mai 162016
 

Jeg snakket nylig med en av biskopene i Den norske kirke, som kunne fortelle at nå ikke lenger var flertall blant dette kirkesamfunnets biskoper for å vie likekjønnede par – det var uavgjort, seks var for og seks var mot. Men det som var nytt var at den nå (for første gang) er flertall i kirkemøte for en slik ny vigselspraksis – så hva skulle disse (noenlunde) konservative biskopene gjøre?

Likevel har det vist seg at biskopene med et tradisjonelt syn på ekteskapet har fått veldig mye kritikk, fordi de faktisk stemte for innføring av en ny ekteskapspraksis.

På Veridebatt skriver f.eks. Rolf Kjøde 10/5 under overskrifta Biskopenes narrespill og Nordhaugs tomme ord bl.a. dette:

… Premissene for Bispemøtets forslag i høst var uholdbare. Innføring av nye liturgier for like­kjønnede «ekteskap» splitter kirken dypt. Den praktiske ordningen som de foreslo, var like­vel et krystallklart skille mellom dagens liturgi for ulikekjønnede­ og en ny for likekjønnede. Da ville­ ulikekjønnede par alltid og konsekvent vies etter en liturgi som kan bruke ord fra Skriften om ekteskapet. At den nye og kjønnslikegyldige liturgien for inngåelse av ekteskap vil være avskåret fra å hente fram Bibelens tale om ekteskapet, er i seg selv et betydelig paradoks.

Utenom storbyene ville vi med høstens forslag over år likevel trolig bare ha fått noen få vigsler for likekjønnede. Jeg sier ikke at et slikt vedtak ikke ville være dramatisk for ei kristen kirke med tanke på forvirring om hennes lære, men de praktiske vigselsutfordringene med overkjøring av lokalmenighetene ville trolig være relativt få.

Dramatisk. Den dramatiske endringen som nesten 20 (ifølge­ Vårt Land) såkalt konservative i Kirkemøtet gikk med på uten å blunke, gjør at vanlige hetero­file par nå blir overgitt til den lokale­ prests valg av liturgi. Dette­ er ganske utvetydig etter paragraf sju i tjenesteordningen for ­menighetsprester. Åpen folkekirke bør naturligvis feire dette, for da er basis lagt for en brei utfoldelse av en kjønnslikegyldig liturgi og lære for ekteskap i kirken. …

Og Egil Morland skriver 15/5, bl.a.:

… Biskopane hevdar at «vi har ved vår stemmegivning medvirket til å sikre rommet for vår forståelse av ekteskapet i kirkens fremtidige vigselspraksis.»Dette er ein farleg retorikk. Den føreset at lesarane skal byggja alt vidare resonnement på den «faktiske» situasjonen som er skapt. Men dersom ein evnar å tenkja «utanfor boksen», så tvingar eit spørsmål seg fram: Om no Åpen Folkekirke (ÅF) hadde brukt makta si og lyst «vår forståelse» heimlaus i kyrkja, ville de biskopar då ha site roleg og sett på det? Hadde det ikkje då tvert om opna seg eit enormt fri-rom for dykk – og for oss? Eit fri-rom der de ikkje kunne anna enn å rå prestane dykkar til å sjå bort frå vedtaket?Då kunne vi ha stemt i med salmen: «Jublende løfter vi her våre hender»!

Dette vil eg gjerne ha svar på: Dersom KM hadde slått fast at kjønnspolariteten ikkje lenger er konstituerande for ekteskapet – ikkje eingong som unnatak – ville de ha kunna fungera som biskopar på slike premissar? No har de diverre faktisk langt på veg svara på dette, ved blankt å godta det siste punktet i KM sitt vedtak, det som seier at den nye liturgien også kan brukast i vigsler for heterofile. Slik har de laga ein kanal inn i alle kyrkjelydar for ei lære som i praksis kanskje ikkje hadde blitt ei utfordring på 10 eller 20 år, eller kanskje i det heile ikkje i eit langt presteliv – i mange lokalsamfunn.

De vart lurt i ei felle på KM. Det var tomme og innhaldslause truslar frå ÅF de vifta med. Om berre ein biskop då hadde sagt: Dette vil eg i mi bispeteneste aldri retta meg etter, så hadde truslane falle døde til jorda.

