november 2015

Politiet har tatt en pause i etterforskningen av OKB

I kveld leser jeg i Aftenposten at politiet har tatt en pause i etterforskningen av Oslo katolske bispedømme, etter at Fylkesmannen i Oslo og Akershus i februar anmeldte biskopen og økonomen i bispedømmet for bedrageri av 50 millioner kroner. Slik skirver de:

…Det er forøvrig bare én etterforsker som har jobbet med saken. Aftenposten får opplyst at hun «i noen uker» har vært flyttet over til en annen sak. Det understrekes at etterforskeren ikke er tatt av saken, og etterforskningsleder ved Finans- og miljøkrimseksjonen, Rune Skjold, sier at hun «forhåpentligvis er tilbake for å jobbe med den i løpet av desember».

«Jeg vil ikke spå noe tidspunkt for etterforskningsslutt», sier Skjold. …

«Vi er skuffet over at påtalemyndighetene ennå ikke har kommet med en konklusjon. Et helt bispedømme med over 130.000 medlemmer venter på hva som skjer i denne saken, og vi hadde håpet på en avklaring før jul. Det er en stor belastning å leve i en uavklart situasjon, og det er en stor belastning for alle involverte at denne saken drar ut i tid», skriver Wade. …

…OKB har gjennom flere redegjørelser hevdet at de ikke har gjort noe ulovlig. Kirken er uenig i at medlemskap krever «aktiv og uttrykkelig» innmelding eller bekreftelse, og mener det avgjørende er om de registrerte faktisk var katolikker da de ble registrert.

Det er selvsagt ubehagelig å måtte vente i måned etter måned på en avklaring. På den annen siden kan det være en fordel at man først får svar fra myndighetene og juridiske eksperter (event. domstolene) om det er nok at disse registrerte medlemmene virkelig er katolikker, eller om de i tillegg også må registrere seg ekstra og aktivt her i Norge. Da vil man få svar på om det er 10 eller 50 millioner statlige kroner OKB har mottatt for mye.

Kirkebesøk – San Lorenzo Fuori le Mura

Lørdag ettermiddag gikk vi for å se på den store og berømte kirken San Lorenzo Fuori le Mura – som ligger litt utilgjengelig til bak Termini, utenfor den gamle bymuren. På vei dit gikk vi forbi Forum og kirken Santa Maria in Aracoeli – som jeg har sett flere ganger før, men ikke i år – så vi gikk innom en liten tur (se under).

stmaria_in_aracoeli

Vi kom så til den hellige Laurentius’ kirke, og her viser jeg fem bilder, bl.a. av pave Pius IX, som etter eget ønske er gravlagt her.

stlorenzo_fmura1

stlorenzo_fmura2

stlorenzo_fmura3

stlorenzo_fmura4

stlorenzo_fmura5

På vei hjem utpå kvelden (etter pizza ikke langt fra Colosseum) gikk vi forbi Panteon, og så at Santa Maria sopra Minerva (der hl Katarina av Siena ligger under høyalteret) var åpen og orgelet spilte – der hadde jeg heller ikke vært innom før på denne turen.

stmaria_sminerva

Ratzinger og Bouyer om retningen på alteret

Siden jeg nå for alvor begynner å lese p. Louis Bouyers bøker om liturgi (først med boken Eucharist), innser jeg at jeg nok burde ha gjort det tidligere. Jeg publiserer her innlegg på min blogg som jeg skrev for snart seks år siden, der det refereres til Bouyer og hans nokså karakteristiske jødiske synspunkter på teologien. Slik skrev jeg for seks år siden som innledning til et sitat: I John Baldovins bok (som jeg nevnte HER), som i utgangspunktet er kritisk til kritikerne av den nye messen, men som gjengir disse kritikernes synspunkter ganske så presist, er det også en beskrivelse av pave Benedikts/ kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringene, bl.a. dette:

Of all the liturgical questions on which he has written, Cardinal Ratzinger has clearly created the most stir with his attitude toward the orientation of the priest-celebrant at Mass … To understand the stance he has taken, one must appreciate his theory of the development of church architecture. Basically he has accepted the theories put forward by Louis Bouyer in his famous Liturgy and Architecture. Bouyer argued a direct link between the architecture of Jewish synagogues and the development of Christian church buildings, with the latter oriented toward the east instead of toward Jerusalem. In place of the ark containing the Torah, Christians set up the cross of Christ. Ratzinger sees in the «orientation» (literally east-facing) of Christian churches an attitude of eschatological expectation. The cross symbolizes the returning Christ, who will rise like the sun. Thus the priest in offering the sacrifice faced east and the altar was placed near the eastern apse of the church building. Ratzinger emphatically insists that in the early church it was never a question of «facing the people» (versus populum) or not but rather one of orientation. …

For Ratzinger the position of the altar is «at the center of the postconciliar debate.» Having the priest face the people has caused a fundamental shift, essentially a novelty, in the meaning of the liturgy which now looks like a communal meal.» As we have seen above, he rejects this as a one-sided interpretation that fails to take the sacrifice aspect of the liturgy into account. To make matters worse, the liturgy now becomes primarily a matter of roles, since the priest’s role has been so greatly accentuated and others need to have their functions too. The problem with all this for Ratzinger is that the liturgy devolves info a «self-enclosed circle» rather than worship directed toward God. There is some accuracy to his criticism of a liturgy that has focused more and more on the role-and personality of the priest. The great irony here is that in the pre-Vatican II liturgy the priest was not all that important (except when he sang badly). The «success» of the liturgy had little to do with his personality, except for the fact that people might prefer the piety and devotion of one priest over another. Now, I would agree, too much can depend on the personality of the priest, who must exercise enormous self-discipline in not succumbing to the temptation to put himself forward.

In his reply to Pierre-Marie Gy, Ratzinger has recently reiterated that he does not necessarily want a return to the eastward position. He regards his own stance as rather nuanced. It involves three factors:

1. He thinks there should be a separate space for the proclamation of the Word.

2. In large churches where the apse altar is a great distance from the people, an altar should be constructed closer to them.

3. Altars need not be «turned around» again. Instead, the «liturgical East» can be symbolized by a cross in the center of the altar toward which both priest and people face.

He puts the last point this way: «To be able to fix our gaze, all of us together, on him who is the Creator, the one who receives US into the cosmic liturgy, and who shows us also the path of history; this is what would enable us to recover the dimension of deep unity that exists between the priest and the faithful within their common priesthood.” Elsewhere he had already regarded moving the cross on the altar to one side an absurd phenomenon in the liturgical reform. I think it is fair to say, however, that he wishes that the altars had never been «turned around.»

Begynner på Louis Bouyers bok EUCHARIST

bouyer_eucharist Jeg begynner nå å lese p Louis Louis Bouyers bok EUCHARIST, der han i løpet av nesten 500 sider går gjennom utviklingen og forståelsen av messen. Bouyers stil er veldig annerledes enn Jungmanns, som var svært saklig og lite kritisk kommenterende til andre forskeres bidrag. Bouyer har en ganske annen kontroversiell og aktuell stil. Slik begynner han f.eks. forordet, som han skrev i juni 1966 og januar 1968 (2. utgave):

This book is the result of more than twenty years of research. It is appearing at a moment when the understanding of the traditional Eucharistic prayer, and especially the canon of the Roman mass, is more timely than ever. On one hand it has been a very long time since we have seen such lively and widespread desire in the Catholic Church to rediscover a “eucharist” that is fully living and real. Yet, unfortunately, there has also never been a time when we have been so confidently presented with such fantastic theories that, once put into practice, would make us lose practically everything of authentic tradition that we have still preserved. May this volume contribute its part towards promoting this renewal and discouraging an ignorant and pretentious anarchy that could mean its downfall. …

I 1968 har messen og holdningene til den allerede forandret seg en del, og på s 10 skriver Bouyer ganske skarpt om resultatet av enkelte forandringer:

… we may congratulate ourselves on our discovery of the collective sense of the eucharistic celebration through a return to notions of the eucharistic sacrifice that imply our own participation. But it is already a very bad sign that the values of adoration and contemplation, which yesterday focused on a eucharistic devotion that was in fact foreign to the eucharist, seem hardly to have come back to our celebration of it, but have rather simply vanished into thin air …

Han referer her til at eukaristisk tilbedelse (utenom messen) ikke er en særlig sentral praksis, i forhold til selve messefeiringen, selve frembæringen av messens offer. Men når man motarbeider gamle, fromme tradisjoner, uten å erstatte dem med noe nytt, blir jo resultatet ganske katastrofalt.

Dagen skriver i en lederartikkel om Ekmans konversjon

Avisa Dagen skriver i dag i en lederartikkel om reaksjonen da de leste boka «Den stora upptäckten»: «For de av oss som hører til på den evangeliske side av kristenheten er boken utfordrende og til dels smertefull lesning.» Og de skriver også:

… Ulf Ekman skriver at konverteringen for dem var «et sannhetsspørsmål og ikke bare handlet om en spesiell vei som akkurat vi skulle gå». Han understreker gang på gang at han tror på hele Den katolske kirkes lære. Også de utenombibelske dogmene om Maria, om helgenene, om skjærsilden, paveembetet og så videre. Store deler av boken er faktisk en gjennomgang av hvordan ekteparet Ekman nærmet seg de ulike katolske læresetningene. Og sakte, men sikkert gjorde dem til sine egne. …

For de av oss som hører til på den evangeliske side av kristenheten er boken utfordrende og til dels smertefull lesning. Uansett om det er ment slik eller ikke, fungerer den nemlig i praksis langt på vei som et angrep på evangelisk tro og de protestantiske grunnsannheter. …

… I «Den stora upptäckten» argumenterer han mot det han tidligere kjempet så sterkt for. Blant annet det helt sentrale reformatoriske prinsippet «Skriften alene». Den læresetningen får nå av Ekman merkelappen «ubibelsk». I stedet argumenter han for at Bibelen «kan ikke leses isolert fra Tradisjonen, det vil si Kirkens samlede og av Ånden ledede muntlige undervisning og erfaring». …

Spørsmål om Ulf Ekmans økonomi

Jeg har aldri vært noen tilhenger av teologien og gudstjenestepraksisen hos Livets Ord, tvert imot, tidlig på 90-tallet var jeg aktiv i en gruppe som prøvde å hjelpe avhoppere fra denne og lignende menigheter. Likevel får jeg lite sympati for fjernsynsprogrammet Uppdrag Granskning, som i går hadde en reportasje om økonomien i Livets Ord, og til Ulf Ekman, (mest) på 80- og 90-tallet. Vårt Land refererer til dette programmet (nokså ukritisk), mens Livets Ord selv (og menigheten er nok i dag ganske ulik det den var på 90-tallet) svarer konkret på mange av anklagene som ble presentert – at flere av anklagene er feil, og at programmet et svært ensidig og urettferdig, nærmest uredelig. Se mange konkrete svar her, og her et uklippet intervju med dagens forstander. Og om Ulf Ekman sier forstander Joakim Lundqvist:

Ulf är inte längre en del av vår rörelse, men under de år han var det lärde vi känna honom som en generös och engagerad människa med stort hjärta både för Livets Ord och vårt arbete.

Till Ulfs försvar ska sägas att han under sina år som pastor tog ut en mycket modest månadslön och ofta avstod den helt i tider av ekonomiska utmaningar. I vår dokumentation av gåvor till arbetet genom åren finns Ulf själv ständigt med bland de mest generösa givarna.

Genom vår historia finns det saker som hade genomförts på ett annorlunda sätt idag, men att påstå att Ulf skulle ha utnyttjat människors godtrogenhet för att samla sig privata rikedomar är en felaktig och djupt orättvis beskyllning.

OPPDATERING:
Jeg leser nå at Ulf Ekman selv har skrevet om dette på sin blogg.

OPPATERING 2:
Norske Dagen skriver litt utpå dagen en hel del om denne saken

Første biskop i det anglikanske Ordinariatet

Pave Benedikt var meget imøtekommende mot anglikanere som ønsket å bli katolikker samtidig som de ville beholde noe av sin spesielle anglikanske, liturgiske arv, og han opprettet Ordinariatet for dem i 2009. De har hatt dyktige ledere for arbeidet siden starten, men disse har ikke vært bispeviet siden de er gifte menn. Nå får Ordinariatet i USA sin første biskop, og John Allen skriver at dette også viser at pave Benedikt og pave Frans har mer felles enn mange tror:

At the level of style, Pope Francis is obviously a somewhat jarring contrast with his predecessor, emeritus Pope Benedict XVI. Francis generally comes off as a warm Latin populist, Benedict more a cool German intellectual.

Leaders, however, promote either continuity or rupture not primarily at the level of style but rather policy, and on that front, one can make a case that Francis has a surprising amount in common with Benedict. His reforms on both Vatican finances and the clerical sexual abuse scandals, to take one example, are clearly extensions of Benedict’s legacy.

A new chapter in this largely untold story of continuity came on Tuesday, when the pontiff tapped 40-year-old American Monsignor Steven Lopes as the first-ever bishop of the Personal Ordinariate of the Chair of St. Peter, one of three jurisdictions created under Pope Benedict in 2012 to welcome former Anglicans into the Catholic Church. …

… In a Crux interview Wednesday, Lopes said he sees his new job as all about continuity between the two popes. “I worked very closely with Pope Benedict in creating the ordinariates, and I know his vision was of allowing diversity in communion,” he said. “Pope Francis embraces that model and is pushing it through to its logical conclusion.”

Francis, Lopes said, is conscious of carrying forward his predecessor’s approach. “I met with Pope Francis last Wednesday and heard from him on this very point,” Lopes said. “He knows very well what he’s doing.” …

… At the moment, Lopes said, the ordinariate for the United States and Canada has 42 parishes, 64 priests, four deacons, and roughly 20,000 faithful. It’s in an expansion phase, he said, both because other Anglican communities are still requesting entrance, and because his parishes tend to be keenly missionary and are attracting new members. …

Leder i St Olav kirkeblad – om politianmeldelsen

I siste nummer av St Olav kirkeblad – som kan leses her, flere nummer av tidsskriftet finner man her – kan man lese om vanskelige medlemsregisteringssaken/ politianmeldelsen, skrevet av fungerende administasjonssjef Lisa Wade, bl.a:

OKB, biskopen og vår økonom ble siktet for grovt bedrageri. Det føltes absurd da – og det føles absurd nå. Vi levde i en kirke som vokste raskt, systemer og prosesser klarte ikke å holde tritt, og det ble valgt mindre gode løsninger for å registrere nye medlemmer. Uheldig, ja. Men grovt bedrageri?

En siktelse er et foreløpig uttrykk for at politiet har mistanke om at det er begått straffbare handlinger. Det er et grønt lys for at politiet kan undersøke om bestemte personer/rettssubjekter kan ha gjort seg skyldig i straffbare forhold. Loven sier ingenting om hvor lang tid politiet kan bruke på denne jobben – eller hvordan de siktede skal holdes informert.

Gjennom media har vi fått vite at påtalemyndighetene håper å konkludere før jul. Vi vet også at saken er løftet opp på statsadvokatnivå. Det kan bety at saken regnes som særskilt viktig eller komplisert.

Hvis påtalemyndighetene konkluderer med at OKB, vår biskop eller vår økonom har «hatt et bevisst ønske om uberettiget vinning» og gjort seg skyldig i grovt bedrageri, tas det ut tiltale og saken kommer for retten. Det andre alternativet er at saken henlegges, enten på grunn av «intet straffbart forhold» eller «på grunn av bevisets stilling».

Administrasjonen har vært og er fremdeles optimister med hensyn til straffesaken. Vi tror ikke noen av våre medarbeidere har gjort noe straffbart. Likevel, månedene går og ventetiden er tung – ikke bare for de direkte involverte, men for alle katolikker i Norge. Vi er en preget Kirke og et felleskap med en klump i magen. Men vi er langt fra lammet. … …

Høytidelige kirkerom

15nov_uranienborg_krk

Vårt Land bruker dette bildet til å illustrere ulike former for gudstjenesteliv i Den norske kirke, og det er fra Uranienborg kirke i Oslo – artikkelen ble publisert i fjor, men de lenker til den i dag. For en katolikk er det underlig – og spesielt for meg, som akkurat nå leser om den katolske messeliturgien gjennom tidene – å kunne observere at det nesten alle steder i verden (og absolutt alle steder i Norge) ville være uaktuelt å bruke en kirke som ser så høytidelig ut. For: korpartiet er trukket et ganske langt stykke bort fra folket, det er en skjerm som deler av koret, man har et alter som er vendt bort fra folket, man har en alterring der folk kneler når de mottar nattverd/ kommunion – og til og med en nokså høy prekestol. I Norge ble kirker som så slik ut modernisert på 70-tallet, og nye kirker ble bygget med et frittstående bordalter, og uten kommunionsbenk og prekestol. Det er egentlig ganske sjokkerende at katolikkene oppførte seg så misforstått moderne.

Jeg liker riktignok heller ikke selv alle gamle kirkerom, og avstanden mellom folket og presten/ alteret opplever jeg som ganske viktig. I en full kirke er en forholdsvis stor avstand naturlig, i en messe med bare noen få til stede er stor avstand ganske ubehagelig – syns jeg. Eamon Duffy skiver om katolsk kirkeliv i England rundt 1500, at i søndagens høymesse ble høyalteret – som var trukket en godt stykke tilbake inn i et kor delt av med en skjerm – alltid brukt, men også her var det ganske mye kontakt mellom den store folkemengden i kirkerommet og presten; ved prosesjonen gjennom kirkerommet og stenkingen med vievann i starten av messen, ved preken, forbønner, kunngjøringer, der presten stod godt synlig for menigheten (og snakket engelsk), da alle kom fram og kysset «pax-bredet» (som fredshilsen), når folk (av og til) mottok kommunion, og ved utdelingen av velsignet brød etter messen (den tradisjonen hadde holdt seg). Ved ukedagsmessene var situasjonen en helt annen, skriver Duffy, da brukte man sidealterne (og messene ble gjerne feiret for en avdød, eller for en av de mange foreningene som fantes i menigheten) og folk stod helt inntil presten mens han feiret messen.

I England var også skjermene foran koret svært viktige i nesten alle kirker. De kalles rood screen, der rood betyr krusifiks, som stod på toppen av skjermen (se bildet under). Ved reformasjonen ble krusifiksene revet ned, men skjermene ble ofte stående (om de ikke hadde for mange helgenbilder). Les om rood screens på Wikipedia her.

roodscreen_stmellanus_cornwall

To interessante dager i Viterbo

viterbo_pavepalasset Lørdag og søndag var vi en tur til Viterbo, en fin, gammel by en times reise nord for Roma. Vi så flere flotte kirker, bl.a. domkirken (St Laurentius), St Rosa (der den lokale skytshelgenen, St Rosa av Viterbo ligger i et sidekapell), og flere andre.

Viterbo er også spesielt kjent fordi mange paver bodde her på 1200-tallet, og hele fem ganger ble den nye paven valgt her, enten i pavepalasset eller i domkirken. Det var pavevalgene i 1261, 1268–1271 (ja, det gikk tre år før man klarte å velge en ny pave), 1276, 1277 og 1280–1281.

Bildet (fra Wikipedia) viser pavapalasset, der vi var på omvisning søndag ettermiddag. Vi tok ganske mange bilder der selv, og håper å kunne vise noen av dem her om ikke lenge.

Vi besøkte også flere museer i byen (som man kan lese mer om på italiensk Wikipedia): Museo Nazionale Etrusco, Museo Civico, Museo della Ceramica della Tuscia og Museo del Colle del Duomo.

Omtaler av Ekmans bok – om veien til Den katolske kirke

Avisa Dagen anmelder boka Ulf og Birgitta Ekamn nylig ga ut, Den stora upptäckten, Vår väg til katolska kyrkan. Avisa er ganske positiv i sin omtale, har som overskrift: Oppgjør med egen «selvsikre, men likevel så selektive bibeltroskap», og skriver bl.a.:

… I det hele tatt er perioden fra de kom hjem fra Israel og frem til konversjonen i fjor preget av mange interessante betraktninger.

Ulf Ekman fikk befestet et sakramentalt syn på nattverden, og ville gjerne fordype denne forståelsen også i Livets Ord.

«Vekkelseskristendommen er erfaringsbasert», skriver han, og peker på vektleggingen av «personlige, subjektive følelsesmessige opplevelser». Her så han en fare for at man gikk glipp av sakramentenes objektive innhold.

På dette punktet uttrykker Ekman det som isolert sett ville ha vært en ganske solid brannfakkel i seg selv: «Plutselig innså jeg at det som hadde preget meg i forholdet til nattverden og til alle andre nådemidler, ikke var tro, men vantro!»

Så går han rett inn i dåpsdebatten og skriver at «Jeg trodde ikke at dåpsvannet virkelig formidlet gjenfødelsen gjennom Den hellige ånd, til tross for at Jesus sier det i Johannesevangeliet 3:5-6, apostelen Paulus sier det i Titusbrevet 3:5 og apostelen Peter sier det i 1. Peters brev 3:20-21. Min noe selvsikre, men likevel så selektive bibeltroskap fikk seg en virkelig knekk».

Så går betraktningene videre til å omhandle både autoritet og ekthet. Hvordan vet den troende at hun eller han faktisk har med seg en ekte apostolisk lære og står i en rett apostolisk praksis?

Kunne Ekman leve med de erkjennelsene han nå hadde kommet til, uten at det måtte få konsekvenser for hvordan han levde? …

Den (nesten) tilsvarende svenske avisa Dagen er en hel del mer negativ i sin omtale. De har som overskrift Ulf Ekmans märkliga vändning og skriver i ingressen: Det är chockerande att läsa Ulf Ekmans omdöme om den protestantism han själv för inte så länge sedan var en del av.

I et avsnitt i anmeldelsen skriver de bl.a. (interessant også fra liturgisk perspektiv):

Det finns en sida hos Ulf Ekman som inte förändrats i och med steget över till katolicism, nämligen hans arrogans gent­emot dem som för närvarande finns på andra sidan i förhållande till hans egen tro. Följande ord från honom är minst sagt anmärkningsvärda: ”Vi har en protestantisk utveckling där gudstjänstformen mer liknar allsång på Skansen än tempeltjänsten.” Finns det någon som på fullt allvar mer än Ulf Ekman tycker att RKK:s liturgiska gudstjänster har fler lik­heter med nytestamentlig kristen gudstjänstform än den protestantiska? Att den katolska i viss mån påminner om den gammal­testamentliga är obestridligt, men det är knappast något att eftersträva. Urkyrkans samman­komster däremot hade inget gemensamt med GT:s tempeltjänst.

Her uttrykkes messens offerhandling tydeligst

Jungman skriver (på s 223 av bind to av messens historie) at det er i den første bønnen etter konsekrasjonen at messens offerhandling uttrykkes aller tydeligst. Det er i bønnen som kalles Unde et memores, og som på norsk lyder slik:

Vi minnes nå, Herre, vi dine tjenere og hele ditt hellige folk, den samme Kristi, din Sønns, vår Herres, salige lidelse. men også hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og bærer fram for din opphøyede majestet av dine goder og gaver et + rent offer, et + hellig offer, et + lytefritt offer, det evige livs hellige + brød og den, evige + frelses kalk.

Om denne bønnen skriver Jungmann (jeg har selv uthevet deler av teksten):

The second point that is expressed in the Unde et memores and then taken up and developed in the following prayers, is the oblation or offering. Here we have the central sacrificial prayer of the entire Mass, the foremost liturgical expression of the fact that the Mass is actually a sacrifice. In this connection it is to be noted that there is reference here exclusively to a sacrifice offered up by the Church. Christ, the high-priest, remains wholly in the background. It is only in the ceremonies of the consecration, when the priest all at once starts to present our Lord’s actions step by step, acting as Christ’s mouthpiece in reciting the words of transubstantiation—only here is the veil momentarily withdrawn from the profound depths of this mystery. But now it is once more the Church, the attendant congregation, that speaks and acts. And it is the Church in concreto, manifest plainly in its membership; it is the congregation composed of the “servants” of God and the “holy people,” which has already appeared as the subject of the remembrance in the anamnesis. To show how aware the Church is of what she is, we must point to the significant words here used, plebs sancta, words which bring to the fore the sacerdotal dignity of the people of God in the sense implied by 1 Peter 2:5, 9.

Canon fortsetter med to bønnen til som også tydelig snakker om offeret; om hvordan Gud bes om å ta imot vårt offer som han mottok Abels, Abrahams og Melkisedeks, og (i siste bønn) om at han vil la sin engel bærer offeret fram for seg i himmelen:

Verdiges med nådig og mildt åsyn å se ned på dette offer og motta det, likesom du med velvilje tok mot din rettferdige tjener Abels offer og vår patriark `Abrahams offer og det hellige og lytefri offer som din øversteprest Melkisedek bar fram for deg.

Allmektige Gud, vi ber deg ydmykt, la dette offer ved din hellige engels hender bæres fram til ditt opphøyede alter for din guddommelige majestets åsyn, så alle vi som med del i dette alter tar imot din Sønns høyhellige + legeme og + blod, må bli fylt med + all himmelsk velsignelse og nåde. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.

