Vårt Land trykker i dag mitt innlegg om avslutningen av Den katolske kirkes medlemsregistreringsproblemer – slik ser i alle fall jeg på det etter tingrettens dom.
Vårt Land laget et ganske overraskende og underlig oppslag om mitt innlegg på førstesiden, da de med mitt navn og bilde erklærer: Vi rotet det skikkelig til med medlemsregistreringen. Det sa jeg også, men mitt hovedpoeng var at vi er kommet langt med å bygge opp igjen tilliten. De skrev inn noen ingresser i teksten som jeg syns passet dårlig, men ellers trykket de jo det jeg skrev:
En passende straff
Nå som det er blitt kjent at statsadvokaten ikke anker tingrettens dom og strek (langt på vei) er satt for konsekvensene av Oslo katolske bispedømmes uakseptable medlemsregistrering, kan jeg selv si meg ganske godt fornøyd med resultatet. OKBs tidligere økonom ble i tingretten frikjent fra påstanden om bedrageri; ganske klart og tydelig frikjent ifølge dommen. Det er jeg glad for.
Dernest dømmes OKB til en foretaksstraff for uaktsomt bedrageri, og det syns jeg også er passende – for vi rotet medlemsregistreringen skikkelig til for oss selv noen år. Dommen sier: «Retten finner ikke bevismessig dekning for å konstatere forsett fra foretakets side. Det er systemsvikten som er kritikkverdig i denne saken, og retten er overbevist om at denne svikten må karakteriseres som grovt uaktsom. Det manglet rutiner og retningslinjer. Det manglet ikke på advarsler … uten at det ble fulgt opp på en forsvarlig måte. …»
Ellers legger jeg også merke til at dommen bare beskriver selve registreringsmetoden, som ble avsluttet i oktober 2014. Den antyder ikke med ett ord at ting som skjedde de månedene OKB arbeidet med å få tidligere registrerte personer til å bekrefte sitt medlemskap, skulle være lovstridig, men det var jo pga. mistanker om nettopp slikt at OKB ble politianmeldt.
Saken er ikke helt avsluttet, siden det er berammet en sivil sak om et års tid, der OKB sier seg villige til å betale tilbake støtte for alle som hadde blitt feilregistrert, men ikke for personer som virkelig var katolikker – selv om de ikke hadde blitt registrert på korrekt måte. Får OKB medhold i den saken, vil erstatningsbeløpet reduseres til ca. 25% av det stat og kommune krever. Men OKB har allerede inngått avtaler om tilbakebetaling både med staten og kommunene, så dramatikken rundt dette har blitt svært redusert.
Alle som følger med vet også nå (bl.a. fra tallene for 2016 og 2017) at Den katolske kirke i Norge har flere medlemmer enn noen gang før, og alle er nå korrekt registrert. Det er altså ingen grunn til å tro at vi noen gang fikk støtte for flere medlemmer enn det antallet katolikker som bodde og bor i Norge. Det faktumet bør også hjelpe til å redusere dramatikken.
Vårt Land skrev i en leder for noen uker siden (9. desember) at denne saken har ført til et «omdømmetap for Den katolske kirke» og at «det gjenstår å se om kirken er i stand til å bygge opp det som er ødelagt».
Her vil jeg svare: Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.
Jeg er enig i kjernen her. Men jeg skjønner ikke ditt tillegg til overskriften. «Vi er kommet langt med å bygge opp igjen tilliten,» skriver du. Men vi har nettopp vært gjennom en pinlig, ja, opprivende rettssak. Den kommer etter nesten tre års krisetilstand for bispedømmet. Dommen er kanskje «passende,» men rammende like fullt. Kurien i vårt stift er blitt domfelt for uaktsomt bedrageri. Det er om mulig enda verre enn forsettlig bedrageri. I så fall hadde én eller flere enkeltpersoner bevisst forsøkt å berike seg selv eller kirken. Denne dommen vitner om noe annet og verre, nemlig at systemsvikten har vært helt gjennomgående. Alt dette er de fleste katolikker i Oslo katolske bispedømme for lengst blitt oppmerksomme på. Og de gremmes. Hvor de gremmes! Skandalen og ærestapet er et faktum. Og la oss ikke begynne å snakke om skandalen som gjelder de sykmeldte og utstøtte ansatte i det selvsamme bispedømmet.
Hvordan kan man da tale om gjenoppbygget tillit? Den finnes bare i hodet til de mest iherdige lojalister.
Det er mulig at kirken «holder orden i sitt medlemsarkiv» i dag, som du skriver. Men den er milevis unna å gjenopprette tilliten hos de troende og hos det norske folk i sin alminnelighet.
Jeg kan ikke si at jeg er særlig enig med deg her, Steenhoff. At OKB ikke er dømt for å ha prøvd bevisst å svindle til seg penger, oppfatter jeg som noe svært positivt.
