september 2007

Pave Benedikt i Mariazell – tok fram løftene om lydighet, kyskhet og fattigdom

Katolsk /


Pave Benedikt er nå i Østerrike på tredje dagen og nå (søndag formiddag) skal han feire messe i Stefansdomen i Wien. På denne adressen kan man lese om mye av det han har gjort og bl.a. se bilder av en stor utendørs messe i Mariazell i går – i pøsende regnvær. (Det er første gang jeg ser bilder av biskoper med (plast)regnbeskyttelse over sine liturgiske klær.) Det andre bildet viser paven i bønn foran den berømte mariastatuen i Mariazell.

Jeg tar likevel bare med det paven sa under vesperen lørdag, retta til prester og ordensfolk. Der snakka han om the three “evangelical counsels” of poverty, chastity and obedience.

“Jesus is concretely present to us only in his Body, the Church,” the pope said, paraphrasing the early 20th century theologian Romano Guardini. “As a result, obedience to God’s will, obedience to Jesus Christ, must be, really and practically, humble obedience to the church.”

Benedict argued that this obedience does not restrict human liberty, but allows people “to discover their deepest identity and interior freedom.” It’s an especially important bit of testimony, he said, in a world that craves “self-realization” and “self-determination.”

Benedict said that the promise of poverty taken by men and women consecrated to God’s service implies a special closeness to the poor of the world. “For all Christians, but especially for priests and religious, both as individuals and in community, the issue of poverty and the poor must be the object of a constant and serious examination of conscience,” he said.

In a departure from his prepared text, the pope added that this is a special challenge for priests and religious because, by the standards of the truly poor, they live a relatively comfortable life.

Turning to chastity, Benedict offered a strong defense of priestly celibacy as a way of putting oneself “completely and unreservedly at the service of God’s Kingdom.” Celibacy does not mean being “aloof from interpersonal relationships,” the pope said, but rather the capacity to “open up a space” for God’s presence in a me-first world.

“Dear priests and religious, you have an important contribution to make: amid so much greed, possessiveness, consumerism and the cult of the individual, we strive to show selfless love for men and women,” he said. (Fra John Allen.)

Diskusjon om menns og kvinners plass i kirken

Katolsk /

Det har vært en debatt om kvinners plass i kirken på denne bloggen akkurat ei uke nå (med utgangspunkt i at den tradisjonelle latinske messen ikke gir kvinnene noen liturgiske oppgaver), under en post som handler og noe ganske annet. Derfor tar jeg og flytter debatten hit, slik at flere kan lese og delta.

Knut Erik sier:
mandag, 3/09/2007 kl 15:04
Den protestantiske kirken har som lengst blitt en femi-kirke, og dessverre har det man nå så treffende kaller for Lavendelmafiaen, fått styre også i katolske miljøer. Ridderordene burde vi prøve å promotere også i våre dager, ikke minst som en motvekt mot all feminiseringen i Kirken. Min personlige oppfatning, er forøvrig, at det først og fremst er kvinner i de katolske miljøer som har vært mest imot all feminiseringen.

Christian sier:
mandag, 3/09/2007 kl 15:37
Med resepekt å melde: Når det gjelder den såkalte “feminiseringen” synes jeg Trond og Knut Erik er på et jorde som jeg ikke engang vet hvor er! Spesielt å trekke fram at hvor “vanskelig det hadde vært med å dra på korstog”, opplever jeg som direkte lattervekkende! Men det er forhåpentligvis ment å være morsomt?

trond sier:
mandag, 3/09/2007 kl 18:51
Christian,
Kanskje Knut Erik, jeg og forfatteren av artikkelen jeg viste til over, i all ydmykhet(sic!) og med respekt å melde, befinner oss på et jorde som ligger noe høyere enn ditt, slik at vi ser bedre hva som foregår rundt oss?

Om du er uenig i at det har foregått en femininisering, så ber jeg om at du kommer med konkrete eksempler på at dette er tilfelle slik at vi kan diskutere saklig, i stedet for å kalle oss latterlige.
Jeg fastholder min påstand om at det faktisk har foregått en femininisering i Kirken og jeg kan belegge dette med fakta for å støtte opp under teorien, i motsetning til hva du gjorde ovenfor da du utelukkende synset og ikke kom med ETT ENESTE moteksempel.

