apr 082019
 

I dag, mandag etter femte søndag i fasten, leser man i alle katolske kirker den svært lange og spennende tekstene om Susanna, som nesten mistet livet etter å ha blitt løyet om og anklaget av to menn – men så ble reddet av Daniel. Teksten er fra Daniels bok 13,1-9.15-17.19-30.33-62 – som er en del av det apokryfe tillegget til Daniel, or derfor ikke så veldig godt kjent. Her er hele teksten i Bibelselskapets nye utgave fra 2018:

Lesning fra profeten Daniels bok

I de dager bodde det i Babylon en mann som het Joakim. Han tok seg en kone som het Susanna og var datter av Hilkia. Hun var svært vakker, og hun fryktet Herren. Foreldrene hennes var rettskafne, og de hadde lært opp datteren sin etter Moseloven. Joakim var svært rik og hadde en hage ved huset sitt. Jødene pleide å komme sammen hos ham, for han var den mest respekterte av dem alle.

I det året som det her er snakk om, var to av folkets eldste blitt utnevnt til dommere. Det var om dem Herskeren sa: «Lovløshet kom fra Babylon, fra eldste som var dommere og skulle lede folket.» Disse to var stadig i Joakims hus, og alle som hadde en sak å føre, kom til dem. Midt på dagen, når folk gikk sin vei, skjedde det ofte at Susanna gikk inn i hagen til mannen sin og vandret omkring der. De to eldste så hver dag at hun gikk inn og vandret i hagen, og de ble grepet av begjær etter henne. De lot tankene komme på avveier og vendte øynene bort, så de ikke så opp mot himmelen eller husket hva en rettferdig dom er.

Mens de fulgte nøye med for å finne en passende dag, skjedde det at Susanna kom ut i hagen, slik som de to foregående dagene, bare i følge med to tjenestejenter. Hun fikk lyst til å bade i hagen, for det var svært varmt. Det var ingen der unntatt de to eldste, som hadde gjemt seg og lurte på henne. Susanna sa til tjenestejentene: «Hent olje og salve til meg, og steng portene inn til hagen, så jeg kan bade.»

Så snart tjenestejentene var gått ut, kom de to eldste frem og løp bort til henne. De sa: «Se, portene til hagen er stengt, det er ingen som ser oss, og vi brenner av begjær etter deg. Så kom og ligg med oss! Hvis ikke vitner vi mot deg og sier at det var en ung mann hos deg, og at det var derfor du sendte tjenestejentene bort.»

Da sukket Susanna dypt og sa: «Jeg har ingen utvei. For om jeg gjør dette, betyr det døden for meg, og dersom jeg nekter, er jeg i deres hender. Men det er bedre for meg at jeg ikke gjør det, om jeg så faller i deres hender, enn at jeg synder foran Herrens ansikt.» Og Susanna satte i et høyt skrik, men også de to eldste ropte høyt og overdøvet henne. Den ene løp bort og åpnet portene til hagen.

Da de som var inne i huset, hørte ropene fra hagen, løp de inn gjennom sideporten for å se hva som hadde hendt henne. Men da de eldste hadde fortalt sin historie, ble tjenerne svært skamfulle, for noe slikt var aldri før blitt sagt om Susanna.

Dagen etter kom folket sammen hos Joakim, mannen hennes. Da kom de to eldste, med sinnet fylt av onde planer om å få drept Susanna. De sa foran hele folket: «Send bud på Susanna, Hilkias datter, hun er kona til Joakim.» Så sendte de bud etter henne. Hun kom sammen med foreldrene sine, barna sine og alle slektningene. Men de som var med henne og alle som så henne, de gråt.

De to eldste sto nå frem foran folket og la hendene på hodet hennes. Susanna så gråtende opp mot himmelen, for i hjertet stolte hun på Herren. De eldste sa: «Mens vi gikk alene omkring i hagen, kom denne kvinnen inn sammen med to slavejenter. Hun stengte portene til hagen og sendte jentene bort. En ung mann som hadde ligget skjult, kom bort til henne og la seg ned sammen med henne. Vi var i et hjørne av hagen, men da vi så dette lovbruddet, løp vi bort til dem. Vi så at de lå med hverandre, men vi klarte ikke å holde mannen tilbake; han var for sterk for oss. Han åpnet porten og kom seg bort. Vi grep kvinnen og spurte hvem den unge mannen var, men det ville hun ikke fortelle oss. Dette er vi vitner på.»

Siden de var folkets eldste og dommere, trodde forsamlingen på dem og dømte henne til døden.
Da ropte Susanna med høy stemme: «Evige Gud! Du som kjenner alle hemmeligheter og vet om alle ting før de skjer, du vet at de har vitnet falsk mot meg. Og se, nå skal jeg dø, enda jeg ikke har gjort noe av det de i sin ondskap har beskyldt meg for.»

Herren hørte ropet hennes. Da hun ble ført bort for å bli henrettet, vakte Gud opp den hellige ånd i en ung mann som het Daniel. Han ropte med høy stemme: «Jeg er ren og fri for denne kvinnens blod!» Hele folket snudde seg mot ham og spurte: «Hva mener du med det du sier?» Han stilte seg midt iblant dem og sa: «Er dere så dumme, israelitter? Vil dere virkelig dømme en datter av Israel uten å ha holdt forhør eller fått klart bevis? Gå tilbake til domsstedet! De har vitnet falsk mot henne.»

Hele folket skyndte seg og gikk tilbake. De eldste sa til Daniel: «Kom og sett deg midt iblant oss og fortell. For Gud har gitt deg forstand som en eldste.» Daniel sa til dem: «Skill de to langt fra hverandre, så skal jeg forhøre dem.»

Da de var skilt fra hverandre, kalte han på den ene av dem og sa til ham: «Du har levd et langt liv i ondskap. Nå blir du innhentet av syndene dine. Du har felt urettferdige dommer og dømt de uskyldige, men latt de skyldige gå fri, enda Herren har sagt: En skyldfri og en rettferdig må du ikke slå i hjel. Hvis du nå virkelig så henne, så fortell oss: Under hva slags tre så du dem sammen?» Han svarte: «Under et mastiks-tre.» Da sa Daniel: «Rett har du løyet! Dette skal ramme ditt eget hode. For Guds engel har allerede fått befaling av Gud om å kløyve deg som et mastiks-tre.» Så fikk han mannen til å gå bort og befalte dem å føre frem den andre.

Til ham sa han: «Du avkom av Kanaan og ikke av Juda! Skjønnheten har narret deg, og begjæret har ført hjertet ditt på avveier. Slik har dere altså gjort mot Israels døtre; de lå med dere fordi de var redde. Men her er en datter av Juda som ikke fant seg i lovløsheten deres. Fortell meg nå: Under hva slags tre var det du grep dem i å være sammen med hverandre?» Han svarte: «Under et eiketre.» Da sa Daniel til ham: «Rett har du løyet! Dette skal ramme ditt hode også. For Guds engel står klar med sverdet for å felle deg som en eik. Slik vil han utrydde dere begge.»

Da ropte hele forsamlingen med høy stemme og velsignet Gud, som frelser dem som setter sitt håp til ham. De vendte seg mot de to eldste, for med ord fra deres egen munn hadde Daniel vist at de vitnet falsk. De gjorde det samme med dem som de selv i sin ondskap ville gjøre mot sin neste: De gjorde slik det står i Moseloven og henrettet dem. Slik ble uskyldig blod berget denne dagen.

Slik lyder Herrens ord.

mar 312019
 

I dag var vi i høymessen (på latin) i Vallettas domkirke (eller mer presis co-cathedral, siden domkirken er i den gamle hovedstaden Mdina). Vi besøkte også kirken for to dager siden, som turister – med audioguide og det hele. Om denne kirken kan vi lese på Wikipedia:

The church is dedicated to Saint John the Baptist. It was built by the Order of St. John between 1572 and 1577. … In the 17th century, its interior was redecorated in the Baroque style by Mattia Preti and other artists. The interior of the church is considered to be one of the finest examples of high Baroque architecture in Europe.

mar 282019
 

Vi kom til Malta i går og skal se både hovedøya med hovedstaden Valletta, og senere også den nest største øya Gozo. I dag så vi bl.a. Krigsmuseet, og om dette kan vi lese på Wikipedia: The National War Museum is a museum located in Fort Saint Elmo in the city of Valletta, Malta. From 1975 to 2014, its collection mainly focused on World War I and World War II. It was refurbished in 2015, and its collections now include exhibits ranging from the Bronze Age to 2004.

Bildet under viser meg ved inngangen til museet.

mar 212019
 

Det tar ofte litt tid før en oppdatert utgave av den tradisjonelle liturgiske kalenderen publiseres på nett (man ønsker vek å selge trykte kopier først, for å få litt inntekter), men nå er de på plass.

The Latin Mass Society of England & Wales har den mest detaljerte kalenderen, og den finner man her.

The Priestly Fraternity of St. Peter (FSSP) har også en god kalenderoversikt, og den finner man her.

Kalenderen over kirkeårets søndager på nettsidene for Den tradisjonelle latinske messen i Oslo katolske bispedømme er også oppdatert.

mar 202019
 

Jeg har det siste året arbeidet en del med en revisjon av det norske katolske missalet, og har sett at det er en del forandringer fra andre utgave (1975) av Romersk missale, som det nåværende norske missalet (fra 1982) bygger på, til tredje utgave (2002) som det nye norske missalet skal bygge på. I fastetiden er det nå bl.a. kommet inn en bønn over folket til hver dag – og dette ser ut til å være akkurat de samme bønnene som var i det tradisjonelle romerske missalet (fra 1962).

Siden jeg kommende fredag skal feire den tradisjonelle latinske messen (i Porsgrunn), sammenlignet jeg nytt og gammelt missale og fant svært mange likheter – ofte (spesielt i det grønne kirkeåret) finner man få likhetstrekk. Antifonene til messen (se under) er helt forskjellige, men bønnene er langt på vei de samme – det er én forandring i kollektbønnen og bønn over offergavene er byttet helt ut. Den siste bønnen over folket er helt lik, men denne er ny i det nye norske missalet og så langt ikke oversatt til norsk (her tar jeg utgangspunkt i en ny dansk oversettelse).


Inngangsantifon

1962 (Sal 17(16),15.1): Ego autem cum iustítia apparébo in conspéctu tuo: satiábor, dum manifestábitur glória tua. Exáudi, Dómine, iustitiam meam: inténde deprecatióni meæ. Gloria Patri, et Filio … Ego autem cum iustítia …. -– Men jeg vil med rettferd vise meg for ditt åsyn; jeg skal mettes når din herlighet åpenbares. Hør min rett, Herre, og vend til min indrelige bønn ditt øre. Ære være … Men jeg vil med rettferd …

2002 (Sal 31(30),2.5): In te, Dómini, sperávi, non confúndar in ætérnum; edúces me de láqueo quem abscondérunt mihi, quóniam tu es protéctor meus. — Herre, jeg søker tilflukt hos deg, la meg aldri bli til skamme. Fri meg fra garnet de har spent ut for meg, for du er min tilflukt.

Kollektbønn

1962: Da, quǽsumus, omnípotens Deus: ut, sacro nos purificánte ieiúnio, sincéris méntibus ad sancta ventúra fácias perveníre. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Vi ber deg, allmektige Gud; gi at vi renset ved den hellige faste med rene hjerter må gå inn til den kommende høytid. Ved vår Herre …

2002: Da, quǽsumus, omnípotens Deus: ut, sacro nos purificánte pænitentiæ stúdio, sincéris méntibus ad sancta ventúra fácias perveníre. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Allmektige Gud, vi ber deg: Styrk vår vilje til å gjøre bot, og rens vår sjel, så vi går til den kommende høytid med det rette sinnelag. Ved vår Herre …

Bønn over offertorgavene

1962: Hæc in nobis sacrifícia, Deus, et actióne permáneant, et operatióne firméntur. Per Dominum nostrum Jesum Christum …. — Gud, la dette offer bli ved å virke i oss og stadfestes i våre handlinger. Ved vår Herre …

2002: Miserátio tua, Deus, ad hæc peragénda mystéria, fámulos tuos, quæsumus, et prevéniat competénter, et devóta coversatióne perdúcat. Per Christum Dominum nostrum. — Vi ber deg, Gud: Vis din miskunn mot dine tjenere og kom oss til hjelp, så vi kan feire disse mysterier med ærefrykt og hengivenhet. Ved Kristus, vår Herre.

Kommunionsantifon

1962 (Sal 12(11),8): Tu, Dómine, servábis nos, et custódies nos a generatióne hac in ætérnum. -– Du, Herre, vil bevare oss mot denne slekt til evig tid.

2002 (1 Joh 4,10): Diléxit nos Deus, et misit Fílium suum propítiationem pro peccátis nostris.– Gud har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

Bønn etter kommunion

1962: Fac nos, quǽsumus, Dómine: accépto pígnore salútis ætérnæ, sic téndere congruénter; ut ad eam perveníre póssimus. Per Dominum nostrum Jesum Christum … – Herre vi ber deg: Når vi har mottatt pantet på vår evige frelse, la oss da ferdes slik at vi kan nå fram til den. Ved vår Herre …..

2002: Fac nos, quǽsumus, Dómine: accépto pígnore salútis ætérnæ, sic téndere congruénter; ut ad eam perveníre póssimus. Per Christum Dominum nostrum. — Herre, vi har mottatt pantet på vår evige frelse. Styrk vår lengsel etter dette mål, og la oss vinne frem til ditt rike. Ved Kristus, vår Herre.

Bønn over folket

1962: Da, quǽsumus, Dómine, pópulo tuo salútem mentis et córporis: ut, bonis opéribus inhæréndo, tuæ semper virtútis mereátur protectióne deféndi. Per Dominum nostrum Jesum Christum … — Herre, vi ber deg: Gi ditt folk frelse for sjel og legeme, så at det – når det legger vinn på gode gjerninger – alltid kan fortjene å bli forsvart ved ditt mektige vern. Ved vår Herre …

2002: Da, quǽsumus, Dómine, pópulo tuo salútem mentis et córporis: ut, bonis opéribus inhæréndo, tuæ semper virtútis mereátur protectióne deféndi. Per Christum Dominum nostrum. — (Fra dansk) Herre, gi ditt folk sunnhet på sjel og legeme, så de må være ivrige etter å gjøre gode gjerninger og alltid oppnå å vernes av din beskyttelse. Ved Kristus, vår Herre.


Jeg så også gjennom de andre hverdagene i 2. uke i fasten, og fant at en eller to av antifonene eller bønnene er like i gammelt og nytt missale, uten at jeg kunne se noen system i hva man syntes man måtte forandre på slutten av 60-tallet. Blant bibellesningene er ingen av tekstene like på mandagen, men alle de andre hverdagene har samme evangelium, og på torsdagen og fredagen er også første lesning lik i det gamle og nye missalet.

mar 192019
 

Den tradisjonelle messen som skal feires fredag 22. mars kl 18.00 i Porsgrunn er messen for fredag etter 2. søndag i fasten. I fastetiden ligner den gamle og den nye kalenderen en del på hverandre (dagene har stort sett samme navn), selv om bønnene og tekstene ofte ikke helt er de samme for hver dag – siden komiteen som skulle fornye liturgien etter konsilet byttet ut og redigerte mange antifoner og bønner.

I denne messen er det faktisk stort samsvar; kollektbønnen er neste lik i den gamle og den nye messen, bønn etter kommunion er helt lik og det samme gjelder første lesning (om Josefs brødre som ville ta livet av ham) og evangeliet (om vingårdseieren og de utro vinbøndene).

Kollektbønnen er:
Da, quǽsumus, omnípotens Deus: ut, sacro nos purificánte ieiúnio, sincéris méntibus ad sancta ventúra fácias perveníre. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Vi ber deg, allmektige Gud; gi at vi renset ved den hellige faste med rene hjerter må gå inn til den kommende høytid. Ved vår Herre …

Bønn etter kommunion er:
Fac nos, quǽsumus, Dómine: accépto pígnore salútis ætérnæ, sic téndere congruénter; ut ad eam perveníre póssimus. Per Dominum nostrum … – Herre vi ber deg: Når vi har mottatt pantet på vår evige frelse, la oss da ferdes slik at vi kan nå fram til den. Ved vår Herre …

mar 082019
 

Litt før fasten begynte i år, ble jeg bedt om å skrive en kort fastebetraktning til St. Olav tidsskrift nr. 1 2019. Her er det jeg skrev.


«Gjør døren gjør porten vid, den ærens konge kommer hit», «Se, vi går opp til Jerusalem, i hellige fastetider» og «Deg være ære, Herre over dødens makt» er nok de mest kjente salmene (eller hymnene, som vi katolikker ofte sier) i Norge for advent, faste og påske, og deres innhold beskriver veldig godt det viktigste som skjer i disse kirke-årstidene.

Hver gang jeg synger eller hører eller synger ordene «Se, vi går opp til Jerusalem» (og også ofte når jeg tenker generelt på fastetiden), husker jeg de tre gangene Jesus fortalte disiplene at de sammen skulle gå opp til Jerusalem og at han der «skulle lide mye, skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han stå opp».

Jeg tar med disse hendelsene slik de er gjengitt i Markusevangeliet (men Matteus og Lukas nevner også de samme episodene), der den første teksten er hentet fra Mark 8,31-33: Jesus begynte å lære disiplene: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp.» Dette sa han i åpenhet. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham. Men Jesus snudde seg, så på disiplene og sa strengt til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Her ser vi at disiplene ikke forstår noe av det Jesus sier; skulle han lide, skulle han dø? Det var ikke noe de klarte å ta inn over seg. Og Peter dummer seg også grundig ut når han prøver å få Jesus fra å gjøre nettopp dette, og får en kraftig reprimande.

Markus nevner hendelsene for andre gang i kapittel 9,31-32, og her viser disiplene på nytt at de egentlig ikke begriper hva som var Jesu hovedoppdrag da han kom til jorden og ble som en av oss: Jesus var opptatt med å undervise disiplene sine. Og han sa til dem: «Menneskesønnen blir overgitt i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og tre dager etter sin død skal han stå opp.» Men de skjønte ikke hva han sa, og de våget ikke å spørre ham.

Når Markus for tredje gang, i kapittel 10,32-34, referer hva Jesus sa til disiplene, ser vi også samme ordlyd som i denne betraktningens overskrift: Jesus og disiplene var på vei opp til Jerusalem, og Jesus tok han på ny de tolv til side og begynte å tale om det som skulle hende ham: «Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og de skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel. Og tre dager etter skal han stå opp.»

Vi katolikker vet at påskens hellige triduum er kirkeårets viktigste dager; skjærtorsdag, langfredag og påskenatt/-morgen. Da gjør Jesus akkurat det han her prøver å forberede disiplene på; at han hadde kommet til jorden nettopp for å dø for våre synders skyld, og oppstå igjen fra de døde for å gi også oss et håp om oppstandelse og evig liv.

Og i fasten, som er påskens forberedelsestid, er dette ekstra tydelig. Men egentlig er det like tydelig hver gang vi feirer messen; slik det beskrives i Den katolske kirkes katekisme, nr. 1364: «Når Kirken feirer eukaristien, minnes den Kristi påske, og da er Hans påske til stede: det offer Kristus frembar én gang for alle på korset, er fremdeles levende og nærværende. Hver gang korsofferet, i hvilket vårt påskelam Kristus ble slaktet, feires på alteret, finner vår frelse sted.»

mar 022019
 

Jeg ble spurt av katolsk.no om å skrive noe om mine inntrykk fra den siste bispesynoden (se her), og her er mine svar

1. Hva er ditt generelle inntrykk av møtet?

Møtet så ut til å være godt organisert, og man fikk presentert hvor alvorlig Kirken tar seksuelt misbruk av mindreårige. Samtidig ble jeg overrasket over hvor kort møtet var, slik at men vel ikke fikk høre annet enn noen få talere og paven selv si noen tydelige, men likevel nokså generelle, ting om hvor alvorlig denne saken er.

2. Hva er det mest positive med møtet?

Det som katolikker i flere land allerede har tatt svært alvorlig, får nå en push som kan få iverksatt et seriøst arbeid med å få slutt på seksuelt misbruk av mindreårige i Kirken over hele verden.

I USA har man helt siden 2002 hatt ekstremt strenge regler mot prester som har misbrukt mindreårige, og de har blitt etterfulgt nøye. I Norge er det også en klar Beredskapsplan for hva man skal gjøre «når kirkelig medarbeider er mistenkt for eller har gjort seg skyldig i seksuelle overgrep eller grenseoverskridende seksuell adferd», og for OKB trådte denne planen i kraft allerede i 2003.

3. Hva savner du / skulle du gjerne sett mer av?

I land som allerede i flere år har hatt gode beredskapsplaner, har man behov for å gå videre, og der fikk man lite hjelpe av denne bispekonferansen. Nyhetene fra USA sist sommer, som nok er hovedgrunnen til at konferansen ble arrangert, handlet først og fremst om kirkelige lederes misbruk av unge menn (jf. tidligere kardinal McCarrick), og at det må stiller strengere krav til biskopens reaksjon og oppfølging når de får vite om presters handlinger (jf. rapporten fra en storjury i staten Pennsylvania). Flere oppfordret også Vatikanet til å ta opp også problemet med en homofil subkultur i Kirken, men de nådde ikke fram.

4. Hva er dine forhåpninger til det som nå skjer, etter møtet?

Nå håper jeg at alle bispedømmer over hele verden virkelig tar tak i problemet med seksuelt misbruk i Kirken, for i flere deler av verden har men ikke en gang begynt på denne prosessen.

Jeg håper også biskopene i USA kan få arbeide videre med forlengelsen av sine regler fra 2002, til også å gjøre forpliktelsene overfor biskopenes oppfølging av slike saker tydeligere, og også begynne å se grundigere på seksuelt misbruk av unge menn (over 18 år), mest seminarister og unge prester. Pave Frans stoppet de amerikanske biskopene i dette arbeidet i fjor høst, og ba dem om å vente til denne konferansen var avholdt.

5. Alle de midler som finnes på internasjonalt og kirkelig nivå, må tas i bruk for å bli kvitt overgrep mot barn, sa paven i sin avslutningstale søndag 24. februar. Hva er det viktigste Kirken kan gjøre, mener du, for å forebygge overgrep mot mindreårige i fremtiden?

