jan 032018
 

I januar skal jeg også lese The Theological Origins of Modernity av Michael Allen Gillespie. Amazon skriver om boka:

Exposing the religious roots of our ostensibly godless age, Michael Allen Gillespie reveals in this landmark study that modernity is much less secular than conventional wisdom suggests. Taking as his starting point the collapse of the medieval world, Gillespie argues that from the very beginning moderns sought not to eliminate religion but to support a new view of religion and its place in human life. He goes on to explore the ideas of such figures as William of Ockham, Petrarch, Erasmus, Luther, Descartes, and Hobbes, showing that modernity is best understood as a series of attempts to formulate a new and coherent metaphysics or theology.

Bringing the history of political thought up to date and situating it against the backdrop of contemporary events, Gillespie’s analyses provide us a way to begin to have conversations with the Islamic world about what is perhaps the central question within each of the three monotheistic religions: if God is omnipotent, then what is the place of human freedom?

jan 012018
 

Bildet over viser været vi kan regne med de neste dagene, her vi bor mellom Puerto Rico og Arguineguin på Gran Canaria. Jeg har i år begynt forsiktig på pensjonisttilværelsen, med å redusere mitt arbeid med ca. 10 %, nærmere bestemt ved i ta fri (uten lønn) hvert år i januar. Jeg leser da bl.a. de bøkene jeg har nevnt her på bloggen.

des 292017
 

Vårt Land trykker i dag mitt innlegg om avslutningen av Den katolske kirkes medlemsregistreringsproblemer – slik ser i alle fall jeg på det etter tingrettens dom.

Vårt Land laget et ganske overraskende og underlig oppslag om mitt innlegg på førstesiden, da de med mitt navn og bilde erklærer: Vi rotet det skikkelig til med medlemsregistreringen. Det sa jeg også, men mitt hovedpoeng var at vi er kommet langt med å bygge opp igjen tilliten. De skrev inn noen ingresser i teksten som jeg syns passet dårlig, men ellers trykket de jo det jeg skrev:


En passende straff

Nå som det er blitt kjent at statsadvokaten ikke anker tingrettens dom og strek (langt på vei) er satt for konsekvensene av Oslo katolske bispedømmes uakseptable medlemsregistrering, kan jeg selv si meg ganske godt fornøyd med resultatet. OKBs tidligere økonom ble i tingretten frikjent fra påstanden om bedrageri; ganske klart og tydelig frikjent ifølge dommen. Det er jeg glad for.

Dernest dømmes OKB til en foretaksstraff for uaktsomt bedrageri, og det syns jeg også er passende – for vi rotet medlemsregistreringen skikkelig til for oss selv noen år. Dommen sier: «Retten finner ikke bevismessig dekning for å konstatere forsett fra foretakets side. Det er systemsvikten som er kritikkverdig i denne saken, og retten er overbevist om at denne svikten må karakteriseres som grovt uaktsom. Det manglet rutiner og retningslinjer. Det manglet ikke på advarsler … uten at det ble fulgt opp på en forsvarlig måte. …»

Ellers legger jeg også merke til at dommen bare beskriver selve registreringsmetoden, som ble avsluttet i oktober 2014. Den antyder ikke med ett ord at ting som skjedde de månedene OKB arbeidet med å få tidligere registrerte personer til å bekrefte sitt medlemskap, skulle være lovstridig, men det var jo pga. mistanker om nettopp slikt at OKB ble politianmeldt.

Saken er ikke helt avsluttet, siden det er berammet en sivil sak om et års tid, der OKB sier seg villige til å betale tilbake støtte for alle som hadde blitt feilregistrert, men ikke for personer som virkelig var katolikker – selv om de ikke hadde blitt registrert på korrekt måte. Får OKB medhold i den saken, vil erstatningsbeløpet reduseres til ca. 25% av det stat og kommune krever. Men OKB har allerede inngått avtaler om tilbakebetaling både med staten og kommunene, så dramatikken rundt dette har blitt svært redusert.

Alle som følger med vet også nå (bl.a. fra tallene for 2016 og 2017) at Den katolske kirke i Norge har flere medlemmer enn noen gang før, og alle er nå korrekt registrert. Det er altså ingen grunn til å tro at vi noen gang fikk støtte for flere medlemmer enn det antallet katolikker som bodde og bor i Norge. Det faktumet bør også hjelpe til å redusere dramatikken.

Vårt Land skrev i en leder for noen uker siden (9. desember) at denne saken har ført til et «omdømmetap for Den katolske kirke» og at «det gjenstår å se om kirken er i stand til å bygge opp det som er ødelagt».

