mai 292017
 

Sigurd Hareide ble intervjuet i NRKs program Verdibørsen 24/5, og forklarer fint hvordan den katolske messen ble gjennomført i middelalderen (i Norge og andre land). (Jeg skrev også noe om dette for tre uker siden – SE HER.)

Han kritiserer Den norske kirkes profildokument før reformasjonsmarkeringen i år – som han mener er nokså propagandapreget.

HØR PROGRAMMET HER.

Vårt Land skriver mer om dette i dag (SE HER), bl.a.:

Det verste er påstanden om at folk fikk direkte tilgang til nåden først etter reformasjonen. Det er det samme som å si at det var først da man fikk en skikkelig gudstjeneste, sier høgskolelektor og forsker Sigurd Hareide.

Han jobber med lærerutdanning og reformasjonsforskning ved Høgskolen i Sørøst-Norge. I NRK-programmet Verdibørsen i forrige uke tok han bladet fra munnen og anklaget Den norske kirke for å «drive reformasjonspropaganda».

Hareide går hardt ut mot profildokumentet for markeringen av reformasjonsjubileet, som Kirkerådet i Den norske kirke står bak. Her hevdes det at «reformasjonen har gitt oss Bibelen, gudstjeneste, salmesang og trosopplæring på morsmålet. Slik kan alle ha direkte tilgang til Guds ubetingede nåde».

– De påstår at også trosopplæringen var på latin, ikke bare gudstjenesten. Hva mener de med dette? At prekenen var på latin? At prestene underviste på latin? Dette er det ikke dekning for i kildene, sier Hareide, som er katolikk, men presiserer at han uttaler seg som forsker.

Han mener kirken «fremmer fordommer i stedet for å formidle forskning».

– Det er helt legitimt å reklamere for markeringen. Problemet er når de bruker propaganda
fra 1500-tallet til å gjøre det. …

… Professor i kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet, Kristin Bliksrud Aavitsland, er enig i mye av det Hareide påpeker.

– Dette er i grunnen en reprodusering av historien som er blitt gjenfortalt i 500 år, sier hun, og forteller at det var mye kristen litteratur på folks morsmål, lenge før reformasjonen.

Hun minner også om at man i Norge ikke fikk Bibelen på morsmålet ved reformasjonen.
– Vi brukte dansk i et par hundre år først. Det som skjedde var altså egentlig det motsatte, at morsmålet forsvant fra kirka, sier hun.

mai 282017
 

Jeg har skrevet følgende leserbrev til Vårt land, som blir trykket i mandagsavisen:

Vårt Land trykket sist fredag et innlegg av Finn-Erik Vinje, professor emeritus i moderne nordiske språk (altså ikke i teologi eller religionshistorie), som er nokså skuffende lesning. Skuffende både fordi han ikke har gjort noen innsats for å forstå hvorfor katolske (og ortodokse) kristne verdsetter de avdøde kristne som regnes som helgener, og fordi hans innlegg er useriøst og fullt av upassende uttrykk som å «gjøre knefall for den autoritære, reaksjonære og forstokkede katolske kirke» og «besynderlige utslag av teologisk nonsens».

Når det gjelder synet på helgener virker det som Vinje ikke har forstått grunnleggende teologiske oppfatninger som deles av alle kristne, nemlig at liver her på jorden ikke er alt, for alle mennesker skal også leve videre etter at jordelivet er slutt. Det neste spørsmålet er så om vi kan vite noe om de avdødes tilstand, og om vi kan ha kontakt med dem på noen som helst måte.

Den katolske kirke lærer her at når mennesker dør, frigjøres deres sjel, mens deres kropp blir værende på jorden for å vente på dommens dag. For de fleste mennesker sier Kirken ikke noe om sjelen da går til himmelen, går fortapt eller venter på renselse i skjærsilden (før de kan komme frem for Guds åsyn i himmelen). Slik ting er i Guds hender, og Kirken vet ikke noe om den enkeltes skjebne.

For noen få mennesker uttaler likevel Kirken seg om at disse er kommet frem for Guds trone i himmelen og der bl.a. kan be for oss, disse menneskene kalles helgener. De første helgener var martyrene, den aller første var Johannes døperen, deretter Stefanus og flere andre som nevnes i Det nye testamente. De første århundrer fikk Kirken mange martyrer, og flere av disse ble regnet som helgener. Gradvis ble også noen døde som ikke var martyrer regnet som helgener pga sitt gode liv og sterke tro, jomfrua Maria var og er selvsagt den viktigste av disse.

Etter ca 1000 år – litt etter at Olav Haraldsson var blitt helligkåret av den lokale biskopen – ble det bestemt av bare paven kunne erklære mennesker som helgener, slik at en grundig og enhetlig undersøkelse av de aktuelle personenes liv kunne gjennomføres før de kunne saligkåres og senere helligkåres.

Det er bl.a. denne prosessen Vinje gjør narr av i sitt innlegg, men han forstår ikke riktig hvordan den foregår. Det er nemlig ikke stor forskjell på saligkåring og helligkåring, ikke annet enn at den første er lokal (for bispedømmet der den saligkårede bodde) og den andre er universell, for hele verden. Før både salig- og helligkåring kreves det et bekreftet mirakel, dvs at noen er blitt helbredet ved forbønn til den aktuelle personen.

I Vinjes innlegg, kalt «Teologisk nonsens», uttrykkes også forakt (jeg tror det er riktig å bruke et så sterkt ord) for Mariaåpenbaringen i Fatima i Portugal for akkurat 100 år siden, og lite respekt for flere andre uttrykk for katolsk tro. Jeg syns ikke innlegget er verdig en svært kjent professor emeritus.

Litt etter at jeg sendte dette, la jeg til et lite tillegg (til debatten om innlegget på Verdidebatt):

I dette innlegget tok jeg i stor grad utgangspunkt i vanlig norsk (kristen) forståelse av livet og døden. Men etter at jeg skrev det til Vårt Lands papirutgave for et par dager siden, har jeg tenkt at jeg nok burde startet med spørsmålet om Gud fins, og om under noen gang kan skje, for det er vel mest sannsynlig at Vinje ikke tror på det heller.

mai 242017
 

Catholic Herald skriver bl.a. dette om dagens besøk;

President Donald Trump is meeting Pope Francis for the first time.

The president, accompanied by his wife and several aides, arrived at the Vatican just after 8 a.m. local time. The president greeted Francis in Sala del Tronetto, the room of the little throne, on the second floor of Apostolic Palace Wednesday morning.

The men shook hands and Trump could be heard thanking the pope and saying it was “a great honour” to be there. They then posed for photographs before a private meeting.

Trump arrived in Rome Tuesday evening, his motorcade closing a busy Italian highway just after rush hour and prompting hundreds of onlookers to briefly step out of their gridlocked cars to gawk at the fleet of armoured vehicles. He spent the night at the U.S. ambassador to Italy’s residence. …

Jeg så en del av besøket (noen jeg sjelden har gjort før, det var mer pompøst og høyttidelig enn jeg hadde regnet med, spesielt før og etter de besøkende treffer paven), der bl.a. erkebiskop Georg Gänsweins viktige rolle er ganske synlig.

Under kan man se et redigert opptak av besøket, i to deler (før og etter det private møtet mellom paven og presidenten).

Del 1

Del 2

mai 222017
 

Jeg ble veldig overrasket da jeg søndag kveld hørte/leste at biskop Anders Arborelius i Sverige blir kardinal om en måneds tid, for det har tradisjonelt bare vært de viktigste erkebiskopene i verden som har fått en slik utnevnelse. Men jeg er også glad over utnevnelsen, fordi jeg oppfatter ham som en god biskop, og det er fint at også Norden får en så tydelig kirkeleder.

Katolsk.no har skrevet kort om utnevnelsen, og jeg kom i dag over et langt intervju som ble gjort med biskop Anders i år 2005. Det var nettstedet Coming Home Network i USA som intervjuet ham den gangen, og han forteller bl.a. ganske grundig om sin oppvekst, sin konversjon og sitt kall til å bli prest/karmelitt. Se gjerne intervjuet på Youtube under.

mai 152017
 

En del jærbuer «lengtar heim» når de kommer til en viss alder (er det ca 60 år?), p Pollestad har f.eks. flytta heim til Bryne. Selv har jeg vel ikke tenkt å flytte tilbake til Jæren (som jeg forlot i 1975), men jeg leser for tida en del om Arne (og Hulda) Garborg. Og om hvor viktig Arne Garborg var skriver Tor Guttu i Riksmålsforbundet bl.a.:

Under dansketiden mistet vi norsk som skriftspråk, og det var bare lov å skrive dansk i offisiell sammenheng. I redsel for at det norske språket skulle forsvinne, samlet Ivar Aasen norske dialektprøver, og landsmålet ble en realitet i løpet av 1850-årene ved Aasens grammatikk (1848), ordbok (1850) og «Prøver af Landsmaalet i Norge» (1853).

Noen bevegelse av betydning ble det imidlertid ikke før i 1877, da Arne Garborg gjorde seg til ideologisk leder for landsmålsflokken med skriftet «Den nynorske Sprog- og Nationalietsbevægelse». I 1880-årene satte Venstre målsaken på programmet. Deres politikk gikk ut på å erstatte landets skriftspråk med landsmålet. Bjørnson hadde selv bidratt til å lede skriftspråksutviklingen i norsk retning både stilmessig og ortografisk. Han var overbevist om at en fornorskning av dansknorsken var veien å gå, men at landsmålet var å gå for langt.

Landsmålet var i langsom, men jevn fremgang. Målet var at det en gang skulle bli Norges eneste skriftspråk.

I 1885 fattet Stortinget det såkalte likestillingsvedtaket, og landsmålet vant en rekke politiske seirer i 1890-årene. Det ble innført som fag i lærerskolen, Blix’ landsmålssalmer ble autorisert, skolestyrene fikk bestemme målformen i elevenes skriftlige arbeider, alle elever skulle lære å lese landsmål, den første lovteksten på landsmål så dagens lys osv.

Språksaken ble en av Bjørnsons viktigste kampsaker i 1890-årene. Han skrev artikler og holdt foredrag og innarbeidet riksmål som navn på språket; tidligere hadde man blant annet omtalt det som «det skrevne Sprog» og «det almindelige Bogmaal». Han fikk i stand et stort møte i Kristiania i 1899, hvor det ble fattet en resolusjon til Stortinget og dannet en forening, «Norsk rigsmaalsforening», med professor Hjalmar Falk som formann. Bjørnson deltok ikke i foreningsarbeidet, men fortsatte å skrive og tale. Foreningen var aktiv flere steder i landet, men oppnådde lite; lovene og bestemmelsene fra 1890-årene ble stående. I 1904 døde virksomheten ut, og i mars 1907 foreslo formannen å nedlegge foreningen.

Men, da Noregs Mållag (stiftet 1906) fikk Venstre til å gå inn for tvungen skriftlig prøve i landsmål til examen artium, en ordning Stortinget vedtok 24. mai 1907, kom Riksmålforbundet på banen igjen. …

mai 132017
 


13. mai 1917 er en viktig dag i Den katolske kirke, det var dagen Jomfru Maria viste seg for første gang for tre barn i Fatima, Portugal. Jeg var selv på besøk der for ca 20 år siden, og hos Catholic Herald skriver en prest om betyningen av disse Maria-åpenbaringene:

The eyes of the Catholic world are turned towards the Portuguese shrine, on the occasion of the 100th anniversary of the apparitions, which falls tomorrow, the feast of Our Lady of Fatima. And people are not just thinking of Fatima because the Pope is going there – he is the fourth Pontiff to visit – rather it is because Fatima is important, and, a hundred years on, more important than ever.

I used to think that Fatima was something of a sideshow, a specialist interest, which appealed to a niche market in the Church. I certainly do not think this now. There are several reasons for this.

First of all, at Fatima, Our Lady told it like it is. She is the one person who could never be guilty of what the world calls hate crime or hate speech, being a mother and the most loving mother of all. But at Fatima she made it clear to us all that sin has consequences, and that these consequences are not good. Professor Stephen Bullivant writes about this in the magazine this week and how right he is.

Hell has been a neglected theme in Catholic theology and discourse of late, and it needs to be given its rightful place in both. That we should neglect Hell is odd, because the 100 years since 1917 have seen the enormous growth in examples of the hell we create for ourselves. We should have no difficultly in believing in an otherworldly Hell – a place quite without the love of God – when we have seen pictures and heard descriptions of the hells on earth that human beings have made for their fellow creatures: the trenches of the First World War, the Gulag, the Nazi death camps, the killing fields of Cambodia.

These terrifying examples should convince us that we are capable of evil and that evil actions have dreadful consequences. Perhaps contemporary preachers and theologians (and I am one) steer away from Hell, not wanting to give offence. Well, insofar as we have failed, let us pass the microphone, so to speak, to Our Lady of Fatima. …

Jeg så på avslutningen av seremonien i dag (på en polsk fjernsynsstasjon), og katolsk.no skriver også om denne viktige begivenheten HER og HER.

mai 082017
 

Sigurd Hareide har i Vårt Land/Verdidebatt (les hele innlegget her) i dag en interessant artikkel med følgende ingress: «Forestillingen om den uforståelige middelaldermessen rimer ikke med hva historiske kilder forteller oss. Det ville være fint om Den norske kirke formidlet forskning fremfor fordommer om middelaldermessen.»

Jeg har en stund etterlyst kunnskap om hvordan katolsk kirkeliv var i Norge før reformasjonen, men det er ikke mange som vet noe om det. Hareide, derimot, har forsket en del på dette og skriver bl.a.:

… Folkekirkens budskap er tydelig: Før reformasjonen hadde ikke alle «direkte tilgang» til Guds nåde, men på grunn av reformasjonen og folkespråket fikk de det. Er dette riktig, eller er profildokumentet snarere et eksempel på hvordan vi ofte husker fortiden gjennom klisjeer og grove forenklinger?

Klisjeen om den uforståelige og meningsløse latinske middelaldermessen har festet seg i vår protestantiske kultur som del av den store fortellingen om reformasjonen, denne overgangen fra middelalderens mørke til reformasjonens lyse dag. Men verken den store fortellingen om reformasjonen eller den lille om messen er opplagte sannheter lenger, og burde heller aldri vært det, da begge er hentet mer eller mindre direkte fra de protestantiske reformatorenes kritikk av det katolske kirkelivet de var imot. …..

Moderne ritualhistorisk forskning tegner et ganske annet bilde enn den lutherske skremselspropagandaen. Selv har jeg forsket på norrøne kilder til messen og deltatt i utgivelsen av en oversettelse av slike kilder til moderne norsk. De norrøne kildene bekrefter internasjonal forskning på feltet og viser at messen kunne være forståelig og meningsfull for folket tross latinen.

I sjangeren messeforklaring møter vi en kirkelig tolkningsstrategi der det fremgår hvordan folket på ulike måter kunne delta meningsfullt i messen:

1) Ved kroppslig deltakelse og fremheving av høydepunkter: Messeforklaringene vektlegger hvordan folket med kroppen skal delta under messens høydepunkter, som ble fremhevet rituelt gjennom bruk av røkelse, lys og prosesjoner. Dermed kunne de som deltok i messen følge med i ritualets tegnsystem, vite hva som foregikk og delta både kroppslig og mentalt.

2) Ved at messens faste deler ble oversatt til folkespråket: I de norrøne messeforklaringene er både messens faste sangledd (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei) og korte dialoger oversatt til folkespråket. Dermed kunne folket gjennom prestenes opplæring forstå dialogene og innholdet i de viktigste sangene som ble gjentatt i hver messe.

3) Ved at dagens evangelietekst ble oversatt i begynnelsen av den folkespråklige prekenen: I motsetning til det som ofte hevdes, var prekenen og trosopplæringen på folkespråket. Før utleggelsen i prekenen av dagens evangelietekst, skulle denne viktigste av messens variable tekster (tekstene som skiftet fra messe til messe) oversettes for folket fra latin.

4) Ved at messen ble tolket som en dramatisering av Jesu liv og det fremste møtested mellom himmel og jord: Fremfor alt er messeforklaringene gjennomsyret av middelalderens allegoriske teksttolkningsparadigme, brukt på ritualet. …

Var det reformasjonens nye, danske messeritual som gav folket «direkte tilgang til Guds ubetingede nåde»? Det ligger utenfor historieforskningens mandat å uttale seg om katolsk eller luthersk gudstjeneste gir best tilgang til det guddommelige. På bakgrunn av moderne ritualforskning kan vi likevel trygt konkludere med at middelaldermennesket kunne oppleve den latinske, katolske messen både som forståelig og det fremste stedet for å erfare nettopp «nåde». Det ville derfor være et godt bidrag til folkeopplysningen og økumenikken om Den norske kirke gjennom sin reformasjonsmarkering formidlet forskning fremfor fordommer om middelaldermessen.

Men her er jeg fristet til å legge til en setning for egen regning; nemlig at store deler av den katolske kritikken på 60-tallet mot den tradisjonelle, latinske messen, misforstår hva saken/messen handler om like mye som de protestantiske kritikerne Hareide her kritiserer.

mai 062017
 

Jeg leste en artikkel i går som viser hvor vanskelig det er å få orden på Vatikanets nyhetstjeneste, og der står det bl.a.:

The pope was speaking on Thursday to the first plenary assembly of the Secretariat for Communication, which was established two years ago.

The Secretariat is charged with bringing the disparate bits of the Vatican communications apparatus – outfits such as Vatican Radio, Vatican TV, the newspaper L’Osservatore Romano, the press office, the printing office, and the previous Council for Social Communications – under a single, unified office, and creating what Francis called “a truly ex novo institution.”

If the Vatican were starting from scratch today, year zero if you like, it is easy to tell what that ex novo institution would look like. The new office’s head, Monsignor Dario Edoardo Viganò, was previously in charge of the television center, and he has been clear he wants the Vatican’s communications to be centered on a web portal, available in five or six major languages, which will put out text, video, and audio content. …

….. The problem is compounded when one realizes that the new communications office does not have any horizontal reach, and has no power to compel other Vatican offices – such as the ones on Doctrine, Integral Human Development, and Culture – to share information, or have trained communications staff, especially ones able to work in languages other than Italian.

In the Byzantine world of Vatican politics, Viganò – the highest-ranking Vatican official to not be a bishop – will have a harder time getting the cardinals and archbishops that head the other offices to follow his lead. Many of the more embarrassing moments for the Vatican over the years have come from talkative cardinals, not mistakes from the Vatican communications apparatus.

In any case, pulling together those disparate bits has been more difficult than expected, and the promised new web portal is over a year late in making its debut.
In short: The communications problems of the Vatican will not be solved with a website.

mai 042017
 

Eivor Andersen Oftestad og Kristin Bliksrud Aavitsland har på Verdidebatt en nyttig presisering av hva spørsmålet om å abortere syke foster egentlig handler om:

(Man) avviser sammenligningen mellom dagens fostersortering og nasjonalsosialistenes eutanasi. … Alle er enige i at gassingen av psykisk utviklingshemmede var heslig. Poenget er imidlertid at det heslige og umenneskelige ikke kommer inn med nazistøvler. Det kommer inn gjennom et stuerent språk hvor det umenneskelige blir menneskeliggjort.

Spørsmålet er: Hva er det egentlig vi driver med i vårt samfunn når 90 % av fostre med påvist Downs syndrom, avlives?

(Man) hevder at det bare handler om kvinners selvbestemmelse. Det er derfor ikke et kollektivt program, men kvinners frihet som angripes hvis man er kritisk til sorteringspraksisen.

Hvis vi zoomer litt ut, kan vi si at denne friheten ikke er annet en vår tids løsning på et problem som er like gammelt som menneskehetens historie. Hva gjør vi med avkom som avviker fra normalen? I tidligere tider ble uønskede og misdannede spedbarn «satt ut» eller druknet. Eugenikk var en løsning lenge før nazistene kom på banen, men deres program gav metoden «bad reputation» …. Svake individers eksistensberettigelse har aldri vært selvsagt i noen kultur. Henvisning til kvinnens selvbestemmelse er å legge lokk på viktige diskusjoner om hva et menneske er, og hva som er menneskets verdi.

mai 012017
 

Jeg tar med i sin helhet en nyhetsmelding fra svenske Dagen, om pave Frans’ besøk i Egypt nylig:

Det var under den romersk-katolske påven Franciskus besök i Egypten i helgen som Franciskus och den koptiske påven Tawadros II skrev under en gemensam deklaration i vilken de tackar Gud för ett närmande mellan kyrkorna och uttrycker avsikt att fortsätta arbeta för synlig enhet.

Den viktigaste punkten i deklarationen är den om dopet. Man förbinder sig att godta varandras dop, något som kommer att vara avgörande för kyrkornas fortsatta syn på varandra. Hittills har de som har konverterat kyrkorna emellan tvingats döpa sig på nytt.

Dessutom sätter man upp två mål som ska uppnås med fortsatt dialog: en gemensam översättning av Fader vår och ett gemensamt datum för påsken.

Därmed kommer den 28 april 2017 gå till historien som den viktigaste milstolpen i de katolsk-koptiska relationerna sedan maj 1973, då påvarna Paulus VI och Shenouda III satte stopp för århundraden av fiendskap kyrkorna emellan och inledde en ekumenisk dialog.


Felleserklæringen mellom pave Frans og den egyptiske paven Tawadros II kan man lese i sin helhet her (et stykke ned på siden), og der skriver de i pkt 11 om dåpen:

11. In obedience to the work of the Holy Spirit, who sanctifies the Church, keeps her throughout the ages, and leads her to full unity – that unity for which Jesus Christ prayed:

Today we, Pope Francis and Pope Tawadros II, in order to please the heart of the Lord Jesus, as well as that of our sons and daughters in the faith, mutually declare that we, with one mind and heart,will seek sincerely not to repeat the baptism that has been administered in either of our Churches for any person who wishes to join the other. This we confess in obedience to the Holy Scriptures and the faith of the three Ecumenical Councils assembled in Nicaea, Constantinople and Ephesus.

We ask God our Father to guide us, in the times and by the means that the Holy Spirit will choose, to full unity in the mystical Body of Christ.

apr 292017
 

Jeg skrev litt om denne boka, Fra Asker til Eden, for noen dager siden (se her), mest da om boka omtale av katolikk-kritikeren Marta Steinsvik. Men boka handler tross alt mest om Arne og Hulda Garborg; hun som nesten egenhendig fikk på plass den norske folkedanstradisjonen, skapte den moderne bunaden, og startet nynorsk teatervirksomhet i Oslo, og han (Arne) den kjente og respekterte forfatteren med stor språk-/kunstnerlønn gitt av Stortinget i april 1898, tilbud om å bli kommandør av første klasse av St. Olavs orden på sin 60-årsdag 25. januar 1911 (men som republikaner var han på ingen måte interessert i noe slikt), og enda større feiring da han fylte 70 år i 1921 – tre år før han døde i januar 1924.

Jeg skal ta med noe Alfred Fidjestøl skriver om det begivenhetsrike året 1905, da Norge ble selvstendig og dette ble kunngjort høytidelig i alle kirker i landet pinsedag, 11. juni – samme dag som Arne Garborg også strevde med å finne sin fars grav utenfor Time kirke. Men her må jeg korrigere Fidjestøl litt; Eivind Garborg ble gravlagt i vigd jord, om enn i utkanten av kirkegården, for sognepresten hadde spurt biskopen om ekstra tillatelse, for en mann som hadde tatt sitt eget liv. (Jeg har i dag prøvd å finne referanser til denne informasjonen, men så langt uten å lykkes.) Det kan godt være at grava var umerkt, før Arne Garborg bestilte en stein i 1905 – nå står det et stort jernkors ved Eivind Garborgs grav.

Slik beskrives unionsoppløsningen og Garborg leiting etter farens grav:

Unionsstriden hadde prega Den 17de Mai sidan oppstarten i 1894. I løpet av denne perioden hadde kravet om oppløysing av unionen gått frå å vere eit perifert krav til å bli ei politisk hovudsak. … Det var striden om eit norsk konsulatvesen som hadde skjerpa frontane. Noreg hadde i mange år kravd dette, … Den 18. og den 23. mai 1905 vedtok det norske Odelstinget og Lagtinget eit eige norsk konsulatvesen. Fire dagar seinare hamna vedtaket til formell godkjenning hos Kong Oscar II, som sjokkerte det norske politiske miljøet ved å nekte sanksjon. Den 17de Mai oppfatta sanksjonsnekten som unionens endelege fall: «Me hev ingen konge. Forfatningi er broti,» fastslo avisa. Usemja om eige konsulatvesen var plutseleg blitt ein open svensk-norsk kamp om framtida til unionen.

Alle nordmenns blikk var retta mot Stortinget. Sett bort frå Arne Garborgs. Han var på Knudaheio og skulle ordne med gravstein til faren.

Den sjølvdrepne faren var gravlagd utanfor kyrkjegarden, i uvigd jord, og utan noka form for minnesmerke. No var dei døde, dei som ville reagere på at ein sjølvmordar fekk seg gravstein. Endeleg kunne Arne Garborg heidre farens minne med ein stein, men han var avhengig av å finne nokre kjentfolk som kunne hugse og spore opp den nøyaktige plassen.

Mora hans levde framleis, men hadde gifta seg på nytt og flytta frå Garborg for lenge sidan. Ni søsken hadde dei vore, tre av dei — Stine, Eivind og Ola — var døde. Fire var emigrerte, Inger Marie og Samuel til Canada, Abel til Washington og Ane Oline til St. Paul. Berre to var att i heimlandet, Jon i Porsgrunn, Arne i Asker. Med hytta si i Knudaheio var Arne Garborg den einaste som hadde «fotfeste (um berre so halvt) i Heimbygdi», skreiv han til broren Abel: «[E]lles hev det gjenge som han Far spaadde i sine tyngste Stunder: at heile Ætti hans er spreidt, rivi opp med rot og drivi ut til alle Verdas Kanter, sume hit, sume dit, — Alle i hop heimlause og umflakkande paa Jordi.»

400 år attende kunne Arne Garborg rekne slekta si på Garborg. I oppveksten hans var dei ni born på garden. No var det ingen spor etter dei. Snart skulle det i det minste ligge att ein stein.

Mens han leita etter nokon som kunne hjelpe han å peike ut gravstaden, kom det stadig politiske oppdateringar frå Asker. Garborg levde med i dei historiske hendingane, 2-3 dagar forseinka. «I dag er det saa spændende i Politiken, at jeg næsten ikke kan være i Ro her. Løland reiser til Byen, og saasnart her kommer nogen Meddelelse skal jeg sende dig et Telegram!» skreiv Hulda Garborg til han den 30. mai.

Det norske Stortinget oppfatta situasjonen identisk med Den 17de Mai. Kongens sanksjonsnekt var eit brot med forfatninga. Stortinget trekte konsekvensen av det og vedtok samrøystes, den 7. juni 1905, at unionen var oppløyst. Dei sa samrøystes ja til at Stortinget valde ministeriet Michelsen til lovleg riksstyre — i kongens stad. I ei setning og i ei enkelt stortingsrøysting var den snart hundre år gamle unionen oppløyst.
Det var ein revolusjonær augneblink. Konsekvensane av vedtaket var førebels heilt uføreseielege. Arne Garborg fekk dagsferske nyheiter denne dagen. Klokka 16.00 den 7. juni 1905 kom telegrammet: «Unionen uppløyst. Ministerie Michelsen valt fyribils Riksstyre. Alt samrøystes. Steinsvik.» Rasmus Steinsvik hadde sjølv vore til stades i Stortinget og presselosjen. «Det var ei stor stund; den største sidan 1814. Mange våte augo var å sjå,» skreiv han i avisa som gjekk i trykken denne kvelden.

.. Garborg sat høgtidsam og åleine på Knudaheio og noterte eit «Hurra» i dagboka: «Der er kje anna te segja. Kann no dette laga seg, og det paa fredeleg Maate, so vil der vera Von til, at me kann taka til aa byggje Lande att.» To dagar seinare fekk han brev frå Hulda Garborg med full utgreiing av det som hadde hendt. Han blei sitjande og gråte av glede: «Eg las og las; og Taarine rann. D’er mest so det er vondt aa gange her uppe aaleine i slike Tidr.»

Pinsesøndag den 11. juni gjekk det norske folket i kyrkje som borgarar av eit fritt land. Denne kyrkjesøndagen blei som ei slags spontan nasjonalmarkering av den fløyelsrevolusjonen landet hadde vore gjennom. I Asker kyrkje sat Hulda og Tuften Garborg og Rasmus Løland og høyrde prost Paul Theodor Kielland lese opp proklamasjonen til det norske folket. «Prostens korte Bøn efterpaa, hvori han ogsaa vakkert indbefattede `han som var Norges Konge’ var enkel og gribende. Forsamlingen var dybt bevæget og den gamle hvide Prost med det fine Hoved og det barnlige gode Udtryk i det blege Ansigt kjæmpede haardt med sin egen Bevægelse.» På slutten av gudstenesta foreslo han at ein for å lufte den kjensla «som sikkert i denne Stund rører seg i os alle», skulle synge to vers av fedrelandssongen. Men forsamlinga var så gråtkvelt at ein berre kunne høyre presten under allsongen.

Samstundes sat Arne Garborg i Time-kyrkja og høyrde presten Borchgrevink lese den same proklamasjonen og kjempe med dei same kjenslene. «Det var lydande stilt i Kyrkja daa; mangt eit Kvinnfolk og mang ein gamall Krok hev kjent det kulsa i seg, sjølve Presten totte eg bleikna. Men meir var det ikkje; stillare Revolution hev det aldri vore gjort i noko Land enn den me no gjeng igjenom,» skreiv Arne Garborg i dagboka.

Etter gudstenesta gjekk Garborg i lag med Sven Tønesson Garborg og Ola Larsson Mossige og leita opp gravstaden til faren. Utanfor kyrkjegarden var det to små tuer som såg ut til å ha vore graver ein gong, ingen var heilt sikre på kven av dei det var, men tuene låg så nære kvarandre at Arne Garborg meinte steinen kunne plasserast midt mellom dei, ved nokre bjørketre som voks der. Ein gravar kom til og merkte seg plassen. Så snart Arne Garborg hadde skaffa ein stein, kunne gravaren kome attende og grave ein plass til steinen. Om ikkje lenge ville det på kyrkjegarden på Time, om ikkje anna, vere eitt minne etter ei ætt som hadde sokna dit sidan 1623.

Bilder under viser Time kirke, og jeg har markert Eivind Garborgs grav med et kors. Jeg vokste forøvrig opp i huset til venstre i bildet.

apr 272017
 

Da jeg nylig leste om Sr Marys fødselsdag, så jeg på flere ting (på nettet) fra St Paul menighet og skole i Bergen – jeg var jo der i nesten 11 år, først fem år som lærer på ungdomsskolen mens jeg ventet på å bli presteviet, og de siste 6 år som både prest og lærer. Jeg kom over noen fine bilder fra skolens store påskemesse, fredag i påskeoktaven i 2005. Sammen med meg ser man dom Alois (som fortsatt er sogneprest i Bergen), dom Elias Carr (en korherre som var to år i Bergen, og når er på Long Island utenfor New York City), p Arnfinn (som var på besøk i Bergen, dessverre døde han brått og altfor tidlig i 2012) og diakon Gunnar Wicklund-Hansen (som døde 81 år gammel i 2015).

På St Paul skole har man i alle år hatt et stort pasjonspill i kirken fredag før palmesøndag, og siden år 2000 har de også feiret en stor påskemesse fredag i påskeoktaven. Dette var alltid en flott messe, kirken var akkurat stor nok til de 325 elevene og 50 ansatte, og jeg gledet meg hvert år til å kunne være hovedcelebrant i denne messen. Man kan se flere bilder fra messen her.

apr 262017
 


I dag leser jeg at Sr Mary i Bergen nettopp fylte 80 år og feiret dette sist søndag – les mer om det her. Jeg gratulerer henne gjerne her litt på etterskudd, for sr Mary og hennes medsøstre var viktige for meg mange år i Bergen. Sist gang jeg så dem var riktignok vår 2007, da jeg holdt fasteretrett for dem i på Marias Minde.

Til høyre for henne kjenner jeg igjen Sr Astrid, og til venstre for henne er det nok Sr Sylvia (selv om hun er vanskelig å kjenne igjen) – og Sr Angelina skal visst også fortsatt være i live. Les mer om St. Franciskus Xaveriussøstrene her.

Bildet under viser noen av søstrene i 1951; bare de som arbeidet på Florida sykehus, for det var i alt 150 av dem den gang.

apr 252017
 

Katolikker kjenner til Marta Steinsvik mest som den innbitte motstanderen av Den katolske kirke på 1920-tallet, men da jeg nylig leste boka «Fra Asker til Eden», som omtaler Arne og Hulda Garborg og kretsen som bodde nær dem på Labråten/Hvalstad i Asker, lærte jeg mye mer om henne og mannen Rasmus Steinsvik. Rasmus var i flere år redaktør for bladet Den 17de Mai, og om den kan vi lese: «I 1910 ble avisen regnet blant de med mest betydningsfulle i hele landet. Fra 1914 kom bladet ut daglig, for første gang fikk man et daglig nynorsk riksorgan. Da Rasmus Steinsvik døde i 1913, hadde avisen et opplag på 15 000 – like mye som Arbeiderbladet og fire ganger Dagbladets opplagstall.» Til dette bladet oversatte Marta Steinsvik titalls bøker fra flere ulike språk, og gjorde dem slik tilgjengelige i Norge.

