apr 102017
 

Jeg har skrevet om at messen er et offer mange ganger tidligere, og her tar jeg med et stykke skrevet om dette temaet av Fr John Hunwicke – tidligere anglikansk prest, nå i Ordinariatet i England. Han skriver mye interessant på sin blogg – nesten noe nytt hver dag – og her er det han skrev for et par dager siden:

The central purpose of the Mass … even before the ‘Supper’ aspect … is sacrifice. Do you feel any little doubts lurking on the outskirts of your mind about this proposition?

Doubt 1: Why did S Paul call the Eucharist the Lord’s Supper (kyriakon deipnon)?

But deipnon, Supper, is, surprisingly to us, sacrificial language. In the Greco-Roman world, sacrifice was a communal activity. After the animal was killed and the prescribed portions sacrificially burned, the rest was cooked and eaten by the worshippers in a supper which was not just a sequel but was an integral part of the sacrificial ritual (what the Jews called a Communion Sacrifice). Many such invitations have come to light in the rubbish dumps of ancient Egypt, preserved by the dryness of the desert sand. … That is why so many excavated temple complexes have dining rooms and extensive kitchen areas attached to them; although sometimes the sacrificial banquet happened, like Christian Eucharist, in a private home (when this happened, the phrase in the papyri is en tei idiai oikiai). And it is one reason why S Paul is so concerned about his Corinthian converts partaking «in the tables of demons». To do so is to share in the pagan sacrifice. Look at I Cor 10:14-22 and note the parallelism the Saint draws between pagan sacificial banquets and the sacrificial banquet which is the Eucharist. Kyriakon deipnon certainly did not, as liberals like to assume, mean some informal sort of matey event («an expression of fellowship») or a plate in front of the television during Channel Four News.

Doubt 2: Did Jesus really have the Holy Sacrifice of the Mass and its sacrificial theology in mind when he sat at table with his disciples hours before his death?

Jacob Neusner powerfully argues that he did … [New Testament Studies 1989 pp287-290] Jacob Neusner? Who’s he? He’s a very distinguished and learned rabbi and academic expert on first century Judaism and Christian origins.

Oh yes? So why didn’t I hear about him when I was doing New Testament Studies? Because his researches often give strong support to the Catholic and Orthodox Faith from an academic, non-Christian, Jewish standpoint. Your mentors, careful men, naturally wanted to spare you such explosive material, and anyway they were far too busy teaching you about the Synoptic Problem, the Historical Jesus, the non-physical nature of the Resurrection, and the inauthenticity of most of S Paul’s letters.

But you can’t expect me to take seriously what a Jewish scholar thinks about Jesus. I don’t see why not. Pope Benedict did. In the first volume of his Jesus of Nazareth, the entire section on the Sermon on the Mount was indebted to an analysis by Neusner. And Neusner, in another brilliantly argued piece, shows that the reason why our Lord ‘cleansed’ the Temple on the first Palm Sunday was to denote the termination of the Jewish sacrificial system (particularly the offering of the tamid lamb, morning and evening, for the People; their Temple taxes, paid in Temple shekels acquired from the money-changers, went to provide the lambs) because he purposed, on Maundy Thursday, to replace it with his own sacrifice of the Eucharist: Table in place of Table, Sacrifice in place of Sacrifice.

apr 062017
 

Etter tips fra en norsk kirkehistoriker bestilte jeg for noen uker siden Martin Luther: Renegade and Prophet, av Lyndal Roper og har nå lest den ferdig. Jeg har lest flere bøker om reformasjonen og Luther i vinter, og må nok innrømme at jeg vanskeligere enn noen gang før kan forstå at reformasjonen skulle kunne kalles nødvendig eller nyttig.

Roper mottok i fjor høst Gerda Henkel prisen for denne og andre bøker, og der skriver de bl.a.:

“Australian-British historian Lyndal Roper, Regius Professor of History at the University of Oxford, is one of the world’s most renowned historians of Early Modern times. She has authored trailblazing studies on social, gender, and psychological history as well as the history of the body; they stand out for their theoretical acumen, masterful command of an impressive wealth of source materials, and their superb prose. In her research on the Age of the Reformation, Lyndal Roper has developed a completely new way of conceptualizing the relations between religions and the social order. Her studies on witchcraft and the persecution of witches mark the emphatic transition in the history of research from women’s history to gender history. Her most recent studies on Martin Luther’s biography, which are driven by a history of physicality, will no doubt strongly influence debates on the Reformation leader in Luther Year 2017. Lyndal Roper, whose work impacts well beyond thinking on the Early Modern epoch, is one of the towering figures in international historiography.”

Amazon har også flere anmeldelser av boka, og i en av disse kan vi lese:

This is an outstanding book by any measure. The main Luther biographies have tended to read Luther through Lutheranism or Reformation doctrines or from a confessional stance or even through a psychological framework. What Roper’s book does is engage with the person in historical, cultural context. Her treatment of Luther’s complex relationships with friend and foe, and friend who became foe, was for me illuminating. The glimpse into home and family life helped ground the man. Roper’s painstaking study of every single one of Luther’s hand written letters (a lot of them) provided a rich insight into the man and his mind.

Roper’s Luther is three dimensional, a very human late Medieval Man, not a Mannequin dressed in Reformed doctrines. Importantly she exposes and understands his antisemitism more clearly than other biographies I have read. … This is a major contribution for both historians and theologians and also a model on how to write biography – it is beautifully written.

Someone above commented that its publication was ‘driven by next years 500th anniversary of Luther’s 95 Theses’ – however, it was a project begun 10 years ago and Roper’s scholarly engagement with Luther goes back decades to her Doctoral studies, studying under the famous Luther scholar and biographer, Oberman. This was not some hastily written book, knocked out to catch the market interest at Luther’s anniversary – of which many will no doubt come – but the culmination of decades of scholarship by one of the world’s leading Historians.

mar 312017
 

Slik skriver Aftenposten i dag om min amerikanske hjemby; vi giftet oss her, og jeg har vært i Portland over 10 ganger. Aftenposten skriver bl.a.:

Byen er kjent for sine parker og grøntområder. Men det er så utrolig mye mer med Portland. Byen på USAs vestkyst blir rangert som en av de mest spennende byene i verden å besøke i 2017. Dropp New York, Los Angeles og San Francisco! Nå er det hippe Portland som gjelder. …

Portland er i hovedsak kjent for sine mange parker og grøntområder. Midt i byen finner du blant annet Washington Park, der du kan rusle i timevis og beundre de store trærne. Selv om vintermånedene har tvunget bladene av trærne, er det fortsatt bemerkelsesverdig grønt i byen. …

Rett utenfor Portland finner du Columbia River Gorge. Hit drar lokalbefolkningen gjerne for å gå kilometervis i det idylliske landskapet. Og ikke minst for å se fossefallene – ved denne vestkystens suverent største elv. …

Jeg har måttet redigere teksten litt, for ikke alt Aftenposten skriver er korrekt. Bl.a. skriver de til bilde nr 2 (under): «Om været er fint, får man fantastisk utsikt over fjellene som omkranser byen. Her ser vi Mount Hood.» Men Portland har bare ett flott fjell, og det er Mount Hood – sees i bilde 1 og 2. Bilde 3 viser typiske (høye) trær i Oregon (men det er ikke Redwood, de fins i nordre del av California).

mar 292017
 

Min prestekollega, p Haavar Simon Nilsen, har i dag skrevet et innlegg på Verdidebatt (også trykt i Vårt Lands papirutgave), som overrasker en del; mener han dette alvorlig eller er det halvt eller helt på spøk? Det er noe i det han skriver, men det er vel ikke slik man oppfører seg økumenisk? Han skriver bl.a.:

I 500 år har lutherdomen prega vårt land. Det gjev inga grunn til feiring, men kvalifiserer til botsgang og vedkjenning av alvorlege synder.