Man må få på plass beredskapsplaner i alle land, og disse må følges nøye. Jeg syns også at Kirken må fokusere enda grundigere på rett tro og moral – definere læren klart og forkynne til omvendelse – slik at færrest mulig katolikker viker fra den rette vei i tanker ord eller gjerning.

feb 252019
 

Jeg nevnte de første to brevene skrevet av Xavier Rynne II for noen dager siden (se her) om bispesynoden “FOR THE PROTECTION OF MINORS”, og her tar jeg meg de viktigste delene av hans brev nr. 6 (se også brev 3, brev 4 og brev 5):

1. Did the summit recognize that sexual abuse is a global plague?

Even prior to the summit, Father Federico Lombardi, S.J., made this point and suggested that the Church ought to make combatting sexual abuse a pastoral priority. There seemed to be a tacit recognition of this among many of the participants. And the pope laid out the available facts in a lucid and concise way in his discorso concluding the meeting. ….

2. Did the summit recognize that, in a Catholic context, this is a crisis of fidelity that cannot be resolved by “best practices” alone?

Yes and no. …

3. Did the summit avoid using “clericalism” as an all-purpose explanatory factor in the sexual abuse crisis?

There were numerous references to the abuse of sacerdotal and episcopal power during the meeting, including a lengthy section of the pope’s final statement. And no one should doubt that “clericalism” in this sense of the term—taking advantage of the reverence for the priesthood and episcopate that is deep in Catholic DNA—was and is a factor in sexually abusive behavior by clergy. What was not said, or at least not said often enough and crisply enough, is that “clericalism” in this sense is a facilitator of sexual abuse, not its cause. ….

4. Did the meeting recognize that optional celibacy is not the answer to the abuse crisis?

Few participants in the summit seem to have bought the line being peddled by some in the meeting’s Off-Broadway dimension, that a married clergy would mitigate the crisis of clerical sexual abuse. …..

5. Did the meeting underscore the importance of a deep reform of seminaries?

This theme came up frequently, and it was good that it did. What is now necessary is another “exchange of gifts”: namely, those seminary programs that are models of reform (many of which are in the Anglosphere) helping other seminary programs (in old and new Europe, Latin America, Africa, and Asia) …

6. Did the meeting recognize that the abuse crisis is also a crisis of episcopal credibility?

If there was an “American issue” at the summit, this was it, and in many respects the meeting vindicated the approach that the American bishops have been trying to take (impeded on occasion by the Vatican) since the 2018 Summer of Shame. At least half of the twenty-one points for reflection proposed by the pope reflected American experience and American practice since 2002. …..

7. Did the meeting encourage bishops to treat their priests as sons and fellow-workers in a unified diocesan presbyterate?

This may have come up in the meeting’s small-group discussions, but it did not figure prominently in the summit’s public sessions. ….

8. Did the meeting recognize that episcopal authority is strengthened, not weakened, by drawing on the expertise of dedicated laity in the governance of the Church?

As suggested in #6 above, the door now seems open, across the world Church, to serious collaboration between bishops and laity in addressing the sexual abuse crisis and in addressing issues of episcopal accountability. This is a very tough idea for the standard Curial mentality to grasp, but ….

9. Did the meeting grapple with the need for reformed criteria by which bishops are selected?

In a word, no. But the critiques of episcopal misgovernance that were heard for four days surely point toward the necessity of such a reform. …

10. Did the meeting grasp that deep and authentic Catholic reform is every Catholic’s responsibility?

There was insufficient discussion of this, as there was insufficient discussion of the more comprehensive crisis of chastity in the Church. The Holy Father’s closing statement, however, pointed in this direction, and it is surely a theme to be stressed in the months and years ahead. ….

There was even modest progress on another issue that went largely, and unfortunately, unremarked during the meeting: the relationship of doctrinal dissent to the abuse crisis. ….

….. Perhaps (this is) the end of the beginning, in the struggle to get “Rome” to understand that the Americans were not exaggerating the gravity of the situation and its impact on the Church’s evangelical mission. Perhaps the end of the beginning of the struggle to get hidebound or fearful bishops to understand that engaging the collaboration of knowledgeable lay people does not diminish their authority but enhances it. Perhaps.

