jun 202011
 

Jeg tar det med en klype salt i første omgang, siden sekulære aviser ofte ikke vet hva de snakker om nå de omtale kirkelige spørsmål – her er det bl.a. uklart om man her snakker om personer i seksuelle homofile forhold. Men i dag skriver Dagbladet om den Anglikanske kirke i England:

Den anglikanske kirke åpner for å la åpent homofile prester bli biskoper. I et dokument som legges fram i dag, trekker den anglikanske kirke opp nye retningslinjer som er i tråd med den britiske likestillingsloven.

Dokumentet, som har tittelen «Valget av biskoper – Likestillingsloven fra 2010», slår fast at seksualitet ikke skal være en faktor i valg av biskoper. …

OPPDATERING:
Vårt Land skriver også om dette – men det er bare en NTB-melding de refererer.

OPPDATERING 2:
HER leser vi at det er snakk om personer som lever enslig/seksuelt avholdende: “The Church of England is expected to confirm that openly gay clergy can be made bishops, if they are celibate.” Men da må man spørre seg hva det betyr at de lever åpent som homofile; de er vel personer som lever i sølibat, verken mer eller mindre.

PS Jeg skrev “lever enslig/seksuelt avholdende” som to sider av samme sak. Men nå leser jeg også at noen mener at man kan leve i homofilt partnerskap, men seksuelt avholdende, og at man også da skal kunne bli biskop. Det syns jeg virker særdeles underlig.

OPPDATERING 3
Avisa Dagen har også skrevet om dette, men også de har bare kopiert den uklare NTB-meldinga

  9 Responses to “Homofile biskoper i den anglikanske kirke?”

  1. Hvordan vil disse biskopene bli mottatt om de velger å konvertere og bli katolske prester/biskoper? Mener å ha lest at man ikke kan bli katolsk prest om man er homofil.

  2. Den katolske Kirke har de siste 6-8 år hatt regler som sier at man skal undersøke om personer som skal begynne på presteseminarer er homofile, og spesielt om de har vært aktive innen homofile mijøer, vil de bare med vanskelighet (og etter en prøvetid) bli antatt som prestekandidater. Det virker likevel som disse nye reglene ikke blir særlig strengt etterfulgt rundt om i verden.

    Om disse anglikanske prestene/biskopene konverterer, vil man tro at en tilsvarende praksis vil bli fulgt – for å vurdere om de skal kunne prestevies. Om de også skal kunne bli biskoper, er vel et helt annet spørsmål – det er jo ikke mange som blir det, ca 1 % av alle prester.

  3. Hvordan var reglene for hoimofile prester før disse siste 6-8 årene?

  4. Her er det akturlle dokumentet fra 4. november 2005: http://www.vatican.va/roman_curia/congregations/ccatheduc/documents/rc_con_ccatheduc_doc_20051104_istruzione_en.html

    Der står det bl.a.: “… it necessary to state clearly that the Church, while profoundly respecting the persons in question, cannot admit to the seminary or to holy orders those who practise homosexuality, present deep-seated homosexual tendencies or support the so-called “gay culture”.

    Such persons, in fact, find themselves in a situation that gravely hinders them from relating correctly to men and women. One must in no way overlook the negative consequences that can derive from the ordination of persons with deep-seated homosexual tendencies.

    Different, however, would be the case in which one were dealing with homosexual tendencies that were only the expression of a transitory problem – for example, that of an adolescence not yet superseded. Nevertheless, such tendencies must be clearly overcome at least three years before ordination to the diaconate.”

    Dette dokumentet har også i de to første fotnotene regnet opp en drøss med dokumenter om prestetudenter som er utgitt etter Vatikankonsilet.