For kva har Luther gjeve oss? Han gav oss eit pessimistisk menneskesyn der sjølv gode gjerningar vart sett som vonde, der den syndige steingrunnen i menneskesjela er utømeleg, …. Han raserte sakramentslæra og overleveringa av kyrkjesyn og -lære boren fram i historia gjennom tradisjonen, … Luther presenterte også ein tolkningsnykel for kyrkje- og kristendomsforståing som opna for eit skred av forskjellige ­tolkingar, ….

Men aller verst er sjølve splittinga av kyrkja. Den lutherske læra og superintendentane som etter kvart vart satt som leiarar for den nye rørsla, skapte grobotn for ei alvorleg kyrkjesplitting som har ført til djupe sår i den kristne korpusen som me kallar Kristi lekam, og som i sanning også er det. ….

Den katolske kyrkja har mange gonger bede om orsaking for feilgrep og synder ho har gjort, også ovanfor dei lutherske kyrkjesamfunna. Ei kyrkje som vil ta ansvar og oppføre seg som ein vaksen må av og til gå ut og vedkjenne sine feilgrep.

Eg ventar på at leiarane for folkekyrkja tar eit slikt ansvar i år … bispekollegiet­ bør be om orsaking for all urett lutherdomen har dratt inn over seg dei siste fem hundre åra. …

mar 242017
 

Holdningene Den katolske kirke hadde for ca 100 år siden kan man lese i The Catholic Encyclopedia, som ble utgitt i USA i 1917, etter over ti års arbeid. Hele leksikonet ble lagt ut på nett i 1997, så det er lett å finne og lese mye interessant informasjon.

De har en ganske grundig artikkel om kondisjonell dåp, som jeg gjengir i sin helhet under – jeg har uthevet noen setninger. I dag er reglene i Den katolsk kirke at kondisjonell dåp bare er tillatt om man er i alvorlig og konkret tvil om tidligere kristen dåp er gyldig. For 100 år siden praktiserte man tydeligvis kondisjonell (gjen)dåp ganske mye oftere.

Conditional baptism

From the foregoing it is evident that not all baptism administered by heretics or schismatics is invalid. On the contrary, if the proper matter and form be used and the one conferring the sacrament really «intends to perform what the Church performs» the baptism is undoubtedly valid. This is also authoritatively stated in the decree for the Armenians and the canons of the Council of Trent already given. The question becomes a practical one when converts to the Faith have to be dealt with. If there were one authorized mode of baptizing among the sects, and if the necessity and true significance of the sacrament were uniformly taught and put in practice among them, there would be little difficulty as to the status of converts from the sects. But there is no such unity of teaching and practice among them, and consequently the particular case of each convert must be examined into when there is question of his reception into the Church. For not only are there religious denominations in which baptism is in all probability not validly administered, but there are those also which have a ritual sufficient indeed for validity, but in practice the likelihood of their members having received baptism validly is more than doubtful. As a consequence converts must be dealt with differently. If it be certain that a convert was validly baptized in heresy, the sacrament is not repeated, but the ceremonies which had been omitted in such baptism are to be supplied, unless the bishop, for sufficient reasons, judges that they can be dispensed with. (For the United States, see the First Council of Baltimore.) If it be uncertain whether the convert’s baptism was valid or not, then he is to be baptized conditionally. In such cases the ritual is: «If thou art not yet baptized, then I baptize thee in the name», etc. The First Synod of Westminster, England, directs that adult converts are to be baptized not publicly but privately with holy water (i.e. not the consecrated baptismal water) and without the usual ceremonies. Practically, converts in the United States are almost invariably baptized either absolutely or conditionally, not because the baptism administered by heretics is held to be invalid, but because it is generally impossible to discover whether they had ever been properly baptized. Even in cases where a ceremony had certainly been performed, reasonable doubt of validity will generally remain, on account of either the intention of the administrator or the mode of administration. Still each case must be examined into (S. C. Inquis., 20 Nov., 1878) lest the sacrament be sacrilegiously repeated.

As to the baptism of the various sects, Sabetti (no. 662) states that the Oriental Churches and the «Old Catholics» generally administer baptism accurately; the Socinians and Quakers do not baptize at all; the Baptists use the rite only for adults, and the efficacy of their baptism has been called in question owing to the separation of the matter and the form, for the latter is pronounced before the immersion takes place; the Congregationalists, Unitarians and Universalists deny the necessity of baptism, and hence the presumption is that they do not administer it accurately; the Methodists and Presbyterians baptize by aspersion or sprinkling, and it may be reasonably doubted whether the water has touched the body and flowed upon it; among the Episcopalians many consider baptism to have no true efficacy and to be merely an empty ceremony, and consequently there is a well-grounded fear that they are not sufficiently careful in its administration. To this may be added, that Episcopalians often baptize by aspersion, and though such a method is undoubtedly valid if properly employed, yet in practice it is quite possible that the sprinkled water may not touch the skin. Sabetti also notes that ministers of the same sect do not everywhere follow a uniform method of baptizing.

The practical method of reconciling heretics with the Church is as follows:– If baptism be conferred absolutely, the convert is to make no abjuration or profession of faith, nor is he to make a confession of his sins and receive absolution, because the sacrament of regeneration washes away his past offences. If his baptism is to be conditional, he must first make an abjuration of his errors, or a profession of faith, then receive the conditional baptism, and lastly make a sacramental confession followed by conditional absolution. If the convert’s former baptism was judged to be certainly valid, he is only to make the abjuration or the profession of faith and receive absolution from the censures he may have incurred. The abjuration or profession of faith here prescribed is the Creed of Pius IV, translated into the vernacular. In the case of conditional baptism, the confession may precede the administration of the rite and the conditional absolution be imparted after the baptism. This is often done as a matter of fact, as the confession is an excellent preparation for the reception of the sacrament.

mar 242017
 

Da jeg for ikke lenge siden besøkte det benediktinske Abbediet St. Maurice og St. Maurus, i Clervaux, Luxemburg, så jeg et bilde av den kjente islandske forfatteren, Halldor Laxness, som ble døpt i abbediet i påsken 1923. Han var avbildet på kirketrappen med hvit kappe og stort dåpslys i hånden. Men jeg leste også mer om Laxness i en bok i abbediets bibliotek, og ble ganske forundret da jeg så at han allerede var barnedøpt hjemme på Island. Døpte man lutherske katolikker på nytt på den tiden, tenkte jeg. Det hadde jeg nok også hørt før, men da trodde jeg dåpen foregikk i en mer privat og diskret seremoni.

Jeg jobber nå med en artikkel og den englske forfatteren og konvertitten Evelyn Waugh, som konverterte i 1930. Jeg har ikke funnet ut om han ble kondisjonelt døpt ved sin opptagelse, men det ble to av hans svært kjente forfatterkollegaer.

G. K. Chesterton konverterte i 1920, og det foregikk slik:

… At about three o’clock they set off for the Railway Hotel. Chesterton `bad no doubts or difficulties just before’ his reception into the Church—`only fears, fears of something that had the finality and simplicity of suicide’. While Chesterton made his confession to Father O’Connor, Frances, who was weeping, and Dom Ignatius Rice sat in the hotel bar. After conditional baptism had been administered, the two priests left Chesterton and Frances by themselves in the makeshift chapel. Returning to collect something he had forgotten, Rice saw them coming down the aisle, Chesterton with a comforting arm round his weeping wife (not all her tears were of grief, O’Connor thought). ….

