ulik det den var på 90-tallet) svarer konkret på mange av anklagene som ble presentert – at flere av anklagene er feil, og at programmet et svært ensidig og urettferdig, nærmest uredelig. Se mange konkrete svar her, og her et uklippet intervju med dagens forstander. Og om Ulf Ekman sier forstander Joakim Lundqvist:

Ulf är inte längre en del av vår rörelse, men under de år han var det lärde vi känna honom som en generös och engagerad människa med stort hjärta både för Livets Ord och vårt arbete.

Till Ulfs försvar ska sägas att han under sina år som pastor tog ut en mycket modest månadslön och ofta avstod den helt i tider av ekonomiska utmaningar. I vår dokumentation av gåvor till arbetet genom åren finns Ulf själv ständigt med bland de mest generösa givarna.

Genom vår historia finns det saker som hade genomförts på ett annorlunda sätt idag, men att påstå att Ulf skulle ha utnyttjat människors godtrogenhet för att samla sig privata rikedomar är en felaktig och djupt orättvis beskyllning.

OPPDATERING:
Jeg leser nå at Ulf Ekman selv har skrevet om dette på sin blogg.

OPPATERING 2:
Norske Dagen skriver litt utpå dagen en hel del om denne saken

Første biskop i det anglikanske Ordinariatet

Pave Benedikt var meget imøtekommende mot anglikanere som ønsket å bli katolikker samtidig som de ville beholde noe av sin spesielle anglikanske, liturgiske arv, og han opprettet Ordinariatet for dem i 2009. De har hatt dyktige ledere for arbeidet siden starten, men disse har ikke vært bispeviet siden de er gifte menn. Nå får Ordinariatet i USA sin første biskop, og John Allen skriver at dette også viser at pave Benedikt og pave Frans har mer felles enn mange tror:

At the level of style, Pope Francis is obviously a somewhat jarring contrast with his predecessor, emeritus Pope Benedict XVI. Francis generally comes off as a warm Latin populist, Benedict more a cool German intellectual.

Leaders, however, promote either continuity or rupture not primarily at the level of style but rather policy, and on that front, one can make a case that Francis has a surprising amount in common with Benedict. His reforms on both Vatican finances and the clerical sexual abuse scandals, to take one example, are clearly extensions of Benedict’s legacy.

A new chapter in this largely untold story of continuity came on Tuesday, when the pontiff tapped 40-year-old American Monsignor Steven Lopes as the first-ever bishop of the Personal Ordinariate of the Chair of St. Peter, one of three jurisdictions created under Pope Benedict in 2012 to welcome former Anglicans into the Catholic Church. …

… In a Crux interview Wednesday, Lopes said he sees his new job as all about continuity between the two popes. “I worked very closely with Pope Benedict in creating the ordinariates, and I know his vision was of allowing diversity in communion,” he said. “Pope Francis embraces that model and is pushing it through to its logical conclusion.”

Francis, Lopes said, is conscious of carrying forward his predecessor’s approach. “I met with Pope Francis last Wednesday and heard from him on this very point,” Lopes said. “He knows very well what he’s doing.” …

… At the moment, Lopes said, the ordinariate for the United States and Canada has 42 parishes, 64 priests, four deacons, and roughly 20,000 faithful. It’s in an expansion phase, he said, both because other Anglican communities are still requesting entrance, and because his parishes tend to be keenly missionary and are attracting new members. …

Leder i St Olav kirkeblad – om politianmeldelsen

I siste nummer av St Olav kirkeblad – som kan leses her, flere nummer av tidsskriftet finner man her – kan man lese om vanskelige medlemsregisteringssaken/ politianmeldelsen, skrevet av fungerende administasjonssjef Lisa Wade, bl.a:

OKB, biskopen og vår økonom ble siktet for grovt bedrageri. Det føltes absurd da – og det føles absurd nå. Vi levde i en kirke som vokste raskt, systemer og prosesser klarte ikke å holde tritt, og det ble valgt mindre gode løsninger for å registrere nye medlemmer. Uheldig, ja. Men grovt bedrageri?

En siktelse er et foreløpig uttrykk for at politiet har mistanke om at det er begått straffbare handlinger. Det er et grønt lys for at politiet kan undersøke om bestemte personer/rettssubjekter kan ha gjort seg skyldig i straffbare forhold. Loven sier ingenting om hvor lang tid politiet kan bruke på denne jobben – eller hvordan de siktede skal holdes informert.

Gjennom media har vi fått vite at påtalemyndighetene håper å konkludere før jul. Vi vet også at saken er løftet opp på statsadvokatnivå. Det kan bety at saken regnes som særskilt viktig eller komplisert.

Hvis påtalemyndighetene konkluderer med at OKB, vår biskop eller vår økonom har «hatt et bevisst ønske om uberettiget vinning» og gjort seg skyldig i grovt bedrageri, tas det ut tiltale og saken kommer for retten. Det andre alternativet er at saken henlegges, enten på grunn av «intet straffbart forhold» eller «på grunn av bevisets stilling».

Administrasjonen har vært og er fremdeles optimister med hensyn til straffesaken. Vi tror ikke noen av våre medarbeidere har gjort noe straffbart. Likevel, månedene går og ventetiden er tung – ikke bare for de direkte involverte, men for alle katolikker i Norge. Vi er en preget Kirke og et felleskap med en klump i magen. Men vi er langt fra lammet. … …

Høytidelige kirkerom

15nov_uranienborg_krk

Vårt Land bruker dette bildet til å illustrere ulike former for gudstjenesteliv i Den norske kirke, og det er fra Uranienborg kirke i Oslo – artikkelen ble publisert i fjor, men de lenker til den i dag. For en katolikk er det underlig – og spesielt for meg, som akkurat nå leser om den katolske messeliturgien gjennom tidene – å kunne observere at det nesten alle steder i verden (og absolutt alle steder i Norge) ville være uaktuelt å bruke en kirke som ser så høytidelig ut. For: korpartiet er trukket et ganske langt stykke bort fra folket, det er en skjerm som deler av koret, man har et alter som er vendt bort fra folket, man har en alterring der folk kneler når de mottar nattverd/ kommunion – og til og med en nokså høy prekestol. I Norge ble kirker som så slik ut modernisert på 70-tallet, og nye kirker ble bygget med et frittstående bordalter, og uten kommunionsbenk og prekestol. Det er egentlig ganske sjokkerende at katolikkene oppførte seg så misforstått moderne.

Jeg liker riktignok heller ikke selv alle gamle kirkerom, og avstanden mellom folket og presten/ alteret opplever jeg som ganske viktig. I en full kirke er en forholdsvis stor avstand naturlig, i en messe med bare noen få til stede er stor avstand ganske ubehagelig – syns jeg. Eamon Duffy skiver om katolsk kirkeliv i England rundt 1500, at i søndagens høymesse ble høyalteret – som var trukket en godt stykke tilbake inn i et kor delt av med en skjerm – alltid brukt, men også her var det ganske mye kontakt mellom den store folkemengden i kirkerommet og presten; ved prosesjonen gjennom kirkerommet og stenkingen med vievann i starten av messen, ved preken, forbønner, kunngjøringer, der presten stod godt synlig for menigheten (og snakket engelsk), da alle kom fram og kysset «pax-bredet» (som fredshilsen), når folk (av og til) mottok kommunion, og ved utdelingen av velsignet brød etter messen (den tradisjonen hadde holdt seg). Ved ukedagsmessene var situasjonen en helt annen, skriver Duffy, da brukte man sidealterne (og messene ble gjerne feiret for en avdød, eller for en av de mange foreningene som fantes i menigheten) og folk stod helt inntil presten mens han feiret messen.

I England var også skjermene foran koret svært viktige i nesten alle kirker. De kalles rood screen, der rood betyr krusifiks, som stod på toppen av skjermen (se bildet under). Ved reformasjonen ble krusifiksene revet ned, men skjermene ble ofte stående (om de ikke hadde for mange helgenbilder). Les om rood screens på Wikipedia her.

roodscreen_stmellanus_cornwall

To interessante dager i Viterbo

viterbo_pavepalasset Lørdag og søndag var vi en tur til Viterbo, en fin, gammel by en times reise nord for Roma. Vi så flere flotte kirker, bl.a. domkirken (St Laurentius), St Rosa (der den lokale skytshelgenen, St Rosa av Viterbo ligger i et sidekapell), og flere andre.

Viterbo er også spesielt kjent fordi mange paver bodde her på 1200-tallet, og hele fem ganger ble den nye paven valgt her, enten i pavepalasset eller i domkirken. Det var pavevalgene i 1261, 1268–1271 (ja, det gikk tre år før man klarte å velge en ny pave), 1276, 1277 og 1280–1281.

Bildet (fra Wikipedia) viser pavapalasset, der vi var på omvisning søndag ettermiddag. Vi tok ganske mange bilder der selv, og håper å kunne vise noen av dem her om ikke lenge.

Vi besøkte også flere museer i byen (som man kan lese mer om på italiensk Wikipedia): Museo Nazionale Etrusco, Museo Civico, Museo della Ceramica della Tuscia og Museo del Colle del Duomo.

Omtaler av Ekmans bok – om veien til Den katolske kirke

Avisa Dagen anmelder boka Ulf og Birgitta Ekamn nylig ga ut, Den stora upptäckten, Vår väg til katolska kyrkan. Avisa er ganske positiv i sin omtale, har som overskrift: Oppgjør med egen «selvsikre, men likevel så selektive bibeltroskap», og skriver bl.a.:

… I det hele tatt er perioden fra de kom hjem fra Israel og frem til konversjonen i fjor preget av mange interessante betraktninger.