I realiteten har ikkje Den norske kyrkja ei lære om ekteskapet lenger. To innbyrdes motstridande «lærer» kan pr. definisjon ikkje formulerast som «lære». Vi står igjen med «syn» og «forståelser», der premisset er at vi skal tvingast til å «respektere» kvarandre. Men ein kvar må forstå at det er berre den som har relativisert heile saka som kan respektera den andre læra.

For å seia det rett ut: De biskopar har ikkje sikra noko som helst. De har aktivt gjort fleirtalet langt sterkare enn det var grunnlag for. …

mai 152016
 

Det er St Halllvards dag i dag – 15. mai – og P. Kjell Arild Pollestad uttrykker godt våre følelser for denne unge martyren i sin sin salme fra 1992:

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da minnes vi Sankt Hallvard, den lyse yngling god,
som uredd ville verge en kvinne med sitt blod.

Sankt Hallvard stod i båten og talte rettferds sak.
mot dem som ville krenke en søster, redd og svak.
Et skjold var han for kvinnen da pilene ble skutt,
så led han martyrdøden, den tapre, unge gutt.

En møllesten om halsen fikk denne Kristi bror,
da drapsmennene senket hans legeme i fjord.
Men ingen kan vel gjemme en helt som falt i slag,
og ingen kan vel glemme en martyrs fødselsdag.

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da feirer vi Sankt Hallvard i hele Norges land,
og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han.

Bildene av St Hallvard under er fra Oslos byvåpen og fra Oslo rådhus.

oslo_byvap_sthallvard_m

16mai_sthallvard_m

mai 142016
 

Vi kan lese på katolsk.no at 15. mai kan messen for St Hallvard leses, og at “lesning, responsoriesalme, halleluja og Evangelium stammer fra eller bygger på dagens gamle messe.” Da vår biskop i går feiret denne messen i forbindelse med vårt kirkebyggs 50-årsjubileum, brukte vi disse tekstene – og la til en første lesning, for en kirkes vernehelgen skal feires som en høytid, med Gloria, tre lesninger og Credo. Her er utdrag fra messens tekster:

Visdommens bok (10,10–14)

… Visdommen sviktet ikke den rettferdige da han ble solgt, men bevarte ham fra synd. Den gikk sammen med ham ned i fangehullet, og forlot ham ikke da han satt i lenker. Den avslørte løgnen hos dem som hadde baktalt ham, og gav ham uvisnelig heder.

Salme (Sal 21 (20),2–3. 4–5. 6–7)

For du kom ham i møte med velsignelse og lykke,
du har satt en krone av gull på hans hode.
Han ba deg om liv og du gav ham det,
en rekke av dager uten ende.

Jakobs brev (1,2–12)

Lykkelig den mann som står fast i prøvelsene! For når han har stått sin prøve, skal han motta livets seierskrans, som Gud har lovet alle som elsket ham.

Matteus (10,37–42)

På den tid sa Jesus til sine disipler: «Den som velger far eller mor fremfor meg, er meg ikke verd. Den som velger sønn eller datter fremfor meg, er meg ikke verd. Og den som ikke vil ta sitt kors og slutte opp bak meg, er meg ikke verd. Den som har berget sitt liv, skal miste det, mens den som har satt livet til for min skyld, han skal finne det igjen. …

mai 132016
 

I dag markeres jubileet for St Hallvard kirke, selv om riktig dag er om to dager – kirken ble innviet 15. mai 1966. I en artikkel i Aftenposten (les den her) skriver professor Thomas Thiis-Evensen bl.a. dette om kirken:

aftenp_130516_sthallvard1l … Mellom boligblokkene på Enerhaugen ligger et upåaktet storverk i norsk arkitektur: St. Hallvard kirke og kloster, tegnet av Kjell Lund i 1966. Bygningens eksteriør er lukket, formet som en hvilende kube. Tung og urokkelig står den rett på grunnfjellet, veggene er i grov tegl, vinduene er små glugger og inngangene er kilt inn som dype snitt i massen. Interiøret er omsluttende i form av en sylinder, med varmrøde teglvegger som kretser om rommet som i en hule, der lyset siver inn gjennom smale vertikalsnitt i overflaten. Taket er synkende og faller som en knyttneve ned i rommet i form av en omvendt betongkuppel, men stiger så igjen til den ene siden i retning av alteret.

aftenp_130516_sthallvard2lAlle disse trekkene er med på å tolke klosterets funksjon: Den lukkede kuben viser til munkenes avsondrethet fra utenverden, sylinderen til deres konsentrasjon om bønn og det synkende taket tolker himmelens tilstedeværelse, mens stigningen løfter blikket mot gudstjenestens fokus.

