jul 112017
 

Det ble for noen dager siden kjent at Vatikanets sakramentskongregasjon har sendt ut et brev som minner alle biskoper, prester og andre katolikker om de gjeldende reglene for hva slags brød og vin som kan brukes i eukaristien/ nattverden. Hele brevet kan leses på engelsk her.

Vårt Land skriver ganske fyldig om dette i dag, men de tar feil når de mener at dette er nye og strengere regler enn tidligere. Troskongregasjonen tok opp spørsmålet om hvordan man skal løse problemet med personer som har problemer med gluten og alkohol i alle fall så tidlig som 1980.

Grunnen til at brevet er kommet nå ser vi i pkt. 2, nemlig at hvis man ikke kjøper hostier og vin fra katolske organisasjoner, må man være ekstra på vakt:

2. Until recently it was certain religious communities who took care of baking the bread and making the wine for the celebration of the Eucharist. Today, however, these materials are also sold in supermarkets and other stores and even over the internet. …

I Norge kjøper menighetene (så vidt jeg vet) alltid hostier fra katolske søsterkongregasjoner i utlandet, mest i Tyskland og Nederland. Men de fleste kjøper vanlig hvitvin på polet; bare noen få kjøper spesiell, katolsk nattverdvin.

For katolikker er det svært godt kjent informasjon at vi i eukaristien må bruke brød laget av hvete og vanlig druevin (ikke avalkoholisert), og bestemmelsene om dette står bl.a. i innledningen til Messeboken (nr 282 og 284 i den norske utgaven som ble utgitt i 1982), og i Kirkeretten, siste utgave fra 1983 (kan. 835 § 1).

Vatikanets sakramentskongregasjon presiserte dette i 2004, i instruksjonen Redemptionis Sacramentum, On certain matters to be observed or to be avoided regarding the Most Holy Eucharist. Der skriver de:

[48.] The bread used in the celebration of the Most Holy Eucharistic Sacrifice must be unleavened, purely of wheat, and recently made so that there is no danger of decomposition. It follows therefore that bread made from another substance, even if it is grain, or if it is mixed with another substance different from wheat to such an extent that it would not commonly be considered wheat bread, does not constitute valid matter for confecting the Sacrifice and the Eucharistic Sacrament. It is a grave abuse to introduce other substances, such as fruit or sugar or honey, into the bread for confecting the Eucharist. Hosts should obviously be made by those who are not only distinguished by their integrity, but also skilled in making them and furnished with suitable tools. …

[50.] The wine that is used in the most sacred celebration of the Eucharistic Sacrifice must be natural, from the fruit of the grape, pure and incorrupt, not mixed with other substances. During the celebration itself, a small quantity of water is to be mixed with it. Great care should be taken so that the wine intended for the celebration of the Eucharist is well conserved and has not soured. It is altogether forbidden to use wine of doubtful authenticity or provenance, for the Church requires certainty regarding the conditions necessary for the validity of the sacraments. Nor are other drinks of any kind to be admitted for any reason, as they do not constitute valid matter.

Les hele dette dokumentet her.

I sitatet over står det ikke noe om personer som har problemer med gluten og alkohol, men Vatikanets troskongregasjon har tatt opp også det spørsmålet flere ganger (1980, 1982, 1995), og i 2003 skriver de det som siteres i det nylig utsendte brevet fra sakramentskongregasjonen. Her er starten av bestemmelsene fra 2003 – som man finner her:

The Congregation for the Doctrine of the Faith has been for many years studying how to resolve the difficulties that some of the faithful encounter in receiving Holy Communion when for various serious reasons they are unable to consume normal bread or wine.

A number of documents on this question have been issued in the past …

In light of the experience of recent years, it has been deemed necessary at this time to return to the topic, taking up the above-mentioned documents and clarifying them wherever necessary.

A. The use of gluten-free hosts and mustum

1. Hosts that are completely gluten-free are invalid matter for the celebration of the Eucharist.

2. Low-gluten hosts (partially gluten-free) are valid matter, provided they contain a sufficient amount of gluten to obtain the confection of bread without the addition of foreign materials and without the use of procedures that would alter the nature of bread.

3. Mustum, which is grape juice that is either fresh or preserved by methods that suspend its fermentation without altering its nature (for example, freezing), is valid matter for the celebration of the Eucharist.

B. Communion under one species or with a minimal amount of wine

1. A layperson affected by celiac disease, who is not able to receive, Communion under the species of bread, including low-gluten hosts, may receive Communion under the species of wine only.

…..

Troskongregasjonen hadde før dette, i 1994, utgitt et dokument som sa mye av det samme (se her), bl.a.:

A. This may be granted by ordinaries to priests and laypersons affected by celiac disease, after presentation of a medical certificate.

B. Conditions for the validity of the matter:

1) Special hosts quibus glutinum ablatum est are invalid matter for the celebration of the eucharist.

2) Low-gluten hosts are valid matter, provided that they contain the amount of gluten sufficient to obtain the confection of bread, that there is no addition of foreign materials and that the procedure for making such hosts is not such as to alter the nature of the substance of the bread.

