okt 242017
 

Kommende fredag feirer jeg på nytt den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunn, og denne gangen (27/10) skal jeg feire en vanlig grønn hverdagsmesse (se kalenderen her) med tekster fra sist søndag, 20. søndag etter pinse (se tekstene her).

Denne dagens inngangsvers lyder slik:

Omnia, quæ fecisti nobis, Dómine, in vero judício fecístì, quia peccávimus tibi, et mandátis tuis non obedívimus: sed da glóriam nómini tuo, et fac nobíscum secúndum multitúdinem misericórdiæ tuæ. Beáti immaculáti in via: qui ámbulant in lege Dómini. Gloria Patri. – Alt hva du har gjort mot oss, Herre, har du gjort i sann rettferd; for vi har syndet mot deg og ikke fulgt dine bud; men gi ditt navn ære og gjør med oss etter din miskunns mål. – Salige de som ferdes ulastelig på veien, som vandrer i Herrens lov. Ære være …

Denne søndagens tekster lyder slik i en moderne oversettelse (Bibelselskapet 20111):

Efeserne 5,15-21
Brødre og søstre, pass nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn. Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!

Johannes 4,46-53
På den tid kom Jesus til Kana i Galilea, der han hadde gjort vann til vin. I Kapernaum bodde en kongelig embetsmann. Han hadde en sønn som var syk. Da han fikk høre at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, gikk han til ham og ba ham komme ned og helbrede sønnen, for gutten var døden nær. Jesus sa til ham: «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke.» «Kom, Herre, før gutten min dør!» sa mannen.
«Gå hjem, sønnen din lever!» sa Jesus til ham. Mannen trodde det ordet Jesus sa til ham, og gikk av sted. Da han ennå var på hjemveien, kom tjenerne og møtte ham, og de fortalte at gutten hans levde. Han spurte dem når det var blitt bedre med ham. De svarte: «I går, ved den sjuende time, forsvant feberen.» Faren skjønte at det var skjedd akkurat da Jesus sa til ham: «Sønnen din lever.» Og han og hele hans hus kom til tro.

okt 012017
 

Eirik Steenhoff har intervjuet p. Ole Martin Stamnestrø, og det forholdsvis lange intervjuet er delt i to artikler. Første artikkel har følgende innledning:

For ti år siden utgav pave Benedikt XVI dokumentet Summorum Pontificum, som gav prester lettere anledning til å feire den gamle tridentinske messen. Men hva slags messe var egentlig dette, og hvorfor kom en endret messe på plass etter Det annet Vatikankonsil (1962–65)? Og hva er egentlig messens mening? …

… Messen som feires i dag, er ikke helt den samme som messen som ble feiret i går. Det vil si: Om en katolikk – eller for den saks skyld en kirkefremmed – skulle deltatt først i messen som kom før Det annet Vatikankonsil (1962–65), så i messen som kom etterpå, ville opplevelsen være nokså forskjellig. Likevel: messene er innholdsmessig de samme, selv om formen er ulik. Det er det samme offeret, den samme tilbedelse, til og med det samme språket (latin) – kort sagt: den samme messen.

Denne grunnleggende identiteten mellom de to messeformene – den før- og etterkonsiliære – var et viktig premiss da pave Benedikt XVI lanserte dokumentet Summorum Pontificum for like over ti år siden.

– Dokumentets hovedsak er at den ekstraordinære form av det romerske ritus [dvs. den gamle messen, se faktaboks] skal bli lettere å feire for den enkelte prest, sier p. Ole Martin Stamnestrø, generalvikar i Midt-Norge stift og liturgihistoriker.

– Paven gir uttrykk for at han ønsker at Summorum Pontificum skal bidra til to ting, fortsetter p. Stamnestrø. – For det første: Fred i kirken. Dette er en fred som krever generøsitet av oss alle. Bak åpningen for en feiring av messens to former ligger det et ønske om liturgisk generøsitet og harmoni, eller for å bruke et gammelmodig ord: endrektighet. For det andre vil paven gi oss en påminnelse om liturgiens genre og egenart. Dermed minner han oss samtidig på at den ordinære form som vi feirer i dag, ikke kommer ut av intet. Den har vokst organisk ut av den foregående vestlige tradisjon.

Og andre artikkel inneholder bl.a. følgende viktige (syns jeg) presiseringer:

.. det var ingen bred folkebevegelse bak liturgireformen.

Vi spør p. Stamnestrø om de endringer i liturgien som fant sted etter konsilet som ikke var intendert av konsilfedrene, som den totale overtagelse av folkespråkene, mottagelsen av nattverden i hånden og popmusikkens inntog i messen.

Hvorfor skjedde alt dette?

