des 202016
 

Jeg holder nå på å sette opp tekstene til katolske messer ved hjelp av Bibelselskapets nye oversettelse, Bibel 2011, og torsdag sist uke så evangeliet slik ut:

☩ Lesning fra det hellige Evangelium etter Lukas (7,24-30)

Da sendebudene fra Johannes var gått, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva gikk dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i praktfulle klær og lever i luksus, bor i slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:

Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg.

Jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, er ingen større enn Johannes. Men den minste i Guds rike er større enn han.

Hele folket, også tollerne, lyttet og ga Gud rett; de lot seg døpe med Johannes-dåpen. Men fariseerne og de lovkyndige viste Guds plan fra seg; de lot seg ikke døpe av ham.

Slik lyder Herrens ord.

John Allen skriver om denne teksten, hvordan en prest klarte å holde en svært kort, men svært innholdsfull preken om dette budskapet fra Jesus om Johannes døperen, og hans oppgave. Slik skriver Allen i dag:

Thursday’s Gospel was drawn from Luke 7, in which Jesus speaks of John the Baptist, the key line from which is the following: “Among those born of women, no one is greater than John; yet the least in the Kingdom of God is greater than he.”

In all, the Gospel reading that morning ran to 171 words, featuring the typically crisp language for which the public utterances of Christ are justifiably renowned.

After the Gospel, Dennison paused to deliver his homily. There were the usual signs of people settling in, getting comfortable, perhaps trying to sneak in a quick check of messages or a peek at the bulletin, that usually precede an experience people expect will stretch on for a least a few minutes.

Here’s Dennison’s entire homily, word-for-word, which was immediately burned into my memory.

To be entirely clear, Jesus said that among those born of women, John was the greatest. To be equally clear, we should listen to him and respond.

Frankly, the brevity was so stunning my colleagues and I did a double-take, unable to process at first that Dennison was actually finished and was moving to the altar to begin the liturgy of the Eucharist.

The next day, the reading was from John 5 about how John the Baptist brought a lamp to light the way to Christ, a robust 85 words in total. Once again Dennison summarized the reading, and then added this: “John brought light, but there are those who still refuse to see.” Twelve words, start to finish.

After I heard him do it so succinctly again, I said: “He’s my new candidate for the greatest homilist I’ve ever heard!”
To some extent, I was being facetious – breakfast and a day in Key West awaited, and two 10-second homilies in a row were an unexpected bonus. Plus, this was daily Mass in front of a small congregation.

On the other hand, I wasn’t entirely kidding. If you look at Dennison’s utterances, the heart of the matter in each case was all there. As one of my colleagues put it, it was the “kerygma” itself, entirely unadorned.

As anyone who’s sat through a random sample of Catholic homilies recently could confirm, that’s often not the typical experience. Too often, it’s hard to detect the evangelical forest for the verbal trees.

On Friday, I went up to compliment Dennison on his economy of expression. He told me it’s deliberate, something he’s been doing at daily Mass for years, ever since he arrived in Key West.

“Anybody can talk for five minutes and maybe have a vague idea of their opening point,” he said. “To do it all in one sentence, you really have to think about it.”

des 192016
 

katolsk.no kan vi i dag lese at:

OKB ikke kan gå med på at bispedømmet har gjort seg skyldig i grovt bedrageri.

Grovt bedrageri innebærer at noen med hensikt har prøvd å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. Vi mener dette ikke har vært tilfelle. Saken handler om at bispedømmets medarbeidere har prøvd å identifisere de mange katolikkene som er i Norge ved å lete etter katolsk-klingende navn. Det var en lite gjennomtenkt metode som dessverre førte til noen feil, men vi mener ikke det var grovt bedrageri, sier administrativ leder Lisa Wade.

Andre steder har jeg lest at OKB oppfatter at det de har gjort heller kommer under begrepet «Uaktsomt bedrageri», slik:

«§ 270 For bedrageri straffes den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig forleder noen til en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for,» det må foreligge «uberettiget vinnings hensikt» og det må foreligge forsett, dvs. bevissthet om de øvrige vilkårene.

Saken skiller seg grunnleggende og avgjørende fra andre saker som i media har vært omtalt som saker om «medlemsjuks» der fiktive navn, dvs. navn på ikke-eksisterende personer, bevisst har vært ført inn i medlemsregistrene. …

At de registrerte ikke ble kontaktet for å gi bekreftelse eller avkreftelse av at vilkårene var oppfylt, og likevel ble ført opp på listene som ble sendt fylkesmannen, kommer strafferettslig i kategorien uaktsomhet, der spørsmålet er om uaktsomheten var grov i straffelovens forstand. … Uaktsomt bedrageri er hjemlet i straffeloven § 271 a …

des 162016
 

Jeg feirer i dag den tradisjonelle messen (i Porsgrunn), og feirer den andre av vinterens imbredager, det er alltid onsdag, fredag og lørdag (og minnes også den hellige Eusebius). Den tradisjonelle kalenderen er enkelte dager og uker ganske forskjellig fra den nye liturgiske kalenderen, mens andre ganger er nesten alt likt. Den norske messeboken fra 1961 beskriver imbredagene slik:

Som hver uke blir innledet, likesom vigslet, ved søndagsfesten, så blir de fire årstider vigslet ved Imbredagene (Feriæ Quatuor Temporum).

Det norske navnet våre fedre brukte, kommer fra et angelsaksisk ord (engelsk emberdays) som betydde omløp, periode. Til imbrehøytiden hører tre dager: onsdag, fredag og lørdag. Imbreuken om vinteren er tredje adventuke, om våren første fasteuke, om sommeren pinseuken, om høsten uken etter Korsmesse, 14. sept.

Imbredagene er bots- og fastedager. Sjelen søker seg bort fra verden til bønn under faste og abstinens. Men samtidig skal vi be Gud signe årstiden, takke ham for markens grøde, og endelig hjelpe de fattige med almisse. Bønn, faste og almisse blir da oppgaven for oss alle på imbredagene.

Engelsk Wikipedia skriver om dette, bl.a.:

In the liturgical calendar of the Western Christian churches, Ember days are four separate sets of three days within the same week — specifically, the Wednesday, Friday, and Saturday — roughly equidistant in the circuit of the year, that are set aside for fasting and prayer. These days set apart for special prayer and fasting were considered especially suitable for the ordination of clergy. The Ember Days are known in Latin as the quattuor anni tempora (the «four seasons of the year»), or formerly as the jejunia quattuor temporum («fasts of the four seasons»). …

… The Latin name has remained in modern languages, though the contrary is sometimes affirmed, Quatuor Tempora, the Four Times. In French and Italian the term is the same; in Spanish and Portuguese they are simply Temporas. The German converts them into Quatember, and thence, by the easy corruption of dropping the first syllable, a corruption which also takes place in some other words, we get the English Ember. Thus, there is no occasion to seek after an etymology in embers …

des 142016
 

Vårt Land skriver i dag om et møte med et ortodoks ektepar fra Syria; kanskje en debatt bør startes om ikke Norge (og andre vestlige land) børe vise større interesse for de kristne som flykter fra Midt-Østen. Disse vil jo også være mye lettere å få integrert i vårt land enn mange andre. Slik kan vi lese:

(Eit syrisk ektepar) tok ei vanskeleg avgjerd i fjor. Dei flykta frå heimbyen Homs. Dei reiste frå foreldra. Vi tok oss til Beirut i Libanon, så fly til Moskva. Herfrå reiste vi nordover, mot grensa til Norge. Det siste stykket sykla vi, fortel Abboud.

Hittil i år har 6.774 syrarar fått det svaret dei ønskte: Ja, til opphald i Norge. To av desse heiter Olaa Salloum og Michel Abboud. Vi venta spent i ti månader på svaret, seier Salloum. Med opphaldsløyve i lomma blei det oppbrot frå Vadsø. Oslo hadde sagt ja til å busetje paret.

Aust i Oslo opna Eva Gundersby dørene til bustaden ho leiger ut: I fjor, då vi sat og såg at det kom mange asylsøkjarar til Norge, spurte vi oss sjølve; kva kan vi gjere? Vi bestemte oss for at vårt bidrag er utleige av bustaden i kjellaren, til dei som skal busetjast, slik som Olaa og Michel. …

… Praten over bordet går om laust og fast; utdanning, jobbplanar, familie og vener. Og tru. Olaa Salloum og Michel Abboud tilhøyrer den syrisk-ortodokse kyrkja.

Vi har gått nokre gonger i Bøler kyrkje. Men det ville også vore fint om me kunne møtte andre ortodokse kristne i Oslo, seier paret. På norsk. Berre når dei er for seg sjølve snakkar dei arabisk. Elles må kvart høve nyttast til å perfeksjonere det nye språket.

Og det fins minst 10 ortodokse kirker i Oslo, så vidt jeg vet, men jeg er usikker på om noen av disse bruker arabisk (er det assyriske kirker her, som vel bruker båe assyrisk/arameisk og arabisk?). Kanskje noen lesere vet noe om dette.

des 122016
 

For noen få dager siden – 8. desember, høytiden for jomfru Marias uplettede unnfangelse – var tusenvis av menensker samlet ved de spanske trappene i Roma, for å overrekke den store Mariastatuen en blomsterkrans. Slik beskriver Catholic Herald det som skjedde:

In the late afternoon, the Pope made his traditional visit to a statue of Mary erected in the centre of Rome, near the Spanish Steps, to celebrate the official Church recognition that Mary was conceived without sin.

Thousands of Romans and tourists crowded around the statue where people had been laying flowers all day. Earlier on Rome firefighters with a truck and ladder hung a wreath of white flowers from the outstretched arms of the statue. …

… Although she was just a humble young woman from a small town, Mary’s total “yes” to God was “the most important ‘yes’ of history” and overturned Adam and Eve’s prideful “no”, which unleashed sin into the world, Pope Francis has said.

“With generosity and trust like Mary, may each of us say this personal ‘yes’ to God today,” Pope Francis prayed as he recited the Angelus prayer with visitors in St Peter’s Square on the feast of the Immaculate Conception.

Even when they do not say “no” to God, human beings can be experts in saying, “yes, but …” to God, the Pope said.

“To avoid saying ‘no’ outright to God, we say, ‘Sorry, but I can’t,’ ‘Not today, but maybe tomorrow,’ ‘Tomorrow I will be better, tomorrow I will pray, I’ll do good tomorrow,’” he said. But in responding that way, “we close the door to what is good and evil profits.”

Nevertheless, Pope Francis said, God keeps trying to reach out and save us. And through the “yes” of Mary, he became human, “exactly like us except for one thing, that ‘no,’ that sin. This is why he chose Mary, the only creature without sin, immaculate.”

des 082016
 

Jeg ble nesten slått ut da jeg leste Vårt Land i dag tidlig og så at en av avisas egne journalister (riktignok ikke en av de som de siste to årene ofte har skrevet om vår medlemsregistrering) i hovedsak støtter OKBs syn om kravet at tilbakebetaling av medlemsstøtte må reduseres kraftig. Han (Alf Gjøsund) skriver bl.a.:

… Det er vanskelig å si hvor sterk sak katolikkene har når de krever at tilbakebetalingskravet på 40 millioner fra Kulturdepartementet oppheves. Men deres tolkning av virkeligheten er i samsvar med allmenn rettsoppfatning. Vel å merke hvis allmennheten greier å holde tungen rett i munnen. Det har den ikke greid så langt. Og det er ikke rart. For bispedømmet har rotet det kraftig til for seg selv …

Det problematiske ved dette kravet er at Den katolske kirke faktisk har hatt svært mange av de medlemmene de har fått støtte for. Man har bare ikke registrert dem på en lovmessig måte. …

… Vi snakker om verdens største kirkesamfunn, lokalisert i land uten de gode registreringsrutinene vi har hatt i Norge. Den siste setningen var selvsagt en forsnakkelse. Er det noe vi ikke har hatt, selv i Norge, er det gode registreringsrutiner for medlemskap i landets folkekirke. Først nå, mot slutten av 2016, begynner vår folkekirkes medlemsregister å bli noenlunde riktig. Med andre ord er det grunnlag for en betydelig grad av forståelse for at Den katolske kirke har har hatt den desidert vanskeligste registreringsjobben i landet.

Det betyr ikke at medlemmene ikke har vært der. Tvert imot er Den katolske kirke en viktig sosial møteplass for innvandrere fra katolske land. Integreringseffekten sier seg selv.

Det skulle bare mangle at ikke Den katolske kirke fikk den støtten alle andre trossamfunn får for arbeidet sitt. Selv om de har den vanskeligste registreringsjobben av alle. Det er den overordnede problemstillingen. I retten dreier det seg – jeg hadde nær sagt dessverre – om finjuss.

Poenget er ikke at vi ikke skal ha lover og regler som garanterer mot juks og fanteri. Poenget er at når praksisen har vært så forskjellig, og regelverket så utydelig, har også staten et ansvar for å rydde opp.

Det er lett å forstå at Den katolske kirke ikke opplever krav om tilbakebetaling av støtte for mennesker som har vært medlemmer av Den katolske kirke hele tiden, som en god måte å rydde opp på. Tvert imot er det gode argumenter for at retten bør akseptere deres medlemskap, selv om bekreftelsen kom senere enn støtten.

Den katolske kirke erkjenner den ulovlige praksisen, og tilbyr seg å betale tilbake støtten for de medlemmene som ikke var medlemmer likevel. Men den knallharde jussen med tilbakevirkende kraft som kjøres fra Kulturdepartementet i denne saken, er ikke uproblematisk. Vårt tidligere kirkedepartement burde vite alt om hvor vanskelig dette med medlemsregistrering kan være.

Kommentaren er også lagt ut på Verdidebatt.

des 072016
 

Kjell Arild Pollestad skriver i Vårt Land i dag (ganske godt) både om medlemmer i Kirken i Norge – lagt ut på Verdidebatt her:

Den katolske kirke i Norge har et luksusproblem: Den vokser mens alle andre kirkesamfunn går tilbake. Det er selve farten som er problemet: Da jeg ble katolikk i 1975 hadde Kirken 18.000 medlemmer. 40 år senere er tallet minst tidoblet. Det skyldes selvsagt den enorme strømmen av katolske innvandrere, særlig fra Polen. Kirkens egentlige problem er ikke at den har registrert for mange, men for få. Stat og kommuner er blitt spart for millioner ved at bispedømmet ikke raskt nok har funnet et system for sikker registrering. Jeg forsvarer ikke dem som i forvirringen har søkt tilflukt i telefonkatalogen, men selv det må sees i sin sammenheng. …

Og om kjærlighet til Kirken – også i vanskelige tider:

Det undret meg da jeg stod midt i stormkastene at min kjærlighet til Kirken var den samme. Det er en kjærlighet vi katolikker har felles, og som kan virke uforståelig for andre. Kirken er ifølge vår tro «Kristi legeme» i verden, med alle de sår vi selv påfører det, vi som er «lemmer» på dette legemet. ,,,

des 052016
 

Dette skriver John Allen i en grundig artikkel kalt No matter what anyone says, clarity on ‘Amoris’ remains elusive. Han åpner artikkelen slik:

For a document that was intended to settle the debate unleashed by two tumultuous Synods of Bishops called to discuss issues related to marriage and family life, Amoris Laetitia, Pope Francis’s treatise on the family, instead seems notable for how much it’s left unresolved and still-disputed.

For those who haven’t been following every twist and turn, Amoris Laetitia is a broad treatment by a tremendously pastoral pope, and it can’t be reduced to single contested point. Nevertheless, the most polarizing question during the synods was whether divorced and civilly remarried Catholics could receive the sacrament of Communion under at least some circumstances, and everyone read the text with one eye to what Francis would say on that question.

In the document, Francis addressed the point only in a footnote – footnote 351 – which appeared to leave the door open for a “yes” answer, but not doing so in a way that explicitly changed either Church law or teaching. That cleared the path for bishops to interpret the implications of the pope’s ruling differently, with some taking a restrictive approach and others a more permissive line. …

Allen referer så til jesuitten Fr Antonio Spadaro som «insists that some of the attacks directed at the pope’s document reflect a “bad spirit,” and that anyone who’s sincere doesn’t need any more clarification on the Communion debate than has already been given», og til troskongregasjonens leder Kardinal Müller, som bl.a. sier at han «leaves open the possibility that Francis might commission the doctrinal congregation to create an “ad-hoc commission” to resolve the dispute. That, to be clear, is not the language of someone who believes that Amoris, and the responses to it to date, have resolved every possible doubt.»

John Allen avslutter denne artikkelen med disse to konklusjonene:

First, despite the insistence of papal allies that everything is perfectly clear about what the deal is with regard to access to Communion, there’s an important segment of the Church that just doesn’t believe that’s true. Whether they’re a minority or a majority doesn’t matter for the moment – they can’t simply be dismissed, because they include senior figures in the hierarchy.

By the way, Spadaro’s willingness to engage in an exchange with Ivereigh represents something that hadn’t been done so far, which is to respond directly to the four cardinals. In itself, that’s arguably an acknowledgment there are questions that still need to be answered.

Second, unless and until Pope Francis delivers a binding magisterial response, the forecast is for local control. We’ve already seen various bishops deliver clearly divergent responses about what the implications of Amoris will be in their dioceses, and there’s nothing to suggest that won’t continue in the absence of a clear and indisputable papal declaration.

Depending on one’s point of view, that could either be styled as a long-overdue step towards the “healthy decentralization” in Catholicism to which Francis has often referred, or as doctrinal chaos, but in any event, it clearly seems to be where we are.

des 012016
 

Til en artikkel på Verdidebatt, kom en humanetiker med følgende kommentar, bl.a.:
«Snodig den lovbestemmelsen om at trossamfunn selv definerer medlemskriteriene. … Hvis det er riktig som du sier, at loven sperrer for statsadvokatens påstand, så skal selvfølgelige ingen dømmes før lovgrunnlaget er på plass, og ingen lover skal ha tilbakevirkende kraft.»

Til dette svarte jeg, noe som jeg syns forklarer hvorfor denne saken har blitt så enormt betent:

Da det ble avslørt at vi katolikker hadde registrert noen mennesker som katolikker uten å vite sikkert om de var katolikker, begynte vi febrilsk å kontakte alle disse for å sjekke om de virkelig var katolikker – og det viste over 90% av dem seg å være. (Og vi var selvsagt villige til å betale tilbake penger for alle som var feilregistrert.)

Men da (sent i 2014, og det kom som forskrift i februar 2015) innførte myndighetene noe vi aldri hadde hørt om; at alle disse katolikkene måtte bekrefte at de ville være registrert som katolikker i Norge – og de ville bli underkjent inntil de hadde bekreftet et slikt ønske. Og det er disse underkjente katolikkene (som altså er katolikker og bor i Norge) som har gjort erstatningen de krever fra oss over 4 ganger så stor som den burde ha vært.

Med dette nye kravet snudde myndighetene en feil vi hadde gjort (og som vi gjerne ville betale tilbake penger for) til en opplevd urett; her bruker de en uklar lovtekst og en forskrift som gis tilbakevirkende kraft, til å kreve ca 85 millioner ekstra fra oss. Pga dette er mange katolikker svært opprørte.

nov 302016
 

Mens Vårt Land er stadig like bitende kritiske etter at statsadvokaten har konkludert ang siktelsen mot Oslo katolske bispedømme, og rett før bispedømmes sak mot staten ved Kulturdepartementet skal opp for retten, er det andre stemmer som er mye mer sympatiske til vår sak. Én av disse er Magne Lerø (som også tidligere har uttrykt lignende synspunkter HER og HER) og som nå skriver, bl.a.:

… Statsadvokaten hopper behendig bukk over det denne saken faktisk handler om slik katolikkene ser det. I følge loven som gir rett til støtte, er det kirkesamfunnet selv som avgjør kriterier for medlemskap. Den katolske kirke opererer ikke med nasjonale medlemskap. Er man katolikk, så er man katolikk med fulle rettigheter som kirkemedlem til å delta og bli betjent av den kirke en hører til der en oppholder seg. Det er først i ettertid staten har krevd dokumentasjon på innmelding for at en skal kunne motta støtte for et medlem. «En person blir først medlem av en forening eller liknende når vedkommende aktivt eller på annen måte uttrykkelig melder deg inn. Dette må også gjelde for religiøse foreninger og ideelle organisasjoner», skriver statsadvokaten.

Oslo katolske bispedømme har innrettet seg etter dette i ettertid, men de godtar ikke at staten bruker sin forståelse av loven med tilbakevirkende kraft. Da det strømmet tusenvis av katolikker inn over landet, tok de i bruk telefonkatalogen for å få oversikt over hvem en ville melde inn og seinere kontakte.

Når påtalemyndighetene ikke legger seg på samme linje som Fylkesmannen og Kulturdepartementet, skyldes det at de er i tvil om holdbarheten i argumentasjonen fra statens side. Vi har endt opp i en situasjon der påtalemakten mener det har skjedd et bedrageri som beløper seg til to millioner kroner, mens Fylkesmannen hevder bedrageriet utgjør 40,5 millioner. Det er greit nok. Myndighetens høyre hånd skal ikke vite hva den venstre gjør. Påtalemakten skal være uavhengig.

Det er langt fra sikkert at statsadvokaten vinner fram med sitt syn i retten. Tiltalen om bedrageri basere seg på at kirken har mottatt støtte en ikke har krav på. Dersom det viser seg at kirken i ettertid utvilsom har dokumentert at de minst har det antallet medlemmer de har mottatt støtte for, henger bedrageri-anklagen i en tynn tråd. …

Odd Sverre Hove (tidligere redaktør i Dagen) har også nettopp skrevet om dette på Verdidebatt, bl.a.:

… Med påholden penn fra visse miljøer på Stortinget politianmeldte Oslo Fylkesmannembete den katolske biskopen i Oslo for angivelig bedrageri av svimlende 40 millioner kroner. Det var gigantiske proporsjoner over den anmeldelsen. Til sammenligning er det noe direkte puslete over den tiltalebeslutningen som Oslo Statsadvokatembede denne uken sendte ut pressemelding om.

For: Påtalemyndigheten har «under tvil» bestemt seg for å begrense bedrageri-anklagen til «minst» to millioner kroner, heter det i pressemeldingen. Og tvilen begrunnes av statsadvokatens folk med at «det er krevende å fastslå med tilstrekkelig sikkerhet hvor mye statsstøtte OKB uriktig har mottatt».

Faktum er jo at katolikkene i årevis har fått mange millioner kroner for lite. …

Oppdatering kl 15.45: I denne debatten på Verdidebatt, har Hove kommet med flere interessante synspunkter, etter at jeg stilte ham noen spørsmål. Han skriver nå også:

… Etter mitt syn burde det, i saken om telefonkatalog-bruk i OKB, ha vært tilstrekkelig at departementet sendte alle registrerte trossamfunn et lite rundskriv som minnet om behovet for mer seriøs kontroll.

I stedet har myndighetene forfattet en ny departemental forskrift i 2015. Den er i strid med lovens faktiske ordlyd fra 1960-tallet av. Og den innfører et nytt juridisk kriterium som nettopp ikke står i loven: aktiv ny innmelding.

Et departement skal ikke skrive om norsk lov, bare håndheve norsk lov. Det er bare Stortinget som har rett til å vedta forandringer i Lov om trudomssamfunn. Snikinnføring av ny lovgivning via departementale rundskriv er ganske sikkert grunnlovsstridig, ja sannsynligvis en krenkelse av selve maktfordelingsprinsippet i Grunnloven.

På toppen av det hele prøver man å gi den nye departementale forskriften av 2015 tilbakevirkende kraft i spørsmålet om hvem som var statsstøtte-berettigede katolikker i Norge i årene 2010-2014. Det er maktmisbruk. Derfor gjørt Oslo Katolske Bispedømme alle oss andre en stor tjeneste ved å reise dette søksmålet, og med det kanskje få stanset denne typen vilkårlig og vinglete lovanvendelse vis-a-vis trossamfunnene i Norge. …

nov 282016
 

Danmark har en ganske interessant katolsk tidsskrift, Katolsk Orientering, og i siste nummer (Les det her, i pdf-format) skriver de på side 1 og 2 om usikkerheten mange føler etter de to bispesynodene i Roma om familien. Artikkelen åpner slik:

Klarhed udbedes

Fire fremtrædende kardinaler bad i september paven om klarhed over tvivlspunkter i Amoris Laetitia, men fik tilsyneladende ikke svar. Nu har de offentliggjort deres brev til paven

”Den hellige Fader har besluttet ikke at svare. Vi har opfattet denne suveræne afgørelse som en indbydelse til at fortsætte med overvejelser og diskussion, fredeligt og respektfuldt. Og derfor informerer vi hele Guds folk om vores initiativ og stiller samtlige dokumenter til disposition”.

Sådan skriver de fire kardinaler Raymond Burke, Walter Brandmüller, Carlo Caffarra og Joachim Meisner i en kommentar til en appel, der mandag den 14. november kunne læses på mange onlinemedier. Appellen blev oprindelig sendt til Vatikanet, der bekræftede modtagelsen den 19. september.

Kardinalerne skriver, at baggrunden for appellen er ”en dyb pastoral bekymring” over den ”usikkerhed” og ”forvirring”, som Amoris Laetitia har skabt blandt de troende. Videre står der i indledningen: ”Kirkens store tradition lærer os, at udvejen fra situationer som denne består i at henvende sig til Den hellige Fader og bede Den apostoliske Stol opklare den tvivl, som er årsagen til usikkerhed og forvirring”. Spørgsmålene beskæftiger sig med det kontroversielle ottende kapitel i dokumentet og især med spørgsmålet, om fraskilte gengifte kan modtage kommunionen. Dette spørgsmål har været diskuteret i månedsvis, og her har fronterne været trukket skarpt op.

Kardinal Kasper ser dokumentet som en bekræftelse af, at fraskilte gengifte i enkelttilfælde kan modtage kommunionen uden at være seksuelt afholdende. ”Der er åbninger der – det er helt klart” sagde han i april i Aachen kort efter, at Amoris Laetitia var blevet offentliggjort. Samme holdning indtager Wiens ærkebiskop, kardinal Christoph Schönborn.