Hansken er kastet! De velger våpen. Eksempler eller personangrep?

Oddvar sier:
mandag, 3/09/2007 kl 20:26
Nå må vel ordet feminisering presiseres en del, Trond; det er vel ikke alltid slik at det er negativt om kvinner er synlige i Kirken. Derfor syns jeg det blir mer aktuelt om man kan vise at det er negativt at f.eks. kvinner kan lese tekster eller forbønner i messen. Personlig kan jeg ikke se at det skulle være noe problem. …

Diskusjon om menns og kvinners plass i kirkenLes mer »

8. september feirer vi festen for Marias fødsel

Katolsk /


Følgende informasjon – og mye mer – finner vi på www.katolsk.no om Maris fødsel, som Kirken feirer i dag, 8. september:

Den hellige Jomfru Maria er den eneste av helgenene, ved siden av Johannes Døperen, som også minnes på sin jordiske fødselsdag. I hele den katolske verden minnes hennes fødsel den 8. september, Nativitas Beatæ Mariæ Virginis.

Vi vet ingenting om Marias fødsel, og hennes foreldre nevnes ikke i Bibelen. Men det finnes apokryfe fortellinger om hennes fødsel, slik som pseudo-Matteus’ evangelium og en annet tilskrevet den hellige Hieronymus. I Jakobs Protoevangelium fra rundt år 150 står historien:

Jomfru Marias foreldre var de hellige Anna og Joakim, og de stammet begge fra Davids slekt. Joakim var prest i Jerusalems tempel, og når han ikke tjenestegjorde der, førte han sin saueflokk på beite i fjellene rundt Jerusalem. Ekteparet førte et gudfryktig og rettskaffent liv, men til deres sorg var deres 20-årige ekteskap ufruktbart, og det ble på den tiden regnet for en skam eller endog en forbannelse. En gang Joakim skulle bære frem offeret, nektet ypperstepresten å ta imot hans offer, da Guds velsignelse ikke hvilte over ham.

Den dypt sårede Joakim dro da ut i ørkenen for å faste og be i førti dager i ørkenen. Stedet identifiseres av noen som Wadi Yabis øst for Jordan, hvor det gamle Georg-klosteret, viet til Maria, fortsatt står, nå svært restaurert. Anna ba under et laurbærtre, viste det seg engler for begge og forkynte at de skulle få en datter ved navn Maria, som ville bli æret i hele verden. Begge skyndte seg til hverandre, og de møttes ved Den gylne Port i Jerusalem. Mange store malere, blant dem den berømte Giotto, har malt denne scenen, og lagt i det hellige ekteparets omfavnelse all den ømhet et menneske kan uttrykke. Noen versjoner av legenden hevder at Anna ble gravid kun gjennom et kyss fra Joakim.

I morgen er det årsdagen for min diakonvielse

Generelt, Økumenikk /


8. september – på festen for jomfru Marias fødsel – 1999 ble jeg ordinert til diakon av biskop Gerhard Schwenzer, under det årlige prestemøtet for bispedømmets prester på Mariaholm. Det hadde tatt lenger tid en vi regna med å få den endelige tillatelsen fra pave Johannes Paul II (som var helt nødvendig siden jeg er gift), så jeg var glad da et års ekstra ventetid var over. (Noen ganger har jeg fortalt interesserte hvordan det var kardinal Ratzinger som fikk henta min sak fram fra ei stor bunke papirer på et obskurt kontor i Vatikanet.) Min prestevielse kom så forholdsvis kort tid etterpå, 8. januar 2000, i St. Paul kirke i Bergen.

Min tidligere lutherske presteordinasjon (i juni 1986) var likevel mindre i mine tanker enn jeg (og kanskje andre) hadde regna med. Jeg hadde nok flere år tidligere innsett at min lutherske ordinasjon (som var vel og bra på sin måte) ikke hadde noe direkte med min katolske diakon- og prestvielse å gjøre. En gang var det en person som spurte om min reordinasjon, og jeg opplevede og sa da at han ikke måtte bruke det uttrykket. Den lutherske og den katolske kirke har kommet ganske langt i sin forståelse av hverandre og i enighet om mange ting, men når det gjelder synet på bispe- og presteembedet er avstanden fortsatt svært stor.