Ulf Ekman fikk befestet et sakramentalt syn på nattverden, og ville gjerne fordype denne forståelsen også i Livets Ord.

«Vekkelseskristendommen er erfaringsbasert», skriver han, og peker på vektleggingen av «personlige, subjektive følelsesmessige opplevelser». Her så han en fare for at man gikk glipp av sakramentenes objektive innhold.

På dette punktet uttrykker Ekman det som isolert sett ville ha vært en ganske solid brannfakkel i seg selv: «Plutselig innså jeg at det som hadde preget meg i forholdet til nattverden og til alle andre nådemidler, ikke var tro, men vantro!»

Så går han rett inn i dåpsdebatten og skriver at «Jeg trodde ikke at dåpsvannet virkelig formidlet gjenfødelsen gjennom Den hellige ånd, til tross for at Jesus sier det i Johannesevangeliet 3:5-6, apostelen Paulus sier det i Titusbrevet 3:5 og apostelen Peter sier det i 1. Peters brev 3:20-21. Min noe selvsikre, men likevel så selektive bibeltroskap fikk seg en virkelig knekk».

Så går betraktningene videre til å omhandle både autoritet og ekthet. Hvordan vet den troende at hun eller han faktisk har med seg en ekte apostolisk lære og står i en rett apostolisk praksis?

Kunne Ekman leve med de erkjennelsene han nå hadde kommet til, uten at det måtte få konsekvenser for hvordan han levde? …

Den (nesten) tilsvarende svenske avisa Dagen er en hel del mer negativ i sin omtale. De har som overskrift Ulf Ekmans märkliga vändning og skriver i ingressen: Det är chockerande att läsa Ulf Ekmans omdöme om den protestantism han själv för inte så länge sedan var en del av.

I et avsnitt i anmeldelsen skriver de bl.a. (interessant også fra liturgisk perspektiv):

Det finns en sida hos Ulf Ekman som inte förändrats i och med steget över till katolicism, nämligen hans arrogans gent­emot dem som för närvarande finns på andra sidan i förhållande till hans egen tro. Följande ord från honom är minst sagt anmärkningsvärda: ”Vi har en protestantisk utveckling där gudstjänstformen mer liknar allsång på Skansen än tempeltjänsten.” Finns det någon som på fullt allvar mer än Ulf Ekman tycker att RKK:s liturgiska gudstjänster har fler lik­heter med nytestamentlig kristen gudstjänstform än den protestantiska? Att den katolska i viss mån påminner om den gammal­testamentliga är obestridligt, men det är knappast något att eftersträva. Urkyrkans samman­komster däremot hade inget gemensamt med GT:s tempeltjänst.

Her uttrykkes messens offerhandling tydeligst

Jungman skriver (på s 223 av bind to av messens historie) at det er i den første bønnen etter konsekrasjonen at messens offerhandling uttrykkes aller tydeligst. Det er i bønnen som kalles Unde et memores, og som på norsk lyder slik:

Vi minnes nå, Herre, vi dine tjenere og hele ditt hellige folk, den samme Kristi, din Sønns, vår Herres, salige lidelse. men også hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og bærer fram for din opphøyede majestet av dine goder og gaver et + rent offer, et + hellig offer, et + lytefritt offer, det evige livs hellige + brød og den, evige + frelses kalk.

Om denne bønnen skriver Jungmann (jeg har selv uthevet deler av teksten):

The second point that is expressed in the Unde et memores and then taken up and developed in the following prayers, is the oblation or offering. Here we have the central sacrificial prayer of the entire Mass, the foremost liturgical expression of the fact that the Mass is actually a sacrifice. In this connection it is to be noted that there is reference here exclusively to a sacrifice offered up by the Church. Christ, the high-priest, remains wholly in the background. It is only in the ceremonies of the consecration, when the priest all at once starts to present our Lord’s actions step by step, acting as Christ’s mouthpiece in reciting the words of transubstantiation—only here is the veil momentarily withdrawn from the profound depths of this mystery. But now it is once more the Church, the attendant congregation, that speaks and acts. And it is the Church in concreto, manifest plainly in its membership; it is the congregation composed of the “servants” of God and the “holy people,” which has already appeared as the subject of the remembrance in the anamnesis. To show how aware the Church is of what she is, we must point to the significant words here used, plebs sancta, words which bring to the fore the sacerdotal dignity of the people of God in the sense implied by 1 Peter 2:5, 9.

Canon fortsetter med to bønnen til som også tydelig snakker om offeret; om hvordan Gud bes om å ta imot vårt offer som han mottok Abels, Abrahams og Melkisedeks, og (i siste bønn) om at han vil la sin engel bærer offeret fram for seg i himmelen:

Verdiges med nådig og mildt åsyn å se ned på dette offer og motta det, likesom du med velvilje tok mot din rettferdige tjener Abels offer og vår patriark `Abrahams offer og det hellige og lytefri offer som din øversteprest Melkisedek bar fram for deg.

