jun 182019
 

I menighetsbladet for St. Franciskus i Arendal leste jeg nylig en artikkel om hva pastor van der Burg hadde skrevet til de troende i Arendal da han forlot byen i 1973 (han hadde kommet dit fra Stavanger i 1956). Ingressen til van der Burgs hilsen kan man lese om man forstørrer bildet over, og her er hilsenen til menigheten:

Kjære Arendal menighet

Når jeg nå snart skal forlate dere, føler jeg behov for å sende noen ord til avskjed, et personlig brev til hver og enkelt av dere. Jeg takker for den velvilje, overbærenhet og hjelp dere i alle årene har vist meg. Med Sankt Paulus tør jeg si at «jeg bærer dere i mitt hjerte» (Filip 1,7)., og min inderlige bønn er at «all nådes Gud må dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere» (1. Pet 5,10), så vi en gang kan møtes hos ham etter å «ha stridd den gode strid» (2. Tim 4,7).

Mine tanker går særlig til ungdommen i menigheten. Gid jeg liksom Johannes kunne si om dere alle «Jeg skriver til dere, unge, fordi dere er sterke og Guds ord blir i dere og dere har seiret over den onde. Sett ikke deres kjærlighet til verden, heller ikke til de ting som er i verden. Den som elsker verden, i ham bor ikke Faderens kjærlighet. For alt det som verden byr — alt det som legemet kan begjære og øynene finne behag i, all den tomme glans i dette liv — det er ikke av Faderen, men av verden. Men verden forgår og dens lyst. Han derimot som gjør Guds vilje, blir stående til evig tid» (1 Joh, 2,14.17).

En stor smerte er det for meg at noen av dere sjeldent eller aldri mer tar del i våre gudstjenester. Å svikte den hl. Messe er å svikte Jesus som kommer på alteret for å ofre seg for oss og med oss. Selvfølgelig er det ikke nok å gå i kirken. Likevel må enhver kunne forstå at det ville føre til kirkens undergang derom det ikke varen alvorlig plikt å ta del i søndagsmessen. Uten denne plikt ville forsømmelsene bli hyppigere og hyppigere. Guds ord ville ikke mer bli hørt, sakramentene ville ikke bli mottatt, det kirkelige bånd mellom de troende ville mer og mer bli oppløst, prestemange¬len bli større og større (fordi ingen ønsker å bli prest for tomme benker), og etter hvert ville hele kristendommen gå til grunne. Kirken og gudstjenester kan ikke skilles.
Kjære ungdom, vær sterke, la Guds ord bli i dere. Dere er menighetens fremtid. Når ungdommen svikter, er kirkens arbeid for en stor del forgjeves. La dere ikke bedra av verden. Livet er kort, kortere enn dere forestiller dere, og verden forgår med dens lyst. En god ungdom vil gjerne kjempe for det gode. Men hva er skjønnere enn å kjempe for Guds rike? Vi håper at biskopen også i fremtiden har prester nok for sine menigheter. Men meget avhenger av ungdommens hjelp og trofasthet om en prest kan arbeide med begeistring.

Noe av det som ligger meg meget på hjertet, er vår skole. Med Vatikankonsilet må vi holde fast ved at «den katolske skole også i den moderne verden har bevart sin avgjørende betydning» (Om den kristne oppdragelse nr.8). Dette gjelder også — og ikke minst i våre diasporamenigheter. Om behovet for øyeblikket ikke er så stor, må vi tenke på fremtiden. Vår skole er god, lokalene og det kostbare undervisningsmaterialet er godt. Skal vi la alt bare ligge ubrukt? Jeg er sikker på at pastor Littlewood helhjertet vil gå inn forskolen. Han er selv utdannet skolelærer og vil foruten engelsk kunne undervise noen andre fag, hvis det trengs. Vatikankonsilet minner de katolske foreldre om «deres plikt til å betro dere barn til de katolske skoler, når og hvor de kan, og til å støtte dem etter evne». Noen ekstra ofre vil det nok alltid være forbundet med å ha sine barn på en katolsk skole (f. eks. en lengre vei). Men «det hellige konsil formaner inntrengende prestene og de troende til ikke å vike for noe offer, når det gjelder hjelp til katolske skoler. Heldigvis gir staten nå bidrag til private skoler. Men denne støtte blir vi berøvet for hvert barn som foreldrene holder borte fra vår skole.

Men hensyn til de ikke-katolske barn på vår skole, er jeg overbevist om at vi derved gjør et nyttig økumenisk arbeid. Våre katolske barn tar ingen skade av det. Vatikankonsilet sier om dette» Kirken anser likeledes de skoler for meget verdifulle, som blir opprettet i de unge kirker, og som også frekventeres av ikke-katolske elever».

En ting må man være klar over dersom vår skole blir nedlagt og menigheten vokser, vil det bli vanskeligere og vanskeligere å gi våre barn tilstrekkelig religionsundervisning. Inntil nå har skolepersonalet hjulpet med til religionsundervisningen også av de barn som ikke går på vår skole. Også i andre menigheter hjelper noen søstre med i religionsundervisningen. Men vi har ikke medhjelpere utenom våre skolesøstre, og disse kommer sikkert til å reise om vår skole blir nedlagt. For en prest alene blir det vanskeligere og vanskeligere, også fordi det oftere vil bli nødvendig å undervise barna hjemme på grunn av lange avstander. Noen foreldre tror at presten ganske enkelt kan samle barna til noen fastsatte timer. Men så enkelt er det ikke. De forskjellige busstider og forholdene i hjemmene gjør at fremmøtet blir meget uregelmessig. Stadig på nytt må man gjenta det behandlede for dem som var fraværende forrige gang. Hvis undervisningen skal være effektiv, må den den gis i ganske små grupper.

Kjære Arendal menighet, vær stolt av deres skole og kjemp for den. Gi meg denne forsikring som deres avskjedsgave.

Hjertelig hilsen
Deres hengivne i Kristus, p. Johannes van der Burg.

jun 042019
 

Jeg feirer den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunn fredag 7. juni kl 18.00, og det er messen for Kristi himmelfartsdag som feires på hverdagene mellom Kristi himmelfart og pinse, om ikke en helgen minnes. Under ser man inngangsantifon, kollektbønn og evangelieum på denne dagen i det gamle missalet. Norsk oversettelse er fra den norske 1961-utgaven (for lekfolk).

INNGANGSANTIFON:

Viri Galilæi, quid admirámini, aspiciéntes in Cælum? Allelúja: Quem-ádmodum vidístis eum ascendéntem in cælum, ita véniet. Allelúja, allelúja, allelúja. Omnes gentes pláudite mánibus: jubiláte Deo in voce exsultatiónis. Gloria Patri ….

Menn fra Galilea, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Alleluja. Som dere har sett ham fare opp til himmelen, skal han komme igjen, alleluja, alleluja, alleluja. Vis deres glede, alle folk; syng jubelsang for Gud med gledefull røst. Ære være ……

KOLLEKTBØNN:

Concéde, quæsumus, omnípotens Deus: ut qui hodiérna die Unigénitum tuum Redemptórem nostrum ad cælos ascendísse crédimus, ipsi quoque mente in cæléstibus habitémus. Per eundem Dóminum nostrum …..

Vi ber deg, allmektige Gud: Unn oss som tror at din enbårne Sønn, vår Frelser, i dag er steget opp til himmelen, også selv i ånden må dvele ved de himmelske ting. Ved Ham, vår Herre …

EVANGELIUM: Mark. 16,14-20

In illo témpore: Recumbénti úndecim discípulis, appáruit illis Jesus,et exprobrávit incredulitátem eórum et durítiam cordis: quía iis, qui víderant eum resurrexísse, non credidérunt. Et dixit eis: “Eúntes in mundum univérsum, prædicáte Evangélium omni creatúræ. Qui credíderit et baptizátus fuerit, salvus erit: qui vero non credíderit, condemnábitur. Signa autem eos, qui credíderit, hæc sequéntur: In nómini meo dæmónia ejícient; linguis loquéntur novis; serpéntes tollent et si mortíferum quid biberint, non eis nocébit: super ægros manus ímpónent, et bene habébunt.” Et Dóminus Quidem Jesus, postquam locútus est eis, assúmptus est in Cælum, et sedet a dextris Dei. illi autem profécti prædicavérunt ubíque, Dómino cooperánte, et sermónem confirmánte, sequéntibus signis.

På den tid viste Jesus seg for de elleve da de satt til bords. Og han bebreidet dem deres vantro og hardhjertethet, siden de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham oppstanden. Og han sa til dem: “Gå ut i all verden og forkynn Evangeliet for all skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Men disse tegn skal følge dem som tror: i mitt navn skal de drive ut djevler; de skal tale med nye tunger; de skal ta i ormer, og om de drikker gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på de syke, og de skal bli friske.” Og etter at Herren Jesus hadde talt til dem, ble han tatt opp til himmelen og sitter ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte ordet overalt, og Herren virket med og stadfestet ordet ved de tegn som fulgte med.

jun 032019
 

Jeg kjøpte denne boka for en måneds tid siden – den er skrevet av Yves Chiron og utgitt på fransk i 2016, utgitt på engelsk mot slutten av fjoråret – og jeg har nå lest den ferdig. Boka var ganske interessant, men den sa mer om liturgiarbeidet før og etter konsilet enn den gjorde om Bugnini – men det er nok riktig at det Bugnini gjorde er viktigere enn hans person. Man kan lese en lang anmeldelse av boka på Catholic World Report.

Jeg la spesielt merke til et sitat på s. 94, der det viser seg at erkebiskop Lefebvre var enda mer positiv til forandringer og bruk av morsmålet i den første del av messen enn jeg hadde trodd:

The final text of the Constitution on the Liturgy was voted in by the near-unanimity of the Council Fathers. Even Archbishop Lefebvre, who was to become a determined opponent of the Second Vatican Council and the great defender of the «perennial Mass,» voted for the text. Although he soon regretted «unforeseen and infelicitous results,» at the time he recognized that a reform of the liturgy was necessary, including in the Mass:

There was something to reform and to rediscover. Clearly, the first part of the Mass, which is intended to instruct the faithful and for them to express their faith, needed to reach those ends in a clearer and so to speak more intelligible manner. In my humble opinion, two such reforms seemed useful: first the rites of that first part and also a few translations into the vernacular.

The priest coming nearer to the faithful; communicating with them; praying and singing with them and therefore standing at the pulpit; saying the Collect, the Epistle, and the Gospel in their language; the priest singing in the divine traditional melodies the Kyrie, the Gloria, the creed with the faithful: these are so many good reforms that give back to that part of the Mass its true finality. 26

(Footnote 26. Marcel Lefebvre, «Perspectives conciliaires entre la 3e et la 4e session,» Itinéraires 95 (July—August 1965): 78-79.)

jun 022019
 

Catholic Herald skriver bl.a. dette om pave Frans’ besøk i Romania:

In a meeting with Patriarch Daniel and the Synod of the Romanian Orthodox Church in Bucharest, Pope Francis highlighted how Catholics and Orthodox suffered together under Romania’s former Communist regime.

During his three-day trip to Romania, Pope Francis will beatify seven Greek-Catholic bishops of Romania who were killed by the Communists between 1950 and 1970.

“The bonds of faith that unite us go back to the Apostles, the witnesses of the risen Jesus, and in particular to the bond between Peter and Andrew, who according to tradition brought the faith to these lands. Blood brothers, they were also in an exceptional way brothers in shedding their blood for the Lord,” Francis said in the Palace of the Patriarchate.

“They remind us that there exists a fraternity of blood that precedes us and that, as a silent and life-giving stream flowing down the centuries, has never ceased to nourish and sustain us on our journey,” he said.

Pope Francis’ trip to Romania marks the 20th anniversary of the first papal trip to Romania by St. John Paul II in 1999. …

mai 302019
 

På Kristi himmelfartsdag tenker jeg ofte på dagen jeg ankom det hellige land (30. juni 1977). Jeg var svært ung (21 år) og det var min første utenlandstur. Studentflyet landa midt på natta og jeg kom meg til Jerusalem med en ‘sherut’ (fellestaxi). Der gikk jeg første formiddag opp til Oljeberget og ble der oppe aller først vist inn til Himmelfartskapellet, og så bl.a. Jesu fotavtrykk – se bilde nr. 2 under.

NLM-bloggen har et innlegg om dette kapellet i dag, SE HER. Father Z skriver om mange bilder som er malt for å illustrere det som skjedde denne dagen – se ett eksempel under. Wikipedia skriver også ganske grundig om kapellet.

mai 292019
 

På katolsk.no kan vi lese en interessant artikkel om Det pavelige akademi for samfunnsvitenskaps plenumsmøte i mai. Janne Haaland Matlary er med der, og hun holdt et av foredragene på møtet, som artikkelen referer en del ting fra:

Du holdt selv innlegg med tittelen: «The Nation-State between the Scylla of Populism and the Charybdis of Identity Politics», altså: Nasjonalstaten mellom sjømonstrene Skyllas populisme og Kharybdis’ identitetspolitikk. Hvorfor bruker du dette bildet?

Det er fordi begge ødelegger demokratiet: populisme definert som demagogisk metode forenkler politikkens innhold og gjør den til et spørsmål om såkalt folk versus såkalt elite, og eliten antas å være korrupt og maktglad, mens folket alltid vet best. Slik er det ikke. Populisme finnes på både venstre og høyresiden, tenk på Hugo Chavez og Donald Trump som eksempler. Folk blir forført, kan man si, men de sakene som opptar folk, er reelle nok: arbeidsplasser under globalisering, nasjonalt fellesskap som trues av globalisering og av ukontrollert migrasjon. Den andre problematikken er det typisk vestlige: Gruppene erstatter likheten blant borgerne, og gruppene krever rettigheter og egen status – bare kvinner kan delta i abortdebatten, fordi den presumptivt bare angår kvinner; kun svarte kan mene noe om svarte, etc., sier professor Matlary og legger til:

Menneskets felles natur er ikke lenger basisen for borgerskap og stemmerett – altså demokratiets likhetsideal – men det motsatte. Dette fører til minoritetstyranni, enhver gruppe er krenket ut fra subjektive premisser og ingen utenfor gruppen tør ytre seg kritisk om den.

Matlary er uroet over at det nasjonale fellesskap erstattes av grupper ….

Les videre her.

mai 282019
 

Catholic Herald leste jeg i dag:

Pope Francis said Saturday that abortion is never the answer to difficult prenatal diagnoses, calling selective abortion of the disabled the “expression of an inhuman eugenics mentality.”

“Fear and hostility towards disability often lead to the choice of abortion, configuring it as a practice of ‘prevention,’” Pope Francis said May 25.

“But the Church’s teaching on this point is clear: human life is sacred and inviolable and the use of prenatal diagnosis for selective purposes must be strongly discouraged because it is the expression of an inhuman eugenics mentality, which removes the possibility for families to accept, embrace and love their weakest children,” he said.

The pope addressed a Vatican conference on perinatal hospice highlighting medical care and ministries that support families who have received a prenatal diagnosis indicating that their baby will likely die before or just after birth.

Pave Frans bruker ofte et svært direkte språk, både når han støtter radikale og nye synspunkter og når han oppfattes som konservativ som her, slik at folk ofte blir støtt. I denne artikkelen fra Dagbladet støtes mange over at de som utfører abort sammenlignes med leiemordere:

Er det lovlig å eliminere en menneskeliv for å løse et problem? Er det lovlig å leie en betalt morder for å løse et problem, sa den katolske kirkens overhode på en antiabort-konferanse sponset av Vatikanet.

Pave Frans mener abort aldri kan godtas, selv ikke når fosteret er alvorlig sykt eller sannsynligvis kommer til å dø. Et menneske er «aldri uforenlig med livet», sa han.

Alle barn er en gave som endrer en familiehistorie. Og dette barnet må ønskes velkommen, elskes og tas hånd om, sier paven.

Frans har tidligere uttrykt sympati med kvinner som har tatt abort og gjort det enklere for dem å få syndsforlatelse. Paven brukte lignende sammenligninger med betalingsdrap da han snakket om abort i oktober 2018. Det vakte kraftige reaksjoner fra legemiljøer.

Her er en lenke til oppslaget i 2018.

mai 222019
 

Vårt Land hadde i dag en lang og interessant artikkel om Sigrid Undset, skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen. Jeg tar med noen utdrag derfra:

Når Sigrid Undset flytter inn på Bjerkebæk Lillehammer i 1919, skriver hun om hvordan litteraturen de seneste årene speiler «et omslag i det alminnelige på tenkesett». For første gang er hun i ferd med å bevege seg over blant de troende. Hun har virkelig «været skraasikker paa at vi mennesker hadde æren av å ha skapt Gud som et idealbilde», men det er hun ikke så sikker på lenger.

I lengre tid har det nærmest vært upassende å snakke om menneskets sjel, som en form for bluferdighet. Nå ser hun en «trang» til å snakke om sjelen og at «mennesker har en fundamental trang til religion i bredeste forstand».

Den høsten og vinteren setter hun seg ned og skriver på det store middelalderverket om Kristin Lavransdatter og hun sender Kristin i forveien, inn i den katolske troen hun selv er i ferd med å nærme seg. … Med fortellingen om Kristin Lavransdatters liv på 1300-tallet hadde hun satt seg fore å si noe vesentlig om menneskenes hjerter i middelalderens Norge, og hvilken betydning de kristne idealene hadde i menneskenes liv. Som en del av nasjonsbyggingen var interessen stor for både sagaene og høymiddelalderen, ikke minst overgangen fra hedensk til kristen tid. Hvilken innflytelse hadde kulturstrømninger fra Europa og fra pavekirken i Roma på Norge i denne perioden?