Graham Green konverterte i 1926, og slik beskrives det:

… The first General Confession, which precedes conditional Baptism and which covers the whole of man’s previous life, is a humiliating ordeal. Later we may become hardened to the formulas of Confession and skeptical about ourselves: we may only half intend to keep the promises we make, until continual failure or the circumstances of our private life finally make it impossible to make any promises at all and many of us abandon Confession and Communion to join the Foreign Legion of the Church and fight for a city of which we are no longer full citizens. But in the first Confession a convert really believes in his own promises. I carried mine down with me like heavy stones into an empty corner of the Cathedral, dark already in the early afternoon, and the only witness of my Baptism was a woman who had been dusting the chairs. I took the name of Thomas—after St. Thomas the doubter and not Thomas Aquinas—and then I went on to the Nottingham Journal office and football results and the evening of potato chips. …

Jeg har tidligere også tenkt at Sigrid Undset, som konverterte i 1924, ble kondisjonelt døpt, men om dette skriver bloggen Legdominikaner: «Noen har spurt seg om hun ved denne anledning også ble døpt på nytt, men det er ikke tilfelle: den lutherske dåp var også dengang anerkjent som gyldig av Den katolske kirke. Biskop Fallize uttrykte iallfall dette klart i en kommentar 1896.» Det virker som de også mangler konkret informasjon (og jeg har for meg, men husker ikke hvor jeg har hørt det, at Undset også ble kondisjonalt døpt). Kanskje noen lesere kan hjelpe meg.

Til slutt nevner jeg også Elisabeth Hesselblad (helligkåret i 2016), hennes opptagelse i Kirken i 1902 beskrives slik:

Elisabeth Hesselblad emigrerte ved 18 års alder til USA, der hun arbeidet som sykepleierske. I USA ble hun kjent med Den katolske Kirke gjennom de mange irske innvandrerne – mange av dem var hennes pasienter som var kommet til skade ved byggearbeidene på den nye katolske katedralen St. Patrick i New York City. I USA konverterte hun også til den katolske kirke, ved kondisjonell dåp i Washington D.C. i 1902, etter konvertittundervisning hos jesuittene.

I et annet innlegg tar jeg med hva The Catholic Encyclopedia fra 1917 skriver om dette.

mar 212017
 

Dokumentet Liturgiam authenticam beskriver hvordan oversettelsen av katolsk liturgi fra latin til folkespråkene skal skje, og det gjelder både selve messen (for alle årets dager), andre liturgier (dåp, vigsel o.a.) og bibeloversettelser (som ikke alltid trenger være katolske, men må kunne godtas av Den katolske kirke).

Under har jeg tatt med et utdrag (funnet her) fra L’Osservatore Romano, Weekly Edition in English, 30 May 2001, page 13. (L’Osservatore Romano is the newspaper of the Holy See), som beskriver mange tekniske ting som rettigheter til tekstene, verdensspråk som skal ha en felles oversettelse, bispekonferansenes plass i arbeidet, godkjenningen fra Vatikanet o.a., men som også sier dette om hva slags språk og hvilke oversettelsesprinsipper man skal bruke:

… The Instruction next gives a careful updated outline of the process to be followed by the Conferences of Bishops in communion with the Holy See in deciding upon full or partial introduction into liturgical use of a given language.

The Translation of Liturgical Texts

The heart of the Instruction is a fresh exposition with a reflective tone of principles that should govern the vernacular translation of liturgical texts. From the outset this section stresses the sacred nature of the Liturgy, which the translated texts must carefully safeguard.

The Roman Rite, like all the great historical liturgical families of the Catholic Church, has its own style and structure that must be respected in so far as possible in translation. The Instruction repeats the call of earlier papal documents for an approach to the translation of liturgical texts that sees it not so much a work of creative inventiveness as one of fidelity and exactness in rendering the Latin texts into a vernacular language, with all due consideration for the particular way that each language has of expressing itself. The special needs that must be addressed when making translations intended for newly evangelized territories are mentioned, and the Instruction also discusses the conditions under which more significant adaptations of texts and rites may occur, referring the regulation of these issues to the Instruction Varietates legitimae.

Using Other Texts as Aids

The usefulness of consulting ancient source texts is acknowledged and encouraged, though it is noted that the text of the editio typica, the official modern Latin edition, is always the point of departure for the translation. When the Latin text employs certain words from other ancient languages (e.g., alleluia, Amen, or Kyrie eleison), such terms may be retained in their original languages. Liturgical translations are to be made only from the editio typica of the Latin and never from other translations in turn. The Neo-Vulgate, the current Catholic version of the Latin Bible, should be employed as an auxiliary tool in preparing biblical translations for use in the Liturgy.

Vocabulary

The vocabulary chosen for liturgical translation must be at one and the same time easily comprehensible to ordinary people and also expressive of the dignity and oratorical rhythm of the original: a language of praise and worship which fosters reverence and gratitude in the face of God’s glory. The language of these texts is, therefore, not intended primarily as an expression of the inner dispositions of the faithful but rather of God’s revealed word and his continual dialogue with his people in history.

Translations must be freed from exaggerated dependence on modern modes of expression and in general from psychologizing language. Even forms of speech deemed slightly archaic may on occasion be appropriate to the liturgical vocabulary.

The liturgical texts are neither completely autonomous nor separable from the general context of Christian life. There are in the Liturgy no texts that are intended to promote discriminatory or hostile attitudes to non-Catholic Christians, to the Jewish community or other religions, or which in any way deny universal equality in human dignity. If incorrect interpretation arises, the matter should be clarified, but this is not primarily the business of translations. The homily and catechesis are there to help fill out and explain their meaning and to clarify certain texts.

Gender

Many languages have nouns and pronouns capable of referring to both the masculine and the feminine in a single term. The abandonment of these terms under pressure of criticism on ideological or other grounds is not always wise or necessary nor is it an inevitable part of linguistic development. Traditional collective terms should be retained in instances where their loss would compromise a clear notion of man as a unitary, inclusive and corporate yet truly personal figure, as expressed, for example, by the Hebrew term adam, the Greek anthropos or the Latin homo. Similarly, the expression of such inclusivity may not be achieved by quasi-mechanical changes in grammatical number, or by the creation of pairs of masculine and feminine terms.

The traditional grammatical gender of the persons of the Trinity should be maintained. Expressions such as Filius hominis (Son of Man) and Patres (fathers) are to be translated with exactitude wherever found in biblical or liturgical texts. The feminine pronoun must be retained in referring to the Church. Kinship terms and the grammatical gender of angels, demons and pagan deities should be translated, and their gender retained, in light of the usage of the original text and of the traditional usage of the modern language in question.

The Translation of a Text

Translations should try not to extend or to restrict the meaning of the original terms, and terms that recall publicity slogans or those that have political, ideological or similar over-tones should be avoided. Academic and secular style-books on vernacular composition should not be used uncritically, since the Church has distinctive things to say and a style of expression that is appropriate to them.

Translation is a collaborative effort that should maintain continuity as much as possible between the original and vernacular texts. The translator must possess not only special skills, but also a trust in divine mercy and a spirit of prayer, as well as a readiness to accept review of his work by others. When substantial changes are needed to bring a given liturgical book into conformity with this Instruction, such revisions must be made all at once so as to avoid repeated disturbances or a sense of continual instability in liturgical prayer.

Scriptural Translations

Special consideration is given to the translation of the Scriptures for use in the Liturgy. A version should be developed which is exegetically sound and also suitable for the Liturgy. Such a translation should be used universally within the area of a single Bishops’ Conference and be the same for a given passage in all parts of the liturgical books. The aim should be a distinctive sacred style in each language that is consonant, as far as possible, with the established vocabulary of popular Catholic usage and major catechetical texts. All doubtful cases regarding canonicity and the ordering of verses should be resolved by reference to the Neo-Vulgate.

