2008 april » EN KATOLSK WEBLOG » EN KATOLSK WEBLOG
apr 302008
 


Mange ganger i museer i Italia har jeg sett bilder av en dominikaner med ei øks i pannen, og navnet på bildet har sagt at det er av martyren Peter. I går feira jeg for første gang (etter TLM’s kalender) messen til minne om ham – for han er blitt borte i den nye liturgiske kalenderen.

Han forkynte den katolske tro og kjempet mot vranglærerne (katarene), og ble drept av sine motstandere i 1252. Slik leser vi i Wikipedia (HER kan man også lese om ham, og på norsk HER):
In 1252, because of what was said to be his virtues, severity of life and doctrine, talent for preaching, and zeal for the orthodox Catholic faith, Pope Innocent IV appointed him Inquisitor for Lombardy; he had been fighting against what the Church deemed heretics since the 1230s under Pope Gregory IX.

As his superiors destined him to preach to the Cathars, he evangelized nearly the whole of Italy, preaching in Rome, Florence, Bologna, Genoa, and Como. Crowds came to meet him and followed him; and conversions were numerous. He typically attacked Catholics who confessed the Faith by words, but in deeds denied it. The Cathars, against whom he preached, were a heretical group that adhered to elements of dualism and Manichaeism and rejected the authority of the Church and many Christian teachings.

He was killed by a group of Cathars on April 6, 1252, when returning from Como to Milan. …

apr 282008
 

Under pave Benedikts messer i USA mottok flere politikere kommunion, selv om de som politikere har stadig har stemt for retten til fri abort. New Yorks kardinal Egan skriver i dag at det skulle de ikke ha gjort:

The following is a statement issued by Edward Cardinal Egan:
“ The Catholic Church clearly teaches that abortion is a grave offense against the will of God. Throughout my years as Archbishop of New York, I have repeated this teaching in sermons, articles, addresses, and interviews without hesitation or compromise of any kind. Thus it was that I had an understanding with Mr. Rudolph Giuliani, when I became Archbishop of New York and he was serving as Mayor of New York, that he was not to receive the Eucharist because of his well-known support of abortion. I deeply regret that Mr. Giuliani received the Eucharist during the Papal visit here in New York, and I will be seeking a meeting with him to insist that he abide by our understanding.”

Father Z nevner kardinal Egans brev her – men skriver også om messen i Washington DC der flere pro-abort politikere mottok kommunion og kardinalen ikke har sagt noe i etterkant.

apr 282008
 

Det er en underdrivelse å si at jeg på denne bloggen i det siste har skrevet mye om hvordan messen best bør feires. Og mitt hovedpoeng disse månedene (nesten et år) har vært å se på både messens gamle og nye form for å forstå bedre innholdsmessig (=åndelig, teologisk, liturgisk) hva messen egentlig er og hvordan den best feires.

På Father Z’s blog var det for noen dager siden et «leserinnleg» som prøvde å vise hvor like messens to former egentliig er, og som også foreslo hvordan presten kan beholde flere av de gamle elementene fra den gamle tradisjon når han feirer den nye messen:

In claiming that the two ordines are very similar. I’m obviously talking about the original Latin versions rather than the ICEL transaltion (the new translation will be a massive improvement).

The Kyrie, Gloria, Creed, Sanctus, Pater Noster, Agnus Dei and Ite Missa Est in both ordines are exactly the same.

The Penitential Rite and the Prayers at the Foot of the Altar do present notable differences. But Penitential Rite Form A and B are simply parts of the Prayers at the Foot of the Altar now recited by all (admittedly the Confiteor has been shortened, but it is still recognisably the Confiteor).

There is nothing to prevent the priest reciting those parts of the Prayers at the Foot of Altar that have not been incorporated into the Penetential Rite privately in the sacristy.

(Slik kan da presten be i sakristiet:) Fortsett lesning

apr 272008
 

Vocem jucunditatis annuntiate, et audiatur, alleluia: annuntiate usque ad extremum terræ: liberavit Dominus populum suum, alleluia, alleluia.

