mai 2006

Formålet med pave Benedikts besøk i Polen – del 2

Katolsk /

Lørdagens nyheter fra pavens tur til Polen, sier John Allen, er at journalistene er frustrerte fordi pave Benedikt ikke sier noe som passer til avisenes overskrifter, han legger faktisk (bare) frem viktige ting i den kristne tro.

(Dette er en fortsettelse på gårsdagens post Formålet med pavens besøk i Polen – del 1″

I Wadowice, pave Johannes Pauls fødested, pekte han på dåpspakten, hvor viktig det er for alle kristne å leve den ut. Han pekte også på hvor viktig det er at troen integreres i hele vårt liv, Allen skriver:
At its roots, Benedict believes, the modern malady is a crisis of faith – faith in Christ, in the church, and hence declining passion for the sacraments, for prayer, and for living a life of moral purpose. Hence what Benedict offers are usually the spiritual and pastoral basics, almost as if he wants to peel the modern situation back to the beginning of the divorce between faith and culture in the Enlightenment, and start again. Benedict is in that sense a man of the fundamentals.

LES VIDERE HER.

Pavens tale i Auschwitz: “Nazistene prøvde å drepe Gud.”

Generelt /

Bildet viser at pave Benedikt ydmykt går inn gjennom porten til utryddelsesleiren Auschwitz i går, søndag. Jeg syns han talte gripende og dristig om målet med nazistenes utryddelsesleirer. Her er et utdrag av hans tale:


«Å tale på dette fryktelige stedet, der så mange forbryterske handlinger ble utført mot Gud og mennesker, er nesten umulig – og det er spesielt vanskelig for en kristen, og for en pave fra Tyskland. … Hvor mange spørsmål reiser ikke dette stedet? Ett spørsmål dukker stadig opp; hvor var Gud da dette skjedde? Hvorfor var han stille? Hvordan kunne han tillate denne nedslaktingen, denne ondskapens triumf?

Ordene fra Bibelens Salme 44 kommer til oss på et slikt sted:
Du har støtt oss bort dit hvor sjakalene holder til, og skjult oss i det dypeste mørke. … for din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for alltid! Hvorfor skjuler du ditt ansikt, hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel? Vår sjel er bøyd i støvet, vår kropp ligger trykket til jorden. Reis deg og kom oss til hjelp, fri oss ut for din trofasthets skyld!

Dette smerteskriket, som Israel sendte opp til Gud i sin lidelse, kommer også fra andre, som til alle tider – i går, i dag og i morgen – lider pga. kjærlighet til Gud, kjærlighet til sannhet og godhet. Hvor mange av disse er det ikke, også i vår tid! ….

De mange minneplakettene her i Auschwitz får oss til å tenke. Det er én her på hebraisk. Herskerne av Det tredje riket ville knuse hele det jødiske folket, utslette dem fra jordens befolkning. På den måten ble salmens ord ”vi drepes dagen lang, vi regnes som slaktesauer” oppfylt på en fryktelig måte.

Dypt inne i seg ønsket disse fryktelige forbryterne, ved å utslette dette folket, å drepe den Gud som kalte Abraham, som talte på Sinai-fjellet og der ga retningslinjer til hjelp for alle mennesker, prinsipper som har evig verdi. Hvis dette folket, ved sin eksistens alene, var et vitne om Gud som talte til menneskene og tok oss til seg selv, da måtte denne Gud dø og makten måtte tilhøre mennesket alene – tilhøre disse menneskene, som trodde at de som hadde makt kunne gjøre seg til verdensherskere. Ved å ødelegge Israel ønsket de i virkeligheten å rive opp med roten hele den kristne tro og erstatte den med en tro de selv hadde laget: troen på menneskenes makt, troen på de sterkes makt.»

Les hele pavens tale på engelsk her.

