jun 202020
 


Bildet over viser pave emeritus Benedikt (som nå er 93 år gammel) i Regensburg for et par dager siden, da han kom dit for å besøke sin 96 år gamle bror. Catholic News Agency skriver om besøket bl.a. dette:

… Immediately upon his arrival in Regensburg around noon on Thursday, Benedict went to see his brother, the diocese reported. The brothers celebrated Mass together at the house in Regensburg and the pope emeritus then traveled to the diocesan seminary in the afternoon to rest. In the evening, he returned to see his brother.

On Friday, the two celebrated Mass together for the Solemnity of the Sacred Heart of Jesus, according to a statement.

The former pope visited on Saturday the residence where he lived as “Professor Ratzinger” from 1970 to 1977.

His last time seeing the home was during his 2006 pastoral trip to Bavaria. Pentling is just outside Regensburg.

The diocese said Benedict XVI then stopped at the Ziegetsdorf cemetery to spend time in prayer at the graves of his parents and sister. …

jun 102020
 

Bildet under er fra Jærbladet og viser de tre konfirmasjonsgudstjenestene i Time kommune i juni 1970. Dere ser meg i det midterste bildet for “bygdå” (Vestly, Hognestad, Eikeland og Frøyland) ble konfirmert i Time kirke 14. juni, Bryne-ungdommene søndagen før da også Undheim hadde konfirmasjon (der er det eget kapell).

Klikk på bildet for å se større utgave.

mai 312020
 

Enda en artikkel fra siste nummer av Katolsk Orientering – jeg tar med store deler av artikkelen. (Klikk på bildet for å se en mye større kopi.)

Jeg forsøger at være åben over for sandheden og vil altid gerne lade mig korrigere af kilderne, siger den tyske historiker Hubert Wolf, der forsker i Pius XII og holocaust.

Kirken har ingen grund til at frygte historien, sagde Vatikanets chefbibliotekar, kardinal José Tolentino Calaςa de Mendonςa, før Vatikanet den 2. marts i år åbnede for adgang til arkiver med millioner af dokumenter fra pave Pius XIIs pontifikat fra 1939 til 1958.

Langtfra alle vil være enige med ham, for siden Rolf Hochhuths skuespil Der Stellvertreter (Stedfortræderen 1963) har der været heftig strid om denne paves eftermæle. Der Stellvertreter fældede en knusende dom over Pius XII ved at anklage ham for fej tavshed og indirekte medskyld i millioner af jøders død. Den dom tog tyskerne til sig dengang i 1960’erne. Ja, i grunden brugte de den til at frikende sig selv med. Det skete, fordi tyskerne dengang var begyndt at bearbejde, hvad der egentlig skete under krigen. De tænkte: Ja, når ikke engang Kristi Stedfortræder protesterede højlydt, hvad i alverden skulle vi så kunne have gjort, siger Hubert Wolf, præst og professor i kirkehistorie i Münster i et interview den 22. april med avisen die Zeit.

I efterkrigstiden og ved sin død blev Pius XII omtalt særdeles positivt af jødiske ledere – blandt andet af Golda Meir. Man fremhævede hans valg af det stille diplomati, hvor der bag kulisserne blev arbejdet på at redde hundredtusinder af jøders liv. Et eksempel er Roms Schindler – den tyske pater Pankratius Pfeiffer, der efter direkte ordre fra paven hjalp forfulgte jøder og skjulte dem i Kirkens klostre og kirker.

Efter Hochhuth har der stået strid om Pius XII. Den britiske historiker John Cornwell gik så langt, at han i 1999 kaldte ham Hitler’s Pope i en bog med samme navn. Her argumenterer Cornwell for, at hele Pius XIIs karriere var dikteret af et ønske om at øge og centralisere pavestolens magt. Det var hans første prioritet, og kampen mod nazismen var underordnet dette mål. Cornwell hævdede også, at Pius XII var antisemit.

Da der blev åben adgang til Pius XIIs arkivalier, fik et tysk historikerhold under Wolfs ledelse 7 af 30 pladser på Vatikanarkivernes læsesal. De tyske historikeres store forskningsprojekt er finansieret af Kruppstiftelsen og Den tyske Bispekonference. Tyngdepunktet i undersøgelsen skulle ligge på, hvor meget Vatikanet vidste om Holocaust. For lettere at kunne overskue bjergene af arkivalier i Vatikanets arkiver fordelte det tyske historikerteam opgaverne indbyrdes og mødtes hver dag for at konferere om deres arkivfund.

Desværre blev det i denne omgang kun til fem dages studier, fordi coronapandemien satte en stopper for aktiviteterne. Det er planen, at forskerholdet fra Münster også skal se på, om Vatikanet hjalp førende krigsforbrydere til Sydamerika over den såkaldte Rattenlinie (rottelinjen). Ligeledes vil teamet granske i forholdet mellem Vatikanet og staten Israel. Israel blev som bekendt grundlagt i 1948, men blev først anerkendt af Vatikanet i 1993. Her håber man på at finde nyt arkivmateriale, der kan belyse, hvad der egentlig skete bag kulisserne.

Hubert Wolf har de sidste 30 år arbejdet med Vatikanets arkiver især angående Pius XII (Eugenio Pacelli). Under hans ledelse arbejdede et team fra Münster i 12 år med en kritisk online-udgave af Pacellis indberetninger til den romerske kurie i tiden som nuntius i Bayern og senere Berlin fra 1917 til 1929.

Wolf vil som historiker gerne stille åbne spørgsmål, men lægger ikke skjul på, at han er inde i lidt af et minefelt. ”Jeg forsøger at være åben over for sandheden og vil altid gerne lade mig korrigere af kilderne. Men hvad der virkelig har gjort både mig og mit team dybt bedrøvede, var de mange bønskrifter. Hver af os har bestemt læst fem, seks, syv skrivelser, der indtil nu har været ukendte, hvor jøder mellem 1940 og 1945 trygler paven om at redde deres liv. De beskriver deres udsigtsløse situation og beder indtrængende om hjælp”, siger Wolf, som fra 2007 til 2016 var særlig rådgiver for Den tyske Bispekonferences kommission for Den katolske Kirkes relationer til jødedommen. Han har planer om at etablere et samarbejde med det jødiske universitet i Heidelberg om en digitalisering af kilderne om Pius XII og holocaust.

Saligkåringsprocessen for Pius XII har stået på, siden Paul VI tog initiativ til den i 1965. I 1990 blev han erklæret for servus Dei (Guds tjener) og i 2009 for venerabilis (ærværdig). Hubert Wolf er blandt dem der mener, at saligkåringsprocessen må sættes i bero, indtil man har arbejdet sig gennem dokumenterne.

Respekten for Holocaustofrene, men også for Pius XII selv kræver grundigt forarbejde, før der kan konkluderes på noget, siger Wolf i et interview med Domradio.de.

……

……

Wolf er som sagt klar over, at han bevæger sig i et minefelt og regner med, at vi først kan vente seriøse resultater fra arkivarbejdet om tre til fem år.

Og der er dokumenter til mange års arbejde i arkiverne. Lige nu ligger den største opmærksomhed på Holocaust-tiden; men dokumenterne vil også indeholde værdifuld viden om atombomberne over Japan i 1945, den kolde krig, afviklingen af kolonierne og udviklingen i katolsk teologi – for eksempel omkring Mariadogmet i 1950 og Kirkens stilling til den historisk-kritiske bibelforskning.

mai 292020
 

I det danske Katolsk Orientering (SE HER) leste jeg nylig en artikkel om presteutdannelsen, der står det bl.a.:

Kardinal Ouellet, bispekongregationens præfekt, udtaler i ’Donne, Chiesa, mondo’ – et månedstillæg til Vatikanets dagblad L’Osservatore Romano, at kvinder bør spille en langt større rolle i uddannelsen af kommende præster, ude i sognene og i Kirkens daglige liv.

Kvinderne spiller ofte en meget stor rolle som præsternes daglige medarbejdere i det pastorale arbejde ude i sognene. I nr. 151 i Ratio fundamentalis fra 2016 om præsternes uddannelse står der, at kvinders indflydelse på præsteuddannelsen er vigtig – også af hensyn til den nødvendige komplementaritet, der skal være mellem mand og kvinde. Men for kardinal Marc Ouellet er der stadig meget, der skal gøres. Modellen i dag er for klerikal – og der skal en kulturel revolution til, mener kardinalen.

”Kvinder kan deltage på mange måder i præsteuddannelsen, fx i undervisningen i teologi, filosofi og spiritualitet. De kan være med i det team, der tager sig af de kommende præsters udvikling – specielt hvad angår deres kaldsskelnen. På dette område har vi brug for kvindernes mening, deres intuition og deres evne til at rumme kandidaternes menneskelige side, deres grad af følelsesmæssig eller psykologisk modenhed. Hvad angår den åndelige ledsagelse kan en kvinde selvfølgelig også være til hjælp; men her tror jeg, det er bedre, at det er en præst, der ledsager en kandidat på vejen til at blive præst. Men kvinder kan i stedet følge præstekandidatens menneskelige udvikling – et aspekt, der efter min mening ikke er tilstrækkeligt udviklet på seminarierne”, siger kardinal Ouellet, der også mener, at der skal være mere fokus på ”præstekandidaternes psykosociale og psykoseksuelle identitet”.

”Hvis man ikke begynder at arbejde med kandidaternes forhold til kvinder i løbet af uddannelsen, risikerer præsterne at stivne i en klerikal rolle”, mener kardinalen. Efter hans opfattelse er Ratio fundamentalis stadig for mangelfuld på dette punkt. Han ønsker sig en mentalitetsændring. Det drejer sig ikke bare om, at der skal flere kvinder ind i præsteuddannelsen – de skal først og fremmest ses som en helt naturlig og uundværlig del af præsteuddannelsen.

… …

I nr. 151 i Ratio fundamentalis kan vi lese:

151. The presence of women in the Seminary journey of formation has its own formative significance. They can be found as specialists, on the teaching staff, within the apostolate, within families, and in service to the community. Their presence also helps to instil a recognition of how men and women complement one another. Often, women are numerically greater among those whom the priest will serve, and with whom he will work in the pastoral ministry. They offer an edifying example of humility, generosity and selfless service.

mai 152020
 

oslo_byvap_sthallvard_m

Det er St Halllvards dag i dag – 15. mai – og i år er det 1000 år siden han ble født. Hans fødselsår er tradisjonelt regnet som 1020, og Wikipedia skriver bl.a. dette om ham:

Sankt Hallvard (født ca. 1020, død 1043) er en katolsk helgen …
Man vet lite sikkert om Sankt Hallvards liv, men ifølge de islandske annalene ble han drept i år 1043. Ifølge legenden ble gutten som skulle bli den hellige Hallvard født Hallvard Vebjørnsson i Lier. Han skal ha vært sønn av storbonden Vebjørn på Husaby og Thorny, som var søster eller søsterdatter til Åsta Gudbrandsdatter. Åsta var på sin side mor til de norske kongene Olav den hellige og Harald Hardråde. Hallvard skal ha vokst opp hos sine foreldre på gården Husaby i Ytre Lier, og var ifølge legenden med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland.

En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden, kom en gravid trell løpende opp til ham og ba om å få bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus og stjålet. ….

Kjell Arild Pollestad uttrykker godt våre følelser for denne unge martyren i sin sin salme fra 1992:

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da minnes vi Sankt Hallvard, den lyse yngling god,
som uredd ville verge en kvinne med sitt blod.

Sankt Hallvard stod i båten og talte rettferds sak.
mot dem som ville krenke en søster, redd og svak.
Et skjold var han for kvinnen da pilene ble skutt,
så led han martyrdøden, den tapre, unge gutt.

En møllesten om halsen fikk denne Kristi bror,
da drapsmennene senket hans legeme i fjord.
Men ingen kan vel gjemme en helt som falt i slag,
og ingen kan vel glemme en martyrs fødselsdag.

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da feirer vi Sankt Hallvard i hele Norges land,
og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han.

Bildene av St Hallvard under er fra Oslos byvåpen og fra Oslo rådhus.

mai 082020
 

Bildet over så jeg i Vårt Land i dag og det viser et folketog på Undheim kvelden 8. mai 1945. Mor mi er fra Undheim (i Time kommune, rett ved Knudaheiå) og mintes denne dagen ganske godt – hun var 14 år gammel. (Klikk på bildet for å se det i større format.)

mai 072020
 

I dag er det 25. år siden Danmarks katolsk biskop ble bispeviet, og hans generalvikar skriver slik om ham:

Den 7. maj 1995 blev biskop Czeslaw viet til biskop af sin forgænger biskop Hans i Sankt Ansgars Kirke. 25-års jubilæet skulle have været fejret med en festgudstjeneste på dagen i Domkirken; men desværre er corona-krisen kommet imellem, så festlighederne har måttet udskydes.

Hvad var det for en biskop vi fik i 1995? Hvis man skulle betegne ham med nogle karakteristiske egenskaber, kunne man sige, at biskop Czeslaw er arbejdsom, pastoralt omsorgsfuld, en bredt favnende traditionalist, en sprogbegavelse med stort internationalt netværk, en bredt belæst person med en hukommelse som en elefant og en selskabelig natur med en udviklet imitiationsevne, som han gerne demonstrerer for sine gæster. Desuden er han en fredens mand, som man ikke kan være uvenner med i længere tid.

Om liturgien kan vi lese:

Ingen var i tvivl om, da biskop Czeslaw blev udnævnt, at her ville vi få en liturgisk meget traditionel biskop; men det viste sig jo, at han liturgisk kunne favne bredt, så han på den ene side med glæde deltager i Vandringens liturgi, som bestemt ikke er traditionel i almindelig forstand, samtidig med at han kan præsidere ved en ekstraordinær pontifikalmesse i Peterskirken, når 10-års jubilæet for tilladelsen til at fejre den tridentinske messe bliver fejret i Rom. Men i almindelighed fejrer han med glæde den ordinære liturgi.

Jeg slutter meg til gratulantene. Les hele artikkelen her.

apr 262020
 

Sandro Magister skriver om pave Frans’ ambivalente forhold til elektroniske (streamede) messer, bl.a.:

On March 12, Pope Francis had all the churches of his diocese of Rome closed, on account of the coronavirus pandemic. But he immediately regretted it, and the day after he had them reopened. But the ban has stayed in place, in Rome and Italy, on celebrating Masses with the faithful present. …

… The pope’s Masses are broadcast electronically. Those of Francis with the highest viewership levels, never reached in the past. Each of his Masses at Santa Marta, at 7 in the morning, is seen by about 1.7 million viewers.

Even on this, however, serious fears have now arisen in Francis. The apparent success of these televised Masses conceals a danger that many Catholics have already denounced. It is the danger that the sacrament may decay from real to virtual, and therefore dissolve. The cry of alarm has come not only from the currents most attached to tradition, but also from prominent exponents of the progressive wing, in Italy from the founder of the monastery of Bose Enzo Bianchi, from Church historian Alberto Melloni, from the founder of the Community of Sant’Egidio Andrea Riccardi.

Well then, in the homily for the Mass at Santa Marta on April 17, Friday of the octave of Easter, Francis didn’t hold back anymore and explained that a “viralized” Church is no longer the true Church, made up of people and sacraments. Woe – he warned – if when the pandemic ends there remains alive the “gnostic” idea of a Church electronic rather than real.

The pope’s homily is reproduced below. But first it may be useful to note that also in the past, when epidemics were raging, great pastors of the Catholic Church were aware of the need to keep the reality of the sacraments alive.

One can recall in this regard the great plague of Milan in 1576. Saint Charles Borromeo, the bishop, obtained from the Spanish governor of the city the obligation for all citizens to stay home for forty days. But he sent his priests to celebrate the Sunday Masses on the street corners, with the faithful looking on from doorways and windows.

Saint Charles also led processions, but with the foresight to arrange them in two single rows on the sides of the streets and with 3 meters of distance between each penitent. The chronicles of the time recall his continual visits to plague victims, but always with careful precautions. He changed very often and had his clothing boiled, purified everything he touched with fire and vinegar, kept his interlocutors at a distance with a wooden stick. It was calculated that in Milan there were 17,000 dead, compared with 70,000 in Venice. …

Her er et sitat fra pavens preken denne dagen, 17. april:

… This familiarity with the Lord, of Christians, is always communal. Yes, it is intimate, it is personal, but in community. A familiarity without community, a familiarity without the Bread, a familiarity without the Church, without the people, without the sacraments is dangerous. It can become a familiarity – let’s say – that is gnostic, a familiarity for me alone, detached from the people of God. The familiarity of the apostles with the Lord was always communal, was always at the table, a sign of community. It was always with the Sacrament, with the Bread.

I say this because someone made me reflect on the danger that we are living through at this time, this pandemic that has gotten all of us communicate, even religiously, through the media, through the channels of communication, even this Mass, we are all communicating, but not together, spiritually together. The people is small. There is a great people: we are together, but not together. Even the Sacrament: today you have it, the Eucharist, but the people who are connected with us, only spiritual communion. And this is not the Church: this is the Church of a difficult situation, which the Lord allows, but the ideal of the Church is always with the people and with the sacraments. Always. …

apr 252020
 

Bildet over er av Rogier van der Weyden, Kristus viser seg for sin mor, ca. 1445

Jeg må innrømme at jeg ikke har vært klar over, eller ikke tenkt på, denne tradisjonen (eller husker å ha sett de aktuelle bildene) som vi kan lese om her, bl.a.:

… there is one other subject (concerning the resurrection), of which several interpretations exist, that has a non-Biblical derivation. This is the image of Christ Appearing to His Mother after the Resurrection.

To say that the image has a non-Biblical derivation is not to say that it in any way contradicts the Bible. Indeed, it does not. The Bible tells us, specifically, that there were many people to whom the Risen Jesus appeared. That one of these should be His mother is a logical conclusion. She was the means through which He entered the physical world (Luke 1:38); He performed his first miracle in response to her plea at the wedding in Cana (John 2:1-11); she was present at the Crucifixion (John 19:25-27). She had been a witness to the most important events in His life and mission. It is quite logical that she should be a witness to His resurrection, principal among those unnamed persons to whom the Bible says Christ appeared after His resurrection. Therefore, the idea of the Virgin Mary as a witness to the resurrection has a long history in Christianity.