… Samtidig var pavekirken i ferd med å få en helt spesiell betydning i hennes eget liv. Mens hun saumfarer kristningen av Norge, kristner hun også seg selv. … … På Allehelgensdag 1. november 1924 knelte Sigrid Undset foran alteret i St. Torfinns kapell. Hun bekjente seg til helgendyrkelsen og ærefrykt for de helliges bilder, at hun trodde på skjærsilden, de dødes oppstandelse og det evige liv. Tre og et halvt år senere, på festdagen for den hellige Thomas Aquinas, 7. mars, trådte hun inn i Dominikanerordenen. Nøyaktig ett år senere avla hun løfte om å leve etter tredjeordenens regel resten av sitt liv. Da var Sigrid Undset 46 år.

Innerst i det som var soverommet til Sigrid Undset i Dalsegstua på Bjerkebæk står Thomas Aquinas, Summa Theologica, i engelsk oversettelse. De tykke røde bindene fyller til sammen en hel hyllemeter i bokhyllene hennes. Hun har ikke bare skaffet seg hans hovedverk for å ha det i bokhylla, hun har studert bøkene nøye, streket under tekstpassasjer med gråblyant, gjort notater i bøkene og lagt inn bokmerker med kommentarer.

I Kristin Lavransdatter er det mange spor etter hennes studier både i Augustins og Thomas Aquinas’ verker. Hos disse to fant Sigrid Undset teologis forankring for de innsiktene hun selv hadde funnet i sagaene, folkevisene og middelalderballadene. …

… Selv om Undset ikke døde før 1949, overlevde ikke den skjønnlitterære forfatteren krigen. På litt over et år hadde hun mistet moren, datteren Maren Charlotte og den eldste sønnen Anders, som falt ved Segalstad bru en av krigens første dager. Tyskerne inntok Bjerkebæk.

… Den siste boka Sigrid Undset skrev var en studie av Caterina av Siena, om den visjonære farverdatteren som på 1300¬tallet gikk sterkt i rette med kirkens og pavens verdsliggjøring og arbeide for viktige kirkelige reformer. Boken utkom første i 1951 – to år etter Undsets død.

mai 182019
 

Pave emeritus Benedikt XVI offentliggjorde i april en ganske kort tekst der han opplyste verdens biskoper (og andre) om hva han mener hovedårsaken til de seksuelle overgrepene som skjer i Kirken er. LES OM DET HER. Teksten var tenkt utdelt til biskopene før de møttes til rådslagning om dette spørsmålet i Vatikanet i februar i år, men ble ikke delt ut til dem. Nylig (14/5) tok kardinal Robert Sarah opp denne tråden på en litt overraskende måte (LES OM DET HER):

Cardinal Robert Sarah took everyone by surprise on the evening of May 14 in Rome, in the auditorium of the cultural center of the church of St. Louis of the French, when everyone was expecting him to present his latest book, entitled “Le soir approche et déjà le jour baisse,” on the Church’s crisis of faith and the decline of the West.

Because instead, the cardinal said right away, “this evening I will not talk about this book at all.” And the reason – he explained – is that “the fundamental ideas that I develop in it were illustrated, presented, and demonstrated brilliantly last April by Pope Benedict XVI in the ‘notes’ that he had composed in view of the summit of the presidents of the episcopal conferences on sexual abuse convened in Rome by Pope Francis from February 21 to 24.”

Cardinal Sarah continued: “His reflection has revealed itself to be a true source of light in the night of faith that touches the whole Church. It has prompted reactions that at times have bordered on intellectual hysteria. I have felt personally struck by the wretchedness and coarseness of several comments. We must be convinced that once again the theologian Ratzinger, whose stature is that of a true father and doctor of the Church, has seen correctly and has touched the deepest heart of the Church’s crisis.

“I would therefore like us this evening to allow ourselves to be enlightened by this demanding and luminous thought of his. How could we summarize the thesis of Benedict XVI? Allow me to simply cite him: ‘Why has pedophilia reached such proportions? In the final analysis, the reason is the absence of God.’ This is the architectonic principle of the entire reflection of the pope emeritus. This is the conclusion of his long argumentation. This must be the starting point of every investigation of the scandal of sexual abuse committed by priests, in order to propose an effective solution.

“The crisis of pedophilia in the Church, the scandalous and distressing multiplication of abuse has one and only one ultimate cause: the absence of God. Benedict XVI summarizes it in another formula that is also clear. I quote: ‘It is only where faith no longer determines the actions of man that such crimes are possible.’