Men i St. Hallvard blir selv et barn stille – uten å kjenne til teologien. På samme måte lar også den skeptiske ateisten seg gripe fordi tolkningene så umiddelbart gjenkjennes fra visse fysiske erfaringer i møte med omgivelsene. En tung og lukket vegg vil følgelig straks gi inntrykk av å beskytte dem innenfor, men også avvise dem utenfor. Et rom som omslutter, vil gi inntrykk av trygghet, mens motsatt, et tak som synker ned over hodene våre, varsler om en umiddelbar fare. Når taket igjen stiger, varsler det om at faren er over og vi «reddes».

Slik uttrykker bygningen på Enerhaugen hverken «fest», eller «underholdning» – men alvor. Et budskap som oppleves av langt flere enn de innviede, fordi alvorets former er tolket så vakkert at de øyeblikkelig treffer våre allmenne erfaringer. …

mai 102016
 

Jeg postet følgende innlegg på Verdidebatt for fire dager siden:

Sjokkerende forskjellsbehandling

Saken om registrering av medlemmer i Oslo Katolske bispedømme (OKB) begynte for snart to år siden, og det er helt klart at OKB ikke burde ha skrevet inn personer som medlemmer uten å ha vært helt sikre på at de virkelig var katolikker. Dette har biskopen og andre beklaget svært mange ganger, og man har også sagt seg villig å betale tilbake for personer som har blitt feilregistrert. Jeg og enkelte andre har regnet ut at dette kan bli ca 20 millioner kroner (10 m. til staten og ca 10 m. til kommunene), noen mener at beløpet må bli noe større, kanskje 25 til 30 millioner.

Men myndighetene (Fylkesmannen og Kulturdepartementet) nøyer seg ikke med beklagelser og tilbakebetaling av penger gitt til feilregistrerte, de insisterer på tilbakebetaling av støtte til alle medlemmer som ikke ble registrert på korrekt måte – men de presiserte ikke før i etterkant, i februar 2015, var som var korrekt måte. Samlet krav om tilbakebetaling (fra stat og kommune), inkl avskåret støtte for år 2015, er ca 110 millioner.

Når OKB i disse dager saksøker staten ved Kulturdepartementet, er det i praksis for et beløp på ca 90 millioner, som de mener de ikke behøver tilbakebetale. Og samtidig som OKB kreves for store pengesummer, vet staten – som alle informerte mennesker – at det har bodd langt flere katolikker i Norge enn de det er blitt betalt ut støtte til i den aktuelle perioden, 2010-15. Ja faktisk har dette vært tilfelle i alle fall fra 1980, og i dag regner man med 50 000 – 75 000 hittil uregistrerte katolikker i Norge.

I sin stevning av staten (som nylig ble offentliggjort) bruker OKB naturlig nok mye tid på å diskutere hvilke medlemmer som er støtteberettiget etter norsk lov. Lovens bokstav, sier de, snakker om hvor mange som “høyrer til” kirkesamfunnet, det er disse man skal motta støtte for. Først i andre omgang kommer spørsmålet om hvordan de som “høyrer til” skal registreres, og her har det vært mye uklarhet og ulik praksis.

Her legger stevningen stor vekt på at det her har vært en sjokkerende forskjellsbehandling av lutheranere og katolikker, for de nordiske folkekirkene har i svært mange år fått mye gunstigere ordninger enn katolikkene. Det har aldri blitt krevd at medlemmene i disse kirkene aktivt skal bli bekrefte sitt medlemskap, i mange år har man ikke en gang krevd at de skal oppgi navn på medlemmer som bor i Norge.

Dette spørsmålet ble tatt opp i 2004, og i stevningen beskrives det som da skjedde ganske detaljert. Departementet ønsket å fortsette en støtteordning som ikke baserte seg på medlemslister, men bare en prosentdel av alle innvandrere fra disse nordiske landene. Departementenes lovavdeling hevdet derimot at dette ikke kunne tillates – men OKB er etter flere henvendelser nektet innsyn i disse papirene – så de nordiske folkekirkene måtte etter dette levere inn medlemslister. Men disse listene skulle ikke basere seg på aktiv innmelding, bare en melding fra moderkirken om utflytting til Norge, og så sent som i februar 2016 skriver Kulturdepartementet at de fortsatt vil tillate disse kirkene å levere inn medlemslister uten aktiv innmelding – akkurat det de nekter oss katolikker.

OKBs stevning skriver nokså dramatisk om hvordan de opplever denne forskjellsbehandlingen:

” … Denne forskjellsbehandling er i seg selv ulovlig. Forholdet blir spesielt alvorlig ved at ordningen har vært praktisert i en årrekke og kommer til uttrykk som et ønsket forhold fra departementet ved flere anledninger, Fylkesmannens og departementets vedtak i saken kan ikke opprettholdes, med mindre man legger til grunn at forskjellsbehandling av protestanter og katolikker er tillatt. Det uttalte ønsket om forskjellsbehandling av protestanter og katolikker, og den faktiske gjennomføringen av en slik forskjellsbehandling, er uansett et alvorlig forhold som bør få konsekvenser uavhengig at denne konkrete tvisten om tilskudd for årene 2011-2015.”

Som siste punkt vil jeg nevne at stevningen påstår at to alvorlige saksbehandlingsfeil er begått, som også kan
gjøre Kulturdepartementets vedtak ugyldige. Man skriver:

“For det første anføres det at fylkesmannens vedtak med stor sannsynlighet kan ha blitt påvirket av at fylkesmannen valgte å politianmelde OKB på et tidspunkt forut for at OKB hadde redegjort grundig for relevante deler av faktum og juss. Det var etter OKBs oppfatning i strid med god forvaltningsskikk å gå til politianmeldelse på et så tidlig tidspunkt. …

For det andre anføres det at Kulturdepartementet inhabiliserte seg selv som klageinstans for vedtakene fra fylkesmannen gjennom å utarbeide rundskriv og instruks til fylkesmennene som inneholder detaljerte tolkninger av trossamfunnsloven rettet mot den aktuelle saken. Ettersom det helt sentrale tema for klagene nettopp var fylkesmannens rettsanvendelse, og ettersom departementet noen uker for vedtaket hadde instruert fylkesmannen om å legge til grunn denne rettsanvendelsen, innebar ikke klagebehandlingen en reell overprøving av fylkesmannens vedtak.”

Jeg håper man etter hvert kan komme til en løsning, der OKB betaler tilbake penger for personer som virkelig var feilregistrerte, men at staten gir slipp på nesten 100 millioner kroner de har krevd tilbakebetalt for personer som beviselig var katolikker og var bosatt i Norge i årene 2010-15.

Oddvar Moi
Katolsk prest, Oslo

————————————————————–

En litt kortere versjon av dette innlegget (jeg hadde selv sendt inn en kort og en lang versjon) ble trykket i Vårt Lands papirutgave i dag, tirsdag.

mai 092016
 

Mitt siste innlegg med oversikt over (katolsk) innvandring til Norge viser Vietnam og Sri Lanka – og min første oversikt viste Filippinene. Filippinene, Vietnam og Sri Lanka var tre av de fem viktigste innvandrerlandene i Den katolske kirke i Norge på 90-tallet (de to siste nasjonale gruppene var Polen og Latin-Amerika). Filippinene har økt kraftig også de siste 20 år, og her ser vi hvordan det er gått med Vietnam – årlig innvandring og samlet antall (ca 22 500).
vietnam_inn

samlet_vietnam

Og til slutt Sri Lanka – årlig innvandring og samlet antall (ca 15 500).
sri_lanka_inn

samlet_sri_lanka

Det har kommet forholdvis få mennesker fra Vietnam og Sri Lanka til Norge de siste 20 årene, men samlet antall vokser fortsatt fordi det fødes en del barn i Norge med begge foreldre fra disse landene.

mai 082016
 

En helt annen type kritikk av Den katolske kirke (enn den om medlemsregistreringen) kan man lese i VG. Der har man nå en tid tatt opp folks syn på djevelen (tror folk at han fins?) og om djevelutdrivelse av og til kan være aktuelt. Bl.a. er det blitt skrevet en del om eksorsisten i Den katolske kirke i Danmark – men man må betale for å se disse artiklene på VG+.

Den katolske kirke har et ganske så nøkternt og forsiktig syn på djevelutdrivelse; hvis en person sier til en prest at han/hun mener seg besatt av djevelen, og presten mener at dette muligens kan være tilfelle, er det strengt forbudt for presten å selv foreta en utdrivelseshandling. Isteden må presten ta kontakt med biskopen, slik at den aktuelle personen kan vurderes av eksperter, bl.a. en psykiater, før bispedømmets eksorsist (som bor i Sverige) eventuelt kalles inn.

