Utgydes for dere og for de mange – pro vobis et pro multis effundetur

Katolsk, Liturgi /


Her er et lite eksempel som viser at feil som er kommet inn i liturgien, kan være veldig vanskelig å få bort; ble Kristi blod utgydt «for mange» eller «for alle»? På latin står det tydelig «pro multis», så mange skulle tro at spørsmålet var svært enkelt. På norsk sier også presten alltid «for de mange», og jeg har aldri noen gang hørt fra noen at dette skulle være problematisk eller upassende.

Men på mange andre språk har man i 40 år sagt «for alle», en ideologisk bestemt oversettelse, spør du meg. Den nye engelske oversettelsen sier «for many», men det lykkes ikke å få dette på plass i diskunonen blant biskopene før paven personlig grep inn. Og som Sandro Magister skriver i artikkelen jeg her referer til; de italienske biskopen velger fortsatt å være udlydige:

… the change (in the English translation of the mass) that has prompted the greatest dispute is certainly the one that concerns the words of the consecration of the wine, where it says in the Latin version:Hic est enim calix sanguinis mei […] qui pro vobis et pro multis effundetur.» The «pro multis» of this formula has generally been translated, in the vernacular translations of the postcouncil, as «for all»: a translation that not only does not respect the letter of the original Latin, which in turn is derived from the Gospel texts, but has also generated a subtle but lively theological debate.

In order to resolve this problem, in October of 2006 the presidents of the episcopal conferences all over the world were sent a letter, under the «guidance» of Benedict XVI, from the congregation for divine worship, headed at the time by Cardinal Francis Arinze. It asked that «pro multis» be translated as «for many.» This was done by the episcopates of Hungary (from «mindenkiért» to «sokakért) and of various countries in Latin America (from «por todos» to «por muchos»). The Spanish episcopate is preparing to do so, and the change has already been made, not without very lively discussions even among the bishops, by the episcopate of the United States (from «for all» to «for many»). As for the episcopates of Germany and Austria, they are showing strong resistance to the change from fur alle» to «fur viele.»

As for Italy, the issue was addressed by the bishops during the plenary assembly of the episcopal conference held in Assisi in November of 2010, during the examination of the material of the third Italian edition of the Roman Missal. … … when the bishops of all of Italy were called to vote on this specific point of the Missal, the result was the following: out of 187 voters, in addition to one blank ballot, there were 171 votes in favor of keeping «per tutti,» …

Om kvinnelige minstranter

Katolsk, Liturgi /

For en uke siden startet det en debatt om jente-ministranter, kalt «Save the Altar Girls» – i tidsskiftet America Magazine. Der skriver tidsskriftets redaktører: «Recently Sts. Simon and Jude Cathedral in Phoenix, Ariz., changed its policy on altar servers. From now on only boys may serve; girls may apply for jobs as sacristans. Why? …. These moves to limit laywomen’s access to the altar threaten to drag the church back into the pre-Vatican II world. One wonders if next the altar rail will return, another barrier between the priests and the people. …»

Rektoren i domkirken i Phoenix, Fr. John T. Lankeit, oppledve at tidskriftet hadde vridd alt han hadde fortalt dem om dette, og skrev derfor i en kommentar til artikkelen (# 7 av i alt ca 200 kommentarer) følgende (og hans kommentar sier en hel om debattklimaet):

… As the rector mentioned in this piece, I feel compelled to respond to the distortion and emotionalism contained herein, but the sheer amount of slant makes it tremendously difficult to even know where to start. It seems best for me to being with my exact words to the good assistant editor who contacted me. I told him:

«As the rector, I am the chief liturgist of the parish. I do not, as a general rule, consult our Parish Council on liturgical matters since the typical parish council (and ours, specifically) is not comprised of members formally trained in theology and liturgy. As many in the media have demonstrated clearly, the absence of formal theological and liturgical training leaves far too many individuals evaluating this decision from purely emotional, subjective standpoint. Such decisions require a proper understanding of theological anthropology, sacramental theology and ecclesiology, as well as a willingness to examine honestly what contributes to, and what detracts from, priestly vocations. Naturally, I consulted with the bishop, as he is the canonical pastor of the Cathedral. But he leaves the final decision and implementation to me.»

… To go point-by-point through the article to unmask the distortions would require far more time and effort than I have available to invest, so I’ll highlight just a few of the distortions here:

– “Replacing girls” and “shunting them aside”– if one knows the actual history of altar service, one knows that, prior to the establishment of the seminary system, altar boys were “apprentices” for priesthood, and the service pointed to that specific vocation. It was actually the boys who were replaced at the altar by dissident clergy in the late 80’s and early 90’s prior to the permission being given by the Holy See. So this all started with disobedience which is the epitome of clericalism.

– The “image of the priesthood today”. The obsession with priestly “image” is the problem. The first step in ending the confusion/distortion for this publication’s readers would be for the editor to share Vatican II’s actual teaching on the identity (i.e. Sacramental character) of the priest. That is, unless one dissents from the Church’s theology of priesthood.

– “The policy of John Paul II”. (Could you not, at least, have referred to him as “Blessed” or “Pope”?) Presenting the Holy Father’s clear articulation of the Church’s teaching as a policy is a transparent attempt to frame Church teaching as arbitrary and, therefore, changeable.

….. As food for thought for the readers of America Magazine: If you ever read that an individual featured in an opinion piece like this one responded, “No comment”, please understand that this does not automatically mean the person is afraid to confront a difficult issue. More often than not, such a comment is made out of frustration of having one’s words distorted, truncated or slanted one too many times, as mine were here.

Selv har jeg for øyeblikket ingen planer om å forandre det som nå er vanlig i Norge – at både gutter og jenter ministrarer i vanlige messer – men når jeg bruker den tradisjonelle latinske messen bruker jeg bare gutter/menn.

Liturgisk vokalmusikk; mer om oppgaven – 2

Liturgi, TLM /

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

I min korte gjennomgang av oppgaven kan jeg nevne at Sara (ganske kort) også presenterer sine synspunkter på mer generelle liturgiske spørsmål, bl.a. om enkelte elemeter hun syns er blitt uklare i vår tid. Her noen sitater fra s 35-36:

Novus Ordo Missae er knyttet til en forståelse av messen som i alle fall i praksis skiller seg fra det offerkonseptet vi har studert. Av flere grunner vi vil se på senere har messens vesen endret seg i tankegangen til mange katolikker, fra å være et offer til Gud, til en liturgisk handling som er mest rettet mot de tilstedeværende menneskene. Slik sett kan man si at messen har endret seg til en mer protestantisk forståelse av en søndagsgudstjeneste, der forkynnelsen er et viktig element og liturgen forholder seg mye til de troende. ….

Noen av de liturgiske avvikene kommer av mer eller mindre uforskyldte misforståelser rundt de liturgiske reformene, der biskopen eller presten har blitt feilinformert om detaljene rundt implementeringen av reformene i praksis, og trukket feil konklusjoner med tanke på hvordan resultatet skal se ut. Kilden til slike avvik vil kunne defineres som uvitenhet eller inkompetanse, og forhåpentligvis regnes for å ha blitt begått uten overlegg. Men mange av de samme avvikene kan også begås med overlegg, noe som også skjer på grunnlag av visse teologiske holdninger som de ansvarlige personer gir bevisst uttrykk for gjennom dette. Slike situasjoner kan for eksempel oppstå som resultat av å overtolke en instruksjon, eller en mer dyptgående uenighet med Kirkens lære. Som eksempel på et slikt avvik kan nevnes alterets og prestens posisjon under messen. ….

…… noen av misforståelsene som dessverre er meget vanlige både blant prester og lekfolk. De som argumenterer for versus populum-praksisen påstår vanligvis at oldkirkens praksis var slik (en historisk feil som har blitt definitivt tilbakevist), at messen ikke er et offer til Gud, men en bønnesamling der menigheten er subjektet (en utbredt holdning som er eksempel på uenighet med Kirkens lære), eller at folkets “aktive deltagelse” krever dette – og med den siste påstanden er vi inne på nok en misforståelse, som har stor betydning for valg av musikk i messen: hva som menes med folkets “aktive deltagelse” i konsildokumentet om liturgi og i tidligere kirkelige dokumenter hvor dette nevnes.

Allerede fra starten av 1900-tallet og den liturgiske bevegelse oppfordret pavene til å motivere menigheten til en mer aktiv deltagelse i gudstjenesten. Meningen var å gjøre menigheten mer bevisst og oppmerksom på hvilke tekster som ble lest i messen, fremfor å la folket be individuelle bønner. Derfor ble det for eksempel trykket messebøker for folket på latin med oversettelse til bruk i messen. I moderne tid forveksles ofte participatio activia med participatio actuosa; det råder en overbevisning om at liturgien må tilpasses menigheten mest mulig for å engasjere den – for eksempel ved å bruke mest mulig folkespråk, la presten stå med ansiktet mot folket og synge salmer som folk kan delta i å synge.

I konsildokumentet Sacrosanctum Concilium tillates det riktignok å synge på folkespråket i messen som følge av denne forståelsen av aktiv deltagelse, men det stadfestes samtidig at den gregorianske sang “skal normalt ha førsteplassen i de liturgiske handlinger” og at “bruken av det latinske språk bibeholdes i den latinske ritus, med unntak for gjeldende særretter” . Dette gjelder både når det gjelder hvilket språk messen feires på, og hvilket språk det synges på. Det ville være meningsløst å beholde latinen i messen dersom det samme konsilets oppfatning av “aktiv deltagelse” kun handlet om pedagogiske tilrettelegginger av liturgien. …

Liturgisk vokalmusikk; mer om oppgaven – 1

Liturgi, TLM /

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

Her skal jeg presentere litt mer av oppgaven – i fire deler, har jeg tenkt. Den er svært lærerik, bl.a. fordi tradisjonen Kirken hadde fram til ca 1965 er gått helt i glemmeboken. Fra s 32 i oppgaven beskrives den tradisjonelle latinske høymessen slik:

Høymessen, eller levittmessen, er den fulle formen av den tridentinske messe, feiret av en prest, diakon og subdiakon, som foreskriver bruk av røkelse og at det meste av messen synges. Det er disse elementene som skiller den fra en lavmesse. Det er ofte andre prester som fungerer som diakoner og subdiakoner i en slik messe. ….

Høymessens offisielle musikk er den gregorianske sang, men de mange messekomposisjonene som har blitt komponert gjennom historien kan også brukes istedenfor de gregorianske ordinariemelodiene. Spesielt regnes de polyfone verkene til Giovanni Pierluigi da Palestrina og Giovanni Gabrieli for å være spesielt egnede. Musikken fremføres vanligvis av et kor; ordinarieleddene er ment å bli sunget av kor og menighet, og de gregorianske tonesettingene er hovedsakelig syllabiske melodier (bortsett fra Kyrie, som gjerne består av en melisme som har fått tilnavnet “leise” av e-leison), mens proprieleddene er gjerne melismatiske, musikalsk krevende antifoner som koret synger alene. Opprinnelig bestod koret av geistlige eller ordensfolk og var plassert i koret, men i forbindelse med bruken av legpersoner til de mer krevende messekomposisjoner ble koret flyttet bak i kirken, noe som også bidro til at flere instrumenter i tillegg til orgelet ble brukt i musikken.

Det meste av høymessens tekst blir sagt stille av presten, men bortsett fra noen få unntak (f.eks “Orate fratres”) synger han alt det som skal sies høyt av ham (som “Dominus vobiscum” eller intonasjonen til Gloria og Credo). Han leser med lav stemme alt som koret synger, bortsett fra korte svar som “Et cum spiritu tuo” eller “Amen”.

a) Missa cantata er en sunget høymesse uten diakon og subdiakon. Den utviklet seg som form på 1700-tallet i ikke-katolske land der det manglet prester til å feire levittmesse.

b) Pontifikalmesse er en høymesse der en biskop er celebrerende prest. Den innebærer visse seremonielle endringer i forhold til en vanlig høymesse, som f.eks at biskopen feirer messen fra sin cathedra (trone) frem til offertoriedelen, og har en del andre liturgiske plagg og rekvisitter enn en alminnelig prest (dette varierer enda mer under en pavemesse). …..