Søknaden om feiring av den tradisjonelle latinske messen bør innvilges

Liturgi /

I forrige post skrev jeg om en søknad fra personer knytta til Karl Borromæus Gruppen til en sogneprest i København om den tradisjonelle latinske messen kunne feires hver søndag i hans sognekirke. Selv om jeg selv er usikker på om jeg personlig vil foretrekke den gamle messen heller en den nye messen feira på verdig måte (med gregoriansk sang, gjerne på latin, med presten og alteret vendt mot Herren etc.), syns jeg absolutt at søknaden bør innvilges. De som har søkt er likevel usikre på om de vil få lov, for det fins motstand mot den gamle messen i Danmark.

Men de bør ubetinget få et ja, fordi: De allerede har en prest som kan feire messen, de vil hjelpe med alt praktisk slik at det ikke skal bli noen byrde for menigheten, de er forsiktige og ønsker ikke å begynne før til advent, og de har helt rett når de sier at pave Benedikt ønsker at den gamle messen skal feires i vanlige kirker og bli en del av menighetslivet. (Så langt har Københavns biskop bare gitt tillatelse til en messe i måneden, og da ikke på en søndag og ikke i en sognekirke.)

I pavens motu proprio står det at hvis sognepresten ikke ser seg i stand til å la den gamle messen feires i menighetskirken (sognepresten har ikke mulighet til å nekte av andre grunner), er det biskopens ansvar å hjelpe. Hvis verken sogneprest eller biskop viser noen velvilje, har Vatikanet så en egen kommisjon som skal kunne gripe inn. Men jeg ser ingen grunn til at det skal være nødvendig i København.

Så vidt jeg vet er det ikke sendt noen søknad og heller ikke lagt noen planer for offentlig, regelmessig søndagsfeiring av den gamle messen noen steder i Norge (men kanskje jeg tar feil?), så dette initiativet i Danmark vil jeg følge med stor interesse.

Feiring av den gamle messen i sentrum av København hver søndag?

Liturgi /

Jeg skrev nylig at jeg ikke trodde det skjedde så veldig mye i Danmark mht den tradisjonelle latinske messen, men nå har jeg blitt korrigert. I en mail ble jeg gjort oppmerksom på en nyhet på nettstedet til Sankt Karl Borromæus Gruppen – for den ekstraordinære liturgi i bispedømmet København.

Gruppen har sendt en henvendelse til sognepresten ved Jesu Hjerte kirke i København, som er meget vennlig og ryddig, slik som pavens motu proprio legger opp til, og lyder slik:

Kære sognepræst, p. Gerhard Sanders SJ

Undertegnede gruppe af troende med tilknytning til Jesu Hjerte sogn ønsker hermed, under henvisning til Pave Benedikts motu proprio “Summorum Pontificum” art. 5 § 1, at anmode om, at Messen fejres efter den ekstraordinære form i Jesu Hjerte kirke på alle søndage og påbudte helligdage. Vi overlader det til gruppens repræsentanter, Carsten Günther og Michael Chesnutt, at træffe nærmere aftale med sognet vedr. de praktiske forhold i forbindelse med denne anmodning.

[Underskrevet af 40 troende med tilknytning til Jesu Hjerte kirke]

De skriver også:
… En gruppe af såvel ældre som yngre katolikker i København har i de senere år deltaget i den hl. messe efter såkaldt gammel ritus (nu ved pavens udtalelse tydeliggjort som en ekstraordinær form af den romerske enhedsritus), idet biskop Kozon har udnævnt p. Michael Hornbech-Madsen som ansvarlig for gruppens præstelige betjening. I øjeblikket fejres messen en gang om måneden i skolekapellet på Institut Sankt Joseph.

