mars 2006

Jeg leser ikke nyheter så ofte her nede fra Roma, men den siste uken har jeg fått med meg at Oslos lutherske biskop Ole Christian Kvarme har blitt angrepet (på nytt). Han skal visstnok (for noen uker siden) ha oppfordet alle homofile om å gå til psykiater for å få endret sin legning! Mange uttalte seg i svært sterke ordelag om hvor upassende en slik uttalelse var, selv tvilte jeg sterkt på om Kvarme hadde uttalt seg slik.

Og ganske riktig; det viser seg igjen at det kokt suppe på en spiker. Etter noen dager leste jeg nøyaktig hva biskopen sa: «Helt mot slutten av et møte bemerket Kvarme «at han også hadde kontakt med lesbiske og homofile som hadde valgt annerledes» enn Åpen Kirkegruppes folk og som «ønsker hjelp til å avklare sin seksuelle identitet», inkludert «hjelp til endring. Også disse må respekteres». Det var det eneste Kvarme sa.» (Sitatet tatt fra en leder i avisen «Dagen»:http://www.dagen.no i Bergen.)

Dette er jo noen helt annet enn de første avisoppslagene påstod, men det vises seg vel igjen (som ved hardkjøret mot Kvarme i fjor) at man i Norge ikke tolererer noen som helst avvik fra det nye synet om at å være homofil/lesbisk er helt flott, så når biskopen sier at han også kjenner homofile som ønsker hjelp med sin (uønskede) legning, også at også deres syn må respekteres – så har ikke fulgt den meningstvangen som fins på dette feltet i dag, og må straffes.

For en uke siden var jeg på et foredrag på det økumeniske senteret i Roma, Centro pro unione, som ligger ved Piazza Navona. Foredraget var ved den amerikanske, lutherske professoren William Rusch og handlet om i hvilken grad lutheranere i dag kan godta paveembedet. Mitt referat fra foredraget kan leses her.

Hvis man er interessert i økumeniske spørsmål, «bør man besøke web-sidene til Centro Pro Unione»:http://www.prounione.urbe.it/home_en.html
De har her samlet en stor mengde av informasjon om økumeniske dialoger som er gjennomført de siste tiårene. «Denne oversikten finnes på denne siden»:http://www.prounione.urbe.it/dia-int/e_dialogues.html
De utgir også et interessant tidskrift to ganger i året, dette kan «lastes ned fra denne siden»:http://www.prounione.urbe.it/att-act/e_bulletin_fr.html (NB se nederst på siden, der ligger tidl. nummer i pdf-format)

I forb. med mine studier her i Roma har jeg begynt å undersøke grundigere om hvordan Petersembedet/ paveembedet blir oppfattet av kristne som ikke er katolikker. Noen husker sikkert at Pave Johannes Paul II ga ut encyklikaen «Ut unum sint» om økumenikk i 1995, der han bl.a. (i paragraf 96) ber andre kristne kirker om å svare på hva som må gjøres med hans embede for at andre kristne kan godta det. «Encyklikaen kan leses her»:http://www.vatican.va/holy_father/john_paul_ii/encyclicals/documents/hf_jp-ii_enc_25051995_ut-unum-sint_en.html

I et av mine kurs/seminar på Angelicum ser vi nå på akkurat dette spørsmålet. Etter en oppgave denne uken om den generelle responen på pavens spørsmål, skal vi kommende uke skal vi se på den ortodokse kirkes svar – her er det ikke kommet noen offisiell respons, bare synspunkter fra enkeltteologer.

Neste uke skal også en av mine lærere, professor Bill Rusch, fra USA, holde et foredrag der han prøver å svare på i hvilken grad lutheranerne kan godta pavens embede. Det høres interessant og aktuelt ut og jeg kommer tilbake med et referat fra foredraget, som holdes på Centro Pro Unione torsdag 23. mars.

Nå er jeg ferdig med de to første studieukene på Angelicum. Det har vært interessant, og jeg må innrømme at det er ganske mange ting som er gjort på det økumeniske området, som har vært nokså uklart og ukjent for meg. (Og for mange, tror jeg nok; verken her på Angelicum eller andre steder i kirkene er det mange som bruker tid på økumenikk.)

Et par ting har overrasket med så langt: For det første at man også i de katolsk-lutherske samtalene har kommet et ganske langt stykke mht. problemet med kirkens embede og pavens plass i den verdensvide kirken. Spesielt i samtalene mellom disse to kirkene i USA og Tyskland har man kommet mye lenger enn det kunne se ut til – sett fra Norge.

Det andre er hvor fort man kom til enighet i de første katolsk-anglikanske samtalene. Allerede på 70-tallet virket det som man hade ryddet alle de viktige spørsmålene av veien; med uttalelsene om Eukartistien i 1971, om Embedet i 1973 og om Kirkens autoritet i 1976. Mitt førsteinntrykk er likevel at disse tre første dokumentene er litt vagt/uklart skrevet; det er ikke så lett å se hva som menes med de veldige «samlende» uttrykkene som brukes. Og så virker det også som man ikke har kommet så mye lenger i forholdet mellom katolikker og anglikanere siden denne første perioden. Men så har også problemet med kvinnelige prester hele tiden stengt for framgangen her, og i de siste årene også problemene med homofil praksis.

De katolsk-lutherske dokumentene har (syns jeg så langt) drøftet ting tydeligere, og også sett på flere spørsmål i historisk lys. Bl.a. var det svært interessant å lese dokumentet utarbeidet i USA er 10. runde med katolsk-lutherske samtaler. «Dokumentet fligger her»:/blog/fil/usa_luth_cath_koinonia_10th_round.pdf. I Tyskland har også siste runde med samtalet ledet fram til et meget interessant dokument kalt Communio Sanctorum, som jeg bare delvis har lest.