Jeg skrev for ikke lenge siden om hvilken vei alteret helst bør vende i kirken. Nå har jeg mottatt og lest boken “Turning Towards the Lord” av Uwe Michael Lang, og forstår bedre de gode argumantene som taler for at presten skal vende seg mot Herren (sammen med menigheten) når messens offer bæres frem.
Jeg har også mottat en e-mail som ikke liker disse tankene. Jeg skal presentere noe av denne mailen her anonymt, for at andre kan få se hva den inneholder:
Noe av det som gledet meg sterkt .. er .. nettopp at presten står vendt mot oss, menigheten, og at vi mottar Nadverden i hendene. I dette at presten står vendt mot oss ligger en kommunikasjon som blir et så godt bilde på Jesus vendt mot menneskene, at Han tar oss inn i sin kjærlighet, tar oss med. Å vende ryggen mot noen, er som kroppspråk gjerne knyttet til avvisning og arroganse. Selv om det i Kirken skal stå for å være vendt mot alteret og Gud på menihetens vegne – har jeg erfart det som fjernhet, avstand – men Kristus var nær! Jeg synes Den Katolske Kirke her har et stort fortrinn framfor den protestantiske, håper inderlig ikke det blir forandret på! Vi legfolk har et helt legitimt behov for å bli sett. Kristus er midt iblant oss, Han ser oss. En formidler vender ikke ryggen til.
Først bør jeg kanskje presisere hva det er noen foreslår; det er at presten skal stå vendt mot Gud/mot øst/ mot alteret (bare) under den eukarsitiske bønn. Ved hele messens innledning, trosbekjennelse, bønner, avslutning står han ved stolen, slik det nå har blitt vanlig. Dernest er det slik at hovedargumentet for at presten skal vende seg mot Gud, er at han (sammen med hele menigheten) under den eukarsitiske bønn bærer frem messens hellige offer for Gud, og dette bør gjerne tydeliggjøres på denne måten. Under kommunionens del av nattverden/eukaristien vender han seg selvsagt til folket igjen.
Det ville selvsagt være dumt hvis noen skulle føle at presten vender seg fra dem, men det er faktisk blitt slik de siste ti-årene i Den katolske kirke at det vertikale aspekt ved messen (at vi vender oss til Gud) er blitt altfor mye nedtonet mange steder, og den horisontale delen (forholdet mellom de troende) har fått tilsvarende for stor plass.
Kanskje flere har synspunkter på dette spørsmålet?
Kommentar til reaksjonen du hadde fått: for det første er ikke presten Jesus og for det andre kan det jo sees på den måten at presten vender seg mot Gud _sammen_ med menigheten ved at han er vendt samme vei som menigheten. En annen ting er at man i Den katolske kirke kanskje etter siste konsil kanskje har blitt litt for opptatt av det pedagogiske aspektet ved messefeireingen – at menigheten skal forstå hva som skjer samtidig som det skjer.
Også et spørsmål du kanskje vet mer om: hva er den teologiske/historiske begrunnelsen for å ha alteret vendt mot menigheten? Finnes det belegg for dette i Kirkens tradisjon (med unntak av f. eks. Peterskirken i Roma, som vel er et unntak?)?
Beklager den dårlige setningsstrukturen – jeg er blitt for vant til blogger med forhåndsvisning av kommentarer ;-)
Kom over en amerikansk blogg med bilder fra en messe hvor presten er vendt mot øst under den eukaristiske bønn: http://te-deum.blogspot.com/2006/08/assumption-2006-photo-post-1.html
Tilbakeping: Presten og altaret « Katolikken