Allmektige Gud, vi ber deg ydmykt, la dette offer ved din hellige engels hender bæres fram til ditt opphøyede alter for din guddommelige majestets åsyn, så alle vi som med del i dette alter tar imot din Sønns høyhellige + legeme og + blod, må bli fylt med + all himmelsk velsignelse og nåde. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.

Jungmann forsvarer offertoriet i den tradisjonelle messen

Jeg leser nå gjennom Josef Jungmanns beskrivelser av absolutt alle deler av (den tradisjonelle, siden han skriver i 1949) messen, og da jeg for noen dager siden leste gjennom hans grundige beskrivelse av offertoriet (som ble så voldsomt kritisert på 60-tallet og helt forandret i 1969), ble jeg noe overrasket over hans konklusjon – siden Jungmann regnes for å være den største autoriteten som ledet til de store forandringene i messen etter konsilet. For han konkluderer slik i kapittelet om offertoriet (s 100, i bind 2 av The Mass of the Roman Rite):

… If the first prayer includes a phrase, hanc immaculatam hostiam, in reference to the bread, this may have been intended by the medieval composer for the holy Eucharist. But objectively we can refer the phrase just as well to the simple earthly bread, and with the same right that we apply the words of the canon, sanctam sacrificium, immaculatam hostiam to the sacrifice of Melchisedech. Something like this holds true also for the words calix salutaris in the formula for the chalice. Even on this threshold of the sacrifice our chalice is at least as holy and wholesome as the thanksgiving cup of the singer in Psalm 115, from whom the words are borrowed. Of course it is self-evident that when we say these prayers the higher destiny of our gifts is always kept in view.

Seen thus as a complete unit, we have no reason to deplore the development of the liturgical structure as we have it in the offertory, not at least if we are ready to acknowledge in the Mass not only an activity on God’s part, but also an act of a human being who is called by God and who hastens with his earthly gifts to meet his Creator.

Dette var og er bønner presten stort sett sier stille, derfor skal jeg vise hvordan dette er blitt forandret fra den tradisjonelle messen til den nye messen. Jeg skriver på norsk det presten sier på latin – norsk og latinsk tekst for hele messen fins her.

Under offertoriet sa presten da han presenterte brødet:

Ta imot, hellige Fader, allmektige evige Gud, dette uplettede offer, som jeg, din uverdige tjener, bærer fram til deg, min levende og sanne Gud, for mine utallige synder, feil, forsømmelser, og også for alle som er til stede her, men også for alle troende kristne, levende og døde, så dette offer for meg og for dem må bli til frelse og evig liv. Amen.

Dette er nå blitt erstattet av (en jødisk bønn, som ikke er blitt brukt i katolsk liturgi tidligere):

Velsignet er du, Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt det brød som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden og av menneskers arbeid, som for oss blir livets brød. (Alle svarer: Velsignet være Gud i evighet.)

Videre sa presten da han presenterte kalken:

Vi bærer fram for deg, Herre, frelsens kalk, idet vi påkaller din nåde, så den med vellukt må stige opp for din guddommelige majestets åsyn til frelse for oss og hele verden. Amen.

Dette er nå blitt erstattet av:

Velsignet er du, Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet og av menneskers arbeid, som for oss blir frelsens kalk. (Alle svarer: Velsignet være Gud i evighet.)

Presten sier så videre to bønner (den første er beholdt i dag i forkortet form, den andre er helt borte):

I ydmykhets ånd og med botefullt sinn ber vi deg: ta imot oss, Herre, og la dette offer i dag fullbyrdes slik for ditt åsyn at det tekkes deg, Herre og Gud.
Kom Helliggjører, allmektige evige Gud, og velsign + dette offer som er gjort rede for ditt hellige navn.

Som siste bønn før «Orate fratres» sa så presten en bønn som også er blitt helt borte:

Ta mot dette offer, hellige Treenighet, det vi bærer fram for deg til minne om Vår Herres Jesu Kristi lidelse, oppstandelse og himmelferd, og til ære for den salige Maria, alltid jomfru, den hellige Johannes døperen og de hellige apostler Peter og Paulus og til ære for disse og for alle helgener, så det må bli til heder for dem, men til frelse for oss, og at de, som vi feirer minnet om på jorden, må verdiges å be for oss i himmelen. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen

Pave Frans forvirrer de troende om felleskommunion

15nov_pope_lutheran
Pave Frans var i Romas lutherske kirke søndag kveld, og fikk da et spørsmål fra en luthersk kvinne som lurte på om hun kunne motta katolsk kommunion/ nattverd når hun gikk i kirken sammen med sin katolske mann. Paven svarte ganske langt og nokså uklart, men så ut til å antyde at hun her måtte følge sin egen samvittighet. Men han la også til:

The Pope added: “I wouldn’t ever dare to allow this, because it’s not my competence. One baptism, one Lord, one faith. Talk to the Lord and then go forward. I don’t dare to say anything more.”

Jeg har lest om dette herCatholic Herald og Father Z skriver også om det.

Kirkepolitikk i England 1530-1580

duffy_stripping_of_altars Jeg har i helga lest gjennom andre del av Eamon Duffys bok The Stripping of the Altars. Her går Duffy gjennom kirkelivet i England i de dramatiske årene fra ca 1530, da kong Henry VIII absolutt ville skille seg fra sin kone, til noen år uti regjeringstida til dronning Elizabeth (fra 1559), da protestantismen gradvis hadde fått fotfeste.

Duffy skriver et nytt forord til denne 2. utgaven i 2005, og beskriver der grundig hvordan forståelsen av den kirkelige utviklinga i England disse tiårene har endret seg dramatisk siden 1. utgaven av boka kom ut i 1992. Da mente man fortsatt at folk flest i England lengtet etter den protestantiske tro, mens Duffy (og dette synet har nå fått gjennomslag) viser at det var etter hardhendt og langvarig press at den katolsk tro måtte vike.

Jeg kjøpte denne boka våren 2013 og leste første del av den da – se her.

Jeg studerer for øyeblikket aller mest hvordan forståelsen av messen var på denne tid, og Duffy skriver de første 300 sidene av boka om praktisk menighetsliv i England på 1400-tallet og fram til 1530. Dette leste jeg i 2013, men jeg har nå lest på nytt det han skriver om hvordan messen forstås og oppleves.

Santa Sabina og San Paolo fuori le mura

Lørdag ettermiddag tok vi den planlagte turen til Aventinerhøyden, og så på mange interessante kirker. Før vi kom så langt, gikk vi også innom kirken San Nicola in Carcere. Den er fin i seg selv, men ekstra interessant fordi den er bygget på tre gamle templer. Vi gikk en tur ned i kjelleren og så på tempelfundamentene.

StNicola

Da vi vel kom opp på høyden, gikk vi først inn i Santa Sabina, som er bygget rundt 430. (Bildet her er ikke mitt eget, men fra Wikipedia.) Rett ved siden av ligger også kirken Santi Bonifacio e Alessio, som vi også besøkte.

stsabina_roma

Vi hadde litt ekstra tid, og gikk derfor også ned til San Paolo fuori le mura, som jo er en fantastisk stor og fin kirke. En hel del er rekonstruert etter en brann i 1823, men mye ble bevart, og det er nå lett å se den hellige Paulus’ grav rett under høyalteret. Det andre bildet mitt viser det fantastisk store skipet – man lurer på hvor ofte de får bruk for noe så stort.

StPaulo1

StPaulo2

Helgener, helligbrøde og oppvigleri

duffy_saints_sacrilege_sedition Slik oversetter Google Translate tittelen på en av de siste bøkene Eamon Duffy har utgitt (i 2014):Saints, Sacrilege and Sedition: Religion and Conflict in the Tudor Reformations. Amazon skriver slik om boka:

In this wide-ranging book, Professor Eamon Duffy explores the broad sweep of the English Reformation, and the ways in which that Reformation has been written about. Tracing the fraught history of religious change in Tudor England, and the retellings of that history to shape a protestant national identity, once again he emphasizes the importance of the study of late medieval religion and material culture for our understanding of this most formative and fascinating of eras.

Getting to grips with the misconceptions, discontinuities and dilemmas which have dogged the history of Tudor religion, he traces the lived experience of Catholicism in an age of upheaval: from what it meant to be a Catholic in early Tudor England; through the nature of militant Catholicism at the height of the conflict; to the after-life of Tudor Catholicism and the ways in which the ‘old religion’ was remembered and spoken about in the England of Shakespeare. Duffy writes at all times with grace, elegance and wit as he questions prejudices and myths about the Reformation, to demonstrate that the truth about the past is never pure nor simple.

Boka er en samling artikler med noe ulikt innhold – alt om reformasjonstida i England. Selv festet jeg meg spesielt med artiklene om biskop (ble utnevnt til kardinal en måned før han ble henrettet) John Fisher (som jeg ikke hadde lest så mye om før, Thomas More er jo best kjent) og (senere) kardinal Reginald Pole – da jeg leste denne boka for et par uker siden. Fisher hadde lenge uttalt seg tydelig mot kong Henrys skilsmisse, mens Pole ikke uttalte seg tydelig (og brøt med kongen) før i 1536.

Bildet på bokas forside (som man finner i the Venerable English College i Roma, som jeg besøker en del mens jeg bor i Roma) viser biskop Fisher allerede halshugget, mens Thomas More og Margaret Pole venter på sin henrettelse.

