des 312009
 

En av bloggens lesere har sendt meg enda et utdrag fra boken “Katolsk praksis”, av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945) – om hvordan de troende verdig skal gå til den hl. kommunion under messen:

”Så snart den forrettende prest har nydt den hellige hostie under messen, skal du forlate din plass og gå fram til kommunionsbenken. Når du er kommet fram, kneler du og tar plass ved kommunionsbenken. Er der større tilstrømning og du må vente, knel da ned på gulvet og vent inntil turen er kommet til deg for å knele ved Herrens bord.

Idet du forlater din plass i kirken for å gå fram til kommunionsbenken, skal du slå dine øyne ærbødig ned og folde hendene slik at de legges sammen med håndflatene mot hverandre og fingrene utstrakt. Hold hendene like foran brystet med fingerspissene rettet en smule oppad.

Når du kneler ved kommunionsbenken og ministranten ber Confiteor * bør du oppvekke en hjertelig anger over alle dine synder. Gjør korsets tegn når presten straks etter Confiteor, vendt mot folket, gir den alminnelige absolusjonen, ti i Jesu kors er alt vårt håp. Når så presten hever den hl. hostie opp over kalken og sier tre ganger ”Domine non sum dignus”, ser du opp mot den del hl. hostie, slår deg tre ganger for brystet og ber tre ganger, mens ministranten ringer med klokken: ”Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet”.

Så bøyer du ærbødig ditt hode og venter rolig til det er din tur til å motta den hl. kommunion. Når presten nærmer seg med sakramentet, ta så det lille sølvbrettet og hold det opp under haken, eller – hvis et slikt sølvbrett ikke finnes – legg dine hender inn under kommunionsduken og hold den lett hevet opp mot brystet slik at det danner seg en liten innsenkning i duken mellom hendene, forat hostien, i tilfelle den skulle falle ned, blir liggende på duken – eller om sølvbrett brukes, blir liggende på brettet – og ikke faller ned på gulvet. Skulle hostien ved et uhell falle ut av prestens hånd, bli da rolig og rør den ikke, men la presten ta den opp fra sølvbrettet eller kommunionsbenken.

Gir presten deg Alterets hl. sakrament, lukk dine øyne, legg ditt hode lett tilbake, åpne munnen og legg tungen såpass meget fram på underleppen at presten lett kan legge den hl. hostie på din tunge uten å berøre dine lepper.

Når du har mottatt den hl. kommunion, lukk da langsomt munnen, bøy ditt hode og dvel et øyeblikk i tilbedelse. Så reiser du deg – sammen med de andre som har mottatt den hl. kommunion – gjør en knebøyning og går så i andakt, med foldete hender og nedslagne øyne, tilbake til din plass i kirken.

Skulle den hl. hostie klebe fast ved ganen, så må du ikke bli urolig eller løsne den med fingrene, men løs den litt med tungen og la den gli ned. Svelg hostien med en gang. La den ikke smelte i munnen; særlig skal du ikke tygge den som annen mat.

Hvis der kun er noen få kommunionsgjester, eller du er blant de siste til å motta kommunionen, forbli da knelende ved kommunionsbenken inntil presten er vendt tilbake til alteret og har lukket tabernakelet.”

* (Før 1962 ble syndsbekjennelsen lest el. sunget én gang til av ministranten el. subdiakonen på vegne av de troende før kommunionsutdelingen. Denne tradisjonen er fortsatt i bruk noen steder, bl.a. hos prestebroderskapene FSSPX og FSSP m.fl.)

des 292009
 

Jeg har (i denne stille juletid, mens jeg har noen fridager) mottatt følgende interessante tekst fra en av bloggens lesere:

Et utdrag hentet fra boken “Katolsk praksis” av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945). Imprimatur Jac. Mangers. Ap. Vikar, biskop av Selja.

Hvilke seremonier skal du utføre under messen?

Når presten tar til med trinbønnen, gjør du sammen med ham andektig korsets tegn. Ved begynnelsen av dagens evangelium står du opp, legger venstre hånd på brystet og gjør med den høyre hånds tommelfinger – idet du holder de andre fingrene utstrakt – et lite kors på pannen, på munnen og brystet. Samtidig kan du be Gud om nåde til å fatte Hans ord med din forstand, å bekjenne det med munnen og til å trofast å bevare det i hjertet. Det samme bør du gjøre straks før presten leser evangeliet fra prekestolen.

Når Jesu hellige navn nevnes, og når «Gloria Patri» eller «Ære være faderen» blir bedt eller sunget, bør du ærbødig bøye ditt hode.

Under «Credo» eller trosbekjennelsen skal du stå – i alle fall, når den synges i høymessen.

Under forvandlingen skal du ærbødig bøye ditt hode, men du bør se opp når den hl. hostie og kalken løftes til tilbedelse. Be da sakte for deg selv, i ydmykhet og troens ånd: «Min Herre og min Gud».
Ved kommunionen, når ministranten ringer tre ganger til «Domine non sum dignes», slår du deg tre ganger for brystet idet du ber: «Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Når presten på slutten av messen velsigner de tilstedeværende, kneler du, bøyer ditt hode og gjør samtidig korsets tegn.
Ved messen siste evangelium står du opp og gjør et lite kors på pannen, munnen og brystet som ved første evangelium. Hvis messens siste evangelium er begynnelsen av Johannesevangeliet, – og det er det som oftest – kneler du sammen med presten ved ordene: «Og Ordet er blitt kjød», og reiser deg straks opp igjen. Det er derfor feilaktig å forbli knelende fra disse ord av.

Etter den stille messe blir det alltid bedt noen bønner på morsmålet. Du må be disse bønner sammen med de andre som er til stede. La denne bønn være mer enn en mumlen som ingen kan høre. Be ihvertfall så tydelig at du klart kan høre og forstå dine egne ord.

Ved den stille messe skal du, om mulig, helst knele hele tiden. Kun ved evangeliet står du opp. Skulle du ha vanskelig for å knele hele tiden, kan du sitte mellom evangeliet og sanctus, samt etter kommunionen like til velsignelsen blir gitt.

Ved høymessen kneler du når presten ber eller synger, og du sitter når presten sitter, samt under prekenen. – Du kan også sette deg under offertorium inntil presten begynner prefasjonen, samt etter prestens kommunion til han meddeler velsignelsen.

Ved levittmessen. Når messen forrettes av en prest med to geistlige assistenter – selebrant med diakon og subdiakon – kalles det en levittmesse. For denne gjelder de samme regler som for den alminnelige høymesse. Kun bør du ikke stå når den forrettende prest leser messens første evangelium, men vente til diakonen synger det.

Ved pontifikalmessen. Når biskopen selebrerer høytidelig, kalles det en pontifikalmesse. Her gjelder det samme som ved en levittmesse. Når biskopen går gjennom kirken i høytidelig prosesjon både før messens begynnelse og etter dens slutt, mottar en hans velsignelse knelende.

des 252009
 

Et lys skal skinne over oss i dag, for Herren er født for oss. Med dette inngangsverset fra juledagens tidlige morgenmesse, åpna pave Benedikt sin julehilsen på Petersplassen i dag, og han fortsatte slik:

The liturgy of the Mass at Dawn reminded us that the night is now past, the day has begun; the light radiating from the cave of Bethlehem shines upon us.

The Bible and the Liturgy do not, however, speak to us about a natural light, but a different, special light, which is somehow directed to and focused upon “us”, the same “us” for whom the Child of Bethlehem “is born”. This “us” is the Church, the great universal family of those who believe in Christ, who have awaited in hope the new birth of the Saviour, and who today celebrate in mystery the perennial significance of this event.

At first, beside the manger in Bethlehem, that “us” was almost imperceptible to human eyes. As the Gospel of Saint Luke recounts, it included, in addition to Mary and Joseph, a few lowly shepherds who came to the cave after hearing the message of the Angels. The light of that first Christmas was like a fire kindled in the night. All about there was darkness, while in the cave there shone the true light “that enlightens every man” (Jn 1:9). And yet all this took place in simplicity and hiddenness, in the way that God works in all of salvation history. Continue reading »

des 252009
 

Dette sier pave Leo den Store i dagens matutinlesning:

“Høytelskede, i dag er vår Frelser født, la oss glede oss og juble! Det finnes ikke rom for tungsinn når livet feirer fødselsdag. Livet har oppslukt frykten for døden og overvelder oss med glede over løftet om evig liv. Ingen er stengt ute fra det lystige lag, for det finnes én årsak til felles glede for alle: Da Vår Herre, seierherre over synd og død, ikke fant noen som var skyldfri, kom han for å bringe frihet til alle. Helgenen kan juble, for snart er palmegrenen hans; synderen kan glede seg, for han får tilgivelse; hedningen kan puste lettet ut, for han blir kalt til livet.

