nov 052018

Jeg feirer den tradisjonelle messen i Porsgrunn kommende fredag, 9/11, og på denne årsfesten for Laterankirkens vigsel brukes bl.a. følgende tekster, Inngangsantifon:

Terríbilis est locus iste: hic domus Dei est et porta cœli: et vocábitur aula Dei. Quam dilécta tabernácula tua, Dómine virtútum! concupíscit, et déficit ánima mea in átria Dómini. – Hellig er dette sted; her er Guds hus og himmelens port, og det skal kalles Guds forgård. Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud. Min sjel stunder og tæres av lengsel etter Herrens hus.


Deus, qui nobis per síngulos annos huius sancti templi tui consecratiónis réparas diem, et sacris semper mystériis repæséntas incólumes: exáudi preces pópuli tui, et præsta; ut, quisquis hoc templum benefícia petitúrus ingréditur, cuncta se impetrásse lætétur. Per Dominum nostrum Iesum Christum … – Gud, du som årlig på ny gir oss vigslingsdagen for dette ditt hellige tempel, og alltid lar oss velforvarte oppleve dine hellige mysterier: hør ditt folks bønner og gi at hver den som kommer inn i dette tempel for å be om dine velgjerninger, må glede seg over å oppnå alt det han ber om.


Domus mea domus oratiónis vocábitur, dicit Dóminus: in ea omnis, qui petit, áccipit; et qui quærit, invénit; et pulsánti aperiétur. – Mitt hus skal kalles et bønnens hus, sier Herren; der får alle som ber; den som leter han finner; og den som banker på blir det lukket opp for. kan man lese svært mye om denne festen.

Den hellige Theodor, martyr, minnes også i stille messer denne dagen – han er en av de mange helgener som forsvant ut av kalenderen i 1969. Les om ham her.

nov 032018

Har de to elementene i overskriften noe med hverandre å gjøre? En artikkel i National Catholic Register tar opp det spørsmålet, i et “interview with sociologist Father Paul Sullins, whose new study documents a strong linkage between the incidence of abuse and homosexuality in the priesthood and in seminaries”.

En organisasjon som kalles The Ruth Institute har nettopp publisert en ny rapport (LES DEN HER) “that dares to ask a question many researchers — and Catholics — have been afraid to ask: What has been the role of active homosexuality and homosexual subcultures in the priesthood and in seminaries on the sex-abuse crisis?” Artikkelen sier videre:

The report — which indicates a very strong correlation between homosexual priests and homosexual subcultures and the incidence of clergy sexual abuse — is in part a response to the two important studies commissioned by the U.S. Bishops in the face of the sex-abuse crisis that were conducted by the John Jay College of Criminal Justice. The 2004 study was entitled, “The Nature and Scope of the Problem of Sexual Abuse of Minors by Catholic Priests and Deacons in the United States,” and the 2011 report was called, “The Causes and Context of Sexual Abuse of Minors by Catholic Priests in the United States, 1950-2010.”

The 2011 report was heavily criticized at the time of its release for its assertion that it found no evidence that homosexual priests were to blame for the abuse crisis, despite the fact that more than 80% of the victims were male and that 78% were postpubescent. Critics claimed that the report bowed to political correctness and fear of a backlash in academia.

Her er hans hovedargument for at den tidligere rapporten fra the John Jay College tok feil mht. korrelasjonen mellom seksuelt misbruk i Kirken og antallet homofile prester:

The John Jay Report in 2011 denied that that was the case because they said that the trend of abuse did not correspond with the trend of homosexual men in the priesthood. So that abuse was highest in the mid-1970s. But the reports of homosexual activity in the seminaries did not increase until the 1980s. So they argued that since by the time we were aware that they had these kinds of lurid homosexual cultures and homosocial activities in the Catholic seminaries, the abuse was already declining so it couldn’t have had anything to do with that activity or with the presence of homosexuals. And so I critically examine that thesis. I really don’t have a general criticism of the John Jay study at all. In fact, I have a lot of appreciation and admiration for that study.

But for that particular point, I point out that the percent of homosexual men who are ordained in any year or the presence of homosexual activity in seminaries can’t relate very strongly to the percent of homosexual priest in priesthood. Because each year we ordain a relatively small proportion of new priests. It’s about 1%. So even if all of that 1% were homosexual, it doesn’t affect the percent of homosexual men and the priesthood very much at all. What we have to do is to look at what percentage of men were of a homosexual orientation in the entire presbyterate in any given year in order to see if that is correlated with the incidents of abuse — and even more importantly to see if that’s correlated with the percent of victims who were male in any year. And so that’s what I do in this report.

I use data from a survey that was done in 2002 that measured the sexual orientation of Catholic priests and used a modified Kinsey scale, which in this case was a five-point scale, measuring from a completely homosexual orientation to completely heterosexual orientation and then categories in between; and also ask about year of ordination and the year of birth. And so from that, I’m able to compute what percentage of priests reported a homosexual orientation in any given year, going back to the 1950s. And when I overlay that trend with the trend and abuse, it’s almost a perfect correlation. The correlation is 0.98. A perfect correlation is 1.0. So it’s as close an association as you can get.

Fr. Sullins er som meg en gift katolsk prest (tidligere episkopal prest) og skrev for noen få år siden en bok om gifte prester i den latinske ritus i USA (i alt 125 stykker) – som jeg nå har bestilt og ser fram til å lese. (Bestill den gjerne fra Amazon.)

okt 262018

Sandro Magister skrev for et par dager siden en artikkel med overskriften: The Pope Has Hit the Brakes, and On Homosexuality the Catechism Still Applies. Og etter å ha skrevet en del kritiske bemerkningen om om de to bispesyndene om familien, fortsetter han:

Instead, the synod on young people that will conclude on Sunday, October 28 seems to be the most peaceful ever.

So peaceful that even the most explosive argument of those put to discussion – concerning the judgment on homosexuality – was practically defused.

The discussions in the assembly were kept confidential. But according to what was made public by the official information sources, there was not even one statement in favor of a change in Catholic doctrine on homosexuality.

And yet the “Instrumentum Laboris,” meaning the starter document that the synod fathers were called to discuss, seemed to promise sparks when it stated in paragraph 197 (among other things, introducing for the first time into an official text of the Church the not-innocent acronym LGBT):

“Some LGBT youths, through various contributions that were received by the General Secretariat of the Synod, wish to ‘benefit from greater closeness’ and experience greater care by the Church, while some BC ask themselves what to suggest ‘to young people who decide to create homosexual instead of heterosexual couples and, above all, would like to be close to the Church’.”

And instead nothing. When it came time to discuss this paragraph in the third week of the synod, not even those synod fathers known as innovators came out into the open.

On the contrary, in reading the few lines dedicated to the topic by what was expected to be of the 14 “circuli minores” the one most inclined to innovate, “Anglicus B” headed by Cardinal Blase J. Cupich, one is struck by its explicit reference to the traditional doctrine on homosexuality contained in the Catechism.

Here, in fact, is how the relator of “Anglicus B” summed up the overall perspective of his working group, in the “relatio” presented in the assembly on October 20, concerning young people “who experience same-sex attraction:”

“We propose a separate section for this issue and that the main objective of this be the pastoral accompaniment of these people which follows the lines of the relevant section of the Catechism in the Catholic Church.”

So without changing a comma of the Catechism, which on homosexuals, in paragraphs 2357-59, says that “they must be accepted with respect, compassion, and sensitivity,” but also that they “are called to chastity,” because their “inclination” is “objectively disordered.”


okt 242018

First Things fortsetter artiklene fra bispesynoden (under pseudonymet Xavier Rynne II), og de er nokså kritiske. I et utdrag fra nr. 13 leser vi bl.a.:

Pole that he was, Karol Wojtyła had a well-developed sense of historical irony. So from his present position in the Communion of Saints, he might be struck by the ironic fact that the Synod on “Youth, Faith, and Vocational Discernment” currently underway in Rome coincides with the fortieth anniversary of his election as Pope John Paul II on October 16, 1978. What’s the irony? The irony is that the most successful papal youth minister in modern history, and perhaps all history, was largely ignored in Synod-2018’s working document. And the Synod leadership under Cardinal Lorenzo Baldisseri seems strangely reluctant to invoke either his teaching or his example.

Følgende artikler er blitt publisert siden sist jeg nevnte dette:

Les kommentar nr. 10 – 16/10
Les kommentar nr. 11 – 17/10
Les kommentar nr. 12 – 18/10
Les kommentar nr. 13 – 19/10
Les kommentar nr. 14 – 22/10
Les kommentar nr. 15 – 23/10
Les kommentar nr. 16 – 24/10

Her er også et utdrag fra nr. 14:

The testimonies from successful young adult ministries that LETTERS FROM THE SYNOD has been privileged to publish for the past two and a half weeks all bear witness to a fact that both the Synod’s managers and some bishops can’t seem to grasp: In today’s cultural environment, at least in the West, young people are looking for the gospel, for friendship with Jesus Christ, and for communities in which the young and their spiritual mentors challenge each other to lead countercultural lives of integrity. They are not looking for more pandering in a world that already tells them they’re wonderful; they know they’re not, and they sense (and some know) that there are empty spaces in their lives the world cannot fill. That’s why the most vibrant young adult ministries in the 21st-century Church make religious and behavioral demands, even as they offer a hand of friendship, a supportive community, the Word of God in the Bible, and the grace of the sacraments.

More than one participant inside the Synod Hall and “Off Broadway” has observed that a lot of what’s been said by those the Synod managers evidently wanted in Rome for Synod-2018 sounds as if the Church had taken a trip back to the Seventies. … Cross-free, evangelically anorexic, soothing, Seventies-talk didn’t work in that lost decade. And it isn’t going to work now, when the cultural pressures on the young to conform to self-assertion rather than to embrace self-gift are even greater. …

okt 232018

I dag var vi nesten tre timer inne i domkirken i Sevilla (og i tårnet). Kirken har 80 sidealter og de fleste ble beskrevet i audioguiden. Wikipedia sier bl.a. dette om kirken:

After its completion in the early 16th century, Seville Cathedral supplanted Hagia Sophia as the largest cathedral in the world, a title the Byzantine church had held for nearly a thousand years. The total area occupied by the building is 23,500 square meters. The Gothic section alone has a length of 126 meters, a width of 83 meters and its maximum height in the center of the transept is 37 meters. The total height of the Giralda tower from the ground to the weather vane is 96 meters. Since the world’s two largest churches (the Basilica of the National Shrine of Our Lady of Aparecida and St. Peter’s Basilica) are not the seats of bishops, Seville Cathedral is still the largest cathedral in the world.