Concrete images found in words referring in figurative language that speaks, for example of the «finger», the «hand», the «face» of God, or of his «walking», and terms like «flesh» and the so on, should usually be translated literally and not replaced by abstractions. These are distinctive features of the biblical text that are to be maintained.

Other Liturgical Texts

Norms for the translation of the Bible as used in the Liturgy apply also in general to the translation of liturgical prayers. At the same time it must be acknowledged that while liturgical prayer is formed by the culture which practices it, it is also formative of culture so that the relationship is not merely passive. As a result, liturgical language can be expected to diverge from ordinary speech, as well as to reflect its better elements. The ideal is to develop a dignified vernacular fit for worship in a given cultural context.

Liturgical vocabulary must include the major characteristics of the Roman Rite, and should be drawn from patristic sources and harmonized with biblical texts. The vocabulary and usage of the vernacular translation of the Catechism of the Catholic Church should be respected as far as this is feasible, and the proper distinctive terms should be used for sacred persons or things, rather than employing the same words as for the persons or things of everyday domestic life.

Syntax, style and literary genre are also key elements to be considered in rendering a faithful translation. The relationship between clauses, especially as expressed through subordination and devices such as parallelism, must be accurately conveyed. Verbs must be translated precisely in respect of person, number and voice while some latitude will be needed in rendering more complex syntactical structures.

A prime consideration should be the fact that liturgical texts are intended to be publicly proclaimed aloud and even sung.

Particular Types of Texts

Specific norms are then given for the translation of Eucharistic Prayers, the Creed, (which is to be translated in the first person singular: «I believe … «), and the general ordering and layout of liturgical books and their preliminary decrees and introductory texts. This is followed by a description of the preparation of translations by Bishops’ Conferences and the processes to be used for obtaining the approval and confirmation of liturgical texts from the Holy See. The present special requirements of papal approbation for sacramental formulae are reaffirmed, as is the insistence on the desirability of a single translation of the Liturgy, especially the Order of Mass, within each language group. …

mar 202017
 

Jeg leser i dag at det ifølge SSB er totalt 883.751 personer i innvandringsbefolkningen i Norge, hvorav 158.764 er norskfødte med innvandrerforeldre – noe som betyr at innvandringsbefolkningen er doblet på et tiår. Dette henger i stor grad sammen med åpning for arbeidsinnvandring fra EØS-land.

Oslo er det fylket i Oslo med klart størst innvandrerbefolkning. Nesten 33 prosent av Oslos befolkning er nå definert som innvandrere og barn av innvandrere. Som helhet er det 16,3 prosent av befolkningen i Norge som er første eller andre generasjons innvandrere. Grafen under viser de 10 største landene pr 01012017.

Under ser man tall for 01012016. Vi ser her at Eritrea ikke var med for et år siden, et land med flest kristne innvandrere, mest ortodokse/koptiske, men også en hel del katolikker. Filippinene har også nå gått forbi Vietnam i totalantall. For Filippinene er heller ikke barn født av filippinsk kvinne og norsk mann med i denne statistikken; jeg vil tro at det dreier seg over langt over 10 000 – det er jo 17 000 kvinner og 4 000 menn i Norge som er født på Filippinene.

mar 192017
 

(Den ganske liberale) liturgibloggen som jeg leser en del, Pray Tell, skriver om medlemmene av en komité som skal se på dokumentet som beskriver hvordan oversettelser av katolsk liturgi fra latin til folkespråkene skal foregå. Listen over medlemmer er ikke ofiisiell, men lekkasjer viser visst at dette sannsynligvis er medlemmene – de er listet opp i slutten av artikkelen.

Pray Tell skriver her nokså dramatisk om hva som skal (eller bør) skje:

… Presented in a mild way, as one must, this has been described as a sort of routine review. But nobody with any sense should believe that. Since when are instructions on the right implementation of Sacrosanctum Concilium subject to routine reviews? Never. This step can only have been taken because Francis became convinced that the project is on the rocks. By that I mean that it has not been received well and a new approach has become a pastoral necessity. How much course correction is required is unclear. And how much the commission will tiptoe around the elephant in the living room, for fear of offending Benedict, is also an open question.

One cannot emphasize too strongly however that the real task before this commission is not merely one of tweaking a few details. Liturgiam authenticam can be analyzed with respect to texts and rules of translation, but it is not only about that. It is about the nature of church, the nature of reform, and the nature of liturgy itself. That is the reason why it has aroused so much ire on the one hand, and expectations of grandeur on the other. If the review and revision confines itself to cosmetic improvements only, it will fall short of what is needed. …

Det er litt vanskelig å forstå at dette skal være så veldig viktig (jeg kjenner ikke til slike oversettelsesdebatter i Norge, verken av katolsk liturgi fra latin til norsk, eller norske bibeloversettelser), men i noen andre land er dette svært omdiskutert – en del personer har fortsatt ikke forsonet seg med den nye (og nøyaktige) oversettelsen av hele messen til engelsk som kom i 2011. Jeg kan forsikre alle om at den norske Liturgikommisjonen (der jeg nå er sekretær) ikke har noen som helst problemer med Liturgiam authenticam, som ble utgitt i 2001.

mar 142017
 

Kanskje jeg skal lese denne boka, for det er ikke alltid like lett å forstå pave Frans. Slik kan vi lese på First Things:

An important new book has appeared that carefully evaluates Francis’s pontificate, and provides something the pope—for all his good deeds—often hasn’t: context and clarity.

What Pope Francis Really Said by Tom Hoopes, writer in residence at Benedictine College, is one of the best books to appear on the subject—because it avoids caricaturing Francis, from either the left or the right, and strives to get to the heart of his papacy by studying the full context of his teachings. A second strength is that it rescues Francis from distortion without overlooking his flaws.

Hoopes comments: To try to understand what Pope Francis wants from the Church in the twenty-first century, we should start by invoking Our Lady, Undoer of Knots. Our understanding of Pope Francis has become knotted up with conflicting feelings fed by mistaken reporting, false adulation, rash judgment, and the pope’s own verbal slip-ups.

One of the challenges in covering Francis is that he frequently speaks in incomplete sentences, particularly in the free-wheeling—and often problematic—interviews he grants to the press. Explaining Francis’s teachings in their proper context, therefore, is like putting together a huge jigsaw puzzle—because he says so many things, about a particular subject, at different times, and with different emphasis. But Hoopes has done an admirable job tracking down Francis’s most important statements, and bringing them together to provide a coherent summary of his teachings.

Regarding the pope’s much-discussed views on the economy, for example, Hoopes immediately puts to rest the notion that Francis is a crypto-Marxist who despises every aspect of the free market. In fact, as Hoopes documents, Francis’s views are rooted in the Gospel and the Church’s rich body of social teachings and these are “not just focused on bettering the material needs of the poor,” but addressing the needs of rich and poor alike. …

Her er boka på Amazon.

mar 102017
 

Liturgikommisjonen i Norge hadde arbeidsmøte denne uka, og reiste for anledningen til benediktinerklosteret i Clervaux helt nord i Luxemburg. Bildet over viser klosteret (bygningene er fra 1910), og man kan lese mer om det på Wikipedia.