“The theological genius of Joseph Ratzinger here touches not only upon his experience as pastor of souls and as bishop, as father of his priests, but also upon his personal, spiritual, and mystical experience. He goes back to the fundamental cause, he allows us to understand what the only way can be for getting out of the frightening and humiliating scandal of pedophilia. The crisis of sexual abuse is the symptom of a deeper crisis: the crisis of faith, the crisis of the sense of God.” …

apr 232019
 

Kommende fredag (26. april) feirer jeg igjen den tradisjonell latinske messen i Porsgrunn, og det er (naturlig nok) messen for fredag etter påske som feires. Påskeoktaven i den gamle kalenderen er ganske lik messene i den nye kalenderen, men i den tradisjonelle messen skal Sekvensen og Credo alltid være med. I selve messen er tekstene ikke særlig like; denne dagen er det visst bare inngangsantifonen og kollektbønnen som samsvarer.

Messens inngangsantifon lyder slik:

Edúxit eos Dóminus in spe, allelúia: et inimícos eórum opéruit mare, allelúia, allelúia, allelúia. Attendite, pópule meus, legem meam: inclináte aurem vestram in verba oris mei. – Herren har ført dem ut i håpet, alleluja, og havet har slukt deres fiender, alleluja, alleluja. Mitt folk, akt på min lov, lån øre til ordene fra min munn.

Og dagens evangelium er svært kjent:

In illo témpore: Undecim discípuli abiérunt in Galilǽam, in montem, ubi constitúerat illis Iesus. Et vidéntes eum adoravérunt: quidam autem dubitavérunt. Et accédens Iesus locútus est eis, dicens: Data est mihi omnis potéstas in cœlo et in terra. Eúntes ergo, docéte omnes gentes, baptizántes eos in nómine Patris, et Fílii, et Spíritus Sancti: docentes eos serváre ómnia, quæcúmque mandávi vobis. Et ecce, ego vobíscum sum ómnibus diébus usque ad consummatiónem sǽculi. – På den tid dro de elleve disiplene til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

apr 212019
 

Jeg tenkte på dette bildet (som vi så i Paris i 2007) da vi hørte diakonen synge evagngeliet i messen i dag.

Evangelium Joh 20,1-9
Han måtte stå opp fra de døde
☩ Lesning fra det hellige Evangelium etter Johannes

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.»

Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg frem og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven.

Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Frem til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde.

Slik lyder Herrens ord.

apr 162019
 

Da jeg i går kveld så nyheten om kirkebrannen i Paris, fryktet jeg at Notre-Dame kunne bli helt ødelagt, men nå viser det seg heldigvis at begge tårnene ble stående og at også det innvendige hvelvet i stor grad holdt stand. Se bildet under.

Nå leser jeg også at en prest, P. Jean-Marc Fournier, gikk inn i kirken så snart brannen hadde startet, og fikk med seg mange mennesker og reddet ut mange kunstskatter, rellikvier og også det hellige sakrament: “the chaplain went into the burning cathedral to retrieve relics and art before they could be damaged by fire and falling debris. Reports state the priest formed a human chain to carry the items away from danger.”

“Among the relics saved in the effort was Notre-Dame’s most famous and revered and holy relic, the gold-encrusted Crown of Thorns, believed to be the wreath of thorns that was placed on the head of Jesus Christ at his crucifixion. That the relic was saved flashed around the world on Monday evening, but news of further items saved emerged Tuesday morning. Many of the objects removed from the Cathedral were bundled up in packaging and placed in Paris’s city hall.”

apr 162019
 

Pave Benedikt fyller 92 år i dag, og er ganske skrøpelig, men fortsatt klar i hodet. Les om ham på Wikipedia – på engelsk og norsk. Mange skriver om ham i dag, bl.a. Rome Reports, som også viser en kort video. De skriver bl.a.:

Pope emeritus Benedict XVI turns 92 today. Pope Francis visited him on the eve of his birthday, with the Vatican publishing a photo from the visit.

Benedict XVI’s day will be spent in private celebration. It is unknown if he will raise a pint of beer, as he has in previous years, or if his brother Georg will come in town to celebrate with him. …

… This year, his birthday is overshadowed by the fire in Notre Dame Cathedral in Paris. In 2008, the pope emeritus spoke to young people from inside the cathedral, while commemorating the 150th anniversary of the Blessed Virgin at Lourdes.

Bildet under viser pave Benedikt i Notre-Dame de Paris.

apr 102019
 

I St Paul’s Bay på Malta er det et kapell (se over) på det stedet der man regner at Paulus og de andre på skipet kom inn etter skipsforliset, kapellet heter St. Paul’s Shipwreck Church (litt forvirrende er det en kirke med samme navn i Valletta). Sannsynligvis kom skipet først til et par øyer utenfor bukta først.