Her vil jeg svare: Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.

des 282017
 

Vi er akkurat kommet til Gran Canaria og har sett to flotte og omfattende julekrybber her i Las Palmas, der vi skal være de første dagene – før vi reiser ned til enda mer varme i en leilighet mellom Puerto Rico og Arguineguin. Begge julekrybbene – den første ved byens gamle sentrum, San Telmo-parken, og den andre (i sand) ved Canteras-straneden ved byens nye sentrum lenger nord – viser også en scene med de uskyldige barn i Betlehem.

I dag er det forøvrig akkurat 23 år siden min opptagelse i Den katolske kirke.

des 262017
 

Jeg interesserer meg også for overgangen mellom hedensk tro og kristen tro i Norden for litt over tusen år siden, og leser i disse dager boka: SKIFTET – VIKINGATIDA SED OCH KRISTEN TRO, Kyhlberg‚ Ola (Red.), Tesch‚ Sten (Red.), Weman‚ Gunnar (Red.)

Den er utgitt på det svenske Artos forlag, som skriver om den:

Den här boken handlar om det långa skiftet mellan vikingatida livstolkning och praktiserad kristen tro i främst Mälardalen. Genom olika utgrävningar har föremål, gravar, hus- och kyrko- grunder kommit att bli en inspirerande kunskapsbank, tillsammans med det som idag finns ovan jord i form av runstenar, kyrkoruiner och kyrkobyggnader. Flera av forskarna använder sig också av skriftliga källor, något som bidrar till att skapa en fruktbar spänning i förhållande till det arkeologiska materialet.

Sammantaget utgör detta underlaget för den här bokens samtal och reflektioner mellan arkeologer, religionsvetare och teologer. Skiftet mellan två dåtida tolkningsmodeller diskuteras framför allt såsom uttryck för en process – ungefär så som dagens svenska samhälle också lever under uppenbara förändringsvillkor för enskilda människor och grupper. Snarare än svar på hur skiftet fick sin religiöst organisatoriska form, söker den här boken med sina 13 enskilda bidrag problematisera och öppna för ett fortsatt fördjupat samtal.

des 222017
 

Oslo katolske bispedømme (OKB) fikk en ganske positiv domfellelse for to uker siden; vår tidligere økonom ble frikjent mens bispedømmet fikk en foretaksbot for sin uryddige medlemsregistrering. Katolsk.no skriver om denne saken i dag, bl.a.:

Statsadvokaten i Oslo anker ikke dommen i straffesaken mot OKB og bispedømmets tidligere økonom. … I Oslo tingretts dom av 8. desember 2017 ble bispedømmets tidligere økonom frifunnet for tiltalen om grovt bedrageri, mens bispedømmet ble ilagt en bot på 2 millioner kroner for grov uaktsomhet i forbindelse med medlemsregistreringen i perioden 2011-2014.

Jeg har selv sendt et leserinnlegg til Vårt Land om dette i dag, og håper å få det på trykk om ikke lenge – men julen gjør det jo litt vanskelig. Der skriver jeg som overskrift: “En passende straff“, og avslutningsvis: “Så når Vårt Land i en leder for et par uker siden skrev at denne saken har ført til et «omdømmetap for Den katolske kirke. Det gjenstår å se om kirken er i stand til å bygge opp det som er ødelagt», vil jeg svare: Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.”

Jeg er usikker på om Vårt Land vil trykke mitt innlegg, men i alle fall vil det kommer på Verdidebatt om ikke lenge. Jeg så nettopp gjennom mine innlegg på Verdidebatt (her kan man se dem alle), og ser at jeg der i stor grad har skrevet om medlemsregistreringssaken. Innlegget jeg husker best skrev jeg i en dal en times tid nord for Milano på sommerferie i juli 2015 – les det her. Der skrev jeg bl.a.:

Fylkesmannen får følgende tall, når de ikke tar med personer som har bekreftet at de er katolikker og ønsker å være registrert som medlemmer:

2011 mottatt støtte for for mange personer – 6.524 – à kr 412 = kr 2.687.888
2012 mottatt støtte for for mange personer – 18.143 – à kr 404 = kr 7.329.772
2013 mottatt støtte for for mange personer – 29.411 à kr 422 = kr 12.411.442
2014 mottatt støtte for for mange personer – 40.429 à kr 449 = kr 18.152.621
SUM kr 40.581.723

Selvsagt må Oslo katolske bispedømme tilbakebetale en hel del penger for sin feilaktige registreringspraksis de siste årene. Men når vi regner med (og altså godkjenner) de som har bekreftet sitt medlemskap, men trekker fra alle som er blitt feilregistrert (ikke er katolikker), de som er katolikker men ikke ønsker å være registrert, og alle de som vi ikke hadde klart å få noe svar fra innen midten av mars (og disse er det flest av), får vi følgende tall: (NB disse utregningene er mine private, og må regnes som ganske omtrentlige.)