Audioguiden sa at hovedalterbildet (under) er det største som noen gang er laget, og at det tok 82 år å gjøre det ferdig (fra 1482 til 1564).

okt 202018

Torsdag og fredag besøkte vi to fantastiske katolske domkirker i denne delen (sørvest) av Spania, først domkirken i Córdoba (som delvis er bygget på en tidligere moské), der vi var sammen med tusenvis av turister. Fredag reiste vi til Jaén og så den enorme domkirken der (og der var vi nesten alene). Domkirken i Córdoba vises over og domkirken i Jaén under. I dag så vi andre deler av Córdoba, bl.a. det tidligere store jødiske kvarteret – den kjente jødiske filosofen Maimonides var f.eks. født her.

okt 172018

I dag var vi i Capilla Real i Granada og så det store kapellet, gravmonumentene til Isabella og Ferdinand, kapellets enorme alterbilde og dronning Isabellas samling av religiøs kunst – som man kan se i bildene under. (Om Isabella og Ferdinands spesiell tittel kan vi lese: “The title of “Catholic King and Queen” was bestowed on Ferdinand and Isabella by Pope Alexander VI in 1494, in recognition of their defense of the Catholic faith within their realms.”

okt 162018

Maleriet under (malt av F. Padilla) viser hva som skjedde 2. januar 1492, da Muhammad XII overleverte Granadas nøkler til Isabella og Ferdinand. I bakgrunnen ser man Alhambra, der vi var tidligere i dag.

Wikipedia kan vi lese om hvordan den siste delen av gjenerobringen av Spania foregikk:

At the end of the Reconquista, only Granada was left for Isabella and Ferdinand to conquer. The Emirate of Granada had been held by the Muslim Nasrid dynasty since the mid-13th century. Protected by natural barriers and fortified towns, it had withstood the long process of the reconquista.

On 1 February 1482, the king and queen reached Medina del Campo and this is generally considered the beginning of the war for Granada. While Isabella’s and Ferdinand’s involvement in the war was apparent from the start, Granada’s leadership was divided and never able to present a united front. It still took ten years to conquer Granada, however, culminating in 1492.

The Spanish monarchs recruited soldiers from many European countries and improved their artillery with the latest and best cannons. Systematically, they proceeded to take the kingdom piece by piece.

In 1485 they laid siege to Ronda, which surrendered after only a fortnight due to extensive bombardment. The following year, Loja was taken, and again Muhammad XII was captured and released. One year later, with the fall of Málaga, the western part of the Muslim Nasrid kingdom had fallen into Spanish hands. The eastern province succumbed after the fall of Baza in 1489.

The siege of Granada began in the spring of 1491 and at the end of the year, Muhammad XII surrendered. On 2 January 1492 Isabella and Ferdinand entered Granada to receive the keys of the city.

okt 152018

Den anonyme Xavier Rynne II har skrevet mange kommentarer fra bispesynoden som nå pågår i Roma. Kommentarene er delvis i hans navn, delvis andre (mest George Weigel) og delvis intervjuer med forskjellige personer. Personlig blir jeg ikke særlig oppløftet over det som skjer på synoden.

Les kommentar nr. 4 – 8/10
Les kommentar nr. 5 – 9/10
Les kommentar nr. 6 – 10/10
Les kommentar nr. 7 – 11/10
Les kommentar nr. 8 – 12/10
Les kommentar nr. 9 – 15/10

okt 132018

Vi er nå på høstferie i det sørlige Spania. Første stopp har vært La Manga, et turistområde rett øst for Cartagena, og senere skal vi se de veldig interessante byene Granada, Cordoba og Sevilla.

Bildet over viser ett av sesongens siste bad (det er fortsatt litt over 20 grader i vannet her) og bildet under viser det berømte romerske teateret i Cartagena (der vi var lørdag). Les mer om teateret her, det ble faktisk ikke oppdaget før i 1988, og åpnet for publikum i 2008.

okt 062018

Som jeg skrev i september 2015, skriver Xavier Rynne II igjen fra årets bispesynode. For tre år siden skrev jeg under det samme bildet:


For 16-18 år siden leste jeg bøkene “Xavier Rynne” skrev fra Vatikankonsilet. Den amerikanske presten som skrev under dette navnet var godt informert, men også den som fikk pressen til å skrive om kampen mellom de konservative og de liberale. Slik skriver Wikipedia om ham:

Fr Francis Xavier Murphy attended the Second Vatican Council which met at the Vatican from 1962-1965 as a journalist. Under the pseudonym Xavier Rynne, combining his middle name and his mother’s maiden name, he revealed the inner workings of Vatican II to The New Yorker. He is credited with setting the tone for the popular view of the council, depicting it as “conservative” versus “liberal”.

Så langt i år har Xavier Rynne II (igjen i tidsskriftet First Things) skrevet tre artikler; NR. 1 her, NR. 2 her og NR. 3 her.

sep 292018

Nytt nummer (3/2018) av St. Olav – katolsk kirkeblad er nettopp kommet ut, og blir snart lagt ut på nett her. Jeg skrev en anmeldelse av Tom Egelands bok CODEX i dette nummeret. Her er teksten slik jeg sendte den fra meg til St. Olav for en måned siden:

Oppdiktede gamle skrifter og en revolusjonerende ny forståelse av Jesus

Tom Egeland er en ganske kjent norsk forfatter av spenningsbøker, og flere av bøkenes titler viser at de har med tidligere tider og bibelske temaer å gjøre. De tidligere bøkene i serien om arkeologen Bjørn Beltø heter: Sirkelens ende, Paktens voktere, Lucifers evangelium, Nostradamus’ testamente, Den 13. disippel, Djevelmasken og Lasaruseffekten.

Egelands bøker er som sagt ganske populære, og også denne siste kan man nok si en del gode ting om. Men jeg skal i nokså liten grad anmelde boken på vanlig måte, og heller se på bokens teologiske innhold.

Egelands nyeste bok heter Codex, og navnet referer til én av de tre tingene fra Jesus tid man oppdager i en dramatisk fortelling der arkeologiske utgravninger, drap, en kunstsamlende sjeik, flere teologer, abbeder og Vatikanets agenter treffes.

Boken begynner med at Beltø blir kalt ned til Italia, til en utgravning av en gammel kirke i Ostia Antica. «Kirken er blant de eldste kristne gudshusene i Romerriket», leser vi på s. 21, «vigslet mot slutten av det første århundre». I denne kirken er det funnet en gammel sarkofag, og i denne ligger en av de første pavene, Sankt Lucas. Denne pave Lucas nevnes i boken sammen med flere av de kjente tidlige pavene, Peter, Linus og Kletus, men Lucas har aldri eksistert, og det skriver også Egeland i etterordet. Han skriver også samme sted at denne gamle kirken i Ostia aldri har eksistert. Men hvorfor han påstår at kirken ble innviet i slutten av det første århundret er et mysterium for meg, for alle vet at de kristne ikke fikk noen innflytelse i samfunnet, slik at de kunne bygge sine egne kirker, før på 300-tallet.

I denne sarkofagen finner man så (i boken) Jesu tornekrone og en kodeks, et manuskript som selveste apostelen Peter skal ha skrevet, og som presenterer et helt annet bilde av Jesus enn det Kirken har forkynt i hele sin historie. Senere i boken dukker også Q-manuskriptet (et navn teologer har gitt en ukjent mulig kilde til de tre synoptiske evangeliene) opp i Piemonte i Nord-Italia.

Jeg skal la tornekronen og Q-manuskriptet ligge, og heller se grundigere den påståtte kodeksen og det den sier om apostlene Peters og Jakobs forståelse av Jesus på den ene side, og Paulus, som Egeland mener har diktet opp og forvansket synet på hvem Jesus var, hva han gjorde og på hvilken måte han var viktig. I bokens nokså fyldige etterord med forklaringer og kilder skriver Egeland riktignok at han har diktet opp at disse tre tingene er blitt funnet, men samtidig danner de (spesielt kodeksen) grunnlaget for Egelands egen forståelse av Jesus og kristendommen.

Dette ser ut til å være viktig for Egeland, for han skrev nylig om dette også i en kronikk på, som hadde følgende ingress: «Jeg lurer på hvorfor konservative kristne låner øre til det forkvaklede, antikristelige homosynet til en mann som Paulus, som aldri møtte Jesus.» Og i boken CODEX leser vi en hel del lignende synspunkter på s. 385: «Paulus måtte oppfinne Jesus.» – «Den åndelige Jesus som Paulus fremstiller, er en annen enn den historiske Jesus. Hos Paulus fremstilles Jesus som en gud mer enn et menneske.» – «Paulus hadde aldri møtt Jesus. Aldri vandret med ham. Aldri samtalt med ham. Paulus var henvist til å fortolke. Og dikte.» – «Prosjektet til Paulus står og faller med åpenbaringen – som han aldri beskrev. Som kristen er du nødt til å tro på historien om åpenbaringen for å lytte til Paulus. Hvis ikke Jesus åpenbarte seg for ham, står Paulus ribbet tilbake. Uten autoritet.»

Man undrer seg over hvorfor en kriminalforfatter skulle interessere seg for slike ting, og vel enda mer over hvilke argumenter han har for sine nokså fantastiske tanker. Igjen er Egeland hjelpsom, og nevner helt i slutten av etterordet at hans kilde for dette synet på Jesus er Geza Vermes, og spesielt bøkene Christian Beginnings, From Nazaret to Nicea, fra år 2012 og The Changing faces of Jesus, fra år 2000.

Geza Vermes (1924-2013) viser seg å ha vært en ungarer av jødisk familie, som ble døpt i ungdomsårene, studerte teologi og til og med var katolsk prest noen år. Deretter studerte han Dødshavsrullene, mange gamle arameiske tekster og spesielt Jesu liv sett fra en jødisk synsvinkel. I svært mange år var han professor i Jødiske studier i Oxford.

Her er en kort presentasjon hans syns på Jesus (tatt fra Wikipedia):
Geza Vermes har gitt et stort bidrag til vår forståelse av den historiske Jesus. I Christian Beginnings (2012), som i sitt banebrytende arbeid, Jesus the Jew (1973), viser han at Jesus ville ha vært en gjenkjennelig og ganske vanlig person for sine samtidige. Han var en helbreder, en eksorsist og en overbevisende predikant. Han var den siste i en linje av karismatiske profeter som eksisterte i århundrer sammen med de jødiske prestene og tilbød en alternativ form for jødedom, basert på visjoner, ekstase og mirakuløse helbredelser, og ofte i konflikt med Israels herskerklasse. Vermes tar også historien videre og viser hvordan den menneskelige Jesus ble oppfattet stadig mer overjordisk, til han ved konsilet i Nikea i 325 ble erklært guddommelig.