Det var en fin opplevelse å være blant benediktinerne; de sang hele det monastiske breviaret (en hel del mer enn oss vanlige prester) på latin med fine gregorianske melodier, messene var på fransk, men også der ble introitus, graduale, offertorium og kommunionsvers sunget tradisjonelt. Bildet under viser meg i en (for meg) nokså uvanlig alba – før messen i går.

feb 282017
 

Det har de siste par årene vært en hel del diskusjon i Den katolske kirke om den tradisjonelle regelen som sier at katolikker som er gjengifte (som altså lever i endre/tredje etc ekteskap som kirken ikke kan godta) ikke kan motta kommunion og andre sakramenter i Kirken. Noen ønsker at slike katolikker (gjennom en vurderings- og modningsprosess) likevel skal kunne motta sakramentene, mens andre mener at den tradisjonelle disiplinen må opprettholdes.

Men det som i alle fall er sikkert, er at denne diskusjonen ikke handler om fraskilte (som ikke har giftet seg på nytt), som en norsk avis skrev for en ukes tid siden. Jeg skrev da et innlegg til avisen, men valgte å ikke offentliggjøre det, siden journalisten lovet å rette opp feilen. Så langt har jeg ikke sett noen korrigering, og i dag legger jeg innlegget mitt ut på bloggen – i revidert og anonymisert form.

Ganske mange feil i en artikkel om Den katolske kirke

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe det an når jeg nå ønsker å kommentere avisartikkelen «Avansert øvelse til de skiltes beste», for svært mye i artikkelen er feil. Og det verste er at skilte mennesker ved å lese artikkelen kanskje vil tro at de ikke kan motta kommunion/ nattverden i Den katolske kirke.

La meg først liste opp en kortversjon av feilene:
– det handler ikke om skilte katolikker, men om gjengifte
– dette handler ikke om å få erklært sitt første ekteskap ugyldig, der har Kirken regler man har fulgt i flere hundre år
– det handler ikke her om at synder kan tilgis, men om man fortsetter å leve i synd

Derimot er det riktig at pave Frans i denne saken handler nokså subtilt og uklart, og har latt være å si tydelig hva han selv mener.

Så litt mer om hvert av disse punktene:

For det første handler ikke denne saken om fraskilte katolikker i det hele tatt, den handler om (fraskilte og) gjengifte katolikker. Det handler om katolikker som lever i ekteskap nr 2 (eller 3 etc) som ikke har fått lov til å gifte seg i Kirken (fordi de har vært gift tidligere), men som altså er sivilt/ borgerlig gift. Men katolikker må alltid gifte seg med Kirkens velsignelse for at de skal kunne regnes som gifte, så hvis de bare er sivilt gift regnes deres forhold moralsk sett nesten som om de var samboere.

Fraskilte personer har ingen begrensninger mot å motta kommunion/ nattverd i Den katolske kirke. Riktignok er deres første ekteskap brutt, siden de har fått en sivil skilsmisse, og de regnes også som bundet til sin første ektefelle (og er ikke frie til å gifte seg på nytt), fordi ektepakten binder ektefellene til hverandre helt til døden skiller dem. Men de kan skrifte sine synder (inkl eventuelle synder i forb. med ekteskapsbruddet) og få tilgivelse, og slik siden motta nattverden og andre sakramenter. Hvis de lever alene og ikke inngår nye ekteskapslignende forhold, vil ikke deres skilsmisse være noe tema i Kirken.

Alle katolske bispedømmer har et Tribunal (en domstol) der katolikker kan ta sitt avsluttede ekteskap og be om å få dette erklært ugyldig/ få det «annullert». Dette er en ganske lang og tung prosess, men får man medhold der, kan man senere gifte seg i Kirken og deretter motta alle sakramenter uten begrensning. En slik ekteskapsvurdering i Tribunalet har Kirken hatt i svært lang tid, og den er selvsagt akseptert av alle. (For et års tid siden forenklet pave Frans denne prosessen noe, uten at det skapte noen kontroverser.)

Det diskusjonen i Den katolske kirke nå handler om, er katolikker som ikke ønsker å ta sitt ekteskap til Tribunalet, eller som har fått nei på sin forespørsel. Disse gifter seg likevel med en ny partner (sivilt, for de kan ikke få kirkelig vigsel). Konsekvensen har vært at de ikke kan motta kommunion (eller andre sakramenter) i Kirken, og bl.a. pave Johannes Paul presiserte dette ved flere anledninger. De skal riktignok mottas av prestene og i menigheten med all mulig vennlighet og omtanke.

Det er egentlig (logisk sett) ganske enkelt å forklare hvorfor det er slik. Man kan få tilgivelse når man angrer en synd og også gjør sitt beste for å ikke synde på nytt. Lever man i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne (eller også som samboer), gjør man derimot tydelig ikke sitt beste for å la være å synde igjen – for man fortsetter jo å ha sex med en person man ikke er lovformelig gift med. Derfor (sier denne logikken) kan man ikke motta syndstilgivelsen i skriftemålet og heller ikke andre sakramenter.

Noen syns dette er for strengt (og at det er utvilsomt ganske strengt) og ønsker å åpne opp litt. Ingen (biskoper) ønsker å åpne opp fullt og helt, slik at alle gjengifte skal kunne motta kommunion uten videre. Men noen ønsker å åpne for at man gjennom en prosess med en prest man kjenner, skal vurdere sitt eget liv moralsk, komme til større klarhet om sitt første ekteskap o.a. – og så skal denne prosessen kanskje åpne opp for at man igjen kan motta kommunion og de andre sakramentene.

Paven har skrevet nokså uklart om dette, faktisk er det en fotnote i hans lange dokument om saken som er det beste argumentet for en åpnere praksis. Flere syns han burde ha vært klarere. Noen bispekonferanser har uttalt seg litt tydeligere om at man gjennom en slik prosess igjen skal kunne motta kommunion; bl.a. går den tyske katolske bispekonferansen forholdsvis langt i denne retning, i Italia har biskopene vært mer restriktive og bare latt en veldig liten åpning for kommunion for gjengifte stå igjen, og noen biskoper har sagt at den tradisjonelle praksisen må opprettholdes. Denne praksisen har vært at hvis man lever i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne, og har et aktivt seksualliv, kan man ikke motta nattverden/ kommunion.

Det hadde vært fint om aviskommentaren hadde vist noe større forståelse for hva denne saken egentlig handler om.

p Oddvar Moi,
katolsk prest, Oslo

feb 272017
 

«Hva vil det egentlig si å være den folkekirken som Grunnloven forutsetter?», spør Bernt Oftestad i dagens Vårt Land. Og i sitt svar tar han frem først og fremst to ting. Først skriver han:

Det kan bety flere ting. Men fremfor alt at Den norske kirke er demokratisk, der folkeviljen hos medlemmene bestemmer. Folkeviljen i sin tur utvikles og avklares ved fri opinionspåvirkning og en bestemt valgprosedyre. Samtidig tilkjennes mindretallet rett til en viss frihet. Folkeviljen kan endre seg. Ingen sak verken i folkekirken (eller i det demokratiske samfunnet for øvrig) er prinsipielt sett avgjort en gang for alle. I Den norske kirke reflekteres både statsreligion og demokratisk frihetsprinsipp.

Dernest tar han opp noe som har betydning for medlemsregistreringen i Den katolske kirke (og fra 2017 også gjeldende for de nordiske folkekirkene); skal man måtte kreve personlig innmelding også for medlemmer i Den norske kirke? Han skriver:

… I Grunnlovens paragraf 16 understrekes religionsfriheten. Men hva slags kirkeoppfatning samsvarer med denne friheten? Dommen i saken mellom staten og Oslo katolske bispedømme gir et viktig prinsipielt svar. For staten er det slik at en kirke – eller livssynssamfunn – består av medlemmer som selv har tilkjennegitt at de vil tilhøre den aktuelle livssynsorganisasjon.

Den katolske kirke overså dette prinsippet da den i sin tid fastslo sitt medlemstall. Statens syn på kirkesamfunnene blir derfor det man kaller foreningskirkelig. Kirken er en organisasjon man melder seg inn i. Den såkalte «sakramentkirken» blir således skjøvet til side.