Denne tiden – sent 60-tall og 70-tallet – var preget av misnøye med det gamle og bestående, og et ønske om omveltende forandringer, sier. p. Stamnestrø. – Denne tidsånden preget vel også implementeringen av Sacrosanctum Concilium. Mange blir forbauset når de leser dokumentet, for der finner man ikke mange av de forandringer som fulgte, som kommunion i hånden og nyorienteringen av messefeiringen versus populum, “mot folket.” Men mange av disse er liturgiske skikker som det ble åpnet for etter konsilet som et alternativ til våre tradisjonelle skikker, og de er i dag tillatte alternativer.

Har disse skikkene påvirket hvordan vi tenker om messen? For eksempel: Kan det faktum at vi ikke lenger feirer messen mot alteret, føre til at offeraspektet blir underkommunisert?

Vi må huske på at messen er mange ting samtidig. Den er en offerhandling, men den har også mange andre aspekter. Liturgikerne i mellomkrigsårene mente at offeraspektet var blitt betonet så sterkt at de andre aspektene delvis var blitt glemt, særlig når det gjaldt messen som et fellesskapsmåltid. Men nå befinner vi oss i en helt annen situasjon. Messen blir stort sett ikke lenger forklart som offer. Men det er den altså.

Stamnestrø fortsetter med å utbrodere tre sentrale prinsipper for liturgien: gudsdyrkelse, ydmykhet og tradisjon.

Det første prinsippet er at vi begynner med Gud, sier han. – Liturgien eksisterer først og fremst for å ære Gud. Dens retning er grunnleggende gudvendt. Det andre prinsippet er at den som deltar i kirkens liturgi må være ydmyk. Kirkens liturgi er ikke min, men blir min i den grad jeg deltar i noe som kommer til meg utenfra. På samme måte som at Bibelen blir min når jeg mottar dens ord. Jeg har ikke skrevet Bibelen, men den blir “min” når jeg leser den. Det tredje prinsippet er at liturgien forbinder oss med dem som har gått foran oss. Vi gjør det samme som dem, og som de store helgenene. Gjenkjenneligheten og vanen er viktig for liturgien. Og jo viktigere noe er for oss, jo større vil motstanden være mot forandringer.

Les gjerne begge artiklene selv.

sep 282017
 

I morgen feirer jeg høytiden for den hellige Mikael i Porsgrunns katolske kirke. Jeg feirer den tradisjonelle latinske messen, og inngangsverset lyder slik:

Benedícite Dóminum, omnes Angeli eius: poténtes virtúte, qui fácitis verbum eius, ad audiéndam vocem sermónum eius. Benedic, ánima mea. Dómino: et ómnia, quæ intra me sunt, nómini sancto eius.. – Gloria Patri et Filio … Benedícite Dóminum …. – Lov Herren, alle hans engler, dere veldige i kraft, som setter hans ord i verk når dere hører hans røst tale. Lov Herren, min sjel, og alt som i meg er love hans hellige navn. – Ære være … Lov Herren …

Og kollektbønnen lyder slik:

Deus, qui, miro órdine, Angelórum ministéria hominúmque dispénsas: concéde propítius; ut, a quibus tibi ministrántibus in cælo semper assístitur, ab his in terra vita nostra muniátur. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Gud, du som inndeler englenes og menneskenes tjeneste i underfull orden; unn oss i nåde at vårt liv her på jorden må vernes av dem som alltid står hos deg som dine tjenere i himmelen. Ved vår Herre, Jesus Kristus ….

Her kan man se programmet for messen, med bl.a. alle tekster og antifoner.

sep 232017
 

En ung prest fra Danmark, p. Jan Hansen, har nylig blitt intervjuet om den tradisjonelle messen, og sier interessant, bl.a.:

Hvad betyder den gamle messeform for dig selv og hvordan lærte du den at kende?

Jeg synes, at der er en udpræget sans for mystikken, for det åndelige, æstetiske og ikke mindst det sakrale i den ekstraordinære messeform, som jeg finder meget tiltalende. Endvidere er jeg også fascineret af det historiske aspekt. Denne form af liturgien er den, som man i store træk har fejret siden pave Gregor den Store, selvom messen naturligvis har udviklet sig langsomt og gradvist op gennem middelalderen.

Sansen for det mystiske og sakrale i Kirkens liturgi mener jeg grundlæggende er vigtig, for uden disse elementer bliver vi i langt mindre grad mindet om, hvad det ultimative mål med livet er, nemlig at blive forenet med Gud i Himlen. Liturgien her på jorden er derfor en forsmag på det himmelske, hvor vi på en måde får et glimt ind i evigheden, og dét som venter os på den anden side af denne jordiske tilværelse. Det betyder naturligvis ikke at vi skal glemme vores liv her på jorden fuldstændigt; men liturgien hjælper os med at huske på, hvad vi tror på, og hvorfor vi tror det, jævnfør den gamle regel om ”Lex Orandi, Lex Credendi”, dvs. måden vi beder på former vores måde at tro på.

Derudover har mit kendskab til den ekstraordinære messe klart påvirket min måde at fejre den danske messe på. Den minder mig i højere grad om, at folk ikke kommer til kirken for at se på mig som personen ”pastor Jan”, men for at møde Gud. Derfor skal jeg som præst hjælpe med at få dette møde mellem Gud og den enkelte troende til at blive så frugtbart som muligt. Det kan jeg som præst bedst gøre ved at lægge min personlighed lidt til side, så Kristus nemmere kan komme til syne i stedet for mig. I sidste ende er vi præster jo blot et redskab, Gud har sat i verden for at hjælpe folk med at finde tilbage til Ham. Jeg lærte den ekstraordinære messe at kende da jeg boede i Rom på Det engelske Kollegium.

Hvor meget lærer kommende præster om den gamle messe? Hvordan er interessen for den blandt yngre præster?

Vi lærte intet om den på præsteseminariet, så det er ofte egentlig op til den enkelte seminarist at opsøge den. De fleste af dem jeg kender, som interesserer sig for den, fejrer begge former af messen. De yngre præster har ikke en så udpræget ideologisk holdning, men har snarere blot opdaget en åndelighed, dybde og æstetisk skønhed, som de gerne vil lære bedre at kende.

Intervjuet kan leses i sin helhet HER, i det danske “Katolsk Orientering” (les også side 9) – og katolsk.no har også lenket til artikkelen.

sep 142017
 

I dag er det ti år siden den tradisjonelle katolske messen fritt kunne feires av alle katolske prester. Tre av mine prestevenner i Norge feirer i dag en (sikkert veldig høytidelig) høymesse/levittmesse (med prest, diakon og subdiakon), mens min messe nok blir av det enkle slaget. Pave Benedikts motu proprio (dokument på egnet initiativ) kan leses her – og under ser man et lite utdrag.

POPE BENEDICT XVI
APOSTOLIC LETTER GIVEN MOTU PROPRIO
SUMMORUM PONTIFICUM
ON THE USE OF THE ROMAN LITURGY PRIOR TO THE REFORM OF 1970


Art. 2. In Masses celebrated without a congregation, any Catholic priest of the Latin rite, whether secular or regular, may use either the Roman Missal published in 1962 by Blessed Pope John XXIII or the Roman Missal promulgated in 1970 by Pope Paul VI, and may do so on any day, with the exception of the Easter Triduum. For such a celebration with either Missal, the priest needs no permission from the Apostolic See or from his own Ordinary. …


We order that all that we have decreed in this Apostolic Letter given Motu Proprio take effect and be observed from the fourteenth day of September, the Feast of the Exaltation of the Holy Cross, in the present year, all things to the contrary notwithstanding.

aug 212017
 

Fredag denne uka (25/8) feirer jeg den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunns katolske kirke. Det er den hellige Ludvig av Frankrike som feires denne dagen, og kollektbønnen er slik:

Deus, qui beátum Ludovícum Confessórem tuum de terréno regno ad cæléstis regni glóriam transtulísti: eius, quǽsumus, méritis et intercessióne; Regis regum Iesu Christi, Fílii tui, fácias nos esse consórtes: Qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti, Deus, per omnia sæcula sæculorum.

Gud, du som har ført din salige bekjenner Ludvig over fra det jordiske kongedømme til himmelrikets herlighet, vi ber deg: Gjør oss ved hans fortjenester og forbønn til medarving med kongenes Konge, Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet.

Hl Ludvig feires ikke lenger i den nye kalenderen, men han var kong Ludvig IX av Frankrike, og levde fra 1217 til 1270. Katolsk.no skriver en hel del om ham, bl.a.:

… kong Ludvig døde omkring klokken 15 den 25. august 1270 nær Tunisia. … flere av Ludvigs relikvier ble fraktet landeveien til Paris med korte stopp i basilikaen San Domenico i Bologna og i Lyon, og den 22. mai 1271 ble de stedt til hvile i den franske kongelige begravelseskirken Saint-Denis etter en nasjonal begravelse i katedralen Notre-Dame. Hodet ble bisatt i Sainte-Chapelle, som han selv hadde bygd til Kristi tornekrone. I 1298 ble relikviene skrinlagt i nærvær av kong Filip den Smukke (1285-1314) og en forsamling av adelsmenn og prelater. I 1308 delte kong Filip skjelettet og ga beina som relikvier til viktige personer og kirker. Hans gravmæle i Saint-Denis var et praktfullt gullbelagt monument av messing fra slutten av 1300-tallet, men det ble smeltet ned under de franske religionskrigene. De av relikviene som var igjen i Saint-Denis, ble spredt for alle vinder under Den franske revolusjon. Bare en finger ble berget og oppbevares i dag i Saint-Denis.