Forkynn det glade budskap. La det høres til jordens ytterste grense: Herren har forløst sitt folk. Alleluja. Jfr. Jes 48, 20

Slik lyder inngangsverset i dagens messe; jubel over påskens glade budskap. Mens evangeliet fokuserer på pinsen som snart kommer, og på Den Hellige Ånd, som utøses over alle som elske Jesus og holder hans bud:

Evangeliet fra Johannes 14:
På den tid sa Jesus til sine disipler: «Dersom dere virkelig holder av meg, da holder dere også mine bud. Og jeg vil be min Far, så skal han gi dere en annen Talsmann, som skal være hos dere for alltid. Det er den Sannhetens Ånd » som verden ikke kan få, fordi den hverken ser eller kjenner ham. Men dere kjenner ham, for han bor blant dere og lever i dere.

Denne søndagens tekster – og bønner – 6. søndag i påsketida.
Tekster og bønner for den tradisjonelle latinske messen – 5. søndag etter påske. (Her er bønnene stort sett de samme som iNovus ordo, mens tekstene er helt forskjellige.)

apr 252008
 

Det meste av pastor van der Burgs kritikk av den nye Hollandske katekismen har jeg nå skannet inn og korrigert – og den kan leses her. Her følger starten av kapittelet om «Forløsningen – Jesu sonende lidelse»:

Særlig betenkelig er den Nye katekismens omtydning av den kristne grunnlære om Jesu fyldestgjørende lidelse og død. Den avviser den oppfatning at «Jesu død var et offer som skulle gjøre fyldest», og påstår at den har sin opprinnelse i «den middelalderske idé at en misgjerning eller en synd forstyrrer rettsordenen som straff og pine kunne gjenopprettet. Faderen – så sies det – forlangte av Jesus bare «et skjønt og godt menneskeliv», ikke hans død. Denne var en uunngåelig følge av menneskenes ukjærlighet, «Gud hadde bruk for Jesu liv som en stedfortredende kjærlighet. Men den som vil leve et liv i kjærlighet i denne verden, støter på en tilværelse, hvor dette ikke er mulig».

En slik fremstilling er i strid med Bibelen og kirkens lære. Konsilet i Trient sier i sitt dekret om rettferdiggjørelsen (kap. 7): «Vår Herre Jesus Kristus har, da vi var fiender, ved sin hellige lidelse på korset fortjent for oss rettferdiggjørelsen og gitt for oss fyldestgjørelse til Faderen». Benektelsen av Jesu fyldestgjørende død er en av de modernistiske setninger som ble fordømt av Pius X og av Pius XII. Fortsett lesning

apr 252008
 

En prest som vanligvis feirer den nye messen, og som arbeider for å reformere måten den nye messen vanligvis feires på (og altså ikke først og fremst ønsker å bruke den gamle liturgien) sier likevel – noe som jeg selv, etter snart et halvt års erfaring med den gamle messen, må si meg helt enig i:

«The Novus Ordo has neither the mystical silence of the old Low Mass nor the political, dramatic beauty of the Solemn High Mass. It is neither glorious in its outward expression as triumphal celebration nor glorious in its inward dimension as contemplative prayer. So it has neither the outer splendor nor the inner profundity of the old Rite.»

Han skriver likevel om den nye messen:
The Liturgical Movement of the past century yielded good fruits, most notably a stronger sense of corporate worship (although I contend this did not necessitate the creation of a new Order of Mass); moreover, allowance of the vernacular was, in the main, a good thing, as were the expansion of biblical texts and the sharpened differentiation between what the ordinary form terms the Liturgy of the Word and the Liturgy of the Eucharist. I hasten to add, however, that an awareness of the symbolic and ceremonial deficiencies of the post-Vatican II liturgy explains the temptation of many traditionally minded priests (myself included) to «import» Tridentine rubrics and prayers when celebrating the ordinary form.

Han skriver så om hva han mener det er mulig, eller ikke mulig, å ta med inn i den nye messen av elemter fra den gamle. LES VIDERE HER.

apr 252008
 

En artikkel på bloggen NLM tar opp det økende samarbeidet mellom to grupper som begge ønsker å forbedre liturgien i Kirken; ei gruppe som ønsker å reformere (liturgireformen av 1969), og ei gruppe som ønsker å bruke messens tradisjonelle latinske form.

