des 072020
 

Lørdag gikk Dagen videre med sin dekning av Den norske kirkes nye dåpspraksis – som jeg skrev om tidligere. I papiravisa hadde de en lang artikkel der Fader Claes Tande uttalte seg om praksisen, og avsluttet den slik: “Når dåpsordene kommer fra en annen enn den som døper, er dåpen ugyldig. «Vi døper deg» kan heller ikke aksepteres, la Tande til.”

Senere la de ut på sine nettsider følgende uttalelser av biskop Bernt Eidsvig:

Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo, er også kritisk til praksisen.

– Det han sier er korrekt. Reformasjonsfedrene holdt fast ved den tradisjonelle dåp. Det vil være trist om Den norske kirke bruker en annen dåpsformel enn den som er blitt brukt ned igjennom århundrene.

Eidsvig poengterer at det alltid er den som døper som skal si dåpsordene og at flertallsformen «Vi døper deg» heller ikke kan brukes.

– Det er vår felles dåpstradisjon og dåpsformular i Den katolske kirke og Den lutherske kirke. Dette vil skape et økumenisk problem, sier han.

Biskopen forteller at noen har også forsøkt å bruke en annen dåpsvæske enn vann.

– Det er også en ugyldig dåp.

Eidsvig sier til Dagen at det mest fundamentale fellesskapet mellom kirker, er dåpen.

– Kirken består av alle døpte. Hvis gyldighetskriteriene blir utydelige, så har vi ikke lenger den enhet som dette kirkelige begrepet må ha.

– Har det ingenting å si at dette er en nødsituasjon, slik preses i Den norske kirke legger vekt på?

– I en nødsituasjon kan én person døpe. Det trenger ikke være flere.

– Hva vil du foreta deg?

– Jeg vil be Den norske kirke tenke nøye igjennom om ikke vår felles dåp er en så viktig tradisjon og et så viktig bånd at Den norske kirke ikke rører ved det.

des 022020
 

For noen få uker siden dukket det opp en ny katolsk nettradio, SR RITA RADIO, som vi også kan lese om i en artikkel på katolsk.no. Der leser vi bl.a.:

Adventstemningen har ikke nådd St. Rita radios studio i Ålesund riktig ennå, men den nærmer seg:

– Adventstemningen kommer med det første lyset som blir tent i adventskransen, sier Erika Eva Nes, én av to katolske radiopioneerer på Mørekysten.

Hun forteller at siden den liturgiske fargen i advent er lilla, er det også fargen som preg på huspynten hjemme hos henne og ektemann Pål Johannes Nes.

– Den første fredag i advent feirer vi årets første roratemesse. Når vi synger «Rorate caeli desuper», vet vi at vi er i advent, sier Erika og minner om at St. Rita radio i år vil vi sende roratemesse til glede for katolikker som kommer seg opp om morgenen.

Videre kan vi lese:

St. Rita radio er definitivt en katolsk radio, men tilbyr også programmer for dem som ennå ikke er tatt opp i Kirkens fulle fellesskap.

– P. Egil holder hver uke troskurs med mellom 5 og 15 personer tilstede i Trondheim, og vi er så heldig å få delta. Programmet har fått veldig gode tilbakemeldinger, og det er mange som følger det. Noe av det artige med troskurset til p. Egil er at man aldri helt vet hvor han vil ende. Deltagerne på kurset er flinke til å stille spørsmål, og da kan programmet ta ulike vendinger. Programmet «Dagens helgen» er også et program som gleder mange som ikke er katolikker. Her kan man høre spalten «Dagens helgen» fra katolsk.no lest, sier Erika.

Besøk gjerne SR RITA RADIO,

nov 252020
 

I avisa Dagen kan vi lese om en ny dåpspraksis i Den norske (lutherske) kirkes menigheter i Oslo (og kanskje også andre steder i landet); presten leser ordene “Jeg døper deg …” mens foreldrene heller vann over barnet. Slik kan vi lese:

Etter koronaepidemien brøt ut, valgte to av tre prester i St. Hanshaugen sokn i Oslo å følge en ordning med «avstandsdåp» som ble innført i Oslo domprosti i sommer.

– Noen steder bruker man sølvskje eller skjell, som er den gamle tradisjonen. Vi har valgt vår variant, sier NN, prest i Gamle Aker kirke.

Den innebærer at presten står på avstand og leser dåpsliturgien, mens foreldrene samarbeider om den praktiske gjennomføringen av dåpen.

Sist det skjedde var 8. november da NN2 var forrettende prest i kirken. Mens hun leste dåpsordene, holdt far barnet, og mor helte vann over hodet til den lille tre ganger.

– At de får lov til å øse vann gir dem en ekstra dimensjon. Dessuten blir det et forent og tett uttrykk for at dette har de begge valgt, sier presten.

For NN2, som avstandsdøpte for første gang, ble erfaringen bedre enn hun hadde forventet.

– Det er noe en må venne seg til. I utgangspunktet virket det litt rart, men kontakten ble god selv om jeg stod et stykke unna.

Dåpsforeldrene ønsket ikke å stille til intervju, men formidler via presten at de er svært fornøyd.

– Jeg tror det var en positiv opplevelse for dem som var til stede, sier Wergeland.

Hun presiserer at dåpen gjennomføres slik ene og alene av hensyn til smittevern, for å redusere kontakten.

Kollega NN er den som har mest erfaring med å døpe barn på denne måten under koronapandemien.

Han forteller at mange foreldre er veldig forsiktige når de skal helle vann.

– De tar bare noen få dråper, stikk i strid med det som er trenden blant prester, å bruke mye vann.

Hans opplevelse er at ordningen fungerer.

– Noen foreldre stusser litt i første omgang, men når vi gjennomfører dåpen, er min opplevelse at de synes det er fint.

I august skrev jeg om en uttalelse fra Vatikanet om at den dåp der presten sier “Vi døper deg …” er ugyldig. Det vi leser om i Den norske kirke i Oslo er ikke ganske det samme, men jeg syns vi bør spørre oss om disse dåpene er gyldige.

OPPDATERING 29/11:
Dagen har 28/11 en ny artikkel om slik dåp, som beskriver en dåp som skjedde i Oslo i april i år. Der kan vi lese:

Etter dåpssalmen «Det skjer et under i verden», helte faren vann i døpefonten.

Presten leste videre fra dåpsliturgien:

«Emma, etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling døper vi deg til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Moren holdt Emma like over døpefonten, mens faren øste tre håndfuller med vann over hodet til datteren i takt med prestens ord.

En niese tørket vann av hodet til barnet og en venn tente det lille dåpslyset og satte det i en stake på alteret.

nov 222020
 

Ingunn Økland skriver i Aftenposten om Sigrid Undset, bl.a.:

Undset sto lenge lavt i kurs. Pandemien og hennes politiske mot gir Nobelprisvinneren ny aktualitet.

… Hverken i akademia eller forfatterstanden har Undset stått høyt i kurs de siste 50 årene. Hun er blitt uglesett særlig for det som er hennes mest berømte sitat – «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Ordene står i en roman fra 1915, men tolkes gjerne som et bevis på forfatterens umoderne og pretensiøse idéverden. Tidlig på 2000-tallet kalte Dag Solstad dette for «den mest løgnaktige sentensen i norsk litteratur».

Stemningen er i ferd med å snu. De siste to-tre årene har det vokst frem en fornyet interesse for Undset. Suzanne Brøgger, Thorvald Steen og Vigdis Hjorth er blant dem som har nylest henne og latt seg begeistre. Til og med Solstad har i nyere tid måttet innrømme at Kristin Lavransdatter ikke er «så verst». …

nov 042020
 

Jeg skrev for noen uker siden en anmeldelse til St Olav tidsskrift av boka “Men hva med de andre?”. Bladet er nå utgitt og jeg presenterer mine tanker her:

En underlig forståelse av «gjerningskristendom»

Halvor Nordhaug er en dyktig biskop i Den norske (lutherske) kirke og har nylig skrevet en bok: MEN HVA MED DE ANDRE? Kristendommen og religionene, på Vårt land forlag. Det er «en forholdsvis enkel bok», som Nordhaug selv skriver, og den tar opp flere spørsmål om hvordan mennesker med forskjellig gudstro og kristentro kan omgås og forstå hverandre. Men det spørsmålet som har fått mest oppmerksomhet, og som boken starter med, er (satt litt på spissen) hva som skal skje på dommens dag med dem som ikke er kristne?

Nordhaug nevner fire modeller for hvordan forholdet mellom kristendommen og andre religioner kan forstås: Eksklusivismen (ingen frelse uten ved Jesus Kristus), Inklusivismen (også tilhengere av andre religioner kan frelses gjennom Jesu Kristi frelsesverk), Pluralismen (alle religioner er likeverdige) og Partikularismen (religionene er bare ulike måter å forstå den samme Gud på).

Nordhaug skriver at en «streng» eksklusivisme sier at bare de som tror på Jesus Kristus kan bli frelst, og derfor var den norske misjonsbevegelsen så nødvendig, for «hedningene» ville gå fortapt om de ikke fikk høre om Jesus. En «myk» eksklusivisme derimot lar spørsmålet om evig frelse stå åpent «for dem som ikke har hørt evangeliet», og ligger derfor nokså nær inklusivismen.

Katolikker bekjenner seg til en «myk» eksklusivisme eller inklusivisme, og 2. Vatikankonsils dokument Lumen gentium, art. 16 omtaler dette presist og vakkert (og dette er også sitert i Den katolske kirkes katekisme, nr. 847):

« … de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi evangelium og hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte – og under nådens impulser prøver å gjennomføre Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet – kan nå frem til den evige frelse. Og det guddommelige Forsyn vil ikke nekte den nødvendige hjelp til frelse til dem som ikke har hatt muligheter for å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, men som, selvsagt ikke uten Guds nåde, strever for å leve rett. Alt det gode og sanne som finnes hos disse blir av Kirken betraktet som forberedelse for evangeliet og en gave fra Ham som opplyser ethvert menneske for at det til slutt skal eie livet. ….»

Dette er en forståelse som det oppleves ganske opplagt for oss katolikker å slutte oss til; for Gud er ikke urettferdig og dømmer ikke mennesker til evig fortapelse bare fordi de aldri har fått høre om Kristus. De vil få en mulighet etter døden (på en måte som bare Gud kjenner til) til å ta stilling til Kristi frelsesverk. I et dokument i år 2000, Dominus Jesus, gjentok Vatikanet dette, men presiserte at selv for slike mennesker som møter evangeliet først etter døden, er det bare pga. Kristi frelsesverk at de kan oppnå evig frelse.

Også for Nordhaug virker dette som en riktig forståelse, og han skriver på s 22-23: «Dette høres på mange måter sympatisk ut. Likevel, blir ikke denne katolske løsningen litt vel moralistisk? Er det bare fromme og oppriktige som innlemmes i frelsen? Jeg kan ikke fri meg fra inntrykket av at dette strider mot selve grunntonen i evangeliet: Ingen blir frelst ved gjerninger.»
Det er når jeg leser dette at jeg som katolikk (det er i år 26 år siden jeg gikk fra å være lutheraner til å bli katolikk) blir ganske sjokkert, for er man så redd for gode gjerninger at man ikke en gang kan gi mennesker «selvsagt ikke uten Guds nåde» muligheten til å svare på en positiv måte på Guds kall?

Mine mange år borte fra Den lutherske kirke får meg altså til å undres over en slik forståelse av «gjerningskristendom». Det virker helt urimelig for meg at det skal være noe problem at de som «søker Gud av et oppriktig hjerte» og forsøker å gjøre godt mot andre mennesker, skal få glede av at de slik svarer på Guds nåde og Guds kall. For det er dette Nordhaug her ser ut til å avvise.

Implisitt i den katolske forståelsen her er vårt syn på den naturlige åpenbaringen, som betyr at også før mennesker får kjennskap til Guds direkte åpenbaring (i Bibelen) vet de (fra naturen) noe om en guddom og om visse moralske prinsipper. Luthersk teologi har lite plass til en slik naturlig åpenbaring, og dette kan være med og forklare hvorfor Nordhaug ikke egentlig forstår det katolske synet på frelse for mennesker som i sitt jordiske liv ikke har hørt om Kristus.

Når vi leser videre i boken, ser vi at Nordhaug får problemer når han avviser denne katolske og «sympatiske» forståelsen av hva som skal skje i det evige liv med mennesker som ikke har hørt evangeliet; han har problemer med å finne en annen modell han kan stå inne for.

På slutten av dette hovedkapittelet skriver han på s. 64 at han «har prøvd seg fram med to andre løsninger: forkynnelse etter døden eller frelse for alle (apokastasis)». Han synes forkynnelse etter døden løser de fleste problemene, men om dette skriver han også problematiserende: «Men vi kan jo undres på hvem som etter døden vil svare nei til et budskap om evig liv?» (s. 65) (Om dette tenker jeg, at når han som lutheraner ikke i det hele tatt kan snakke om gode gjerninger, må jo både onde og gode få samme tilbud om evig liv.) Han ender dermed opp med å noe nølende gå inn for synet at alle mennesker blir frelst. Men også dette er problematisk, for «har det virkelig ingen betydning hva Hitler og Breivik gjorde?» (s. 63). Han ønsker ikke å gjøre det til et dogme at «alle blir frelst», men mener det er nødvendig å ha dette som et klart håp.

Nordhaug skriver videre også om andre emner. Han har kapitler om: Å leve i dialog med mennesker av annen tro – Hvem kan man be sammen med? – Kritikk av de religionsteologiske modellene – Å være kirke i et pluralistisk samfunn. Disse kapitlene vil jeg ikke gå inn på her, og det er jo også første hovedkapittel om hvem som blir frelst og Nordhaugs (åpne, overraskende, liberale) svar på dette som har ført til en hel del debatt om denne boken blant norske lutheranere i år.

okt 302020
 

Biskop Eidsvig og luthersk biskop emeritus Kvarme kom nylig med en god og viktig uttalelse noen få dager etter at dagens lutherske biskoper kom med en (for meg, i alle fall) underlig og overraskende uttalelse om “kristensionisme”. De skriver bl.a.:

Mange kirker har vært gjennom en nyorientering i sitt forhold til det jødiske folk og tatt et oppgjør med antijudaismen i den kristne kirkes historie. Men kursendring for kirker med århundrer bak seg kan ta tid, og antijødiske og antisemittiske holdninger er en vedvarende utfordring for kirke og samfunn.

I den katolske kirke ble erklæringen «I vår tid» (Nostra Aetate) fra Det andre Vatikankonsil i 1965 et vendepunkt i kirkens forhold til det jødiske folk. Her betones kirkens jødiske røtter og at den kristne kirke i sitt vesen er bundet til dette folket. I en omfattende betenkning fra 2015, «Guds Gaver og Kall er Ugjenkallelige», avvises erstatningsteologien, at kirken har tatt det jødiske folks plass i frelsens historie. De er fortsatt Guds folk og elsket av Gud. (Les “THE GIFTS AND THE CALLINGOF GOD ARE IRREVOCABLE” på engelsk her.)

I Den norske kirke tok Bispemøtet i 2016 et oppgjør med den antijødiske og antisemittiske arven etter Martin Luther i forbindelse med 500-års-markeringen av Reformasjonen. Jesus og disiplene identifiserte seg med sitt folks tradisjoner og så kontinuitet i Guds løfter for dette folk og alle folkeslag. Det «gir oss en særskilt tilknytning til det jødiske folk», og et oppgjør med arven fra Luther «gir oss en mulighet til å fornye den positive respekten og ærbødigheten for det jødiske folk og jødisk tradisjon».

I denne kontekst forundres vi over Bispemøtets uttalelse om kristensionismen 16. oktober 2020. Med variasjon og gjentagelser omtales dens misbruk av Bibelen. Denne beskrivelsen stemmer nok for flere amerikanske teologer, men ikke alle; for mange i USA, England og Israel så vel som her hjemme, stemmer det neppe at de tilkjenner «ulik grad av menneskeverd til ulike grupper mennesker». I et kort anhang føyes det til at «kirken har mye å svare for når det gjelder sin antijødiske historie». Mer sies ikke om det, og det forundrer oss. … …

Les hele denne uttalelsen her.

okt 232020
 

Vårt Land har i dag et langt og ganske fint intervju med biskop Bernt Eidsvig, som i går feiret 15-årsjubileum som biskop av Oslo. Det er likevel en underlig feil i overskriften: “har han vært (biskop) lenger enn noen andre”. 15 år er ikke lite, men i Oslo har flere katolske biskoper sittet lenger: Biskop Fallize, 35 år (1887-1922), biskop Mangers, 32 år (1932-1964), biskop Gran, 19 år (1964-1983), biskop Schwenzer, 22 år (1983-2005 + biskop i Trondheim og Oslo 1975-83, i alt 30 år). Fram til 29. juni 1953 hadde biskopene en annen tittel, siden Oslo ikke tidligere hadde vært et fullt, selvstendig bispedømme, men det er vel ikke så veldig viktig og gjelder ikke de siste biskopen før biskop Eidsvig.) Man finner en oversikt over denne historien HER.

Oppdatering kl 14: Vårl Land mente visst at Eidsvig er den av de nåværende biskopene (inkl. Den norske kirke) som har sittet lengst. De har oppdatert artikkelen (på nett) nå.

Vårt Land skriver bl.a. i intervjuet:

I 2005, da Eidsvig tiltrådte, var det 38.000 registrerte katolikker i Oslo bispedømme. I dag er det i overkant av 143.000.

– Det er en vekst ingen har godt av å gjennomgå på kort tid. Ingen organisasjon klarer å gjennomgå den typen vekst uten å bli satt alvorlig på prøve. Og uten, om jeg får tilføye, å gjøre visse feil.

Den største veksten har vært i den polske gruppen. I overkant av 40% er født i Polen. Det ble ikke tatt alvorlig i begynnelsen, mener Eidsvig.

– Man trodde de kom for å arbeide en stund, og så reise hjem igjen. Det var også det mange av dem sa. Men det store flertallet ble.

De bosatte seg også rundt omkring i landet, på steder der kirken ikke hadde noe fotfeste. Noe av det første Eidsvig gjorde var å reise til Polen for å få hjelp til å skaffe prester.

– Én ting var å få dem til Norge, lære dem elementær norsk og få dem til å skjønne hvordan vi arbeider her. Og så i tillegg få dem til å kjøre bil på vinterføre over fjelloverganger, leie bedehus og lokaler fra Den norske kirke, alt som måtte til for å få feiret messen. Det var litt av en jobb.

– Likevel er det mange kirker i Norge som vil misunne dere denne veksten?

– For noen år siden hadde jeg besøk av noen høyere geistlige fra Den norske kirke, som syntes så synd på meg fordi vi hadde så mange praktiske problemer med alle disse utlendingene som kom. Og så spurte jeg den eldste av dem, ville du ikke heller ha mine problemer enn dine egne. Så tenkte han seg om, og svarte, jo i grunn.

Heldigvis er det først og fremst positivt.

– Den katolske kirke har en forståelse av seg selv som universell. Hvis du går her en søndag er det 14 messer på ni eller ti språk.

– Det er som en pinsedag i Jerusalem, med folk fra kanskje 100 land. Jeg syns det er strålende bekreftelse på kirkens selvforståelse. Apostlene ble sendt ut med misjonsbefalingen til all verdens folk, og jeg har følelsen av og til av at de bestemte seg for å komme til Oslo alle sammen.

Flere katolske politikere

Mangfoldet gjør også at kirken har et særlig ansvar for integreringen av innvandrere, mener Eidsvig. En ting som forbauser ham, er hvor få katolikker som tar del i samfunnsdebatten og politikken. … …

okt 212020
 

National Catholic Register skriver om den stadig alvorligere spenningen mellom de tyske biskopene og Vatikanet:

Despite Pope Francis’ warnings, the leaders of the Church in Germany have refused to back down on their promotion of intercommunion or to change the course on their much-criticized ‘synodal path.’

As reports emerged recently of Pope Francis’ “dramatic concern” about the state of the Catholic Church in Germany and news that he received Germany’s apostolic nuncio for private talks on Monday, the country’s bishops pressed ahead on their goal of shared Communion with Protestants despite strong objections from the Vatican.

The leaders of both churches said their intercommunion proposal “still needs to be clarified” even though the Congregation for the Doctrine of the Faith said last month that differences in the Catholic and Protestant understanding of the Eucharist were “still so grave” that they ruled out attendance at each other’s services.

The increasing divergence between Rome and the German bishops, amplified by the ongoing Synodal Path — a two-year reform program of German bishops and laity that questions some of the Church’s established teaching on faith and morals — demonstrates the real dangers of the Church in Germany one day breaking with Rome.

In September, a leading German prelate raised the possibility of schism for the first time.