Dermed er svaret gitt på spørsmålet om statens fnansiering av Den norske kirke. Den må skje ut fra prinsippet om religionsfrihet, det vil si at Den norske kirke må bestemmes som en foreningskirke. De statlige overføringer må da være i samsvar med dens medlemstall. Og bare de som selv på fritt grunnlag har meldt seg inn, kan anerkjennes som medlemmer.

I foreningskirken er det ikke dåpen som teller når det gjelder medlemskap, men myndige og frie menneskers innmelding. Det er prinsippet som ligger bak dommen mot Oslo katolske bispedømme. Også for oss som står utenfor, er Grunnlovens paragraf 16 – og oppfatningen av denne paragrafen, et relevant og viktig tema.

feb 222017
 

Da vi i januar fikk melding om at Oslo tingrett ikke hadde gitt Oslo katolske bispedømme rett i saken (les om det her) mot Kulturdepartementets, syns jeg det var trist, men samtidig syns jeg nå saken har fått noe mer passende proporsjoner. For nå er det vel ikke mange som lenger tror at OKB prøvde å lure til seg mange ekstra medlemmer – tallene for 2016 og snart 2017 viser jo det klart – det handler tydeligere om hvordan medlemmer i folkekirker skal registreres. Og ikke mange vet at norske myndigheter aldri før vinteren 2014-15 skrev noe om at slike kirkemedlememr aktivt måtte regisrere seg i den «norske avdelingen».

Nylig har Magne Lerø på nytt skrevet til støtte for oss katolikker i denne saken. Han avslutter innlegget sitt slik:

… Vi har et regelverk som ikke tar inn over seg tilstrømninger av titusener katolikker. Noen må ha forstand til ikke å fortape seg i en sneversynt jus i denne saken.

En skandale kan være under oppseiling. En rettskraftig dom vil internasjonalt bli utlagt som om lutherske Norge vil legge hindringer i veien for Den katolske kirke. Dette er en sak som egner seg til å bringe fram til Den europeiske menneskerettsdomstolen om ikke lagmannsretten eller Høyesterett ser urimeligheten som Den katolske kirke utsettes for.

Tidligere i innlegget skriver han også:

… Utgangspunktet for Tingretten er at en aktivt må melde seg inn i et kirkesamfunn og at kirkesamfunnet skal sjekke at man ikke er medlem flere steder. Derfor må det føres medlemslister med fødselsnummer. «Lov om trossamfunn og ymist anna» er fra 1969 og regulerer norsk virkelighet slik den har vært fram til for få år siden.

Departementet har gitt tolkninger der det har vært tvil om hvordan loven skulle forstås. Når det gjelder de lutherske kirkene, har en ikke vært så nøye. Medlemslistene for Den norske kirke ble dannet ved at Folkeregisteret ble konvertert. Staten sparte en del millioner på å gjøre det slik framfor å sende brev til alle og be om at de bekreftet medlemskapet. Så meldte man folk ut etter hvert ved å krysskjøre lister. Og folk ga beskjed om at de ikke var medlemmer etter hvert som de oppdaget at de sto på medlemslisten til Den norske kirke.

Når det gjaldt de de nordiske søsterkirkene, var det først slik at deres «avlegger» her til lands fikk støtte ut fra lik prosentsats. Var 90 prosent av svenskene medlem av den lutherske kirken i Sverige, fikk den svenske lutherske kirken i Norge støtte for 90 prosent av svenskene som bor her i landet. Etter at det ble sterkere fokus på kravet om medlemslister, ble det for 10 år siden krevd at også de svenske, norske, danske, finske og islandske søsterkirkene måtte føre medlemslister. Da godkjente Departementet en ordning som gjorde at man kirkemedlemskapet fulgte med flyttingen. Kirkesamfunnet slapp å ta kontakt med den enkelte for å få de til å melde seg inn i «den norske avdelingen».

Kirkesamfunnet slapp å ta kontakt med den enkelte for å få de til å melde seg inn i «den norske avdelingen»

Dette danner et bakteppe for hvordan Den katolske kirke valgte å takle sin utfordring knyttet til medlemmer fra andre land. I løpet av de ti siste årene har tilstrømningen av katolikker her til landet eksplodert. I 2008 var det 30.000 som hadde innvandret fra Polen, i 2015 var tallet 90.000. Tallene fra Litauen var henholdsvis 5000 og 35.000. I tillegg kommer noen titusen flyktninger. Den katolske kirken måtte ansette flere for å møte de nye behovene. …

feb 132017
 

Olav Hovdelien har skrevet et innlegg på avisa Dagens debattsider om boka han var med og ga ut i fjor høst:

Den som har fulgt med på den offentlige debatten om flyktninger, migrasjon og innvandring, kan lett ha fått inntrykk av at dette handler først og fremst om folk med muslimsk bakgrunn. Slik er det ikke. Siden dette ikke gir et sant bilde av virkeligheten, er det på tide å nyansere inntrykket fra mediene. Faktum er at det handler mest om arbeidsmigranter der flertallet har kristen bakgrunn, i det minste i kulturell forstand. En oversikt fra 2010 viser for eksempel at blant landets 490.000 migranter, hadde 250.000 kristen kulturell bakgrunn, mens 130.000 hadde muslimsk bakgrunn. En oversikt over de største fødelandene for internasjonale migranter til Norge fra 2014/2015 viser at Polen (90962), Sveige (36887) og Litauen (35901) topper oversikten, med Somalia (27333) på fjerdeplass (T. Martikainen 2016 og SSB).

I en fersk bokutgivelse har en gruppe forskere forsøkt å bidra til ny kunnskap om kristne migranter i de nordiske landene. Vi er seksten forskere fra hele Norden som har bidratt med delstudier som samlet har satt seg fore å undersøke hva en kristen bakgrunn og deltagelse i forskjellige kristne forsamlinger kan ha å si både for migranter, som individ og som grupper, i og for samfunnet som tar imot dem. Deltakerne er med i et forskernettverk for studium av kristne migranter som ble dannet i København i 2014. Forskningen rundt kristen migrasjon er kommet lenger i Sverige og Danmark enn her til lands. Dette har vi som norske deltagere i nettverket kunnet trekke veksler på. Resultatet er blitt boken «Kristne migranter i Norden», redigert av religionsforskerne Anders Aschim, Olav Hovdelien og Helje Sødal (Kyrkjefag profil, Portal forlag, 2016). …

Det er flere som ikke vet at flertaller av immigranter til Norge er kristne, på den annen side er det også viktig å skille mellom arbeidsimmigranter og asylsøkere (og i den siste gruppen er det ikke så mange kristne). Forlaget selv skriver om boka:

Denne boka vil sette et underkommunisert tema på dagsorden. Seksten forskere fra Norge, Sverige, Danmark og Finland undersøker hva en slik religiøs bakgrunn og deltakelse i forskjellige kristne forsamlinger kan ha å si både for migranter, som individ og som grupper, og for samfunnet som tar imot dem.

Forfatterne representerer et mangfold av forskningsinstitusjoner og faglige tilnærminger. Artiklene behandler både tradisjonelle og etablerte kirkesamfunn og den nye floraen av selvstendige migrantmenigheter.