Recently we reported upon the fact that Fr. Joseph Fessio, S.J. has started to offer the usus antiquior in a regular way – in addition to his celebration of the modern form of the Roman liturgy. We deemed this significant because Fr. Fessio was one of the founding proponents of the reform of the reform and one of its leading voices in the English speaking world. Few people are as identifiable with that movement as is he and yet here he was «going unto the altar of God, to God who gives joy unto my youth» according to the 1962 liturgical books. Precisely because of his intimate involvement with the reform of the reform, some might have seen his celebration of the usus antiquior as rather surprising; perhaps even a contradiction. Of course, this idea is informed by the very approach of which we have been speaking.

I intervjuet med Father Fessio sier han bl.a.: Fortsett lesning

apr 242008
 

I pave Benedikts motu proprio om den tradisjonelle latinske messen ser det ut til at det skal være mulig å lese bibeltekstene direkte på morsmålet, og altså ikke først lese dem på latin. Et brev sendt til kommisjonen Ecclesi Dei med dette spørsmålet, har fått følgende bekreftende svar:

Personlig ser jeg at dette kan være nyttig ved enkelte anledninger, f.eks. ved stille messer når mange som er til stede kan lite latin. Mens man ved en høytidlig sunget messe vel heller bør synge tekstene på latin, og så lese dem på nytt på morsmålet før prekenen. (Les mer om dette på NLM.)

apr 232008
 

Et spørsmål som er uavhengig av om man feirer den katolske messens gamle eller nye form, er hvilken vei alteret er vendt; om presten er vendt mot Gud (versus Deum)/ mot øst/ bort fra folk, eller om alteret er snudd og presten alltid er vendt mot folket (versus populum).

I de siste månedene er dette spørsmålet blitt debattert en del (og bl.a. paven feira messen versus Deum på festen for Jesu dåp) og jeg skriver også om spørsmålet tidligere i dag.

Jeg vil gjerne vite hva leserne mener om dette spørsmålet, og ber dere svare på spørsmålet under – velg ett av de fire alternativene:

[poll=4]

apr 232008
 

Jeg skrev at par ganger før påske (se HER og HER)om en menighet i USA der prestene planla å begynne å feire messen vendt «mot Gud». Father Newman skrev flere søndager i søndagsbladet om dette (se her: spesielt fastesøndagene) og forklarte hvorfor han ønsket å gå tilbake til det som var Kirkens praktis i over 1500 år, og annonserte at denne praksisien vill bli innført en gang mellom påske og pinse. Det skjedde nå sist søndag og F. Newman skriver:

In the last of those five columns I announced that sometime during Eastertide we would restore the custom of ad Deum celebration here at St. Mary’s to follow Pope Benedict’s lead in recovering our own authentic traditions of liturgical prayer, and we begin this practice today. During the first few weeks of this very old and (to us) totally new way of praying, there will undoubtedly be a bit of confusion for everyone: our priests, deacons, and servers must adjust to the logistical changes which flow from the change of direction, and our congregation must adjust to an unfamiliar experience of the Eucharistic Prayer. And while we are all growing accustomed to this method of celebrating the sacred liturgy, I ask everyone to be patient and charitable.

While the celebration of Mass facing liturgical East is ancient, my decision to try this practice here is not an exercise in antiquarianism. (We priests) are deeply convinced that this way of praying is a more effective means of drawing everyone more deeply into the Paschal Mystery of the Lord Jesus, and that is why we are introducing this practice for a period of discernment. Having said that, the Church has made clear that both ways of celebrating the Eucharist (ad Deum and versus populum) have value and are equally legitimate, so no one should conclude that one practice excludes the other. For this reason, we will from time to time revert to the more familiar form of celebration (particularly, for example, at weddings or funerals when large numbers of people from other places may be present), and every priest remains free to decide in which posture to offer the Mass.