I går skrev VG om en av psykiaterne som hjelper bispedømmet i slike saker, og ikke uventet får denne psykiateren flengende kritikk av flere andre innenfor helsevesenet – for hvis man selv mener at å tro på djevelens eksistens er bare tull, blir jeg jo desto tåpeligere å tro at mennesker kan bli besatt av ham.

Så i VGs artikkel leser vi i ingressen: Lege og professor: – Kan være brudd på loven, og videre i artikkelen bl.a.:

Man kan spørre seg om han ved å gjøre en slik psykiatrisk vurdering, blir en del av «behandlingen». Det er viktig å ikke forhåndsdømme, men jeg skulle gjerne se denne saken bli vurdert av etisk råd, sier … leder i Rådet for legeetikk i Legeforeningen.

Han kan ikke se at det strider mot loven at et trossamfunn ber en psykiater om å vurdere en potensielt djevlebesatt. Det avgjørende er at den som mener seg besatt, selv ønsker en slik vurdering, og gjør det frivillig, forteller han.

Han er likevel kritisk til at en psykiater velger å foreta en slik undersøkelse. Er det legearbeid å godkjenne en person for djevleutdrivelse? Jeg ville ha tenkt meg om to ganger før jeg gjorde det som lege ……

… en psykiatrisk sykepleier (som) har skrevet en masteroppgave om usunn religiøsitet. Hun mener det er uakseptabelt at en psykiater gjør dette. Jeg blir målløs. Ingen psykiatere burde ta på seg denne oppgaven. Faglig er det svært tvilsomt, og det er etisk problematisk. Denne overlegen blander roller, og det kan føre til at mennesker som egentlig er syke ikke får den behandlingen de trenger. Når du demoniserer et annet menneske, fratar du det menneskets kontroll over eget liv, …

Hun mener at når overlegen hjelper kirken med dette, er det det samme som å si at demoner er en realitet. …

OPPDATERING
Siden jeg skrev dette innlegget, har VG skrevet mer om saken (i dag kl 13), nemlig: “Politikere ber helsemyndighetene vurdere Den katolske kirkes sammenblanding av psykiatri og eksorsisme. Overlegen selv ønsker tilsynet velkommen. Både Arbeiderpartiets og Høyres helsepolitiske talspersoner mener at helsemyndighetene må se nærmere på praksisen som VG har avdekket. … “

mai 072016
 

Tallet på innvandrere fra Afrika har økt kraftig de siste 10 år, fra ca 44 000 til ca 117 000 i dag, men flere av disse landene har få eller ingen katolikker.

Av land med en hel del katolikker tar jeg først med Kongo og Rwanda, der de fleste er katolikker.
samlet_kongo

samlet_rwanda

Dernest fire land med forholdsvis mange katolikker; Nigeria, Kenya, Uganda og Tanzania.
samlet_nigeria

samlet_kenya

samlet_uganda

samlet_tanzania

Til sist tar jeg med Eritrea, der det har kommet veldig mange asylsøkere de siste 10 år, fra ca 2 000 i 2005 til over 20 000 i dag. Her er flertallet ortodokse kristne, men antallet katolikker kan være opp mot 20%.
samlet_eritrea

mai 062016
 

Oslo katolske bispedømme stevner staten, kan vi lese på katolsk.no:

Oslo katolske bispe­dømme har nå oversendt en stevning til Oslo tingrett og går til det alvorlige skrittet å saksøke staten. Vi mener statens vedtak om milliontilbakebetaling i medlemsregistersaken er ugyldig og at saken må prøves for retten. Rettsaken vil trolig komme opp i løpet av annet halvår 2016.

Hele stevningen ligger her (men uten vedleggene), og på siden jeg lenket til forklarer Lisa Wade kort hva stevningen går ut på. Les hva hun skriver der under overskriften Likhet for loven.

Jeg leste selv stevningen grundig tirsdag kveld, og har skrevet et stykke på Verdidebatt (og jeg håper å få noe inn i Vårt lands papiravis) med følgende overskrift “Sjokkerende forskjellsbehandling” og ingress “Det har i mange år vært en sjokkerende forskjellsbehandling av lutheranere og katolikker, for de nordiske folkekirkene har fått mye gunstigere ordninger enn katolikkene.”

