Fra Long Island, NY

Etter fire nokså intense museums-dager i Philadelphia and New York City, har vi nå en roligere dag – søndag. Jeg feirer to messer her i St Patrick’s i Glen Cove, Long Island, siden sognepresten, dom Daniel, er alene for øyeblikket og det er fem messer her hver søndag. Dom Elias – som vi kjenner best av de to korherrene som bor her – er sogneprest i en nabomenighet, og feiret messer der i dag.

I morgen, mandag, skal vi reise nord-vest innover staten New York, til Binghamton, for å besøke min kones niese, med mann og seks barn. Deretter er det to intense museumsdager i Boston, før vi reiser hjem.

Noen feriedager – til USAs østkyst

Når dette leses (tirsdag 11.05) reiser vi fra Gardermoen til Newark, New Jersey. Jeg tror det er første gang jeg reiser direkte til USA, oftest har det vært via København eller Amsterdam. Vi blir borte i 12 dager, og jeg kommer dessverre til å gå glipp av p Arnfinns begravelse.

Vi skal besøke museer i Philadelphia, New York og Boston, og besøke venner på Long Island (korherrer vi kjenner fra Bergen/Wien) og familie i Binghamton (i upstate New York).

Tragisk dødsfall – p. Arnfinn Haram


Søndag kveld kl 20.30 hørte jeg den fryktelige nyheten at p Arnfinn Haram var død. Senere på kvelden fikk vi prester en e-post fra biskopen med nyheten, og nyheten ble også lagt ut på katolsk.no sammen kveld. Biskopen ba oss alle lese den hellige messe for p Arnfinn, og det gjorde jeg nå mandag kveld.

Mandag morgen hadde mange aviser fått med seg nyheten, og det ble også sagt på NRKs morgennyheter. Vårt Land var kanskje først ute med en grundig artikkel, litt mer senere på dagen, og HER og HER på verdidebatt.no. Dagen skriver om ham flere stder, HER , minneord ved Johannes Kleppa, en samling hilsener, og Bergens Tidende skrev også om ham.

I Ringerikes Blad leste jeg også om hvordan det skjedde:

Søndag ettermiddag ved 16-tiden rykket ambulanse og politi ut til et område sørøst for Damtjern på Krokskogen. Et Sea king redningshelikopter ble også satt inn.

Syklisten befant seg sørøst for Damtjern da han fikk et illebefinnende. Mannen ringte selv nødnummeret men samtalen ble brutt. Politiet fryktet da at noe alvorlig var tilstøtt mannen. Forbipasserende forsøkte seg på livredning, men livet sto altså ikke til å redde.

Mannen som er i 60-årene og er fra Oslo, ble erklært død cirka klokken 18.00. Det er ingen mistanke om noe kriminelt.

Selv traff jeg Arnfinn første gang vinteren 1978/79, på en samling for FBB-stud (For Bibel og Bekjennelse), selv om jeg nok hadde sett ham på MF fra jeg begynte der høsten 1975. De årene jeg bodde i Bergen møtte jeg ham ganske ofte, bl.a. på de årlige samlingene fir Kirkelig Fornyelse – før han ble katolikk. Jeg husker spesielt en lang samtale jeg hadde med ham høsten 1997; jeg var på Allen Hall presteseminar det året og det ble kjent at Arnfinn ville bli katolikk, og vi snakket grundig om hvordan livet som katolikk og katolsk prest ville kunne bli. Så var det underlig å se ham noen måneder i sivile klær, før han fikk på seg dominikanernes habitt; som luthersk prest gikk han nemlig absolutt alltid i sutan.

Jeg har også mange andre minner fra møter med Arnfinn de siste 10 årene; trist at han skulle gå bort så tidlig. Også jeg lyser fred over hans minne.

Troens år – ressurser på norsk

Vårt bispedømme har nylig gjort klar flere ressurser som kan brukes for å forberede det Troens år som pave Benedikt har kunngjort skal starte 11. oktober i år. Jeg (og alle prester, tror jeg) fikk nylig tilsendt Troskongregasjonens pastorale anbefalinger ang dette året, og Oppfordringer/tips til menighetene om hvordan året kan markeres, og pave Benedikts Apostoliske brev om året – som åpner slik:

PORTA FIDEI – AV PAVE BENEDIKT XVI

I ANLEDNING FORKYNNELSEN AV TROENS ÅR

1. «Troens dør» (Apg 14,27) er alltid åpen for oss. Den fører oss inn i livet i felleskap med Gud og gir adgang til hans Kirke. Det er mulig å gå over denne terskelen når Guds ord forkynnes og hjertet lar seg bli formet av forvandlende nåde. Å gå inn gjennom den døren er å legge ut på en reise som varer et helt liv. Den begynner ved dåpen (se Rom 6,4) hvorigjennom vi kan henvende oss til Faderen, og den ender med ferden gjennom døden til evig liv, frukten av Herren Jesu oppstandelse, hvis vilje det var, ved Den Hellige Ånds gave, å dra dem som tror på ham, inn hans egen herlighet (se Joh 17,22). Å bekjenne troen på Treenigheten – Fader, Sønn og Hellig Ånd – er å tro på én Gud som er kjærlighet (se Joh 4,8): Faderen, som i tidenes fylde sendte sin Sønn for vår frelses skyld; Jesus Kristus, som i sin død og oppstandelses mysterium forløste verden; Den Hellige Ånd, som leder Kirken gjennom århundrene imens vi venter på Herrens gjenkomst i herlighet.

2. Helt siden begynnelsen på min tjeneste som Peters etterfølger har jeg talt om behovet for å gjenoppdage troens ferd for å kunne kaste et stadig klarere lys over gleden og den fornyede entusiasmen som følger av møtet med Kristus. …

Prestenes fokus på messens hellige offer

Vatikanet har utgitt et dokument som forberedelse til festen for Jesu hellige hjerte, 15. juni i år, til det som hvert år er (men vel ikke er så godt kjent): «World Day of Prayer for the Sanctification of the Clergy.»

Der har de med (på s 7) en liste med 20 punkter en prest kan gå gjennom som en samvittighetsransakelse. Her er de første fem punktene, der den tradisjonelle betegnelsen (som få bruker i dag), «messens hellige offer», brukes flere ganger:

1. “It is for their sakes that I sanctify myself, so that they, too, may be sanctified by the truth” (Jn 17:19).
Do I really take holiness seriously in my priesthood? Am I convinced that the success of my priestly ministry comes from God and that, with the grace of the Holy Spirit, I have to identify myself with Christ and give my life for the salvation of the world?

2. “This is my body” (Mt 26:26).
Is the Holy Sacrifice of the Mass the centre of my spiritual life? Do I prepare well to celebrate Mass? Do I devoutly celebrate the Mass? Do I make an act of thanksgiving after Mass? Is the Mass the centre of my day in giving thanks and praise to God for his blessings? Do I have recourse to his goodness? Do I make reparation for my sins and for those of all mankind?

3. “Zeal for your house consumes me” (Jn2:17).
Do I celebrate the Holy Sacrifice of the Mass according to the rites and rubrics established by the Church? Do I celebrate Holy Mass with a right intention and according to the approved liturgical books? Am I attentive to the sacred species conserved in the tabernacle and careful to renew it periodically? Do I pay due attention to the sacred vessels and ensure their conservation? Do I wear in a dignified fashion all of the sacred vestments prescribed by the Church? Am I conscious that I actin persona Christi Capitis?

4. “Remain in my love” (Jn 15:9).
Do I enjoy being in the presence of Christ in the Blessed Sacrament, in meditation and in silent adoration? Am I faithful to the daily visit to the Blessed Sacrament? Is the tabernacle my true treasure?

5. “Explain the parable to us” (Mt 13:36).
Do I carefully make a daily meditation and try to overcome all distractionsthat separate me from God? Do I seek illumination from the Lord whom I serve? Do I assiduously meditate on the Sacred Scriptures? Do I carefully say my habitual prayers? …

P. Frode skriver interessant om liturgien

Jeg måtte til det danske nettstedet Katolsk tradition for å lese denne nyheten fra Kristiansand (som ble skrevet for over to uker side). P Frode skriver:

2. Pinsedag 2012 er ”Summorum Pontificum- dagen” i St Ansgar menighet. Etter over 40 år feirer menighetens sogneprest den gamle liturgien, med kor og organist og med ministranter med lys, kors og røkelse! Den gamle messen har riktignok vært feiret flere ganger i St. Ansgar kirke de siste årene, men av gjestende prester og uten stor høytidlighet.

Fra nå av vil Den ekstraordinære form være en del av det liturgiske livet i St. Ansgar menighet og vil etter hvert finne sin faste plass i vår ”timeplan”.

Det er mitt håp at mange i menigheten vil bli glad i den ekstraordinære form. Den er verdifull i seg selv av mange grunner; Den har en lang og ubrutt tradisjon og enda eldre røtter. Den har stor en stor skjønnhet og har skapt stor kirkemusikk.