Louis Bouyer om alteret

P. Louis Bouyers skrev en bok Liturgy and Architecture i 1968, som jeg så langt ikke har fått tak i. I en omtale av denne boka (og Ratzingers bruk av den) forklares det hvorfor den liturgiske bevegelse etter hvert ønsket å «snu alteret»:

Drawing on his own experience, Bouyer relates that the pioneers of the Liturgical Movement in the twentieth century had two chief motives for promoting the celebration of Mass versus populum. First, they wanted the Word of God to be proclaimed towards the people. According to the rubrics for Low Mass, the priest had to read the Epistle and the Gospel from the book resting on the altar. Thus the only option was to celebrate the whole Mass “facing the people,” as was provided for by the Missal of St Pius V21 to cover the particular arrangement of the major Roman basilicas. The instruction of the Sacred Congregation of Rites Inter Oecumenici of September 26, 1964 allowed the reading of the Epistle and Gospel from a pulpit or ambo, so that the first incentive for Mass facing the people was met. There was, however, another reason motivating many exponents of the Liturgical Movement to press for this change, namely, the intention to reclaim the perception of the Holy Eucharist as a sacred banquet, which was deemed to be eclipsed by the strong emphasis on its sacrificial character. The celebration of Mass facing the people was seen as an adequate way of recovering this loss.

Videre skriver U. M. Lang i denne artikkelen om forholdet mellom messen som en offerhandling og et hellig måltid:

Bouyer notes in retrospect a tendency to conceive of the Eucharist as a meal in contrast to a sacrifice, which he calls a fabricated dualism that has no warrant in the liturgical tradition. As the Catechism of the Catholic Church puts it, “The Mass is at the same time, and inseparably, the sacrificial memorial in which the sacrifice of the cross is perpetuated and the sacred banquet of communion with the Lord’s body and blood,”, and these two aspects cannot be isolated from each other. According to Bouyer, our situation today is very different from that of the first half of the twentieth century, since the meal aspect of the Eucharist has become common property, and it is its sacrificial character that needs to be recovered.

Pastoral experience confirms this analysis, because the understanding of the Mass as both the sacrifice of Christ and the sacrifice of the Church has diminished considerably, if not faded away among the faithful. Therefore it is a legitimate question to ask whether the stress on the meal aspect of the Eucharist that complemented the celebrant priest’s turning towards the people has been overdone and has failed to proclaim the Eucharist as “a visible sacrifice (as the nature of man demands).” The sacrificial character of the Eucharist must find an adequate expression in the actual rite. Since the third century, the Eucharist has been named “prosphora,” “anaphora,” and “oblation,” terms that articulate the idea of “bringing to,” “presenting,” and thus of a movement towards God.

Flere bilder fra St Maria Maggiore, St Prassede, St Pudenziana

Her er bilder av hele korpartiet og alteret i de tre kirkene vi besøkte i går, i denne rekkefølgen: St Maria Maggiore, St Prassede, St Pudenziana.

stmariamaggiore2

stprassede2

stpudenziana2

Av de tre kirkene var de to første godt lagt til rette for besøkende; St Maria Maggiore er jo en av de viktigste kirkene i Roma med mange besøkende, åpen hele dagen og mange skriftestoler er betjente – og man kan skrifte på flere språk. St Prassede var åpen på ettermiddagen fra kl 15 til 18, en bokhandel var åpen, man kunne legge på penger i maskiner for å få ekstra lys i koret og St Zenos kapell. Men til St Pudenziana kom vi kl 17.30 mot slutten av en filippinsk messe, vi fikk bare se på kirken i noen få minutter etter messen før dørene ble stengt – og vi så ut til å være de eneste turistene der.

Neste planlagte område for kirkebesøk er Aventinerhøyden.

Romano Guardini om alterets plass og messens struktur

Jeg nevnte noen ganger i august 2011 – HER, HER og HER et foredrag av professor Manfred Hauke (som jeg fant på NLM-bloggen). I foredraget var det første og fremst noen tanker av Romano Guardini (som var så viktig for Ratzinger) som kan forklare hvordan vi er kommet dit vi er i dag; at messen knapt forstås som et offer båret fram for Gud mer. Slik leser vi:

The discussion of our topic, in its stricter sense, begins in 1939 with some meditations of Romano Guardini, … The core of the discussion revolves around the idea that, according to Guardini, the “structure” (or “form, figure, shape”, in German Gestalt) and its “content” (Gehalt) are entirely different things: the Holy Mass, in its “structure”, is a meal, but its “content” is a sacrifice. This divergence between liturgical structure and dogmatic content, according to Ratzinger, “must be regarded as the central problem of the liturgical reform. Failure to deal with it has resulted in a great many of the individual problems which have since preoccupied us.” …

… Guardini refers especially to the Last Supper, and then continues: “The supporting structure of the Mass is the meal. The sacrifice does not emerge as structure, but remains behind the whole. In this way, it is not pushed back. Already in the history of religion, every cultic meal, or even ultimately every meal, depends on it. … The animal that should serve for food must be immolated, properly speaking, before the altar, because blood and life belong to God … From the altar, from the hands of the Lord, man then receives the immolated victim and uses it as nourishment.” Applied to the Mass, this means: “Its structure is the meal; behind it – not as structure, but as reality, as fountain, as condition – is the sacrifice.”