Kardinalerne understreger, at de ikke ønsker dokumentet opfattet som et ”konservativt” angreb på de ”progressive”. De ønsker med initiativet at skabe klarhed og henvendte sig derfor til paven i bevidstheden om, at ” Petrustjenesten er en tjeneste for enheden og at det tilkommer Peter at styrke sine brødre i troen.” ”Vi håber, at ingen – med urette – dømmer os som modstandere af Den hellige Fader og som mennesker, der mangler barmhjertighed”, skriver de videre. ….

nov 262016
 

I siste nummer av Katolsk Orientering skrives det (på side 6) skrives det mye om den store veksten av katolikker i Norge, også om problemene rundt vår medlemsregistrering.

Medlemsregistreringssagen i Norge

De 40 millioner som staten ved Fylkesmannen i Oslo har krævet tilbagebetalt – hvilket for tiden sker under protest – skyldes ikke den uacceptable og stærkt beklagelige form for medlemsregistrering, som blev anvendt af nogle i perioden 2010-2014. Da blev nogle tusinde tilflyttere registreret som katolikker blot på formodning, uden at de var blevet informeret. (At 85 % af disse efterfølgende har bekræftet, at de er katolikker og vil være registeret som det, gør ikke metoden mere acceptabel.) Millionerne skyldes en stor uenighed mellem Kirken og myndighederne om hvornår og hvordan man er indmeldt i Kirken. Loven om trossamfund siger, at ”trossamfundet fastsætter selv hvorledes indmeldelse skal foretages”. En katolik døbt i fx Polen er i og med dåben indmeldt i Den katolske Kirke, og skal ikke nyindmeldes i den samme kirke ved flytning til Norge. Det siger Kirkens regler, kirkeretten. Man skal ganske vist registreres i Norge, men det er noget andet end en aktiv indmeldelse med underskrift på et dokument.

Men sådan tolker myndighederne ikke loven fra 1969, som tydeligvis ikke har tænkt på overnationale kirker. I statens fortolkning skelnes der ikke mellem indmeldelse og registrering. De kræver nu, at man skal ”indmeldes” hver gang man flytter til et andet bispedømme. Det har den absurde konsekvens, at en katolik der flytter fra Trondheim til Oslo skal udmeldes det ene sted og indmeldes det andet for at følge statens lovfortolkning, og gør man ikke det, nægtes man tilskud for vedkommende. Derfor er der i mange tilfælde gået flere år fra Kirken har indberettet en registrering, og til staten har accepteret, at der nu foreligger en ”indmeldelse”. Det er på denne måde de mange millioner i tilskud, der nu kræves tilbagebetalt, er opstået. Konsekvensen er blevet, at Kirken i maj 2016 stævnede staten for at få myndighedernes administrative praksis kendt lovstridig og dermed kravet om tilbagebetaling kendt ugyldig. Sagen kommer muligvis for retten i år. Stævningen på 56 sider + bilag kan findes på katolsk.no, og er interessant læsning. Der findes også mange andre relevante dokumenter. Specielt kan der peges på det responsum en af Norges fremmeste forvaltningseksperter, tidligere ombudsmand, advokat Arne Fliflet har skrevet. Det indeholder en kras kritik af myndighedernes ageren i sagen.

nov 242016
 

I dag er det Thanksgiving i USA og i går ettermiddag og kveld var trafikken i Los Angeles slik at mennesker i store deler av verden sperret øynene opp. Videoen under er visst sett av et stort antall millioner mennesker.

Jeg har kjørt bil én gang selv i Los Angeles, og vi bodde da i et hotell (i Culver City, rett nord for flyplassen LAX) bare 100 m fra denne motorveien, 405, som «bare» har 7 filer i hver retning. Den går gjennom den vestlige delen av Los Angeles, og siden vi skulle besøke to museer i den delen av byen, var det er greit sted å bo. Vi hadde ikke særlige trafikkproblemer, bortsett fra da vi skulle besøke min svigerinnes familie litt nord for San Diego, og opplevde at det var lang kø nordover på I-5 hele ettermiddagen og kvelden den søndagen – 8 filer i hver retning var ikke nok.

Egentlig er ikke 405 den mest kjente eller største veien på vestkysten av USA (den er visst bare en avlastningsvei gjennom/ fordi de største byene, også i Portland, OR, der min kone er fra), det er I-5 som er den viktigste veien helt fra Canada til Mexico – og så Highway 1/ U.S. Route 101 som også går langs det aller meste av Stillehavskysten. Se disse tre store veien gjennom Los Angeles i kartet under.

16nov_la_trafikk

I-10 (som man også ser på kartet) er også en viktig motorvei i USA – den går fra Los Angeles (Santa Monica) til Jacksonville, Florida (fra Stillehavet til Atlanterhavet) – vi hørte mye om den da vi var hos venner i Houston, Texas, i 2013. Den var nylig blitt oppgradert gjennom Houston, og hadde flere flerbruksfiler etc. som gjorde arbeidsreisen inn til sentrum behagelig om man var mange i hver bil, eller betalte en ekstra avgift.

nov 232016
 

En kirkerettsekspert, Ed Condon, skriver i Catholic Herald en artikkel som starter (friskt) slik:

The furore caused by Misericordia et Misera is a damning indictment of those surrounding the Pope. Pope Francis is not an expert in canon law. I do not think His Holiness would mind me putting it that bluntly. In fact I rather suspect that, given his personal style, he would happily agree. It is far from heresy to point out that a pope might not be a born canonical expert, anymore than it would be unreasonable to suggest that Donald Trump has no particular natural expertise in American constitutional law. …

Videre skriver han at paven nå har gitt alle prester noe de allerede har, nemlig myndighet til å tilgi synden provosert abort. Men med denne alvorlige synden følger også en ekstra konsekvens, nemlig automatisk ekskommunikasjon, og det er egentlig denne paven nå gir alle prester myndighet til å ta bort. Slik skriver han:

… How the faculty to hear confessions and forgive sins works, in canon law, is like this: a priest gets the “power” to forgive sins through his ordination, but to validly use this power he needs the faculty to exercise it (c. 966 §1). He gets this faculty from the law itself in some circumstances, like in danger of death for the penitent (c. 976), but the normal process is for him to be given the faculty by his bishop for use in the diocese (c. 969 §1). Once he has the faculty from his bishop to hear confessions and forgive sins in his diocese, the law then extends that faculty to apply anywhere in the world (c. 967 §2). In short: if a priest has the faculty to hear confessions and absolve any sins, he can absolve all sins, and if he has the faculty to do this somewhere he can do it anywhere.

This means that the actual effect of the Pope’s concession of the “faculty” to absolve the “sin” of abortion to all priests is to grant them a faculty which 99 per cent of them already have. The one-percenters who don’t have the faculty are those who have not already been given it by their bishop, or have had it revoked; those suspended from ministry, for example. Now it is pretty obvious that this is not what the Pope meant, even if it is what he technically said. So what did he mean to say?

What was supposed to be announced, and what would have been announced had his curial assistants done their job, was the concession of the “faculty” to “remit the censure” for the “delict/crime” of abortion.

While every canonical crime is a sin, not every sin is also a canonical crime, though some of the most serious are. Abortion is, for sure, a grave sin. It is also a delict (c. 1398) which carries the penalty of excommunication. To be clear: there is no such thing as a “reserved sin”, but there are “reserved crimes”. A reserved crime is one where only a person with particular authority can lift the penalty. In the case of abortion, only the ordinary of the territory (the diocesan bishop, for all intents and purposes) can lift the censure, in this case of excommunication. It is common practice for some bishops to give their priests this faculty by delegation, along with the faculty to hear confessions. But, since the faculty to lift the penalty is not extended by the law, as it is with absolving the sin, to cover everywhere, but is limited to the territory of the ordinary, the power to lift the censure does not travel with the priest, even if he has it at home. …

… What the Pope is actually doing, and I hope this will be clarified in the not too distant future, is giving all priests the faculty to lift the excommunication, always and everywhere and on their own. He did this first for the the Year of Mercy and is now making it permanent.

The Pope has in no way downgraded or mitigated the severity of the sin of abortion, and effectively ending the reservation of the delict is hardly the disciplinary earthquake some people are assuming it is.

nov 222016
 

Jeg har vært katolsk sykehusprest for Oslo-området noen måneder nå, og forstøkt å få i stand gode rutiner i forhold til sykehusene og (de protestantiske) sykehusprestene i området. Arbeidet går ganske godt, og i dag kl 06.30 ble jeg ringt opp fra barne-intensiv-avdelingen fra et av sykehusene i området; en jente (Hanna) som skulle bli tre år i januar 2017, hadde plutselig blitt syk i går, med alvorlige hjerneblødninger. I dag tidlig var alt håp ute, selv om kroppen fortsatt var varm ved hjelp av mange slanger og avansert utstyr.

Jeg var på plass på sykehuset i løpet av 50 min, og ga henne konfirmasjonens sakrament (som vi skal gjøre når et døpt barn ligger for døden), og snakket en del med foreldrene og pleierne på avdelingen. Men det var usigelig trist å se den lille, vakre jenta forlate dette livet.

nov 212016
 

Ved starten av Barhjertighetsåret hadde pave Frans gitt alle prester i SSPX myndighet til å tilgi synder i skriftemålet (noe de ikke hadde hatt på lang tid), og til alle katolske prester å tilgi synden provosert abort (som kirkeretten setter begrensninger for). I et brev som ble kunngjort i dag – MISERICORDIA ET MISERA – har han forlenget begge disse tillatelsene (på ubestemt tid). Slik kan vi lese:

12. Given this need, lest any obstacle arise between the request for reconciliation and God’s forgiveness, I henceforth grant to all priests, in virtue of their ministry, the faculty to absolve those who have committed the sin of procured abortion. The provision I had made in this regard, limited to the duration of the Extraordinary Holy Year, is hereby extended, notwithstanding anything to the contrary. I wish to restate as firmly as I can that abortion is a grave sin, since it puts an end to an innocent life. In the same way, however, I can and must state that there is no sin that God’s mercy cannot reach and wipe away when it finds a repentant heart seeking to be reconciled with the Father. May every priest, therefore, be a guide, support and comfort to penitents on this journey of special reconciliation.

For the Jubilee Year I had also granted that those faithful who, for various reasons, attend churches officiated by the priests of the Priestly Fraternity of Saint Pius X, can validly and licitly receive the sacramental absolution of their sins. For the pastoral benefit of these faithful, and trusting in the good will of their priests to strive with God’s help for the recovery of full communion in the Catholic Church, I have personally decided to extend this faculty beyond the Jubilee Year, until further provisions are made, lest anyone ever be deprived of the sacramental sign of reconciliation through the Church’s pardon.

Avisa Dagen skrev i dag om dette, med en nokså uklar overskrift: «Paven vil gi syndsforlatelse til kvinner som har tatt abort».