I tidens fylde, i den time Gud i sin skjulte og uransakelige visdom hadde fastsatt, tok nemlig Guds Sønn menneskenes natur opp i seg for å forsone den med ham som hadde skapt den, slik at djevelen, dødens oppfinner, kunne overvinnes ved den natur han selv hadde beseiret. Da Herren fødtes, sang jublende engler: “Ære være Gud i det høyeste”, og de forkynte “fred på jorden for mennesker av god vilje”. De så nemlig det himmelske Jerusalem bygges opp, ut av alle folkeslag på jorden. Når englene i det høye jubler slik over dette byggverk, virket av Guds uutsigelige godhet, hvor meget må da ikke menneskene i sin ringhet glede seg?

La oss derfor, høytelskede, takke Gud Fader gjennom hans Sønn i den Hellige Ånd, han som har elsket oss og i sin store miskunn har hatt medynk med oss. “Oss som var døde på grunn av våre synder, gjorde han levende med Kristus” (Ef 2,5), slik at vi skulle være en ny skapning i ham og på nytt hans bilde. La oss legge av “det gamle menneske og dets gjerninger” (Kol 3,9), la oss gi avkall på kjødets gjerninger, vi som er blitt del av Kristi slekt. Kristenmenneske, kjenn din verdighet! Du som har fått del i den guddommelige natur (Jf. 2 Pet 1,4), skjem deg ikke ut ved et vanslektet liv! Husk hvem som er ditt hode, og hvilket legeme du er lem på. Husk at du er fridd ut av mørkets makt og satt over i Guds lys og hans rike (Jf. Kol 1,13). Ved dåpens sakrament er du blitt tempel for den Hellige Ånd. Jag ikke en slik beboer på dør ved onde gjerninger, bli ikke på nytt djevelens trell, for din løsesum var Kristi blod.”

(Fra en preken av den hellige Leo den Store, pave. 1. preken over Frelserens fødsel, 1-3; SC 22.)

des 232009
 


O Emmanuel = Gud-med-oss

Å Gud med oss, Immanuel!
Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel.
Du er vårt håp, du er vår frelse.
Forløs oss, Herre, vår Gud.

O Emmanuel, Rex et legifer noster,
exspectatio gentium, et Salvator earum:
veni ad salvandum nos Domine Deus noster.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra Jesaja 8,9-10 og 9,2.6

Jordens folk, la krigsropet lyde! Dere skal likevel bli slått av skrekk. Lytt, alle land langt borte! Rust dere til strid, dere blir forskrekket, ja, rust dere, men dere blir forskrekket! Legg en plan, den skal slå feil! Tal et ord, det skal ikke slå til! For Gud er med oss.
Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.

des 222009
 

Pave Pis XII blir sannsynligvis snart saligkåret, og noen liker det ikke, siden han i noen bøker er blitt beskrevet som Hitlers venn osv. – uten at dette har noe med virkeligheten å gjøre. Bilde under blir f.eks. brukt til å vise at erkebiskop Pacelli var Hitlers venn, men er egentlig fra 1927, lenge før Hitler kom til makten, soldatene er ikke nasister, og det er erkebiskopens sjåfør som hilser ham høytidelig.

Father Finigan skriver om dette på sin blog i dag. Han viser bl.a. til kritiske artikler i britiske aviser om Pius XII’s mulige saligkåring.

En av denne bloggens lesere anbefalte for noen dager siden alle å se denne fine italienske dokumentaren i fem deler om den store Pius PP. XII – med engelske tekster:

1
http://www.youtube.com/watch?v=HbBdeitTkqY
2
http://www.youtube.com/watch?v=C2bdIvWvFp0
3
http://www.youtube.com/watch?v=BHM1Dv3VAOE
4
http://www.youtube.com/watch?v=L5tPk6wHRTo
5
http://www.youtube.com/watch?v=u3PR1_vb4To

des 222009
 

O Rex = konge

Å, verdens konge,
alle slekter venter deg med lengsel.
Du er den hjørnesten som samler alle til ett.
Forløs det falne menneske som du har skapt av jord!