2011 mottatt støtte for for mange personer – 0 à kr 412 = kr 0
2012 mottatt støtte for for mange personer – 2.330 à kr 404 = kr 941.320
2013 mottatt støtte for for mange personer – 7.320 à kr 422 = kr 3.089.040
2014 mottatt støtte for for mange personer – 12.621 à kr 449 = kr 5.666.829
SUM kr 9.697.189

Vi ser altså at en veldig stor del av summen (30 millioner av de 40 millionene) kommer av at Fylkesmannen har forkastet bekreftelsene for registrerte medlemmer – inntil den dagen bekreftelsen er mottatt. Men det er svært underlig at de vil legge så stor vekt på en definisjon som aldri hadde blitt kommunisert før i februar 2015. De nordiske folkekirkene visste ikke noe om dette, katolikkene visste ikke noe om dette, og flere personer (også fra departementet) uttrykker at disse reglene må klargjøres. …

des 212017
 

Dette er den andre av Peter Marshalls bøker jeg skal lese over nyttår: Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det er en stor bok, på 672 sider, utgitt av Yale University Press i mai 2017. Amazon beskriver den slik:

Centuries on, what the Reformation was and what it accomplished remain deeply contentious. Peter Marshall’s sweeping new history-the first major overview for general readers in a generation-argues that sixteenth-century England was a society neither desperate for nor allergic to change, but one open to ideas of “reform” in various competing guises. King Henry VIII wanted an orderly, uniform Reformation, but his actions opened a Pandora’s Box from which pluralism and diversity flowed and rooted themselves in English life. With sensitivity to individual experience as well as masterfully synthesizing historical and institutional developments, Marshall frames the perceptions and actions of people great and small, from monarchs and bishops to ordinary families and ecclesiastics, against a backdrop of profound change that altered the meanings of “religion” itself. This engaging history reveals what was really at stake in the overthrow of Catholic culture and the reshaping of the English Church.

des 202017
 

Jeg har kjøpt mine to første bøker av Peter Marshall, historieprofessor, som Amazon omtaler slik:

Peter Marshall, a native of the Orkney Islands, has since 2006 been Professor of History at the University of Warwick, and is a leading expert in the history of the Reformation and its impact in the British Isles and beyond. He is a winner of the Harold J. Grimm Prize for Reformation History …

Den første boka jeg skal lese av ham heter: Reformation England 1480-1642, og Amazon beskriver den slik:

Reformation England 1480-1642 provides a clear and accessible narrative account of the English Reformation, explaining how historical interpretations of its major themes have changed and developed over the past few decades, where they currently stand – and where they seem likely to go.

A great deal of interesting and important new work on the English Reformation has appeared recently, such as lively debates on Queen Mary’s role, work on the divisive character of Puritanism, and studies on music and its part in the Reformation. The spate of new material indicates the importance and vibrancy of the topic, and also of the continued need for students and lecturers to have some means of orientating themselves among its thickets and by-ways. This revised edition takes into account new contributions to the subject and offers the author’s expert judgment on their meaning and significance.

des 192017
 

Etter jul skal jeg også lese denne boka, som jeg har store forventninger til: DOFTEN AV RYKANDE VEKAR – REFORMATIONEN UR FOLKETS PERSPEKTIV
Heiding S.J.‚ Fredrik (Red.), Nyman‚ Magnus (Red.)

Det svenske forlaget, Artos, skriver slik om boka:

Reformationen i Sverige var en kulturrevolution som genomfördes gradvis och mot folkflertalets önskan, en kulturrevolution i bemärkelsen att många centrala aspekter i tidigare generationers liv förändrades i grunden.

Bokens titel – Doften av rykande vekar – antyder att det som tilldrog sig fick vittgående konsekvenser: gillenas, klostrens och den äldre vardagsfromhetens lågor släcktes. Det sinnliga och kroppsliga trängdes undan till förmån för en mer abstrakt religiös tro. Pilgrimsvandringar blev olagliga och utbildningsväsendet nedprioriterades. Hur upplevde folket i socknar och städer allt det nya?

Men lågan slocknade inte för alltid. Mycket av det som då förbjöds ses i dag som något självklart över hela kristenheten, varför det är motiverat att tala om en »katolsk återkomst« i vår tid.

des 142017
 

I siste nummer av det danske Katolsk orientering kan vi les at “Danske Kirkers Råd satte med to velbesøgte reformationsseminarer den 1. og 2. december og en økumenisk gudstjeneste i Københavns lutherske Domkirke den 3. december … punktum for reformationsåret i Danmark. Kardinal Gerhard Müller, tidligere præfekt for Troslærekongregationen, var sammen med den reformerte professor emeritus Gerd Theissen indbudt til at deltage i seminaret …”

Katolsk orientering hadde også et kort intervju med kardinal Müller, der han bl.a. sa:

Hvad ser De som det største fremskridt inden for den økumeniske dialog?

Jeg ser processen efter det fælles romersk-katolske og lutherske dokument i 1999 om retfærdiggørelsen som det foreløbig største fremskridt. Retfærdiggørelsen sker gennem Guds nåde, som man må samarbejde med.

Hvad er de største forhindringer for enhed?

Kirkerne er alle lemmer på Kristi legeme. Vi har dåben, Bibelen og trosbekendelsen fælles. Vi går på vejen sammen og bygger Guds rige op sammen. Men vi har betydelige forskelle i embedsforståelsen og synet på sakramenterne. Biskopperne i den romerske kirke er efter katolsk opfattelse apostlenes efterfølgere. Som den første blandt biskopperne er paven et kriterium for enheden. Petrusembedet er den klippe, Kirken bygger på. Her er vi endnu langt fra hinanden. Vi har forskellige udgangspunkter for vores kirkesyn. For os kan Kirkens enhed ikke bare bestå i en platonisk, usynlig enhed, der består bagom de synlige strukturer. Forudsætningen for fuld enhed er en formulering af en fælles troslære og et fælles syn på sakramenterne.

Hvad forhindrer os i at have fælles kommunion?

Jeg kan godt forstå, at vi set ud fra et evangelisk synspunkt virker ekskluderende. Hos dem kan alle døbte jo som regel deltage i nadveren. Det er ikke muligt i Den katolske Kirke, fordi vi endnu ikke har den fulde enhed. Fællesskabet om dette sakramente er et udtryk for enhed. Men det drejer sig jo ikke bare om en følelsesmæssig enhed, så her er der en del, der skiller os. Vores nadversyn adskiller sig væsentligt fra hinanden. Vi tror på realpræsensen, mens der fra evangelisk side ikke er tale om en væsensforvandling af brød og vin. For de evangeliske består der kun en realpræsens ”in uso” – ved modtagelsen, sagde kardinal Müller.

des 132017
 

På St Lucias dag husker jeg alltid våren 2005, da min kone og jeg besøkte Syracusa (på sørøst-kysten av Siciia) og så den gamle domkirken (med et sidekapell for St Lucia) som ligger midt i gamlebyen, faktisk er kirken bygget inne i et gammelt gresk tempel, noe man kan se tydelig på bilde to under. Bilde tre viser St Lucias kapell.

Om denne kirken kan vi lese på wikipedia:

The Cathedral was built by bishop Zosimo in the 7th century over the great Temple of Athena (5th century BC), on the Ortygia island. This was a Doric edifice with six columns on the short sides and 14 on the long ones: these can still be seen incorporated in the walls of the current church. The base of the Greek edifice had three steps. The interior of the church has a nave and two aisles. The roof of the nave is from Norman times, as well as the mosaics in the apses. The façade was rebuilt by Andrea Palma in 1725–1753, with a double order of Corinthian columns, and statues by Ignazio Marabitti. The most interesting pieces of the interior are a font with marble basin (12th–13th century), a silver statue of St. Lucy by Pietro Rizzo (1599), a ciborium by Luigi Vanvitelli, and a statue of the Madonna della Neve (“Madonna of the Snow”, 1512) by Antonello Gagini.