Jungmann forsvarer offertoriet i den tradisjonelle messen

Jeg leser nå gjennom Josef Jungmanns beskrivelser av absolutt alle deler av (den tradisjonelle, siden han skriver i 1949) messen, og da jeg for noen dager siden leste gjennom hans grundige beskrivelse av offertoriet (som ble så voldsomt kritisert på 60-tallet og helt forandret i 1969), ble jeg noe overrasket over hans konklusjon – siden Jungmann regnes for å være den største autoriteten som ledet til de store forandringene i messen etter konsilet. For han konkluderer slik i kapittelet om offertoriet (s 100, i bind 2 av The Mass of the Roman Rite):

… If the first prayer includes a phrase, hanc immaculatam hostiam, in reference to the bread, this may have been intended by the medieval composer for the holy Eucharist. But objectively we can refer the phrase just as well to the simple earthly bread, and with the same right that we apply the words of the canon, sanctam sacrificium, immaculatam hostiam to the sacrifice of Melchisedech. Something like this holds true also for the words calix salutaris in the formula for the chalice. Even on this threshold of the sacrifice our chalice is at least as holy and wholesome as the thanksgiving cup of the singer in Psalm 115, from whom the words are borrowed. Of course it is self-evident that when we say these prayers the higher destiny of our gifts is always kept in view.

Seen thus as a complete unit, we have no reason to deplore the development of the liturgical structure as we have it in the offertory, not at least if we are ready to acknowledge in the Mass not only an activity on God’s part, but also an act of a human being who is called by God and who hastens with his earthly gifts to meet his Creator.

Dette var og er bønner presten stort sett sier stille, derfor skal jeg vise hvordan dette er blitt forandret fra den tradisjonelle messen til den nye messen. Jeg skriver på norsk det presten sier på latin – norsk og latinsk tekst for hele messen fins her.

Under offertoriet sa presten da han presenterte brødet:

Ta imot, hellige Fader, allmektige evige Gud, dette uplettede offer, som jeg, din uverdige tjener, bærer fram til deg, min levende og sanne Gud, for mine utallige synder, feil, forsømmelser, og også for alle som er til stede her, men også for alle troende kristne, levende og døde, så dette offer for meg og for dem må bli til frelse og evig liv. Amen.

Dette er nå blitt erstattet av (en jødisk bønn, som ikke er blitt brukt i katolsk liturgi tidligere):

Velsignet er du, Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt det brød som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden og av menneskers arbeid, som for oss blir livets brød. (Alle svarer: Velsignet være Gud i evighet.)

Videre sa presten da han presenterte kalken:

Vi bærer fram for deg, Herre, frelsens kalk, idet vi påkaller din nåde, så den med vellukt må stige opp for din guddommelige majestets åsyn til frelse for oss og hele verden. Amen.

Dette er nå blitt erstattet av:

Velsignet er du, Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet og av menneskers arbeid, som for oss blir frelsens kalk. (Alle svarer: Velsignet være Gud i evighet.)

Presten sier så videre to bønner (den første er beholdt i dag i forkortet form, den andre er helt borte):

I ydmykhets ånd og med botefullt sinn ber vi deg: ta imot oss, Herre, og la dette offer i dag fullbyrdes slik for ditt åsyn at det tekkes deg, Herre og Gud.
Kom Helliggjører, allmektige evige Gud, og velsign + dette offer som er gjort rede for ditt hellige navn.

Som siste bønn før «Orate fratres» sa så presten en bønn som også er blitt helt borte:

Ta mot dette offer, hellige Treenighet, det vi bærer fram for deg til minne om Vår Herres Jesu Kristi lidelse, oppstandelse og himmelferd, og til ære for den salige Maria, alltid jomfru, den hellige Johannes døperen og de hellige apostler Peter og Paulus og til ære for disse og for alle helgener, så det må bli til heder for dem, men til frelse for oss, og at de, som vi feirer minnet om på jorden, må verdiges å be for oss i himmelen. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen

Pave Frans forvirrer de troende om felleskommunion

15nov_pope_lutheran
Pave Frans var i Romas lutherske kirke søndag kveld, og fikk da et spørsmål fra en luthersk kvinne som lurte på om hun kunne motta katolsk kommunion/ nattverd når hun gikk i kirken sammen med sin katolske mann. Paven svarte ganske langt og nokså uklart, men så ut til å antyde at hun her måtte følge sin egen samvittighet. Men han la også til:

The Pope added: “I wouldn’t ever dare to allow this, because it’s not my competence. One baptism, one Lord, one faith. Talk to the Lord and then go forward. I don’t dare to say anything more.”

Jeg har lest om dette herCatholic Herald og Father Z skriver også om det.

Kirkepolitikk i England 1530-1580

duffy_stripping_of_altars Jeg har i helga lest gjennom andre del av Eamon Duffys bok The Stripping of the Altars. Her går Duffy gjennom kirkelivet i England i de dramatiske årene fra ca 1530, da kong Henry VIII absolutt ville skille seg fra sin kone, til noen år uti regjeringstida til dronning Elizabeth (fra 1559), da protestantismen gradvis hadde fått fotfeste.