Om protestantiske kirkesamfunn

Katolsk, Økumenikk /

Den katolske Kirke regner ikke protestantiske kirkesamfunn fullt ut som kirker – som vi gjør med de ortodokse. Dette bør være godt kjent (selv om noen nok ikke liker det), spesielt etter at Vatikatets/Troskongregasjonens dokument Dominus Iesus slo dette helt tydelig fast i august 2000.

For å gjøre dette enda tydeligere presiserte Troskongregasjonen dette i et dokument i juni 2007. Der skriver de om tem spørsmål, og det siste lyder slik:

Why do the texts of the Council and those of the Magisterium since the Council not use the title of “Church” with regard to those Christian Communities born out of the Reformation of the sixteenth century?

Svaret de gir er svært klart, kort og tydelig:

According to Catholic doctrine, these Communities do not enjoy apostolic succession in the sacrament of Orders, and are, therefore, deprived of a constitutive element of the Church. These ecclesial Communities which, specifically because of the absence of the sacramental priesthood, have not preserved the genuine and integral substance of the Eucharistic Mystery cannot, according to Catholic doctrine, be called “Churches” in the proper sense.

Mer om katolikker og lutheranere

Katolsk, Økumenikk /

Jeg skrev for en ukes tid siden litt om at tidligere luthersk biskop Sigurd Osberg håper og ønsker at Martin Luther kan rehabiliteres av oss katolikker.

Dette innlegget er lagt inn på verdidebatt.no, og jeg leste gjennom debatten etter dette innlegget i kveld. Professor Bernt T. Oftestad svarte bl.a. med et par interessante kommentarer. I sin andre kommentar skrev han:

I mitt forsvar for katolsk tro i etter kant av pavens besøk i Tyskland mener enkelte at jeg er «mer katolsk enn paven». Det skyldes at informasjonen her i Norge fra pavens tysklandsbesøk har vært svært mangelfull og misvisende. Paven ble spurt om det forelå noen aktuell mulighet for endringer i den økumeniske realsjon mellom lutherske og Den katolske kirke. Det avviste han. Han ble også spurt om muligheten for at brudefolk med henholdsvis luthersk og katolsk tro kunne delta sammen ved nattverdfeiringen i en katolsk kirke. Det så ikke paven noen mulighet for. Hans ord om Luther uttrykte respekt for ham som kristen personlighet, dessuten la han vekt på Luthers tema: spørsmålet om en nådig Gud.

I samme debatt skriver også Heidi Øyma interessant, bl.a.:

Journalisten som laget Vårt Lands opprinnelige sak, hadde ikke lest pavens aktuelle tale. Den er både kort, god og utfordrende for alle kristne, katolikker som protestanter, … Gjennomgangstemaet under pavens reise var å sette Gud på dagsorden, og ved denne økumeniske anledningen allierte han seg med Luther og utfordret nåtidens kristne til å stille spørsmålet om Gud med like brennende engasjement og eksistensielt alvor som Luther gjorde. Slagordartige overskrifter av typen «Paven rehabiliterer Luther» er helt beside the point. Benedikt forsøker ofte å trekke frem ting han mener han selv og andre kan lære av hos mennesker han også er uenig med. Jf. at han i sin tale i Bundestag under samme tysklandstur roste den tyske miljøbevegelsen, mens mange av representantene for De grønne boykottet talen og var blant hans argeste kritikere. Han har også gitt Hans Küng rett i at det er nødvendig at verdensreligionene samarbeider for å bygge fred. Det betyr ikke at han og Küng er på vei til å bli enige i alt. Det betyr bare at Benedikt forsøker å verdsette og understreke sannhet der den er å finne – også hos Luther.

Forøvrig ble også denne debatten ganske ødelagt av kverulanter – det skjer dessverre litt for ofte på verdidebatt.no

11. oktober: Festen for Marias morsverdighet

Liturgi, TLM /

I dag feirer jeg for første gang festen for jomfru Marias morsverdighet; en fest innstiftet av pave Pius XI i 1931 i anledning av 1500-jubileet for dogmet om Maria som Thetokos. (Jeg feirer private TLM-er de fleste tirsdager og en del torsdager, i oktober vil flere av disse messene bli ‘missa cantata’ – de som ønsker å komme til disse messene, kan få dato og tidspunkt av meg.)

Slik leser vi om dette i dag (i den gamle kalenderen) i Matutins 6. lesning:

From the Acts of Pope Pius XI
In the year 1931, amid the applause of the whole Catholic world, solemn rites were celebrated to mark the completion of the fifteen centuries which had elapsed since the Council of Ephesus, moving against the Nestorian heresy, had acclaimed the blessed Virgin Mary, of whom Jesus was born, as Mother of God. This acclamation had been made by the Fathers of the Church under the leadership of Pope Celestine. Pius XI, as Supreme Pontiff, wished to commemorate the notable event and to give lasting proof of his devotion to Mary. Now there had existed for many years in Rome a grand memorial to the proclamation of Ephesus; the triumphal arch in the basilica of Saint Mary Major on the Esquiline Hill. This monument had already been adorned by a previous pontiff, Sixtus III, with mosaics of marvellous workmanship, now falling to pieces from the decay of the passing ages.

Pius XI, therefore, out of his own munificence, caused these to be restored most exquisitely and with them the transept of the basilica. In an Encyclical Letter Pius set forth also the true history of the Council of Ephesus, and expounded fervently and at great length the doctrine of the prerogatives of the Blessed Virgin Mary as Mother of God. He did this that the doctrine of this lofty mystery might sink more deeply into the hearts of the faithful. In it he set forth Mary, the Mother of God, blessed among women, and the most holy Family of Nazareth as the exemplars to be followed above all others, as models of the dignity and holiness of chaste wedlock, as patterns of the holy education to be given youth. Finally that no liturgical detail be lacking, he decreed that the feast of the Divine Motherhood of the Blessed Virgin Mary be celebrated annually on the 11th day of October by the universal Church with a proper Mass and Office under the rite of a double of the second class.