Boka er relevant for studenter og forskere innen religions- og samfunnsvitenskap, for kirkelig ansatte og tillitsvalgte, for profesjonsutøvere som arbeider med migranter innen undervisning, helse- og sosialvesen og andre tjenester, og for et allment samfunnsinteressert publikum. ….

feb 032017
 

I messen i St Olav domkirke i går kveld (Herrens fremstilling i tempelet/ Maria lysmesse / minnedag for det innviede liv) møtte jeg vår nye diakon, Myron Kuspys, som ble diakonviet i München 4/12-16 av en biskop fra den Ukrainsk-katolske kirke. Myron har vært i Norge siden 2010, har nå praksis i St Hallvard menighet i Oslo, og så vidt jeg forstår skal han prestevies på sensommeren. Bildene under er fra diakonvielsen.

feb 022017
 

Jeg må innrømme at jeg ikke visste at det fantes slike mynter, men avisa Dagen foreteller:

Euromyntene med Pave Frans’ (og andre pavers) portrett er et yndet samleobjekt, og nå blir de trolig enda mer verdt. Vatikanet har nemlig bestemt seg for å vrake paveportrettet på framtidige mynter.

Avtalen mellom EUs pengeunion og Italia, som preger Vatikanets mynter, innebærer at det skal lages en liten kvote med euromynter med Vatikanstatens motiver. Nyhetsbyrået I.media, som spesialiserer seg på nyheter fra Vatikanet, melder at de fremtidige myntene skal prydes med kirkestatens våpenskjold i stedet for paveportrettet. …


feb 022017
 

Tolkningen av dokumentet som oppsummerer de to bispesynodene om ekteskapet, Amoris Lætitia, og som ble offentliggjort for snart et år siden, fortsetter å skape (eller vise) uenighet, i januar ble det bl.a. kjent at (de to) biskopene på Malta skrev at «remarried people should receive Communion if they think they are at peace with God» . Les mer om dette her.

Nå skriver Sandro Magister at troskongregasjonens leder, kardinal Müller, har blitt intervjuet og tolket dokumentet svært mye mer restriktivt. Han sier bl.a.:

….. Q: Can there be a contradiction between doctrine and personal conscience?

A: No, that is impossible. For example, it cannot be said that there are circumstances according to which an act of adultery does not constitute a mortal sin. For Catholic doctrine, it is impossible for mortal sin to coexist with sanctifying grace. In order to overcome this absurd contradiction, Christ has instituted for the faithful the Sacrament of penance and reconciliation with God and with the Church.

Q: This is a question that is being extensively discussed with regard to the debate surrounding the post-synodal exhortation “Amoris Laetitia.”

A: “Amoris Laetitia” must clearly be interpreted in the light of the whole doctrine of the Church. […] I don’t like it, it is not right that so many bishops are interpreting “Amoris Laetitia” according to their way of understanding the pope’s teaching. This does not keep to the line of Catholic doctrine. The magisterium of the pope is interpreted only by him or through the congregation for the doctrine of the faith. The pope interprets the bishops, it is not the bishops who interpret the pope, this would constitute an inversion of the structure of the Catholic Church. To all these who are talking too much, I urge them to study first the doctrine [of the councils] on the papacy and the episcopate. The bishop, as teacher of the Word, must himself be the first to be well-formed so as not to fall into the risk of the blind leading the blind. […]

Q: The exhortation of Saint John Paul II, “Familiaris Consortio,” stipulates that divorced and remarried couples that cannot separate, in order to receive the sacraments must commit to live in continence. Is this requirement still valid?

A: Of course, it is not dispensable, because it is not only a positive law of John Paul II, but he expressed an essential element of Christian moral theology and the theology of the sacraments. The confusion on this point also concerns the failure to accept the encyclical “Veritatis Splendor,” with the clear doctrine of the “intrinsece malum.” […] For us marriage is the expression of participation in the unity between Christ the bridegroom and the Church his bride. This is not, as some said during the Synod, a simple vague analogy. No! This is the substance of the sacrament, and no power in heaven or on earth, neither an angel, nor the pope, nor a council, nor a law of the bishops, has the faculty to change it.

Q: How can one resolve the chaos that is being generated on account of the different interpretations that are given of this passage of Amoris Laetitia?

A: I urge everyone to reflect, studying the doctrine of the Church first, starting from the Word of God in Sacred Scripture, which is very clear on marriage. I would also advise not entering into any casuistry that can easily generate misunderstandings, above all that according to which if love dies, then the marriage bond is dead. These are sophistries: the Word of God is very clear and the Church does not accept the secularization of marriage. The task of priests and bishops is not that of creating confusion, but of bringing clarity. One cannot refer only to little passages present in “Amoris Laetitia,” but it has to be read as a whole, with the purpose of making the Gospel of marriage and the family more attractive for persons. It is not “Amoris Laetitia” that has provoked a confused interpretation, but some confused interpreters of it. All of us must understand and accept the doctrine of Christ and of his Church, and at the same time be ready to help others to understand it and put it into practice even in difficult situations. …..

feb 012017
 

Mandag denne uka var jeg til stede på følgende arrangement: Tarald Rasmussen og Helene Lund tar opp temaet «Anger og bot i Luthers teser». Oslo bispedømme og Oslo katolske bispedømme samarbeider om seks seminarkvelder på Litteraturhuset under overskriften «Luthers teser i vår tid?» Dette er den andre seminarkvelden.

Jeg sendte inn følgende spørsmål (det ble tilhørerne oppfordret til) etter det første foredraget: «Rasmussens beskrivelse av skriftemål, bot, syndstilgivelse, og avlat og skjærsild virker svært uklar for meg som katolikk. Det vil jeg gjerne ta opp i en replikk.» Men mitt spørsmål og ønske om oppklaring ble ikke tatt med i samtalen etter foredragene – og det var vel ikke å vente, siden arrangementet viste seg å være mye mindre siktet inn på teologisk presisjon enn jeg hadde regnet med.

Vårt Land hadde så (i dag) et referat av dette arrangementet (i papiravisa) der man bl.a. kan lese:

… Det var nettopp synet på den daglige bot som førte til Luthers konflikt med kirken, sa professor Tarald Rasmussen. — Luther individualiserte boten. Dette var det mest radikale, fordi presten ikke lenger fikk en sentral rolle, sa Rasmussen.

Kirkehistorikeren brukte sin innledning til å forklare hvordan man så på boten i Luthers samtid. Kirken praktiserte et botssakrament som alle måtte gjennom minst en gang i året. Det består av anger og bekjennelse overfor en prest som stiller spørsmål for å bevisstgjøre om synden og deretter tilsier syndenes forlatelse. Til slutt ilegger presten botsgjerninger, som ikke er en forutsetning for tilgivelsen, men skal gjøre godt igjen det man har gjort.

Avlaten kom inn som en mulighet for å kjøpe seg fri fra botsgjerninger, for eksempel å slippe å dra på en foreskreven pilegrimsreise. På Luthers tid var det utviklet videre til en praksis der man kunne kjøpe seg fri fra pinen i skjærsilden, altså for det som skulle skje etter døden.

… Vendepunktet for Luther knyttes ofte til hans såkalte reformatoriske oppdagelse da han leste i Romerbrevet og fikk en ny forståelse av Guds rettferdighet. Det er Luther selv som har beskrevet dette mange år senere — i 1545.

Men i forklaringen av tesene om avlaten som han skrev til sin skriftefar like etterpå, er det en ny forståelse av boten han omtaler. Han hadde fått åpenbart at ordet bot var et godt og positivt ord, og ikke et bittert og strengt ord, sa Rasmussen.

Det var nemlig boten som hadde fått munken Martin Luther til å møte veggen. Han hadde gått inn i augustinerordenen, som la spesielt vekt på boten, og særlig på det første leddet med anger og gransking av samvittigheten. Han opplevde at han aldri kom i mål. Det førte ham ut i fortvilelse, sa Rasmussen.

… Luther reagerte på avlaten fordi den tonet ned alvoret ved synden. Synd og nåde var noe som opptok både Luther og hans motstandere.