Det kan være av interesse å nevne at Den norske nå visst har sluttet helt å bruke hvetemel i oblatene de bruker i nattverden. Sannsynligvis har dette vært tilfelle siden Kirkemøtet i Den norske kirke i april 2011 vedtok at alle kirkens oblater skulle være glutenfrie. Avisen Dagen trykket et leserinnlegg fra Torkild Masvie og skrev en artikkel (se her) om dette i mars 2014. Disse nye oblatene ser ut til å inneholde «rismel, maisstivelse og potetmel – men ikke hvete.» Jeg skrev om dette på min blogg i 2014 – se her. For oss katolikker ville noe slikt være helt utelukket.

At Den katolske kirke har tydelige regler om hva slags brød og vin som kan brukes når eukaristien feires, bør ikke overraske noen. Og nå (14 år etter siste klargjøring) har Kirken altså minnet alle biskoper, prester og troende på de gjeldende reglene.


Jeg publiserte tidligere i dag et nokså likt innlegg på Verdidebatt (se her), og en kortere versjon skal komme i papiravisa i morgen.

Innlegget er også lagt ut på katolsk.no.

jul 112017
 

Slik skriver The New Liturgical Movement om noe som skjedde rett ved FSSPs presteseminar i Wigratzbad, Tyskland, 1. juli:

On Saturday, July 1st, the feast of the Precious Blood, His Eminence Raymond Cardinal Burke ordained seven deacons of the Fraternity of St Peter to the priesthood in the parish church at Lindenberg, a small town about five miles away from Wigratzbad. …

Jeg kjenner en ung mann som i flere år studerte ved dette presteseminaret, og som ville ha blitt ordinert omtrent på denne tid – om han ikke hadde avsluttet studiene. Legg også merke til mannen fremst til venstre på bildet under, det er FSSPs susperior p. John Berg (fra Minnesota, med norske aner) som jeg hadde et svært hyggelig møte med for fem år siden.

Som alltid legger alle tilstedeværende prester sine hender på de nyordinerte, kort tid etter biskopen. I dette tilfellet dreide det seg visst om 80 prester – se under.

Det siste bildet jeg tar med viser den eneste form for konselebrasjon som fantes i latinsk ritus før 1970; at de nyordinerte prestene feirer eukaristien sammen med biskopen – mens alle de andre tilstedeværende prestene ikke konselebrerer.

SE HER for mange flere bilder – og forklaring av det som skjer.

jul 102017
 

Det var i 1999 katolikker og lutheranere undertegnet et dokument i Augsburg, der de uttrykker (nesten helt full) enighet om hvordan mennesker kan bli rettferdige for Gud (og jeg skrev i 2002 en vurdering av avtalen). Stadig flere kirkesamfunn slutter seg til denne avtalen; sist uke var det de reformerte kirkenes tur, metodistene har gjort det samme for flere år siden, og anglikanerne skal gjøre det senere i år (overraskende at dette har tatt så lang tid for anglikanerne). På religionnews.com kan vi bl.a. lese:

Amid ceremonies this year marking the 500th anniversary of the Reformation, one of Protestantism’s leading branches has officially said it now agrees with the Vatican on the main issue at the root of its split from the Roman Catholic Church half a millennium ago.

The World Communion of Reformed Churches, holding its once-in-seven-years worldwide General Council in Germany, signed a declaration this week endorsing the 1999 Catholic-Lutheran agreement on how Christians might be worthy of salvation in the eyes of God.

The ceremony took place in Wittenberg, where in 1517 Martin Luther unveiled the 95 Theses that launched the Reformation and with it centuries of dispute about whether eternal salvation comes from faith alone — the position of the new Protestant movement — or if it also requires good works on Earth as Catholics argued.

This decision by the WCRC — representing 80 million members of Congregational, Presbyterian, Reformed, United, Uniting and Waldensian churches — marked another step in a gradual but remarkable reconciliation on this issue among Christians who once fought wars and declared each other heretics over just such questions.

The World Methodist Council formally endorsed the Catholic-Lutheran accord, known as the Joint Declaration on the Doctrine of Justification, in 2006. The Anglican Communion is expected to do the same later this year. …

jul 072017
 

Det er i dag ti år siden pave Benedikt «frigjorde» den tradisjonelle messen (fem måneder sendere feiret jeg den første gang) og flere minnes dette i disse dager. Bl.a. siteres Thomas Woods slik:

The day the motu proprio Summorum Pontificum was released was an exceptionally unusual one for me: at last one of the seemingly lost causes I had championed for years had actually triumphed. …

… I wound up writing a small book, Sacred Then and Sacred Now: The Return of the Old Latin Mass, for the purposes of (1) explaining and defending Pope Benedict’s decision; (2) walking newcomers through the Extraordinary Form; (3) replying to common objections; and (4) explaining why features common to the Ordinary Form — «Eucharistic ministers» and Communion in the hand, to name two — were not to be introduced into the Extraordinary.