Ludvigs berømte biografi ble skrevet av soldaten Johannes av Joinville, hans personlige venn og ledsager på korstogene. I biografien fremstilles Ludvig som et menneske med både feil og dyder, og den er et av de mest fortryllende dokumentene fra middelalderen. To andre viktige biografier ble skrevet av kongens skriftefar, Geoffrey av Beaulieu, og hans kapellan, Vilhelm av Chartres. Vår fjerde kilde er biografien skrevet av Vilhelm av Saint-Pathus ved hjelp av den pavelige granskningsrapporten før Ludvigs helligkåring.

Allerede den 6. august 1297 ble Ludvig helligkåret av pave Bonifatius VIII (1294-1303) i Orvieto. Hans navn står i martyrologium Romanum. Hans minnedag var tidligere 24. august, men er nå dødsdagen 25. august. En translasjon av hoderelikvien ble feiret den 8. mai.

jul 112017
 

Slik skriver The New Liturgical Movement om noe som skjedde rett ved FSSPs presteseminar i Wigratzbad, Tyskland, 1. juli:

On Saturday, July 1st, the feast of the Precious Blood, His Eminence Raymond Cardinal Burke ordained seven deacons of the Fraternity of St Peter to the priesthood in the parish church at Lindenberg, a small town about five miles away from Wigratzbad. …

Jeg kjenner en ung mann som i flere år studerte ved dette presteseminaret, og som ville ha blitt ordinert omtrent på denne tid – om han ikke hadde avsluttet studiene. Legg også merke til mannen fremst til venstre på bildet under, det er FSSPs susperior p. John Berg (fra Minnesota, med norske aner) som jeg hadde et svært hyggelig møte med for fem år siden.

Som alltid legger alle tilstedeværende prester sine hender på de nyordinerte, kort tid etter biskopen. I dette tilfellet dreide det seg visst om 80 prester – se under.

Det siste bildet jeg tar med viser den eneste form for konselebrasjon som fantes i latinsk ritus før 1970; at de nyordinerte prestene feirer eukaristien sammen med biskopen – mens alle de andre tilstedeværende prestene ikke konselebrerer.

SE HER for mange flere bilder – og forklaring av det som skjer.

jul 072017
 

Det er i dag ti år siden pave Benedikt “frigjorde” den tradisjonelle messen (fem måneder sendere feiret jeg den første gang) og flere minnes dette i disse dager. Bl.a. siteres Thomas Woods slik:

The day the motu proprio Summorum Pontificum was released was an exceptionally unusual one for me: at last one of the seemingly lost causes I had championed for years had actually triumphed. …

… I wound up writing a small book, Sacred Then and Sacred Now: The Return of the Old Latin Mass, for the purposes of (1) explaining and defending Pope Benedict’s decision; (2) walking newcomers through the Extraordinary Form; (3) replying to common objections; and (4) explaining why features common to the Ordinary Form — “Eucharistic ministers” and Communion in the hand, to name two — were not to be introduced into the Extraordinary.

Boken finnes på Amazon, og der står det bl.a. om den:

An excellent introduction to the traditional Latin Mass for Priests and lay persons who want to know more about the Extraordinary Form of the Mass which is now an official part of the liturgy of the Catholic Church….It is obvious from what Woods says and quotes that the old Mass has made a dramatic comeback in the liturgical life of the Catholic Church and is the wave of the future. –Fr. Kenneth Baker, SJ, Editor, Homiletic & Pastoral Review

Summorum Pontificum releases the curtains on four decades of liturgical farce and revives a tradition vital to the Church’s recovery. In this clear book, Thomas Woods captures the momentousness of Pope Benedict XVI’s simple act of courage and common sense. –George Neumayr, Editor, Catholic World Report

A compact and informative guide to the history, structure, and practice of the Old Mass (with a particularly helpful section at the end that tackles common objections). Easy to read, every CAtholic would benefit from this book. –Brian Saint-Paul, Editor, Inside Catholic.com (formerly Crisis Magazine)

des 162016
 

Jeg feirer i dag den tradisjonelle messen (i Porsgrunn), og feirer den andre av vinterens imbredager, det er alltid onsdag, fredag og lørdag (og minnes også den hellige Eusebius). Den tradisjonelle kalenderen er enkelte dager og uker ganske forskjellig fra den nye liturgiske kalenderen, mens andre ganger er nesten alt likt. Den norske messeboken fra 1961 beskriver imbredagene slik:

Som hver uke blir innledet, likesom vigslet, ved søndagsfesten, så blir de fire årstider vigslet ved Imbredagene (Feriæ Quatuor Temporum).

Det norske navnet våre fedre brukte, kommer fra et angelsaksisk ord (engelsk emberdays) som betydde omløp, periode. Til imbrehøytiden hører tre dager: onsdag, fredag og lørdag. Imbreuken om vinteren er tredje adventuke, om våren første fasteuke, om sommeren pinseuken, om høsten uken etter Korsmesse, 14. sept.

Imbredagene er bots- og fastedager. Sjelen søker seg bort fra verden til bønn under faste og abstinens. Men samtidig skal vi be Gud signe årstiden, takke ham for markens grøde, og endelig hjelpe de fattige med almisse. Bønn, faste og almisse blir da oppgaven for oss alle på imbredagene.

Engelsk Wikipedia skriver om dette, bl.a.:

In the liturgical calendar of the Western Christian churches, Ember days are four separate sets of three days within the same week — specifically, the Wednesday, Friday, and Saturday — roughly equidistant in the circuit of the year, that are set aside for fasting and prayer. These days set apart for special prayer and fasting were considered especially suitable for the ordination of clergy. The Ember Days are known in Latin as the quattuor anni tempora (the “four seasons of the year”), or formerly as the jejunia quattuor temporum (“fasts of the four seasons”). …

… The Latin name has remained in modern languages, though the contrary is sometimes affirmed, Quatuor Tempora, the Four Times. In French and Italian the term is the same; in Spanish and Portuguese they are simply Temporas. The German converts them into Quatember, and thence, by the easy corruption of dropping the first syllable, a corruption which also takes place in some other words, we get the English Ember. Thus, there is no occasion to seek after an etymology in embers …

jul 092016
 

På nettsidene til Den katolske kirke i Danmark ble det kunngjort en messe som skulle feires lørdag 25/6 i St Augustins kirke på Østerbro i København:

For kun anden gang i Danmark siden liturgireformen i 1969 fejres højtidelig pontifikalmesse (bispemesse) efter den ældre (ekstraordinære) form af liturgien. Koret vil blandt andet synge William Byrds smukke messe for fem stemmer.

I forbindelse hermed meddeler biskop Czeslaw Kozon også firmelsens sakramente efter det ekstraordinære ritual til 14 unge fra Danmark, Sverige og Tyskland.

En video viser deler av seremonien (se under) og på nettsidene til Sankt Karl Borromæus gruppen kan vi lese mer. Også på Jylland, i Randers litt nord for Århus, feires den tradisjonelle messen regelmessig, organisert av Sankt Knuds selskab.

jul 042016
 

Siden jeg ved utgangen av august skal avslutte mitt arbeid i St Hallvard menighet, er det uklart hvor, når og om jeg fortsatt skal feire den tradisjonelle latinske messen offentlig i Oslo. På nyhetssidene til tlm.oslo.katolsk.no har jeg skrevet følgende:

Etter juli 2016 er det foreløpig ikke planlagt noen tradisjonelle latinske messer i Oslo, men fremtidige messer vil bli kunngjort her.

Ta kontakt med p Oddvar Moi om dere har spørsmål om disse messene (som har blitt feiret stort sett hver måned siden 2009). Kontakt gjerne også sogneprester o.a. med ønsker om at de tradisjonelle latinske messene fortsatt kan feires i Oslo.

jun 202016
 

Denne søndagen feires 6. søndag etter pinse, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Epistelen denne søndagen er fra Romerbrevet 6,3-11, og handler om at vi som troende skal leve et nytt liv. bl.a.:

Brødre, vet dere ikke at alle vi som er døpt til Jesus Kristus, vi er døpt til hans død? For vi er gravlagt med ham ved dåpen til døden, så vi skal vandre i et nytt levnet liksom Kristus er stått opp fra de døde ved Faderens herlighet. For når vi er blitt inderlig forenet med ham i likheten med hans død, så skal vi også være det i likheten med hans oppstandelse, fordi vi vet at vårt gamle menneske er blitt korsfestet med ham, så syndelegemet kan bli tilintetgjort, og vi ikke lenger skal tjene synden. ….

Dagens evangelium er Markus’ beretning om de fire tusen som blir mettet:

… Et accípiens septem panes, grátias agens fregit, et dabat discipulis suis ut appónerent, et apposuérunt turbæ. Et habébant piscículos páucos: et ipsos benedíxit, et jussit appóni. Et manducavérunt, et saturáti sunt, et sustulérunt quod superáverat de fragméntis, septem sportas. Erant autem qui manducavérunt, quasi quátuor míllia: et dimísit eos. – Og Jesus tok de syv brødene, takket og brøt dem og ga dem til sine disipler, så de kunne dele dem ut, og de delte ut til folket. Og de hadde noen få småfisker. Og han velsignet dem også og bød at de skulle deles ut. Og de åt og ble mette, og de tok opp det som ble til overs av stykkene, syv kurver! Og de som hadde ett, var omkring fire tusen; og han lot dem fare.