For the moment, no further damage was done. And a door that was closed this past November seems now to have been opened. So full marks to those who made some modest but real accomplishments possible—and who gave the people they serve grounds for hope.

feb 232019
 

En kjent amerikansk journalist og redaktør, Peter Steinfels, har skrevet en svært lang artikkel der han kritiserer The Pennsylvania Grand-Jury Report (som kom i august 2018, er på 800-1300 sider, og går gjennom alle kjente tilfeller av seksuelt misbruk av katolske prester i seks bispedømmer i Pennsylvania de siste 70 år), og kaller den “Inaccurate, Unfair & Misleading”. Han skriver bl.a.:

In fact, the report makes not one but two distinct charges. The first one concerns predator priests, their many victims, and their unspeakable acts. That charge is, as far as can be determined, dreadfully true. Appalling as is this first charge, it is in fact the second one that has had the greatest reverberations. “All” of these victims, the report declares, “were brushed aside, in every part of the state, by church leaders who preferred to protect the abusers and their institutions above all.” Or as the introduction to the report sums it up, “Priests were raping little boys and girls, and the men of God who were responsible for them not only did nothing; they hid it all.”

Is that true?

Almost every media story of the grand-jury report that I eventually read or viewed was based on its twelve-page introduction and a dozen or so sickening examples.
On the basis of reading the report’s vast bulk, on the basis of reviewing one by one the handling of hundreds of cases, on the basis of trying to match diocesan replies with the grand jury’s charges, and on the basis of examining other court documents and speaking with people familiar with the grand jury’s work, including the attorney general’s office, my conclusion is that this second charge is in fact grossly misleading, irresponsible, inaccurate, and unjust. It is contradicted by material found in the report itself—if one actually reads it carefully. It is contradicted by testimony submitted to the grand jury but ignored—and, I believe, by evidence that the grand jury never pursued.

Hele artikkelen kan leses her.

feb 202019
 

Tidsskriftet First Things publiserte under bispesynodene i 2015 og i 2018 mange artikler skrevet av den anonyme forfatteren “Xavier Rynne II”, og de fortsetter med denne praksisen under bispekonferansen som begynner i morgen. Første artikkel (fra i går) begynner slik:

The whole course of Christianity from the first … is but one series of troubles and disorders. Every century is like every other, and to those who live in it seems worse than all times before it. The Church is ever ailing … Religion seems ever expiring, schisms dominant, the light of truth dim, its adherents scattered. The cause of Christ is ever in its last agony.

-Blessed John Henry Newman, Via Media (1834)

John Henry Newman’s tart view of the ongoing mess that is the history of the Church was written when he was still an Anglican, but it seems unlikely that his sense of things changed materially after he entered the Catholic Church—indeed, it probably intensified. Nonetheless, Newman’s panoramic, if mordant, overview of Christian history can be consoling whenever Catholicism finds itself in crisis, as it surely does now. Things have undoubtedly been worse than they are today. And for all the muck, pain, and anger of today’s Catholic crisis of sexually abusive clergy and failed ecclesiastical leadership, the Church has not been abandoned by its Lord or by the Holy Spirit. Many good and life-giving things happen throughout the world Church every day: the sacraments are celebrated and grace is bestowed; sins are forgiven and wounded souls healed; those with nowhere to go find a home. And in its social doctrine the Church continues to bear a message that an increasingly incoherent postmodern world badly needs to hear. …

Dagens artikkel (nr. 2) kan leses her.

Vatikanet har egne nettsider for denne konferansen for å samtale om overgrep og beskyttelse av barn (fra torsdag 21/2 til søndag 24/2).

feb 152019
 


Jeg må innrømme at jeg før denne uka aldri hadde hørt om de hellige Faustinus og Jovita av Brescia, men nå skal de minnes i en tradisjonell latinsk messe jeg feirer i dag – katolsk.no har en lang og informativ artikkel om dem. (Og Brescia ligger mellom Milano og Verona i Nord-Italia).

De hellige Faustinus og Jovita (it: Faustino e Giovita) levde på begynnelsen av 100-tallet i Brescia (Brixia) i regionen Lombardia i Nord-Italia. De skal ha blitt født i Pregno di Villa Carcina (?) og var ifølge Legenda maior brødre og riddere og tilhørte byens adel. De skal ha blitt omvendt av den hellige biskop Apollonius, som også skal ha vigslet den eldste broren Faustinus til prest og den yngste Jovita til diakon. Ifølge legendariske overleveringer ble de halshogd i Brescia i år 121 under keiser Hadrian (117-38) på grunn av sin iver for kristendommens utbredelse. I motsetning til biskopen på stedet, som holdt seg i skjul under keiser Hadrians forfølgelse, hadde de åpent stått frem og bekjent sin tro. Ikke noe annet kan sies med sikkerhet om dem. Men en from legende gir flere detaljer:

Les videre her

feb 132019
 

Den tradisjonelle messen jeg skal feire fredag i Porsgrunn er en vanlig hverdagsmesse i 5. uke etter åpenbaringen, der både bønner og tekster tas fra sist søndags messe. (Det er nokså sjelden man feirer en grønn hverdagsmesse i den gamle kalenderen, siden det er så mange helgendager. Og i den tradisjonelle messen brukes da både bønner og tekster fra søndagens messen, mens man i den nye messen bare bruker bønnene fra søndagen.)