På katolsk.no kan vi lese om hvordan de ulike festene for jomfru Maria (også denne) har utviklet seg:

… I Roma var den eldste og eneste festen for Vår Frue 1. januar, oktavdagen for Kristi fødsel, før den hellige pave Sergius I (687-701) i 692 innførte de fire store Mariafestene Fødselen, Bebudelsen, Renselsen og Innsovningen/Opptakelsen i himmelen …

Senere, på 1200- og 1300-tallet, ble festen for Jesu omskjæring tilføyd den 1. januar, selv om den hadde blitt innført i Spania og Frankrike allerede på slutten av 500-tallet og i Roma fra 900-tallet. Senere ble den tatt inn i det romerske missalet av den hellige pave Pius V (1566-72).

En folkelig bevegelse for en fest til ære for Marias Morsverdighet begynte i Portugal på 1700-tallet, og i 1914 ble datoen for festen fastlagt til 11. oktober. Den ble utvidet til hele den latinske kirken i 1931 i anledning 1500-årsjubileet for konsilet i Efesos i 431, som ga Maria tittelen Theotókos. Deretter sto denne festen i den romerske kalenderen i 38 år (1931-69) under 11. oktober som «Marias Morsverdighet», Maternitas Beatae Mariae Virginis.

Siden kalenderrevisjonen i 1969 feires den 1. januar, som også er oktavdagen for julen og begynnelsen på det nye året, igjen høytiden for Guds Mor Maria, og dermed ble den opprinnelige romerske praksis gjeninnført. Gjeninnføringen av festen den 1. januar gjør at dagen faller i juletiden og har en økumenisk betydning, den faller også sammen med andre merkedager: for eksempel nyttårsdag (siden 153 f.Kr; offisielt fra 46 f.Kr), oktavdagen for julen, som ble innført allerede på konsilet i Efesos. …

Ordinariatet kommer snart til USA

Økumenikk /

Kardianl Wuerl, som er ansvarlig for å starte Ordinariatet (for anglikanere som vil konvertere) i USA, sier (referert hos The Catholic Herald). Det vil bestå av over hundre prester og flere tusen legfolk, sier han:

An ordinariate is close to being established in America, Cardinal Donald Wuerl said during his visit to Scotland last week.

As Vatican delegate for the US ordinariate Cardinal Wuerl, Archbishop of Washington, said he had been watching developments in Britain with great interest and was confident that the establishment of the US ordinariate was imminent this autumn.

The cardinal also said that discussions with the Episcopal Church had included plans for the transfer of property.

He was speaking before he received a US Episcopalian parish into the Catholic Church yesterday in anticipation of the ordinariate being established there.

He (said to a newspaper) …: “I am hoping that it will happen in this calendar year that an ordinariate will be announced.”

“There will be a time lag between the Holy See announcing that it intends to establish an ordinariate and the actual date of its implementation but I am still hopeful that before this year is out an US ordinariate will be established,” he said.

“We are moving forward with the examination of the cases of at least 100 clergy and several thousand Anglicans who want to come into the Catholic Church as groups. In two weeks’ time I will be receiving an entire parish into the Church and confirming around 120 people. This is being done in anticipation of the ordinariate.”

A great deal of work has already been done on the US ordinariate, he said. “We have had wonderful accord between the Episcopal diocese of Washington, and its bishop, and our archdiocese,” he said. …

Il Concilio Vaticano II: una storia mai scritta

Katolsk, Teologi /

Prof. Dr. Roberto de Mattei har mottat den italienske historie-prisen ‘Acqui Storia’ for sin bok om Vatikankonsilet – leser vi på Rorate cæli. Boka oversettes nå til engelsk, og artikkelen har også med et udrag av denne oversettelsen; et utdrag fra en av konsil’fedrene’, som nokså kort tid etter konsilet (på samme måte som Ratzinger) forstå at tolkningen av konsiltekstene løp helt løpsk:

Father Henri de Lubac, one of the “fathers” of the Council, denounced the use and abuse of the principal conciliar documents at a conference held on the 29th of May 1969 at the University of St. Louis in Missouri (U.S.):

«The constitution Dei Verbum – he said – offers the pretext of a narrow Biblicism that disregards all of Tradition and ( therefore)it devours itself”, elaborating “the notion of a ‘faith of the future’, so much so that one no longer discerns what it retains from the Gospel of Jesus Christ; the constitution Lumen Gentium is interpreted “in order to transform the Church into a vast democracy” and to criticize that which is called ‘the institutional Church’ for the sake of an ideal of ‘an amorphous Christianity’ which strikes at the Divine foundation of the Church.”

The opening to the world of Gaudium et Spes becomes “an estrangement from the Gospels, a refusal of the Cross of Christ, a path towards secularism, neglect of the faith and customs, in short, a dissolution in the world, an abdication, a loss of identity, in effect – the betrayal of our duty to the world (…). We also know how the decree on religious liberty has been distorted, when, contrary to its most explicit teaching, it is now concluded that it is not necessary anymore to proclaim the Gospel (…). And how much criticism could be made regarding the constitution on the liturgy, so often misunderstood, at times , even sacrilegiously mocked? Or the Decree on ecumenism? (…) What derision, once again, we find, alas, too frequently, in audacious and ostentatious application of the principals enunciated by the Council for the ‘ proper renewal’ of religious life , all the while, contradicting it! It is perhaps here that the devastation of the crisis is revealed, simultaneously, more serious and more significant (…). What a wretched situation – with abandonment of every kind; there is such degradation in certain cases that they even approach perversions; they are then hidden beneath the banner of ‘prophetism’ or “ the requisite of truth”, under the deception of the word ‘renewal’!

[Footnote: H. De Lubac, The Church in the present crisis, tr. It. Paoline, Rome 1971 pp. 39-49 . The text reproduces the conference given at the University of Saint Louis (Missouri) the 29 May 1969; Church in Crisis, “Theology Digest”, no.17 (1969) pp. 312-325. The conference was also published in “Nouvelle revue Thèologique”, n.91 (1969). pp. 580 -589]

Alcuin Reid om liturgisk brudd med tradisjonen

Katolsk, Liturgi /

Alciun Reid holdt et foredrag på en liturgisk konferanse i Freiburg i Tyskland i september, og ble da intervjuet av det katolske tidsskriftet Deutsche Tagespost. I dag leste jeg dette intervjuet oversatt til engelsk. På spørsmålet om hva som er de rette kriteriene for å forandre liturgien, svarer han;

…The criteria for development in continuity are found in article 23 (of Sacrosanctum Concilium), read in context and as it was approved by the Fathers of the Council. I have published a paper on this. It means that development is proportionate – the liturgical tradition may be developed, as is necessary, but it is not completely changed. There must be a continuity of rite where new texts or practices are integrated, naturally, over time. A good example is the Ordo Missae of 1965. It is the rite of Mass as handed on to the Council, pruned and developed in line with the discussions at the council. But the 1969 Ordo Missae is very different, a new construction of the Concilium. To be sure, it is more conservative than they wanted because Paul VI refused their requests to abolish the Roman Canon, the Orate fratres and the sign of the cross at the beginning of Mass. But even so, the 1969 Ordo as a whole is a radical ritual and theological innovation, not an organic development in line with Sacrosanctum Concilium 23.

Og han svarer slik på spørsmålet om man opplevde et brudd med den liturgiske tradisjonen etter konsilet:

… I can say that there is evidence that those responsible for the reform intended rupture – ritual and also theological. They did not want what was handed on in tradition. They did not want to develop that. They wanted something new, something that would reflect ‘modern man’ in the 1960’s and what they thought he needed.

This is an historical reality, not an ecclesio-political position. Liturgists from ‘both sides’ agree that the reform was radical and a rupture. As a Catholic I regard this as a significant problem, because it is unprecedented in liturgical history and it is not what the Council, out of respect for liturgical tradition, called for.

Han svarer så på spørsmålet om hva slags myndighet kommisjonen «Concilium» hadde:

…it was an organ to implement the Council’s Constitution. In effect its work rested on the personal authority of Pope Paul VI, who followed it very closely and authorized each change in forma specifica. It is clear that they went well beyond the Constitution: there is no authorization there for any new Eucharistic Prayers, for the 100% celebration of the Mass in the vernacular, etc. But all of these reforms enjoy the authority of Paul VI.

Til slutt får han spørsmålet om hva vi kan gjøre med liturgien i årene framover?

… If it is clear that we have lost important elements of the liturgical tradition, or have introduced ones that are harmful, then we must have the honesty to admit this and do what is necessary. This has been begun through Sacramentum caritatis and Summorum pontificum and the personal example of Pope Benedict XVI in his liturgical celebrations.

We must also move forward with charity and pastoral sense. It is not possible to re-impose the past rites on everyone or to take away the new ones in an instant. At this moment, though, it would be possible to permit – facultatively – some older elements (the offertory prayers, some of the ritual gestures made by the priest, etc.) in the modern rites. It is also possible to adopt that ars celebrandi spoken about in Sacramentum caritatis, where the modern rites are celebrated with a liturgical richness that is in more tangible continuity with tradition. …

Om katolsk blogging – samling i England

Data/blogg, Katolsk /


Jeg leste nettopp om et møte i et nytt ‘laug’ for katolske bloggere, som fant sted for en uke siden. Les mer om det HER:

The Guild of Blessed Titus Brandsma (a guild for Catholic bloggers) held its first official meeting yesterday, on what turned out to be one of the hottest days of the year! Around 15 Catholic bloggers and users of the new media travelled from all over Britain to meet …

Bildet øverst viser et av foredragene som ble gitt denne dagen, der det bl.a. ble sagt:

Fr Tim Finigan addressed the assembled bloggers and parishioners in the parish hall. His talk was on «Catholics and the new media», and he spoke with great eloquence on the need for Christians to be present online. In saying this, Fr Finigan was re-echoing the words of Pope Benedict XVI, who has often spoken explicitly – in his messages for World Communications Days, for example – of the need for Catholics, and especially priests, to blog and be active users of the new media. …

After reflecting on the fears that many in the Church have regarding blogging and the new media, Fr Finigan concentrated on the good that blogging can achieve; though he also suggested that bloggers do need to examine their consciences from time to time – just as all Christians should. It is sometimes best not to publish some posts, and prayer can often help us discern the blogging choices we make. Having said that, one of the joys of blogging is that other bloggers will usually temper uncharitable or harsh posts or comments, or will seek to offer another opinion or way of approaching a controversial topic. Another benefit that blogging and social media have brought humanity (and the Church) is the fact that ordinary people are now able to hold to account those who are in authority over them. …

Mens bildet øvers er naturlig på en slik dag, er det litt mer overraskende at dagen begynte med en høymesse i den gamle ritus (under). «High Mass was celebrated at 10:30am as part of the parish’s Saturday devotions. This Mass (included) beautiful singing offered by the Schola, and all three sacred ministers were Catholic priest-bloggers. The celebrant was Fr Tim Finigan (The Hermeneutic of Continuity), whilst Fr Sam Medley SOLT (Medley Minute) acted as Deacon and Fr Simon Henry (Offerimus Tibi Domine) was Sub-deacon.»

Evangelium 17. søndag etter pinse

Liturgi, TLM /

Slik lyder dagens evangelium på norsk (i den tradisjonelle latinske ritus) 17. søndag etter pinse:

Matt. 22, 34-46
På den tid kom fariseerne til Jesus, og en av dem, en lovkyndig mann, spurte ham for å friste ham: «Mester, hva er det store bud i loven?» Og Jesus sa til ham: «Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn. Dette er det største og første bud. Men det andre er likt dette: Du skal elske din neste som deg selv. I disse to bud ligger hele loven og profetene.» Men da fariseerne var samlet, spurte Jesus dem og sa: «Hva mener dere om Kristus? Hvem er han sønn av? De sa til ham: «Av David.» Han sa til dem: «Hvorledes kan da David i ånden kalle ham Herre, når han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg gjør dine fiender til skammel for dine føtter?» Når altså David kaller ham Herre, hvorledes kan han da være hans sønn?» Og ingen kunne svare ham et ord, og heller ikke vågde noen fra denne dag av å spørre ham mer.

I dagens matutinbønner leser vi følgende tanker om denne teksten av den hellige Johannes Krysostomus. (En litt overraskende vinkling, syns jeg; at fariseerne ikke hadde forventet at Jesus skulle bekrefte deres tradisjonelle, jødiske tro, og ikke forandre eller legge noe til. De visste egentlig ikke hva de så skulle kritisere ham for.)

Matt 22:34-46
In illo tempore: Accesserunt ad Iesum pharisaei: et interrogavit eum unus ex eis legis doctor, tentans eum: Magister, quod est mandatum magnum in lege? Et reliqua.

Homily by St John Chrysostom, Patriarch of Constantinople – 72nd homily on Matthew.
When the Pharisees had heard that Christ had put the Sadducees to silence, they gathered themselves together for a fresh attack just when it behoved them to be quiet, they willed to contend and so they put forward one of themselves who professed skill in the law, not wishing to learn, but to lay a snare. This person therefore proposed the question: «Which is the great commandment in the law » The first and great commandment is » Thou shalt love the Lord thy God,» but they expected that He would make some exception or addition to this in His Own case, since He made Himself God. (John x. 33.) With this expectation they asked Him the question. but what said Christ? To show that they had adopted this course, because they were loveless, and sick with envy, He answered «Thou shalt love the Lord thy God with all thy heart, and with all thy soul, and with all thy mind. This is the first and great commandment. And the second is like unto it Thou shalt love thy neighbour as thyself.»

«Den katolske kirkes messeliturgi»

Katolsk, Liturgi /

Slik åpner kapittel 2 i Sara Brødsjøs masteroppgave om katolsk kirkemusikk; ved at hun først sier litt om hva messen er:

Den hellige messe er den viktigste katolske liturgien på grunn av sin sakramentale karakter, og fordi den uttrykker hele den katolske tro og er universell for hele den romersk-katolske Kirken. Den regnes for å være Den nye pakts hovedgudstjeneste, som ble innstiftet av Kristus selv på skjærtorsdag.

For å forstå Den hellige messes plass i katolisismen må man vite litt om teologien bak den. Den katolske nattverden innebærer ikke bare et måltid, men også en offerhandling. Messens sentrale del er konsekrasjonen, dvs. idet presten gjentar ordene som Jesus uttalte under den siste nattverd, og transsubstansiasjonen finner sted (at brødets og vinens vesen opphører å eksistere, men beholder sine skikkelser, og blir forvandlet til Jesu legeme og blod). Korsofferet blir på en hemmelighetsfull måte nærværende i Den hellige messe – slik som under Jesu siste nattverd med apostlene. Dette fordi messens offer har det samme offerlammet og den samme offerpresten som under korsofferet – altså Kristus. Ved alteret uttaler presten konsekrasjonsordene i Kristi sted (in persona Chisti), dvs. ikke bare på Kristi vegne, men i hans person. Siden messeofferet er det samme offeret som korsofferet, er dette det mest fullkomne offer katolikkene kan tilby Gud.

Messens handling er altså at Kristus, som ”evig prest” og ”evig offerlam” i himmelen ofrer til Gud Fader sin lidelse på korset, slik at Gud av hensyn til dette offeret vil høre de troendes bønner og skjenke dem de nødvendige nådegaver. De troende som er tilstede under frembæringen av dette offeret, tar også del i offeret ved at de er en del av Kirken, som ifølge apostelen Paulus på en mystisk måte utgjør lemmene på Kristi legeme. Kristus ofrer seg legemlig på alteret, mens menigheten ofrer seg selv som Kristi mystiske legeme, og i praksis er dette offeret en overgivelse av den enkeltes liv og vilje til Guds rådighet. ….

Senere beskriver hun ulike former for messer; høymesse og lavmesse i den gamle ritus – bl.a. når det gjelder sang og musikk – samt den nye messen. Dette bør mange lese, siden denne kunnskapen er blitt glemt i vår tid. Les gjerne hele oppgaven her.

Oppgaven om katolsk kirkemusikk – pave Pius X’s motu proprio

Liturgi /

Jeg leste masteroppgaven om kirkemusiik allerede i mai/juni, og skrev litt om den allerede da (se HER, HER og HER); mest om sitatene fra pave Pius X’s motu proprio fra 1903, Inter Sollicitudines. Bl.a. om hvordan pave Piux X beskriver kirkemusikken – den norske oversettelsen av dokumentet ble trykket i St. Olaf i 1904:

1. Kirkemusiken, som fuldstændiggjørende del af den høitidelige liturgi, virker med til det almindelige øiemed, som er Guds ære og de troendes helliggjørelse og opbyggelse. Den har tillige del i ophøielsen af de kirkelige ceremoniers værdighed og glans, og ligesom det er dens hovedopgave med passende melodier at iklæde den liturgiske tekst, der bliver de troendes forstaaelse forelagt, saaledes er det dens særegne opgave at give denne tekst en høiere virkning, for at de troende ved dette middel lettere kan blive tilskyndede og forberedte til andagt og for at optage i sig de naadefrugter, som er særegne for disse høihellige hemmeligheder.

2. Som følge deraf maa kirkemusiken i høieste grad besidde de egenskaber, som er eiendommelige for liturgien, isærdeleshed formens hellighed og godhed, hvoraf naturlig udspringer dens anden karakter, d. e. almindeligheden. Den skal være hellig og derfor udelukke al verdslighed, og det ikke alene i sig selv, men ogsaa med hensyn til den maade, paa hvilken den bliver foredraget af musikerne.

Den skal være sand kunst, fordi det ellers er umuligt, at den udøver hin virkning paa den hørendes sjæl, som kirken har til hensigt at opnaa, idet den optager tonernes kunst i liturgien. …

… 3. Disse egenskaber møter vi i høieste grad ved den gregorianske sang, som ifølge deraf er den romerske kirkes egentlige sang, den eneste sang, som den har arvet efter sine forfædre og gjennem aarhundreder omhyggelig vogtet i sine liturgiske codices – bøger –, hvilken den som sin eiendom direkte tilbyder de troende, som den i enkelte dele af liturgien udelukkende foreskriver, og som de nyeste granskninger paa en saa heldig maade har gjenoprettet i dens fuldstændighed og renhed. …

LITURGISK VOKALMUSIKK I DEN KATOLSKE KIRKE I NORGE 1843-2011

Liturgi /

Jeg er nå blitt spurt av Sara Strazynski (nå Brødsjø) om å legge hennes masteroppgave fra Norges Musikkhøgskole fra mai/juni 2011 ut på nett – og det gjør jeg mer enn gjerne. OPPGAVEN KAN I SIN HELHET LESES HER – en pdf-fil på (bare) 3,4 MB.

I forordet skriver Sara bl.a.:

Den foreliggende masteroppgaven handler om liturgisk vokalmusikk i Den katolske kirke i Norge i årene 1843-2011. En viktig motivasjon for valget av dette temaet er at jeg siden 2003 har vært ansatt i St. Hallvard katolske menighet som organist og kantor, og har altså en yrkesmessig begrunnet interesse og nytte av dette masterarbeidet. Det finnes ingen tidligere publikasjoner om katolsk kirkemusikk i Norge som omhandler perioden mellom 1843 og 2010, altså Den katolske kirkes reetablering etter reformasjonen. Til gjengjeld har denne perioden vist seg å være mer oversiktlig og bedre dokumentert enn først antatt. Her har tilgangen til de interne, historiske kildene spilt en avgjørende rolle, i likhet med de mange og uvurderlige muntlige beretninger fra noen eldre katolikker jeg har vært så heldig å få kontakt med. …

Innholdsfortegnelsen ser slik ut:

Innledning

KAPITTEL 1 – Den katolske kirkes læreembete
1.1 Konsiler mellom 1500 og 2000
1.2 Offisielle dokumenter om kirkemusikk mellom 1500 og 1900

KAPITTEL 2 – Den katolske kirkes messeliturgi
2.1 Den katolske messeteologi
2.2 Den gamle messen
1) Lavmesse
2) Høymesse
2.3 Den nye messen
2.4 Liturgiske avvik

KAPITTEL 3 – Den liturgiske musikken i messens rubrikker
3.1 Messen av 1962 – rubrikker for høymessen
3.2 Messen av 1962 – musikk under lavmessen
3.3 Messen av 1970

KAPITTEL 4 – Katolske salmebøker i Norge mellom 1843 og 2011
4.1 Katholsk Salmebog, 1893
4.2 Katolsk Salmebok for det Apostoliske Vikariat i Norge, 1915
4.3 Katolsk salmebok for det Apostoliske Vikariat i Norge, 1922
4.4 Cantemus Domino. Katolsk Salmebok, 1934
4.5 Cantemus Domino. Katolsk salmebok, 1951
4.6 Katolsk Salmebok, Oslo 1964
4.7 Lov Herren, Trondheim 1974
4.8 Lov Herren. Katolsk Salmebok, Oslo 2000
4.9 Jubilate, Oslo 1993 – salmebok for ungdom
4.10 Adoremus, Oslo 2008 – salmebok for barn og ungdom

KAPITTEL 5 – Vurdering av den liturgiske vokalmusikkens utvikling i Norge
5.1 Historisk perspektiv på vokalmusikkens utvikling
5.2 Den liturgiske bevegelse og Det 2. Vatikankonsils reformer

Konklusjon

Litteraturoversikt

Vedlegg

Som sagt; LES GJERNE HELE OPPGAVEN.

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 9. oktober kl 19.00

TLM /

Messen blir som vanlig i St Joseph kirke i Akersveien.

Se tekster og bønner for denne 17. søndag etter pinse HER – programmet for messen HER. Som ordinarium synger vi (som vanlig) Messe XI og Credo I.

Under inngangsprosesjonen (før messen starter) synger vi denne gang følgende salme:

Vi elsker vår kirke, den gamle, den trofaste, hellige mor, som vil i sin helligdom samle hver sjel som på Frelseren tror. Vi elsker dens eldgamle minner som lever mens slektene svinner. Vi elsker de bånd som oss binder, til sjelenes vokter på jord.

Vi elsker vår Kirke som døptes i treng-selens bloddåp og ild, hvis frihet i lenkene kjøptes, hvis fred ble i fengslene til – den Kirke, hvis liv er et under som vokser i trengselens stunder. Vi elsker de blodige vunder som brentes i kvidenes ild.

Vi elsker vår Kirke, hvis krone er torner fra Golgatas jord. Det evige Rom er dens trone, dens scepter er sannhetens ord. I trengselens stormnetter sorte mot helvedes rasende porte dens brudgom som aldri er borte beskytter sin Kirke på jord.

En korrekt tolkning av Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Kardinal Mauro Piacenza, prefekt for Kongregasjonen for Kleresiet, sa nylig til seminarister i Los Angeles:

… Sarete voi, probabilmente, la prima generazione che interpreterà correttamente il Concilio Vaticano II, non secondo lo «spirito» del Concilio, che tanto disorientamento ha portato nella Chiesa, ma secondo quanto realmente l’Evento Conciliare ha detto, nei suoi testi alla Chiesa ed al mondo.

Non esiste un Concilio Vaticano II diverso da quello che ha prodotto i testi oggi in nostro possesso! É in quei testi che noi troviamo la volontà di Dio per la sua Chiesa e con essi é necessario misurarsi, accompagnati da duemila anni di Tradizione e di vita cristiana.

Il rinnovamento é sempre necessario alla Chiesa, perché sempre necessaria é la conversione dei suoi membri, poveri peccatori! Ma non esiste, né potrebbe esistere, una Chiesa pre-Conciliare ed una post-Conciliare! Se così fosse, la seconda -la nostra- sarebbe storicamente e teologicamente illegittima! …

Om man ikke forstår denne (enkle) italienske teksten, ser en foreløpig engelsk utgave slik ut (her ser man også litt mer av fortsettelsen):

… Yours will probably be the first generation that will correctly interpret the Second Vatican Council, not according to the «spirit» of the Council, which has brought so much disorientation to the Church, but according to what the Conciliar Event really said, in its texts to the Church and to the world.

There is no Vatican II different from the one that produced the texts we have in our possession today! It is in those texts that we find that will of God for his Church and it is to them that we must refer, accompanied by two thousand years of Tradition and Christian life.

Renewal is always necessary for the Church, because the conversion of her members, poor sinners, is always necessary! But there cannot be, nor could there be, a pre-Conciliar Church and a post-Conciliar Church! Were it thus, the second one – ours – would be historically and theologically illegitimate!