Men noe annet er like viktig; Den ekstraordinære form er også verdifull fordi den kan inspirere oss til å feire den ordinære form mer trofast mot kirkens tradisjon. Dette tror jeg også er en tanke som Pave Benedikt har.
Hvis alle katolikker blir fortrolig med den tradisjonelle liturgien, da får vi hjelp til å forstå liturgiens utvikling og dermed også til bedre å forstå hva liturgi er. Da forstår vi enda bedre hvorfor vi gjør det vi gjør uansett form.

Selv om det er klare forskjeller mellom de to messebøkene er det likevel mer som er likt og jo likere de to formene feires jo tydeligere vil vi se at Kirken har bare en liturgi, selv den har flere riter og vårt rite, det romerske, har to former.

Les mer om dette på St Ansgar menighets blogg.

Ikke heldig å legge for stor vekt på realpresensen og tilbedelse av sakramentet

Tittelen på dette innlegget kan muligens forbause mange, spesielt siden vi i disse dager feirer Corpus Christi, som nettopp fokuserer på tilbedelsen av sakramentet. men alle ting kan overdrives, og enda mer presist; man kan legge så mye vekt på en sannhet, at en annen sannhet lider under dette.

Og det er faktisk den berømte (og beryktede) erkebiskop Lefebvre som sier akkurat dette. Jeg har nylig lest ferdig Tissier de Mallerais’ bok «Marcel Lefebvre, A Biography», der man kan lese på s 592-93:

Through the priestly character the priest receives the power to renew in persona Christi the sacrifice of obedience and charity accomplished on the cross; he offers it in an unbloody way on the altar at each Mass he celebrates. This doctrine belongs to Tradition and is found in St. Thomas, the Council of Trent, and Pius XII. The priest essentially is made for the Holy Sacrifice of the Mass, for the sacrifice, for sacrum facere, «to do sacred things»; he is defined by the Mass.

According to Archbishop Lefebvre, after Bérenger and the Protestants had denied the real presence of Christ in the Eucharist, catechisms and piety then insisted too exclusively on the real presence and adoration of the Blessed Sacrament, and blurred devotion towards the Mass itself:

And that is very serious because it changes the perspective on the Holy Eucharist itself, which becomes only food or a spiritual restorative; this new perspective does not focus as much upon immolation and our Lord Jesus Christ the Victim who offers Himself as a sacrifice of propitiation for our sins. This is why it was so easy to go over to the idea of a meal-mass similar to the Protestants … who hate this veritable, propitiatory sacrifice. Now, this sacrifice is the essential work of the Church; when the Church gives out Communion, she unites the faithful to the Victim who continues to offer Himself to God the Father. We therefore have a participation in this state of victimhood …. If we do not insist on this aspect, we will end up no longer having a truly Catholic spirit …. The spirit of Christianity consists in making us into victims united to our Lord Jesus Christ: suffering and offering are the most beautiful, profound, and real treasures in the Catholic religion.

One must then be careful not to separate the sacrament from the sacrifice, just as one must not separate the sacrifice of the Mass from the sacrifice of Calvary. St. Thomas sums up these two indissoluble unions in one sentence: «In the celebration of this sacrament of the Eucharist Christ is immolated» (III, q. 83, a. 1).

Archbishop Lefebvre said that the Mass is the «reactualization of the sacrifice of Calvary (which is the reason for the Incarnation), the bringing about of Redemption, and the act that infinitely glorifies God and opens the gates of heaven to sinful humanity.»

«The more we study the Holy Sacrifice of the Mass, the more we realize that it truly is an extraordinary mystery. The priest is like someone who is outside of time and who passes almost into eternity because all his words have an eternal value …. [The Mass] is not a simple rite carried out today, but an eternal reality that exceeds time and which has eternal consequences for the glory of God; it saves souls from purgatory, and sanctifies us. Each Mass truly has the weight of eternity in it.» …

Tankevvkkende, syns jeg. Etter at tilbedelse av sakramantet ikke var særlig «in» i Kirken på 70-80-90-tallet, er dette nå blitt mye mer akseptert, i alle fall her i Norge. I St Hallvard kirke har vi f.eks. tilbedelse fem dager hver uke, og vi har nettopp kjøpt en ny, flott baldakin, som vi skal bruke til Corpus Christi-prosesjonen på søndag. Men etter min mening vil det ta en hel del mer tid før vi mer tydelig forstår hva det innebærer at messen er et offer som presten bærer frem for Gud.