In doubtful things, liberty; in essential things, unity; in all things, charity. This ancient maxim should guide us all in our response to what we begin today. I hope that each of you will see this development as an opportunity to retrieve an ancient and noble part of Christian tradition and enter with generosity into the celebration of the sacred mysteries of redemption.

apr 222008
 

Quiet, bold Benedict has left his mark. Slik skriver Raymond Arrayo, som sist uke leda EWTN‘s dekning av pave Benedikts USA-besøk. I Norge har vi hørt svært lite om besøket, med de av oss som har fulgt med gjennom internett (og som kjenner litt til papa Ratzinger fra tidligere), kjenner oss kanskje igjen i det Arrayo skriver:

The measure of this trip’s success will not be found so much in what the Pope does, as in the echo that remains after he does it. The response of those who hear him will tell the tale.»

Journalists are now calling inquiring about whether the Pope’s trip was successful and what impact it has had. … From a purely external perspective (the media perspective if you will), the trip has been a triumph. Pope Benedict’s «theatre of substantive acts»: his meeting with victims of clerical sexual abuse; the visit with religious leaders at the John Paul II Cultural Center; his warm, «impromptu» stop at the Park East Synagogue in New York, and the solemn prayer service at Ground Zero all brilliantly revealed a man of faith willing to engage the world with hope and love.

I have been struck by the number of non-Catholics who have stopped me in the streets of New York or written to share how touched they have been by the events of this week. Many say they are strangely drawn to this «new pope.»

I think we have all found ourselves fascinated and drawn to this Pontiff – not due to his dazzling oratory or ability to entertain, but for his willingness to challenge and risk for the sake of the Gospel message. It has been quite a week. Quiet, bold Benedict has left his mark.

apr 222008
 

Father Richard Neuhaus i First Things (og som under pavebesøket også deltok i EWTN‘s sendinger) skrev i går en grundig evaluering av pave Benedikts besøk i USA. Han åpner slik:

Triumphalism, as we all know, is a very bad thing. On the other hand, defeatism is worse. In any event, I am persuaded that the apostolic visit just completed was a triumph. … I was not sure about that before the visit got underway, nor was I at all sure during the first days in Washington.

The theme that Benedict chose for the visit was “Christ Our Hope.” That determinedly Christocentric focus was sustained through these days. Permit me a brief word on the several events. The first was not on the official program. …

Så skriver Neuhaus om pressekonferansen på turen over til USA, med det viktige spørsmålet om overgrepssakene i Kirken i USA. Deretter nevner han ting han syntes var mindre vellykket; utendørsmessen i Washington, møte med USA biskoper og med lederne for katolske universiteter. Men i New York syntes han ting gikk mye bedre, og nevner bl.a. de to store messene der, talen i FN, møtet med ledere fra andre kirkesamfunn og møtet med ungdommene lørdag kveld.

Les alle kommentarene hans her.

apr 212008
 

Her er en lenken til en video av messen for 57.000 mennesker i New York City i går. Richard Neuhaus karakteriserte (i sine kommenterer på EWTN før messen begynte i går) pave Benedikts besøk i USA som «a smashing triumph». Paven hadde med sin beskjedne, men ærlige og sympatiske stil, og sitt innholdsfylte budskap, virkelig gjort en dypt inntrykk på mennesker, sa han.

EWTN har nå fått på plass videoer av alle (14) offentlige arrangementer paven var med på i Washington DC og New York City – SE EN LISTE HER. (Man kan spole fram- eller tilbake i disse videoene, siden det ofte er lang ventetid før selv messen begynner.)

apr 212008
 

Det har vært noen spørsmål mht mottakelse av kommunion på denne bloggen nylig, der det har vært litt uklart hva som er normen og hva som er det «normale»: Den universelle kirkelige normen er å ta imot på tunga, mens det “normale” i Norge og i flere andre land er å motta i hånda. Man kan motta i hånda (bare) hvis biskopen har tillatt det, mens man kan alltid og alle steder motta kommunionen på tunga.

Det har også nylig blitt meldt at en kardinal/erkebiskop i Peru nå bare vil godta munnkommunion innenfor sitt område:
Speaking to the Italian web site Petrus, Cardinal Juan Luis Cipriani Thorne of Lima, Peru, said that in order to guard against abuses, «the best way to administer Communion is on the tongue.»

Cardinal Cipriani told Petrus that he took the step to halt Communion in the hand in order to promote greater reverence for the Eucharist.