Cardinal Rainer Woelki of Cologne warned that the “worst outcome would be if the Synodal Path leads to schism” and that the “worst thing” would be if a “German national church were to be created here.”

Such a prospect is something Pope Francis appears increasingly concerned about, despite his own efforts to grant more autonomy to bishops’ conferences on doctrinal matters which critics have warned has sowed the seeds of a kind of “doctrinal anarchy” in the Church.

Cardinal Kurt Koch of Switzerland, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, said last month that the Pope had expressed his concern about the Church in Germany “in personal conversations.”

Bishop Heinz-Josef Algermissen of Fulda in central Germany, where the intercommunion proposal was discussed at the end of September, said the Pope had expressed “dramatic concern” about the Church in Germany when he spoke to him after the general audience Oct. 7, although in neither case was it clear that he was explicitly concerned about schism.

The bishop recalled a letter the Pope wrote to German Catholics in June 2019, supporting the Synodal Path but urging them to focus on evangelization. The Pope reportedly complained that his message had been ignored.

Les mer her.

sep 302020
 

Nrk skriver på sine nettsider:

Sensasjonelt funn av gudehus på Sunnmøre

Huset dei har funne spor etter i Ørsta, er eit såkalla gudehov. Eit hus der folk truleg dyrka og ofra til gudar som Odin og Tor.

Det er første gang det er funne konkrete spor etter eit hus som dette i Noreg, ifølgje Universitetsmuseet i Bergen, som driv utgravingsprosjektet.

Tidlegare er det andre stadar i landet funne gjenstandar som kan ha vore knytte til slike heidenske kulthus, men aldri spor av sjølve bygningane slik som no.

– Det er eit fantastisk funn, seier forskar og feltarkeolog Søren Diinhoff frå Universitetsmuseet. Han er ein av dei fremste ekspertane i Norden på bygningar frå norrøn tid, og står i spissen for utgravingane.

Les mer på nrk.no.

sep 262020
 

I dag feirer Den katolske kirke den hellige Kosmas og den hellige Damian, som bl.a. kalles αναργυροι, fordi de ikke tok imot betaling/sølv for sine medisinske tjenester. På katolsk.no kan vi bl.a. lese:

Det fortelles at Kosmas og Damian var tvillingbrødre og født i Arabia. De studerte medisin i Syria, og da de hadde tatt eksamen, dro de straks for å utøve legekunsten på Guds Sønns Hospital i Pheremma ved Kyrros (i dag ruiner ved A’zaz i Syria). De var svært dyktige, men var nøye med ikke å ta seg betalt for sine velgjerninger, og ble kalt anargyroi («de hellige uten sølv»). De mente at som kristne var dette den beste form for nestekjærlighet de kunne drive. De gjorde ingen hemmelighet av sin tro og skal ha utført mange helbredelser og gjennom det også omvendt mange til kristendommen. Det blir fortalt hvordan de to legene, assistert av engler, tok av et bein som var oppspist av kreft og satte på et nytt i stedet, som Damian hadde tatt fra en mann som akkurat var død. Under keiser Carinus (283-285) ble de drept av en sjalu kollega.

Vi ser bilde av dette medisinske underet under. Klikk på alle bildene for å se mye større utgaver.

Nederst ser vi et bilde fra kirken Santi Cosma e Damiano i Roma. På Wikipedia kan vi lese om denne:

The basilica of Santi Cosma e Damiano is a church in Rome, Italy. The lower portion of the building is accessible through the Roman Forum and incorporates original Roman buildings, but the entrance to the upper level is outside the Forum. The circular building located at the entrance of the Forum, which now houses a small archeological exhibit, was built in the early 4th century as a Roman temple. It is thought to have been dedicated to Valerius Romulus, deified son of the emperor Maxentius. The main building was perhaps the library of an imperial forum.

It became a church in 527 and contains important but much restored early Christian art, especially in its mosaics.

Today it is one of the ancient churches called tituli, of which cardinals are patrons as cardinal-deacons: the current Cardinal Deacon of the Titulus Ss. Cosmae et Damiani is Beniamino Stella, created Cardinal on 22 February 2014. The basilica, devoted to the two Arabian Christian brothers, doctors, martyrs and saints Cosmas and Damian, is located in the Forum of Vespasian, also known as the Forum of Peace.

sep 232020
 

I dag har Kirken over hele verden feiret Padre Pio, og Gregory DiPippo skriver ham på New Liturgical Movement:

Today is the feast day of St Pio of Pietrelcina, known to all the world simply as “Padre Pio”, who died on this date in 1968, and was canonized in 2002. Earlier this year, I had the very good fortune to go on a pilgrimage which visited San Giovanni Rotondo, where he spent most of his life, and Pietrelcina, the place of his birth and earliest years as a priest. His fellow Capuchin friars knew, of course, that they had a Saint in their midst, and as a result, took great care to preserve as many relics of him as possible, and both places have an enormous number of them on display. Of course, they are all kept behind glass for preservation, which doesn’t make for the best photography. Here are some photos from San Giovanni Rotondo, which we visited first; others from Pietrelcina will be in a separate post.His body, which since 2008 has been displayed for the veneration of the faithful in the crypt of the second church at San Giovanni Rotondo.

sep 222020
 

Avisa Dagen skriver at

søndag 13. september avgav Benjamin Ekman treårsløfte i dominikanerordenen under en gudstjeneste i den franske byen Strasbourg. Det skriver svenske Dagen.