Udstedelsen af Motu propriet gør det naturligt at bede om, at messen efter den ekstraordinære form må blive fejret ikke som en undtagelse, men på søn- og helligdage som et normalt led i det liturgiske program. Når man forestiller sig, at dette mest hensigtsmæssigt kan foregå i Jesu Hjerte Kirke, har det flere årsager:

For det første fremgår det af vedlagte underskrifter, der er indsamlet for at dokumentere den aktuelle interesse for sagen, at op imod halvdelen af de pågældende personer tilhører Jesu Hjerte Sogn. Ganske mange af de andre går ofte til messe i Stenosgade, selv om deres formelle sognetilknytning er spredt.

For det andet går Motu propriet ud fra, at den ekstraordinære messefejring finder sted som en del af – og ikke som hidtil afsondret fra – sognelivet. Man kan næppe tænke sig en kirke i hovedstaden, hvor denne forudsætning bedre kan opfyldes, end netop Jesu Hjerte Kirke.

Pave Benedikt husket på Mor Teresa på hennes minnedag

Katolsk /

I dagens onsdagsaudiens kunne pave Benedikt «ikke annet enn å huske på» og nevne mor Teresa, på hennes liturgiske minnedag og tiårsdagen for hennes død:

“Dear friends, the life and witness of this true disciple of Christ, whose liturgical memory we celebrate today, are an invitation to you and the entire Church to always serve Christ in the poor and the needy. Keep following her example and always be the instrument of Divine Mercy,” Benedict XVI said as he greeted a large group of missionaries, both men and women, and their collaborators.

Paven nevne også mor Teresa og «hennes mørke natt» i Loreto for noen få dager siden:

Speaking to three hundred thousand young people gathered in Loreto, Benedict XVI recalled that even a woman as holy as Mother Teresa, «with all her charity and the power of her faith,» nonetheless «suffered from the silence of God.»

And he added: «A book has been published containing the spiritual experiences of Mother Teresa, in which what we already knew is displayed even more openly.»

The book to which the pope refers is entitled «Mother Teresa: Come Be My Light.» It is on sale as of September 4 in its English edition, edited and with an introduction by Fr. Brian Kolodiejchuk of the Missionaries of Charity, the postulator of the cause of Mother Teresa’s canonization.

Les mer om dette på www.chiesa.

Hva skjer med den tradisjonelle latinske messen i Norden?

Katolsk, Liturgi /

Så vidt jeg vet, skjer det nokså lite. Oslos katolske biskop har anmodet prestene om å avvente litt til vi har vårt årlige prestemøte i starten av oktober, og jeg har hørt at det kommer to artikler om den gamle messen i neste nummer av St. Olav tidsskrift – en tydelig negativ og en like tydelig positiv.

Fra Sverige har jeg fått tilbud om å lære å feire den gamle messen, uten at jeg så langt har meldt meg på noe kurs – og der skjer det sannsynligvis mest. I Danmark tror jeg ikke det skjer så mye, men i alle fall har Københavns biskop Czeslaw Kozon skrevet følgende (ganske positive ting) om emnet:

Ifl. det nyeste dokument kan enhver præst uden speciel tilladelse fejre messen efter 1962-missalet. Hvis en gruppe troende ønsker at deltage i en sådan messe, skal man ligeledes med velvilje se på deres anmodning. Det betyder, at hvis en præst er rede til at fejre messen efter den gamle ritus for en sådan gruppe mennesker, skal sognepræsterne være imødekommende. Man skal dog i den forbindelse se til, at der ikke opstår splid i en menighed, ligesom det naturligvis er klart at en messe efter den gamle ritus aldrig kan blive et sogns eneste messetilbud. Paul VI’s messe forbliver den ordinære måde at fejre messen på overalt i Kirken, ligesom 2. Vatikankoncils beslutninger i øvrigt forbliver normgivende for Kirkens pastorale linie og derfor ikke må drages i tvivl eller tilsidesættes.

Med offentliggørelsen af ovennævnte skrivelse er der således ikke tale om, at nogen udvikling bliver skruet tilbage og 2. Vatikankoncils reformer underløbet. Langt de fleste mennesker har taget den nye messe til sig og holder af den. Med 1962-messen bliver der en ekstra mulighed for de mennesker, der af den ene eller anden grund føler sig knyttet til denne form for liturgi. I øvrigt kan ingen præst få pålagt at fejre messen efter 1962-missalet.

Det er vigtigt at understrege, at pave Benedikt ikke genindfører latin som liturgisk sprog; det har nemlig aldrig været afskaffet. Også Paul VI’s messe kan og bør lejlighedsvis fejres på latin, …

Hva skjer med den tradisjonelle latinske messen i Norden?Les mer »

Biskop Schwenzer snakker om sine teologiske studier

Økumenikk /

Her er litt mer av intervjuet i St. Olav tidsskrift med biskop Swchwenzer, pensjonert katolsk biskop i Oslo, og dr. theol. på studier i luthersk og katolsk teologi:

– I ditt doktorarbeid skrev du om kirkebegrepet til den lutherske teologen Edmund Schlink. Hva var det den gang som brakte deg til ham?

Edmund Schlink var observatør på Det andre Vatikankonsil fra luthersk side. Som kjent stod ekklesiologien i sentrum ved dette konsilet. I denne forbindelse fant man nye aspekter ved Kirken som hadde gått i glemmeboken og elementer som var nye. Det var lange diskusjoner om hva egentlig Kirken er, hva som kjennetegner den osv. Man hadde ingen problemer med å betegne de ortodokse som Kirke, men med kirkene som var utgått fra reformasjonen var det annerledes. Konsilet kom frem til betegnelsen kirkelig fellesskap. Det ble ikke nådig mottatt fra luthersk side. Man spurte seg: Vi er da også Kirke? Hvorfor i all verden kan ikke Den katolske kirke anerkjenne oss som Kirke på lik linje med seg selv? Hvordan kan noen kristne være Kirke og andre ikke? Ut ifra denne diskusjonen kom man under konsilet frem til en teologisk modell som prøver å forklare dette nærmere: Den katolske kirke har fylden av alt Kristus ville utruste sin Kirke med. …

Biskop Schwenzer snakker om sine teologiske studierLes mer »

Pave Benedikt er en miljøvernforkjemper – han hadde på seg grønne klær sist søndag!

Katolsk /


Noen utenlandske aviser har nå framstilt pave Benedikt som en miljøvernforkjemper; fordi han hadde på seg grønne klær på 22. søndag i kirkeåret – samme farge som alle andre biskoper og prester i Den katolske kirke, og mange andre kirkesamfunn. Det er underlig å se den uvitenheten som fins rundt om i avis- og nyhetsredaksjoner.

I The Independent leser vi: Wearing green vestments, the Roman Catholic liturgical colour of hope, Pope Benedict XVI yesterday urged half a million youngsters to save the planet while there was still time.

It was, perhaps, a case of preaching to the converted. Most of the 500,000 crowd perched on a hillside near the Italian Adriatic city of Loreto had come with backpacks made of recyclable material. They had been eating their meals off bio-degradable plates and re-charging their mobile phones with a hand-cranked charger. When the Pope held Mass, there was an audible rustling as the eco-friendly masses turned the recycled paper pages of their prayer books.

The American Papist analyserer dette litt grundigere: …

Pave Benedikt er en miljøvernforkjemper – han hadde på seg grønne klær sist søndag!Les mer »

Biskop Schwenzer snakker om økumenikk i Norge

Økumenikk /

I siste nummer av St. Olav tidsskrift var det også et intervju med tidligere biskop i Oslo katolske bispedømme, dr. theol. Gerhard Schwenzer. Han sier følgende om det økumeniske klimaet i Norge i hans år her – fra slutten av 70-årene:

– Hvordan har det økumeniske klimaet vært i Norge i de årene du har vært biskop?

Dialogen har ikke vært lett. I 1970-årene prøvde man å danne noe som kan ligne på Norges Kristne Råd. Den gang hadde man valget mellom pinsevenner og katolikker. Mange pinsevenner kunne ikke tenke seg å ha med oss å gjøre. Etter en stund forstod man i Den norske kirke at det ikke kunne fortsette slik: Katolikkene måtte trekkes inn i dialogen. Derfor opprettet man en luthersk-katolsk samtale-gruppe. Den bestod og består i dag av fire medlemmer fra hver side. Utgangspunktet for dialogen var internasjonale dokumenter mellom det lutherske verdensforbund og sekretariatet (nå: rådet) for kristen enhet. Det var særlig tre temaer vi diskuterte: nattverd, embete og rettferdiggjørelse. Etter at vi hadde publisert tre egne dokumenter om nevnte emner var det stemning for å nedlegge samtalegruppen. Men jeg satt meg inn for å opprettholde den. Dette førte til at vi heller vendte oss til spørsmål av praktisk natur: sykehustjeneste, fengselstjeneste og blandede ekteskap. Det var en utfordring å forklare vårt syn på ekteskapet som et sakrament, og samtidig redegjøre for de betingelser vi har for at man kan inngå et blandet ekteskap.

I den siste tiden har vi igjen tatt opp spørsmål av mer teologisk art. På siste møte snakket vi om apostolisitet.

– Hva er etter din mening kjerneproblemene i det økumeniske samarbeidet idag?

Selv om vi nå er enige om f.eks. rettferdiggjørelselæren, er det en viss form for praksis som gir anledning til bekymring. …

Biskop Schwenzer snakker om økumenikk i NorgeLes mer »

Paven møtte en halv million italienske ungdommer

Katolsk /

De italienske biskopene prøver å arrangere et stort møte hver sommer for å samle og oppmuntre unge katolikker i landet. I år ble møtet avholdt i Loreto – i Le Marche, ved kysten nord-øst for Roma – nå sist helg, og som jeg forstår var det ganske vellykka. Bildet viser litt av forhåndsreklamen, og sier at paven regner med å se deg/ venter deg.

Gårsdagens tekster handla mye om ydmykhet, og paven knyttet dette til jomfru Maria, siden Loreto er en kjent Maria-pilgrimssted. Han sa bl.a.:
From this meeting of humility, Jesus was born, Son of God and Son of Man. “The greater thou art, the more humble thyself in all things, and thou shalt find grace before God”, a passage from Ecclesiastes tells us (3,20); and Jesus, in today’s Gospel, after the parable of teh wedding guests, concludes: “For every one who exalts himself will be humbled, but the one who humbles himself will be exalted” (Lk 14,11).

This prospect indicated in Scriptures appears even more provocative today because of the culture and sensibility of contemporary man. The humble is considered one who has given up, a failure, someone who has nothing to say to the world.

On the contrary, this is the master way, and not only because humility is a great human virtue, but because, in the first place, it represents God’s own way. It is the way chosen by Christ, the mediator of our New Covenant, who, appearing in human form, “humbled himself, becoming obedient unto death, even to the death of the cross(Phil 2,8).

Dear young people, I see in this Word of God on humility a message that is as important as it is relevant to you who wish to follow Christ and be part of his Church. The message is: do not follow the way of pride, but that of humility. …

Paven møtte en halv million italienske ungdommerLes mer »

Søndagens tekster handler om ydmykhet – Mor Teresa er et eksempel

Liturgi /

Søndagens første lesning er fra Sirak 3:
«Min sønn, vær ydmyk i all din ferd, så vil du bli mer avholdt enn en som deler ut gaver. Jo mektigere du blir, desto mer må du ydmyke deg, og Herren skal vise deg nåde. For Herrens makt er stor, og de ydmyke lovpriser ham. Når den overmodige rammes, fins det ingen lindring, for ondskapen har slått rot i ham. Den forstandiges hjerte grunner på ordspråk, den vise ønsker å lytte og lære.»

Evangeliet har samme tema og avslutte slik:
«For den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.
Han sa også et ord til den som hadde innbudt ham: «Når du skal ha gjester, enten til middag eller kvelds, skal du ikke be venner og brødre og slektninger og rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår.»

Det er ikke lett å ha den rette ydmyke holdning, det vet vi nok alle sammen av erfaring. Men Kristus selv var det; han fornedret seg like til døden på korset, og derfor ble han opphøyet over alle ting.

Onsdag 5. september er den salige Teresa av Calcuttas minnedag, og jeg skal snakke litt om hennes i mine tre messer denne søndagen. Hun er et eksempel på en sann ydmyk livsholdning, og en person som i alle fall ikke hjalp de fattigste av de fattige for å få noe igjen selv. Hun gjorde det for å være lydig mot det kallet Herren hadde gitt henne.

LES ALLE TEKSTENE FOR DENNE SØNDAGEN HER.

Skroll til toppen