Dette blir også diskutert på mitt nye forum her.

apr 202008
 

Slik er inngangsvers til dagens messe, 5. søndag i påsketida:
Cantate Domino canticum novum, alleluia: quia mirabilia fecit Dominus, alleluia: ante conspectum gentium revelavit justitiam suam, alleluia, alleluia, alleluia.

Og det mest sentrale verset i dagens evangelium er:
Jesus svarer: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. Kjenner dere meg, skal dere også lære å kjenne min Far. Dere kjenner ham jo alt, og har sett ham.»

Jeg snakka en del om paven i dag; om hans fødselsdag sist onsdag, jubileet for pavevalget i går, og mest om det faktum at han i de fleste av sine taler i USA har tatt opp selve sannhetsspørsmålet ganske grundig. (Les mer om pavens USA-besøk her.)

Les alle søndagens tekster her – og messens bønner her. For tekster/bønner i den gamle messen se her (NB: der heter søndagen 4. søndag etter påske.)

apr 202008
 

Lørdag formiddag bar pave Benedikt fram messen hellige offer (som han selv sa det ved messens åpning) for en full St. Patrick’s Cathedral i New York City. Jeg har sett gjennom hele messen; i går så jeg den direkte fra og med andre lesning, i dag tidlig har jeg sett messens åpning – med bl.a. en gratulasjonstale om treårsvalget for pavevalget av kardinal Egan. Messen er tilgjengelig her på ETWN’s nettsiderde har også en samleside for alt paven har gjort i USA. Jeg anbefaler at man bruker litt tid til å få med seg disse viktige begivenhetene i Kirkens liv.

Father Z. har skrevet en hele del om selve messen – og om pavens preken.

apr 192008
 

I år ettermiddag var en stor gruppe representanter fra mange kirkesamfunn samlet i St Joseph kirke i New York City sammen med pave Benedikt. Her holdt han en interessant tale (hele teksten kan leses her), som flere allerede har kommentert, bl.a. skriver bloggen Rorate cæli slik:

An impressive ecumenical breakthrough. Reject false «prophetic actions». Hold fast to sound teaching.

The Pope’s most impressive speech so far in his Apostolic Voyage to the United States, with many links to his epoch-making address to the Roman Curia of December 22, 2005, as the Successor of Peter professes his «faithful witness to the Gospel» and his fidelity to «the Church of every age»:

…»Too often those who are not Christians, as they observe the splintering of Christian communities, are understandably confused about the Gospel message itself. Fundamental Christian beliefs and practices are sometimes changed within communities by so-called «prophetic actions» Fortsett lesning

apr 182008
 

I dag er det tre år siden jeg starta denne bloggen. Det vil være korrekt å si at bloggen har forandra litt karakter etter at jeg begynte å skrive så mye om den tradisjonelle latinske messen i fjor sommer. Men det førte også til mer besøk på bloggen; for et år siden hadde jeg ca 4 000 besøk på bloggen hver måned, mens det fra og med september har vært 10 til 12 000 treff i måneden.

Forøvrig tenker jeg kanskje at det nye forumet jeg oppretta for akkurat ei uke siden, kan være en slag jubileumsgave både til meg og til andre. Det har generert en del trafikk allerede; 130 innlegg og godt over 1000 visninger, men så langt er det bare 22 registrerte brukere – flere må gjerne melde seg.

OPPDATERING: Forumet er lagt ned.

apr 172008
 

Pave Benedikts messe på National Stadium i Waskington DC har skapt mye debatt, og det er først og fremst musikkvalget mange reagerer på. Det var 46 000 mennesker til stede, og på mange måter hadde man gjort mye for at en slik stor messe kunne feires på verdig måte – men musikken, sa noen, var en type som pave Benedikt selv aldri hadde opplevd i en messe tidligere (og heller ikke hadde ønsket å høre).