It was already established by the time of St. Ambrose (340–397). In his treatise on virginity (Liber de Virginitate) he says “Vidit ergo Maria resurretionem Domini: et prima vidit, et credidit” …

Albrect Dürer har også et bilde med samme motiv – kilde her.

apr 212020
 

I ettermiddag skulle vi ha sittet på flyet på vei til Aten, og deretter skulle vi kjøre bil til og rundt hele Peloponnes. Vi hadde planlagt en flott tur som naturlig nok måtte avlyses, siden fly til utlandet ikke går i disse dager etc.

Reiseruta var:
Aten – 3 netter der vi bl.a. skulle se det nye Akpropolis-museet
Nafplio – deretter skulle vi bo flere dager i Naflio der vi også skulle besøke Korint, Mykene, Epidauros
Sparta – en dag i Sparta, deretter en fjellvei over til
Kalamata – for oss er dette verdens olivenhovedstad
Kyparissia – et par rolige dager på vestkysten av Peloponnes
Olympia – et besøk til oplympiadenes opphavssted var planlagt
Kourouta (ved Amaliada) – enda noe rolige dager ved kysten
Delfi – et besøk til Delfi hører med
Aten – siste natt i Aten før returen til Oslo

Muligens kan turen gjennomføres våren 2021, slik at den grundige forberedelsen til årets tur ikke var helt forgjeves.

apr 172020
 

Jeg hørte for et par dager siden intervjuet med kardinal Pell som ble laget av Andrew Bolt hos Sky News Australia. De skriver om det interessant intervjuet bl.a.:

After spending 405 days in prison following an initial ruling that found him guilty in 2018, Cardinal Pell’s conviction was quashed by the High Court last week.

In an exclusive interview with Sky News host Andrew Bolt, the Cardinal said he was “wounded” by the ordeal but turned to his faith to get him through. “If you can’t pray when you’re in trouble, your faith is very weak indeed,” he said.

When questioned by Andrew Bolt how he had survived through the ordeal, Cardinal Pell said, “because I knew I was innocent”.

Se hele intervjuet under på youtube.

apr 122020
 

Jeg fikk i dag et spørsmål fra en leser angående påskevigiliens liturgi: “Iår fulgte jeg triduum på to nettsteder: FSSP fra Fribourg og SSPX fra Zaitkofen, og ble forundret over at mens man i SSPX fulgte Pius XIIs “nye” litugi for påskenatt, feiret man i FSSP den gamle fra før 1955. Vet moderator noe om bakgrunnen herfor? Lesningene i den eldste variant tok fryktelig lang tid, så i pedagogisk henseende må den “nye” være mye bedre egnet i en sognekirke – men hvilken er den den historisk sett mest “korrekte”?”

Jeg kan gi to korte svar på dette spørsmålet: 1) Det opprinnelige tidspunktet for å feire påskevigilien var utvilsom kvelden/natten før påskedag, og så ble dette gradvis flyttet til lørdag formiddag – den ble feiret så tidlig i flere hundre år før 1955. (Liturgien var også så lang at det i liten grad passet for hele menigheten, som det blir påpekt.) Catholic Encyclopedia skriver om dette, bl.a.

In the primitive Church Holy Saturday was known as Great, or Grand, Saturday, Holy Saturday, the Angelic Night, the Vigil of Easter, etc. It is no longer, like Maundy Thursday, a day of joy, but one of joy and sadness intermingled; it is the close of the season of Lent and penance, and the beginning of paschal time, which is one of rejoicing.

By a noteworthy exception, in the early Church this was the only Saturday on which fasting was permitted (Constit. Apost., VII, 23), and the fast was one of special severity. Dating from the time of St. Irenaeus, an absolute fast from every kind of food was observed for the forty hours preceding the feast of Easter, and although the moment assigned for breaking the fast at dawn on Sunday varied according to time and country, the abstinence from food on Holy Saturday was general.

The night of the vigil of Easter has undergone a strange displacement. During the first six or seven centuries, ceremonies were in progress throughout the entire night, so that the Alleluia coincided with the day and moment of the Resurrection. In the eighth century these same ceremonies were held on Saturday afternoon and, by a singular anachronism, were later on conducted on Saturday morning, thus the time for carrying out the solemnity was advanced almost a whole day. Thanks to this change, special services were now assigned to Holy Saturday whereas, beforehand, it had had none until the late hour of the vigil.

2) Om innholdet i påskevigilien fra 1955 eller 1969 er særlig opprinnelig er et annet spørsmål; sannsynligvis er den ikke det, den er vel heller et uttrykk for den liturgiske bevegelses arkeologisme (reformen i 1955 er første eksempel på dette).

New Liturgical Movedment har flere artikler om hvordan påskevigilien ble gjennomført før reformen i 1955; se nr. 1 HER og nr. 2 HER, skrevet av Gregory DiPippo.

Peter Kwasniewski har skrevet om sitt første møte med den stille ukes gamle [før 1955] seremonier (i 2019) og han oppsummerer sin opplevelse av påskevigilien slik:

The whole Vigil liturgy — one vast hymn of praise to the might of God revealed in the creation of the world, the creation of the old Israel, and the creation of the new Israel — possessed a cosmic sweep, a historical rootedness, and an immersion into mystery that I have never seen before, in a seamless interconnection that had none of those embarrassing modular joints or ceremonial caesuras typical of the work of Vatican committees from 1948 onward.

There is no doubt in my mind that the pre-1955 Easter Vigil is the crown jewel of the Tridentine rite and that we must do everything we can to recover it. I am also, again as with Palm Sunday, speechless that any reformers could dare to take away something like this.

A priest who has celebrated both forms of Holy Week (the pre-’55 and the ’55) told me recently: “The old liturgical rites drive home the integral and essential connection between the sacrifice of the Cross and the Eucharistic sacrifice. The new [Pacellian] versions systematically downplay this. The old liturgies are coherent in what they contain and when they present it; the new versions are piecemeal and chaotic. In fact, some of the same people who worked on the ‘renewed’ Holy Week later worked on the Novus Ordo, and when they got around to fixing some of the problems they themselves had introduced, they blamed the problems not on their bungling of the work, but on the ‘old liturgy’! How’s that for mendacious?” …

3) Til slutt kan jeg ikke si noe annet om hvorfor SSPX brukte 1962-liturgien og FSSP brukte liturgien fra før 1955, enn at det i de aller siste årene gradvis har vokst frem en interesse for liturgien før 1962 – og den stille ukes liturgi var egentlig det eneste som hadde blitt reformert før 1962. Kanskje andre kan svare bedre på dette spørsmålet?

apr 072020
 

I dag tidlig så jeg nyheten om at den australske kardinalen George Pell var blitt frikjent og satt fri av australsk høyesterett. Han hadde sittet 400 dager i fengsel (fått en dom på 6 år) etter å ha blitt anklaget for seksuelt misbruk av én person. Det fantes ingen ting som støttet denne anklagen, mens mange hadde vitnet om at handlingen aldri kunne ha skjedd slik den var beskrevet. Raymund de Susa skriver i National Catholic Register om dette og er ikke nådig når han beskriver det australske rettsvesenet. Han starter sin artikkel slik:

The unanimous decision by Australia’s High Court — equivalent to the Supreme Court — to quash the convictions of Cardinal George Pell is momentous for both Australian justice and for the Church, both in Australia and universally. About the Church, another column.

The acquittal of Cardinal Pell restores to an innocent man his freedom. There was no doubt at the High Court that a massive miscarriage of justice had occurred. Returning the verdict less than a month after hearing arguments, the seven justices eviscerated the judgment of the Court of Appeal, which 2-1 upheld the jury convictions on five counts of sexual abuse of a minor.

“The [Court of Appeal’s] analysis failed to engage with whether, against this body of evidence, it was reasonably possible that [the alleged victim’s] account was not correct, such that there was a reasonable doubt as to the applicant’s guilt,” the unanimous High Court wrote.

Which is to say, in plain English, that the Court of Appeal did not bother to ask whether the evidence was sufficient for conviction. “It failed to engage” the critical question: Did the mountain of evidence against the sole, uncorroborated account of the alleged victim require an acquittal on the grounds of reasonable doubt? It was, without a single dissenting voice, a devastating rebuke of the majority in the Court of Appeal, which ruled against Cardinal Pell.

The High Court Takes Extraordinary Measures

The High Court was so convinced of the wrongful conviction of Cardinal Pell — termed an “unsafe” verdict in Australian judicial parlance — that it handled his case in three unusual ways.

1) The High Court reversed a jury verdict. They did not find the process flawed and send the whole matter back for another trial. They determined that the only reasonable verdict was acquittal. Appellate courts are greatly deferential to juries. To flat out rule that the jury got it grievously wrong is rare.