TLM i St Joseph kirke søndag 10. juni

Søndag 10. juni er det offentlig feiring av Corpus Christi i St Joseph kirke kl 19.00. Messeboken fra 1961 skriver følgende om denne festen:

Skjærtorsdag er den egentlige festdag for innstiftelsen av Alterets hellige sakrament. Men den dag er Kirken grepet av sorgen over Kristi lidelse. Derfor har Kirken valgt en annen dag som kan høve bedre til gledesfest: første torsdag etter Påsketidens slutt. I året 1264 påbød pave Urban IV. at denne fest skulle feires i hele Kirken, og det ble overdradd til den store teolog Thomas av Aquino å utarbeide teksten til officium og messe for dagen. Hvor det lar seg gjøre, holdes på denne dag – eller på den følgende søndag – høytidelig prosesjon med Det helligesakrament.

Tekstene for messen kan leses her – og programmet lastes ned her – det blir tilbedelse, kort prosesjon og sakramental velsiglese etter messen.

Hva mener pave Benedikt egentlig om liturgien?

Bloggen PrayTell (ikke spesielt konservativ, som jeg har nevnt før) stiller et ganske direkte, interessant og dristig spørsmål om hva pave Benedikt egentlig ønsker for og mener om liturgien i Kirken i vår tid:

Pope Benedict XVI, before and since his election, has shown himself to be a critic of the liturgical reforms in the Catholic Church. What are the main targets of his criticism? To what extent is his criticism directed at local liturgists and clergy who have incorrectly implemented the official reforms? Or at Paul VI who entrusted Consilium with the reform of the official books? Or at the Second Vatican Council itself in Sacrosanctum Concilium?
Anthony Ruff, OSB

Når jeg leser innlegget (etter to dager) er det allerede kommet 100 svar på spørsmålet.

Flere (radikale) katolske prester organiserer seg

På nettstedet PrayTell (jeg leser ikke bare konservative blogger) leser jeg om at amerikanske og engelske katolske prester prøver å organisere seg for å kjempe mot at Kirkens skal bli mer konservativ:

The phenomenon of Catholic clergymen organizing themselves is spreading from Austria and Ireland to the US and to England and Wales.

In the US, the newly-founded Association of U.S. Catholic Priests is up to over 650 members. Its inaugural assembly on June 11-14 has keynote speakers Richard Gaillardetz on “The Historical Impact of Vatican II on the American Church and Priesthood,” and Fr. Anthony Ruff, OSB, on “The New Roman Missal: What is the Problem, and What Can We Do about It?”

In England and Wales, six priests who claim the support of over 30 priests recently wrote a letter to The Tablet expressing deep concern about the direction of the church. They call for better dialogue between the hierarchy and laity, a theology of sexuality “rooted in the actual experiences of the faithful” and a discussion on ordaining married men as priests. They criticize the Roman Curia for bypassing basic teaching of the Second Vatican Council such as collegiality. “The recent imposition of the new translation of the Mass texts is an obvious example of this,” they said. They invite supportive priests to contact them.

The Pfarrer Initiative in Austria has approximately 475 members clergy members and supporters. It has attracted attention for its “Appeal to Disobedience” which calls for far-reaching reforms, and implements some of them with or without approval.

The Association of Catholic Priests in Ireland has over 850 members. It calls for the incorporation of the gifts of the entire community in ministry, male and female; a restructuring of the Church’s governing system based on service rather than power …

Les mer her.

En helt fersk prests høytidelige messe


Shawn Tribe på NLM-bloggen skriver om bildet over:

It is always encouraging (never mind interesting) to hear of newly ordained diocesan priests who very quickly demonstrate their interest in the liturgical patrimony of the Church by means of the use of the more ancient liturgical books. These phenomena, if that is the right word for it, seems to rather quickly becoming more and more of a routine occurrence. For any of those who are either interested in the propagation of that patrimony, whether through the usus antiquior or through the reform of the reform, this can only be good news.

Two such examples came to my attention in the past day alone, one of which I will share with you today. In this instance, I refer you to Father Pablo Santa Maria, who was ordained to the priesthood for the Archdiocese of Vancouver on May 26th and who celebrated his first Mass according to the usus antiquior one week later.