I messens inngangsvers hører vi:

Tilbe Gud, alle hans engler, Sion hører det og gleder seg, og Judas døtre fryder seg.
Herren er konge; jorden juble, og gleden nå ut helt til de fjerne øyer.

Hallelujaverset gjentar andre del av dette inngangsverset, og i evangeliet hører vi fra Matteus 13,24-30:

På den tid la Jesus frem for folket en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ ‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det bort?’ ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.’»

Alle messens bønner og tekster kan leses her.

Den tradisjonelle messen feires i Porsgrunn i vår også fredagene 22. mars, 26. april og 7. juni.

feb 022019
 


Bildet viser oss sist kveld på Gran Canaria; vi sitter ute på terrassen og spiser vårt kveldsmåltid, når dette skriver er vi tilbake i Oslo. Turen hjem gikk veldig fint, men flyet måtte utsette landingen på Gardermoen i 10-15 minutter for at brøytebilene skulle kunne gjøre seg ferdige med flystripa. Nokså stort væromslag med andre ord.

jan 302019
 

Siste bok jeg leste under årets opphold på Gran Canaria var interessant, den beskrev ganske grundig menighetsliv, liturgi og messefeiring i flere kirker i York i England de siste par hundre årene før reformasjonen. Amazon skriver om den:

The medieval parish church was central to most people’s lives, and the Mass, the characteristic pre-Reformation service, exercised a defining influence upon the lives of clergy and laity alike.

This book, written by authors from different disciplines, explores the importance of late-medieval parish religion against the backcloth of medieval York. How many Parish churches were there? What was the form of the Mass and how was it celebrated? How were the church interiors arranged and how were they decorated? What contribution did music make? What was it like to be a cleric at the time? What changes did the Reformation bring? A substantial appendix provides a reconstruction of the pre-Reformation Mass as celebrated in York. This is a real work of scholarship by authors who are leaders in their specialism, and essential reading for all interested in the middle ages.

jan 272019
 

Dette er årets siste søndag på Gran Canaria og vi var på en flott fjelltur i solskinet; opp til Norskeplassen, nedover ulike dalfører til vi kom til Korset over Patalavaca/ Anfi del Mar/ Arguineguin, der vi hadde en fin lunch nede ved sjøen.

jan 262019
 

Jeg er nå nesten ferdig med andre gangs gjennomlesning av boka The Western Church in the Middle Ages av John A. F. Thomson (jeg leste den sist for tre år siden). Det er heller ikke den eneste boka jeg har lest om Kirkens utvikling i middelalderen, men jeg har fått gjenoppfrisket en del viktig informasjon. Amazon skriver om den:

From its origins in the ancient world as a rival to traditional paganism, Christianity has become one of the great world religions. How the Church took over spiritual control of Western Europe to become the foundation of medieval life, setting the moral agenda of society and dominating its intellectual world, is the guiding enquiry at the heart of this book. Covering the period between the fall of the Roman Empire and the Reformation, the account is structured in three chronological blocks, starting with the gradual development of unity within the Western Church up to the 11th century, followed by the period of centralization between the 11th and 13th centuries, and concluding with the break-up of this centralization in the later Middle Ages. Organizational developments and changes in spirituality and doctrine are examined, and the history of the papacy is situated in the wider context of both ecclesiastical and lay society. Intellectual developments and the rise of heresy, at both elite and popular levels, are the focus of an exploration of the mental world of medieval Christendom.

jan 232019
 

Jeg har for noen dager siden lest ferdig The Theological Origins of Modernity av Michael Allen Gillespie. I stor grad handler den om hvordan den nye filosofien nominalismen ble populær litt før Martin Luthers tid og førte til (det er kanskje litt sterkt sagt) både reformasjonen og etter hvert moderne filosof og vårt moderne samfunn. Amazon skriver om boka:

Exposing the religious roots of our ostensibly godless age, Michael Allen Gillespie reveals in this landmark study that modernity is much less secular than conventional wisdom suggests. Taking as his starting point the collapse of the medieval world, Gillespie argues that from the very beginning, moderns sought not to eliminate religion but to support a new view of religion and its place in human life. He goes on to explore the ideas of such figures as William of Ockham, Petrarch, Erasmus, Luther, Descartes, and Hobbes, showing that modernity is best understood as a series of attempts to formulate a new and coherent metaphysics or theology.