Jeg reiser ganske snart til utlandet igjen, og vil fortsette å lese om liturgiens utvikling – mest fram til ca år 1600, men jeg ser også på enkelte nyere temaer. Ett av disse helt nye temaene er hvilken vei presten og alteret skal vende seg under under messen – eller mer presis under deler av messen, for presten bør jo vende seg jo mot menighetslemmene når han snakker til dem. Jeg ser nå litt på hvorfor den liturgiske bevegelsen etter hvert (kanskje rundt 1930) begynte å tenke på å «snu alterne», noe vel ingen hadde tenkt på på langt over 1000 år (og knapt nok før den tid).
Jeg kom over denne artikkelen som tar opp dette temaet. En prest i Ann Arbor, Michigan, USA, har i sin menighet flyttet alteret tilbake til den opprinnelige plassen, undervist menigheten om dette, og om dette kan vi lese i artikkelen:
This traditional direction of liturgical prayer, referred to as ad orientem (facing east), had been nearly ubiquitous before the Second Vatican Council, yet almost vanished after it. This left most Catholics feeling the Council called for the priest to face the congregation, yet this was just that — a feeling — rather than a correct perception. None of the 16 conciliar documents contains an endorsement, let alone a mention, of the practice of the priest facing the congregation (versus populum) during the prayers of the Mass.
When Father Gawronski points this out to parishioners, he finds them to be generally receptive to it. “Old St. Patrick’s” worshippers have found his ad orientem Masses to be coherent and meaningful expressions of prayer. Rather than thinking of Father Gawronski as “having his back to the people,” parishioners see his positioning as the Church intends, expressive of the unity of the priest and congregation in their quest for God.
Father Gawronski believes the whole point of ad orientem worship is to demonstrate that the entire community is on the same page by facing the same God in prayer. …