I noen kommentarer til dette kan vi også lese:

With a many or most current seminarians reportedly enthusiastic about the EF, I suspect it won’t be too long before a first solemn high Mass is not an unusual phenomenon. But, even as a TLM devotee, I wonder whether the greater significance of this is not for the EF but for more proper and traditional celebration of the OF. …

… I agree. Up here in the greater NYCity area the OF masses at a number of churches I’ve visited are significantly more dignified, with a decidedly traditional ceremonial, Mass ad orientem, sung English or Latin Propers, instead of hymns, but with a partially sung canon becoming more widespread. … Pope Benedict and the archbishops of New York have had a profound influence in ways and in places which would have seemed unimaginable when the pope was elected in 2006.

Nyheter om den anglikansk-katolske liturgien

På NLM-bloggen beskrives en ny bok fra Det anglikanske ordinariatet ganske greit og presist, slik:

… the Ordinariate will retain the usage of «traditional language» — meaning, sacral or hieratic English — in its liturgical books (or at least in this particular liturgical book, though let us hope for more of the same as things develop with the Ordinariate’s other liturgical books) and that this has been «a deliberate decision by the Holy See.»

Perhaps this exercise might eventually see others seeing the benefit of its expansion beyond the confines of the Ordinariate and into English language renderings of the texts of the Roman Missal as well (the benefits of which I have argued before, both in 2007 and 2009.)

As was already noted in March 2012, the liturgical calendar of the Ordinariate will retain the «Sundays after Trinity» and also includes Septuagesimatide, Ember Days and the ancient octave of Pentecost.

Certainly all of these elements raise again the prospect that, not only is the Ordinariate offering something of value to former Anglicans, it is also a player in the broader new liturgical movement and reform of the reform. …

En bok av en katolsk nonne i USA er ikke katolsk

Etter en grundig prosess – som man kan lese om her – har Troskongregasjonen konkludert med at en bok om seksualetikk ikke forkynner katolsk lære (og det er ganske opplagt om man leser litt mer om dette). Troskongregasjonen konkluderer slik:

With this Notification, the Congregation for the Doctrine of the Faith expresses profound regret that a member of an Institute of Consecrated Life, Sr. Margaret A. Farley, R.S.M., affirms positions that are in direct contradiction with Catholic teaching in the field of sexual morality. The Congregation warns the faithful that her book Just Love. A Framework for Christian Sexual Ethics is not in conformity with the teaching of the Church. Consequently it cannot be used as a valid expression of Catholic teaching, either in counseling and formation, or in ecumenical and interreligious dialogue. Furthermore the Congregation wishes to encourage theologians to pursue the task of studying and teaching moral theology in full concord with the principles of Catholic doctrine.

The Sovereign Pontiff Benedict XVI, in the Audience granted to the undersigned Cardinal Prefect on March 16, 2012, approved the present Notification, adopted in the Ordinary Session of this Congregation on March 14, 2012, and ordered its publication.

«Den tradisjonelle liturgiens betydning for katolikkers liv»


En konferanse med dette temaet arrangeres kommende lørdag, 9. juni, av the Latin Mass Society i England på denne adressen: Regent Hall, 275 Oxford Street, London W1C 2DJ. Og vi leser videre:

Conference Theme: ‘The Traditional Liturgy and the Catholic Life’

Does the form of Mass we attend affect our everyday lives as Catholics? Does the Traditional Mass produce more ‘active’ Catholics in other fields of Catholic endeavour? Are the ‘liturgy wars’ simply about the Mass itself, or does our choice of Mass affect other parts of our Faith?

Come along and listen to the excellent range of speakers we have lined up for you and hear what they have to say about the challenges of living the Faith in contemporary society in the context of the liturgy. Bring your Catholic friends. These talks will get you thinking. All are welcome.

Detaljert program fins her.

Fr. Hunwickes prestevielse blir 27. juni

Fr Hunwicke skriver på sin blogg:

I trust, Deo volente, to be admitted to the Presbyterate of the Ordinariate of our Lady of Walsingham on Wednesday June 27, at 7.00, in the Oxford Oratory Church. It would help if priests willing to take part in the Laying On of Hands could let me know. I would be pleased if there were many.

Det går altså mot slutten på hans ekstra venteår. Jeg har følt med ham bl.a. siden jeg selv ventet lenge; fem år alt i alt, et ekstra år pga sommel i Vatikanets byråkrati.