Men Wikipedia skriver også om henne: «I 1920-årene ga hun ut boka St. Peters himmelnøkler, som var et rabiat angrep på den katolske kirke. Boka vakte stor debatt, og hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag basert på boka. … Steinsvik reiste landet rundt med foredraget «I moderkirkens favn» og agiterte gjennom en artikkelserie i Aftenposten i 1925 kraftig mot den katolske kirke og opphevelse av Jesuittparagrafen.»

Marta Steinsvik var en uvanlig person, med store evner, bl.a. studerte hun flere språk fra Midt-Østen, studerte teologi – og var visst den første kvinnen som holdt en høymessepreken i Den norske kirke. Men hun hadde også en hel del problemer, og boka skriver bl.a.:

… Marta Steinsvik hadde meldt seg inn i Norsk Teosofisk Samfunn og fått møtte Rudolf Steiner personleg. Han var i 1902 blitt generalsekretær for den tyske seksjonen av Teosofisk Samfunn og to år seinare leiar for den tyske delen av Esoterisk Seksjon. Frontfiguren i det norske teosofiske miljøet Richard Eriksen hadde fått Steiner til Noreg våren 1908. Han hadde snakka internt for dei norske teosofane «Om Johannesevangeliet i teosofisk lys» og halde eit offentleg foredrag i Turnhallen om «Kosmosutviklingen og menneskehets-utviklingen». Marta Steinsvik hadde vore til stades på begge, referert det siste i Den 17de Mai og skrive eit personleg brev til Steiner etterpå der ho fortalde at ein merkeleg varme hadde stige opp i henne mens han snakka.

Då Steiner seinare same år hadde kome attende til Noreg, blitt i to veker og halde foredrag for medlemmene i Det Teosofiske Samfunn, hadde ho igjen vore til stades, stadig meir fascinert av både læra og mannen. Ho hadde sendt små brev til han mens dei var samla, og fortalt at heile hennar «hjerte lengter etter å bli deres elev». Året etter hadde Marta Steinsvik vore mellom dei ti utvalde som Steiner hadde undervist personleg. Han hadde gjeve dei meditativ rettleiing og oppretta ein særskilt norsk losje for desse ti, som han kalla St. Olav.

Marta Steinsvik var nyfrelst og lukkeleg. Og forelska. Venene var urolege for henne. «Fru Steinsvik har i 14 dage vært paa Jahn hos en tysk Kristus, men han er ikke rigtig lik den jødiske, for han tar 2 kr. timen,» harselerte Tilla Valstad og fortalde at Rasmus Steinsvik var ute av seg og søkte trøyst hos Lars Utne.5° Arne Garborg var djupt skeptisk til den framveksande teosofien: «At Teosofi (og Buddhisme?) rykkjer fram er eit Tidvarsl; Europa tek til aa eldast,» sukka han i dagboka. «I Norig med vil det vera ymis Ungdom no, som heller slær seg paa Nirvana-Drøyming enn paa Samfundsspursmaal».

Marta Steinsvik skulle til Berlin for å arbeide vidare i lag med Steiner, trudde ho. Ho hadde for så vidt større planar og skreiv heim til Richard Eriksen at ho og Steiner planla å gifte seg. Då blei òg Eriksen uroleg for henne og skreiv til Steiner at han var redd for den psykiske helsa hennar. Han spurde om ikkje nokon kunne sende henne heim til Rasmus Steinsvik. Og då Marta Steinsvik i Berlin begynte å få telepatiske beskjedar frå Rudolf Steiner personleg og handla ut frå desse, sende nokon eit telegram til Rasmus Steinsvik om at han straks måtte kome til Berlin og hente heim den sjuka kona.

Rasmus Steinsvik og ein hjelpesmann drog til Berlin. Han fann henne og frakta henne med seg. … Den 24. oktober 1910 kom toget inn på Østbanestasjonen i Kristiania, der ei sjukevogn venta og køyrde ekteparet Steinsvik heim til Hvalstad. Det måtte haldast vakt over henne dei komande dagane, mens Rasmus Steinsvik venta på medisinsk hjelp.

I mellomtida skreiv ho brev til «Rudolf, lieber Rudolf, an mein geliebter?» og signerte brevet med «Marta Steiner». Distriktslege Hjalmar Kjærulf undersøkte henne først og konkluderte med at ho var «sindssyk og bør indlægges på asyl». Nokre dagar seinare blei ho undersøkt av den kjende psykiateren Johan Scharffenberg, som etter ein rask konsultasjon diagnostiserte henne med «paranoisk sindsykdom». Den 2. november 1910 blei «Marta Steiner» tvangsinnlagd på Gaustad Asyl. …

apr 222017
 

Bildet over er fra pave Benedikts fødselsdagsfeiring sist søndag, og i en artikkel som viser samme bilde skriver Fr Raymond de Souza om Ratzinger/Benedikts viktigste arbeid for Kirken, nemlig det som har med Bibelen, liturgien og en rett tolkning av Vatikankonsilet å gjøre. Aller mest fundamentalt er en rett bibelforståelse, og om det skriver de Sousa:

… By the time Ratzinger was ordained in 1951, several generations of biblical scholarship – while making great scientific advances – had begun to erode the central and sacred role of the Bible in the life of the Church. Advances in biblical archaeology, study of ancient languages and literary criticism had produced remarkable new understandings of the biblical texts. Scripture scholarship, though, had slipped away from theology and become something akin to classics, as if the Bible were Greek epic poetry or Latin rhetoric.

Ratzinger accepted all that was good in the new methods, but insisted that if the scriptures were to have any relevance for today, they had to be read in light of the faith, to be read as divine revelation received and lived by the Church. Biblical scholarship that, for example, tried to get to the “real” text behind centuries of patristic reflection, was treating the text as something separate from the people it was addressed to – the Church.

His theological work bore fruit in two key documents, the Pontifical Biblical Commission’s The Interpretation of the Bible in the Church (1993) and the fruit of the first synod he summoned as pope, Verbum Domini (2010).

Yet it was his decision to publish, while pope, a three-volume study of the life of Christ (Jesus of Nazareth) that will have the greatest impact. Instead of proposing how biblical study ought to be done, Ratzinger-Benedict got on with it and did the job himself, confirming in the masterful trilogy that he was probably the most learned man alive.