Formålet med pave Benedikts besøk i Polen – del 1

Katolsk /

Jeg leser regelmessig den amerikanske reporteren John Allens nyhetsmeldinger fra Vatikanet, og det har jeg også gjort i forbindelse med pave Benedikts besøk i Polen nå nylig. Allen gjør mer enn å bare referere hva som skjer, han forsøker også å trekke frem underliggende faktorer. Så i forbindelse med Polen-besøket spør Allen: Hva vil Benedikt oppnå med dette besøket, i tillegg til det opplagte, som er å takke og ære pave Johannes Paul II?

I sin faste spalte før besøket begynte nevnte Allen noen grunner til at paven ville besøke Polen:
The Poland trip is not just a wistful trip down memory lane, a kind of final tipping of the hat to Benedict’s boss and good friend for more than 20 years. There is serious business for the pope in Poland, matters that cut to the core of his chief concerns. Although media coverage will likely accent the sentimental, it would be a mistake to read these three days exclusively as a sort of rolling post-mortem tribute. On the basis of conversations with Vatican officials over the last several days, here’s how the big-ticket concerns stack up from their point of view.

Så går Allen videre og snakker om disse mer underliggende formålene …

LES FORTSETTELSEN HER.

Hvorfor har den økumeniske tilnærmingen stoppet opp?

Økumenikk /

Alle som arbeider med økumenikk snakker om at økumenisk arbeid er blitt så vanskelig; det ser ikke ut til å skje noen i tilnærmingen mellom kirkene. Det eneste lyspunktet på 90-tallet var den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Bortsett fra denne har det vel ikke vært noen økumeniske gjennombrudd siden slutten av 70-tallet! Hvorfor er det slik?

Noen sier at det er fordi paven/den katolske kirke har vært så vanskelig, den har f.eks. ikke ønsket å tillate felleskommunion. Det er riktig at Den katolske kirke ikke vil tillate felleskommunion med protestanter på det nåværende tidspunkt, men det er nettopp fordi nødvendig økumeniske/teologiske gjennombrudd ikke har kommet – og katolikker insisterer på at rekkefølgen må være teologien først, deretter felleskommunion.

Flere personer her i Roma har i vår sagt til meg at åpningen for kvinnelige prester (og biskoper) i de anglikanske og lutherske kirkene, fra starten av 70-tallet) har vært en svært alvorlig hindring for videre økumenisk progresjon. Embedssynet har alltid vært viktig for katolikker (og de ortodokse) og det var her de første ti årene med økumenisk arbeid hadde kommet ca 1975. Så, isteden for å komme videre med dette kompliserte spørsmålet – hva er nødvendig for å være en gyldig viet prest/biskop? – så ble dette spørsmålet veldig mye vanskeligere da kvinnene her kom inn i bildet: Katolikker (og de ortodokse) sier at kvinner ikke kan være prester, mens anglikanere og lutheranere ikke kan tenke seg å oppgi at kvinner gjerne kan være prester – hvordan skal man så komme videre?

Ratzinger tar opp dette med stagnasjon i økumenikken i sin bok «Church, Ecumenism & Politics», 1988. Her skriver han (s. 135):
Da Det annet vatikankonsil skapte et nytt fundament for økumenisk arbeid i Den katolske kirke, hadde det allerede vært en langt prosess av felles økumenisk arbeid, der mange spørsmål hadde modnet, og resultatene derfor raskt kunne iverksettes. Dette skjedde så fort, så mye uventet ble plutselig mulig, at det førte til håp om at hele splittelsen snart kunne avsluttes. Men når alt dette som slik hadde blitt muliggjort ble nedfelt i offisielle dialogavtaler, måtte det nødvendigvis komme en stagnasjon. De som kjente til den økumeniske prosessen fra starten av eller som hadde deltatt i den, visste at hastigheten måtte settes ned, siden de visste hvilke løsninger som hadde vært klar/modne og hvilke områder man nå måtte begynne å arbeide med. Men for utenforstående må dette ha vært en stor skuffelse. Skylden for denne stagnasjonen måtte også legges et sted, og det var enkelt for mange å skylde på Den katolske kirke.