Boken finnes på Amazon, og der står det bl.a. om den:

An excellent introduction to the traditional Latin Mass for Priests and lay persons who want to know more about the Extraordinary Form of the Mass which is now an official part of the liturgy of the Catholic Church….It is obvious from what Woods says and quotes that the old Mass has made a dramatic comeback in the liturgical life of the Catholic Church and is the wave of the future. –Fr. Kenneth Baker, SJ, Editor, Homiletic & Pastoral Review

Summorum Pontificum releases the curtains on four decades of liturgical farce and revives a tradition vital to the Church’s recovery. In this clear book, Thomas Woods captures the momentousness of Pope Benedict XVI’s simple act of courage and common sense. –George Neumayr, Editor, Catholic World Report

A compact and informative guide to the history, structure, and practice of the Old Mass (with a particularly helpful section at the end that tackles common objections). Easy to read, every CAtholic would benefit from this book. –Brian Saint-Paul, Editor, Inside Catholic.com (formerly Crisis Magazine)

jul 012017
 

Erkebiskop Malcolm McMahon i Liverpool ordinerte nylig to prester for FSSP i Warrington, England. Han brukte den tradisjonelle ordinasjonsritusen, som ikke hadde blitt brukt i England på flere tiår, kanskje 50 år.

Catholic Herald skriver om dette i et innlegg med mange flotte bilder, og forklarer hele gangen i ordinasjonsmessen – som starter med biskopens høytidelige inngang.

SE BILDER OG BESKRIVELSE HER.

jun 302017
 

Det har blitt kjent over hele verden de siste dagene at den australske kardinalen, George Pell, er blitt anklaget for seksuelt misbruk (av ..? jeg vet ikke riktig hvem disse personene er, det blir nok kjent når rettsaken starter i midten av juli). Selv er jeg ganske usikker på om kardinal Pell virkelig har gjort noe galt, og har et åpent sinn så langt.

Noen mener ganske sikkert at dette er en svertekampanje mot ham, bl.a. Mercatornet skriver i dag:

… The national broadcaster, the ABC, and the flagship newspapers of the Fairfax press, the Sydney Morning Herald and The Age, have highlighted every rumour, no matter how implausible, and never wasted an opportunity to blacken Pell’s name.

To anyone who knows anything about Pell, the allegations are highly implausible. One of the first things that Pell did as Archbishop of Melbourne was to set up protocols for dealing with sex abuse. They were the first in the world. How likely is it that he would be an abuser himself? In 2001, Pell was transferred to Sydney as Archbishop. A few months later he was accused of abuse. He stepped down while his own protocols were applied to him. The case was not proven.

Pope Francis describes Pell as an honest and energetic man, and the Archbishop of Sydney, Anthony Fisher, has insisted strongly that he is “a man of integrity in his dealings with others, a man of faith and high ideals, a thoroughly decent man”. Despite the media’s campaign, many Australians regard the allegations as preposterous. Amongst his supporters there is no shame-faced sotto-voce mumbling that «he might have gone too far and after all these years he had it coming.»

George Pell’s problem is his strength of character. He was born two generations before Mark Zuckerberg, but the motto of Facebook, «move fast and break things», expresses something of his style. Even physically, at 6-foot-3-inches, he is an imposing figure. He is a blunt speaker, a tough and practical manager, a theological conservative, a supporter of the Pope, and an outspoken critic of contemporary social mores. He was the plumber of the Australian Catholic Church, the man who fearlessly waded into the sewer of its sex abuse scandal and cleared the blocked drains.

So Pell has no shortage of enemies. When Australia had a referendum on changing the head of state from the Queen of England, he was a leading supporter of Australia becoming a Republic. That was divisive. He opposes homosexual activism, which is divisive. He strongly opposes same-sex marriage, which is bitterly divisive.

He supported John Paul II to the hilt and amongst his clergy that was divisive. He set up his own sex-abuse protocol and amongst the Australian bishops that was divisive. He shook up the Melbourne seminary and that was divisive. In his role in the Vatican, he has worked hard to set finances right and root out corruption and that was divisive. …

Catholic Herald skriver også om dette, under overskriften: «Justice must be done in the Pell case – so please, stop the speculation.» De skriver også:

It is almost impossible to know what to think of the decision to charge Cardinal Pell. Victoria Police, who are bringing the charges, have not specified the number or nature of the accusations. It is not known who the accusers are, or when the alleged incidents are meant to have taken place. Consequently, snap reactions which jump to a conclusion of guilt, of the kind sadly experienced by many clerics and secular public figures, are beyond premature. As Victoria Police noted in their public announcement of the charges, they are as yet completely untested in any court.

Cardinal Pell made a statement to the press this morning in which he categorically denied any truth to any allegations of sexual abuse made against him. He also observed that the announcement has come at the end of years of investigation into him personally, and an ongoing series of “leaks and relentless character assassination” against him. Anyone familiar with the Australian press’s coverage of Cardinal Pell would find it difficult to dispute these observations. The level of speculation, commentary and prejudgment which descends upon any public figure linked to accusations of this kind can be overwhelming and can have an immediate impact upon integrity of the judicial process, civil or canonical. …

jun 292017
 

Den katolske kirke i Sverige skriver nok mer om denne store hendelsen – Nordens aller første kardinal – se her.

På Youtube kan man se hele onsdagens konsistorium; biskop Anders kommer fram for paven 39m 10s ut i videoen og mottar kardinalverdigheten.

jun 262017
 

I disse dager er det akkurat 40 år siden jeg reiste til Jerusalem (med tog til Kristiansand, ferge til Hirtshals, haiketur til København og studentfly nattestid til Tel Aviv med mellomlanding i Aten, og sherut fra flyplassen til Jerusalem). Jeg hadde fått stipend fra den israelske stat (jeg søkte etter tips fra hebraisklærer Geir Sørebø) som ga studieplass og gratis opphold (måtte dekke reise og lommepenger selv) ved en av de eldste språkskolene i Israel, Ulpan Etzion, litt nord for sentrum av Jerusalem, på veien til Betlehem.

Jeg regner fortsatt denne turen og dette oppholdet som det mest «forandrende» i mitt liv; det ga meg nye perspektiver på mange ting. Senere hadde jeg et lignende opphold i Aten (vinteren 1980-81), og i 1985 giftet jeg meg i USA – og jeg ble aldri «skikkelig norsk» igjen, som før dette første, lange utenlandsoppholdet.

På bildet over kan jeg gjenkjennes som nr 3 fra høyre i bakerste rekke, jeg står ved siden av en danske jente (som skulle gifte seg med en israeler), og det var også en fransk, to amerikanske, en brasiliansk jente i klassen, men de fleste studentene kom fra Argentina. Den mest eksotiske var kanskje en katolsk prestestudent fra Malta; nr 3 fra venstre bak. Vår lærer, Edna, sitter i midten foran.

Jeg leser nå at skolen flyttet for ca 10 år siden. Jerusalem Post skriver:

As recently reported by The Jerusalem Post, the Carmelite Church – which is connected to the Vatican – will not renew its lease in June on the aging building that has served as the absorption center’s main dormitory and dining hall for more than half a century. The property, located on Rehov Gad in Baka, was recently sold to a private developer who plans to construct luxury housing on the site …

Founded in 1949 as the first language school in the newly established state, Ulpan Etzion currently is home to 102 new immigrants and 53 external students who live off-campus, says Anat Uzzan, the ulpan’s director since returning from Montreal in 2005 where she served a three-year stint as an aliya emissary. The cosmopolitan, polyglot student body ranges in age from 22 to 35. All are single academics and professionals, representing the 114th class at the school, says Uzzan, who lovingly nurtures her charges as a mother hen raises her chicks. The largest contingent hails from France. But Ulpan Etzion’s student body represents the ingathering of the exiles, with students coming from countries as diverse as Aruba, Turkey, Greece, Uruguay, Brazil, Mexico, South Africa and Britain. Some are the children of Israelis who settled abroad, including Soviet Jews who moved on to the West after a period in Israel. Students spend the mornings of the five-month program studying Hebrew. Four levels of Hebrew are taught, with eight classes and 11 teachers. …

Og på engelske Wikipedia kan man lese:

Ulpan Etzion, Israel’s first Hebrew-language school, was established in Baka in 1949. The ulpan, directed by Mordechai Kamerat, was used as a model for Hebrew language teaching all over Israel. In 2008, the school vacated its college-style dormitories, communal rooms and gardens after the lease expired with the Carmelite Church that owned the property.

Wikipedia skriver også generelt om disse språkskolene, bl.a. at man ikke lærer nok hebraisk til å kunne klare seg. Min erfaring fra den gangen var at man måtte ha to fem-måneders intensivkurs for å virkelig kunne forstå hebraisk, og f.eks. for å begynne på hebraiske universitetsstudier.

jun 232017
 

Jeg har lest hvert nummer (det er 10 nummer hvert år) av tidsskriftet First Things siden vinteren 1991; det er en nokså viktig grunn til at jeg ble katolikk i 1994 (tidligere luthersk, senere katolsk prest Richard John Neuhaus var redaktør fra starten i 1990 til sin død i 2009) og det har gitt meg svært mye nyttig informasjon om katolske, teologiske, politiske og kulturelle temaer i alle disse årene. I mange å fikk jeg det tilsendt i posten (fra USA), men de siste årene har jeg hatt et elektronisk abonnement.

De har de siste ukene hatt en innsamlingsaksjon blant leserne; noen ganger har jeg sendt penger, men denne gangen gjør jeg det de foreslår nederst i sitatet under:

As a reader of First Things, you know we’re a different kind of publication. Where else can you read a theological analysis of populism, listen to a podcast on faith and fatherhood as represented in the movie Logan, or discuss C.S. Lewis and Thomas Aquinas on marriage?

The range of topics is extraordinary, and reflects the range of interests among sophisticated readers like you. But, more profoundly, it reflects how faith animates all aspects of our existence. What unites our work at First Things is that we’re constantly looking out for the “first things” in life—the religious and moral truths that give meaning and depth to human experience.

This mission has attracted the attention of readers like you for more than 25 years. Your magazine subscriptions, website views, social media likes, podcast downloads, and attendance at events have made First Things the best source for reflection on religion, culture, and society in the West. Thank you for your dedication to First Things.

P.S. Don’t forget that you can also help our campaign by sharing our posts on social media. Spreading the word about First Things is a great way to grow our community of readers and friends!

PRØV GJERNE ET ABONNEMENT!

jun 222017
 

«Evige Gud, du har satt martyriet som det høyeste vitnesbyrd om den sanne tro. Hjelp oss på forbønn av dine helgener John Fisher og Thomas More å vitne med vårt liv om den tro vi bekjenner med vår munn. Ved vår Herre Jesus Kristus, din sønn …»

I dag minnes Kirken disse to viktigste reformasjonsmartyrene i England, og over ser man kollektbønnen i dagens messe – og bildet øverst viser stedet for the Tower Hill scaffold, der de begge ble halshugd.

Katolsk.no skriver om Fisher, som ble født i 1469, bl.a.:

I 1504 ble han rektor i Cambridge og biskop av Rochester, og fikk snart et stort navn som predikant og sjelesørger. Hans mangel på personlige ambisjoner fikk ham til å avslå rikere bispeseter, for pliktene i Englands minste bispedømme, selv om han gjennomførte dem samvittighetsfullt, ga ham tid til sine akademiske sysler. Han bygde også opp et av de beste biblioteker i Europa. Han erkjente fullt ut det brennende behov for stadige reformer innenfor Kirken, noe som gjaldt alle, helt fra paver og biskoper til menighetene og den enkelte katolikk. Men han var motstander av de lutherske reformidéer og skrev imot dem og forsvarte de tradisjonelle doktrinene om realpresensen og det eukaristiske offer. Han skrev fire bind mot Luther, alt mens han foretrakk bønn og eksemplets makt fremfor diskusjon. Da kong Henrik VII døde i 1509, var det Fisher som prekte i begravelsen. Den nye kongen, Henrik VIII, erklærte at ingen fyrste eller kongedømme hadde en så fremragende prelat, og han var det selvfølgelige valg som skriftefar for dronning Katarina av Aragón i 1527.

Engelske Wikipedia skriver også mye om ham, og slik beskrives de siste ukene av hans liv:

In May 1535, the newly elected Pope Paul III created Fisher Cardinal Priest of San Vitale, apparently in the hope of inducing Henry to ease Fisher’s treatment. The effect was precisely the reverse: Henry forbade the cardinal’s hat to be brought into England, declaring that he would send the head to Rome instead. In June a special commission for Fisher’s trial was issued, and on Thursday, 17 June, he was arraigned in Westminster Hall before a court of seventeen, including Thomas Cromwell, Anne Boleyn’s father, and ten justices. The charge was treason, in that he denied that the king was the Supreme Head of the Church of England. Since he had been deprived of his position of Bishop of Rochester by the Act of Attainder, he was treated as a commoner, and tried by jury. The only testimony was that of Richard Rich. John Fisher was found guilty and condemned to be hanged, drawn, and quartered at Tyburn.

However, a public outcry was brewing among the London populace who saw a sinister irony in the parallels between the conviction of Fisher and that of his patronal namesake, Saint John the Baptist, who was executed by King Herod Antipas for challenging the validity of Herod’s marriage to his brother’s divorcée Herodias. For fear of John Fisher’s living through his patronal feast day, that of the Nativity of St John the Baptist on 24 June, and of attracting too much public sympathy, King Henry commuted the sentence to that of beheading, to be accomplished before 23 June, the Vigil of the feast of the Nativity of St John the Baptist. He was executed on Tower Hill on 22 June 1535. The execution had the opposite effect from that which King Henry VIII intended as it created yet another parallel with that of the martyrdom of St John the Baptist who was also beheaded; his death also happened on the feast day of Saint Alban, the first martyr of Britain.

Fisher’s last moments were in keeping with his life. He met death with a calm dignified courage which profoundly impressed those present. His body was treated with particular rancour, apparently on Henry’s orders, being stripped and left on the scaffold until the evening, when it was taken on pikes and thrown naked into a rough grave in the churchyard of All Hallows’ Barking, also known as All Hallows-by-the-Tower. There was no funeral prayer. A fortnight later, his body was laid beside that of Sir Thomas More in the chapel of St Peter ad Vincula within the Tower of London. Fisher’s head was stuck upon a pole on London Bridge but its ruddy and lifelike appearance excited so much attention that, after a fortnight, it was thrown into the Thames, its place being taken by that of Sir Thomas More, whose execution, also at Tower Hill, occurred on 6 July.

Fisher was a figure universally esteemed throughout Europe and notwithstanding the subsequent efforts of the English government, was to remain so. In the Decree of Beatification issued on 29 December 1886 by Pope Leo XIII, when 54 English martyrs were beatified, the greatest place was given to Fisher. He was later canonised, on 19 May 1935, by Pope Pius XI along with Thomas More, after the presentation of a petition by English Catholics.

I dag minnes Kirken også hl Thomas More (som er enda mer kjent), men han ble halshugget noen dager senere, 6. juli 1535. Les om ham på katolsk.no og på engelske Wikipedia.

jun 182017
 


Sist fredag åpnet det en stor utstilling i Stavanger (der min kone har jobbet mye med den engelske teksten i katalogen) som vi kan lese om på NRKs nettsider, bl.a.:

Utstillingen som åpner ved Stavanger kunstmuseum fredag, er den største mønstringen av jærmaleren i Norge noensinne.

Forfatter Alexander Kiellands søster var en pioner, både som landskapsmaler og kvinnesakskvinne på slutten av 1800-tallet.

Utstillingen består av ca. 120 malerier, skissebøker, tegninger og akvareller hun laget, hvorav flere aldri er vist, samt 20 verk fra kunstnere hun var inspirert av, og arbeidet med. …

Stavanger kunstmuseums egne nettsider kan vi lese dette om utstillingen:

Kitty L. Kielland (1843—1914) var en pioner. Hun var først ute med å bringe inn Jæren som motiv i landskapskunsten, og hun var en av de første kunstnerne som malte i friluft. Utstillingstittelen fri luft henviser både til friluftsmaleriet og til ytringsfrihet – til en fri luft å debattere i. Som kunstner tok Kielland penselen fatt og malte på mennenes arena. Mens de fleste kvinnelige kunstnerne på den tiden malte interiører og portretter, spesialiserte Kielland seg på landskap. Kielland tok med seg skissekassen sin, utforsket forblåste landskaper på Jæren, skoger i Nord-Frankrike, stille tjern på Østlandet og norske høyfjell. Etter hvert tok hun med seg store lerreter og var en av de første kunstnerne som malte ferdige bilder foran motivet. Kielland skapte sin egen plass i fortellingen om det norske landskapet, en fortelling mennene inntil da hadde vært alene om å konstruere.

Wikipedia skriver en del om Kitty Kielland – og viser flere bilder.

jun 122017
 


Vi har nå vært en knapp uke i USA, familiebesøk hos min kones familie, bl.a. et bryllup i Fargo, North Dakota. Vi var først et par dager i Minneapolis, deretter fire dager i Fargo, og nå til slutt er vi et par dager på familiens farm i nordre del av North Dakota – nær Alsen og Munich.

Bildet viser familiens postkasse, og veien og landskapet er typisk for denne delen av USA.

jun 052017
 

Catholic Herald skrev for noen dager siden: «In an interview with Spanish newspaper El Mundo, Fr Arturo Sosa said: “Christians believe that we are made in the image and likeness of God, and God is free, but He always chooses to do good because He is all goodness.

“We have formed symbolic figures such as the devil to express evil. Social conditioning can also represent this figure, since there are people who act [in an evil way] because they are in an environment where it is difficult to act to the contrary.”»

Men Den katolske kirkes katekisme sier ganske tydelig:

391. Forut for det ulydige valg våre første foreldre traff, lyder en forførerisk røst som taler Gud imot,446 og som av misunnelse får Adam og Eva til å kjenne døden. Skriften og Kirkens Tradisjon ser i denne skikkelsen en fallen engel, kalt Satan eller djevelen. Kirken lærer at han først var en god engel, skapt av Gud. «Djevelen og de andre demoner ble visselig skapt naturlig gode av Gud, men de har gjort seg selv onde».

392. Skriften taler om at disse englene hadde syndet.450 Deres «fall» består i et fritt valg hos disse skapte ånder, som har sagt et grunnleggende og ugjenkallelig nei til Gud og Hans rike. Vi hører som en gjenklang av dette opprøret i fristerens ord til våre første foreldre: «Dere vil bli som Gud» (Gen 3, 5). Djevelen «har syndet fra første stund av» (1 Joh 3, 8), han er «løgnens far» (Joh 8, 44).

393. Det er fordi englenes valg er ugjenkallelig at deres synd ikke kan tilgis, ikke på grunn av en mangel ved Guds uendelige miskunn. «Det finnes ingen anger for dem etter fallet, like lite som det finnes anger for mennesket etter døden».

394. Skriften vitner om ond innflytelse fra ham Jesus sier har vært «morder fra begynnelsen av» (Joh 8, 44). Han forsøkte til og med å få Jesus bort fra det oppdrag Han hadde fått fra sin Far.452 «Guds sønn trådte frem i verden for å ødelegge djevelens verk» (1 Joh 3, 8). Det mest skjebnesvangre av disse verk var at han ved løgn forførte mennesket, slik at det ble ulydig mot Gud.

395. Satans makt er imidlertid ikke ubegrenset. Han er bare en skapning, mektig riktignok fordi han er rent ånd, men dog en skapning, og han kan ikke forhindre at Guds rike bygges opp. Selv om Satan virker i verden i hat mot Gud og Hans rike i Jesus Kristus, og til tross for at hans virke gjør stor skade – av åndelig art, og indirekte av fysisk art – på hvert menneske og på samfunnet, tillates allikevel dette av det guddommelige forsyn som både med styrke og mildhet leder menneskets og verdens historie. Dette at Gud tillater djevelen å virke, er et stort mysterium, men «vi vet at Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham» (Rom 8, 28).

Catholic Herald skriver også en annen artikkel om denne nyheten.

OPPDATERING 8/6.
Catholic Herald skriver i dag at en talsmann for Jesuittene sier:

“Father Sosa was asked to comment on the question of evil. In his response, he pointed out that evil is part of the mystery of freedom. He noted that if the human being is free, it means he can do good or evil; otherwise, he would not be free.

“Human language uses symbols and imagery. God is love. To say God symbolizes love is not to deny the existence of God. The devil is evil. Similarly, to say the devil symbolizes evil is not to deny the existence of the devil.”

The spokesman went on: “Like all Catholics, Father Sosa professes and teaches what the Church professes and teaches. He does not hold a set of beliefs separate from what is contained in the doctrine of the Catholic Church.”

jun 042017
 

The National Gallerys nettsider leser vi om dette bildet bl.a.:

Pentecost, probably about 1310-18, Giotto and Workshop.

‘Pentecost’ represents the twelve apostles gathered together after Christ’s Ascension into Heaven. The Holy Spirit is shown descending on them in the form of a dove and tongues of fire, granting them the power to speak in many languages (Acts 2: 3). In the foreground, men from different nations marvel at hearing the apostles’ words in their own language. …

jun 022017
 

Jeg så etter informasjon om St Paul menighet i Bergen, og kom over interessant informasjon (bilder av messene) om noe som nylig skjedde der. Mange bilder og følgende korte tekst: «Til sammen 98 ungdommer mottok fermingens sakrament lørdag 20. og søndag 21.mai fra biskop Bernt Eidsvig.»

mai 312017
 

To katolikker (som begge er kirkehistorikere) har de siste dagene skrevet på Verdidebatt om hvordan Den norske kirke overser nyere kirkehistorisk innsikt når de jubler over/ agiterer for at det er 500 år siden Luthers reformasjon startet. Bernt T. Oftestad skriver bl.a.:

Reformasjonsjubileet har for lengst mistet det meste av kontakten med den historie man etter ­sigende mener å feire. Det kirkelige propagandaapparat produserer ikke motforestillinger. Men endelig slapp en reformasjonshistoriker frem mellom alle lovtalene. Sigurd Hareide har både i NRK og Vårt Land kommet med betimelige motforestillinger overfor den propaganda­ om reformasjon og katolisisme vi er blitt foret med den siste tiden. Nåtidens luther-anere må gjerne feire seg selv, sin profet og tilblivelsen av sitt trossamfunn. Men en viss nøkternhet må det være lov å forvente når man skal bruke vår felles historie som grunnlag for hyldingsljom.

Jeg har ikke vært særlig opptatt av at reformasjonsjubileet har aktivert protestantisk antikatolisisme. Men det kan ikke overses. Antikatolisismen er nødvendig for å begrunne protestantismen som oppbrudd fra og brudd med Den katolske kirke. Skal protestantismen legitimere seg selv, må den stadig peke på hvor ille Den katolske kirke var på Luthers tid og hvor ille den er i dag. Denne negative legitimeringen er et vesenstrekk ved så å si all protestantisme. Forsvinner protestantismens antikatolisisme, vil den selv forsvinne. ….

Og Sigurd Hareide skriver bl.a.:

I anledning femhundreårsminnet for reformasjonens begynnelse i år, har katolikker og lutheranere i dokumentet «Fra konflikt til fellesskap» gitt en felles gjenfortelling av reformasjonens hendelser. At dette er mulig, skyldes nyere historieforskning og økumenisk dialog, men å minnes fortiden sammen er lettere sagt enn gjort. For når Den norske kirke i et profildokument presenterer «reformasjonsmarkeringen i Norge», er det verken den økumeniske velvilje eller historieforskningens innsikter som møter oss, men klassisk reformasjonsretorikk. …

Så langt har jeg ikke hørt noen grundige svar på denne kritikken fra Den norske kirke.

mai 292017
 

Sigurd Hareide ble intervjuet i NRKs program Verdibørsen 24/5, og forklarer fint hvordan den katolske messen ble gjennomført i middelalderen (i Norge og andre land). (Jeg skrev også noe om dette for tre uker siden – SE HER.)

Han kritiserer Den norske kirkes profildokument før reformasjonsmarkeringen i år – som han mener er nokså propagandapreget.

HØR PROGRAMMET HER.

Vårt Land skriver mer om dette i dag (SE HER), bl.a.:

Det verste er påstanden om at folk fikk direkte tilgang til nåden først etter reformasjonen. Det er det samme som å si at det var først da man fikk en skikkelig gudstjeneste, sier høgskolelektor og forsker Sigurd Hareide.

Han jobber med lærerutdanning og reformasjonsforskning ved Høgskolen i Sørøst-Norge. I NRK-programmet Verdibørsen i forrige uke tok han bladet fra munnen og anklaget Den norske kirke for å «drive reformasjonspropaganda».

Hareide går hardt ut mot profildokumentet for markeringen av reformasjonsjubileet, som Kirkerådet i Den norske kirke står bak. Her hevdes det at «reformasjonen har gitt oss Bibelen, gudstjeneste, salmesang og trosopplæring på morsmålet. Slik kan alle ha direkte tilgang til Guds ubetingede nåde».

– De påstår at også trosopplæringen var på latin, ikke bare gudstjenesten. Hva mener de med dette? At prekenen var på latin? At prestene underviste på latin? Dette er det ikke dekning for i kildene, sier Hareide, som er katolikk, men presiserer at han uttaler seg som forsker.

Han mener kirken «fremmer fordommer i stedet for å formidle forskning».

– Det er helt legitimt å reklamere for markeringen. Problemet er når de bruker propaganda
fra 1500-tallet til å gjøre det. …

… Professor i kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet, Kristin Bliksrud Aavitsland, er enig i mye av det Hareide påpeker.

– Dette er i grunnen en reprodusering av historien som er blitt gjenfortalt i 500 år, sier hun, og forteller at det var mye kristen litteratur på folks morsmål, lenge før reformasjonen.

Hun minner også om at man i Norge ikke fikk Bibelen på morsmålet ved reformasjonen.
– Vi brukte dansk i et par hundre år først. Det som skjedde var altså egentlig det motsatte, at morsmålet forsvant fra kirka, sier hun.

mai 282017
 

Jeg har skrevet følgende leserbrev til Vårt land, som blir trykket i mandagsavisen:

Vårt Land trykket sist fredag et innlegg av Finn-Erik Vinje, professor emeritus i moderne nordiske språk (altså ikke i teologi eller religionshistorie), som er nokså skuffende lesning. Skuffende både fordi han ikke har gjort noen innsats for å forstå hvorfor katolske (og ortodokse) kristne verdsetter de avdøde kristne som regnes som helgener, og fordi hans innlegg er useriøst og fullt av upassende uttrykk som å «gjøre knefall for den autoritære, reaksjonære og forstokkede katolske kirke» og «besynderlige utslag av teologisk nonsens».