Den salige kardinal Newmann om hvor viktig pinsen og dens oktav er

Fr. Guy Nicholls i Oratoriet i London har skrevet en artikkel om hvor viktig pinsens oktav er (og hvor dumt det er at den ble borte i den nye kalenderen), og han begynner mer et sitat av kard. Newman: «… consider the breviary offices for Pentecost and its Octave, the grandest, perhaps in the whole year …» Det er en grundig artikkel, som man bør lese i sin helthet, men her er noen av hans poenger:

The transition to Ordinary time on the Monday after Pentecost is disjunctive. It is not simply the return to Ordinary time per se that jars, since that must happen at some time anyway. No, the problem that several of your correspondents share with me is the sense that the first green Monday after Pentecost has come from nowhere. In addition to the abruptness of this transition, the ferial days which now follow Pentecost belong to an entirely disconnected sequence that was broken off before Lent and so has no token of continuity with what has immediately preceded it. The transition was formerly more intelligible since the Octave of Pentecost came quietly to an end on Ember Saturday, emerging easily in First Vespers of Trinity Sunday, the beginning of a new week and season, and a feast, indeed, which celebrated and contemplated the mysteries which were fulfilled in the descent of the Holy Spirit «leading the Church into all truth». What is the effective result of the loss of the Pentecost Octave?

First, it has the most unfortunate effect of reducing Pentecost to a mere end point. Because it is now simply a single day at the conclusion of Paschaltide from which all that follows is discontinuous, Ordinary Time does not seem to succeed Pentecost, but to supplant it. ….

Secondly, this rupture and discontinuity is further increased by the nomenclature of «Ordinary Time». …

Thirdly, the greatly reduced presence of Pentecost as a one-day wonder leaves a vacuum which the charismatic pentecostalists would seek to fill. …. With regard to a pneumatological focus to the liturgy, I find it difficult to see how the pre-Pentecost Novena (as argued by Mgr Bugnini) can adequately replace the weight of the post-Pentecost Octave. …

Fourthly, if the character and solemnity of the Pentecost Octave are ultimately connected to the baptismal celebrations of Pentecost, should the Octave continue to exist in the same form as it did until 1970 and should there be two celebrations of Baptism of like solemnity at either end of the same season? …

Fifthly, Pentecost is a feast which demands “resonance” for its importance in the Church’s life to be made clear. An octave provides a feast with room to resonate. It is the counterpart to Pope Paul VI’s image of the Church bell which rings out before Mass, thereby preparing the faithful psychologically to take part in the liturgy. ….

Fimally, it is important also not to forget the Breviary Offices of Pentecost and its Octave, which Blessed John Henry Newman called “the grandest, perhaps, of the whole year” (v. An Essay in Aid of a Grammar of Assent, ch. 5, section 2, “Belief in the Holy Trinity”). These reflections from the Fathers upon the Gospel readings of each day invite us to deepen our assimilation of the mystery of the Life of the Church whose soul is the Holy Spirit (v. Catechism of the Catholic church no. 797).

In summary, the character of Pentecost as a consummation and fulfilment of the Paschal Mystery suggests that it is fitting to celebrate it with an Octave similar in character and rank to that of Easter. …

Pinseoktaven – lørdag

I de tradisjonelle tidebønnene kommenterer lesningene nå i pinseoktaven hver dag messens evangelium. Slik er lørdagens lesninger:

Lukas 4:38-44
Fra synagogen gikk Jesus hjem til Simon. Her lå Simons svigermor syk med høy feber, og de bad Jesus hjelpe henne. Han gikk da bort til henne og truet feberen, så den slapp henne. Straks stod hun opp og stelte for dem. Ved solnedgang kom alle til ham med sine syke som hadde mange slags plager. Han la hendene på hver enkelt av dem og helbredet dem. Mange ble befridd for onde ånder som skrek og ropte: «Du er Guds Sønn!» Men han bød dem strengt å tie, for de visste at han var Messias. Da det ble morgen neste dag, drog han ut av byen til et ensomt sted. Folk begynte å lete etter ham, og da de kom dit hvor han var, forsøkte de å holde ham tilbake, så han ikke skulle gå fra dem. Men han sa: «Også i de andre byene må jeg forkynne det glade budskap om Guds rike. Det er det jeg er utsendt for.» Og han fortsatte med å forkynne i synagogene i Jødeland.

Homily by St Ambrose, Bishop of Milan – Bk. iv. on Luke iv.
Behold here how long-suffering is the Lord our Redeemer Neither moved to anger against them, nor sickened at their guilt, nor outraged by their attacks, did He leave the Jews’ country. Nay, forgetting their iniquity, and mindful only of His mercy, He strove to soften their hard and unbelieving hearts, sometimes by His teaching, and sometimes by freeing some of them, and sometimes by healing them. St Luke doth well to tell us first of the man who was delivered from an unclean spirit, and then of the healing of a woman. The Lord indeed came to heal both sexes, but that must be healed first which was created first, and then must not she be passed by whose first sin arose rather from fickleness of heart than from depraved will.

