Høyre arm til Frans Xaver, Kirkens største misjonær etter Paulus – og viktig for meg siden jeg var så mange år hos Frans Xaver-søstrene i Bergen – er vanligvis plassert i Il Jesu-kirken i Roma, men skal sendes til Australia i høst for å sette en spiss på starten av Troens år der. Det var denne armen han døpte og velsignet så mange menensker med.
Francis Phillips hos the Catholic Herald skriver at «The changes at Yad Vashem show that the black legend against the wartime pontiff is on the way out«, og forteller at teksten om Pius XII, som kom opp da museet ble utvidet i 2005 (jeg har selv dessverre bare vært der én gang, høsten 1977), nå har blitt modifisert noe:
The revised text, although still including the point of view of his critics, now adds that according to his supporters the Holy Father’s neutrality “prevented harsher measures against the Vatican and the Church’s institutions throughout Europe, thus enabling a considerable number of secret rescue activities to take place at different levels in the Church.” The Holy See’s apostolic nuncio to Israel, Mgr Antonio Franco, described the change as a “positive evolution”; the text had moved from condemnation to “an evaluation.” The Israeli newspaper, Haaretz, added that the new caption also states, “Until all relevant material is available to scholars, this topic will remain open to further inquiry.”
Significantly, the negative phrase “did not intervene” has also been changed to “did not publicly protest”. The Church has always maintained there was a good reason for this: if the Pope had been more outspoken and critical of the Nazis it would have led to more savage reprisals against the Jews – as happened when the Dutch bishops made their own protest. According to his defenders (who have always included a number of Jewish scholars and historians, as well as influential public figures such as the late Israeli prime minister, Golda Meir) Pius XII had to endure a “martyrdom of silence” while doing everything in his power behind the scenes to save thousands of Jewish lives in Europe through the work of papal nuncios and religious orders.
Although the Vatican archives of the Pius XII era are not due to be opened to outside historians until 2014, Fr Federico Lombardi SJ, the director of the Vatican press office, has made it clear that everything there is to know is already known. In other words, when further documentation comes to light it will simply provide more evidence of the Pope’s rescue work, rather than discover any lurking skeletons. According to a spokeswoman for Yad Vashem, the revisions to the caption followed new research, in part based on opening up the archive of Pope Pius XI.
What is noteworthy is Israel’s willingness to re-examine old positions in the light of new findings and then to make tentative steps to setting the record straight towards a Pope who has been unjustly maligned. …
Jeg har skrevet om byen Orvieto, litt nord for Roma, flere ganger – bl.a. HER – og anbefaler alle å besøke den. Nå skriver Afteposten reise om byen, og skryter svært av den:
Orvieto ligger fantastisk plassert på en topp i det umbriske landskapet. Det er stupbratte fjellsider ned mot dalen på alle sider.
Du skal ha litt flaks om du oppdager Orivieto på egenhånd. Du kan så vidt skimte byen når du kjører langs A1 enten fra Roma eller Firenze, men den ligger litt tilbaketrukket fra hovedveien og er delvis kamuflert av landsbyen Orvieto Scalo nede i dalstrøket. Men ikke gjør feilen med å kjøre forbi Orvieto.
Det er mye som bør opplevels når man er her – alt fra maten til den eldgamle katedralen til sjarmerende smågater.
De viser også 14 bilder fra byen, bl.a. de to under.
Sist uke leste vi at den 68 år gamle dominikaneren og erkebiskopen, J. Augustine Di Noia, som har vært sekretær for Vatikanets sakramentskongregasjon, nå blir visepresident for den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei. I to lange intervjuer – der jeg syns han er overraskende frittalende – sier han mye interessant.
Fra intervjuet med the Catholic News Service kan jeg ta med følgende:
Archbishop Di Noia told Catholic News Service June 26 the Vatican needed to help people who have strong objections to the council see «that these disagreements don’t have to be dividing or keep us from the same Communion table.»
«It is possible to have theological disagreements while remaining in communion with the see of Peter,» he said.
«Part of what we’re saying is that when you read the documents (of Vatican II), you can’t read them from the point of view of some liberal bishops who may have been participants (at the council), you have to read them at face value,» Archbishop Di Noia told CNS. «Given that the Holy Spirit is guiding the church, the documents cannot be in discontinuity with tradition.»