Katolsk.no skriver en del om St Lucia, bl.a.: “I domkirken i Siracusa, en praktfull basilika som er bygd inn i et antikt tempel, er et kapell viet henne. Der står en kronet sølvstatue med palmegren og oljelampe. Ellers er hennes attributter to øyne på et fat eller et sverd.”

des 122017
 

Om ikke lenge skal jeg i en måneds tid kunne lese interessante bøker uten å gjøre så mye vanlig arbeid. Derfor har jeg kjøpt inn en del bøker, nesten alle om perioden 1400 til 1600, og de filosofiske og religiøse forandringene som da skjedde. Den første boka jeg vil presentere er Eamon Duffys Reformation Divided: Catholics, Protestants and the Conversion of England, som Amazon beskriver slik:

Published to mark the 500th anniversary of the events of 1517, Reformation Divided explores the impact in England of the cataclysmic transformations of European Christianity in the sixteenth and seventeenth centuries. The religious revolution initiated by Martin Luther is usually referred to as ‘The Reformation’, a tendentious description implying that the shattering of the medieval religious foundations of Europe was a single process, in which a defective form of Christianity was replaced by one that was unequivocally benign, ‘the midwife of the modern world’. The book challenges these assumptions by tracing the ways in which the project of reforming Christendom from within, initiated by Christian ‘humanists’ like Erasmus and Thomas More, broke apart into conflicting and often murderous energies and ideologies, dividing not only Catholic from Protestant, but creating deep internal rifts within all the churches which emerged from Europe’s religious conflicts.

The book is in three parts: In ‘Thomas More and Heresy’, Duffy examines how and why England’s greatest humanist apparently abandoned the tolerant humanism of his youthful masterpiece Utopia, and became the bitterest opponent of the early Protestant movement. ‘Counter-Reformation England’ explores the ways in which post-Reformation English Catholics accommodated themselves to a complex new identity as persecuted religious dissidents within their own country, but in a European context, active participants in the global renewal of the Catholic Church. The book’s final section ‘The Godly and the Conversion of England’ considers the ideals and difficulties of radical reformers attempting to transform the conventional Protestantism of post-Reformation England into something more ardent and committed. In addressing these subjects, Duffy shines new light on the fratricidal ideological conflicts which lasted for more than a century, and whose legacy continues to shape the modern world.

des 062017
 

Frans Xaviers minnedag er 3. desember, men ble ikke feiret i år siden det var 1. søndag i advent. Jeg var flere år sammen med Frans Xaverius-søstrene i Bergen, derfor kjenner jeg ekstra godt til denne kjente jesuitten og misjonæren (les om ham her). Hans legeme ligger i Goa i India, mens hans høyre underarm og hånd har i alle år ligget i jesuittenes hovedkirke i Roma.

Hans arm var også “på reise” på 500 års-markeringen av hans fødsel i 2006 (da jeg bodde i Roma), og nå skal den altså til Canada – leser vi på Catholic Herald.

St Francis Xavier’s severed right forearm and hand will embark on a month-long tour of Canada in the New Year.

The relic, which is usually displayed in a side-chapel in the Gesù church in Rome, will travel to Ottawa on January 3 before touring 14 cities across the country.

Speaking on CBC Radio, Angèle Regnier, the co-founder of Ottawa’s Catholic Christian Outreach, who will accompany the arm during its tour, joked that the experience will be like “doing a road trip with a friend”.

“I mean, I know it’s bones, but connected to that is a living friendship with St Francis Xavier,” she said. “I’m sure there’ll be a lot of interesting conversations as we go around.” …

St Francis Xavier is best known for his work evangelising various places in Asia, such as Japan and China. Various accounts say he personally baptised between 100,000 and 700,000 people, such that “sometimes, by the bare fatigue of administering that sacrament, he was scarce able to move his arm.”

After his death, his body was laid to rest in Goa, India, but the Jesuit superior general at the time wanted his right forearm and hand – which performed so many baptisms – brought back to Rome as a relic.

Organisers expect the tour to draw thousands of pilgrims.

Bildene under viser både Frans Xaviers arm og hans legeme (uten høyre underarm) i Goa.

des 042017
 

I går var jeg for første gang i St Torfinn kirke på Hamar. Det var en fin dag, med en behagelig togtur opp og ned fra Oslo og et hyggelig møte med menigheten og det ganske fine kirkerommet.

Tidligere hadde jeg egentlig bare knyttet Sigrid Undsets requiemmesse i juni 1949 til dette kirkerommet. Se bilde under, der biskop Mangers er celebrant – og der seks kjente norske forfattere bar Sigrid Undsets kiste ut av kirken: Deretter var det en prosesjon med kisten gjennom store deler av Hamar, før hun ble ført opp til Mesnalia og gravlagt der.

nov 302017
 

Et par av mine prestekollegaer har nylig skrevet på Verdidebatt om den katolske medlemsregisreringssaken, og jeg syns Torbjørn Olsens innlegg (se her) var en del bedre enn Arne Kirkesboms (se her). Olsen skriver tydelig om hvor uakseptabel praksisen vår mht medlemsregistreing var i årene 2010-14; Kirsebom er enig i dette og det er jeg også – for et par år siden kalte jeg praksisen «amatørmessig».