That the Lord began to heal on the Sabbath-day showeth in a figure how that the new creation beginneth where the old creation ended. It showeth, moreover, that the Son of God, Who is come not to destroy the law but to fulfil the law, Matth. v. 17, is not under the law, but above the law. Neither was it by the law, but by the Word, that the world was created, as it is written » By the Word of the Lord were the heavens made.» Ps. xxxii. 6. The law, then, is not destroyed, but fulfilled, in the Redemption of fallen man. Whence also the Apostle saith » Put off, concerning the former conversation, the old man, which is corrupt according to the deceitful lusts and be renewed in the spirit of your mind and put on the new man, which after God is created in righteousness and true holiness.» Eph. iv. 22.

It was well that He began to heal on the Sabbath, that He might show Himself to be the Creator, weaving in one with another of His works, and continuing that which He had already begun, even as a workman, being to repair an house, beginneth not to take down that which is old from the foundations, but from the roof. Thus doth the Lord begin to lay to His hand again, in that place whence last He hath lifted it then He beginneth with things lesser, that He may go on to things greater. Even men are able to deliver other men from evil spirits, albeit with the word of God to command the dead to rise again is for God’s power alone.Perchance, also, this woman, the mother-in-law of Simon and Andrew, was a type of our nature, stricken down with the great fever of sin, and burning with unlawful lusts after divers objects. Nor would I say that the passion which rageth in the mind is a lesser fire than that fever which burneth the body. Covetousness, and lust, and uncleanness, and vain desires, and strivings, and anger these be our fevers.

Opptakelse av konvertitter etter det tradisjonelle ritualet

Jeg nevnte nylig at det hadde blitt feiret en tradisjonell latinske messe i Kristiansand, og at en konvertitt var blitt opptatt i Kirken og gitt konfirmasjonens/fermingens sakrament etter det tradisjonelle ritualet. Deler av ritualet for opptakelse av konvertitter følger her – hele ritualet på norsk og latin finner man her.

Presten i korskjorte og fiolett stola, konvertitten og to vitner kneler foran alteret og ber eller synger Veni Creator …

Så setter presten seg på en stol, enten midt for alteret eller på epistelsiden, dersom det er Sakramentsalteret. Han sier til konvertitten:
Er det ditt faste forsett å vedkjenne den hellige katolske tro og ta avstand fra alle villfaringer, så kunngjør og oppfyll nå ditt forsett og si frem:

Konvertitten legger høgre hånd på evangelieboken eller innledningen til Johannes evangelium i messeboken.
Med hånden på Guds hellige evangelier og opplyst av Guds nåde, bekjenner jeg N. N. den tro som den katolske, apostoliske, romerske Kirke lærer. Jeg tror at den er den eneste sanne Kirke som Jesus Kristus har stiftet på jorden, og jeg underkaster meg den av hele mitt hjerte.
Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper, og på Jesus Kristus, hans enbårne sønn, vår Herre, som er unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfruen Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet død og begravet, som får ned t-il dødsriket, stod opp den tredje dag fra de døde, får opp til himmelen, sitter ved Gud Faders den allmektiges høgre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme de levende og de døde. Jeg tror på den Hellige Ånd, den hellige katolske Kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.
Jeg tror at Jesus Kristus har innstiftet syv sakramenter til menneskehetens frelse, nemlig: dåpen, fermingen, Eukaristien, boten, den siste salving, prestevigslingen og ekteskapet.
Jeg tror at den romerske biskop er Jesu Kristi stedfortreder på jorden, hele Kirkens høyeste synlige overhode, som ufeilbart lærer det som vi skal tro og gjøre.
Jeg tror dessuten alt det som den hellige katolske, apostoliske ok romerske Kirke fastsetter og erklærer at vi skal tro. Jeg slutter meg til den av hele mitt hjerte og forkaster alle villfaringer og skis-mer som den har fordømt.
Til dette hjelpe meg Gud og hans hellige evangelier, som jeg rører ved med min hånd.

Etter dette ber presten Salme 129: De profundis …
Så reiser han seg og ber:
Gud, det er eget for deg å miskunne deg og skåne. Hør vår ydmyke bønn, så din godhets og miskunns mildhet løser denne din tjener fra ekskommunikasjonens bånd som skiller ham fra din Kirke. Ved Jesus Kristus, vår Herre. Amen.