Og fra intervjuet med the National Catholic Register tar jeg med:
In a bid to keep talks on course to a possible reconciliation, Pope Benedict XVI has appointed American Archbishop J. Augustine DiNoia as vice president of the commission charged with helping to bring the Society of St. Pius X back into full communion with Rome.
Noen har gitt dette intervjuet overskriften: «The Pope doesn’t want this division to continue.»
Forrige uke leste jeg en hel del om den siste utviklingen i forsoningsprosessen mellom Vatikanet og SSPX – det fikk meg til å tenke en hel del, men jeg har ikke tenkt å skrive så mye om det på bloggen. Det ser ut som man trenger mer tid (selv om mange trodde at alt var klart) på den dogmatiske grunnlagsteksten, der tilstrekkelig enighet skal stadfestes og undertegnes, før de kirkerettslige tingene kan ordnes.
Men i denne posten på Rorate cæli står det en hel del litt sjokekrne om lekkasjer og ulydighet innen SSPX, bl.a.:
Furthermore, I inform all members of the Chapter that … the Superior General has deprived Bp. Williamson from the position of capitulary due to his stand calling to rebellion and for continually repeated disobedience. He has also been forbidden to come to Écône for the ordinations.
Jeg leste hos Rorate cæli i går: «The Swiss Catholic news agency APIC reported yesterday that Bishop Charles Morerod OP of the Diocese of Lausanne, Geneva and Fribourg has decided to entrust the pastoral care of the Basilica of Our Lady (Basilique de Notre-Dame) in Fribourg to the FSSP, starting September 2012.»
Det er en god nyhet, for det er vanskelig å få folk til å komme i messer om man ikke har en fast tid og et fast (og godt) sted å tilby, og FSSP måtte i Fribourg tidligere bruke flere ulike kirker – som også hadde andre brukere, slik at det var mange hensyn å ta. Og det er ekstra hyggelig å lese om nyheter (i fremmede land) som man selv også har litt ekstra kjenneskap til. De to bildene av den aktuelle kirken i Fribourg har jeg nemlig tatt selv, i mars i år, da jeg var der for å snakke med FSSP’s leder, Fr. Berg. Og dagen før jeg traff ham, hadde han hatt sin første samtale med biskop Morerod – en dominikaner flere av oss møtte i Oslo ikke lenge før han ble utnevnt til biskop.
Bildet under viser koret i kirken ganske tydelig; det er ikke mye arbeid å flytte det upassende bordet og de upassende stolene, så høyalteret kan brukes slik det var tenkt.
Under et bilde av meg selv samme dag i Fribourg – utenfor en av nabokirkene.
I den tradisjonelle kalender feires 1. juli alltid festen for vår Herres Jesu Kristi hellige blod, også når dagen faller på en søndag. I dagens messe brukes bl.a. følgende tekster:
Inngangsvers, Joh.åp. 5,9-10: «Herre, med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.Til et kongerike har du gjort dem.»
Graduale, 1. Joh. brev 5, 6-8: «Han er den som kom med vann og med blod, Jesus Kristus – ikke bare med vannet, men med vannet og blodet. .. For det er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer.»
Evangelium, Joh. 19, 30-35: «Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: Det er fullbrakt! Så bøyde han hodet og oppgav sin ånd. Det var helgaften, og de døde måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene bad derfor Pilatus om at bena måtte brytes på dem, og likene bli tatt ned. Soldatene kom da og brøt bena først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant.»
Til matutin er de tre første lesningene tatt fra Hebreerbrevet – lesning 4-6 fra en preken av Johannes Krysostomos, og lesning 7-9 fra Augustin. Her er de første tre leningene:
Heb 9:11-15
Men Kristus er kommet som øversteprest for de frelsesgoder som vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke hører denne skapte verden til. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning. Riktignok er det slik at blodet av bukker og okser gjør hellig og ren i det ytre, likeså vann med asken av en kvige, når det blir stenket på dem som er blitt urene. Hvor mye mer skal da ikke Kristi blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. Kristus har jo i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et lyteløst offer for Gud. Så er da Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde, og det ble til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovt.Heb 9:16-22
Det er med pakten som med et testamente: det må godtgjøres at den som har opprettet det, er død. Først når han er død, er det gyldig; det trer ikke i kraft så lenge han lever. Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod. Da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene og bukkene sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, stenket så blodet både på bokrullen og på hele folket og sa: «Dette er blodet for den pakten som Gud har fastsatt for dere.» Like ens stenket han blod på teltet og på alle de kar som ble brukt under gudstjenesten. Etter loven blir jo nesten alle ting renset med blod, og synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst.Heb 10:19-24
Så kan vi da, brødre, i kraft av Jesu blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme. Når vi har så stor en prest over Guds hus, så la oss tre fram med oppriktig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset for vond samvittighet og legemet badet i rent vann. La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.