Duffy skriver et nytt forord til denne 2. utgaven i 2005, og beskriver der grundig hvordan forståelsen av den kirkelige utviklinga i England disse tiårene har endret seg dramatisk siden 1. utgaven av boka kom ut i 1992. Da mente man fortsatt at folk flest i England lengtet etter den protestantiske tro, mens Duffy (og dette synet har nå fått gjennomslag) viser at det var etter hardhendt og langvarig press at den katolsk tro måtte vike.

Jeg kjøpte denne boka våren 2013 og leste første del av den da – se her.

Jeg studerer for øyeblikket aller mest hvordan forståelsen av messen var på denne tid, og Duffy skriver de første 300 sidene av boka om praktisk menighetsliv i England på 1400-tallet og fram til 1530. Dette leste jeg i 2013, men jeg har nå lest på nytt det han skriver om hvordan messen forstås og oppleves.

Santa Sabina og San Paolo fuori le mura

Lørdag ettermiddag tok vi den planlagte turen til Aventinerhøyden, og så på mange interessante kirker. Før vi kom så langt, gikk vi også innom kirken San Nicola in Carcere. Den er fin i seg selv, men ekstra interessant fordi den er bygget på tre gamle templer. Vi gikk en tur ned i kjelleren og så på tempelfundamentene.

StNicola

Da vi vel kom opp på høyden, gikk vi først inn i Santa Sabina, som er bygget rundt 430. (Bildet her er ikke mitt eget, men fra Wikipedia.) Rett ved siden av ligger også kirken Santi Bonifacio e Alessio, som vi også besøkte.

stsabina_roma

Vi hadde litt ekstra tid, og gikk derfor også ned til San Paolo fuori le mura, som jo er en fantastisk stor og fin kirke. En hel del er rekonstruert etter en brann i 1823, men mye ble bevart, og det er nå lett å se den hellige Paulus’ grav rett under høyalteret. Det andre bildet mitt viser det fantastisk store skipet – man lurer på hvor ofte de får bruk for noe så stort.

StPaulo1

StPaulo2

Helgener, helligbrøde og oppvigleri

duffy_saints_sacrilege_sedition Slik oversetter Google Translate tittelen på en av de siste bøkene Eamon Duffy har utgitt (i 2014):Saints, Sacrilege and Sedition: Religion and Conflict in the Tudor Reformations. Amazon skriver slik om boka:

In this wide-ranging book, Professor Eamon Duffy explores the broad sweep of the English Reformation, and the ways in which that Reformation has been written about. Tracing the fraught history of religious change in Tudor England, and the retellings of that history to shape a protestant national identity, once again he emphasizes the importance of the study of late medieval religion and material culture for our understanding of this most formative and fascinating of eras.

Getting to grips with the misconceptions, discontinuities and dilemmas which have dogged the history of Tudor religion, he traces the lived experience of Catholicism in an age of upheaval: from what it meant to be a Catholic in early Tudor England; through the nature of militant Catholicism at the height of the conflict; to the after-life of Tudor Catholicism and the ways in which the ‘old religion’ was remembered and spoken about in the England of Shakespeare. Duffy writes at all times with grace, elegance and wit as he questions prejudices and myths about the Reformation, to demonstrate that the truth about the past is never pure nor simple.

Boka er en samling artikler med noe ulikt innhold – alt om reformasjonstida i England. Selv festet jeg meg spesielt med artiklene om biskop (ble utnevnt til kardinal en måned før han ble henrettet) John Fisher (som jeg ikke hadde lest så mye om før, Thomas More er jo best kjent) og (senere) kardinal Reginald Pole – da jeg leste denne boka for et par uker siden. Fisher hadde lenge uttalt seg tydelig mot kong Henrys skilsmisse, mens Pole ikke uttalte seg tydelig (og brøt med kongen) før i 1536.

Bildet på bokas forside (som man finner i the Venerable English College i Roma, som jeg besøker en del mens jeg bor i Roma) viser biskop Fisher allerede halshugget, mens Thomas More og Margaret Pole venter på sin henrettelse.

Louis Bouyer om alteret

P. Louis Bouyers skrev en bok Liturgy and Architecture i 1968, som jeg så langt ikke har fått tak i. I en omtale av denne boka (og Ratzingers bruk av den) forklares det hvorfor den liturgiske bevegelse etter hvert ønsket å «snu alteret»:

Drawing on his own experience, Bouyer relates that the pioneers of the Liturgical Movement in the twentieth century had two chief motives for promoting the celebration of Mass versus populum. First, they wanted the Word of God to be proclaimed towards the people. According to the rubrics for Low Mass, the priest had to read the Epistle and the Gospel from the book resting on the altar. Thus the only option was to celebrate the whole Mass “facing the people,” as was provided for by the Missal of St Pius V21 to cover the particular arrangement of the major Roman basilicas. The instruction of the Sacred Congregation of Rites Inter Oecumenici of September 26, 1964 allowed the reading of the Epistle and Gospel from a pulpit or ambo, so that the first incentive for Mass facing the people was met. There was, however, another reason motivating many exponents of the Liturgical Movement to press for this change, namely, the intention to reclaim the perception of the Holy Eucharist as a sacred banquet, which was deemed to be eclipsed by the strong emphasis on its sacrificial character. The celebration of Mass facing the people was seen as an adequate way of recovering this loss.

