Det har vært skrevet en del om jesuittisk/ingantiansk spiritualitet på flere blogger de siste ukene. Vårt Land skrev i går en artikkel om en av Josefsøstrene i Oslo, søster Hedwig Osterhus, som nå flytter fra Nesøya til Grefsen. Hun foretteller dette om bønn og retrett:
– Og om man ikke kan be?
– Da har man kanskje feil forventning til bønn. Å be er å åpne seg for Gud. Hva som så skal skje, må vi overlate til ham. Merkelig nok er det min erfaring at det alltid skjer noe når vi gir Gud oppmerksomhet. Ignatius kaller det en ettersmak, som gjør at vi gjerne vil ha mer. Det er hva som skjer. Men bønn krever dessuten åpenhet for hva som bor i meg selv. Jeg tror mange er redde for å møte det. Derfor tør de ikke å be.
– Har vi grunn til å være redde for det?
– Vi er alltid redde for smerte, og det kan vi møte i oss selv. Men jeg har aldri opplevd en som åpner seg for Gud, som ikke kommer gjennom det.
… Da søster Hedwig på 80-tallet fikk et sabbatsår, reiste hun til USA for å studere pastoralpsykologi og ignatiansk spiritualitet.
Det var i jesuittenes retreatbevegelse hun på slutten av studieårene hadde funnet det hun savnet i teologien, og nå ville hun utdype det for egen del. Hun ønsket seg tilbake i menighetstjeneste. Men også den veien ble stengt. Så ble hun bedt om å komme til ordenens nyopprettede retreatsenter for å være åndelig veileder.
– Det hadde ikke vært i min tanke. Men slik er det Gud leder, gjennom det han stenger og det han åpner. Nå kjenner jeg at det var her han ville ha meg. Så får vi se hva som kommer siden.
Søstrene har alltid hatt retreat som en del av årsprogrammet. Det er også ut av klostrene den moderne retreatbølgen har sprunget. Da søster Hedwig begynte å interessere seg for ignatiansk åndelighet, var det nokså ukjent. Nå har interessen eksplodert.
– Hvorfor tror du det er blitt en så voldsom interesse for retreat og åndelig veiledning?
– Det skyldes at folk har fått så mye jordiske goder, og så opplever de at det bare gir tomhet. Dessuten arbeider Guds ånd sterkt i dag, og mange mennesker opplever en lengsel som de ikke vet hvor de skal gå med.
Dette var fint, Pastor Moi.
Jesuitterordenen har jo vært forkjetret i Norge siden renessansen, og har sin dramatiske historie som jeg mener vi heller skal heve frem og ikke legge skjul på. De førte saken mot Gallilei blant annet.
… …. … Så ble Jesuitterordenen gjenopprettet igjen i 1814. Fra da av må Moi fortelle historien. Men fakta fra Norge sier at de ikke kan ha vært forbudt, men kanskje heller satt i fengsel av Paven.
Jesuitterforbudet ble opphevet i Norge i 1956 fordi endel ungarske flyktninger var jesuitter.
Årsaken til at man gikk til Wien var Keiser Carl IV og UNIVERSITAS CAROLINVM IV av 1342 hvorav København og Osloensis har sitt patent. Og Tycho Brahe emigrerte / rømte til Prag ca 1595 etter strid med Christian IV og underviste Keiseren og Keppler i naturfag.
Så er altså det Keiserlige observatorium grunnlagt av Brahe flyttet til Wien, og jesuitter ute i siviltjeneste løslatt på prøve, satt til å passe det ca 1780.
Det som er blogget her…….. det kan vi jo være med på fra jesuittenes side.
Hilsen
Sverre.
til alle:
Jeg fra- råder Pastor Moi å slette kunnskap og metode han ifølge sin skjeve og sære religiøse innvielse og oppvekst er blitt barneskadd til å måtte forakte. … …
(Jeg har noen ganger kraftig forkortet innlegg av carbomotanus, fordi han ofte skriver en hel som ikke har noe med saken å gjøre. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre – jeg skriver også tydelig før bloggens kommentarfelt: skriv kort og konsist.
mvh
Oddvar)