Alle bibeltekster her er fra Bibelselskapets utgave 1978/85.
Mens vi i St Hallvard kirke var 25 personer i messen på dagens store fest, siden festen nå (siden 2008 i vårt bispedømme) feires på dagen og ikke på nærmeste søndag (det er både fordeler og ulemper med dette), var det helt fullt i Peterskirken. Se videoen under.
Her er et bilde av Fr. Hunwickes første messe, torsdag i the London/ Brompton Oratory:
Oppdatering 30/7:
Fr Ray Blake skriver om dette på sin blogg:
I couldn’t get to Fr Hunwicke’s Ordination last night, at the Oxford Oratory, I heard it was very beautiful, there a few pictures here. I also heard the celebrant preached against the wickedness of «rubricism»; a little unfortunate as following them with a degree of precision is the great charism of our English Oratories.
Today however I actually met Fr Hunwicke, at the London Oratory, where he celebrated his first Mass in the Extraordinary Form at the Lady Altar. We have corresponded for some time and have friends in common and I have felt something of his pain at not being able to celebrate Mass. I recognise in him a truly priestly soul. The Mass was beautiful, it was low, no sermon, some rather exquisite vestments, over and done in 35 minutes. There were about 50 in the congregation …
I know it was Vigil in most places but in Westminster it was the Feast of St John Southwell and of course for us a celebration of a first Mass. … One of the important things I have always said about the Ordinariate which I think cradle Catholics just don’t get is its humour which Fr Hunwicke supplied in heaps. … It was a really beautiful celebration for the eve of St Peter and Paul; Fr Hunwicke in communion with the Church and now a happily a priest of the Catholic Church.
Noen steder har katolikker opplevd at presten har bedt barn komme opp og stå sammen med ham ved alteret under den eukaristiske bønn, men selv om dette er forbudt, viser det noe som kan hjelpe oss å forstå hva som skjer i messen, når de troende assisterer presten under hans frembærelse av det aukaristsike offeret. Det kan vi lese her på nettstedet praythemass.org:
… I would like to dwell more on this point, for it seems to be an attempted solution to a pastoral problem, namely that the people in the congregation (at least in the priest’s estimation) see themselves as merely watching the priest, as separated from him, perhaps even as isolated from him by the intervention of the altar itself. The attempted solution in the scenario I have described lies in re-locating and re-orienting the selected members of the congregation so that they are on the same side of the altar as the priest and facing in the same direction as him.
In a Mass celebrated ad orientem, the problem disappears, since the entire congregation is situated “behind the altar.” They all stand together with the priest. They are all associated with him as he offers the Eucharistic Sacrifice in the person of Christ. The interior and spiritual orientation of the Mass is reflected in and bolstered by the physical posture of the priest and people.
People commonly refer to ad orientem worship as “the priest with his back to the people.” This characterization, while literally correct, presumes a view of the Mass that has already reduced the congregation to being only an audience. The deacon also stands and kneels behind the priest, but no one speaks of “the priest with his back to the deacon.” Why would they? After all, the deacon is standing there with the priest, and he has his own proper role. If, as Catholic doctrine demands, we begin with an affirmation that the congregation offers the Mass through and with the priest, that they are fundamentally associated with the action of Christ through the priest and have their own proper role, we would hardly be tempted to say that the priest stands “with his back to the people.” We may as well say that the people in the first pew stand with their backs to the people in the second pew. Rather, we would naturally say that the people face the altar together with the priest. They all face the same direction, since they are all engaged in the same sacred action. …
På den amerikanske bispekonferansens offisielle nettside kan vi lese om en ganske krass og direkte kritikk av den amerikanske regjeringen:
The fourteen days from June 21—the vigil of the Feasts of St. John Fisher and St. Thomas More—to July 4, Independence Day, are dedicated to this “fortnight for freedom”—a great hymn of prayer for our country. …
As Catholics we are constantly called to live out our faith in our daily lives. In our charities, we comfort the sick, feed the hungry, care for the poor, and protect life. In the marketplace, our values guide us. We strive everywhere to practice what we preach.