Jeg kjenner heller nesten ingen katolikker som tenker slik du beskriver (gremmes osv); de fleste jeg kjenner (og jeg har bodd i Oslo de siste 8 år) er glade for at vi har fått bekreftet de fleste medlemmene, og for at livet i menigheten går som normalt.
At vårt arbeidet med medlemsregistrering (og annen økonomisk rapportering) nå går helt etter «boka», tror jeg øker tilliten til OKB igjen. Og jeg kan ikke se at det vil tjene til noe godt å ønske å straffe personer som gjorde feil for 3-6 år siden.
Det er mulig at vi kjenner ulike folk.
Du skriver at arbeidet med registreringen nå går etter boken. Jeg er enig, det er bra. Men betyr det at «vi er kommet langt med å bygge opp igjen tilliten,» som du også skriver?
Systemet for å registrere medlemmer, og overoppsynet med registreringen, sviktet totalt over lang tid. OKB ble nettopp dømt i retten for uaktsomt bedrageri. «Grovt uaktsom» systemsvikt, lyder dommen fra tingretten. En ny sivilsak med kommune-Norge er dessuten på trappene. Det krever en særskilt intellektuell og retorisk akrobatikk for å fremstille dette som noe positivt.
At de fleste mennesker reagerer negativt på OKBs praksis og rettssakene i etterkant, er simpelthen et faktum. Og det skulle bare mangle at OKB i dag har opprettet et rettskaffent system for registrering. Det er en naturlig konsekvens av at den ulovlige praksisen ble avdekket og anmeldt. Men de nye, lovlige rutinene du fremhever som noe positivt, fjerner ikke omdømmetapet over natten. De bare minner oss alle om at rutinene en gang var ulovlige.
De fleste katolikker jeg kjenner var ganske forferdet da nyheten om den ukorrekte registreringen av medlemmer ble kjent for over tre år siden, mange var med på å få bekreftet tusenvis av medlemmer, og begynte etter det å reagere negativt på det overdrevne kritiske fokuset fra et par aviser og enkelte katolikker.
Den sivile rettsaken mot stat (og kommuner) som er berammet om ca et år handler om den nye kriteriet om at medlemmer skal måtte (ny)registrere seg aktivt i et kirkesamfunn – og man må ha litt kjennskap til slik registrering for å kunne forstå det. Men som jeg skrev i min artikkel, OKB har allerede inngått avtaler med både stat og kommuner om tilbakebetaling, så det er mye mindre dramatikk rundt dette enn tidligere.
Grunnen til at jeg (og flere andre) er ganske fornøyd med tingrettens dom, er at resultatet kunne ha blitt en hel del verre. I snart tre år nå har vi jo fryktet konsekvensene av politianmeldelsen. Og om å bygge opp tillit kan jeg ikke se andre muligheter enn å ha gode rutiner og gjøre alt riktig – og så ta tiden til hjelp. Hva annet vil kunne hjelpe?
Jeg tror vi snakker forbi hverandre her. Du og mange i bispedømmet synes det er viktig at selv om registreringene ikke var etter boka, var det reelle antallet katolikker uansett mye høyere enn de tallene som bispedømmet fremskaffet hvert år til norske myndigheter. Det tror jeg vi andre også er enige om. Og vi synes også det er fint at dette er blitt ordnet opp i. Jeg ,og jeg tror også mange med meg, synes også at registreringsregelen har vært uklare og ulne. Det jeg ønsker å snakke om, og som jeg synes det hersker en underlig og frustrerende taushet om, er hvordan kom vi dithen at vi som Kirke over flere år, til tross for advarsler utenfra og innenfra, åpenbart har syntes at målet helliger midlene. Jeg har vanskelig å tenke meg annet enn at denne saken er uttrykk for hva vår pave kaller en åndelig sykdom. Er penger virkelig så viktige for oss at vi er villige til å krenke både menneskers integritet, selvsagte regler for mellommenneskelig oppførsel og ikke minst kristen moral? Når Pave France advarte mot en kirke som så seg selv som en slags NGO, rammer ikke denne karakteristikken Den katolske kirken i Norge rett i solar plexus, der det virkelig gjør vondt? Og er det ikke nettopp fra en slik diagnose at bispedømmet kan bygges opp igjen?
Det var alvorlig det som skjedde, Andreas, og jeg skrev i mitt innlegg at det var passende at OKB fikk en foretaksstraff av en passende størrelse.
På den annen side er det også et faktum at bispedømmet, og aller tydeligst biskopen selv, har beklaget det som skjedde flere titalls ganger – første gang allerede i oktober 2014.
Så når domstolen nå (for del aller meste) er ferdig med sitt arbeid, er mitt forslag at vi katolikker også skal prøve å legge den bak oss.