Les alle dagens tekster og bønner her.

mai 172016
 

Denne søndagen feires Den hellige treenighetsfest, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Dagens introitus lyder slik:

Benedícta sit sancta Trínitas, atque indivisa únitas: confitébimur ei, qua fecit nobíscum misericórdiam suam. Dómine Dóminus noster, quam admirábile est nomen tuum in univérsa terra! Gloria Patri …. – Lovet være Den hellige treenighet og den udelte enhet; la oss bekjenne den, for den har øvet miskunn mot oss. Herre, vår Herre, hvor ditt navn er vidunderlig over all jorden. Ære være …

Dagens evangelium er fra misjonsbefalingen i Mat 28,18-20:

In illo témpore: Dixit Jesus discípulis suis: “Data est mihi omnis potéstas in cælo et in terra. Eúntes ergo docéte omnes gentes: baptizántes eos in nómine Patris, et Fílii, et Spíritus Sanctí: docéntes eos serváre ómnia quæcúmque mandávi vobis. Et ecce ego vobíscum sum ómnibus diébus, usque ad consummatiónem sæculi.” – På den tid sa Jesus til sine disipler: “Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor bort og lær alle folk, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere, og se, jeg er med dere alle dager helt til verdens ende.”

Les alle dagens tekster og bønner her – og se en oversikt over vårens messer her.

apr 292016
 

NLM-bloggen offentliggjorde i går et brev skrevet av P. Schmidberger til biskop Bernard Fellay for to måneder siden, altså et internt brev i SSPX, som forfatteren nå likevel har valgt å offentliggjøre. P. Schmidberger mener at Pius-brorskapet bør ta imot Vatikanets (muligens) utstrakte hånd om normalisering, men flere er tydeligvis uenige med ham.

(Selv har jeg ikke noen kontakt med SSPX, men er forholdsvis godt orientert om bakgrunnen for splittelsen (gradvis etter konsilet, og mest alvorlig i 1988), jeg leste bl.a. i 2010 Michael Davies’ trebindsbiagrafi om erkebiskop Lefebvre – og skrev litt om det her.)

P. Schmidberger skriver bl.a.:

Archbishop Lefebvre always sought a canonical solution for the Fraternity after its condemnation and did not shy away from dialogue with the Roman authorities; to this end it was important for him to move them to understanding and conversion. He continued these efforts even after the episcopal consecration, although being realistic he had little hope for success. Employing an argumentum ad hominem, he asked to be allowed to make “the experiment of Tradition”. He also fully recognized the fact that the Society is in an extraordinary situation, not at all through its own fault, but through the fault of its opponents. The situation remained the same until the year 2000. Since then Rome has made efforts to clean up this situation, sometimes cunningly, sometimes with honest intentions, depending on who was dealing with the problem from the Roman side.

The further dramatic decline of the Church since then and the simultaneously steady development of the Society have brought one or another cardinal or bishop to a partial or general understanding—one that he could not admit publicly, however, without further ado. For its part, Rome has dialed back its demands little by little, and in the latest proposals there was no more talk about recognizing Vatican II or the legitimacy of the Novus Ordo Missae. So it seems that the moment has come to normalize the situation of the Society, for various reasons: Every abnormal situation inherently tends toward normalization. This is due to the nature of the matter. …

… Pope Francis is precisely the one who, with his unpredictability and improvisation, is capable of taking this step. The mass media may forgive him for this expedient, whereas they would never ever have forgiven Benedict XVI. In his authoritarian …. style of governance, he would probably be capable of carrying out such a measure even against opposition.

Catholic Herald skriver også om dette.

apr 182016
 

Denne søndagen feires 4. søndag etter påske etter den tradisjonelle kalenderen (5. søndag i påsketiden i den nye kalenderen), i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Dagens introitus lyder slik:

Cantáte Domino cánticum novum, allelúja: quia mirabília fecit Dóminus, allelúja: ante conspéctum géntium revelávit justítiam suam. Allelúja, allelúja, allelúja. Salvábit sibi déxtera ejus: et bráchium sanctum ejus. Gloria Patri …. – Syng en ny sang for Herren, alleluja; for Herren har gjort underfulle ting, alleluja. For hedningenes øyne har han åpenbart sin rettferd, alleluja, alleluja, alleluja. Hans høyre hånd har frelst ham: og hans hellige arm. Ære være …