Egeland bruker altså denne forståelsen av Jesus til å skrive om hva denne oppdiktede kodeksen skulle kunne inneholde. Bl.a. skriver han (s. 391): «Det vil utvilsomt bli en stor sensasjon når innholdet i Codex Christi offentliggjøres. Hvordan vil kristne reagere når selveste Sankt Peter ikke bare korrigerer Paulus, men fillerister ham og refser det bildet han har tegnet av Jesus Kristus?» Og (s. 393): «Den Jesus vi blir kjent med i Codex Christi er en reformator, en opprører som provoserer romerne, en barmhjertighetens samaritan, ja, en modig og klok filosof som motsetter seg romernes okkupasjon og styre, men som samtidig prediker fredens budskap. Han priser sin gud, men påberoper seg ikke å være Guds sønn. Ikke i bokstavelig forstand. Det Jesus mente, var at vi alle er Guds barn. Leser man Peter og Paulus side om side, ser man hvordan Paulus tok seg til rette.»

Men nå er altså Egelands Codex Christi en fantasi, og innholdet i den er i stor grad bygget på Geza Vermes’ bøker. Det er også ganske lett for oss katolikker, og andre kristne, å tilbakevise denne påståtte motsetningen mellom Peter og Paulus. I Galaterbrevet skriver jo Paulus mye om dette, i kapittel 1 om sin åpenbaring, da han møtte Jesus, og at han tre år senere hadde et kort opphold i Jerusalem og snakket med Peter. Og i kapittel 2 skriver han om hvordan han 14 år etter sin åpenbaring på nytt var i Jerusalem og ble anerkjent av de andre apostlene. Aller tydeligst er dette i Gal 2,9: «Da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet for å være selve søylene, forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne.»

Dette er selvsagt også synet Kirken alltid har hatt, at de to apostelfyrstene Peter og Paulus forkynner den samme Jesus Kristus, og har den samme forståelsen av hans frelsesverk.

Det kan være at Egeland la inn denne oppdiktede kirkekritikken for at hans spenningsbok skulle appellere til flere lesere. Men for meg virket det motsatt; jeg irriterte meg over disse fantasiene som lignet på virkelige personer og tanker (men altså på ingen måte var det), og fikk ikke skikkelig med meg bokens ellers spennende fortelling.

sep 272018

Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden,
verg oss mot djevelens ondskap og list.
Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age.
Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer,
ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg,
vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder
som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden. Amen.

Jeg leste i går at enda en biskop i USA ber alle katolikker om å be bønnen til Den hellige Mikael etter alle messer:

Archbishop Alexander King Sample of the Archdiocese of Portland sent a letter to his priests last week encouraging them to lead the prayer to Saint Michael the Archangel after all Masses. It was the universal custom of the Latin Church to pray this prayer from 1886 until the liturgical revolution of the late 1960s.

The Archbishop told Catholics in an August letter that the abuse crisis is a “spiritual and moral crisis, even a crisis of faith” that must be combated by “prayer, penance and sacrifice.”

The crisis “is — at its heart — the work of the Evil One. Satan ‘prowls throughout the world, seeking the ruin of souls’ and we must battle against his wickedness and snares. (Prayer to St. Michael the Archangel),” he wrote.

Portland, Oregon, er “min egen by” i USA, og de fire andre biskopene som har bedt om det samme er: Bishop Robert C. Morlino of Madison, Wisconsin, Bishop Frank Caggiano of Bridgeport, Connecticut, Bishop David Zubik of Pittsburgh, Pennsylvania, and Bishop Rick Stika of Knoxville, Tennessee. Les hele nyhetsartikkelen her.

I den tradisjonelle latinske messen ber man vanligvis (på morsmålet) flere bønner etter hver messe, det er:

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. Amen (Bes tre ganger)

Hill deg, dronning, barmhjertighetens mor, du vårt liv, vår glede og vårt håp, vær hilset. Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. Å, du vår forbeder, se med dine miskunnsfulle øyne ned til oss, og etter denne landflyktighetens tid vis oss Jesus, ditt livs velsignede frukt. Du milde, du kjærlige, du blide jomfru Maria.

P. Be for oss, Guds hellige Mor.
S. At vi må bli verdige til Kristi løfter.

La oss be: Gud, du vår tilflukt og vår styrke, se i nåde til ditt folk som roper til deg. Hør i miskunn og nåde de bønner vi ber for syndernes omvendelse og for vår hellige mors, Kirkens frihet og opphøyelse, på forbønn av den ærverdige og rene jomfru og Guds mor, Maria, hennes brudgom den salige Josef, dine salige apostler Peter og Paulus og alle helgener. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.

Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list. Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age. Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden. Amen.

P. Jesu høyhellige hjerte. S. Miskunn deg over oss.
P. Jesu høyhellige hjerte. S. Miskunn deg over oss.
P. Jesu høyhellige hjerte. S. Miskunn deg over oss.

sep 252018

I messen for Den hellige Wenceslaus brukes fellesmessen “In virtute” (for en martyr som ikke var biskop), og inngangsverset lyder:

In virtúte tua, Dómine, lætábitur iustus: et super salutáre tuum exsultábit veheménter: desidérium ánimæ eius tribuísti ei. – Quóniam prævenísti eum in benedictiónibus dulcédinis: posuísti in cápite eius corónam de lápide pretióso. – I din kraft, Herre, skal den rettferdige glede seg og høyt juble over din frelse. Du har gitt ham det hans sjel lengter etter. – For du kom ham i møte med milde velsignelser. På hans hode har du satt en krone av dyre stener.

Og kollektbønnen lyder slik:

Gud, du som ved martyrpalmen har ført den salige Wenceslaus fra et jordisk fyrstedømme over til himmelrikets hemmelighet, vern oss på hans forbønner mot alt som kan skade oss, og gi oss å glede oss i samfunn med ham. Ved vår Herre ….

Den hellige Wenceslaus er nasjonalhelgen for Tsjekkia og feires også i den nye kalenderen som valgfri minnedag. skriver bl.a. om ham:

Den hellige Venceslas (Wenceslaus, Václav) ble født ca år 907 i Stochow (?) ved Praha i Bøhmen. Han var eldste sønn av hertug Wratislaw (Bratislaus, Ratislav) av Bøhmen. Han ble oppdratt som kristen av sin fromme farmor, den hellige Ludmila. Hun var enke etter Borivoy, grunnleggeren av det bøhmiske dynastiet Premyslid, og hadde fulgt sin mann inn i den kristne Kirke. Til hjelp i oppdragelsen hadde hun sin kapellan Paul, som hadde vært en personlig disippel av den hellige Methodios og hadde døpt Venceslas. Han lærte gutten det slaviske alfabetet. Senere fikk Venceslas videre utdannelse på slottet Budec, hvor han lærte seg latin og gresk.

Hertug Wratislaw styrte Bøhmen fra 915, men han døde ca år 920 i et slag mot madjarene, og Venceslas’ mor Drahomira overtok regjeringen. Hun hadde hedenske sympatier, selv om hun nominelt var kristen, og kirker ble revet ned og prester fordrevet. … Etter folkelig misnøye avsatte Venceslas moren og overtok selv makten i 922. Han overførte straks sin farmors jordiske rester til Praha. Han ble en rettferdig, men streng hersker, men søkte ikke å ta hevn for drapet på bestemoren. Men han begynte å bygge opp en sterk og velorganisert hær, og nølte ikke med å slå ned opprør blant sine misfornøyde adelsmenn og å gå tilbake på sin mors hedenske politikk. …

… Men Venceslas’ religiøse og verdslige politikk gjorde at motstanden ble mer bitter blant de fanatiske bøhmiske hedningene, særlig de misnøyde adelsmennene. Blant dem var Venceslas’ maktsyke yngre bror Boleslav, og da Wenceslas giftet seg og hans sønn og arving ble født, skjønte Boleslav at han ikke hadde noen sjanse til å overta tronen, og han sluttet seg til opprørerne. … og det endte med at Venceslas ble stukket ned med lanse og drept av Boleslavs menn foran kirkedøren. Dette skjedde den 28. september 927.

sep 232018

Erkebiskop Charles J. Chaput i Philadelphia i USA har nylig skrevet at han er bekymret for den kommende ungdomssynoden i Vatikanet, pga. slagsider i forberedelsespapirene. Slik åpner han sitt innlegg i First Things:

Over the past several months, I’ve received scores of emails and letters from laypeople, clergy, theologians, and other scholars, young and old, with their thoughts regarding the October synod of bishops in Rome focused on young people. Nearly all note the importance of the subject matter. Nearly all praise the synod’s intent. And nearly all raise concerns of one sort or another about the synod’s timing and possible content. The critique below, received from a respected North American theologian, is one person’s analysis; others may disagree. But it is substantive enough to warrant much wider consideration and discussion as bishop-delegates prepare to engage the synod’s theme. Thus, I offer it here:

Han nevner så fem temaet/områder/vinklinger som bekymrer ham:

I. Naturalism

The Instrumentum Laboris (IL) displays a pervasive focus on socio-cultural elements, to the exclusion of deeper religious and moral issues. Though the document expresses the desire to “re-read” “concrete realities” “in the light of the faith and the experience of the Church (§4),” the IL regrettably fails to do so. …

II. An inadequate grasp of the Church’s spiritual authority

The IL upends the respective roles of the ecclesia docens and the ecclesia discens. The entire document is premised on the belief that the principal role of the magisterial Church is “listening.” Most problematic is §140: “The Church will have to opt for dialogue as her style and method, fostering an awareness of the existence of bonds and connections in a complex reality. . . . No vocation, especially within the Church, can be placed outside this outgoing dynamism of dialogue . . . . [emphasis added].” In other words, the Church does not possess the truth but must take its place alongside other voices. Those who have held the role of teacher and preacher in the Church must replace their authority with dialogue. …

III. A partial theological anthropology

Discussion of the human person in the IL fails to make any mention of the will. The human person is reduced in numerous places to “intellect and desire,” “reason and affectivity” (§147). The Church, however, teaches that man, created in the image of God, possesses an intellect and will, while sharing with the rest of the animal kingdom a body, with its affect. It is the will that is fundamentally directed toward the good. …

IV. A relativistic conception of vocation

Throughout the document the impression is given that vocation concerns the individual’s search for private meaning and truth. Examples include …

V. An impoverished understanding of Christian joy

Christian spirituality and the moral life are reduced to the affective dimension, clearest in §130, evidenced by a sentimentalist conception of “joy.” Joy seems to be a purely affective state, a happy emotion, sometimes grounded in the body or human love (§76), sometimes in social engagement (§90). Despite its constant reference to “joy,” nowhere does the IL describe it as the fruit of the theological virtue of charity. Nor is charity characterized as the proper ordering of love, putting God first and then ordering all other loves with reference to God. …

Les gjerne hele innlegget her.

sep 202018

Jeg leste for noen dager siden en lang og interessant artikkel om økumenikk i oktober-nummeret av First Things, skrevet av Michael Root, som er professor i Systematisk teologi ved the Catholic University of America. Der kan man bl.a. lese:

… the high emotions of mid-twentieth-century ecumenism have given way to predictable gestures and general indifference. Last year, the Vatican joined in the commemoration of the 500th anniversary of the beginning of the Protestant Reformation. A Vatican stamp was issued, depicting Martin Luther and Philip Melanchthon at the foot of the cross. On October 31, 2016, the pope himself attended a prayer service in Sweden sponsored by the Lutheran World Federation to launch its year of commemorative activities. A few observers complained about false ecumenism. An equally small number proclaimed that a breakthrough in Protestant-­Catholic unity must be just around the corner. Most, however, took no particular interest, and rightly so. It was ecclesiastical business as usual in Sweden: prelates being nice to each other, gestures of goodwill that had no consequences. Fifty years ago, ecumenism could make grown men cry. Now it is mundane.