Jeg så selv messen på EWTN – gå HIT for å se videoen. Les også kommentarer HER og HER.

apr 172008
 

En artikkel i NLM viser til et stykke i The Washington Post, som er ganske kritisk til den gamle, katolske 70-talls-musikken. Det er de gamle som vil ha den slags moderne musikk i vår tid, sies det, mens de unge vil ha gregoriansk sang. Forfatteren setter det en del på spissen, og overdriver nok i hvor stor grad de unges konservative smak nå bestemmer sang- og musikkvalget i menighetene, men det han skriver er svært interessant. Les selv og se:

Imagine a bizarro world where all the 25-year-olds want Mozart and all the 60-year-olds want adult-contemporary. The kids think the adults are too wild. The backlash against «Kumbaya Catholicism» has anyone under 40 allegedly clamoring for the Tridentine Mass in Latin, while the old folks are most sentimental about Casual Sunday (even more rockin’, the Saturday vigil Mass), and still cling to what’s evolved from the lite-rock guitar liturgies of the 1970s. The result, for most parishes, has been decades of Masses in which no one is entirely satisfied, and very few enjoy the music enough to sing along.

«The great majority [of Catholics] are totally inert at Mass,» says Thomas Day, 65, a humanities and music professor at Salve Regina University in Newport, R.I. Day wrote a book called «Why Catholics Can’t Sing: The Culture of Catholicism and the Triumph of Bad Taste,» which is often cited by those who’d like to see a return to Mass music that is to them more sacred. «Most Catholics have either forgotten or never knew traditional music,» Day says.

[….] Tucker characterized most Catholic church parishes as ruled by a «hard-core» group that «is fanatically attached to music of the 1970s and fears even the slightest hint of solemnity, warning darkly that the new priest is going to take the parish into a new Dark Age.» Fortsett lesning

apr 162008
 

Fr. Mitch Pacwa, S.J., ganske kjent i USA for sitt TV-program på EWTN, har nettopp skrevet et stykke som er svært negativt til de liberale gruppene innenfor Kirken; disse kan aldri bringe liv og framtid, sier han.

Han skriver også en hel del om den gamle og den nye liturgien, men han vil ikke være med på at det er den nye liturgien i seg selv som har skadet Kirken, for liturgien er selv et resultat av ødeleggende filosofiske systemer som vokste fram utover 1900-tallet. Slik skriver han:

Some people think that since the Novus Ordo was created, it has been the cause of confusion for Catholics. I do not think that the Novus Ordo is itself the cause of the problem but rather the occasion for the abuses that have occurred. I believe, rather, that the problem began with the priests and religious, plus many lay people, who so accepted the post-war philosophies, especially existentialism and, for some, Marxism, that the Catholic Faith and their commitment to Jesus Christ the Son of God and Redeemer were replaced with a humanistic set of assumptions. The faith needed to be judged by the standards of philosophy rather than judge philosophy by the standards of the Faith. Add to this the social turmoil of the 1960’s, when all institutions were treated as suspect, at best. The liturgy became an occasion to express ideology and politics. Furthermore, the teaching of catechism was seriously compromised after 1968, so people were not being taught the Faith. In such a context, everything new seemed to be acceptable, even though the instinct of faith went contrary to the nonsense. The heterodox Catholic progressives had the dynamic force from the 1960’s into the 1980’s.

That situation is changing, in some ways for the better. The left is aging and has no young followers to push its agenda. The young either become apathetic about a faith emptied of its truth and power through the progressive agenda, or they become orthodox. I describe the heterodox liberals as spiritual geldings and spays; they have removed the essentials of their faith and cannot reproduce, bringing in neither converts nor vocations. … …

Denne artikkelen er også diskutert på the New Liturgical Movement, og har der forårsaket mange kommentarer.

apr 162008
 

I dag blir pave Bendedikt 81 år, siden han ble født 16. april 1927, i Marktl am Inn, i Tyskland. Han ble også døpt denne dagen, som var påskelørdag, i det nyvigslede påskevannet – på den tid feira man påskevigilien litt i forkant, lørdag formiddag. I si bok, «Milestones: Memoirs 1927 – 1977″, skriver han om dette:

To be the first person baptized with the new water was seen as a significant act of Providence. I have always been filled with thanksgiving for having had my life immersed in this way in the Easter Mystery . . . the more I reflect on it, the more this seems fitting for the nature of our human life: we are still waiting for Easter; we are not yet standing in the full light but walking toward it full of trust.

apr 162008
 

På «paveflyet» fra Roma til Washington DC i går fikk reporterne stille pave Benedikt fire spørsmål, og John Allen, som fikk stille ett av spørsmålene – om pedofiliskandalene i USA, som også norske aviser i dag skriver om, se bl.a. Aftenpostenskriver selv hva paven svarte:

John Allen: The Catholic church in the United States is large and dynamic, but also suffering, above all because of the recent sexual abuse crisis. The American people are waiting to hear what you have to say on this subject. What will your message be?