O Rex gentium, et desideratus earum,
lapisque angularis, qui facis utraque unum:
veni, et salva hominem, quem de limo formasti.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Daniel 7, 13-14
Videre så jeg i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne.

des 212009
 

O Oriens = soloppgang

Å, morgen kjær, evige lys, all nådes sol.
Lys opp hvor syndens mørke ruger.
Skap nytt og hellig liv!

O Oriens, splendor lucis æternæ, et sol iustitiæ:
veni, et illumina sedentes in tenebris et umbra mortis.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 42, 6-7
Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folkene, til et lys for folkeslagene. Du skal åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengslet, dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet.

des 212009
 

Jeg skrev nylig litt om bønnene presten kan be når han tar på seg messeklærne. I samme melding fra Zenit.org står det mer om betydningen av prestens liturgiske klær:

the sacred vestments had an important function in the liturgical celebrations: In the first place, the fact that they are not worn in ordinary life, and thus possess a “liturgical” character, helps one to be detached from the everyday and its concerns in the celebration of divine worship. Furthermore, the ample form of the vestments, the alb, for example, the dalmatic and the chasuble, put the individuality of the one who wears them in second place in order to emphasize his liturgical role. One might say that the “camouflaging” of the minister’s body by the vestments depersonalizes him in a way; it is that healthy depersonalization that de-centers the celebrating minister and recognizes the true protagonist of the liturgical action: Christ. The form of the vestments, therefore, says that the liturgy is celebrated “in persona Christi” and not in the priest’s own name. He who performs a liturgical function does not do so as a private person, but as a minister of the Church and an instrument in the hands of Jesus Christ. The sacred character of the vestments also has to do with their being donned according to what is prescribed in the Roman Ritual.

Videre skrives det i artikkelen at manipelen (som presten alltid hadde på venstre arm) ikke er avskaffet, selv om den ikke trenger å brukes lenger (og selv om den ikke en gang nevnes i de nye rybrikkene). Selv opplever jeg at prestens tjeneste i messen, selve offertjenesten, blir tydeligere med manipelen på (jeg bruker den jo alltid når jeg feirer den gamle messen) – kanskje jeg også skal begynne å bruke den i novus ordo-messer?

The maniple is an article of liturgical dress used in the celebration of the extraordinary form of the Holy Mass of the Roman Rite. It fell into disuse in the years of the post-conciliar reform, even though it was never abrogated. The maniple is similar to the stole but is not as long: It is fixed in the middle with a clasp or strings similar to those of the chasuble. During the celebration of the Holy Mass in the extraordinary form, the celebrant, the deacon and the subdeacon wear the maniple on their left forearm. This article of liturgical garb perhaps derives from a handkerchief, or “mappula,” that the Romans wore knotted on their left arm. As the “mappula” was used to wipe away tears or sweat, medieval ecclesiastical writers regarded the maniple as a symbol of the toils of the priesthood.

This understanding found its way into the prayer recited when the maniple is put on: “Merear, Domine, portare manipulum fletus et doloris; ut cum exsultatione recipiam mercedem laboris” (May I deserve, O Lord, to bear the maniple of weeping and sorrow in order that I may joyfully reap the reward of my labors).

As we see, in the first part the prayer references the weeping and sorrow that accompany the priestly ministry, but in the second part the fruit of the work is noted. It would not be out of place to recall the passage of a Psalm that may have inspired the latter symbolism of the maniple.

The Vulgate renders Psalm 125:5-6 thus: “Qui seminant in lacrimis in exultatione metent; euntes ibant et flebant portantes semina sua, venientes autem venient in exultatione portantes manipulos suos” (They that sow in tears shall reap in joy. Going they went and wept, casting their seeds, but coming they shall come with joyfulness, carrying their maniples).

des 212009
 

Kanskje flere av leserne kan litt italiensk, iallfall nok til å forstå ei pressemelding fra Vatikanet sist lørdag, der pave Benedikt godkjente under og “heroiske dyder” til mange personer som er på vei til å salig- og helligkåres:

Oggi, 19 dicembre 2009, il Santo Padre Benedetto XVI ha ricevuto in Udienza privata S.E. Mons. Angelo Amato, S.D.B., Prefetto della Congregazione delle Cause dei Santi. Nel corso dell’Udienza il Santo Padre ha autorizzato la Congregazione a promulgare i Decreti riguardanti:

– un miracolo, attribuito all’intercessione … …

Ang. pave Pius XII og Johannes Paul II er deres “heroiske dyder” nå blitt godkjent av pave Benedikt, og bare ‘et godkjent under ved deres forbønn’ trengs før de kan saligkåres:

– le virtù eroiche del Servo di Dio Pio XII (Eugenio Pacelli), Sommo Pontefice; nato a Roma il 2 marzo 1876 e morto a Castelgandolfo il 9 ottobre 1958;

– le virtù eroiche del Servo di Dio Giovanni Paolo II (Carlo Wojtyła), Sommo Pontefice; nato il 18 maggio 1920 a Wadowice (Polonia) e morto a Roma il 2 aprile 2005;

des 202009
 

Zenit.org, en god katolsk nyhetstjeneste (med ikke spesielt tradisjonalistisk) skriver stadig mer om liturgiske spørsmål, med bakgrunn i de gamle tradisjonene. De skrev fredag om bønnene som presten ber når han tar på seg messeklaærne; de er ikke lenger obligatoriske, men det er fullt tillatt (og anbefalelsesverdig) å bruke dem. Jeg har skrevet om disse bønnene før, de kan leses i sin helhet her, og her er tre av dem:

Amikten (som først legges på hodet, før den festes over skuldrene):
Impóne, Dómine, cápiti meo gáleam salútis, ad expugnándos diabólicos incúrsus.
Sett, Herre, frelsens hjelm på mitt hode, så jeg kan overvinne djevelens fristelser.

Albaen:
Deálba me, Dómine, et munda cor meum: ut in sánguine Agni dealbátus, gáudiis pérfruar sempitérnis.
Rens meg, Herre, og tvett mitt hjerte, som når det er blitt vasket hvitt i lammets blod, kan gi meg evig glede.

Cingulum:
Præcínge me, Dómine, cingulo puritátis, et exstíngue in lumbis meis humórem libídinis: ut máneat in me virtus continéntiæ, et castitátis.
Bind om meg, Herre, med renhetens bånd og slukk i mine lemmer den onde lyst, så jeg kan være ren og avholdende.

Zenit skriver om disse bønnene bl.a.:
1) At the beginning of his vesting he washes his hands, reciting an appropriate prayer; beyond the practical hygienic purpose, this act has a profound symbolism, inasmuch as it signifies passage from the profane to the sacred, from the world of sin to the pure sanctuary of the Most High. The washing of the hands is in some manner equivalent to removing the sandals before the burning bush (cf. Exodus 3:5).

The prayer hints at this spiritual dimension: “Da, Domine, virtutem manibus meis ad abstergendam omnem maculam; ut sine pollutione mentis et corporis valeam tibi servire” (Give virtue to my hands, O Lord, that being cleansed from all stain I might serve you with purity of mind and body).

After the washing of the hands, the vesting proper begins.

2) The priest begins with the amice, a rectangular linen cloth, which has two strings and is placed over the shoulders and around the neck; the strings are then tied about the waist. The amice has the purpose of covering the everyday clothing, even if it is the priest’s clerical garb. In this sense, it is important to recall that the amice is worn even when the celebrant is wearing a modern alb, which often does not have a large opening at the neck but fits closely around the collar. Despite the close fitting neck of the modern alb, the everyday clothing still remains visible and it is necessary for the celebrant to cover his collar even in this case.

In the Roman Rite, the amice is donned before the alb. While putting it on the priest recites the following prayer… …

des 202009
 

O Clavis = nøkkel

O clavis David, et sceptrum domus Israel:
qui aperis, et nemo claudit; claudis, et nemo aperit:
veni, et educ vinctum de domo carceris, sedentem in tenebris.

Å, Davids sønn, Herre over Israel!
Du er nøkkelen til Guds rike.
Den dør du åpner, kan ingen lukke til,
og ingen åpne hvor du har lukket.
Løs fangene av syndens lenker
og før dem ut av mørket og av dødens skygge.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 22,22 og 49,8-9

Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne.
Så sier Herren: Jeg bønnhører deg i nådens tid og hjelper deg på frelsens dag. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, for at du skal reise landet på fote og skifte ut eiendommer som ligger øde, og si til fangene: “Gå ut!” til dem som er i mørket: “Kom fram!” De skal finne mat langs veiene og beite på alle snaue høyder.

des 192009
 

O Radix = rot

O Radix Jesse, qui stas in signum populorum,
super quem continebunt reges os suum,
quem gentes deprecabuntur:
veni ad liberandum nos, iam noli tardare.