Men så går Olsen videre og skriver om at myndighetene har hatt feil fokus når de angriper pengene vi katolikker har mottatt, heller enn andre aspekter av vår tidligere praksis som var uakseptable (at man registrerte mennesker uten å ha kontaktet dem, og uten å ha sjekket om de virkelig var katolikker.) Olsen skriver at vi katolikker jo kunne ha hatt langt flere medlemmer registrert i svært mange år bakover om vi bare hadde gjort grundig og skikkelig arbeid med å få registrert dem.

Kirseboms fokus skjønner jeg derimot ikke, for praksisen med å registrere medlemmer uten å ha spurt dem først, stoppet jo i oktober 2014. Etter den tid har vi hatt en akseptabel registreringspraksis, som vel her er hovedsaken for å få reparert vårt skadde omdømme, som han skriver om. Han nevner en familie som kontaktet ham i høst, som var registrert som katolikker, men aldri hadde vært det. Det er dumt å møte noe slikt, men i 2017 er det vel ingen grunn til å tro at dette er noe annet enn et engangstilfelle – en kontakt med OKBs medlemssenter ville sikkert ha avklart hva som hadde gått galt for den familien.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus besøkte i sommer vårt medlemssenter (les om det her), og så langt jeg forstår fant de alt i orden. Mats Tande sier om vår nåværende praksis, bl.a.: «Jeg mener vi har veldig gode rutiner samt en praksis som er helt i samsvar med regelverket. … vi har svært gode rutiner og kontrollordninger, men det innebærer naturligvis ikke at vi har hundre prosent garanti for at det ikke kan forekomme menneskelig svikt fremover.»

Det myndigheten gjorde ved årsskiftet 2014-15 (og som Olsen kritiserer), var å fortolke loven om trossamfunn og medlemskap i disse på en ny måte; at medlemmer i et trossamfunn som kom til Norge fra utlandet på nytt måtte aktivt bekrefte at de er og vil være medlemmer av samme trossamfunn i Norge. En presisering av denne forståelsen kom for første gang i februar 2015, men for oss katolikker er den gitt tilbakevirkende kraft – og derfor blir erstatningsbeløpet de krever av oss så veldig stort.

Det som ikke ser ut til å være så godt kjent, er at samme (nydefinerte) regel fra 1/1 2017 er blitt brukt også på andre kirkesamfunn, og har fått størst effekt for de nordiske folkekirkene. Resultater er blitt at Svenska kyrkan i Norge har mistet godt over halvparten av sine medlemmer – for det er i praksis ikke lett å få en slik aktiv ekstrabekreftelse på medlemskap. På regjeringens nettsider (lenke her) kan vi se tallene for Svenska kyrkan i Norge – først en økning fordi det kom flere svensker til Norge, og så et dramatisk fall i 2017.

2010 SVENSKA KYRKAN I NORGE 14 629
2012 SVENSKA KYRKAN I NORGE 19 950
2015 SVENSKA KYRKAN I NORGE 22 006
2016 SVENSKA KYRKAN I NORGE 21 689
2017 SVENSKA KYRKAN I NORGE 9 483

På de samme nettsidene kan man se medlemstall for Oslo katolske bispedømme, og det er tydelig for alle som vil se at vi har et stabilt og stort antall (bekreftede) katolske medlemmer i Norge. Det lave tallet for 2015 kommer av at myndighetene strøk over 30 000 av våre registrerte medlemmer det året («siden de ikke hadde bekreftet tidsnok») og for 2018 har jeg forstått at tallet nok vil øke med ca 5 000.

2010 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 59 874
2012 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 88 045
2013 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 104 478
2014 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 120 755
2015 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 80 573
2016 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 124 985
2017 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 131 231

Jeg syns den beste måten å bygge opp tilliten til Den katolske kirke i Norge og deres medlemsregistrering, er å fortsette slik vi har arbeidet de siste tre år.

Jeg publiserte dette innlegget på Verdidebatt i går.

nov 292017
 

Kommende fredag feires det på nytt en tradisjonell latinsk messe i Porsgrunn, og denne gangen (1/12) feirer vi messen for Jesu Hellige Hjerte, siden det er første fredag i måneden og ingen andre viktige markeringer denne dagen (se tekstene her).