2) The High Court did not limit itself to determining whether the Court of Appeal acted properly in applying the law. Rather, it gave itself the scope to examine all of the evidence from the original jury trials. Indeed, the High Court judgment reviewed in comprehensive detail the key evidence, step by step, from the trial. That is not usually what supreme courts do, but it did so in this case to demonstrate that it was simply impossible to convict “safely,” namely beyond a reasonable doubt.

3) The High Court moved with great speed. It was three weeks — lightning fast for a supreme court — from hearing the case to announcing that the judgment was ready. There is urgency when an innocent man is in prison, to be sure. But the speed of the verdict reflected the view of all seven justices that there simply was no case against Pell.

…. ….

apr 042020
 

I videoen over (fra i går kveld) hilser pave Frans alle mennesker i Italia og i resten av verden. Videoen er tekstet til engelsk, men katolsk.no har også lagt ut videoen med en norsk oversettelse, og den har til overskrift: Vit at paven er nær og ber om at Herren snart skal frelse oss alle fra det onde

Jeg har ofte ikke vært veldig fornøyd med pave Frans (og lengtet tilbake til pave Benedikts tid), men jeg syns han har klart disse siste ukene under denne alvorlige pandemien.

mar 252020
 

I dag leste jeg følgende hos Rorate Cæli:

Suspending public Mass is not new. In 1918, during the Spanish Influenza Epidemic, in the Archdiocese of Philadelphia, public Masses were suspended for a number of weeks in October 1918.

Philadelphia was particularly hard-hit by the Spanish Influenza of 1918. There was a public war-bonds parade at the beginning of October in which 200,000 people attended. Three days later, Spanish Influenza exploded in Philadelphia, and, within two weeks, 4,500 people had died.

Archbishop Dougherty suspended public Masses on March 4th (in accordance with the order of the Board of Health) and called upon the religious sisters to help care for the sick. He also encouraged the use of church facilities for the temporary care of the sick. The churches in the city of Philadelphia were not ordered to be locked and many remained opened for the faithful. Masses and public devotions including confessions were suspended, though. City churches reinstated confessions on Saturday Oct 26th with public Mass starting the following day, but in many rural churches the public celebration of Mass remained suspended until Nov 3rd.

Philadelphia was not the only city to close churches. A 2007 study looked at how 17 cities responded to the September – December 1918 Spanish Influenza Epidemic. The purpose of the study was to determine the effects of social distancing on the spread of the flu. The authors document 13 cities that curtailed church gatherings: Baltimore, Boston, Cincinnati, Cleveland, Indianapolis, Kansas City, Newark, New Orleans, Omaha, Pittsburgh, Seattle, St. Louis, and Washington DC.

During these difficult times in 2020, we should be aware that what we are experiencing is not totally new. As a devout Catholic, suspension of public Mass is a shock, but we should remember that the Church has been here before. Catholics can and should make acts of spiritual communion and pray with due attention. If the churches in your diocese are not locked, make a visit to the Blessed Sacrament and spend some time with Our Lord.

mar 182020
 

Dette fant jeg på lifesitenews.com:

A ‘flash of creativity’ fills an empty parish church during Mass

A small-town Italian priest, saddened at the prospect of celebrating Mass without his parishioners, sent out a call to them asking them to take selfies and send them to him.

“Send me photographs of yourselves, of you and your family, the photo of your face, I need to see faces in front of me when I celebrate Mass next Sunday,” explained Fr. Giuseppe Corbari, according to a WantedinMilan.com report. “I will print the photo you send me and I will stick it with sellotape on the pew: it is a way to make me feel less alone.”

“Obviously I will put the children in the front benches, the altar boys on the altar, and all the adults in the other places,” added Fr. Corbari, who said he was happy to once again have his church full of smiling faces.”

mar 172020
 

I avisa Dagen kunne vi nylig lese:

Pave Frans gikk ut for å be om at koronaviruspandemien må ta slutt, …han … gikk først til basilikaen Santa Maria Maggiore, som han ofte tidligere har besøkt for å be takkebønn når han vender tilbake fra utenlandsreiser.

Deretter gikk turen til Piazza Venezia, hvor han spaserte en kort tur langs handlegaten Via del Corso før han stakk innom ei kirke som de fleste turister går forbi, San Marcello al Corso.

– Med sin bønn har den hellige far påkalt slutten på pandemien som rammer Italia og verden, tryglet om at de mange syke blir helbredet, og også mintes de mange ofrene og bedt om at deres familier og venner finner trøst og støtte, sier Vatikanet i en pressemelding søndag kveld.