Vi besøkte denne kirka for noen dager siden, som bildet under viser.

Ved inngangen er også den aktuelle teksten fra Apostlenes gjerninger hengt opp på mange språk; under kan man se den på engelsk, latin og gresk.

apr 082019
 

I dag, mandag etter femte søndag i fasten, leser man i alle katolske kirker den svært lange og spennende tekstene om Susanna, som nesten mistet livet etter å ha blitt løyet om og anklaget av to menn – men så ble reddet av Daniel. Teksten er fra Daniels bok 13,1-9.15-17.19-30.33-62 – som er en del av det apokryfe tillegget til Daniel, or derfor ikke så veldig godt kjent. Her er hele teksten i Bibelselskapets nye utgave fra 2018:

Lesning fra profeten Daniels bok

I de dager bodde det i Babylon en mann som het Joakim. Han tok seg en kone som het Susanna og var datter av Hilkia. Hun var svært vakker, og hun fryktet Herren. Foreldrene hennes var rettskafne, og de hadde lært opp datteren sin etter Moseloven. Joakim var svært rik og hadde en hage ved huset sitt. Jødene pleide å komme sammen hos ham, for han var den mest respekterte av dem alle.

I det året som det her er snakk om, var to av folkets eldste blitt utnevnt til dommere. Det var om dem Herskeren sa: «Lovløshet kom fra Babylon, fra eldste som var dommere og skulle lede folket.» Disse to var stadig i Joakims hus, og alle som hadde en sak å føre, kom til dem. Midt på dagen, når folk gikk sin vei, skjedde det ofte at Susanna gikk inn i hagen til mannen sin og vandret omkring der. De to eldste så hver dag at hun gikk inn og vandret i hagen, og de ble grepet av begjær etter henne. De lot tankene komme på avveier og vendte øynene bort, så de ikke så opp mot himmelen eller husket hva en rettferdig dom er.

Mens de fulgte nøye med for å finne en passende dag, skjedde det at Susanna kom ut i hagen, slik som de to foregående dagene, bare i følge med to tjenestejenter. Hun fikk lyst til å bade i hagen, for det var svært varmt. Det var ingen der unntatt de to eldste, som hadde gjemt seg og lurte på henne. Susanna sa til tjenestejentene: «Hent olje og salve til meg, og steng portene inn til hagen, så jeg kan bade.»

Så snart tjenestejentene var gått ut, kom de to eldste frem og løp bort til henne. De sa: «Se, portene til hagen er stengt, det er ingen som ser oss, og vi brenner av begjær etter deg. Så kom og ligg med oss! Hvis ikke vitner vi mot deg og sier at det var en ung mann hos deg, og at det var derfor du sendte tjenestejentene bort.»

Da sukket Susanna dypt og sa: «Jeg har ingen utvei. For om jeg gjør dette, betyr det døden for meg, og dersom jeg nekter, er jeg i deres hender. Men det er bedre for meg at jeg ikke gjør det, om jeg så faller i deres hender, enn at jeg synder foran Herrens ansikt.» Og Susanna satte i et høyt skrik, men også de to eldste ropte høyt og overdøvet henne. Den ene løp bort og åpnet portene til hagen.

Da de som var inne i huset, hørte ropene fra hagen, løp de inn gjennom sideporten for å se hva som hadde hendt henne. Men da de eldste hadde fortalt sin historie, ble tjenerne svært skamfulle, for noe slikt var aldri før blitt sagt om Susanna.

Dagen etter kom folket sammen hos Joakim, mannen hennes. Da kom de to eldste, med sinnet fylt av onde planer om å få drept Susanna. De sa foran hele folket: «Send bud på Susanna, Hilkias datter, hun er kona til Joakim.» Så sendte de bud etter henne. Hun kom sammen med foreldrene sine, barna sine og alle slektningene. Men de som var med henne og alle som så henne, de gråt.

De to eldste sto nå frem foran folket og la hendene på hodet hennes. Susanna så gråtende opp mot himmelen, for i hjertet stolte hun på Herren. De eldste sa: «Mens vi gikk alene omkring i hagen, kom denne kvinnen inn sammen med to slavejenter. Hun stengte portene til hagen og sendte jentene bort. En ung mann som hadde ligget skjult, kom bort til henne og la seg ned sammen med henne. Vi var i et hjørne av hagen, men da vi så dette lovbruddet, løp vi bort til dem. Vi så at de lå med hverandre, men vi klarte ikke å holde mannen tilbake; han var for sterk for oss. Han åpnet porten og kom seg bort. Vi grep kvinnen og spurte hvem den unge mannen var, men det ville hun ikke fortelle oss. Dette er vi vitner på.»