Å, friske skudd på Jesse tørre rot.
Underfulle tegn for alle folkeslag.
Selv konger tier når du taler,
og alle slekter bøyer kne.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 11, 10-12
Den dagen skal folkeslag søke til renningen fra Isais rot. Han skal stå som folkenes samlingsmerke. Han skal løfte et banner for folkene, samle de fordrevne av Israel og føre Judas spredte flokk sammen fra verdens fire hjørner.

des 182009
 

Jeg har nylig skrevet to ganger – HER (det første innlegget) og HER (biskop Kozon svarer disse to prestene) – om en debatt i Danmark om den tradisjonelle latinske messen. To sogneprester priser først den nye messen, før de skriver følgende bl.a. om pave Benedikt:

… Som pave kan Benedikt XVI træffe en kontrabestemmelse, hvilket han desværre har gjort. Hans personlige forkærlighed til den tridentinske messeform, legitimeret i, at osse en del andre stadigvæk, – hellere end en levende menighedens gudstjeneste, – ønsker en sceneopførelse af en museums-liturgi, der i vor samtid virker som en mellemting mellem en danseskoles afdansningbal og en dårlig opførelse af menuetten fra ”Elverhøj” med kniksende præster, klædt ud i dameundertøj fra klunketiden med kardinal-udklædte, håndkyssende ministranter omkring sig (hver gang birettaen afleveres), har åbnet for et liturgisk/pastoralt tilbageskridt, som vi nu som mulighed må finde os i at kunne blive konfronteret med, så længe Benedikt er pave. Men det er hverken respektløst eller ukatolsk at tro og håbe, at dette vanvid vil blive bragt til ende med den næste pave.

p. Stephen Holm & p. Thomas Birkheuser
sognepræster, Montfortkommunitetet

(Hele innlegget kan leses HER, (pdf) under leserbrev s. 7.)

des 182009
 

Jeg nevnte i forrige innlegg at biksop Kozon i København hadde kommentert en debatt tidligere i høst i Katolsk orientering om den gamle messen. Nå har jeg etter litt detektivarbeid klart å finne de tidligere artiklene. (Jeg syns tidsskriftet har dårlige søkemuligheter, men jeg har nå klart å finne pdf-utgaver at tidsskriftet – det aktuelle nummeret, 16/2009 fins her.) Carl Winsløw er en pådriver for den tradisjonelle latinske messen i Danmark, og han skrev i Katolsk orietering 2. oktober 2009, på siste side, følgende:

Pave Benedikt den XVI.’s pontifikat er ikke fem år gammelt, og alligevel er det allerede ved at sætte sig dybe spor i Kirkens liv på et helt centralt punkt: liturgien. Jeg tænker her dels på den større udbredelse, som den traditionelle form af liturgien i disse år er ved at få, efter det pavelige dekret (motu proprio) ”Summorum Pontificum” (2007) – dels på den langsigtede udvikling af den nye form af liturgien, som Pave Benedikt foreløbig kun har antydet konturerne af (men som hans mange tidligere bøger og artikler om emnet giver mere præcise fingerpeg om).

Motu Propriet ”Summorum Pontificum” er på mange måder et enestående dokument, som i sin helhed kan findes mange steder på nettet, herunder i dansk oversættelse på www.catholica.dk. I sit ledsagende brev til biskopperne slår Paven for det første fast, at den ældre form af messen ”aldrig har været sat ud af kraft, og som følge heraf principielt hele tiden har været tilladt”. Det indebærer jo ulovligheden af de utallige tilfælde af forbud, chikane og udelukkelse, som i tiden efter liturgireformen blev udøvet overfor de, der fastholdt denne form af messen –også i Danmark. Continue reading »

des 182009
 

I siste nummer av Katolsk orientering i Danmark kommenterer biskop Kozon en debatt om den gamle messen som har foregått de siste ukene (og som jeg dessverre ikke har fått med meg), og han skriver her bl.a.:

To indlæg om liturgi i … ”Katolsk Orientering” omhandler pave Benedikts XVI’s tilladelse fra 2007 til fejring af messen efter missalet fra 1962 … I nr. 16 opsummerer Carl Winsløw i store træk motu propriet ”Summorum pontificum,” dokumentet der beskriver den øgede mulighed for at gøre brug af ”den ekstraordinære form” for fejringen af messen. I følgende nummer forholder to sognepræster, Stephen Holm og Thomas Birkheuser sig kritisk til både Carl Winsløws indlæg og pave Benedikts person og bestemmelser.