Les alle dagens tekster og bønner her – og se en oversikt over vårens messer her.

apr 022016
 

16apr_TLM
I England har Damian Thompson lenge vært en kjent katolsk journalist og blogger, og han har oftest kritisert de liberale kreftene i Kirken, og bl.a. elsket den tradisjonelle latinske messen. Nå ser dette ut til å ha forandret seg, kan vi lese i Catholic Herald (og nyheten diskuteres på en progressiv liturgiblogg):

… In the past few years I’ve been reintegrated into the ordinary Catholic Church. The process began when a musician friend started taking me to the low-key Sunday evening Mass at Farm Street. But things really picked up when I began regular attendance at the church opposite my flat, St Mary of the Angels, Notting Hill. My parish priest is the lovely Mgr Keith Barltrop, who has banished the last remnants of BCM (Bad Catholic Music); on Friday the shivers ran up my spine when, as I queued for the Adoration of the Cross, the organ struck up a familiar ground bass and I heard the Crucifixus of Bach’s B Minor Mass, exquisitely performed by a small choir that must have had professional singers in it. I fought back tears, which is how it should be on Good Friday.

Thanks to Fr Keith, there are proper candles in the sanctuary and a “Benedict Cross” on the altar. The servers are nicely drilled. But lots of them are girls and at every Mass there are lay ministers of Holy Communion. The sign of peace can be quite exuberant.

And it doesn’t bother me in the least. These are signs of the comforting “ordinariness” of worship that takes me back to my Catholic childhood. Indeed, the longer I attend, the more I realise that the cradle bits of my Catholicism never went away, though they’re not necessarily very edifying.

For example, my hearts leaps – just as it did in 1975 – when I hear the priest say the words, “the fount of all holiness” because it means he’s gone for the Second Eucharistic Prayer and it’s the shortest. Worse, I groan when the priest settles down for his moment of private prayer after Communion. The 13-year-old in me still thinks: come on, Father, we’re so tantalisingly near the end. …

I’m not going to try to justify these sentiments to David, my new fellow Catholic; you can’t expect a convert to understand. But they don’t really matter, either, because short Masses can be very uplifting. Parish priests, please note.

Muligens har det tradisjonalistiske miljøet der Thompson har vanket vært for elitistisk, muligens har de overdrevet høytideligheten i liturgien – jeg leste f.eks. for flere år siden at pave Pius X (for litt over 100 år siden) bemerket at prestene ikke måtte forlenge messene unødig (og slik irritere de troende). Jeg legger også merke til at Thompson har funnet en menighet der messen feires noenlunde verdig, og presten (som var min rektor på Allen Hall presteseminar da jeg var student der i 1997-98) har sluttet å bruke de aller dårligste messe”salmene”.

mar 292016
 

16mars_Praestevielse_DK

Lørdag før palmesøndag, 19. mars, ble to unge menn ordinert til katolske prester i København. Vi leste i avisene her i Oslo at fire unge norske prester var til stede ved denne ordinasjonen, og akkurat nå har jeg besøk at to amerikanske prester, som har kommet til Norden pga disse prestevielsene. Den ene amerikanske presten skal bl.a. være diakon i en tradisjonell høymesse (levittmesse ble det kalt i Norge) som den ene nyordinerte presten skal feire i København kommende søndag. Vi kan lese bl.a. dette om ordinasjonene:

Ikke én siddeplads var ledig i Jesu Hjerte Kirke i København, da biskop Czeslaw Kozon på Sct. Josefs festdag, lørdag den 19. marts, præsteviede Jan Hansen og Kasper Baadsgaard-Jensen. Familie og venner, repræsentanter fra menighederne i Vejle, Fredericia og Aarhus – hvor Kasper og Jan har været i praktik det sidste år – og katolikker fra hele Storkøbenhavn samt præster og diakoner fra ind- og udland udgjorde den festlige og flotte ramme om præstevielserne.

Efter i flere år at have talt om præstemangel i bispedømmet føjer Jan og Kasper sig nu til rækken af fem nye præster, som biskop Czeslaw har viet til præstegerningen i løbet af de seneste seks måneder, idet biskoppen 3. oktober sidste år viede Davide de Nigris, Mate Rada og Gilberto Vinciguerra til præster i Sct. Knud Lavard Kirke.

Biskop Czeslaw tog i sin prædiken udgangspunkt i at Jan og Kasper blev præsteviede på Sct. Josefs festdag – som ”I for resten af jeres liv kommer til at forbinde med denne vigtige begivenhed” – hvor man fejrer den hellige Josef som Kirkens værnehelgen.