Across America, our right to live out our faith is being threatened – from Washington forcing Catholic institutions to provide services that contradict our beliefs, to state governments prohibiting our charities from serving the most vulnerable. And around the world, it’s even worse – Catholics face persecution and even death for their witness.
These rights are fundamental. They belong to each and every human being. We cannot let them be trampled. We cannot remain silent. Please join the movement to protect our right to live out our faith. Sign up to learn how you can help save our religious freedom. …
22. juni var minnedagen (valgfri i Norge) for den hellige John Fisher og den hellige Thomas More, og Fr Ray Blake skriver interessant på sin blogg, at kampen i vår tid på mange måter er den samme som i 1535; at staten vil forandre definisjonen av hva et ekteskap er, og vil tvinge alle innbyggere til å godta denne nye definisjonen:
How interesting that the point of conflict between Henry and Sts John and Thomas was «marriage». In reality both John and Thomas understood that the King wanted to usurp the place of God, practically speaking the issue was that Henry wanted to take control of men’s consciences.
In the case of Thomas especially his crime was a «thought crime», daring to think differently from the King and the government. St Thomas had deliberately kept silent on the matter whilst St John had quite simply said that what the King intended to call «marriage» to Ann Boleyn was in reality «adultery». Henry used the Law and the death penalty to force men to think his adultery was «marriage», he made «obedience to conscience» mean «treachery». By the Law sin was made virtue and virtue vice.
We see again, in our own age, governments wanting to take control of consciences, governments taking control of language, changing fundamental words. As in the days of Moore and Fisher the issue is still about the definition of «marriage».
There will be no way to define any longer what we had previously understood by that word «marriage», the redefinition will colour and redefine our whole culture, our appreciation of history, our understanding of human relationships, our education.
Both the UK and the US the government is using all its muscle not just to change society but how we think and understand ourselves. We stand on the brink of something truly frightening, truly sinister. Having started where will it end?
Jeg var i USA da p. Arnfinn ble gravlagt og kunne ikke være med. Men jeg leste Vårt Lands reporasje om requiemmessen, biskop Eidsvigs minneord, og p Arnfinns siste preken der han bl.a. sa:
… Når Kristus er nær i evkaristien, er det heile hans frelsesverk som er nærverande, realpresent. Vi feirar Kristi offer, det offeret som sonar alle synder og er sjølve grunnlaget for den nye pakta. Offeret som oppfyller alle ofra i den gamle pakta, som då Moses oppretta pakt mellom Gud og Israel; han «tok paktsboken og leste den opp for folket, og de sa: ‘Vi vil være lydige og gjøre alt det Herren har sagt’. Da tok Moses blodet, stenket det på folket og sa: ‘Dette er blodet som hører til den pakten Herren slutter med dere på grunnlag av alle disse ord».
Det er dette vi høyrer ekkoet av når Jesus seier: Dette er mitt blod, paktsblodet… Eller som vi også høyrde: Ikke med blod av bukker og okser.., men med sitt eget blod har han kjøpt oss fri for alltid (Hebr 9).
Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt. Eg vil berre seie for min eigen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. Eg veit eg vil trenge alt som kan gjerast for eg skal finne nåde og kunne stå oppreist då. Alle helgnars forbøn og forteneste og aller mest det Kristus har gjort då han gav seg sjøl for oss, for meg. Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. …
Jeg har nå nettopp tatt bort lenken til p Arnfinns blog fra min egen blogg, men muligens blir hans siste innlegg (med mange hilsener) liggende på nettet en stund til.