Både mamma Birgitta Ekman og pappa Ulf Ekman var til stede. “Det er veldig spennende. Benjamin er veldig selvstendig i alt han gjør, det er morsomt. Han har alltid vært dratt mot dette”, sa Ulf Ekman i forbindelse med gudstjenesten.

Benjamin Ekman konverterte til katolisismen i 2013, mens foreldrene ble katolikker året etter. Ekteparet er kjent for å ha grunnlagt den karismatiske frikirkebevegelsen Livets Ord, og sønnen var blant annet redaktør for Livets Ords teologisk tidsskrift.

Jeg har skrevet om Ulf Ekman og Den katolske kirke mange ganger tidligere, bl.a. disse to gangene i 2014: “Ulf Ekman blir katolikk” og “Ulf og Birgitta Ekman er nå blitt katolikker

sep 132020
 

Jesus Resurrecting the Son of the Widow of Naim (oil on canvas) by Bouillon, Pierre (1776-1831)

I dag leses evangeliet om enkens sønn i Nain, som ble vekket opp fra de døde – i den tradisjonelle latinske messen, 15. søndag etter pinse. Dette flotte evangeliet (Luk. 7,11-16) brukes i praksis ikke lenger. (Underlig nok heter byen Nain på gresk, men Naim på latin og flere andre språk.)

In illo témpore: Ibat Jesus in civitátem quæ vocátur Naim: et ibant cum eo discípuli ejus, et turba copiósa. Cum autem appropinquáret portæ civitátis, ecce defúnctus efferebátur, fílius únicus matris suæ: et hæc vídua erat: et turba civitátis multa cum illa. Quam cum vidíssit Dóminus, misericórdia motus super eam, dixit illi: “Noli flere.” Et accéssit, et tetégit lóculum (hi autem qui portábant stetérunt). Et ait: “Adoléscens, tibi dico, surge.” Et resédit qui erat mórtuus, et cæpit loqui. Et dedit illum matri suæ. Accépit autem omnes timor: et magnificábant Deum, dicéntes: Quia Prophéta magnus surréxit in nobis: et quis Deus visitávit plebem suam.

På den tid hendte det at Jesus gikk til en by som heter Nain, og hans disipler gikk med ham og en stor mengde. Og da han kom nær til byporten, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke; og en stor mengde fra byene var med henne. Da Herren så henne, ble han rørt av medlidenhet med henne, og han sa til henne: “Gråt ikke.” Og han gikk bort til båren og rørte ved den, og de som bar, sto stille. Og han sa: “Unge mann, jeg sier deg: Stå opp.” og den døde reiste seg opp og begynte å tale. Og han ga ham til moren. Men de ble alle tatt av frykt, og de priste Gud og sa: “En stor profet er stått fram mellom oss; Gud har gjestet sitt folk.”

Jeg skrev for noen år siden om hvordan dette evangeliet (som hadde blitt lest en søndag i året i mange hundre år) dessverre i praksis er blitt borte i den nye katolske kalenderen. Det brukes egentlig 10. søndag i kirkeåret år C, med faller bort de fleste år pga. pinse, treenighetssøndag eller Corpus Christi – i en 40-års periode ble det bare brukt i år 2013 og 2016.

Jeg tenkte på dette da jeg nylig leste om denne søndagens messefeiring på New Liturgical Movement – men der er det egentlig bare bønnen etter kommunion i denne messen som diskuteres.

sep 112020
 

Jeg får nokså regelmessig tilsendt spørsmål fra Katolsk informasjonstjeneste (it@katolsk.no) som de ønsker at jeg skal svare på. Nylig fikk jeg et spørsmål om bruk av ordene prest, pastor, pater. Bruk av ordet “prest” har noe med generell språkfølelse å gjøre (man sier vel ikke “du prest” eller “prest NN”) mens bruken av “pater” eller “pastor” handler om katolsk bruk i Norge de siste 30 år. Jeg svarte slik:

Takk for ditt spørsmål.

Slik jeg ser det, avhenger det av konteksten om man skal si “prest” eller “pastor/pater”. Man sier vel aldri “prest Ola Nordmann”, men man kan si “sogneprest Ola Nordmann”, “kapellan Ola Nordmann” eller “pastor Ola Nordmann”. Her har det ikke skjedd noen forandring i Den katolske kirke – og vi gjør det vel på samme måte som Den norske kirke her. På den annen side syns jeg er mye bedre å si om en person at “han er katolsk prest” enn å si “han er katolsk pastor/pater” – noen ganger sier folk “han er pater”, men det syns jeg er dårlig språk og nesten uforståelig.

Men det har skjedd en forandring mht. bruk av “pastor” eller “pater” hos oss, som alltid brukes når man snakker til en prest og i noen sammenhenger også om en prest. Helt fra ca. 1850 (da Den katolske kirke kom tilbake til Norge) til ca. 1980 har vi skilt mellom “pastor” (som er sekularprest/ bispedømmeprest) og “pater” (som er ordensprest, eks. dominikaner, fransiskaner etc.). Dette er samme praksis som katolikker har i Tyskland og Danmark. (Mens her bruker de engelsktalende alltid “father” og også svenskene sier “fader”.)