Denne dagens inngangsvers lyder slik:

Cogitatiónes cordis Ejus in generatióne et generatiónem: ut éruat a morte ánimas eórum et alat eos in fame. – Hans hjertes tanker rår fra slekt til slekt: for å befri deres sjeler fra døden og nære dem i hungersnød.

Evangeliet er hentet fra Johannes 19,31-37:

Det var helgaften, og kroppene måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene ba derfor Pilatus om at beina måtte knuses på dem og kroppene bli tatt ned. Soldatene kom da og knuste beina først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans bein. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Han som så det, har vitnet om det for at også dere skal tro. Hans vitneutsagn er sant, og han vet at han taler sant. Dette skjedde for at dette ordet i Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et bein skal brytes på ham. Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret.

nov 282017
 

Jeg leste noen referater, men fulgte ikke så veldig mye med på rettssaken mot Oslo katolske bispedømme og den tidligere økonomen sist uke. Men nå ser jeg at msgr. Torbjørn Olsen har lagt ut på Verdidebatt (se her) et innlegg han skrev til Vårt Land i mars i år. Der skriver han først at det er uforståelig at OKB kunne ha en slik registreringspraksis, men på den annen side kunne man fått enda større tilskudd fra stat og kommuner om man hadde registrert landets katolikker skikkelig og arbeidet grundigere. Han skriver bl.a.:

Jeg mener (og har hevdet fra lenge før saken ble offentlig) at vi selv har kommet alvorlig ut å kjøre. Fire momenter har for meg vært de viktigste. For det første er det alvorlig krenkelse av personlig integritet å føre en person inn i det som må oppfattes som medlemsregisteret for et religionssamfunn, uten at vedkommende har noe med samfunnet å gjøre. … For det annet strider det mot all katolsk teologi å vurdere tilhørighet til Den katolske kirke ut fra en persons navn, fødselsnummer og telefonabonnement. For det tredje strider det mot «spillereglene», nedfelt i trudomssamfunnslova § 9, tredje ledd, å føre folk inn i medlemsregisteret uten å kontrollere det lovmessige grunnlag. For det fjerde er det alltid fare for (i det minste ubevisst) å handle feil når tvilsomme handlinger får enorme positive økonomiske konsekvenser. Varsomhetsplikten har ikke fungert slik den burde.

Ut fra dette er det lett intuitivt å slutte seg til de juridiske konklusjoner som påtalemyndighet og Oslo tingrett så langt har kommet til. Problemet er ikke så mye konklusjonene, men premissene myndighetene har lagt seg på. Disse fremstår som en alvorlig avsporing i forhold til hovedproblemene og sakens alvor. Slik problematiseres også konklusjonene.

Det hører også med til sakens bakteppe at medlemsregistreringen som i dag skjer etter «spillereglene», ikke har vist noe nedgang i forhold til de tidligere registreringer, tvert om, ettersom vi nå har fått med oss flere personer, også uten eget telefonnummer! De statlige og kommunale overføringer til Den katolske kirke har gått opp etter at man har begynt å opptre korrekt!

Sivilsaken (dvs. gyldigheten av tilbakebetalingskravet) har i hovedsak endt opp i spørsmålet om når en katolikk som flytter til Norge, kan regnes som medlem. Forutsetningen materielt sett er at han oppfyller alle statens krav for å kunne være medlem og alle Kirkens for å være medlem. I tillegg må han hele tiden ha regnet seg som medlem av Den katolske kirke, og derved av bispedømmet. Dertil kommer det formelle at han har bekreftet dette overfor de lovbestemte registreringsmyndigheter, og at han er blitt tatt med i de innsendte lister til staten.

Kan en slik person regnes som tilskuddsutløsende medlem fra oppfyllelsen av alle materielle vilkår, forutsatt at det øvrige er eller blir oppfylt, eller først fra det formelle kontaktøyeblikk med Den katolske kirke i Norge? Myndighetene mener det siste, Oslo katolske bispedømmet det første.

Tingretten har her intet annet å vise til enn «grunnleggende og uomtvistet sammenslutningsrett». Dette er diffust all den tid begrunnelsen er uten konkret henvisning til lov eller forskrifter, til kommentarer, til rettsavgjørelser eller til f.eks. lærebøker i foreningsrett. Da blir det som å argumenter med at noe «er slik» fordi «det opplagt er slik» eller fordi det «må være slik». Jeg har aldri hatt sans for den slags agumentasjonskjeder.

Blir man frivillig med i en «sammenslutning» (bispedømme i utlandet) og denne har som en absolutt klar og juridisk forutsetning at flytting til Oslo innebærer overføring til en annen «sammenslutning» (Oslo katolske bispedømme), er det for meg uforståelig at slik overføring skulle stride mot «privat autonomi» (regjeringsadvokaten) eller mot «grunnleggende og uomtvistet sammenslutningsrett» (tingretten). …

Det er tragisk at Den katolske kirke dummet seg ut med en slik “amatørmessig” registrering av medlemmer da innvandringen fra katolske land eksploderte, men det er ekstra dumt at svært mange (også opplyste) mennesker ikke har lagt merke til at bispedømmet nå har en god praksis (les om fylkesmannens besøk her) og like høyt antall registrerte katolikker som noen gang før. Dagsavisen hadde nylig en artikkel som viser at de (som mange andre) ikke er oppdatert.

På regjeringens nettsider finner vi en oversikt over antall tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunn. Disse sidene har følgende tall for Oslo katolske bispedømme:

2013 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 104 478
2014 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 120 755
2015 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 80 573 (over 30 000 som hadde bekreftet medlemskap ble strøket)
2016 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 124 985
2017 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 131 231

nov 202017
 

Jeg har nok ikke fulgt godt nok med, og ikke merket meg et interessant seminar i september som tok opp reformasjonen i Danmark og Norge. NRK omtalte seminaret i sitt program Museum 21/10, og sier i omtalen av programmet (som man også kan høre i sin helhet):

Reformasjonen i Norge virket ikke. Mens det i Danmark ble framgang og optimisme var det først og fremst misnøye og nostalgi som preget Norge.

– I Danmark mente biskop og konge at man måtte gå forsiktig fram i Norge, så det ikke skulle bli opprør. Norge var et «luthersk ville vesten», sier professor Arne Bugge Amundsen.

Den katolske kirken var en hverdagskirke, sier historiker Øystein Rian. Det var kirker over alt, de var åpne hele døgnet og folk kom og gikk. Omtrent som supermarkeder i dag. Folk kunne be til sine helgener i sidealterne, ofre gaver og leve sine liv i kirken. Etter reformasjonen ble de fleste kirker stengt og den lutherske kirkeordning virket fjern for folk flest. De vendte seg bort fra kirken og fortsatte med en slags «undergrunnskirke» hvor mange av de katolske ritualene overlevde i flere hundre år.

– Språkskiftet fra norsk til dansk var allerede ferdig før reformasjonen, sier språkforsker Ivar Berg, som minner om at den eneste, norske helten i det danske statskuppet var biskop Olav Engelbrektson. Men han skrev på dansk, sier Berg.

I MUSEUM forteller også professor Arne Bugge Amundsen om hvordan teologer og historikere har sett på reformasjonen gjennom de fem hundre årene som har gått. Noen mente det var Guds straffedom og at det snart var på tide med en ny reformasjon. Men først og fremst må man si at det tok minst 250 år før Norge ble luthersk. Det skjedde først med pietismen, sier Bugge Amundsen. Tatt opp på et seminar på Lysebu, arrangert av Fondet for dansk-norsk samarbeid 12-13/9 2017.

Les mer om dette seminaret her.

nov 192017
 

Jeg deltok på lanseringen av årets SEGL tidligere i dag, og syntes Henning Laugeruds foredrag om innføringen av reformasjonen i Norge var svært interessant. Om ikke lenge er han ferdig med en bok om dette emnet; den skal jeg helt sikkert lese. Forhåndsomtalen av SEGL-lanseringen sier bl.a.:

Dit kommer kommet blant andre Henning Laugerud for å foredra om “Myter om reformasjonen i Norge”. – Mange har en forestilling om at reformasjonen i Norge var en fredelig æra. Det var den ikke i det hele tatt, hevder kulturhistorikeren. Laugerud har arbeidet med spørsmålet hvordan den norske reformasjonshistorien ser ut hvis man tar med alle kildene – ikke bare dem som passer inn i den protestantiske seiersfortellingen.

– Gjennom et bokprosjekt hos oss har han funnet frem til mye forskningsmateriale som har vært oversett og bagatellisert, fordi det ikke passer inn i denne seiersfortellingen. Hans foredrag vil synliggjøre en del av historien som forsvinner i mye annen historieskrivning – dels fordi man ikke er interessert i det eller fordi man ikke vil interessere seg for det, fordi det ødelegger historien, forklarer forlagssjef Kristine Dingstad i St. Olav forlag og siterer fra Ragnhild Helena Aadland Høens velskrevne intervju med Laugerud i årets SEGL.