«Det er neppe mange i dag som vil anse en snarlig forsoning mellom evangelisk-luthersk kristne og katolikker – hvis man dermed tenker på et egentlig kirkefellesskap – for et realistisk prosjekt.» Dette skrev Torben Riis i en leder i det danske ”Katolsk orientering” nå nylig. Ikke en veldig positiv måte å avslutte året 2006 økumenisk, men likevel realistisk? Slik fortsetter lederen (jeg har selv fornorsket språket en del):
I tiden etter konsilet er det ganske visst blitt ført mange konstruktive samtaler og utsendt mange felles erklæringer, som har kunnet gi anledning til håp om nattverdfellesskap osv., men som årene er gått, er det blitt stadig tydeligere at uenigheten om fundamentale trosspørsmål stikker dypere, slik som det også konkret kommer til uttrykk i holdningen til sentrale etiske spørsmål. En viss frustrasjon over uteblivelsen av egentlige fremskritt har da også fra tid til annen kunnet spores i uttalelser fra Enhetssekretariatets leder kardinal Walter Kasper.
Heller ikke den aktuelle utvikling innen for den anglikanske kirke gir anledning til optimisme. Den 11. juli i år godkjente en generalsynode avholdt i York med stort flertal igangsettelsen av en prosess, som om noen år skal føre til ordinasjon av kvinnelige biskoper. Kardinal Walter Kasper hadde bare en måned tidligere i en tale til de engelske biskoper forsøkt å påvirke beslutningsprosessen ved bl.a. å peke på de konsekvenser et slikt skritt ville få for den fortsatte dialog med Den katolske Kirke.
Konsekvensen vil ikke være at man fra Den katolske Kirkes side avbryter dialogen – men, presiserer Kasper, at dialogen grunnleggende vil endre karakter. Det er nemlig forskjellige former for dialog: den ekte økumeniske dialog, som alltid har som sitt formål å gjenopprette den fulle enhet mellom de atskilte kristne, og dernest en dialog der ambisjonene ikke strekker lenger enn til å opprettholde vennskapelige kontakter, utveksle informasjon og samarbeide på praktiske områder. En dialog, bevares, men en dialog uten en felles målsetning.
Grunn til optimisme er der derimot når man ser på forholdet til de ortodokse kirker. Det første gjennombrudd i de innbyrdes relasjoner kom i 1965, da pave Paul VI og patriarken Athenagoras annullerte de gjensidige fordømmelser fra 1054, et skritt som i den følgende tid på flere måter ble fulgt op av pave Johannes Paul II og patriarken Dimitrios I. Pave Benedikts besøk i Tyrkia er en klar indikasjon av at han prioriterer samtalen med apostelen Andreas 270. etterfølger høyt. Det gjør han, fordi katolikker og ortodokse – selv etter snart 1000 års atskillelse – grunnleggende taler det samme troens språk.