Når det gjelder synet på helgener virker det som Vinje ikke har forstått grunnleggende teologiske oppfatninger som deles av alle kristne, nemlig at liver her på jorden ikke er alt, for alle mennesker skal også leve videre etter at jordelivet er slutt. Det neste spørsmålet er så om vi kan vite noe om de avdødes tilstand, og om vi kan ha kontakt med dem på noen som helst måte.

Den katolske kirke lærer her at når mennesker dør, frigjøres deres sjel, mens deres kropp blir værende på jorden for å vente på dommens dag. For de fleste mennesker sier Kirken ikke noe om sjelen da går til himmelen, går fortapt eller venter på renselse i skjærsilden (før de kan komme frem for Guds åsyn i himmelen). Slik ting er i Guds hender, og Kirken vet ikke noe om den enkeltes skjebne.

For noen få mennesker uttaler likevel Kirken seg om at disse er kommet frem for Guds trone i himmelen og der bl.a. kan be for oss, disse menneskene kalles helgener. De første helgener var martyrene, den aller første var Johannes døperen, deretter Stefanus og flere andre som nevnes i Det nye testamente. De første århundrer fikk Kirken mange martyrer, og flere av disse ble regnet som helgener. Gradvis ble også noen døde som ikke var martyrer regnet som helgener pga sitt gode liv og sterke tro, jomfrua Maria var og er selvsagt den viktigste av disse.

Etter ca 1000 år – litt etter at Olav Haraldsson var blitt helligkåret av den lokale biskopen – ble det bestemt av bare paven kunne erklære mennesker som helgener, slik at en grundig og enhetlig undersøkelse av de aktuelle personenes liv kunne gjennomføres før de kunne saligkåres og senere helligkåres.

Det er bl.a. denne prosessen Vinje gjør narr av i sitt innlegg, men han forstår ikke riktig hvordan den foregår. Det er nemlig ikke stor forskjell på saligkåring og helligkåring, ikke annet enn at den første er lokal (for bispedømmet der den saligkårede bodde) og den andre er universell, for hele verden. Før både salig- og helligkåring kreves det et bekreftet mirakel, dvs at noen er blitt helbredet ved forbønn til den aktuelle personen.

I Vinjes innlegg, kalt «Teologisk nonsens», uttrykkes også forakt (jeg tror det er riktig å bruke et så sterkt ord) for Mariaåpenbaringen i Fatima i Portugal for akkurat 100 år siden, og lite respekt for flere andre uttrykk for katolsk tro. Jeg syns ikke innlegget er verdig en svært kjent professor emeritus.

Litt etter at jeg sendte dette, la jeg til et lite tillegg (til debatten om innlegget på Verdidebatt):

I dette innlegget tok jeg i stor grad utgangspunkt i vanlig norsk (kristen) forståelse av livet og døden. Men etter at jeg skrev det til Vårt Lands papirutgave for et par dager siden, har jeg tenkt at jeg nok burde startet med spørsmålet om Gud fins, og om under noen gang kan skje, for det er vel mest sannsynlig at Vinje ikke tror på det heller.

mai 242017
 

Catholic Herald skriver bl.a. dette om dagens besøk;

President Donald Trump is meeting Pope Francis for the first time.

The president, accompanied by his wife and several aides, arrived at the Vatican just after 8 a.m. local time. The president greeted Francis in Sala del Tronetto, the room of the little throne, on the second floor of Apostolic Palace Wednesday morning.

The men shook hands and Trump could be heard thanking the pope and saying it was “a great honour” to be there. They then posed for photographs before a private meeting.

Trump arrived in Rome Tuesday evening, his motorcade closing a busy Italian highway just after rush hour and prompting hundreds of onlookers to briefly step out of their gridlocked cars to gawk at the fleet of armoured vehicles. He spent the night at the U.S. ambassador to Italy’s residence. …

Jeg så en del av besøket (noen jeg sjelden har gjort før, det var mer pompøst og høyttidelig enn jeg hadde regnet med, spesielt før og etter de besøkende treffer paven), der bl.a. erkebiskop Georg Gänsweins viktige rolle er ganske synlig.

Under kan man se et redigert opptak av besøket, i to deler (før og etter det private møtet mellom paven og presidenten).

Del 1

Del 2

mai 222017
 

Jeg ble veldig overrasket da jeg søndag kveld hørte/leste at biskop Anders Arborelius i Sverige blir kardinal om en måneds tid, for det har tradisjonelt bare vært de viktigste erkebiskopene i verden som har fått en slik utnevnelse. Men jeg er også glad over utnevnelsen, fordi jeg oppfatter ham som en god biskop, og det er fint at også Norden får en så tydelig kirkeleder.

Katolsk.no har skrevet kort om utnevnelsen, og jeg kom i dag over et langt intervju som ble gjort med biskop Anders i år 2005. Det var nettstedet Coming Home Network i USA som intervjuet ham den gangen, og han forteller bl.a. ganske grundig om sin oppvekst, sin konversjon og sitt kall til å bli prest/karmelitt. Se gjerne intervjuet på Youtube under.