Benedict XVI:
It is a great suffering for the church in the United States, for the church in general, and for me personally that this could happen. If I read the histories of these victims, it’s difficult for me to understand how it was possible that priests betrayed in this way their mission to give healing and to give the love of God to these children. We are deeply ashamed, and we will do all that is possible that this cannot happen in the future. – I think we have to act on three levels.

The first is the level of justice, the juridical level. We now have also norms to react in a just way. I would not speak in this moment about homosexuality, but pedophilia, [which] is another thing. We will absolutely exclude pedophiles from the sacred ministry, this is absolutely incompatible. And who is really guilty of being a pedophile cannot be a priest. So the first level is, as we can do justice and help clearly the victims, because they are deeply touched. So [there are] two sides of justice, on the one hand that pedophiles cannot be priests; on the other hand, to help in all the possible ways to the victims.

The second level is the pastoral level, the level of healing and help of assistance and of reconciliation. This is a big pastoral engagement, and I know that the bishops and the priests and all the Catholic people in the United States will do all possible to help assist and to heal, and to help that in the future these things cannot happen.

The third point [is that] we have made a visitation in the seminaries to also do what is possible in the education of seminarians for a deep, spiritual, human and intellectual formation –with discernment so that only sound persons can be admitted to the priesthood, only persons with a deep personal love for Christ and a deep sacramental love, to exclude that this can happen [again]. I know that the bishops and the rectors of seminarians will do all that is possible so that we have a strong discernment, because it’s more important to have good priests than to have many priests. This is also our third level, and we hope that we can do, and we have done, and we will do in the future, all that is possible to heal this wound.

apr 152008
 

Sist søndag kom en (amerikansk) kirkegjenger til meg og informerte om en stor undersøkelse om katolikker i USA, nylig offentliggjort av Den amerikanske bispekonferansen. Han la vekt på det samme som bloggen The New Liturgical Movement skriver; at yngre katolikker er mer konservative enn mellomgenerasjonen. (Undersøkelsen gir også mye informasjon som ikke er særlig positiv; bl.a. om de mange som ikke kommer i kirken.) En av bloggens lesere nevnte også for meg i går en interessant artikkel om samme undersøkelse. Slik skirver NLM:

…among those who attend Mass at least once a month, Millennial Catholics (born after 1981) pursue religious practice with fervor akin to pre-Vatican II Catholic (born before 1943). However, 36 percent of Millennial Catholics (2.7 million individuals) attend Mass at least once a month compared to 64 percent of pre-Vatican II Catholics (5.5 million individuals.) […]

Data on the Millennial generation show young Mass-attending Catholics more akin to pre-Vatican Catholics in regard to religious beliefs as well as practices.

Among Catholics attending Mass at least once a month, the Millennials are just as likely to believe the basic Catholic tenet that Christ is really present in the Eucharist as pre-Vatican II Catholics.

Among this same group, the Millennials are the most likely to observe Lenten practices. More than nine in ten of them abstain from meat on Fridays in Lent (91 percent) and receive ashes on Ash Wednesday (91 percent).

apr 152008
 

I dag – kl 12.00 lokal tid – reiser pave Benedikt til USA. Det er store forventninger til besøket, og det er allerede skrevet hundrevis av sider om det. John Allen skriver f.eks. slik om Ratzingers kjennskap til og vurderinger av USA:

Probably the top note of Benedict’s thought is appreciation that the United States remains a deeply religious society. Despite the inroads of secularism, it still has a lively appreciation for the public contribution of religion. … Ratzinger also wrote in 2004 that democracy in the United States is based on moral and religious values derived from Christianity.

«No one prescribed or defined these convictions, but everyone assumed them as the obvious spiritual foundation,» he wrote. «The recognition of this basic religious and moral orientation, which went beyond the single denominations and defined the society from within, reinforced the corpus of the law. It defined the limits on individual freedoms from within, thereby creating the conditions for a shared, common freedom.»