His biblical project was critical to his work in securing the authentic teaching of Vatican II. Everyone remembers Benedict for proposing the “hermeneutic of continuity and reform” against a “hermeneutic of rupture”. But he went to the root cause of the rupture. ….

apr 212017
 

På Facebook, i Vårt Land og på Verdidebatt (se her) er det blitt skrevet en del om at Oslo katolske bispedømme (OKB) har ansatt ny redaksjonssjef i kommunikasjonsavdelingen (se info her).

Det virker ikke klart for meg at denne personer nå er det man kan kalle en homoaktivist, selv om han var involvert i Skeive dager, Gaysir og Pride for en del år tilbake. Jeg syns vi skal la denne personen vise at han i dag ikke er en slik aktivist – noe som selvsagt ikke er forenlig med å være informasjonsarbeider i OKB.

Samtidig syns jeg det er unaturlig og uheldig at OKB nå i noen få år har lyst ut stillinger uten å nevnte tydelig at det er ønskelig at den som ansettes er medlem i Den katolske kirke. Men å sette dette som et absolutt krav, vil vel knapt kunne være mulig for alle stillinger.

apr 202017
 

Catholic Herald skriver om en skyteepisode som skjedde rett utenfor dette berømte klosteret for to dager siden:

ISIS has claimed responsibility for an attack on an Egyptian police checkpoint near the famed Saint Catherine’s Monastery in Sinai late on Tuesday which authorities said killed one policeman and wounded four.

The militants opened fire from an elevated hilltop overlooking the police checkpoint just outside the monastery, which is located in a remote desert and mountainous area in the southern part of the Sinai Peninsula, according to a statement by the Interior Ministry. …

Artikkelen skriver mer om forholdene for de kristne i Egypt, men når jeg ser bildet av klosteret, tenker jeg på mitt besøk der i oktober 1977, stedet der Codex Sinaiticus ble oppdaget tidlig på 1800-tallet (jeg var inne i biblioteket, men så også levningene til de første munkene som hadde bodd der, og Moses’ brennende busk).

Manuskriptet var i mange år i Russland, men ble i 1933 solgt til the British Museum, og ble i 1973 flyttet til the British Library i London. Les mer om dette berømte håndskriftet av hele Bibelen på gresk her.

apr 192017
 

Jeg skrev nylig denne artikkelen, som om kort tid kommer på trykk i St Olav tidsskrift.


Evelyn Waugh, kjent engelsk forfatter og konvertitt

Gyldendal forlag har i vinter utgitt i ny oversettelse en bok først utgitt i England i 1945, Brideshead Revisited, og de skriver selv om den:
«I Gjensyn med Brideshead skuer Evelyn Waugh bakover til en gyllen tidsalder i England, før den andre verdenskrig, og forteller historien om Oxford-studenten Charles Ryders livsomveltende møte med den dekadente Sebastian Flyte og hans dypt katolske familie. På det fornemme godset Brideshead trer Sebastian inn i en verden der plikt og lyst og åndelig tro og verdslig tilfredsstillelse er i konstant konflikt.»

Boken Brideshead Revisited er kjent over hele verden, og en TV-serie laget over boken i 1981 blir i England nå regnet kanskje den aller beste TV-serien gjennom alle tider. For oss katolikker er denne boken litt ekstra interessant fordi den beskriver en katolsk familie, katolsk trosliv, katolsk moral, og veldig tydelig hvordan Guds nåde søker alle mennesker, også når de tilsynelatende lever svært langt borte fra Ham.

Evelyn Waugh var en av de kjente konvertittene i England i mellomkrigsårene; han konverterte i 1930 etter å ha levd et ganske utsvevende liv årene før. England hadde på den tid mange kjente konvertitter; de to mest kjente er vel G. K. Chesterton som konverterte i 1922, og Graham Green i 1926 – vår egen Sigrid Undset konverterte i 1924.

Waugh var født i 1903, og gode skoleresultater i ungdommen gjorde at han 18 år gammel fikk et stipend til Hertford College i Oxford. Om hans studieår kan vi lese at det på den tid oppsto en ny avantgardistisk klikk i Oxford, og den hadde kunstneriske, sosiale og homofile verdier som tiltrakk Waugh. Etter dette begynte et mer bohempreget liv, der Waugh drakk betydelig og innledet en rekke homoseksuelle forhold. Han måtte slutte på Hertford College i 1924, etter en dårlig eksamen som gjorde at han mistet stipendet. Etter dette prøvde han seg på en kunstskole, men han gikk tom for penger og arbeidet derfor som lærer på ulike gutteskoler i noen år.

Konversjon

I 1928 fikk han utgitt sin første roman, Decline and Fall, noe som ga ham nok penger til å gifte seg. Både denne boken og oppfølgeren, Vile Bodies, er svært satiriske, modernistiske og morsomme bøker. Ekteskapet var ganske mislykket og ble avsluttet etter knapt to år, og bare noen måneder etter skilsmissen ble Waugh opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, 29. september 1930. Hans konversjon fikk stor oppmerksomhet i England, og mange lurte på hvorfor i all verden en slik mann ønsket å bli katolikk.

Noen trodde at behovet for noe stabilt førte Waugh til Kirken, men han skriver selv om sin konversjon mot slutten av 1930: «Jeg tror man må se dypere for å finne årsaken til at Romerkirken i England i dag rekrutterer så mange menn og kvinner som ikke er spesielt godtroende, kjedelige eller eksentriske. Det virker for meg at i dagens Europa er det essensielle spørsmålet ikke lenger om man skal velge en katolsk eller protestantisk kristen tro, men om man ønsker kristendom eller kaos.»

Waugh prøvde på alle måter å leve som en god katolikk, selv om pietistiske norske kristne nok vil finne hans fortsatte høye alkoholkonsum og enkelte andre vaner problematiske. Han fikk sitt første ekteskap annullert av Kirken i 1936, og giftet seg året etter med Laura Herbert, som kom fra en aristokratisk katolsk familie, og de fikk 7 barn sammen. Waugh fortsatte å skrive bøker, som fikk ganske god mottakelse, men det var ikke før han utga Brideshead Revisited at han ble virkelig berømt og rik. Boken ble skrevet i 1944 og utgitt etter krigens avslutning i 1945, og solgte svært godt helt fra starten av, spesielt i USA.

Brideshead

Boken Gjensyn med Brideshead handler i stor grad om katolsk trosliv, og for å forstå den bør man kjenne til en del ting om den tids katolske kirke. Boken beskriver en tid 30-50 år før Kirkens store moderniseringsprosjekt på 60-tallet, og i England var katolikkene på den tid også veldig tydelig i mindretall, og de hadde derfor en tydelig identitet og selvforståelse. Noen aristokratiske familier (som denne boken handler om) hadde klart å forbli katolske, på tross av mye motstand, helt fra reformasjonstiden.