NLM-bloggen nevnte for noen dager siden at den femte Fota internasjonale liturgiske konferansen arrangeres i Cork City, Irland fra 7. til 9. juli 2012. Lesere av denne bloggen vil vite at jeg ser på spørsmålet om messen som et offer er et av de viktigste liturgiske spørsmålene i vår tid; både messen og prestenes identitet avhenger av en riktig forståelse av dette. Om konferansens tema sies det bl.a.:
The theme of Fota V is “Celebrating the Eucharist: Sacrifice and Communion.” The subject continues liturgical and theological reflection on the Eucharist in the wake of the 50th. International Eucharist Congress held in Dublin under the title The Eucharist: Communion with Christ and with one another. The importance of that reflection for ecclesial renewal was strongly emphasized by Pope Benedict XVI in his message to the Dublin Congress. …
The basis for this year’s reflection is a paper entitled The ‘Basic Structure’ (Grundgestalt) of the Eucharistic Celebration According to Joseph Ratzinger, delivered at last year’s Conference by Professor Dr. Manfred Hauke of Lugano who drew attention to the debate between Franz Seraph Renz (1884–1916) and his student Franz Sales Wieland (1877–1957) of Augsburg who insisted that the Eucharist was essentially and meal, and the counter challenge of the Innsbruck dogmatic theologian, Emil Dorsch SJ (1867–1934), who asserted the essentially sacrificial nature of the Eucharist. This debate forms the theological background to the discussion, in its stricter sense, on the topic of the Eucharist as sacrifice or meal, which began in 1939 with some reflections by Romano Guardini, and culminated in the 1980s with the contributions of Joseph Ratzinger and Walter Kasper.
The most important contribution of Joseph Ratzinger to this debate is an article, published in 1977, in the German edition of the journal Communio . This article, supplemented by two addenda, was subsequently published in his book The Feast of faith (1981), and now appears as part of the collected works of Joseph Ratzinger (in German), in volume eleven dedicated to the theology of the liturgy (2008). The importance of this contribution is evident in the remark of Ratzinger that: “[with] the concept of form or structure [Gestalt], a hitherto unknown category entered the theological dialogue, clearly recognizable as a power for reform. Indeed, it can be said that it was this category that gave birth to liturgical scholarship in the modern sense.”
Professor Hauke points out that the core of the discussion revolves around Guardini’s idea that ‘structure’ (or ‘form/figure/shape’, in German Gestalt) and ‘content’ (Gehalt) are entirely different things: thus the Holy Mass in its ‘structure’ is a meal, but its ‘content’ is a sacrifice. This divergence between liturgical structure and dogmatic content, according to Ratzinger: “must be regarded as the central problem of the liturgical reform. Failure to deal with it has resulted in a great many of the individual problems that have since preoccupied us.”
Professor Dr. Hauke vil også i år holde et foredran om «the question of the systematical discussion on the “essence” of Eucharistic Sacrifice».
Fr. John Hunwicke ordineres til katolsk prest onsdag 27. juni (i det engelske Ordinariatet), og skriver nå slik om sine første messer:
First Mass in the Extraordinary Form; London at the Brompton Oratory. Low Mass, Thursday June 28, 11.30; by kind permission of the Provost.
First Mass in the Ordinary Form; Oxford in the Church of the Holy Rood. Solemn Vigil Mass of Sunday, Saturday June 30, 6.00, by kind permission of Fr Paul King and Mgr Andrew Burnham. I plan also to preach.
Han er interessert i at mange kommer både til hans ordinasjon og til disse to messene. Jeg kunne gjerne tenkt meg å være der, med det er dessverre umulig.
I dagens (tradisjonelle) tidebønner leser vi slik i matutins 4., 5. og 6. lesning:
Reading 4
From the Sermons of St Augustin, Bishop of Hippo. 20th on the Saints.
Outside the most holy Birthday of the Lord, we find celebrated in the Gospel the birth of only one other, namely, that of the blessed Baptist, John. As regardeth all others among God’s holy and chosen ones we know that that day is observed whereon, with their work finished, and the world conquered and finally trampled down, they were born from this into a better life, even one of everlasting blessedness. In others is honoured the crowning of the struggle on their last day of dying life, but in John is honoured the first day; in him the very beginning is found hallowed. And the reason of this is, without doubt, because he was sent from God to bear witness to the coming of the Light, lest when It came It might take the darkness by surprise, and the darkness might not comprehend It. Now, John was a figure of the Old Testament, and showed in his own person a typical embodiment of the Law; and therefore John heralded beforehand the coming of the Saviour, even as the Law was our schoolmaster to bring us to the grace of Christ. (Gal. iii. 24.)Reading 5
But as touching this, that he prophesied while yet in the hidden depths of his mother’s womb, and while himself lightless bore testimony to the truth, we are to understand it as a figure how that while himself wrapped round with the veil and carnal ordinances of the letter, he by the spirit preached unto the world a Redeemer, and testified that Jesus is our Lord even while for himself, working under the law, the birth of the new dispensation was still in the womb of the future, and not come to day. The Jews were estranged from the womb, that is from the Law, that womb heavy with the Christ That was to be; they went astray from the belly, speaking lies, (Ps. lvii. 4) and therefore John came for a witness, to bear witness of the Light, that all men through him might believe. (John i. 7)Reading 6
But as for this, that when John had heard in the prison the works of Christ, he sent two of his disciples Matth. xi. 2 this is the Law sending to the Gospel. For John here was a figure of the Law, imprisoned in ignorance, lying in the dark, and in a hidden place, and he was fettered through Jewish misunderstanding within the bonds of the letter. But of him was it said, as is written in the Blessed Evangelist He was a burning and a shining light that is to say, that, when the whole world was wrapt in the night of ignorance, this Saint was kindled by the fire of the Holy Ghost, to show before men the light of salvation, and at the hour of the thickest darkness of sin, appeared like a bright morning star to herald the rising of that Sun so right gloriously radiant, the Son of righteousness, Christ our Lord. And this is why John said of himself: I am the voice of one crying in the wilderness, Make straight the way of the Lord. (John i. 15)
Bloggen Rorate cæli påpeker at det man i dag vanligvis kaller den tradisjonelle latinske messen ble promulgert for akkurat 50 år siden i dag, 23. juni 1962. Pave Johannes XXIII hadde da, sammen med sine medarbeidere, gjort noen små forandringer i messen, slik pave Pius XII også hadde gjort på 50-tallet.
Jeg feirer selv denne messen kommende søndag kl 19.00.
En prest skriver om hvor nyttig og viktig kommunionsbenken/ alterringen kan være (tips fra Father Z.):
«295. The sanctuary is the place where the altar stands, where the word of God is proclaimed, and where the priest, the deacon, and the other ministers exercise their offices. It should suitably be marked off from the body of the church either by its being somewhat elevated or by a particular structure and ornamentation». – General Instruction of the Roman Missal
Here the Church requires that the sanctuary be marked off, calling for, yes, even now, a particular structure; in other words, an altar rail. The altar rail serves beautiful symbolic and considerately practical purposes within the Mass. Further, it makes basic psychological sense as well. Let me explain.
Firstly, we call it an altar rail; the name has reference to the altar. This rail can be seen as an extension of the altar. Christ becomes present on the altar and invites us to be fed at His altar via the rail. Very often the appearance of the rail matches the appearance or imitates the appearance of the altar. In churches where there is no rail, this symbolism is very diminished or completely destroyed. There is a beautiful parallel in the series of events that lead to the distribution of Holy Communion. Just as the priest goes to the altar, offers the sacrifice, and brings that Sacrament to the altar rail for the faithful, so every Christian is called to Sunday Mass, called to the altar, and, nourished by that Sacrament, is sent out to bring Christ and His gospel to the world through daily life.
Practically, the rail is a help to people, both physically and spiritually. The use of rail and the way Holy Communion is distributed with it sets a solemn pace for the reception of Holy Communion. On the part of the priest, more of his time is spent actually distributing the Blessed Sacrament and less time waiting. On the part of the person receiving, the hurried tone is removed; there is a great opportunity for quiet and prayer both a few moments before and after receiving our Lord. The rail also is a help to people in kneeling and standing back up. ….
Vatikankonsilet sa ingen ting om kommunionsbenken (eller er det lov å kalle den alterringen også på norsk, selv om dette høres luthersk ut?), og det gjorde heller ikke liturgirevisjonen i 1969, men likevel forsvant disse fra alle katolske kirker på slutten av 60-tallet. Nå er det heldigvis (håper jeg) blitt tillatt å snakke om dette igjen; vil det ikke være fint å knele (igjen) når man skal motta kommunion?
Slik lyder inngangsverset på den store høytidsdagen: De ventre matris meæ vocavit me Dominus nomine meo: et posuit os meum ut gladium acutum sub tegumento manus suæ protexit me, et posuit me quasi sagittam electam. – Alt i min mors liv kalte Herren meg ved navn og han gjorde min munn til et skarpt sverd; i skyggen av sin hånd har han gjemt meg og gjort meg til en utvalgt pil.
Det feires en tradisjonell latinsk messe denne søndagen – i St Joseph kirke i Akersveien i Oslo kl 19.00. Tekstene for messe kan leses her.
Datoer for TLM til høsten er også på plass – se her.
Jeg legger ut denne videoen uten kommentarer i første omgang, siden jeg fortsatt er på ferie.