The pope believes this basic consensus is fragile today, but intact. «One could say, at least in my opinion, that in the United States there is still a Christian civil religion, although it is besieged and its contents have become uncertain,» he wrote.

In Benedict’s mind, the appreciation for religion in America stands in sharp contrast with contemporary Europe. «In the United States, secularization is proceeding at an accelerated pace, and the confluence of many different cultures disrupts the basic Christian consensus. However, there is a much clearer and more implicit sense in America than in Europe that the religious and moral foundation bequeathed by Christianity is greater than that of any single denomination. Europe, unlike America, is on a collision course with its own history. Often it voices an almost visceral denial of any possible public dimension for Christian values.»

According to the pope, why has the United States been able to hold onto its religious dynamism while Europe hasn’t? In sum, he believes it’s due to their differing histories of church/state relations.

apr 142008
 

Jeg skrev om Francis Beckwith flere ganger for et år siden, i forbindelse med at han kom tilbake til Den katolske kirke. Beckwith er filosof med spesiell ineresse for bioetikk, og i Vårt Land i dag (dessverre ikke på nettet) har Morten Magelsen skrevet en interessant anmeldelse av hans bok «Defending Life». Der leser vi bl.a.:

I debatten om hvorvidt abort skal være selvbestemt, er det spørsmålet om hva fosteret er som avgjør hvilket standpunkt vi bør innta. Den amerikanske filosofiprofessoren Francis J. Beckwith behandler dette temaet grundig i den ferske boka Defending Life. For det første, fosteret tilhører menneskearten. Ved befruktningen opphører egg- og sædcelle å eksistere, og danner i stedet noe helt nytt. Dette nye individet er et menneske, noe Beckwith mener vi kan innse når vi i tankene følger vår egen utvikling bakover i tid: Jeg som nå er voksen, har tidligere vært et barn, før det et foster, og et befruktet egg. Og så lenge jeg har eksistert har jeg vært det samme individet, og hele tiden et menneske.

Ifølge Beckwith er fosteret ikke bare et menneske, det har i tillegg også samme verdi som alle andre mennesker, uavhengig av utviklingstrinn og evner. Et individs verdi må være knyttet til hva slags vesen det er, dets natur. Det er nettopp dette som ligger i at mennesket har egenverdi, i motsetning til instrumentell verdi, slik bruksgjenstander har. Alle mennesker har del i samme menneskenatur, og det er dette som gir dem alle samme verdi.

I en serie detaljerte, presise og overbevisende resonnementer viser Beckwith hvordan alle forsøk fra dagens bioetikere på å tildele fosteret mindre enn fullt menneskeverd (avhengig av fysisk utviklingstrinn, bevissthet, evne til å føle smerte, etc.), har avgjørende svakheter. Fortsett lesning

apr 142008
 

Flere aviser, bl.a. Vårt Land, har skrevet om at Hillary Clinton og Barack Obama har møtt religiøse ledere for å diskutere tro. De snakker varmt om sin tro, men i synet på menneskelivets verdi og livets begynnelse, står de sterkt imot kristen moral:

– Jeg er en hengiven kristen. Jeg startet mitt arbeid gjennom å jobbe med kirker i skyggene av de nedlagte stålverkene i det sørlige Chicago, sa Obama.

Samtidig uttrykte begge sin støtte til selvbestemt abort. På spørsmål om livet begynner ved unnfangelsen svarte Obama at han «ikke visste».

– Det jeg vet er imidlertid at det er noe uvanlig kraftfullt ved potensielt liv, og at dette potensielle livet har en moralsk egenvekt som vi må ta med i vurderingen når vi debatterer, utdypet han.

Clinton sa at hun mente den enkelte mor måtte få ha det siste ordet i møte med det hun kalte «et dyptgående valg». Hun sa videre at aborter burde forbli lovlige og trygge, om enn sjeldne.

At Hillary Clinton lenge har kjempet for å forsvare fri abort er vel kjent, men Barack Obama har faktisk en enda mer ekstremt abortstandpunkt – som man kan lese om på «Closed cafeteria» her.