  5. Som en kommentar til E.L.: Legningen i seg selv har ingenting å si. Kirken aksepterer ikke utenomekteskapelige forhold blant sine prester, heller ikke heterofile. Og Kirken ser ekteskap kun mulig mellom mann og kvinne. Det er litt uheldig å si at Kirken ikke vil ha homofile prester, all den tid den den kun ordinerer sølibatære, med unntak av de som får dispensasjon som allerede gifte. At kirken dermed har mange prester med homofil legning bør dærfor ikke sees som et problem.

  6. K.J.
    Etter 2005 er det blitt klart at Kirken ikke ønsker prester med en synlig/utagerende homofil legning, selv om de lever i sølibat. Les dokumentet som jeg har lenket til over.

  7. Naturligvis. Siden “å leve i sølibat”, krikelig forstått, implisitt og eksplisitt utelukker en synlig/utagerende legning. Homofil såvel som heterofil. En sølibatær heterofil prest forventes heller ikke å ikke vise sin legning på utagerende vis. Dokumentet fra 2005 utelukker ikke kandidater med homofil legning fra ordinasjon, men “those who practise homosexuality, present deep-seated homosexual tendencies or support the so-called “gay culture”.” Poenget er at legningen hos en sølibatær prest er irrelevant så lenge den ikke er, som du sier, synlig/utagerende. Derfor mente jeg det er uheldig å si at “homofile ikke kan bli prester” fordi det ikke er det Kirken mener. Det var ikke meningen å starte en diskusjon om dette, for jeg tenker vi er enige.

  8. Da er vi helt enige, K.J. – for om en sølibatær prest har en homoflil eller heterofil legning har ingen interesse, og bør eller ikke være kjent. (Problemet oppstår når så mange i vår tid krever at en person med homofil legning absolutt skal gjøre dette kjent for hele verden.)

  9. Pastor skriver her i en parentes (hvor han har helt rett), som en del av et tilsvar til K.J. følgende;

    – “(Problemet oppstår når så mange i vår tid krever at en person med homofil legning absolutt skal gjøre dette kjent for hele verden.)” –

    Når undertegnede vokste opp for x-antall år siden år med Kirkens gode omsorg, var det helt unaturlig, ja nærmest utenkelig å spørre seg, om en prest egentlig var homofil. Man tenkte overhode ikke i de baner. Det vi derimot alle visste ved en prests kall og gjerning, var – at en katolsk prest gjennom sølibatet frivillig frasa seg retten til å gifte seg med en kvinne, altså inngå ekteskap og stifte familie. Presten viet seg således isteden til Gud og Kirken. Så – at det i dag (plutselig) skulle være like naturlig å tenke på en prest som homofil, versus heterofil, er nok en “sannhet” med sterke modifikasjoner, men sannsynligvis en “våt drøm” for de mere liberalt orienterte apologeter.

    Man bedømmer nok også, – tross dagens noe aparte samfunnstilstand og oppløsningstendenser; de aller fleste prester innen romerkirken som heterofile, altså et gjennomsnitt/tverrsnitt av befolkningen ellers (ca. 3 prosent homofile – 97 prosent heterofile). Hverken mere eller mindre. Jeg tviler dessuten meget sterkt på, at Vår Herre skulle være ute etter å gi spesielt favoriserte kall til homofilt anlagte personer, som en klasse for seg.

    Men som et apropos: Så var da også heterofile forhold så normalt den gang som norm, i hine gode dage, at heller ikke ordet “heterofili” var i bruk som dagligtale. Dèt kom først når homoseksualitet ble prøvd sosialt-konstruert som en “normalitetens norm” – som noe presumptivt like naturlig og “likestilt” som naturens heterofile praksis; det naturgitte samspill mellom mann og kvinne for reproduksjon: Nemlig familiekonstellasjonen Mor-Far-Barn! Hvilket naturligvis, homofili aldri kan erstatte eller sidestilles med. Like lite forøvrig, som tyngdeloven kan oppheves via noen flertallsavstemning på Stortinget. Eller via noe som helst annet marxspist trylleformular for den del, forresten…

    Tor

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)