De to amerikanske prestene som nå er her i Oslo fortsetter sine studier i Roma og bor på det store amerikanske seminaret der, kan fortelle at det hver lørdag feires tradisjonell høymesse der, og at opp mot 100 av de 225 seminaristene deltar i disse messene (ikke alle hver lørdag). Tydeligvis er interessen for den tradisjonelle messen forholdsvis stor enkelte steder, selv om man ikek merker så mye til det i Norge.

Og her er teksten og bildet som “avslører” de norske prestene som reiste til København til prestevielsen.

16mars_norske_prester_kobenhavn

mar 152016
 

Denne søndagen feires Palmesøndag etter den tradisjonelle kalenderen, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00. Slik lyder messens inngangsvers:

Herre, hold ikke din hjelp borte fra meg; se nådig til mitt forsvar. Frels meg fra løvens gap og min ringhet fra enhorningens horn. Gud, min Gud, se til meg i nåde. Hvorfor har du forlatt meg? Mine synders rop er langt borte fra frelsen.

Les alle dagens tekster og bønner her – og se en oversikt over vårens messer her.

feb 162016
 

care_for_church_liturgy Jeg har nå lest ferdig boka Care for the Church and Its Liturgy: A Study of Summorum Pontificum and the Extraordinary Form of the Roman Rite av William H. Johnston, som ganske grundig og saklig gjør rede for pave Benedikts utvidelse av muligheten til å feire den tradisjonelle latinske messen. På Amazon kan vi lese om boka:

In July 2007, Pope Benedict XVI issued Summorum Pontificum, designating two “uses” or “forms” of the Roman Rite, declaring the Missal of Paul VI to be the “ordinary form” and the 1962 Missal of John XXIII to be its “extraordinary form.” On the same day, the pope also published a letter to bishops, Con Grande Fiducia, to accompany and offer commentary on this motu proprio.

In Care for the Church and Its Liturgy, William H. Johnston offers analysis and commentary on both documents, exploring their meaning, context, purposes, implementation, and implications. Johnston carefully attends to the multiple purposes of the documents themselves and to the various questions related to their implementation, as well as to the complex postconciliar dynamics in the Catholic Church. His approach throughout is appreciative, critical, and constructive.

Johnston’s study embodies respect for dialogue, unity, and charity. It will provide much food for thought and discussion among both academics and pastoral leaders in the years ahead as the church discerns its liturgical way forward, and all those with educational or pastoral responsibility for the liturgy will find it an informative resource and valuable guide for understanding and assessing this still constitutive feature of the Roman Rite.

jan 312016
 

sexagesima

I den tradisjonelle kalender feires i dag søndag sexagesima; såmannssøndagen, og vi hører følgende evangelium:

Luk. 8, 4-15.
På den tid da det hadde samlet seg mye folk, og det løp mange fra byene til Jesus, sa han i en lignelse: “En såmann gikk ut og sådde sin sæd, og da han sådde, falt noe langs med veien og ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp. Og noe falt på stengrunn, og da det vokste opp, visnet det fordi det ikke hadde væte. Og noe falt mellom torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det. Og noe falt i god jord, og da det vokste opp, ga det hundre fold.” Da han hadde sagt dette, ropte han: “Den som har ører å høre med, han høre.” Men hans disipler spurte ham hva denne lignelsen skulle bety. Han sa til dem: “Dere skal få vite hemmeligheten i Guds rike; men de andre får det i lignelser, forat de skal se og likevel ikke se, høre og ikke forstå. Dette er lignelsen: Sæden er Guds ord. Det langs med veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, så de ikke skal tro og bli frelst. Det på stengrunnen er de som tar imot ordet med glede når de hører det, men de har ingen rot; de tror for en tid, men i prøvestunden faller de fra. Men det som falt mellom torner, er de som hører, men kveles mens de vandrer under sorger og rikdom og livets lyst, og bærer ikke frukt. Men det i den gode jorden er de som hører ordet med et godt og edelt hjerte og tar vare på det, og de bærer frukt i tålmod.”

Om denne tesketn skriver Den hellige Gregor den store (til Matutin):

Homily by Pope St Gregory the Great. 5th on the Gospels.
Dearly beloved brethren, the passage from the Holy Gospel which ye have just heard, needeth not so much that I should explain it, as that I should seek to enforce its lesson. The Truth Himself hath explained it, and, after that, it beseemeth not man’s frailty to fritter away His exposition by any further comment. But there is, in that very explanation by the Lord, somewhat, which it behoveth us well to weigh. If it were but we who bade you believe that by the seed is signified the word; by the field, the world; by the birds, the devils; and by the thorns, riches ye would perchance doubt of the truth of our explanation. Therefore the Lord Himself hath vouchsafed to give this explanation, and that, not for this parable only, but that ye may know in what manner to interpret others, whereof He hath not given the meaning.