For å hjelpe til å forstå dette, kan jeg trekke frem synet på den treenige Gud og hovedelementer i fresesforståelsen (at frelsen er ufortjent av nåde) som spørsmål som var (over)modne i 1965, mens embedssyn og litt dypere kirkeforståelse er spørsmål man for alvor begynte å arbeide med på 70-tallet – og som har vist seg å være svært vanskelige å enes om.

Besøk i Romas synagoge

Generelt /

I dag besøkte vi Romas synagoge og jødiske museum etter messen. Det er en stor og flott bygning, ferdig i 1904, ligner faktisk ganske mye på en kirke – aller mest innvendig. Den er tegnet av en katolsk arkitekt, men godkjent av jødenes forstandere – det uvanlige med den er at den har en firkantet kuppel. (Bildet er tatt for noen måneder siden.)

Jødenes historie i Roma går tilbake til minst 300 f.Kr., og de har vært her uavbrutt siden den tid, noe som er ganske sjeldent, i de fleste byer i Europa har de blitt forvist én eller flere ganger. Men det har aldri vært mange jøder her, i dag ca 13.000. Det samme antallet bodde her i 1938 da Mussolini innførte sterkt diskriminerende raselover.

Før tyskerne overtok kontrollen over Roma i 1943, hadde mange jøder (og andre) flyktet ut av byen, så det bodde ca. 5000 jøder her da tyskerne begynte å deportere dem. 2.300 ble deportert og bare 21 vendte tilbake i live, 20 unge menn og en kvinne. Sist uke døde en av de siste fem av disse, gammel og mett av dager, men likevel var det en trist anledning for jødene her.

Den nordisk katolske kirke – og deres kontakter i USA

Økumenikk /

I en melding fra den katolske bispekonferansen leser jeg om et dokument utarbeidet mellom katolikker og Den polsk nasjonale kirken i USA. De to kirkene har hatt samtaler i 22 år og skriver nå et felles dokument om hvor langt de er kommet i enhetsbestrebelsene. Pressemeldingen og dokumentet kan leses her.

Hvorfor er dette så interessant for oss i Norge? Fordi Den nordisk katolske kirke i Norge er nært knyttet til Den polsk nasjonale kirken; det er en biskop fra denne kirken som har ordinert alle prestene og diakonene i denne nye kirken i Norge. Jeg må innrømme at jeg ble ganske skuffet da det for noen år siden ble klart at noen tidligere prester i Den norske kirke valgte å opprette en slik ny kirke, isteden å bli vanlige (skikkelige) katolikker.

Det er ikke noe å gjøre med det som er skjedd, og det er også klart at folk i denne Nordisk katolske kirken ønsker å ha et best mulig forhold til Den katolske kirke – det kan virke som de ønsker en gjenforening med Rom så snart som mulig, og at dere embeder og sakramenter skal aksepteres. I Norge vil det vel ta en tid før denne prosessen kan komme i gang, siden katolikker i Norge føler en ganske sterk sårhet pga. det som skjedde for noen få år siden, i et større perspektiv er det vanskelig å si hvor snart tilnærmingen vil komme.

I dokumentet jeg nå leste fra USA, er det klart at medlemmer i Den polsk nasjonale kirken kan motta sakramentene i katolske kirker, hvis de ikke har muligheten til dette i sin egene kirke, og det samme gjelder katolikker i Den polsk nasjonale kirken, og at katolikker godkjenner preste- og bispeordinasjonene i denne kirken – de samme reglene som gjelder mellom katolikker og ortodokse. Dialogdokumentet sier også tydelig at målene for samtalene mellom de to kirkene er full enhet/kommunion, men hvor snart dette kan skje, sier dokumentet (skuffende) lite om.

Katekismen lærer oss om engler

Katekisme /

Noe overraskende for mange, kanskje, leser vi i dag om englene og om hva de gjør, hvis vi følger leselisten i Katekismebloggen. Man kan også lese alt det Den katolske kirkes katekisme sier om engler her.

KORT SAGT

350. Englene er åndsskapninger som uten opphør lovsynger Gud og tjener Hans frelses råd for de andre skapninger: «Englene støtter opp om alt som er godt for oss».

351. Englene omgir Kristus, sin Herre. Særlig tjener de Ham når Han fullfører sin frelsesgjerning for menneskene.

352. Kirken ærer englene som står den bi under dens jordiske pilegrimsgang, og som beskytter hvert menneske.

353. Gud har villet skapningenes mangfold og særegne godhet, deres innbyrdes avhengighet og orden. Han har bestemt hele den materielle skapning til menneskeslektens beste. Mennesket, og gjennom det hele skapningen, er bestemt for Guds ære og herlighet.

354. Å overholde de lover som er innskrevet i skaperverket, og gi akt på de forhold som avledes av tingenes natur, er et klokt prinsipp og en moralens grunnpillar.

Pavens preken om prestetjenesten – ved ordinasjon i Roma

Katolsk /

Siden jeg selv er prest, finner jeg det interessant å peke på pavens hovedpoenger i prekenen ved ordinasjonen av 15 prester i Roma – på årets kallsdag, 7. mai. Han begynner og avslutter prekenen slik:

Kjære ordinander
I dag, kjære venner, når dere skal introduseres som hyrder i tjeneste for den stor Hyrden, Jesus Kristus, gjennom ordinasjonens sakrament, er det Herren selv, gjennom evangeliet, som snakker om å tjene Guds hjord. Hyrdebildet kommer fra gamle tider. I Midtøsten kunne kongene den gangen kalle seg selv hyrder for sitt folk. Moses og David, før de ble kalt til å bli ledere og hyrder for Guds folk, var selv hyrder med egne saueflokker …..

Jesus forkynner nå at hans time er kommet. At han selv er den gode hyrden som viser Guds omsorg for sin skapning, han samler menneskene og leder dem til mat og vann. Peter, som den oppstandne Herre ber om å gjete sauene, til å bli en hyrde med ham og for ham, beskriver Jesus som (archipoimen) ‘hovedhyrden’ (1. Peter 5:4), og med det mener han at det bare er mulig å bli hyrde for Jesu Kristi hjord gjennom ham og i nært samarbeid med ham.

I ordinasjonens sakrament dette poenget veldig tydelig: Gjennom sakramentet blir presten fullstendig innpodet i Kristus, slik at ved å starte fra ham og handle på hans vegne, kan han utføre i kommunion med ham Jesu egen tjeneste, han som er den eneste hyrden. Han som Gud, som er blitt menneske, ønsker skal være vår hyrde. ….

… Den gamle kirken oppdaget bildet av en hyrde som bærer et lam på sine skuldre. Slike bilder kan kanskje være bilder av idylliske drømmer om et liv på landet som fascinerte mennesker den gangen. Men for kristne ble dette bildet, i all sin naturlighet, bildet av ham som følger oss, til og med i vår ‘ørken’ og forvirring; bildet av ham som tok på sine skuldre de fortapte, som er oss mennesker, og bar dem hjem.

Det har blitt bildet av den sanne hyrden, Jesus Kristus. La oss overgi oss til ham. Vi overgir dere, kjære brødre, på en spesiell måte akkurat nå, slik at han kan lede dere og bære dere gjennom hele livet; slik at han kan hjelpe dere til å bli, gjennom ham og med ham, gode hyrder for hans hjord. Amen.

Hele prekenen kan leses her.

Paven: Prestene skal kunne mye om Gud

Katolsk /

Da pave Benedikt møtte polske prester i domkirken i Warszawa i går, betonte han at «de troende kun forventer én ting av prestene: at de skal være spesialister på å hjelpe mennesker til å møte Gud. Ingen krever at prester skal være spesialister på økonomi, byggevirksomhet eller politikk. Han forventes å være ekspert på det åndelige liv.»

Paven oppfordret også prestene til å benytte egen tid i stillhet og bønn. «Det er der de mest vidunderlige frukter modner for sjelesorgen.»

De katolske hjemmesidene i Norge har en grundig dekning av pave Benedikts reise til Polen.