På 1980-taller var det enkelte katolske prester som ikke likte å bli kalt “pastor” siden det virket for protestantisk; de ønsket å bli tiltalt “pater” og dette spredte seg deretter en del. Biskop Bernt Eidsvig presiserte så i år 2006 (tror jeg) at vi skal holde fast på den tradisjonelle bruken av “pater” og “pastor”, og det gjør vi nå i offisielle sammenhenger – men ikke alltid i det daglige menighetslivet.

I artikkelen du viser til ( https://www.katolsk.no/nyheter/2020/07/kunngjoringer-okb-juli-2020 ) brukes “pater” og “pastor” konsekvent på denne (offisielle) måten – men det ville vel ikke passet noen steder på den siden å bytte ut “pastor/pater” med “prest”.

Mvh
p. Oddvar Moi

sep 102020
 

I nr. 7/8 1999 trykte St Olav tidsskrift, i forbindelse med at det var 50 år siden Sigrid Undset døde, et utdrag av biskop Mangers preken ved begravelsen 15. juni 1949 i St. Torfinn kirke på Hamar. (De hadde tatt stoffet fra St. Olav 24-25, 1949.)

Den 14. juni 1949 ble Sigrid Undsets båre fraktet fra hennes hjem Bjerkebæk på Lillehammer til St. Torfinns kirke på Hamar, hennes sognekirke. Neste dag ble den høytidelige rekviemmmessen feiret; så ble Sigrid Undset stedt til hvile på Mesnali kirkegård: mellom jernkorsene for hennes to barn, Maren og Anders, var det en grav for henne selv. Vi gjengir noen avsnitt fra biskop Jac. Mangers’ preken under rekviemmessen, en preken som både formidler kirkens troende håp og dyp innsikt i Sigrid Undsets sinn og tro. Utgangspunktet for prekenen var følgende skriftsted: “Når vi øver sannheten i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse i ham som er hodet, Kristus ” (Efes. 4,15)

Det er ikke min oppgave å holde en lovtale over denne store kvinne. (-) Det blir gjort så vakkert og edelt av andre, og hennes livsverk taler for henne selv. Jeg vil peke på det som var hemmeligheten i hennes sterke, rike personlighet, det som gjør et liv rikt og skjønt, trass i sorg og motgang, trass i at døden nærmer seg. Eller rettere sagt på det som gjør at vi ikke har mistet henne, men at hun fortsetter å leve med oss og for oss. (-)

De kristne er i dypeste grunn håpets mennesker, mennesker med et håp som ingen kan ta fra dem, fordi de støtter seg til Guds eget ord: “Den som tror på meg, skal leve om han enn dør” (Joh. 11,25). Det store vi venter på kommer ikke her på jorden, men først når vi har lagt bort alt det trange og smålige som hemmer oss her nede, og er blitt fullt modne for den herlige arv med de hellige i fullendelsen hos Gud. Med andre ord: Når vi i alle måter har vokset i Ham som er hodet – Kristus.

Med rette kan man vel si at den kjære avdøde som vi nå viser den siste ære, har hatt som livsprogram å være himmelvendt, i alle jordiske gjøremål og i alle prøvelser å se opp til himlen, se alle ting i troens lys, i Gud. Få har som hun forstått å forene virkelighetssans og evighetshåp, ekte kultur og levende kristendom, skarp intelligens og barnlig, ydmyk fromhet. Hun hadde i sannhet den store nådegave å forstå livskunsten: Være sann, ekte til den siste konsekvens. Og hun var sann i kjærlighet. Slik har hun vokset i Ham som er hodet – Kristus.

Sigrid Undsets liv var et liv, ikke uten tragedie, fullt av prøvelser og motgang, men med sin dype tro og sin rike kjærlighet forstod hun å gjøre det lyst og skjønt. Det kom aldri noen klage fra hennes munn. Troen var sterkere enn hennes følsomme sinn.

Hjemmet var for henne det helligste og dyreste på jorden. Det som eide hennes sjel, hennes hjerteblod, det som menneskelig talt skapte “de lykkelige dager” i hennes liv. Men også til hjemmet kom prøvelsene, og hun tok i mot dem i ydmyk tro og hengivenhet. (-) Hun hadde et annet hjem her på jorden, og hun visste at ingen kunne ta det fra henne, men at det skulle lede henne til Evigheten. Det var Kirken – Kristi mystiske legeme, som hun var et levende lem på. Det ga henne kraft til å bære de savn og prøvelser hun møtte i sitt jordiske hjem.

Når vi søker nøkkelen til hennes store hjerte, som alltid var rede til å gi, da må vi igjen ty til apostelens ord: “Å vokse i Kristus ved å øve sannhet i kjærlighet.” Godgjørenheten er vel en av de skjønneste blomster som er sprunget ut av hennes harmoniske livssyn, av hennes ekte menneskelighet. Hun så på livet med åpne øyne og visste hvordan menn og kvinner lever og arbeider, strider og lider, men hun så i menneskene først og fremst sjelen, Gudsbildet. selv om dette bildet ofte kunne være nokså utvisket og skjemmet, fordi det kanskje var gått gjennom mange hender som ikke alltid var gode, rene, edle hender. Derav hennes store respekt for menneskeverdet, hennes kamp for menneskerettighetene. hennes yndest for barna med deres gudgitte skjønnhet.