Many reasons can be given for the dampening of the ecumenical excitement of two generations ago. The mainstream Protestantism that had been a driving force of the ecumenical movement has declined precipitously in recent decades. Traditional church-dividing issues—infant baptism, the presence of the body and blood of Christ in the Eucharist—can seem arcane not just to the laity, but even to a church leadership that is far less theologically attuned than it was in the recent past. Church unity can seem irrelevant to church life, and ecumenical texts are often written by committees—a recipe for boring prose.

And so the ecumenical process has slowed to a halt. Since the Catholic-Lutheran Joint Declaration on the Doctrine of Justification was signed in 1999—the fruit of three decades of intensive discussions launched in the 1960s—few significant steps toward unity have been made. …

Han avslutter likevel artikkelen med å si at vi ikke må gi opp:

… Our situation is not easy. We cannot sustain the old revolutionary optimism; nor can we accept the new normal as our permanent condition. We are like the children of Israel under Moses in the wilderness. They were not to turn back to Egypt, and they were not to look upon the wilderness as their new home. They could not press forward into the Promised Land until the Lord willed that they should do so. We are not to forget the unity to which we are called, but we cannot simply will that unity. Disagreements are real and significant; pretending they do not exist will not make them go away. But we cannot become ­complacent. Talk of “normal ecumenism” can become a self-fulfilling prophecy, an excuse for ignoring real opportunities for change. We can easily misread the signs of the times. How many foresaw the rapid collapse of communism? We need to think carefully about our situation and weigh the merits of any paths forward.

Ecumenism is rooted in a sense that things are not what they should be. As Christians, we take our name from the One who came to break down the walls of division. Disagreement, even dispute, may be a permanent part of Christian existence. Paul told the Corinthians, “There must be factions among you in order that those who are genuine among you may be recognized” (1 Cor. 11:19). But dispute among the followers of Christ should not take the form of enduring structures of disunity. Today, we need to find ways of living out as faithfully as we can the unity we find possible. As we do so, we must not forget the unity to which we are called, the fullness of unity we seek with God in Christ and thus with all others who share in Christ.

sep 112018

A source in the United States reveals that already at the end of 2007 the nuncio recommended the cardinal harasser to keep a “low profile” and retire to live in prayer. Sambi urged the cardinal several times, but never gave him formal orders.

… it was a request (from pope Benedict), an authoritative recommendation most likely communicated to the interested party on behalf of the Pope already at the end of 2007. McCarrick took a year to comply with Pope Ratzinger’s request to leave the Redemptoris Mater seminary in Washington, and never really took seriously the “keep a low profile” request nor that to retire to live in prayer. Certainly the nuncio Pietro Sambi, a faithful executor of the papal will as well as an example of an obedient diplomat, made several attempts before convincing McCarrick but never succeeded in obtaining his adherence to the Pontiff’s will. This is what emerges from the latest statements of a new source that has had direct knowledge of the events that took place between 2007 and 2011 in Washington.

The Viganò affair, which has brought to light the underestimations and mismanagement of the McCarrick case over the last twenty years, is slowly becoming clearer: it is clear that the former nuncio to the United States has cited dates and documents in his possession (or that have passed before his eyes) on which there is no reason to doubt. But it is now equally evident – and this is proven – that the author of the “memorandumˮ has been selective in recounting his memories. …

Den kjente vatikanisten Tornielli skriver dette, men til min forundring (for i all hovedsak støtter jo dette erkebiskop Viganòs uttalelser) vender Tornielli også denne bekreftelsen mot Viganò. (Det ser man om man leser videre i Torniellis artikkel.)

Det blir altså stadig tydeligere bekreftet at mange i Vatikanet visste om McCarricks handlinger, og at pave Benedikt altså i desember 2007 formidlet til McCarrick at han skulle flytte ut av presteseminaret, holde en lav profil og leve et liv i bønn. Man kan kanskje si at pave Benedikt burde ha grepet inn enda strengere, men det er jo uhørt at en prest eller biskop ikke adlyder et tydelig ønske fra paven – men det gjorde McCarrick altså ikke. Det er altså nå hevet over enhver tvil at pave Benedikt ba McCarrick om å trekke seg helt tilbake fra offentligheten, noe en del mennesker et par uker har prøvd å bestride.

Men Tornielli vender likevel dette mot Viganò, fordi sistnevnte har brukt et for sterkt ord om pave Benedikts ønske, og fordi (tror jeg) Torniellis hovedpoeng er at han (nesten) utelukkende fokuserer på Viganòs oppfordring til pave Frans om å trekke seg.

Mitt fokus er heller at det blir stadig klarere at mange i Kirken har tolerert helt upassende oppførsel av prester og biskoper (så lenge det ikke handler om overgrep av barn/ungdommer under 18). Man har tatt altfor lite hensyn til tilfeller der overordnede presser underordnede til å gjøre skandaløst upassende ting. Og mange vet kanskje ikke hvor sårbar en seminarist er – noe alle vi som er prester egentlig vet og husker veldig godt.