Men Luther forstår synden mer radikalt. Den lutherske tradisjon har derfor fått et preg av menneskets syndighet. Særlig har det kommet fram i salmetradisjonen og liturgien. Men det hører med en radikal forståelse av nåden. Frelsen kan ikke baseres på noe annet, sa Rasmussen.

Referatet er nokså korrekt slik jeg husker kvelden, og problemet med kvelden og dette referatet er at det ikke skaper noen klarhet (om hvorfor reformasjonen kom). Spesielt reagerte jeg på følge uklarheter:

Rasmussen snakket om fullkommen anger som Luther ikke klarte å tro at han fikk til – men en så grundig anger er heller ikke nødvendig for å få tilgivelse i skriftemålet (og Luthers skriftefar hadde i mange år bedt Luther om å ikke stille så strenge krav til seg selv). Det er utvilsomt slik at Den katolske kirke alltid har lært at syndenes forlatelse gis gratis, av nåde – men dette blir sjelden nevnt når protestanter presenterer årsakene til reformasjonen. Kirken lærer riktignok at det også er andre konsekvenser av våre synder, som vi må renses fra gjennom bot og gode gjerninger her på jorden, og i skjærsilden – men dette må aldri blandes sammen med selve syndstilgivelsen. Avlat handler egentlig (bare) om soning vår våre syndestraffer/-konsekvenser med tanke på renselsen i skjærsilden, og er en praksis som kirken «alltid» har hatt – mens det var noen korte perioder med salg av avlatsbrev som egentlig var problemet, og som konsilet i Trent stoppet for godt. Det er nok riktig at det mest radikale Luther gjorde var å forkaste apostlenes (og dermed biskopenes) myndig til å tilgi synder og til å lede Kirken, men nesten aldri (og heller ikke denne kvelden) gis det noen begrunnelse for et slikt nytt standpunkt.

Den katolske kirkes katekisme oppsummer ganske fint og tydelig Kirkens lære om skriftemål, bot og avlat, slik:

1485. Påskedags aften viste Herren Jesus seg for sine apostler og sa til dem: «Motta Den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh 20, 22-23).

1486. Tilgivelse for synder begått etter dåpen gis i et eget sakrament som kalles omvendelsens sakrament, skriftemålets sakrament, botssakramentet eller forsoningens sakrament.

1487. Den som synder, krenker Guds ære og kjærlighet, sin egen verdighet som menneske kalt til å være Guds barn, og det åndelige velvære i Kirken, hvor hver enkelt kristen skal være en levende sten.

1488. Sett med troens øyne finnes det ikke noe verre enn synd, og intet har verre følger for synderne selv, for Kirken og for hele verden.

1489. Det å vende tilbake til samfunnet med Gud etter å ha tapt det ved synd, er en tilskyndelse fra Guds nåde, Han som er full av miskunn og bryr seg om menneskenes frelse. Vi må be om denne kostelige gave både for oss selv og for våre medmennesker.

1490. Det å vende tilbake til Gud, det som kalles omvendelse og anger, innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, og det faste forsett ikke å synde mere i fremtiden. Omvendelsen angår altså både fortiden og fremtiden; den næres av håp og Guds miskunn.

1491. Botens sakrament utgjøres av tre handlinger fra den skriftendes side, og av prestens absolusjon. Skriftebarnets tre handlinger er følgende: anger, syndsbekjennelse eller å legge syndene frem for presten, og forsett om soning og godtgjørelse.

1492. Anger (også kalt ruelse) må skyldes årsaker som har med troen å gjøre. Dersom angeren springer ut av kjærlighet til Gud, kalles den «fullkommen»; skyldes den andre årsaker, kalles den «ufullkommen».

1493. Den som vil forlikes med Gud og med Kirken, må skrifte for presten alle de alvorlige synder han ennå ikke har bekjent, og som han husker etter nøye å ha ransaket sin samvittighet. Kirken anbefaler sterkt å skrifte mindre alvorlige (venielle) synder, uten at dette i seg selv er nødvendig.

1494. Skriftefaren foreslår for skriftebarnet måter for «godtgjørelse» eller «bot», for å gjenopprette den skade synden har forvoldt og for gjeninnføre de gode vaner en Kristi disippel skal kjennetegnes ved.

1495. Bare prester som har fått absolusjonsfullmakt fra den kirkelige myndighet, kan tilgi synder i Kristi navn.

1496. De åndelige virkninger av botens sakrament er følgende:

– forsoning med Gud. Ved den får pønitenten nåden tilbake;
– forsoning med Kirken;
– ettergivelse av den evige straff som dødssynd gjør hjemfallen til;
– ettergivelse, i det minste delvis, av den timelige straff som følger av synd;
– fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst;
– styrking av åndelig kraft til å stride kristnes strid.

1497. Full og individuell bekjennelse av alvorlige synder, etterfulgt av absolusjon, forblir den eneste ordentlige måte å forlikes med Gud og med Kirken på.

1498. Ved avlat kan de troende oppnå for seg selv og også for sjelene i skjærsilden ettergivelse av den timelige straff som følger av synd.

jan 302017
 

Sist uke tok Øivind Benestad ordet på Kirkemøtet (i Den norske kirke) og sa at han nå meldte seg ut av Den norske kirke, han forlot deretter møtet og lot sin plass stå tom resten av uka (litt dramatisk om ikke uventet). På Verdidebatt skriver han om sin begrunnelse:

Kirkemøtets flertall har i dag vedtatt en likekjønnet liturgi og lære for vigsel. Ekteskapet er blitt omdefinert i sin grunnstruktur. Den norske kirke har med dette endret sin skapelsesteologi om ekteskap, familie og barn. Det er nå blitt offisiell kirkelære at kjønn er irrelevant i det kristne ekteskapet.

I kirkens teologi om familien er ikke lenger mor og far Guds ordning for barns unnfangelse, fødsel og oppvekst. Også «medmor» og «medfar» vil bli en del av kirkens lære. Som en naturlig følge av dette vil Den norske kirke på sikt måtte godta at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig og i tråd med Jesu liv og budskap. …

På Facebook skrev Dag Øivind Østereng (som forlot Den norske kirke i fjor sommer, og siden er blitt katolikk) bl.a. dette om Benestad:

Jeg har et sterkt behov for å takke Øivind Benestad her i all offentlighet for hans innsats for vårt kristne samfunn. Først i hans mangeårige politiske innsats mot ekteskapsloven av 2009 og videre hans kirkepolitiske kamp mot kjønnsnøytral liturgi for inngåelse av kirkelig vigsel. Øivind har målbåret sitt anliggende med Kristi sinnelag. Alltid mild og myndig. Han har ført utallige gode argumenter til torgs for alvoret i det å samfunnsmessig, men også nå kirkelig å demontere ekteskapet som guddommelig skaperordning mellom mann og kvinne. I dette har barneperspektivet vært hans dypeste anliggende. Han er møtt av en øredøvende taushet fra biskoper og andre aktører i kirkekampen. …

Jeg har fulgt Øivind i hans kamp og sett hvordan han har opptrådt i debatter, i media og i Kirkemøtet. Når Øivind har talt er det som om en dør går opp og lys slipper inn. Han har etterlatt seg en etterklang i rommet, slik den som taler sannhet gjør, når sannheten er fremmet i kjærlighet. …

Jeg slutter meg gjerne til denne takken for kampen som Øivind har kjempet i over 10 år. Jeg har fulgt ganske godt med på det han har gjort, siden vi kjente hverandre godt i studieårene – og jeg gjorde også en liten innsats på et av folkemøtene han arrangerte i 2008 mot den nye ekteskapsloven (se her og her)