There is only one Church of Christ, of which you are part, that goes from Our Lord to the Apostles, from the Blessed Virgin Mary to the Fathers and the Doctors of the Church, from the Middle Ages to the Renaissance, from Romanesque to Gothic to Baroque, and thus until our days, uninterruptedly, without any solution of continuity, ever!

And all that because the Church is the Body of Christ, it is the unity of His Person that is given unto us, her members!

You, most dear Seminarians, will be priests in the same Church of Saint Augustine, of Saint Ambrose, of Saint Thomas Aquinas, of Saint Charles Borromeo, of Saint John Mary Vianney, of Saint John Bosco, of Saint Pius X, up to Saint Padre Pio, Saint Josemaría Escrivá and Blessed John Paul II. You will be priests of the same Church that has been made up of so many holy Priests who, throughout the centuries, have rendered the face of Christ, Lord of the world, luminous, beautiful, radiant, and, therefore, easily recognizable. …

At Vatikankonsilet, rett forstått, ikke skaper noen revolusjon i Kirken, er egentlig ganske klart (og jeg har nevnt det utallig ganger på denne bloggen), men likevel har det blitt hevdet at mange modernister/liberale og også av noen konservative/tradisjonalister. Heldigvis har vi mindre av denne voldsomme spenningen mellom det tradisjonelle og det moderne i Kirken i Norge enn i mange andre land.

Hele kardinalens tale kan leses på italiensk HER, på spansk HER, og HER er utdraget på engelsk.

Rehabilitering av Martin Luther?

Katolsk, Paven, Økumenikk /

I går stod det et leserinnlegg i Vårt Land fra pensjonert Luthersk biskop, Sigurd Osberg, om at det nå var på tide å oppheve bannlysingen av Luther. Hans innlegg har bakgrunn i noen vennlige ord pave Benedikt sa om Luther da han nylig var i Tyskland, og en kort artikkel i Vårt Land sist uke.

[Oppdatering: Jeg må innrømme at jeg ikke sist uke reagerte på at «luthersk teologi er nærmere katolsk teologi enn teologien i andre kirkesamfunn». Jeg syntes det var fint at dette ble slått fast, når det så ofte er anglikanerne som (noe feilaktig) blir omtalt slik. Jeg reagerte ikke på det fordi jeg akkurat da bare tenkte på vest-Europa. Men samtidig er det jo helt opplagt for oss katolikker at ortodoks teologi står oss mye nærmere, svært mye nærmere. Så slik absolutt forstått var uttalelsen selvsagt helt feilaktig.]

Jeg må innrømme at jeg ble paff da jeg så Osbergs innlegg nå i dag, for det er dessverre helt og absolutt misforstått. For når paven kan si vennlige ord om enkelte elementer i Luthers teologi og hans troskamp, betyr det jo ikke at han godtar Luthers arbeid i sin helhet, eller hans brudd med den katolske Kirke. Og dessverre er det jo også alik at avstanden mellom luthersk teologi og kirkeliv blir større for hvert år, sett fra katolsk perspektiv.

Osberg skriver i Vårt Land bl.a.:

Det var en glede å lese at (man) … på bakgrunn av Pave Benedikt XVIs besøk i Tyskland nylig, kunne konstatere at «Martin Luther var «et stort vitne for troen» og langt på vei rehabilitert i Den katolske kirke.» På denne bakgrunn spør jeg om det ikke da er på tide å ta et steg til i rehabiliteringen, nemlig å oppheve bannlysningen av Luther.

Det har vært hevdet fra den romersk-katolske kirkes side i forbindelse med de senere års økumeniske dialoger, at opphevelse av bannlysning bare har mening overfor personer som fremdeles lever. Men opphevelsen av en så historisk markant bannlysning som den mot Luther, vil bety mye for det økumeniske klima mellom våre to kirker. …

Les hele innlegget på verdidebatt.no.

Noen dager på prestemøte

Generelt, Katolsk /

Jeg er nå tilbake etter noen dager på prestemøtet for Oslo katolske bispedømme. Det er tradisjon at vi er sammen noen dager hvert år i starten av oktober, og det er alltid hyggelig å treffe brødrene – noen av dem trefefr jeg bare denne ene gangen i året.

Bildet under viser oss etter at vi har feiret messen på minnedagen for den hellige Frans av Assisi.

Monsignore Guido Pozzo svarer på spørsmål om SSPX og liturgien

Liturgi, TLM /

Monsignore Guido Pozzo i den pavelige kommisjonen ‘Ecclesia Dei’ svarer følgende på spørsmålet om hvorfor den tradisjonelle katolske liturgien blir møtt av så mye motstand:

What are the reasons for the hostility in many Church circles toward a liturgy that the Church and so many saints have celebrated for so long and was instrumental in a spectacular development of the Church?

This is a complex question because I think there are many factors involved in understanding why this prejudice against the extraordinary form of the liturgy of the Old Rite is still widespread. One needs to keep in mind that for many years now a really appropriate and comprehensive liturgical formation in the Catholic Church has not been offered. Some have tried to introduce the principle of a rupture, a distancing, a radical break between the liturgical reform proposed, established and promulgated by Pope Paul VI and the traditional liturgy. In reality things are different, because it is clear that there is substantial continuity in the liturgy and in the history of the liturgy; what you find is growth, progress, renewal, but not a break or discontinuity, and hence these prejudices decisively affect the mindset of various people, including clergy and the faithful. We must overcome this prejudice, we must provide a complete and authentic liturgical formation and see how, in actual fact, the liturgical books of the liturgical reform desired by Pope Paul VI are one thing; something else, however, are the other forms of implementation that have occurred in practice in many parts of the Catholic world which are, in reality, abuses of the liturgical reform of Paul VI and also contain doctrinal errors that must be corrected and rejected. This is what the Holy Father Benedict XVI, in a recent speech at the Pontificium Athenaeum Anselmianum in late spring of this year, sought to reaffirm. The books of the liturgical reform are one thing, something else, however, are the concrete forms of implementation which, unfortunately, have spread to many places and are not consistent with the principles laid down and made explicit in the Second Vatican Council’s Constitution on divine liturgy, Sacrosanctum Concilium.

Man kan lese hele intervjuet på engelsk her.

Skroll til toppen