Mer om kvaliteten på studiene i Roma

Katolsk, Økumenikk /

Jeg skrev for et par dager siden en liten vurdering av studiene mine her i Roma, ved ett av de pavelige universitetene: Angelicum. Jeg har snakket med noen norske studenter her om dette, og har derfor litt å legge til til hvert av de tre emnene jeg tok opp.

1) Akademisk nivå.
Her sier de norske studentene som nå studerer i Roma, at Gregoriana er kjent for å ha et høyere nivå enn Angelicum, og at de stiller trengere krav til sine studenter, også ved opptak til studiene. F.eks. så er en del studier/eksamener ved presteseminarer i andre land uten videre blitt godkjent ved Angelicum, men ikke på Gregoriana.

2) Studenter fra noen land har et lavt akademisk og språklig nivå.
Dette problemet er tydeligvis mange mennesker i Roma klar over, og det er sannsynligvis konkurransen om studentene mellom de mange teologiske universitetene som fører til at man tar opp nesten alle som søker. (Dessuten er dette problemet vel nesten uunngåelig når man har studenter fra opp til 50 land på ett univeristet.)

3) En del av undervisningen er ganske liberal og kirkekritisk
Dette opplever jeg som mest alvorlig for min egen del, men det er på den andre siden sannsynligvis ikke et generelt problem; mine studier er tross alt nokså spesielle. Økumenisk teologi er i praksis noe for (noen få) spesielt interesserte, lærerne mine er lånt inn utenfra og ikke fast ansatt på universitetet og studentene tar dette temaet som en påbygning til sine grunnstudier i teologi. (En annen sak er at det burde være noe mer økumenisk input også i de grunleggende teologiske studiene, i alle fall sier Vatikanets økumeniske direktiv det, men det ser ikke ut til å bli fulgt opp.)

Jeg oppdaterer fortløpende min litt grundigere evaluering av vårens studier, SE HER.

Fra katekismen – Guds plan for skaperverket

Katekisme /

Planen for lesning av Den katolske kirkes katekisme som jeg har nevnte tidligere, legger opp til at vi i dag skal lese nummer 315-324. Det handler om Guds plan for sitt spaperverk, og vi leser bl.a.:

315. Da Gud skapte verden og mennesket, var dette det første vitnesbyrd for all verden om Hans allmektige kjærlighet og om Hans visdom, – første gang Han gjorde kjent «sin frie beslutnings råd» som fullbyrdes i nyskapelsen i Kristus.

319. Gud skapte verden for å gi sin ære til kjenne, og for å meddele den. Gud skapte for at skapningen skulle få del i Hans sannhet, Hans godhet og skjønnhet. Dette er den herlighet Han skapte dem for.

Hele teksten kan leses her.

Evaluering av mine økumeniske studier i Roma

Økumenikk /

Mine studier på Angelicum er nesten over og jeg har satt meg fore å skrive en liten evaluering av det jeg har vært med på. Min konklusjon blir dessverre ikke så veldig positiv. Delvis er det det rent akademiske jeg ikke er fornøyd med, men enda alvorligere er holdningene som jeg i stor grad har møtt blant lærerne og en del av mine medstudenter.

Det som har overrasket meg en del er den kritikken (av Den katolske kirke og pavedømmet) som har gjennomsyret en hel del av undervisningen. Det har blitt understreket utallige ganger hvor enerådig, monarkisk, nesten diktatorisk paven har vært de siste flere hundre år, og det har samtidig blitt sagt hvor mye vi katolikker kan lære av andre. Det er viktig å lære av andre, men jeg føler det vel noe underlig som katolikk å møte andre kirkesamfunn fra en slik underlegen posisjon (eller er det konvertitten i meg som her har feil magefølelse?).

Les hele min vurdering her.

Kristus bruker svake mennesker

Katolsk /

I dagens audiens fortsetter paven den svært så personlige (fra en paves side) fremstilling av Kirken mål, mening og organisering, ut fra fortellingen om Peter.

Her er et resymé av dagens katekese fra Vatikanets pressekontor.