Pave Benedikt prøvde å begrense McCarricks virksomhet (etter at han hadde blitt pensjonist), det har blitt stadig tydeligere bevist, men han lyktes bare delvis. Pave Frans, derimot, lot McCarrick få en mye tydeligere posisjon i Kirken – helt til anklagene om overgrep mot en mindreårig ble regnet som troverdige denne sommeren.

Kanskje noen nå bør begynne å studere hvor tydelig og i hvilken grad pave Frans tok McCarrick frem i lyset igjen. At pave Frans har visst om beskyldningene mot McCarrick kan det ikke være noen tvil om. Om det betyr at han bør gå av er en helt annen sak, men han bør i alle fall innrømme og beklage det.

sep 092018

Catholic Herald skriver at det er blitt bekreftet at Vatikanet fra år 2000 visste at McCarrick var kjent for å dele seng med seminarister og unge prester. Men det virker som man også etter at man slo veldig hardt ned på handlinger begått mot gutter eller jenter under 18 år, ikke brydde seg veldig mye om det som skjedde med litt eldre (men fortsatt svært sårbare) personer. Catholic Herald skriver bl.a.:

A top official from the Vatican Secretariat of State acknowledged allegations made by a New York priest in 2000 concerning Archbishop Theodore McCarrick, according to a letter obtained by Catholic News Service.

Fr Boniface Ramsey, pastor of St Joseph’s Church Yorkville in New York City, told CNS that he received the letter dated October 11, 2006, from then Archbishop Leonardo Sandri, …

Archbishop Sandri wrote to Fr Ramsey, “I ask with particular reference to the serious matters involving some of the students of the Immaculate Conception Seminary, which in November 2000 you were good enough to bring confidentially to the attention of the then Apostolic Nuncio in the United States, the late Archbishop Gabriel Montalvo.”

Fr Ramsey had been on the faculty of the seminary from 1986 to 1996 and had sent a letter in 2000 to Archbishop Montalvo informing him of complaints he heard from seminarians studying at the seminary, located in South Orange, New Jersey. In the letter, Fr Ramsey told CNS, “I complained about McCarrick’s relationships with seminarians and the whole business with sleeping with seminarians and all of that; the whole business that everyone knows about.”

sep 082018

Tidligere denne uka var vi noen dager i Estland, for å treffe to av mine svigerinner og deres ektefeller (jeg har så mange som fem svigerinner). Mye tid ble brukt sammen med familien, både i gamlebyen i Tallinn og den store leiligheten vi leide via Men vi fikk også tid til noen besøk utenfor sentrum, bl.a. til Kadriorg-slottet (bygd av tsar Peter den store), der jeg er avbildet utenfor – se under.

Vi var også så heldige at vi fikk se verdens første samlede utstilling av Michael Sittows malerier. Om disse kan vi lese på KUMU-museets nettsider:

In 2018, the Art Museum of Estonia, in collaboration with the National Gallery of Art in Washington DC, is organising a large-scale exhibition on Michel Sittow (ca 1469–1525), a painter from Estonia who became a sought-after and highly renowned artist in the royal courts of Europe at the turn of the 15th and 16th centuries.

The acclaimed master had been forgotten for centuries when documents found in the Tallinn city archives identified this historical individual a few decades ago. Now, nearly 500 years after his death, his first solo exhibition is being organised.

Bildet under er fra denne utstillingen; Maria med barnet – og modell for Maria skal visstnok være Katarina av Aragon, første kone til Henry VIII.

sep 072018

Fr. Dwight Longenecker er en (gift) katolsk prest i USA som skriver en hel del (jeg lurer ofte på hvordan han får tid til det, siden har er sogneprest i en aktiv menighet) og jeg leser hans (oftest) interessante artikler ganske ofte. Han skrev nylig en artikkel han kalte: TEN REASONS WHY POPE FRANCIS’ SILENCE IS A DISASTER. Han åpner artikkel slik:

I was amazed to read the Pope Francis’ supporters, Fr Spadaro and Cardinal Napier have been comparing the Pope’s silence on the Vigano accusations to Our Lord’s silence before Pilate. … There are so many problems with this that it is hard to know where to start.

Og han fortsetter slik med første og andre grunn:

First of all, when you or the person you support is under fire for something of which that person may be guilty it is not a good idea to play the victim….not even a little bit. But to compare the person under fire to Jesus at his trial? No. Just don’t go there. Playing the victim card doesn’t work anymore. It’s a worn out ploy. After the blizzard of snowflakes and faux victims we can see through that trick now.

Secondly, if the person in question is a privileged person don’t play the victim card at all. Would you pity Donald Trump or Hilary Clinton if they played the victim card? No. If a person is a powerful and privileged person and you play the victim card it is a big own goal. The pope is one of the most powerful people in the world. He’s right up there with the Queen of England as an international leader and he is therefore on the top of the heap. When the big guys play the victim card it is not only ridiculous, it is a gross insult to all the true victims in the world. …

Janne Haaland Matlary skriver også om dette i dag i Dagens Næringsliv, med følgende ingress: Et råd til paven: gi fullt innsyn i sakene om seksuelle forbrytelser. Jeg leste artikkelen tidligere i dag, men man må ha abonnement for å lese den på nettet.

OPPDATERT 10. september: Nå er denne artikkelen lagt ut på