Jungman skriver (på s 223 av bind to av messens historie) at det er i den første bønnen etter konsekrasjonen at messens offerhandling uttrykkes aller tydeligst. Det er i bønnen som kalles Unde et memores, og som på norsk lyder slik:
Vi minnes nå, Herre, vi dine tjenere og hele ditt hellige folk, den samme Kristi, din Sønns, vår Herres, salige lidelse. men også hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og bærer fram for din opphøyede majestet av dine goder og gaver et + rent offer, et + hellig offer, et + lytefritt offer, det evige livs hellige + brød og den, evige + frelses kalk.
Om denne bønnen skriver Jungmann (jeg har selv uthevet deler av teksten):
The second point that is expressed in the Unde et memores and then taken up and developed in the following prayers, is the oblation or offering. Here we have the central sacrificial prayer of the entire Mass, the foremost liturgical expression of the fact that the Mass is actually a sacrifice. In this connection it is to be noted that there is reference here exclusively to a sacrifice offered up by the Church. Christ, the high-priest, remains wholly in the background. It is only in the ceremonies of the consecration, when the priest all at once starts to present our Lord’s actions step by step, acting as Christ’s mouthpiece in reciting the words of transubstantiation—only here is the veil momentarily withdrawn from the profound depths of this mystery. But now it is once more the Church, the attendant congregation, that speaks and acts. And it is the Church in concreto, manifest plainly in its membership; it is the congregation composed of the “servants” of God and the “holy people,” which has already appeared as the subject of the remembrance in the anamnesis. To show how aware the Church is of what she is, we must point to the significant words here used, plebs sancta, words which bring to the fore the sacerdotal dignity of the people of God in the sense implied by 1 Peter 2:5, 9.
Canon fortsetter med to bønnen til som også tydelig snakker om offeret; om hvordan Gud bes om å ta imot vårt offer som han mottok Abels, Abrahams og Melkisedeks, og (i siste bønn) om at han vil la sin engel bærer offeret fram for seg i himmelen:
Verdiges med nådig og mildt åsyn å se ned på dette offer og motta det, likesom du med velvilje tok mot din rettferdige tjener Abels offer og vår patriark `Abrahams offer og det hellige og lytefri offer som din øversteprest Melkisedek bar fram for deg.
Allmektige Gud, vi ber deg ydmykt, la dette offer ved din hellige engels hender bæres fram til ditt opphøyede alter for din guddommelige majestets åsyn, så alle vi som med del i dette alter tar imot din Sønns høyhellige + legeme og + blod, må bli fylt med + all himmelsk velsignelse og nåde. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.