Kjære brødre og søstre
I dag vil jeg igjen fokusere på apostelen Peter. Kristi undervisning, på samme måte som hans oppførsel, var vanskelig å godta, og mange trakk seg derfor tilbake fra Ham. Men når Jesus spør de tolv, «Vil dere også gå?» så svarer Simon Peter, «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror .. at du er Guds Hellige.»

På denne måten starter Peter Kirkens Kristologiske trosbekjennelse. Selv om den var ufullstendig, var hans tro likevel autentisk og åpen – og ikke en tro på en ting, men på en person, Kristus. Peter var likevel ikke fri fra menneskelig svakhet, det kom en tid da han til og med forrådet sin Mester.

Troens skole er derfor ikke en triumfmarsj, men en reise som daglig merkes av lidelse og kjærlighet, prøvelser og trofasthet. Peter kjente fornektelsens ydmykhet, og for denne gråt han bittert. Men da han hadde lært av sin egen maktesløshet, var han klar for sin oppgave.

Denne oppgaven, som blir muliggjort ved at Herren tar imot Peters vaklende kjærlighet og igangsatt med ordene «Følg meg» (Joh. 21), er merket av håp. På tross av sitt svik vet Peter at den Oppstandne Herre er ved hans side. Hans lange trosreise, alltid åpen for Jesu Ånd, gjør ham til troverdig vitne; en som kjenner den sanne gleden som ligger i Kristus, frelsens vei!

Som vanlig kan hele katekesen leses på www.zenit.org sine sider.

Seminar om Da Vinci-filmen i Bergen

Generelt /

I avisen Dagen refereres det til et seminar som ble avholdt om Da Vinci-filmen mandag denne uken – les referatet her. Hovedinnleder ser ut til å ha vært Bjørn Are Davidsen, som jeg kjenner fra ungdommen. Han er vel en av de fremste ekspertene på Da Vinci-boken, og nå -filmen i Norge. Les om hans bok bl.a. her.

Med på seminaret var også religionsviter og katolikk Clemens Cavallin, som jeg også kjenner fra den katolske kirken i Bergen. Sistnevnte sier noe ganske interessant om hvordan katolikker bør reagere på filmen (lignende Opus Deis offisielle reaksjon) – fordømmelse og store ord vil sannsynligvis ikke virke positivt. Han sier:

Han mente at Dan Browns bok uttrykker en slag katolikkfobi og at den er full av antikatolske fordommer. Han sa også at mange betrakter Den katolske kirke som den store bremseklossen for det moderne samfunn.

– I tillegg oppfattes den av mange som en mystisk kirke med sitt vievann, eksorsisme og sin offertanke. I så måte er den passende som en kraftfull, mytisk motstander, sa han.

Cavallin sa videre at forsvaret mot Da Vinci-koden først og fremst er en jobb for lekmenn.

– Om paven fordømte boken, så ville det bare hjelpe Dan Brown, sa han.

Opus Dei om Da Vinci-filmen

Generelt /

Opus Dei har valgt å ikke rope på boikott av Da Vinci-filmen, der de blir omtalt særdeles ufordelaktig, men heller å appellere til folks og filmskapernes edle sinnelag, samt å utnytte publisiteten de får på en positiv måte. 17. mai kom de med en pressemelding med følgende innhold:

Romanens fornærmende karikaturer av Jesus Kristus, kristendommens historie, Den katolske kirke og Opus Dei har alle blitt beholdt i filmen. Deres krenkende effekt har til og med blitt større siden bilder er mer kraftfulle i sitt språk.

Sony har også bekreftet at det ikke i forkant av filmen vil komme noen melding som tydeliggjør at enhver likhet med virkeligheten er en ren tilfeldighet.

Mange katolikker, andre kristne, jøder, muslimer og andre mennesker av god vilje har hevet stemmen og bedt Sony om respekt for religiøse overbevisninger. Vi har således ikke appellert om å få noen særbehandling. Heller ikke har vi ønsket å begrense noens ytringsfrihet. Fra første stund har vi appellert til Sonys følelse for menneskelig hensyntaken og ære. Denne appellen har beklageligvis ikke fått gehør.