Siden de var folkets eldste og dommere, trodde forsamlingen på dem og dømte henne til døden.
Da ropte Susanna med høy stemme: «Evige Gud! Du som kjenner alle hemmeligheter og vet om alle ting før de skjer, du vet at de har vitnet falsk mot meg. Og se, nå skal jeg dø, enda jeg ikke har gjort noe av det de i sin ondskap har beskyldt meg for.»

Herren hørte ropet hennes. Da hun ble ført bort for å bli henrettet, vakte Gud opp den hellige ånd i en ung mann som het Daniel. Han ropte med høy stemme: «Jeg er ren og fri for denne kvinnens blod!» Hele folket snudde seg mot ham og spurte: «Hva mener du med det du sier?» Han stilte seg midt iblant dem og sa: «Er dere så dumme, israelitter? Vil dere virkelig dømme en datter av Israel uten å ha holdt forhør eller fått klart bevis? Gå tilbake til domsstedet! De har vitnet falsk mot henne.»

Hele folket skyndte seg og gikk tilbake. De eldste sa til Daniel: «Kom og sett deg midt iblant oss og fortell. For Gud har gitt deg forstand som en eldste.» Daniel sa til dem: «Skill de to langt fra hverandre, så skal jeg forhøre dem.»

Da de var skilt fra hverandre, kalte han på den ene av dem og sa til ham: «Du har levd et langt liv i ondskap. Nå blir du innhentet av syndene dine. Du har felt urettferdige dommer og dømt de uskyldige, men latt de skyldige gå fri, enda Herren har sagt: En skyldfri og en rettferdig må du ikke slå i hjel. Hvis du nå virkelig så henne, så fortell oss: Under hva slags tre så du dem sammen?» Han svarte: «Under et mastiks-tre.» Da sa Daniel: «Rett har du løyet! Dette skal ramme ditt eget hode. For Guds engel har allerede fått befaling av Gud om å kløyve deg som et mastiks-tre.» Så fikk han mannen til å gå bort og befalte dem å føre frem den andre.

Til ham sa han: «Du avkom av Kanaan og ikke av Juda! Skjønnheten har narret deg, og begjæret har ført hjertet ditt på avveier. Slik har dere altså gjort mot Israels døtre; de lå med dere fordi de var redde. Men her er en datter av Juda som ikke fant seg i lovløsheten deres. Fortell meg nå: Under hva slags tre var det du grep dem i å være sammen med hverandre?» Han svarte: «Under et eiketre.» Da sa Daniel til ham: «Rett har du løyet! Dette skal ramme ditt hode også. For Guds engel står klar med sverdet for å felle deg som en eik. Slik vil han utrydde dere begge.»

Da ropte hele forsamlingen med høy stemme og velsignet Gud, som frelser dem som setter sitt håp til ham. De vendte seg mot de to eldste, for med ord fra deres egen munn hadde Daniel vist at de vitnet falsk. De gjorde det samme med dem som de selv i sin ondskap ville gjøre mot sin neste: De gjorde slik det står i Moseloven og henrettet dem. Slik ble uskyldig blod berget denne dagen.

Slik lyder Herrens ord.

mar 312019
 

I dag var vi i høymessen (på latin) i Vallettas domkirke (eller mer presis co-cathedral, siden domkirken er i den gamle hovedstaden Mdina). Vi besøkte også kirken for to dager siden, som turister – med audioguide og det hele. Om denne kirken kan vi lese på Wikipedia:

The church is dedicated to Saint John the Baptist. It was built by the Order of St. John between 1572 and 1577. … In the 17th century, its interior was redecorated in the Baroque style by Mattia Preti and other artists. The interior of the church is considered to be one of the finest examples of high Baroque architecture in Europe.

mar 282019
 

Vi kom til Malta i går og skal se både hovedøya med hovedstaden Valletta, og senere også den nest største øya Gozo. I dag så vi bl.a. Krigsmuseet, og om dette kan vi lese på Wikipedia: The National War Museum is a museum located in Fort Saint Elmo in the city of Valletta, Malta. From 1975 to 2014, its collection mainly focused on World War I and World War II. It was refurbished in 2015, and its collections now include exhibits ranging from the Bronze Age to 2004.

Bildet under viser meg ved inngangen til museet.