Presten setter seg nå atter, med biretten på hodet, som tegn på at han sitter som dommer, og løser konvertitten fra ekskommunikasjonen:
Med den myndighet som den apostoliske stol har gitt meg i denne sak, løser jeg deg fra ekskommunikasjonen, som du kan ha pådratt deg, og gir deg rett til den hellige Kirkes sakramenter, fellesskapet og enheten med de. troende. I Faderens og Sønnens + og den Hellige Ånds navn. Amen.

Til sist pålegger presten konvertitten en eller annen bot.

Om festen for Jomfru Marias gjesting hos Elisabeth

På katolsk.no står det grundig beskrevet hvordan gårsdagens fest (i den nye kalenderen) har utviklet seg – og vi får med på kjøpet informasjon om årets fire fasteperioder (kvatemberdagene) som ble borte i 1969:

I likhet med festen for Herrens bebudelse hører også festen for Marias gjesting hos Elisabeth til utformingen av adventstiden etter konsilet i Efesos i 431, som erklærte Maria som Theotókos, Guds Mor (egentlig «Gud-føderske»). Den hellige pave Callistus I (217-22) hadde tidligere innført tamperdagene, Quatuor Tempora, en fastetid den første uken av mars, juni, september og desember. I disse ukene ble onsdag, fredag og lørdag gjort til særskilte bots- og fastedager, med faste fra korn, vin og olje, og nå ble «quatember-fredagen» i desember gjort til en minnedag for Marias gjesting hos Elisabeth, og dagens evangelium ble Lukasevangeliets fortelling om besøket (Luk 1,39-56).

Det står mange flere detaljer på katolsk.no, men jeg tar med at etter 1389 ble «festen, med vigilie og oktav, lagt til 2. juli, dagen etter oktaven for Johannes Døperen, rundt den tiden Maria vendte tilbake til Nasaret etter Johannes’ omskjæring.» Og videre står det:

Andre Vatikankonsil (1962-65) førte som kjent til omfattende liturgireformer, og da det nye Missale Romanum ble gjort gjeldende fra første søndag i advent 1969, kom det samtidig en omfattende kalenderreform. Reformatorene flyttet denne festen til 31. mai, ettersom de ville legge en viktig bibelsk dag til Maria-måneden mai, som ikke hadde noen Mariafest. Dessuten ble festen flyttet for å ligge mellom de to høytidene Herrens Bebudelse den 25. mars og Johannes Døperens fødsel den 24. juni, «slik at den vil være i bedre harmoni med evangeliefortellingen».6 Anglikanerne har også adoptert datoen 31. mai, selv om The Book of Common Prayer av 1662 har datoen 2. juli.

Noen steder, som i det tyske språkområdet, valgte de lokale bispekonferansene å beholde dagen den 2. juli på grunn av alle tradisjoner og folkefromhet som er knyttet til dagen. I de gamle norske kalenderne het dagen Maria besøkelsesdag eller berggang, og det var knyttet mange folkelige tradisjoner til den. …

Om Sigrid Undsets «Etapper»

Sigrid Undset ga i 1927 ut en samling essayer hun kalte «Etapper», som ble utgitt på engelsk i 1934 under navnet «Stages on the Road». Elizabeth Scalia skriver nå i First Things om disse tekstene: «(It) remains a thumping good read that is truly relevant to our era and more than validates her re-emergence in the 21st Century as an energetic, passionate and intellectual Catholic voice — one that urges the faithful onward, and onward still, through brambles of history and passing modern trends, toward a Truth that is startlingly alive.» Og senere i artikkelen skriver Scalia:

In Stages on the Road we encounter Undset writing in her prime, just a few years after her conversion to Catholicism, and putting her great gift for storytelling at the service of these “friends” who had first served her through the public living-out of their faith … Author Bruce Bawer called Undset, “half Viking, half Christian—torn between bold adventure and stark self-denial,” and we see that quality again where Undset writes on social issues, as she does here in an excerpted letter to a parish priest:

We must try to make this clear to ourselves—we have no right to assume that any part of European tradition, cultural values, moral ideas, emotional wealth, which has its origin in the dogmatically defined Christianity of the Catholic Church, will continue to live a “natural” life, if the people of Europe reject Christianity and refuse to accept God’s supernatural grace. One might just as well believe that a tree whose roots were severed should continue to bear leaves and blossoms and fruit . . . It must be remembered that in a democratic community the general public always lives on ideas which twenty or thirty years ago were the peculiar property of a few “advanced minds”—and which the most “advanced” people of the moment have discarded as unserviceable working hypotheses.

Skroll til toppen