Bokens hovedperson, Charles Ryder, blir beste venn med en ung mann fra en slik aristokratisk, gammel, katolsk familie, Sebastian Flyte. For denne familien er alle katolske tradisjoner viktige og helt naturlige; den latinske messen som feires daglig i deres hus (de har et eget kapell, og prest), rosenkransbønnen hver ettermiddag etc. Kirkens dogmer og moralske regler godtar man uten videre, og sakramentenes betydning og virkning godtas også som en selvfølge.

Man tror altså sterkt på alt Kirken lærer – og vet at protestantene ikke kan begripe noe av dette – samtidig som flere medlemmer av familien ikke klarer å leve etter Kirkens regler. Sebastian strever med både homoseksuelle dragninger og aller mest sin alkoholisme, som mer og mer ødelegger ham. Hans søster er sivilt gift med en fraskilt mann, og vurderer etter hvert å skille seg fra ham og gifte seg med enda en fraskilt mann, Charles Ryder, bokens hovedperson. Faren i denne katolske familien (han hadde riktignok konvertert fra Den anglikanske kirke da han giftet seg) hadde reist fra sin kone 8-10 år tidligere og lever i Italia med en elskerinne. Sebastian mor, storebror og lillesøster presenteres derimot som fromme og rettlevende katolikker.

Bokens hovedtema blir så å vise hvordan Guds nåde stadig kaller på disse villfarne menneskene, og hvordan de nesten mirakuløst blir forsonet med Gud og Kirken. Dette vises mest dramatisk i livet til Sebastians far, som bare noen timer før han dør får skriftet sine synder og mottar den siste olje (i en ganske slående scene). Sebastian selv, etter at alkoholen nesten tar livet av ham, lever videre som leg medhjelper i et katolsk kloster i Marokko. Hans søster lar være å gå inn i det neste ekteskapet med en fraskilt mann, og begynner å leve for å hjelpe nødlidende mennesker.

Og til sist opplever bokens hovedperson, Charles Ryder, etter rundt 20 år med latterliggjøring av all tro på Gud og spesielt av de underlige katolske ritualene og dogmene, å bli overbevist om at Den katolske kirke forvalter sannheten, og blir opptatt i dens fulle fellesskap.

Forandringer i Kirken

Evelyn Waugh var etter sin konversjon en katolikk som godtok og elsket Kirkens lære, tradisjoner og liturgi – slik han beskriver dette i Gjensyn med Brideshead – så da forandringen i Kirken begynte å komme allerede tidlig under Vatikankonsilet, var han blant de aller tydeligste og mest kjente kritikerne, mest av forandringene i messen, men også av oppløsningen av Kirkens klare dogmatiske og moralske lærepunkter. Han likte ikke at latinen ble borte, at alterne ble snudd, at de ble krevd at folk skulle være aktive på en ytre måte, med svar til presten til stadighet, at man stadig skulle reise seg og sette seg etc. Han likte selv aller best den stille tradisjonelle latinske messen (i motsetning til en sunget messe, som også var vanlig på den tid), der folk kneler i bønn gjennom det meste av messen, deltar i ånden sammen med presten som bærer frem messeofferet, men ytre sett gjør veldig lite.

Waugh mislikte allerede forandringene i den stille ukes liturgi på 50-tallet (bl.a. hadde påskevigilien inntil da blitt forhåndsfeiret påskelørdag formiddag), og da man i 1963 begynte å forandre selve messen, skrev han ofte i katolske tidsskrifter for å protestere. Han kontaktet også Englands viktigste biskop, kardinal Heenan, som et stykke på vei støttet Waughs kritikk. For Waugh personlig ble det så ille at det etter hvert ble «en bitter plikt» å gå i messen, og han spurte sin sogneprest om hvor store del av søndagsmessen han var nødt til å overvære for å kunne oppfylle sin søndagsplikt.

Men så, midt i denne striden, fikk Evelyn Waugh en brå, men lykkelig død: Rett etter at han hadde deltatt i påskedagsmessen 10. april 1966 sammen med sin familie, feiret på tradisjonelt vis på latin, døde han av hjertesvikt i sitt eget hjem. En stor requiemmesse for ham (også på latin) ble 21. april feiret i Westminster Cathedral, den viktigste katolske domkirken i England.

Avslutningsvis kan jeg nevne at motstanden mot den nye liturgien var sterkere i England enn i de fleste andre land, og den fortsatte etter Waughs død. Kampen endte (i alle fall første runde) med at en gruppe kjente mennesker i England, aller mest berømt var Agatha Christie, sendte et brev (via kardinal Heenan) til pave Paul VI og ba om tillatelse til å kunne fortsette med den tradisjonelle latinske messen. Paven ga England en slik tillatelse i 1971.

P. Oddvar Moi

apr 172017
 

Jeg leste i dag (hos National Catholic Register) noen interessante kommentarer etter påskehøytidens dåp av svært mange konvertitter – langt flere i en del andre land enn i Norge:

The Church around the world welcomes thousands of new Catholics at the Easter vigil.

On average, more than 100,000 adults enter the Church in the United States every year. They come from every walk of life and every age group. Some arrive in the Church after many years of personal struggle, and some come at the very end of their lives. Others are moved to become Catholic because of the examples of saints, priests, religious, and exemplary laypeople and family members who give witness to Christ Jesus.

In the end, of course, they reach the same conclusion as another famous convert, Blessed Cardinal John Henry Newman: “Regarding Christianity, 10,000 difficulties do not make one doubt.”

And to be sure, many converts are encouraged in their own journeys to Catholicism by the models of more famous converts.

Movie stars, poets, novelists, musicians, philosophers, scientists and even queens were convinced in their consciences that they must become Catholic. …

Jeg tar med noen få personer fra listen:

Malcolm Muggeridge (1903-1990): British journalist, satirist and author. He became a Catholic in 1982 with his wife, Kitty, largely through the influence of St. Teresa of Calcutta.

Bernard Nathanson (1926-2011): American medical doctor and a founding member of NARAL Pro-Choice America who joined the pro-life movement in the 1970s.

Richard John Neuhaus (1936-2009): Former Lutheran pastor, writer, theologian and founder and editor of the journal First Things.

Sigrid Undset (1882-1949): Norwegian novelist who was awarded the Nobel Prize for Literature in 1928.

Evelyn Waugh (1903-1966): English writer famed for his novel Brideshead Revisited (1945).

John Wayne (1907-1979): Academy Award-winning actor beloved for his roles in westerns and war movies.

Evelyn Waugh skrev jeg nylig om, og nevnte da også Sigrid Undset og G. K. Chesterton (som de visst har glemt her). Jeg måtte google John Wayne; han konvertere visst to dager før han døde i 1979.