Videre skriver U. M. Lang i denne artikkelen om forholdet mellom messen som en offerhandling og et hellig måltid:

Bouyer notes in retrospect a tendency to conceive of the Eucharist as a meal in contrast to a sacrifice, which he calls a fabricated dualism that has no warrant in the liturgical tradition. As the Catechism of the Catholic Church puts it, “The Mass is at the same time, and inseparably, the sacrificial memorial in which the sacrifice of the cross is perpetuated and the sacred banquet of communion with the Lord’s body and blood,”, and these two aspects cannot be isolated from each other. According to Bouyer, our situation today is very different from that of the first half of the twentieth century, since the meal aspect of the Eucharist has become common property, and it is its sacrificial character that needs to be recovered.

Pastoral experience confirms this analysis, because the understanding of the Mass as both the sacrifice of Christ and the sacrifice of the Church has diminished considerably, if not faded away among the faithful. Therefore it is a legitimate question to ask whether the stress on the meal aspect of the Eucharist that complemented the celebrant priest’s turning towards the people has been overdone and has failed to proclaim the Eucharist as “a visible sacrifice (as the nature of man demands).” The sacrificial character of the Eucharist must find an adequate expression in the actual rite. Since the third century, the Eucharist has been named “prosphora,” “anaphora,” and “oblation,” terms that articulate the idea of “bringing to,” “presenting,” and thus of a movement towards God.

Flere bilder fra St Maria Maggiore, St Prassede, St Pudenziana

Her er bilder av hele korpartiet og alteret i de tre kirkene vi besøkte i går, i denne rekkefølgen: St Maria Maggiore, St Prassede, St Pudenziana.

stmariamaggiore2

stprassede2

stpudenziana2

Av de tre kirkene var de to første godt lagt til rette for besøkende; St Maria Maggiore er jo en av de viktigste kirkene i Roma med mange besøkende, åpen hele dagen og mange skriftestoler er betjente – og man kan skrifte på flere språk. St Prassede var åpen på ettermiddagen fra kl 15 til 18, en bokhandel var åpen, man kunne legge på penger i maskiner for å få ekstra lys i koret og St Zenos kapell. Men til St Pudenziana kom vi kl 17.30 mot slutten av en filippinsk messe, vi fikk bare se på kirken i noen få minutter etter messen før dørene ble stengt – og vi så ut til å være de eneste turistene der.

Neste planlagte område for kirkebesøk er Aventinerhøyden.

Romano Guardini om alterets plass og messens struktur

Jeg nevnte noen ganger i august 2011 – HER, HER og HER et foredrag av professor Manfred Hauke (som jeg fant på NLM-bloggen). I foredraget var det første og fremst noen tanker av Romano Guardini (som var så viktig for Ratzinger) som kan forklare hvordan vi er kommet dit vi er i dag; at messen knapt forstås som et offer båret fram for Gud mer. Slik leser vi:

The discussion of our topic, in its stricter sense, begins in 1939 with some meditations of Romano Guardini, … The core of the discussion revolves around the idea that, according to Guardini, the “structure” (or “form, figure, shape”, in German Gestalt) and its “content” (Gehalt) are entirely different things: the Holy Mass, in its “structure”, is a meal, but its “content” is a sacrifice. This divergence between liturgical structure and dogmatic content, according to Ratzinger, “must be regarded as the central problem of the liturgical reform. Failure to deal with it has resulted in a great many of the individual problems which have since preoccupied us.” …

… Guardini refers especially to the Last Supper, and then continues: “The supporting structure of the Mass is the meal. The sacrifice does not emerge as structure, but remains behind the whole. In this way, it is not pushed back. Already in the history of religion, every cultic meal, or even ultimately every meal, depends on it. … The animal that should serve for food must be immolated, properly speaking, before the altar, because blood and life belong to God … From the altar, from the hands of the Lord, man then receives the immolated victim and uses it as nourishment.” Applied to the Mass, this means: “Its structure is the meal; behind it – not as structure, but as reality, as fountain, as condition – is the sacrifice.”

Guardini forstod selv ganske snart at hans tanker ble misforstått av mange – jeg må innrømme at jeg ikke selv forstår hva han mener, enten tenker han for avansert, eller rett og slett feil – og han gjorde forandringer i senere utgaver av skriftet:

In the fourth edition of 1947, Guardini omits his expositions on the “structure” of the Holy Mass. He explains this omission in his preface, writing: “the chapter ‘The Form of Commemoration, the Meal’ … had to be omitted because it gave rise to certain misunderstandings. … The reflections of the chapter dealt with … a pure problem of form [Formproblem]. They were not, however, understood in this way, but they were implicated in the old controversy in which the Catholic doctrine says that the Mass is ‘a true and proper sacrifice’ … The reflections of the mentioned chapter did not concern, not even in a minimal way, this controversy. …

På tross av dette inneholdt senere utgaver likevel det Guardini selv hadde tatt bort.

Skroll til toppen