feb 242011
 

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok “Kjenn din religion” i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Den nye himmel og den nye jord skriver han følgende:

4. Den nye himmel og den nye jord.

Verdensaltet ble skapt for menneskets skyld. Jorden er menneskeslektens bosted. Alle naturkrefter medvirker til å skaffe oss de livsvilkår vi trenger til vår legemlige tilværelse, samtidig som universet er en åpenbaring av Skaperens allmakt og visdom og hjelper menneskene til å finne Gud. Når menneskeslekten ved kjødets oppstandelse og den siste -dom har nådd sitt evige endemål, når de salige med udødelige og forklarte legemer er gått inn i himmelen, har også verdensaltet nådd målet for sin utvikling. Dets tjeneste er avsluttet. Legemet trenger ikke føde lenger, og ånden ser Guds allmakt, visdom og skjønnhet i Gud selv. Verden blir ikke tilintetgjort. Mennesket fortsetter jo også sin legemlige eksistens. Men den vil gjennomgå en forvandling som svarer til den legemlige og sjelelige forvandling som er foregått med mennesket selv. Likesom mennesket blir opphøyet til en tilstand av overjordisk klarhet, renhet, frihet, således vil også det materielle verdensalt ved en hemmelighetsfull lutring bli frigjort fra forkrenkelighetens lov. “Hele skapningen venter med lengsel på Guds åpenbaring. Skapningen er nemlig lagt under forgjengelighet, ikke med sin vilje, men etter hans vilje som la den under (forgjengeligheten) i håp, fordi også skapningen selv skal frigjøres fra forgjengelighetens trell, dom til Guds barns herlige frihet” (Rom. 8, 19-21). “Himmel og jord skal forgå” (Matt. 24, 35). “Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var forsvunnet, og havet var ikke mer” (Joh. Åp. 21, l).

Hvorledes må vi tenke oss denne forvandling av verdensaltet? Herren selv kaller den “gjenfødelse” (Matt. 19, 28). Petrus sier at den skal skje gjennom ild. “Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene gå rundt med sterk fart; men himmellege, mene skal komme i brann og løses opp, og jorden med alle de verk som er på den, skal bli brent opp. Siden alt dette skal gå under, hvor burde de ikke da være ivrige i hellig ferd og gudsfrykt, de som venter og stunder etter at Herrens dag skal komme, da himlene skal brenne og løses opp, og himmellegemene smelte i ildens hete! Men etter hans løfter venter vi på nye himler og en ny jord hvor rettferd skal bo” (2. Pet. 3, 10-13).

Slik er vår framtid. Naturforskere vil kanskje smile over denne idé om universets utvikling og påstå at intet i naturen berettiger oss til å anse den for mulig eller sannsynlig. Det kan så være hvis en ser på naturen bare med naturforskernes blikk. Men vi bør ikke glemme at den dypeste av alle naturlover er tingenes sammenheng med deres evige urgrunn, Gud. Naturkreftene er hva de er fordi Guds skapende allmakt alltid er virksom i dem. Og så lærer Guds åpenbaring oss at verden er til for menneskets skyld og mennesket for Guds skyld. Menneskets endemål er en overnaturlig og evig varende delaktiggjørelse i Guds eget liv og salighet. For å føre oss fram til målet kom Gud selv til oss i menneskelig skikkelse. Hele den materielle verden fikk da det høye kall og den høye adel gjennom menneskets legemlige natur å være forenet med Guds Sønn. Det er ut fra disse åpenbarte realiteter vår tro lærer oss å dømme om verdensaltet og dets framtid. Mot en vitenskap som bare bygger på hva øyet ser og øret hører og som mener at enden på alt er tilintetgjørelse og død, hevder vi at enden på alt er fornyelse, gjenfødelse, herlighet, og at verdensaltet, som allerede nu forkynner Guds ære, i all evighet vil være et strålende vitnesbyrd på at Gud er “den som er” (2. Mos. 3, 14) og at Gud er kjærlighet (1. Joh. 4, 8). 1 tanken på den nye himmel og den nye jord finner vi også en inntrengende advarsel mot å feste oss ved de forkrenkelige ting, som om vårt hjem var en verden som forgår. “Derfor sier jeg dere, brødre: tiden er kort. For resten bør de som har hustruer, være som om de ingen hadde, og de som gråter, som om de ikke gråt, og de som er glade, som om de ikke var glade, og de som kjøper, som om de ikke eide noe, og de som bruker denne verden, som om de ikke gjorde bruk av den; for denne verdens skikkelse går til grunne” (1. Kor. 7, 29-31).

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)