I en artikkel som egentlig handlet om noe annet, leste jeg også: “the church of San Marcello al Corso, where a miraculous crucifix is housed. In 1522 it was carried in procession throughout the neighborhoods of the city so that the ‘Great Plague’ might cease in Rome.”

Etter hvert fant jeg også ut mer om dette krusifikset, bl.a. HER:

The church of San Marcello al Corso hosts a wonderful, dark wooden crucifix by the fourteenth century Sienese school. … A miraculous episode dates back to the time of the great plague of 1522. The plague struck Rome so violently as to cause concern that the city remained without inhabitants. Mindful of the miracle of the fire, the friars of the order of the “Servants of Mary” decided to take the crucifix in penitential procession from the church of San Marcello to St. Peter’s Basilica. The authorities, fearing the risk of contagion tried to prevent the religious procession, but the collective despair did not accept the ban and the sculpture of the Savior was carried through the streets of the city and followed by public acclaim. The chronicles of the time say that the procession lasted sixteen days, 4 to 20 August of that year. And that’s because, as they proceeded, the plague receded, so that each district was trying to hold back as long as possible the sacred image. When it returned to San Marcello, the plague had completely ceased and Rome was saved.

Mer informasjon HER (gå ned til “Chapel of the Crucifix”).

mar 152020
 

Rorate Coeli leste jeg i går, 14/3, dette vitnesbyrdet om et italiensk politikers katolske tro:

Yesterday the Mayor of Venice, Luigi Brugnaro, wearing his three-colored sash of office, visited the Basilica of La Madonna della Salute in Venice – and – along with other prayers , invoking the protection of the Blessed Virgin– consecrated Venice and the entire Veneto region to the Immaculate Heart of Mary with this: “we consecrate the city of Venice and our Veneto lands to Your Immaculate Heart.”

feb 282020
 

Det danske Katolsk Orientering skriver i siste nummer om den såkalte «synodale vei» i Den katolske kirke i Tyskland

Der knytter sig mange forventninger til resultatet af den synodale vej, som den tyske bispekonference annoncerede sidste forår og indledte 1. søndag i advent, og som de næste to år skal omhandle emnerne præstecølibatet, Kirkens seksualmoral og magtfordelingen i Kirken samt kvindens rolle i Kirken.
Drøftelserne foregår mellem repræsentanter for landets katolske biskopper og lægorganisationen De tyske katolikkers Centralkomité. Det første af i alt fire møder i den synodale vej, afholdt i Frankfurt am Main 30. januar-1. februar, fik både ros og kritik fra de 230 deltagere …

Københavns biskop deltok på møtet fra Den nordiske bispekonferansen og beskriver det som skjedde på møtet som en “forudsigelig proces“. Slik skriver Katolsk Orientering:

Katolske observatører for otte nabolande samt delegerede fra andre kirkesamfund deltog på mødet i Frankfurt. Fra Danmark deltog biskop Czeslaw Kozon i hans egenskab af formand for Den nordiske Bispekonference, og Leo Roed som næstformand for Pastoralrådet.

Biskop Czeslaw sagde efterfølgende, at han godt kan forstå de tyske biskoppers ønske om at ville gøre noget som opfølgning på overgrebssagerne, men det, ”der bekymrer mig, er dog de store forventninger til mange ting, som ikke har direkte at gøre med disse sager. Den synodale vej handler om meget andet og der er forventning om, at Kirkens holdning ændrer sig på disse områder”.

Selv om der er afsat to år til den synodale vej var det biskop Czeslaws fornemmelse, ”at man med stormskridt forsøger at nærme sig det resultat, man ønsker at få ud af processen, nemlig en stærk opblødning af Kirkens holdning på mange områder”. Czeslaw betegner processen som ”meget forudsigelig” i indhold og emner, som ikke er opstået efter overgrebssager, men har stået på mange tyske katolikkers ønskeseddel i årtier.

”Der blev ofte under drøftelserne refereret til Würzburg synoden, der sluttede i 1975, og som havde mange af disse emner på dagsorden, fx kvinders stilling og cølibatet. På mødet mærkede man den frustration hos nogle, at der er gået 50 år siden synoden, og der er ikke sket noget endnu. Men det er også, fordi det er svært at forestille sig nogle radikale ændringer, eftersom det hele skal ses inden for Den universelle Kirkes kontekst”.

Biskop Czeslaw påpegede, at ”det er vigtigt at huske på, at den synodale vej ikke kan beslutte noget endegyldigt, hvis man når til enighed om emner, som berører noget af dogmatikken eller moralen. Så er det et anliggende for Verdenskirken, dvs. det skal forbi Rom. I første omgang vil det, der viser sig flertal for, være noget man vil anbefale paven at skulle tage stilling til”.