Jeg nevnte for noen få dager siden Dag Øivind Østerengs foredrag om hva man kan gjøre som konservativ og ‘høykirkelig’ medlem i Den norske kirke, med den læremessige utglidningen og den mangelfulle ekklesiologien der. Her er det han skriver om hva slags løsninger man ikke kan velge. (Les hele hans foredrag her.)
Når (vi har slått fast at) det kirkelige fellesskapet er en forpliktelse, en skyldighet, en obligatio, så melder følgende spørsmål seg; hvor finner vi dette fellesskapet? Med hvem kan vi ha dette fellesskapet? Og omkring hva er det vi samles om i dette fellesskapet?
Og for å svare på det vil jeg begynne med å si noe om hva det ikke er vi samles om, men som i vår aktuelle situasjon ofte blir brukt som begrunnelse for å holde fast på det fellesskapet vi nå har i Den norske kirke (Dnk). Jeg vil peke på de dype sporene vi må opp av og ut av. …
A. Kirkens fellesskap er ikke grunnlagt på gode prester. Når gode prester blir brukt som begrunnelse for å holde fast på et menighetsliv og på et kirkelig fellesskap lokalt, da blir de gode prestene misbrukt. For Kirkens Herre har ikke grunnlagt kirken på kvaliteten av presteskapet, men på det store depositum han har betrodd kirken, og dermed også presteskapet. …
B. Kirkens fellesskap er ikke grunnlagt på det alminnelige prestedømme som demokratisk styringsorgan for kirkens ordo … I stedet finner vi helt klart en hierarkisk struktur for kirkens orden i Det nye testamente. Kristus er hodet, grunnlagt på de tolv.
C. Kirkens fellesskap er heller ikke grunnlagt på karismatisk lederskap, kongemakt eller en sosiologisk forankret enhetskultur. …
D. Kirken er heller ikke grunnlagt på en funksjon der evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes, men et personalt fellesskap med Den treenige Gud og hele Guds folk gjennom Kirken som midler, under det vi gjerne kaller for kirkens kjennetegn, notae ecclesiae. …
For min del har jeg kommet fram til at Augustana VII ikke må brukes reduksjonistisk på den måten at den legitimerer brudd på kirkens orden selv om denne orden sorterer under jus humanum. Men bare skal brukes som et kirkerettslig skjold mot heresi.
E. Det evangelium (evangelisk frihet), og det spiritualistiske kirkebegrep som de facto oppløser det forpliktende kirkefellesskapet og gjør hele kirkens ordo om til et adiaforon og til et spørsmål om individuell frihet – under påberopelsen av evangeliet, representerer et annet evangelium enn bibelens og er en annen kirke enn den Jesus grunnla på apostlene.