juli 2006

Første lesning denne søndag er fra profeten Amos, 7,12-15.
Siden sa Amasja, presten i Betel, til Amos: «Gå din vei, du seer, kom deg av sted til Juda! Der kan du ha ditt levebrød, der kan du være profet. I Betel får du ikke lenger tale profetord; for det er en kongelig helligdom, ja, et rikstempel.» Da tok Amos til orde og sa til Amasja: Jeg er ikke profet og hører ikke til noe profetlag. Jeg er gjeter og dyrker morbærfiken. Men Herren tok meg bort fra saueflokken, og Herren sa til meg: «Gå og vær profet for Israel, mitt folk!»

I min preken i dag (nå er jeg nemlig tilbake i Norge/Bergen igjen og har vanlig menighetstjeneste) snakker jeg om at Gud kaller oss alle til tjeneste for seg og at dette kallet noen ganger kan være vanskelig å utføre, slik Amos eksempel viser – han ble jaget ut av landet. Jeg regner med å legge ut deler av min preken her om noen timer.

Tekstene for dagens messe kan leses her:

Dagens evangelietekst:

Siden gikk Jesus derfra og kom til sitt hjemsted, og disiplene fulgte ham. Da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Alle som hørte ham, var helt overveldet og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør! Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og har vi ikke søstrene hans blant oss?» Og de ble forarget og avviste ham. Men Jesus sa til dem: «En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på sitt hjemsted, blant slektninger og i sitt hjem.» Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, han bare la hendene på noen få syke og helbredet dem. Og han undret seg over deres vantro. Så drog han omkring til landsbyene og lærte folket. (Markus 6)

Les alle tekstene her – og bønnene/antifonene:

OPPDATERING:
Dette var siste søndagen vi var i Italia; vi deltok i søndagsmessen i en kirke som (svært passende) lå like ved et badested en halv time sørøst for Rimini.

For det er ikke Gud som har skapt døden, og han gleder seg ikke over de levendes undergang. Gud skapte alle ting for at de skulle vare ved, de skapende krefter i verden tjener livet, det er ingen dødelig gift i dem. Nei, døden er ikke konge på jorden, for rettferdigheten er udødelig. Men Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget evige vesen gjorde han det. (Visdommen 1)

Da en av synagogeforstanderne, som hette Jairus, fikk se Jesus, kastet han seg ned for hans føtter og bønnfalt ham: «Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på henne, så blir hun frisk og får leve.» (Markus 5)

Som vi ser i dette utdraget fra 1. lesning og evangeliet i dagens messe, er det Guds makt også over liv og død som står i sentrum i dagens messetekster. Noen ganger ser også kristne i praksis bort fra at det evige liv er vel så viktig som dette jordiske liv; da blir vår kristentro ganske så feilfokusert og forvirret. Noen ganger klarer vi ikke å tro særlig sterkt verken på dette eller andre av Guds løfter; da vil vi ha nytte av å igjen minnes om at både vårt liv og vår død fullt og helt er i Guds hånd.

(Muligens feirer mange menigheter i Norge i dag festen for Peter og Paulus. Her nede fra Italia er jeg noe usikker på om det gjøres i dag eller om de ble gjort for en uke siden. I Italia feirer vi de to apostelfyrstene på selve dagen, 29. juni.)

Les alle tekstene her – og bønnene/antifonene: