Slik er offertoriet i den tridentinske messen

For å illustrere forskjellen i høytidelighet og grundighet i den tradisjonelle og den nye messen, tar jeg her med offertoriet (forberedelsen til nattverden) slik det er i den tradisjonelle messen. Denne uoffisielle norske oversettelsen er tatt fra det norsk/ latinske missalet fra 1961. (Lekfolket kunne følge med alt som skjedde i messen i en slik bok.)

Nesten alt det følgende sier presten stille – men også i den nye messen er offertoriet ofte for det meste stille, men mye kortere:

Offertorium.

Presten leser nå Offertorium, som skifter i de forskjelligse messer. – I det kalken avdekkes for velum, ringes med klokken til tegn på at denne del av messen begynner. – Under stille bønn bærer presten fram brødet.

Ta imot, hellige Fader, allmektige evige Gud, dette uplettede offer, som jeg, din uverdige tjener, bærer fram til deg, min levende og sanne Gud, formine utallige synder, feil, forsømmelser, og også for alle som er til stede her, men også for alle troende kristne, levende og døde, så dette offer for meg og for dem må bli til frelse og evig liv. Amen.

Presten heller vin og noen dråper vann i kalken:

Gud, du som på underfull måte har skapt menneskenaturens verdighet, og enda vidunderligere har gjenreist den: la oss ved dette vanns og denne vins mysterium få del i hans guddom som har verdiget seg til å bli delaktig i vår menneskenatur, Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, som lever og styrer med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

Kalken bæres fram.

Vi bærer fram for deg, Herre, frelsens kalk, idet vi påkaller din nåde, så den med vellukt må stige opp for din guddommelige majestets åsyn til frelse for oss og hele verden.
Amen.

I ydmykhets ånd og med botefullt sinn ber vi deg: ta imot oss, Herre, og la dette offer i dag fullbyrdes slik for ditt åsyn at det tekkes deg, Herre og Gud.

Påkallelse av den Hellige And.

Presten velsigner brødet og vinen:

Kom Helliggjører, allmektige evige Gud, og velsign dette offer som er gjort rede for ditt hellige navn.

(I levittmesser velsigner Celebranten nå røkelsen … … )

Håndtvett (Lavabo).

Presten tvetter – på epistelsiden – hendene før han skal røre ved Herrens legeme.

Salme 25, 6-12.
Mellom uskyldige vil jeg tvette mine hender og gå rundt ditt alter, Herre, for å høre din lovprisning og forkynne alle dine undergjerninger. Herre, jeg elsker prakten i ditt hus og stedet hvor din herlighet bor. La ikke min sjel gå til grunne med de ugudelige, heller ikke mitt liv med blodsmenn; ved deres hender kleber urett, og deres høyre hånd er fylt med gaver. Men jeg ferdes i min uskyld; frels meg og miskunn deg over meg. Min fot går på den rette sti. I forsamlingene skal jeg prise deg, Herre.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige And. Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Presten ber videre framfor alteret.

Ta imot, hellige Treenighet, denne offergave som vi bærer fram for deg til minne om vår Herres Jesu Kristi lidelse, oppstandelse og himmelferd, og til ære for den salige Maria, alltid jomfru, den salige Johannes døperen og de hellige apostler Peter og Paul og disse (d. e. hvis relikvier hviler her i alteret) og for alle hellige, så det må bli til heder for dem, men til frelse for oss, og at de som vi feirer minnet om på jorden, må gjøre vel og be for oss i himmelen. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.

Presten vender seg til menigheten og sier halvhøyt:

P. Be, brødre, om at mitt og deres offer må tekkes Gud, den allmektige Fader.
M. Herren ta imot dette offer fra dine hender til lov og ære for sitt navn og til gagn for oss og hele hans hellige Kirke.
Amen.

Stille bønn.

Denne bønn skifter med de forskjellige messer. Tallet og rekkefølgen av de stille bønner retter seg etter kirkebønnene. De slutter med «Per ómnia sæcula sæculórum», som leses høyt eller synges.

Prefasjonen.