Hele pressemeldingen kan leses her.

Forøvrig virker som om filmen, på tross av elendige kritikker de fleste steder rundt om i verden, har hatt en økonomisk svært innbringende premierehelg. Les mer om reaksjonene her.

Gammel historie og årets første bad i Sperlonga

Generelt /

Lørdag og søndag var min kone og jeg en tur til Sperlonga, en gammel by ved kysten ca 60 km sør for Roma. Byen er både kjent for sine flotte strender – en flott kilometerlang strand på hver side av gamlebyen – og for sin historie.

Historisk er vel keiser Tiberius’ villa det mest interessante. Ikke ganske så stor og flott som Hadrians villa ved Tivoli, men rester etter flere flotte skulpturer (med tema fra Odysseen) samt en stor grotte som hadde vært en del av komplekset, gjorde ‘villaen’ til et lærerikt besøk. Gamlebyen i Sperlonga er også nydelig; på en høyde over sjøen, med hvitmalte bygninger og uendelig bratte og smale gater.

Ellers ble det sesongens første bad for oss (vi er ellers ikke så veldig interesserte i å besøke strender). Vannet holdt ca 20 grader og bølgene lignende dem vi har på Jærstrendene, men solen var nok sterkere enn vi noen gang opplever den i Norge – og vi er fortsatt bare midt i mai! Nå ser det forøvrig ut til å bli skikkelig varmt her, både i dag og i morgen er det meldt 30 grader.

En apostolisk kirke

Katekisme /

I dag presenterer jeg noen ganske korte punkter fra katekismen om biskopenes og pavens rolle i Kirken; om kirkesns apostolisistet – meget fundamentalt for å for Den katolske kirke.

857. Kirken er apostolisk fordi den bygger på apostlene, og det i tredobbel betydning:

– den ble grunnlagt og bygger fremdeles på «apostlenes grunnvoll» (Ef 2, 20; Åp 21, 14), de vitner som ble utvalgt og utsendt av Kristus selv;

– ved Den Hellige Ånds hjelp som bor i Kirken, bevarer den og gir videre den undervisning,1390 den skatt, den sunne lære den har hørt fra apostlene;

– den fortsetter å bli undervist, helliggjort og ledet av apostlene inntil Kristi gjenkomst, takket være dem som har etterfulgt apostlene i hyrdeembedet: bispekollegiet «og præsterne, der står ved deres side, forenede med Peters efterfølger, Kirkens øverste hyrde»:

Du, vår evige Hyrde, forlater ikke din hjord, men tar den alltid i din varetekt ved dine salige apostler, så hjorden kan ledes av dem du har satt til dens hyrder og til stedfortredere for din Sønn.

Her kan man lese denne delen av katekismen selv.

Onsdagsaudiensene – om Kirken

Katolsk /

Mens alle i Norge (og vi få norske i Roma) feiret 17. mai, var det for andre mennesker i verden en helt normal dag – bl.a. med onsdagsaudiens på Petersplassen.

Paven fortsetter sin undervisning/katekese om hva Kirken er, og sa denne uken spesielt mye om sin egen/pavens plass i Kirken, ut fra flere eksempler i NT der Peter møter Jesus og blir utfordret og kalt av ham. Uken før, 10. mai, sa paven mer om biskopenes rolle i Kirken generelt, bl.a. dette:

«Kirken som ble til ved Jesu vilje og rundt ham, fortsetter sin reise gjennom historien,» sa paven. «De tolv … involverte andre i de funksjonene de selv hadde fått overlatt, slik at disse andre kunne fortsette tjensten. … Akkurat som det kom et kall fra den oppstandne ved begynnelsen av den apostoliske tradisjonen, slik kommer det et kall og en invitasjon til stadig nye, … fra dem som allerede har den apostoliske tjenesten, og på denne måten blir tjenesten i ‘episkopatet’ ført videre.»