Jeg skal her ikke komme nærmere ind på pave Benedikts begrundelse for at tillade fejringen af messen efter den ekstraordinære form. Det er heller ikke min hensigt hverken at fremme eller fraråde fejringen af messen efter 1962-ordningen.

Man kan mene, hvad man vil om messen i den gamle form, også om Carl Winsløws holdninger og forventninger til dens udbredelse; men de to sognepræsters reaktion og ordvalg er uden proportioner og også – trods deres egen mening om det modsatte – både respektløst og ukatolsk, også over for Paven selv. … ….

… Den øgede mulighed for at fejre messen efter den gamle ordning er endnu ny, og de kommende års erfaringer på dette område skal evalueres. Der er fortsat en række spørgsmål, som skal afklares, f.eks. forholdet til den nuværende liturgiske kalender, læseordningen mm. Frem for alt skal både tilhængere og modstandere af den gamle form lade være med på forhånd at frakende den anden part det rette kirkelige sindelag, og slet ikke med ukærlige og latterliggørende ord. Begge parter skal spare på det skarpe skyts.

Tilhængerne af den gamle messeform, præster såvel som lægfolk, kommer ikke helt uden om den nye messe, hvis de vil leve med i Kirkens liv. Tilsvarende bliver ej heller nogen præst tvunget til at fejre messen fra før l969, og ingen lægfolk berøvet muligheden for at deltage i messen i den form, vi nu som helhed er vant til. Dette sidste er en yderligere grund til at holde igen med respektløs og unuanceret kritik af Paven og hans imødekommenhed over for tilhængerne af en anden legitim liturgisk tradition.

+Czeslaw Kozon

des 182009
 

O Adonai = Herre

O Adonai, et Dux domus Israel,
qui Moysi in igne flammæ rubi apparuisti,
et ei in Sina legem dedisti:
veni ad redimendum nos in brachio extento.

Å Adonai, sterke Gud.
Du førte Israel bort fra Egyptens trelldom.
Du talte til Moses fra tornebuskens flammer
og gav ham loven på Sinai fjell.
Strekk ut din sterke arm!
Frels oss fra syndens åk.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra 5. Mosebok 30, 8-11
Moses sa til hele Israel: Da skal du igjen være lydig mot Herren og holde alle hans bud som jeg gir deg i dag. I alt ditt virke skal Herren din Gud gi deg rikelig av det som godt er, både barn, avkom i buskapen og grøde på jorden. For Herren vil igjen glede seg over deg og gjøre godt mot deg, likesom han gledet seg over dine fedre, så sant du er lydig mot Herren din Gud og holder hans bud og forskrifter som er skrevet i denne lovboken, og så sant du vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel. Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.

des 182009
 

Denne uka – onsdag, fredag og lørdag – har vi de såkalte imbredagene, i messens gamle form. Messeboka fra 1961 beskriver disse dagene slik:

Som hver uke blir innledet, likesom vigslet, ved søndagsfesten, så blir de fire årstider vigslet ved Imbredagene (Feriæ Quatuor Temporum). Det norske navnet våre fedre brukte, kommer fra et angelsaksisk ord (engelsk emberdays) som betydde omløp, periode. Til imbrehøytiden hører tre dager: onsdag, fredag og lørdag. Imbreuken om vinteren er tredje adventuke, om våren første fasteuke, om sommeren pinseuken, om høsten uken etter Korsmesse, 14. sept. Imbredagene er bots- og fastedager. Sjelen søker seg bort fra verden til bønn under faste og abstinens. Men samtidig skal vi be Gud signe årstiden, takke ham for markens grøde, og endelig hjelpe de fattige med almisse. Bønn, faste og almisse blir da oppgaven for oss alle på imbredagene.

Dagene forsvant, såvidt jeg forstår, i 1966 (om man ikke bruker messens gamle form), og vi leser slik om dem på Wikipedia:

des 172009
 

Hvert år rundt jul feirer jeg bryllupsdag, fødselsdag og ordinasjonsdag. For de to første er det ikke noe rundt jubileum i år (24 og 54 år), men 8. januar er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.