Å finne balansen i trosopplæringen

Torvild Oftestad ved Det (katolske) kateketiske senter skriver nylig en artikkel om hvordan katekesen må være balansert. Der skrive rhan bl.a.:

Et kjennetegn på den katolske tro er at den holder for sanne saker som tilsynelatende er paradokser, altså står i motsetning til hverandre. Utgangspunktet er personen Jesus Kristus, han er samtidig sann Gud og sant menneske, å overdrive det ene på bekostning av det andre er vranglære.

Dette er et prinsipp som vi med stor nytte kan overføre på katekesen. Ikke bare med henblikk på det strengt dogmatiske innholdet, men også i hvordan vi fremlegger stoffet. Det er alltid et ”både og” i katekesen. …

Det betyr at når vi formidler troen, skal vi tale både til hode og hjerte. Den kristne lære er mat for den intellektuelle appetitten, den gir svar på de store spørsmål og gir våre hoder noe å arbeide med. Men en ensidighet her gjør troen kun til en intellektuell øvelse. …

Vi må også balansere ord og ritualer. Læren om Gud har også en praksis: liturgien. ”Troens lov er bønnens lov”, heter det. Kjennskap til Gud får man både ved å lære om ham og ved å tilbe ham i liturgien. Katekesen må ta høyde for å benytte seg av begge deler.

Liturgi og evangelisering er et annet slikt ordpar. I liturgien vender de troende seg oppover til Gud, i evangeliseringen vender vi oss utover til mennesker som ikke tilber ham. Katekesen må få frem samhørigheten mellom disse. …

Et siste ordpar er moral og sosialt ansvar. Det er temaer som ofte settes opp mot hverandre i debatter i og om Kirken. Katekese om moral skal handle om hvordan vi med den Hellige Ånds hjelp skal leve som etterfølgere av Kristus, det handler om vår fornyelse i Kristi bilde. Men det bærer i seg sterke sosiale implikasjoner. ….

HELE ARTIKKELEN KAN LESES HER – Åpne nr 5/2006 av Broen og gå ned til side 25.

1 hendelser på “Å finne balansen i trosopplæringen”

  1. Tja, pastor, her er vi inne på hva jeg har skrevet om før på din blogg. Om treenigheten som er en svært så vanlig erkjennelsesform og slett ingen mot- sigelse og slett intet paradox, og om tro og viten, hvor jeg og svært mange moderne mennesker inklusive Professor Ratzinger / han Bendik forlanger av virkeligheten at det ikke skal være noen «mot- sigelse» eller noe schizma og jernteppe imellom, for det tåler vi ikke. Vi kan ikke tjene to herrer.

    Ikke alle er enig, man har heller ikke alltid ment det. Men vi som ikke fordrar annet, hva med oss da? Hvorfor skal vi alltid holdes utenfor? At jeg mener det, skyldes vel at jeg er et moderne menneske. Det har ganske sikkert sin idehistorie og lærehistorie av heller nyere tid. Vi forlanger ett og bare ett univers.

    Jeg har sett på Torvild Oftestads artikkel og jeg er liksom ikke helt med. Det er liksom ikke problematisk. Iallefall ikke for meg.

    Det kan ganske sikkert være det for andre, akkurat som med treenigheten. Men da skorter det kanskje på en smule opplysning og erfaring. Og det er just hva som står til debatt, pedagogikken. Men godt mot alle sammen, der finnes nådemidler. Og det er Herren selv som må gripe inn, vi er sjanseløse. Da må vi se til iallefall ikke å stille problemet på vrang måte.

    Vår lille sønn Matthias lå i senga og sov, ca 2 1/2 år gammel. Plutselig hørte vi et forferdelig skrik og løp til, og han var helt vettskremt, han hadde drømt stygt.

    » Jeg Å!» sa han.

    Og vi måtte bare forsikre og trøste: » Du Å,….. Matthias Å !» Og han pustet meget lettet ut.

    Det var det at han var jo veldig liten og litt for liten og hadde vært det hele tiden, og fikk ikke helt være med… og ville være med han og: » Jeg å!»

    Og det er alderen da man begynner å si JEG! , pronomenet. «Jeg nei nei jeg jeg nei… uæææææææææ!» og det har de jo helt rett i.

    Og så er det «jeg å!» man vil være med.

    Det er jo hva det handler om i communionen, og jeg fatter ikke poblemet. For det var jo bare noen ord og noen hångrep som skulle til fra vår side, rette ord i rette tid, så viker problemet som dugg for solen, og det er hva det handler om. Sånt bør man ikke problematisere.

    Jesus ble jo til og med vred og skar rett igjennom og satte tingene på plass da de små barna kom og sa «Jeg Å !» og ikke alle skjønte det. det het at han tok vel imot dem og «vel- signet» dem.

    Det var kanskje det vi ikke hadde vært så flinke til og det ble virkelig helt dramatisk. Det måtte vi sannelig gjøre. Da pustet han meget lettet ut.

    Hilsen
    Sverre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen