De talte alle tungemål. Det var på denne måten det behaget Gud å gi Åndens nærvær til kjenne, nemlig ved å la den som mottar Ånden, tale alle tungemål. For dere må forstå, mine kjære, at dette er den Hellige Ånd som kjærligheten utøses i våre hjerter ved. Ett menneske kunne altså tale alle tungemål når han hadde mottatt den Hellige Ånd. Og siden det var kjærligheten som skulle samle til ett Guds Kirke som er spredt over hele jordens krets, er det nå Kirkens enhet som taler alle tungemål, for den er forenet av den Hellige Ånd.
Hvis derfor noen sier til en av oss: ”Har du virkelig mottatt den Hellige Ånd, siden du ikke taler alle sprak?» Da skal han svare: ”Jo, jeg taler alle språk, for jeg er i Kristi legeme, det vil si i Kirken, og den taler alle språk. Det var Kirken Gud hadde i sinne da han sendte den Hellige Ånd, Kirken som skulle tale alle tungemål.» Slik er det blitt oppfylt som Herren lovet: ”Ingen fyller ny vin på gamle skinnsekker, … nei, ny vin fyller en på nye skinnsekker, så beholder en begge deler». Det er forståelig at noen sa da de hørte apostlene tale på alle tungemål: ”De har drukket seg fulle på søt vin». De var nemlig blitt nye skinnsekker, de var blitt nye ved helliggjørelsens nåde slik at de talte over seg på alle tungemål, fulle som de var på den nye vin, det vil si den Hellige Ånd. Ved dette under, synlig for alle, var det den katolske Kirke som ble innvarslet, den skulle spres til alle folk og tungemål.
Hold da denne dagen hellig og feir den som lemmer på Kristi ene legeme. Dersom dere er det dere feirer, feirer dere ikke denne dagen forgjeves, for dere er del av den Kirke Herren gjenkjenner som sin, som han fyller med den Hellige Ånd og som er i vekst over hele verden, den Kirke som kjenner sin Herre igjen. Brudgommen har ikke mistet sin brud, ei heller har bruden blitt byttet ut med en annen. Til dere som består av mennesker fra alle folkeslag, til dere som utgjør Kristi Kirke, Kristi lemmer, Kristi legeme, Kristi brud, sier apostelen: ”Bær over med hverandre i kjærlighet, legg vinn på å bevare den felles Åndens enhet i fredens bånd». Legg merke til at når han befaler dere å bære over med hverandre, er det kjærligheten han foreskriver; når han nevner håpet om enhet, fremholder han fredens bånd. Dette er Guds hus, det hus som er bygget av levende stener. I dette huset vil husbonden gjerne bo, så sant splittelsens herjinger ikke bedrøver hans øyne.
Matutin, lørdag før pinse.
Fra en afrikansk pinsepreken fra det 6. århundre med urette tilskrevet Fulgentius av Ruspe. Preken 8,1-3; PL 743 A, C – 744 A.