Jeg tillot meg da skrive følgende kommentar til innlegget:

Man har (selvsagt) alltid kunnet motta tilgivelse for provosert abort i Den katolske kirke, men det har vært viss begrensninger på hvilke prester som har fått fullmakt til å gi slik tilgivelse – biskopene kan gi en slik fullmakt til noen eller alle prester. Nå har paven bestemt at tillatelsen han ga til alle prester om å gi slik tilgivelse for ett år siden, skal gjelde videre på ubestemt tid.

nov 182016
 

Sandro Magister undrer på om dette valget kan si noe om de amerikanske biskopenes syn på pave Frans – for ingen av pavens favoritter ble valgt – og skriver i dag:

Seven days after the election of Donald Trump to the presidency, the more than two hundred bishops of the United States also went to vote. To elect the one who will preside over them for the next three years.

A vote to which they came “as for a referendum on Pope Francis,” in the plain statement of John L. Allen, the top vaticanista in the United States.

And indeed it was a bit like this, even if the new president, Cardinal Daniel N. DiNardo, immediately made a point of saying that it is “crazy” even to think that he is (not) on the side of this pope, who is “doing some marvelous things for the Church.”

The fact is that when Francis visited the United States, in September of 2015, he ordered the bishops to change course and get into step with him. Enough with “preaching complicated doctrines,” with the “harsh and divisive language,” with “making the cross a banner of worldly struggles.”

Yes, instead, to the “culture of encounter,” the only one capable of transforming the Church of the United States into “a humble home fire which attracts men and women through the attractive light and warmth of love.”

Jorge Mario Bergoglio accompanied these peremptory guidelines with a series of appointments of bishops close to his way of seeing things, in the first place that of Blase J. Cupich as archbishop of Chicago, who on November 19 will also be made a cardinal.

But when, as is the practice in the months leading up to the election of the episcopal conference leadership, each bishop wrote his five top names on a form, only one of the ten most voted for – and as a result designated as official candidates for the presidency and vice-presidency – was a favorite of Bergoglio’s, Santa Fe archbishop John C. Wester. …

John Allen skrev om dette for noen få dager siden, bl.a.:

At the national level, it’s difficult not to see the election of a Mexican-born Hispanic as vice president of the U.S. bishops’ conference as a statement of defiance directed at the new Trump administration. In terms of church politics, it’s also tempting to see the choice of a more theologically conservative figure as a corrective to progressive tendencies under Pope Francis. …

… Archbishop José Gomez of Los Angeles says reading his election as vice president of the U.S. bishops’ conference as a referendum on either Donald Trump or Pope Francis is wrong. Instead, he said, it’s a statement about the Hispanic presence in the United States and in the American Catholic church.

nov 172016
 

KFUK-KFUM har laget en grafisk animasjonsfilm om Martin Luther og hans kamp mot avlaten i forbindelse med reformasjonsmarkeringen i 2017. Sigurd Hareide er oppgitt over filmen og skriver på Verdidebatt bl.a.:

Uøkumenisk trosopplæring

Jeg er oppriktig skuffet over at KFUK/M sprer løgner om Den katolske kirke. De som må bære
 omkostningene, er katolske barn som ofte utsettes for protestantisk propaganda uten filter i norsk skole.

Med forrige ukes økumeniske storhendelser mellom katolikker og lutheranere friskt i minne, er det nedslående å se hvordan Norges KFUK/M, med prosjektstøtte fra «Størst av alt – trosopplæring i Den norske kirke», bringer videre gamle løgner og klisjeer i sitt trosopplæringsmateriell om reformasjonen. …

Se filmen under:

Hareide får ikke så god respons på sin kritikk, kanskje ikke annet enn at KFUK-KFUM lager noen fotnoter (lenke til Manus med fotnoter film 1.pdf) som man visst må se sammen med den korte filmen, og han skriver i et annet innlegg på Verdidebatt:

I stedet for å undervise om økumenikk, må jeg kanskje fremover heller prioritere undervisning om dagens lutherske trosopplæringspropaganda.

Det er greit å lyve i animasjonsfilmer for ungdom så lenge en har gode fotnoter og ellers formidler i samsvar med den alminnelige oppfatning av fenomenet en omtaler. … Men resonnementet til barne- og ungdomsorganisasjonen er problematisk av flere grunner.

En film som sprer historiske løgner om avlaten, kan ikke reddes av fotnoter. Den markedsføres som et «verktøy for å profilere reformasjonsjubileet til ungdom i sosiale medier» og kan ifølge organisasjonen brukes som andakt, «reklamesnutter» på festival eller leir, som «små infofilmer i ‘Religion og etikk’ i videregående skole», men også som «utgangspunkt for én time undervisning». Fotnoter er ikke det jeg forbinder med sosiale medier og reklamesnutter, og det er ganske oppsiktsvekkende at en ungdomsorganisasjon som vil kommunisere med ungdom satser på den sjangeren når de lager animasjonsfilm. …

Jeg har selv diskutert avlat med lutheranere, uten å ha klart å komme særlig langt – spesielt da jeg vurderte nye lærebøker i KRL i 1997, og så på det de hadde skrevet om Den katolske kirke. Jeg protesterte kraftig på det de hadde skrevet om avlaten, men nådde ikke fram med mitt syn. Samtidig er det riktig at forholdet mellom syndstilgivelsen (som er gratis) og arbeidet med å rense seg fra syndenes konsekvenser (med betydning for skjærsilden) ikke ble veldig tydelig presentert på 1500-tallet. Men i vår tid skulle det ikke være noen grunn til å misforstå hva Den katolske kirke lærer og alltid har lært om disse tingene.