Guardini forstod selv ganske snart at hans tanker ble misforstått av mange – jeg må innrømme at jeg ikke selv forstår hva han mener, enten tenker han for avansert, eller rett og slett feil – og han gjorde forandringer i senere utgaver av skriftet:

In the fourth edition of 1947, Guardini omits his expositions on the “structure” of the Holy Mass. He explains this omission in his preface, writing: “the chapter ‘The Form of Commemoration, the Meal’ … had to be omitted because it gave rise to certain misunderstandings. … The reflections of the chapter dealt with … a pure problem of form [Formproblem]. They were not, however, understood in this way, but they were implicated in the old controversy in which the Catholic doctrine says that the Mass is ‘a true and proper sacrifice’ … The reflections of the mentioned chapter did not concern, not even in a minimal way, this controversy. …

På tross av dette inneholdt senere utgaver likevel det Guardini selv hadde tatt bort.

St Maria Maggiore, St Prassede, St Pudenziana

I ettermiddag besøkte vi kirkene St Maria Maggiore, St Prassede og St Pudenziana – i den rekkefølgen, de ligger like ved siden av hverandre. Under kan man se bildene jeg tok i dag av apsis i alle kirkene.

stmariamaggiore

stprassede

stpudenziana

Mosaikken i apsis i St Maria Maggiore er fra midt på 400-tallet, i St Prassede fra 820 og i St Pudenziana fra slutten av 300-tallet. Om den siste mosaikken kan vi lese:

The mosaics in the apse are late Roman art. They date from around the end of the 4th century; they are regarded by different groups of scholars as dating from either the reign of Pope Siricius (384-99) or the pontificate of Innocent I (401-17). They were heavily restored in the 16th century. They are among the oldest Christian mosaics in Rome and one of the most striking mosaics outside of Ravenna. They were deemed the most beautiful mosaics in Rome by the 19th century historian Ferdinand Gregorovius.

Jungmann om å snu alteret – del 2

Vi kan lese mer om Josef Jungmanns synspunkter i en annen artikkel om alterets plassering, av U. M. Lang, bl.a.:

The reform of the Roman Rite of Mass that was carried out after the Second Vatican Council has significantly altered the shape of Catholic worship. One of the most evident changes was the construction of freestanding altars. The versus populum celebration was adopted throughout the Latin Church, and, with few exceptions, it has become the prevailing practice during Mass for the celebrant to stand behind the altar facing the congregation. This uniformity has led to the widespread misunderstanding that the priest’s «turning his back on the people» is characteristic of the rite of Mass according to the Missal of Pope Saint Pius V whereas the priest’s «turning towards the people» belongs to the Novus Ordo Mass of Pope Paul VI. It is also widely assumed by the general public that the celebration of Mass «facing the people» is required, indeed even imposed, by the liturgical reform that was inaugurated by Vatican II.

However, the relevant conciliar and post-conciliar documents present quite a different picture. The Council’s Constitution on the Sacred Liturgy, Sacrosanctum Concilium, speaks neither of a celebration versus populum nor of the setting up of new altars. In view of this fact it is all the more astonishing how rapidly «versus populum altars» appeared in Catholic churches all over the world. …

(In a document from the Vatican) it is said to be desirable to set up the main altar separate from the back wall, so that the priest can walk around it easily and a celebration facing the people is possible. Josef Andreas Jungmann asks us to consider this: «It is only the possibility that is emphasized. And this [separation of the altar from the wall] is not even prescribed, but is only recommended, as one will see if one looks at the Latin text of the directive…. In the new instruction the general permission of such an altar layout is stressed only with regard to possible obstacles or local restrictions.»

In a letter addressed to the heads of bishops’ conferences, dated January 25, 1966, Cardinal Giacomo Lercaro, the president of the Consilium, states that regarding the renewal of altars «prudence must be our guide». He goes on to explain: «Above all because for a living and participated liturgy, it is not indispensable that the altar should be versus populum: in the Mass, the entire liturgy of the word is celebrated at the chair, ambo or lectern, and, therefore, facing the assembly; as to the eucharistic liturgy, loudspeaker systems make participation feasible enough. Secondly, hard thought should be given to the artistic and architectural question, this element in many places being protected by rigorous civil laws.»

With reference to Cardinal Lercaro’s exhortation to prudence, Jungmann warns us not to make the option granted by the instruction into «an absolute demand, and eventually a fashion, to which one succumbs without thinking». Inter Oecumenici permits the Mass facing the people, but it does not prescribe it. As Louis Bouyer emphasized in 1967, that document does not at all suggest that Mass facing the people is always the preferable form of Eucharistic celebration.