Det var ikke lett for henne å være god mot alle. Hennes natur var tilbøyelig til store sympatier og antipatier. Men når det gjaldt å gi, vant hun over alle antipatier, så forståelige de enn kunne være for det naturlige menneske. Hun selv betraktet sine følelser til antipati som et tegn på hvor ufullkommen hun ennå var. For ikke lenger enn 14 dager siden, sa hun i en samtale her på Hamar: “Det er ingen sak å gi til dem man synes godt om, det er en glede som går over alle andre. Men det koster meg forferdelig å gi til dem jeg ikke synes om. Der kan De se hvor skrøpelig og ufullkommen jeg ennå er.” Men hun ga like fullt til alle som trengte hennes hjelp. Og det er nettopp et av de vakreste trekk i hennes ekte kristenliv. Troen vant her sin sier.

sep 102020
 

Siden jeg nå skal besøke St. Torfinn kirke på Hamar regelmessig, har jeg på nytt søkt etter informasjon om Sigid Undsets begravelse fra denne kirken 15. juni 1949 og funnet fire bilder – pluss et nyere bilde fra kirkegården på Mesnali.

Biskop Jac. Mangers feiret Requiemmessen og seks norske forfattere stod æresvakt og bar kisten ut av kirken (vi kan se dem i bilde 2 og 3). Det var forfatterforeningens formann Hans Heiberg, og Nils Johan Ruud, Tarjei Vesaas, Arne Skouen, Georg Brochmann, Claes Gill, Torolf Elster og Einar Skjæraasen. (Trykk på alle bildene for å se større utgaver.)

sep 102020
 

I St. Torfinns menighetsblad (Hamar) kan vi i juni 2019 (70 år etter Undsets død) lese:

På 90-årsdagen for Sigrid Undsets opptagelse i Den katolske kirke ble det 1. november 2014 avduket en minneplakett i bronse på plassen foran kirken, samtidig som plassen offisielt fikk navnet Sigrid Undsets plass.

Der leser vi også:

Etter krigen fikk Sigrid Undset bare fire år i Norge. Hun uttalte: “Jeg bor på Lillehammer, men det er på Hamar jeg føler meg hjemme. Her har jeg mitt åndelige hjem”, og hun ga uttrykk for at hun ønsket å flytte hit.

Hennes siste offentlige fremtreden var i forbindelse med det katolske jubileumsstevnet 29. mai 1949 – en omvisning i de påbegynte utgravningene pi bispeborgen på Domkirkeodden. Kort tid etter, på morgensiden 10. juni 1949, døde hun på Lillehammer sykehus 67 år gammel.

Hun hadde da vært en ivrig medlem av St. Torfinn menighet de siste 25 årene.

Jeg har skrevet om Sigrid Undset flere gangeer på denne bloggen – bl.a. her om et besøk på Bjerkebæk.

sep 092020
 

I dag leste (i First Things) et nytt og ganske kort dokument fra den amerikanske, økumeniske organisasjonen Evangelicals and Catholics Together, som nok kommer nå pga. presidentvalget om to måneder. De skriver

Evangelicals and Catholics Together (ECT) is a bilateral ecumenical initiative dedicated to discussing theological and cultural topics. We are Christian believers who hold diverse views on many issues. At the same time, we speak with one voice on matters of grave significance for contemporary society. We know that “righteousness exalts a nation” (Proverbs 14:34). We think, therefore, that our public life should be ordered by the great moral truths found in the Scriptures, in the traditions of our civilization and of our nation, as well as in reasonable thought.

To foster the proper ordering of life in the public square, Evangelicals and Catholics Together has issued statements on the crucial moral issues of our day. We continue to profess the truths found in these statements, truths which are more important than ever given the political and cultural confusion which exists in North America.

In our statement “That They May Have Life,” we call upon political leaders—and especially those who claim to be Christian—to overturn the abortion regime and to stand in defense of human life at every stage of development. We wrote at the time—and we reaffirm today: “As Christians, we are informed, inspired, and sustained by our faith in a commitment to a culture of life, which includes the protection and care of the unborn, the severely disabled, the dependent elderly, and the dying.” This is simply to acknowledge our responsibility to uphold the sanctity of human life, including life at its most vulnerable.

In our statement “In Defense of Religious Freedom,” we insist that the “free exercise” of religion enshrined in the Constitution of the United States cannot be abridged. We called on public officials then—and we reaffirm today: In every area of life, whether it is a matter of health care, employment, or any other aspect of our common life, public officials—especially those who claim to be Christian—must work vigilantly to ensure that freedom of conscience and belief are protected in speech and in the workplace.

In our statement “The Two Shall Become One Flesh,” we call upon public officials—and especially those who claim to be Christian—to resist the political and social coercion that seeks to erase the difference between men and women. We supported then, as we do today, the institution of marriage as a lifelong conjugal and covenantal union of one man and one woman for the flourishing of children and family life.

We entreat our nation’s public officials to respect the moral law both in their private lives and in their public offices. We entreat them to recognize that religiously informed moral convictions have every right to be heard in the public square. We entreat them to protect life in all its forms, including the elderly and the unborn. We entreat them to defend religious liberty, at a time when religious practice and belief are increasingly under attack. We entreat them to uphold the truth about marriage and human sexuality. And we entreat them to hold ever in mind the words of Jesus Christ who asked, “What does it profit a man if he gains the whole world, yet loses his soul?”