«På denne måten,» fortsatte pave Benedikt, «er fortsettelsen av episkopatets funksjon … en garanti for fortsettelsen av den apostoliske tradisjon. Forbindelsen mellom verdens biskoper og den første gruppen av apostler kan sees først og fremst som en form for historisk fortsettelse/kontinuitet … Men fortsettelen kan også oppfattes på en åndelig måte, fordi apostolisk suksesjon i tjenesten er en spesiell plass der Den Hellige Ånd arbeider og formidles.»

For den Katolske kirke er det faktisk slik at både bispeembedet og paveembedet er en uoppgivelig del av Kirkens selvforståelse. Folk som ikke er katolikker, men ønsker å lære om Den katolske kirke, bør merke seg dette, og gjerne følge pave Benedikts onsdagsundervisning videre.

Her kan man lese hele pavens katekese/budskap på onsdagsaudiensene, 10. mai og 17. mai.

Mer om Da Vinci-koden

Generelt /

Nå er det ikke lenge til Da Vinci-filmen kommer. Selv har jeg ikke klart å lese boken, og finner det ganske utrolig at mange menensker tar det som står der for god fisk. Jeg følger likevel med til en viss grad i debatten om boken og filmen, og er glad for at noen engasjerer seg.

I USA fins det en dame (en katolikk) som heter Amy Welborn, hun har en interessant blogg som jeg leser, og nylig fikk hun en hel del spalteplass i USA TODAY og fikk bl.a. med denne faktaoversikten over boken:

Fiction : The Priory of Sion is an ancient group charged with protecting the secret of the real Holy Grail, and Leonardo da Vinci was a Grand Master of the Priory of Sion.

Fact : The Priory of Sion was established in 1956 by a crackpot Frenchman who was exposed as a fraud in the French media in the 1980s. The documents claiming Leonardo’s role were forged and planted in French archives in the 1960s. Since there was no Priory of Sion in the way that The Da Vinci Code describes it, Leonardo couldn’t have been a part of it. Simple logic.

Fiction : Politics determined what Gospels made it into the Bible.

Fact : By the mid-second century, Matthew, Mark, Luke and John were widely accepted as the foundational texts of Christianity. The criteria had nothing to do with gender or power. It was all about whether they reflected the witness of the apostles about Jesus, how old they were, and how useful they were for the entire church, instead of just a small group.

Fiction : Constantine invented the divinity of Christ in 325.

Fact : Even a cursory look at textual evidence shows that Christians worshipped Jesus as Lord long before Constantine’s reign. The Council of Nicaea was called to address a heresy called Arianism, which taught that Jesus wasn’t fully divine.

Fiction : Jesus and Mary Magdalene were married.

Fact : The Gospels are all very forthright about Jesus’ familial relations, and they don’t hide the existence of Mary Magdalene, either. If they had been married, there would have been no reason to hide the fact.

Fiction : Christianity demonized Mary Magdalene in order to suppress her influence.

Fact : Mary Magdalene is a saint. In every Gospel, she is cited as the first person to find the empty tomb. She was the second-most revered saint of the Middle Ages, after Mary, Jesus’ mother. That’s an odd way to demonize.

Jaroslav Pelikan døde 13. mai

Økumenikk /

Den svært kjente teologen, kirkehistorikeren, Jaroslav Pelikan, døde 13. mai, 82 år gammel. Han var det meste av sitt liv lutheraner – hans far var luthersk prest, bestefaren var biskop – men i 1998 gikk han over til den ortodokse kirke.

First Things skriver om ham:
«Jaroslav Pelikan died on Saturday at age eighty-two. The funeral is Wednesday morning at St. Vladimir’s Orthodox Seminary in Crestwood, New York, beginning at nine o’clock. Jaroslav Pelikan was in the estimation of many the twentieth century’s most distinguished historian of Christianity. He taught at Yale from 1962 to 1996 and was the immediate past president of the American Academy of Arts and Sciences. A pastor and the son of a pastor of the Lutheran Church–Missouri Synod, Pelikan entered into communion with the Orthodox Church in 1998.

Skroll til toppen