I kommisjonen Consilium, som snekret sammen den nye messeliturgien i årene før 1969, hadde altså både lederen, kardinal Lercaro, og to sentrale medlemmer, Jungmann og Bouyer (jeg leser bøker av begge disse to akkurat nå) sterke reservasjoner mot å snu alterne. I artikkelen til Lang kan vi også lese under overskrifta Early Critics of «facing the people»:

Already in the sixties, theologians of international renown criticized the sweeping triumph of the celebration versus populum. In addition to Jungmann and Bouyer, Joseph Ratzinger, then professor of theology at Tübingen and peritus at the Council, delivered a lecture at the Katholikentag of 1966 in Bamberg that was received with much attention. His observations have lost nothing of their relevance: «We can no longer deny that exaggerations and aberrations have crept in which are both annoying and unbecoming. Must every Mass, for instance, be celebrated facing the people? Is it so absolutely important to be able to look the priest in the face, or might it not be often very salutary to reflect that he also is a Christian and that he has every reason to turn to God with all his fellow-Christians of the congregation and to say together with them ‘Our Father’?»

Jungmann om å snu alteret

Jeg spurte for et par dager siden om Josef Jungmanns (jeg leser nå hans 1000 sider om messeliturgiens utvikling) synspunkter på at katolske altere ble «snudd» nesten over hele verden fra og med midten av 60-tallet. Svaret på spørsmålet er tydeligvis at han på 50- og tidlig 60-tall hadde arbeidet for en slik utvikling, men snudde mot slutten av 60-tallet og mente at en slik «snuing» var misforstått og uheldig. Slik åpner en artikkel som drøfter dette spørsmålet: «The claim that the altar of the early Church was always designed to celebrate facing the people, a claim made often and repeatedly, turns out to be nothing but a fairy tale.» —Josef Jungmann, S.J.

I samme artikkel kan vi lese videre:

Jungmann … had originally pressed hard for the implementation of the versus populum arrangement in the modern world. Shortly after the reforms began, he would come to question his presuppositions, and in time, admit their essential fantasy.

Jungmann’s pre-Conciliar support gave the practice a scholarly veneer. His historical works nonetheless do not treat the subject with great confidence: in his magisterial work The Mass of the Roman Rite, he touches on the issue of its historicity as a foregone conclusion, but fails to back his contentions with much in the way of solid documentation. In other works, he suggested that the proper rationale for present-day versus populum was principally pastoral rather than archaeological. Indeed, he even suggested the Early Christians were sloppy or even ambivalent to the whole issue of direction, apparently ignoring the vast corpus of early Christian hymnody, art and liturgy now known to be focused on Christ-as-rising sun and the East. …

… The long history of ad orientem liturgy is a matter of archaeological record. That being said, the question this paper answers might be said to be a moot point, if Pius XII’s advice in Mediator Dei is to be heeded. The worship of the primitive Christians is not the be-all and the end-all of liturgy:

Assuredly it is a wise and most laudable thing to return in spirit and affection to the sources of the sacred liturgy. For research in this field of study, by tracing it back to its origins, contributes valuable assistance towards a more thorough and careful investigation of the significance of feast-days, and of the meaning of the texts and sacred ceremonies employed on their occasion. But it is neither wise nor laudable to reduce everything to antiquity by every possible device. Thus, to cite some instances, one would be straying from the straight path were he to wish the altar restored to its primitive table form …

The prevailing versus populum view of the liturgists of the 1960s was backed up by the latest in archaeological discoveries. This has in turn been disproved by even newer discoveries and scholarship which support the living tradition of ad orientem worship. Perhaps we would have done well to not be so skeptical in the first place of the customs that have been handed onto us. It is in this light that the deep wisdom of Pius XII’s words becomes apparent. The wisdom of what was once a continuous, living tradition, written off in the name of what was then the cutting-edge of a scientific approach to liturgy, has been found to be more trustworthy than we supposed, after all.

So what is the next step in our pilgrimage to the East? This question of orientation, underscoring the presence of the Living God in our sanctuaries, is one close to Benedict’s heart. Yet, having lived through the great trauma of the rapid and perhaps imprudent changes of the late sixties, he understands the dangers of radical, unexplained change. Ratzinger wrote in The Spirit of the Liturgy that it would be a mistake to “reject all the reforms of our century wholesale,” but that the face-to-face dialogue of the Liturgy of the Word must also be distinguished from the “common turning to the East during the Eucharistic prayer,” which remains “essential,” as“[l]ooking at the priest has no importance. […] It is not a question of dialogue but of common worship, of setting off towards the One who is to come. Ratzinger suggests the solution in places “when a direct common turning towards the East is not possible,” to create an “interior ‘east’ of faith,” in the form of a large standing crucifix on the center of the altar table-top for both priest and people to face, and to in part conceal the priest’s identity so that we might recall that he is not acting for his own sake at the altar. This, along with catechesis and education, will pave the way slowly towards a gradual re-orientation of the liturgy, and will prepare us in time to once again turn both physically and spiritually back to the East. Once we realize that we are meant to gaze upon the same Christ rather than on the talking head of the priest, the ancient custom of the eastward position will not seem so outré and alien. …

Skroll til toppen