Les mitt innlegg på Verdidebatt her.

mai 062016
 

I min serie om tall for innvandring til Norge fra katolske land er jeg nå kommet til Europa – informasjonen har jeg hentet fra Statistisk sentralbyrå. De har bl.a. oversiktsinformasjon for flere land som viser at innvandringen til Norge fra Vest-Europa (utenom Norden) er 79 000 personer nå, mot 33 000 for 10 år siden. Fra Øst-Europa utenom EU er det nå 71 000, mot 39 000 i 2005. Det mest dramatiske har skjedd med innvandringen fra EU-land i Øst-Europa; derfra har nå 200 000 personer kommet til Norge, mot bare 14 000 i 2005. Under følger en del statistikker fra europeiske land med ganske mange katolikker.

Italia
samlet_italia

Spania
samlet_spania

Portugal
samlet_portugal

Frankrike
samlet_frankrike

Ungarn
samlet_ungarn

Tsjekkia
samlet_tjekkia

Slovakia
samlet_slovakia

Kroatia
samlet_kroatia

Polen, Litauen og Latvia har jeg skrevet om tidligere.

mai 052016
 

Catholic Herald skriver at kardinal Müller, leder av Troskongregasjonen, nettopp har uttrykt seg slik, og siterer ham: “Hätte Amoris Laetitia eine so verwurzelte und so gewichtige Disziplin aufkündigen wollen, hätte es sich deutlich ausgedrückt und die Gründe dafür angegeben.”

Vi leser altså på nytt om dette nye, pavelige dokumentet, som har skapt en del uro og forvirring, og Catholic Herald skriver videre bl.a.:

Cardinal Gerhard Müller, the head of the Vatican’s doctrinal authority, has said that Pope Francis’s recent document is consistent with previous Church teaching.

In a talk to seminarians in Oviedo, Spain, reported by the German newspaper Die Tagespost, Cardinal Müller, the Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith (CDF), said that Amoris Laetitia does not say the divorced and remarried can take communion.

John Paul II, Benedict XVI and the CDF have all said in the last 35 years that the divorced and remarried should not take communion unless they live “in complete continence”.

Cardinal Müller told the seminarians: “If Amoris Laetitia wanted to overturn such a deep-rooted and important discipline, it would have expressed this precisely and given reasons for it”.

Cardinals Christoph Schönborn, Raymond Burke and Vincent Nichols have all said that Amoris Laetitia is in line with John Paul II’s Familiaris Consortio (1981), which said: “The Church reaffirms her practice, which is based upon Sacred Scripture, of not admitting to Eucharistic Communion divorced persons who have remarried. …

mai 042016
 

Flere oversikter over innvandring til Norge fra katolske land – denne gang flere land i Latin-Amerika.

Først en samlet oversikt over Sør- og Mellom-Amerika – totalt nesten 25 000:
samlet_sor_ml_amerika

Fra Chile er det kommet 7 800, med en tydelig topp i 1989, men deretter få nye.
samlet_chile

Fra Brasil er det kommet mange de siste 10 årene, totalt i dag 3 200 kvinner og 1 200 menn.
samlet_brasil

Fra Argentina er det i alt kommet ca 1 000.
samlet_argentina

Fra Colombia er det kommet ca 2 000, de fleste de siste 15 år.
samlet_colombia

Fra Venezuela er det kommet en del etetr år 2006, i alt 1 100.
samlet_venezuela

Fra Mexico er det kommet litt over 1 200.
samlet_mexico

mai 032016
 

16mai_PIUSXII
I en bokanmeldelse i First Things av boka Church of Spies, av Mark Riebling, leste jeg i dag den overraskende nyheten over, samt flere andre ting om hvordan pave Pius XII prøvde å beskytte jøder og andre minoriteter mot Nazismen. Bl..:

… In Church of Spies, Mark Riebling provides readers with a comprehensively documented story of the Germans who worked to remove Hitler from power and return their country to its place in the civilized world. These brave individuals received moral and political support from many sources, not least from the pope himself. Pius XII was an active participant: transmitting information, encouraging resistance, even supporting plots for assassination. …

The pope first specifically referred to the plight of European Jewry in December 1942 and reiterated that concern again in June 1943. Given the Nazi dictatorship across Europe, however, nothing would be achieved until Hitler and his forces were removed. The papacy would regain its public voice only after the liberation of Rome in 1945. Meanwhile, the pope’s emissaries in Germany facilitated conspiracy against Hitler. …

Pius XII’s anti-Nazi commitment was clearly demonstrated before war broke out. He secretly informed the British government of the Nazi plan to occupy Norway and Denmark. He warned Holland and Belgium that the Nazi army would not recognize their claim to ­neutrality. And before hostilities broke out between France, Britain, and Germany, Pius XII warned of Nazi military plans.

How the Vatican received this information has never been disclosed. Until proven otherwise, we should assume that the source was Admiral Wilhelm Canaris, head of the Abwehr, the German military intelligence organization. Canaris, a Protestant, had no difficulties in working with the Catholic Church. An early opponent of ­Nazism, Canaris, with trusted assistants, remained in regular contact with the Vatican, through Joseph ­Müller, and reported the progress achieved in forming an anti-Nazi coalition willing to challenge Hitler’s rule.

The pope’s insistence on the importance of overturning Nazi control of Germany was a key to a resumption of peace and to the survival of Jews and all other persecuted minorities. …

Les mer om denne boka hos Amazon.

mai 032016
 

Ortodokse kristne feiret påskedag i forgårs, altså uvanlig lenge etter den vestlige påsken, mens det visst neste år er sammenfall. Jeg har i år merket denne tidsforskjellen veldig tydelig, siden vi har en stor gruppe eritreiske katolikker (Ge’ez ritus) som samles i St Hallvard kirke i Oslo, og de har markert fastetiden hver dag ukevis etter at påskefeiringen for alle de andre gruppene i menigheten begynte. Sist uke var det ekstra tydelig, da de med mange og lange sanger og bønner markerte Langfredag hele dagen i menighetssalen vår.

16mai_patriark_kirill

Aftenposten skriver bl.a. om dette i en artikkel om Den russisk-ortodokse kirke – en artikkel med en unødvendig provoserende tittel. Der skriver de bl.a.:

Søndag innledet 300 millioner ortodokse kristne feiring av sine største og viktigste høytid, nemlig påsken. Patriark Kirills påskebudskap – vist på den russiske TV-stasjonen NTV søndag 1. mai – vil være viktig for flere millioner russere som i påsken strømmer til kirkene. …

…Kirill (snakket om) “farene som truer den moderne sivilisasjonen”: “Hvis du ødelegger det moralske fundamentet til en person, ødelegger hans indre liv, så stopper mennesket å være et menneske”, sa patriarken. Han viste spesielt til situasjonen i Europa.

Sammen med Putin står Kirill sentralt i å utvikle en ny russisk statsbærende ideologi, som skal erstatte kommunismen og 90-årenes kaotiske liberale demokrati.

Patriarken er langt fra den eneste som mener dette. Innen den ortodokse kirken er det mange som ser på Europas nyere utvikling, humanisme og “dyrking av mennesket” som en av de største katastrofene i menneskets historie. …

… Et av de viktigste argumentene ifølge den russiskortodokse kirken for at Europa er oppløsning, er at homofiles rettigheter – samt strømmen av muslimske migranter. …

… Etter at kirken fikk innført nye lover som skal stoppe “homofil propaganda”, er påskens store kampsak å forby abort. Den russiskortodokse kirken har som mål å samle inn en million underskrifter som støtter et forbud mot abort.

Kirken har opprettet 29 krisesentre for mødre, hvor kvinner kan bo gratis de første månedene etter fødselen – og overlate barnet til kirkens barnehjem når de vil.

“Jeg sier til prestene at de skal fortelle kvinnene at vi kan ta imot barna, men at de fortsatt er moren. De kan komme når som helst og hente barnet tilbake”, sa Kirill i påskeintervjuet. …

Jeg har prøvd å finne et mer fyldig og seriøst referat av dette intervjuet, men har så langt ikke lyktes – har bare funnet dette.

mai 022016
 

Jeg fortsetter å vise oversikter over innvandring til Norge fra katolske land.

I Polen er det ca 90% katolikker og der har økningen vært voldsom – i 2015 totalt 39 000 kvinner og 66 000 menn:
samlet_polen

I Litauen er det rundt 80% katolikker og også her er tallene høye – nesten 18 000 kvinner og vel 24 000 menn:
samlet_litauen

Latvia er delt mellom lutheranere (35%), katolikker (25%) og ortodokse (18%), og et større antall enn man tror er kommet til Norge – ca 4 600 kvinner og 6 300 menn:
samlet_latvia